Hopp til innhold

Candide/02

Fra Wikikilden
ANNET KAPITEL
Hvad Candide oplevde hos bulgarerne.



D
a Candide således var utjaget av sitt jordiske paradis, flakket han lenge omkring uten mål og med. Han gråt, han løftet sine øine imot himmelen, han rettet dem tilbake og stirret på det skjønneste av alle slott hvor den skjønneste av fødte baronesser bodde. Han la sig, uten aftensmat, til å sove på en aker mellem to plogfurer; sneen falt tykk og tett. Dyvåt og med tennene hakkende av frost slepte han sig dagen efter til nærmeste by, som bar navnet Valdberghof-Trarbk-Dikdorff; ikke en skilling hadde han i lommen, og han var halvdød av sult og tretthet. Sørgmodig blev han stående foran døren til et traktørsted; der la to blåklædde menn[1] merke til ham, og den ene sa til den annen:

„Se der, kamerat, den unge mannen ser kjekk ut; den rette høiden har han også.“

De gikk bort til Candide og inviterte ham meget høflig til å spise middag med sig.

„Jeg takker så meget for den store ære,“ sa Candide med den klædeligste beskjedenhet, „men jeg har ingen penger, så jeg kan ikke betale for mig.“

„Å, min herre,“ sa den ene av de blå, „en mann med Deres utseende og med Deres egenskaper behøver aldri å betale. Er De ikke fem fot og fem tommer lang?

„Jo, mine herrer, det er min høide,“ sa Candide og bukket dypt.

„Ja, herre, sett Dem da til bords; vi betaler for Dem, og ikke nok med det, vi skal også sørge for at en mann som De aldri mangler penger herefter. Det er menneskenes bestemmelse å stå hverandre bi.“

„Det har De rett i,“ sa Candide, „det sier magister Pangloss også bestandig; jeg ser nok at alt er innrettet på beste måte.“

De to blå bad ham derpå motta nogen daler, og det gjorde han og vilde skrive ut et gjeldsbevis for beløpet, men det fikk han ikke lov til. Hvorpå alle tre gikk til bords.

„De er vel riktig glad i . .“ begynte den ene av Candides nyerhvervede venner.

„Ja, ja,“ svarte han, „riktig, riktig glad er jeg i frøken Kunigunde.“

„Nei,“ sa den annen, „vi spør om De ikke nærer den varmeste følelse for bulgarernes konge.“

„Nei,“ svarte Candide, „jeg har jo aldri sett ham.“

„Hvad for noget! Det finnes ikke make til konge i hele verden; vi må drikke hans skål.“

„Hjertelig gjerne,“ sa Candide og skålte.

„Det er vel,“ sa de to; „nu er De bulgarernes[2] støtte og hjelp og forsvarer og tapre krigshelt. Deres lykke er gjort, og æren venter Dem.“

Og dermed gav de ham fotjern på og drog avsted til regimentet med ham. Der måtte han gjøre „høire om“ og „venstre om“, „på aksel gevær“ og „legg an“ og „fyr“, og så fikk han tredve slag av spanskrøret. Dagen efter ekserserte han ikke fullt så ille og slapp med tyve slag. Tredje dag fikk han bare ti og stod som et vidunder i sine kameraters øine.

Candide var ennu altfor overveldet til å begripe at han var en krigshelt. En vakker dag utpå våren fikk han lyst til å spasere en tur; han gikk rett frem efter nesen i den tro at ikke blott dyrene, men også menneskene hadde rett til å betjene sig av sine ben efter sitt eget hode. Men han hadde bare tilbakelagt to mil, så kom det fire andre krigshelter av seks fots høide og arresterte ham, gav ham fotjern på og satte ham i kasjotten. Krigsretten spurte ham hvad han foretrakk, å løpe spissrot seks og tredve ganger igjennem hele regimentet eller på stedet å få tolv blykuler gjennem hjernen. Det nyttet ham ingenting å si at den menneskelige vilje var fri, og at han hverken vilde det ene eller det annet; han måtte treffe sitt valg, og i kraft av den Guds gave som kalles friheten, bestemte han sig da for å løpe spissrot seks og tredve ganger.

Da han hadde gått to slike turer, og hver av de to tusen mann i regimentet hadde gitt ham to slag, hvorved han altså hadde fått ialt fire tusen slag, lå hver nerve og hver muskel blottlagt, fra nakken og ned til baken på ham. Da han skulde springe tredje gang, orket han ikke mere og utbad sig den nåde at de godhetsfullt vilde skyte ham. Man bevilget ham denne gunst; han fikk bind for øinene og måtte legge sig på kne. I samme øieblikk kom bulgarernes konge forbi og forhørte sig om delinkventens forbrydelse. Og såsom denne monark[3] var i besiddelse av en høi intelligens, forstod han av alt hvad han fikk høre, at Candide var en ung metafysiker som ikke hadde stor forstand på denne verden, og med en mildhet som skal prises i alle aviser og til alle tider, eftergav han ham straffen. En dyktig kirurg helbredet Candide i løpet av tre uker ved hjelp av salver efter Dioscorides’s[4] resept. Han hadde allerede fått en smule hud på kroppen og kunde bruke benne, da bulgarernes konge kom i krig med abarernes[5] konge.

  1. Prøissiske hververe.
  2. Med bulgarerne menes prøisserne.
  3. Voltaire sikter til Fredrik II.
  4. Sårlægekunsten var dengang barberenes fag, og deres videnskapelige utrustning innskrenket sig til enkle, tradisjonelle forskrifter og resepter.
  5. Med abarerne siktes vistnok til østerrikerne.