Candide/01
Hvorledes Candide blev opdratt på et deilig slott, og hvorledes han blev jaget bort derifra.
På
herr baron
von Thunder-ten-Tronckh’s slott i
Vestfalen
bodde
det
en ung mann som av
naturen var utstyrt med en sjelden from karakter. Hans
sjel kunde da også leses ut av hans ansikt. Hans
tanker var barnlig opriktige og han uttalte dem uten
omsvøp; og dette var formodentlig grunnen til at
han kom til å gå under navnet Candide.[1] Husets
gamle tjenere hadde en mistanke om at han var
sønn av herr baronens søster og av en skikkelig og
aktverdig adelsmann i nabolaget; frøkenen hadde
ikke villet gifte sig med ham, fordi han ikke kunde
dokumentere at han hadde mere enn en og sytti
aner, — resten av hans stamtre var gått tapt ved
tidenes ugunst.
Herr baronen var en av de mest ansette menn i Vestfalen, for hans slott hadde både dør og vinduer, ja riddersalen var oven i kjøpet utstyrt med tapeter. Når alle gårdshundene blev samlet, kunde de, når det trengtes, gjøre tjeneste som jaktkobbel, og stallguttene var de nydeligste beredne jaktbetjenter. Sognepresten nede i landsbyen var hans hoffkapellan. Alle og enhver tiltalte ham „Deres høivelbårenhet“ og lo når han gav en anekdote tilbeste.
Fru baronessen veide sine tre hundre og femti pund, og nød allerede av den grunn stor høiaktelse; og den verdighet hun la for dagen når hun presiderte ved bordet, gjorde henne ennu mere ærefryktinngydende. Hennes datter Kunigunde var sytten år gammel; hun var frisk og rødmusset, tykk og rund, riktig en lekkerbisken. Baronens sønn var i alle deler sin far verdig. Hovmesteren Pangloss[2] var husets orakel, og lille Candide lyttet til hans utlegninger med den tillid som var naturlig for en av hans alder og karakter.
Pangloss underviste i metafysiko-teologo-kosmolonigologi. Han beviste på den mest beundringsverdige måte, at der ikke gis nogen virkning uten årsak, og at i denne, den beste av alle tenkelige verdener, var hans høivelbårenhet baronens slott det skjønneste av alle tenkelige slott, og fru baronessen den beste av alle tenkelige baronesser.
„Det er uimotsigelig“, sa han, „at tingene må forholde sig således: ti da alt er skapt i en bestemt hensikt, så må nødvendigvis alt være skapt i den beste hensikt. Legg vel merke til at nesen er skapt for å bære briller; derfor bærer vi også briller. Benene er tydeligvis bestemt til å beklædes med strømper og sko, og derfor har vi også strømper og sko. Stenen er skapt for å bli tilhugget og bygget slott av; derfor har også hr. baronen et meget skjønt slott, den største baron i distriktet bør jo også bo finest. Og svinene er til for å bli ett, følgelig eter vi flesk året rundt. De som sier at alt er vel innrettet, er følgelig nogen tåper; man skal si, at alt er innrettet på det beste.“
Candide hørte opmerksomt efter og trodde med barnlig uskyld på det han hørte; for han syntes, at frøken Kunigunde var overordentlig vakker, — enn skjønt han aldri dristet sig til å si henne det. Han drog den slutning, at næst efter den største lykke i verden — nemlig å være født baron von Thunder-ten-Tronckh — var den annen grad av lykke det å være frøken Kunigunde; den tredje var å se henne hver dag; og den fjerde var å høre på magister Pangloss, distriktets og dermed hele verdens største filosof.
En dag mens Kunigunde spaserte nær slottet i den lille skogen som blev kalt „parken“, fikk hun øie på doktor Pangloss inne i et buskas — han holdt på å gi hennes mors kammerpike, en fortryllende og meget lærvillig brunette, en leksjon i eksperimental fysikk. Eftersom frøken Kunigunde hadde stor sans for videnskapen, iakttok hun åndeløs de gjentagne eksperimenter hun blev vidne til; hun så tydelig doktorens tilstrekkelige grunn[3], virkningene og årsakene og gikk derfra meget oprørt og meget tankefull — og opfylt av et sterkt begjær efter selv å bli lærd, — hun kom til å tenke på Candide og spurte sig selv, om ikke hun passende kunde være den tilstrekkelige grunn for ham og han for henne.
På veien hjem til slottet møtte hun Candide og blev rød; Candide blev også rød. Hun sa goddag med halvkvalt stemme; Candide svarte, han visste ikke selv hvad. Dagen efter, da de hadde spist middag og gikk fra bordet, blev Kunigunde og Candide alene bak en skjerm. Kunigunde mistet sitt lommetørklæ, og Candide tok det op. Kunigunde gav i tukt og ære Candide sin hånd; og den unge mann kysset den unge dames hånd i tukt og ære — men med en glød, en ømhet, en uttrykksfullhet som var ganske eiendommelig. Deres læber møttes, deres øine skinte, deres knær skalv og deres hender kom på avveier. Herr baron von Thunder-ten-Tronckh kom i det samme forbi skjermen, og da han fikk se disse årsaker og virkninger, jog han Candide ut av slottet med kraftige spark i hans bak. Kunigunde besvimte. Da hun kom til sig selv igjen, fikk hun nogen kraftige kinnhester av fru baronessen; og alt var forvirring og opstandelse i det skjønneste og behageligste av alle tenkelige slott.