Brever til en ung dikter
BREVER TIL EN UNG DIKTER
av
RAINER MARIA RILKE
Paris 17. februar 1903.
Meget ærede herre!
Deres brev er først for noen dager siden kommet mig i hende. Jeg vil få lov å takke Dem for den store og elskverdige tillid det vidner om. Stort mere kan jeg i grunnen ikke. Jeg kan ikke gå inn på arten av Deres vers, dertil ligger enhver kritisk innstilling mig for fjernt. Der er ingenting man mindre griper et kunstverk med enn med kritiske ord; de resulterer som regel bare i mere eller mindre vellykkede misforståelser. Tingene er aldri så lette å fatte eller utsi som man gjerne vil ha oss til å tro; det meste er uutsigelig, og fullbyrdes i en sfære hvortil ikke ord har adgang; og uutsigeligere enn alt annet er kunstverkene, hemmelighetsfulle eksistenser hvis liv varer mens vårt forgår.
Når jeg forutskikker denne bemerkning vil jeg ytterligere bare tilføie at Deres vers ikke røper noen særlig egenart, men vel nok stille og skjulte ansatser til personlighet; tydeligst føler jeg det i det siste dikt: «Meine Seele». Der er der noe eget som vil komme til orde. Og i det skjønne dikt «An Leopardi» vokser kanhende et slektskap med denne store ensomme frem. Allikevel er disse dikt — heller ikke det siste eller det til Leopardi — noe for sig, noe selvstendig. Det vennlige brev som ledsager dem forklarer mig til dels de mangler jeg føler ved lesningen av disse vers, uten at jeg egentlig kan forklare dem nærmere.
De spør om Deres vers er gode. De spør mig. Før har De spurgt andre. De sender dem til tidsskrifter. De sammenligner dem med andre dikt, og De blir usikker når redaksjonene avviser Deres forsøk. Siden De nu har gitt mig lov til å råde Dem, så ber jeg Dem: opgi alt dette! De ser efter det ytre, og det må De nu fremfor alt ikke gjøre. Ingen kan veilede og hjelpe Dem, ingen. Der er bare en eneste vei: Gå inn i Dem selv. Prøv den beveggrunn som byr Dem å skrive, undersøk om den strekker sig inn i Deres hjertes innerste dyp, tenk over om De måtte dø, hvis De ikke fikk lov til å skrive. Spør i Deres stilleste nattetime: må jeg skrive? Grav dypt i Dem selv efter et dypt svar. Og hvis dette svar lyder bekreftende, hvis De kan møte dette alvorlige spørsmål med et sterkt og enkelt «Jeg må», bygg så Deres liv på denne nødvendighet! Men Deres liv må da også i sin ringeste og likegyldigste stund være et tegn og et vidne på denne trang. Således vil De møtes med naturen. Således vil De da forsøke, som var De det første menneske, å si hvad De ser og oplever og vinner og taper. Skriv ikke kjærlighetsdikt. Og undvik til å begynne med de former som er de vanligste og almindeligste: de er samtidig også de sværeste! For der hører en stor og fullmoden kraft til å kunne frembringe noe eget der hvor gode og glimrende overleveringer allerede foreligger i mengdevis. Derfor, redd Dem over fra de store almindelige motiver og inn i dem Deres egen hverdag legger til rette for Dem. «Beskriv Deres sorger og gleder, Deres forbiflyvende tanker, Deres tro på en eller annen skjønnhet, et eller annet ideal ― beskriv alt dette med inderlig, stille, ydmyk, opriktighet, og bruk for å uttrykke Dem gjenstander fra Deres nærmeste omgivelser, billeder fra Deres drømme og innholdet av Deres erindringer. Og skulde Deres hverdag forekomme Dem fattig, så anklag ikke den; anklag Dem selv fordi De ikke er dikter nok til å kalle dens rikdommer frem! Ti for den skapende gis der ingen armod og intet likegyldig. Selv om De satt i et fengsel, hvis vegger ikke lot noen lyd fra verden trenge inn til Dem ― hadde De så ikke bestandig Deres barndom, denne fyrstelige rikdom, dette erindringens uuttømmelige skattkammer? Fest Deres opmerksomhet ved den! Forsøk å løfte den dype forgangenhets sunkne inntrykk, og Deres personlighet vil utkrystallisere sig, Deres ensomhet vil utvide sig og bli til en demrende bolig, som verdens larm drar forbi, langt borte i det fjerne. ― Og skulde der så av denne vending mot det indre, av denne fordypelse i det egne komme vers frem, så skal De ikke tenke på å spørre noen om det er gode vers. De skal heller ikke gjøre forsøk på å få dem inn i tidsskriftene, De skal se et stykke av Dem selv og Deres liv deri og betrakte dem som Deres kjæreste eiendom. Et kunstverk er godt når det er utsprunget av nødvendighet. I dette dets ophav ligger også dets hele dom; der gis ingen annen. Derfor har jeg intet annet råd å gi Dem enn dette: gå inn i Dem selv og prøv de dybder hvorav Deres liv utspringer; ved dets kilder vil De også finne svarene på hvorvidt De må skape. Ta imot svarene som måtte komme slik som de lyder uten formeget å ville utlegge dem. Kanskje vil det vise sig at De er kaldet til å være kunstner. I så fall ta Deres lodd på Dem og bær den, dens byrde og dens storhet, uten å spørre efter noen lønn utefra. Den skapende må være sin egen verden og finne alt i sig selv og i den natur han har sluttet sig til.
Kanhende må De da også efter denne nedstigning i Dem selv og Deres ensomhet gi avkall på det å være dikter (det er som sagt nok å kjenne efter om man kan leve uten å skrive for overhodet ikke å burde gjøre det). Men heller ikke da vil den selvprøvelse som jeg her opmuntrer Dem til ha vært forgjeves. Deres liv vil under enhver omstendighet komme inn på egne veier, og at dette må være gode, rike og vide veier, det ønsker jeg Dem av mitt ganske hjerte!
Hvad skal jeg mere kunne si Dem? Det synes mig at alt her er sagt og betonet efter sin betydning. Og til syvende og sist vilde jeg jo også kun råde Dem til stille og alvorlig å ta Deres egen utvikling på Dem. De kan overhodet ikke gjøre Dem selv noen større skade enn ved å se hen til det ytre og utefra vente svar på spørsmål som Deres egne innerste følelser i Deres aller stilleste stunder kanskje kan gi svar på.
. . . .
Med all mulig hengivenhet og deltagelse
Rainer Maria Rilke.
Viareggio ved Pisa (Italien), den 15. april 1903.
De må tilgi mig, min kjære ærede herre, at jeg først nu takknemlig lar høre fra mig i anledning av Deres brev av 24. februar. Jeg har hele tiden vært lidende, ikke just syk, men plaget av en influenzalignende matthet som har gjort mig umulig til alt arbeide. Og da dette ikke syntes å ville forta sig tok jeg til slutt herned til dette sydlige hav, hvis velgjørende innflytelse allerede en gang før har hjulpet mig. Men enda føler jeg mig ikke helt vel; skrivningen faller mig tungt, og derfor må De ta disse få linjer for det som skulde være mere.
Naturligvis vil De alltid glede mig med Deres brever, jeg ber Dem bare være overbærende med svarene, som kanskje ofte vil gi Dem følelsen av å stå der med to tomme hender; for i grunnen, og just i de dypeste og viktigste ting, er vi navnløst alene, og for at den ene skal kunne hjelpe eller råde den annen må meget skje og meget må lykkes, en hel konstellasjon av ting og begivenheter må inntreffe for at dette en gang skal kunne hende.
Idag har jeg bare et par ting å skulle ha sagt Dem. Ironi: La Dem ikke beherske av den, spesielt ikke i uproduktive øieblikk. I de produktive kan De forsøke å betjene Dem av den som et middel mere til å gripe livet. Renslig brukt er den også ren, og man må ikke skamme sig over den; men føler De Dem altfor intim med den eller frykter De dens voksende fortrolighet, så vend Dem til store og alvorlige ting som De kjenner Dem liten og hjelpeløs overfor. Søk tingenes dyp: dér stiger ironien aldri ned, — og når De slik beveger Dem på randen av det store, så prøv samtidig om denne opfatningsmåte utspringer av en virkelig nødvendighet i Deres vesen. For under inntrykk av alvorlige ting vil ironien enten falle av Dem (hvis den er noe tilfeldig) eller den vil (hvis den er Dem medfødt) herdes til et alvorlig verktøi og innordne sig i rekken av de midler hvormed De vil kunne utforme Deres kunst.
Det annet jeg vilde si Dem er dette: Av alle de bøker jeg eier er det kun få som er mig uundværlige, og bare to jeg bestandig har med mig hvor jeg ferdes. Jeg har dem også her: Det er Bibelen og den store danske dikter Jens Peter Jacobsens skrifter. Kjenner De ham? De kan lett få fatt i hans ting, for en del av dem er utkommet i Reclams Universal-Bibliotek i en meget god oversettelse. Anskaff Dem det lille bind «Sechs Novellen» og romanen «Niels Lyhne», og begynn så lesningen med den første novelle som heter «Mogens». En verden vil gå op for Dem, lykken, rikdommen og den ubegripelige storhet ved en ny verden. Lev en tid i disse bøker, lær av dem hvad der synes Dem verd å lære, men fremfor alt, elsk dem! Denne kjærlighet vil bli Dem tusen gange gjengjeldt, hvorledes Deres liv så enn måtte føie sig ― disse bøker vil, det er jeg viss på, komme til å gå gjennem Deres skjebne som en av de aller viktigste blandt Deres erfaringer, skuffelser eller gleder.
Skulde jeg prøve på å si av hvem jeg har erfart noe om hemmeligheten ved å forme, skapelsens dybde og evighet, så er det kun to navn jeg kan nevne: Jacobsens, den store, store dikters, og billedhuggeren August Rodins, hvis like ikke finnes blandt nulevende kunstnere.
Og nu, alt hell på Deres vei!
Deres Rainer Maria Rilke.
Viareggio ved Pisa (Italien), den 23. april 1903.
De har, min kjære herre, gjort mig en stor glede med Deres påskebrev; det utsa så meget godt om Dem selv, og den måte hvorpå De taler om Jacobsens store skjønne kunst forteller mig at jeg ikke tok feil da jeg henviste Deres liv og dets mange spørsmål til denne fylde.
Nu vil også Niels Lyhne gå op for Dem, denne herlige og dype bok. Jo oftere man leser den, des mere synes alt å være til stede der: fra livets aller sarteste dufte til den fulle smak av dets tyngste frukter. Her er intet som ikke er forstått, grepet, erfaret og i erindringens sitrende efterklang erkjent; ingen oplevelse har vært for liten, den minste hendelse utfolder sig som en skjebne, og skjebnen selv er som en bred vevning hvori hver tråd er slått inn med en uendelig sart hånd og lagt omhyggelig ved siden av den annen og båret og fastholdt av de hundrede andre. De vil komme til å opleve den store lykke å lese denne bok for første gang, og De vil gå igjennem dens utallige overraskelser som gjennem en drøm. Men jeg kan si Dem at man også siden bestandig går som den samme undrende gjennem disse bøker og at de ikke taper noe av sin merkelige makt og ikke mister noe av den eventyrlighet, hvormed de første gang overvelder den lesende. Man nyter dem bare bestandig mere, blir bestandig takknemligere og på en eller annen måte klarere og enklere i sin skuen, dypere i sin tro på livet og i livet selv saligere og større.
Og siden må De lese den vidunderlige bok om skjebne og lengsel som heter «Marie Grubbe», og De må lese Jacobsens dagboksblade og fragmenter og endelig hans vers, som (selv om de også er måtelig oversatt) lever i uendelige klange.
. . . .
De har naturligvis helt og holdent rett i hvad De sier til innledningen av «Der burde ha været roser» ― dette uforlignelig fine og formfullendte kunstverk. Og la mig her med det samme be Dem: Les minst mulig av estetisk-kritiske ting ― de er (som regel) enten forkalkede partianskuelser som er blitt meningsløse i sin forkalkethet, eller de er behendige ordspill som den ene dag bringer én mening frem og en annen dag en annen. Kunstverker er uendelig ensomme, og med ingen ting kommer man dem mindre inn på livet enn med kritikk. Bare kjærlighet kan gripe dem og holde dem fast og yde dem rettferdighet. Gi alltid Dem selv og Deres følelse rett like overfor enhver utlegning, omtale eller innledning; for selv om De også skulde ha urett i det enkelte tilfelle, så vil Deres indre livs naturlige vekst på den måte med tiden allikevel føre Dem til en dypere og sannere innsikt. Gi Deres egne domme tid til den stille, uforstyrrede utvikling som, likesom ethvert fremskritt, må komme dypt innefra og ikke kan forseres eller fremtvinges av noe. Alt består i å bære til ende og så føde. Å la ethvert inntrykk, ethvert kim til en ny følelse fullbyrde sig i det skjulte, det usigelige og ubevisste, i alt det som er utilgjengelig for ens egen forstand, og med dyp ydmykhet tålmodig avvente nedkomsten av en ny klarhet ― det alene er å leve kunstnerisk, i erkjennende virksomhet så vel som i skapende frembringelse. Her gjelder ingen målen med tid, her gjelder ikke år. Å være kunstner vil si ikke å regne, ikke å telle: vokse som et tre, der ikke presser sine egne safter frem, men står rolig i vinterens stormer uten å være redd for at der ikke kommer en sommer. Den kommer! Men den kommer kun til de tålmodige, de som alltid lever som om evigheten selv lå foran dem, sorgløs, stille og uendelig . . . Jeg lærer det daglig, lærer det under smerter som jeg er dypt takknemlig for: tålmod er alt!
Richard Dehmel: Ja, mig går det med hans bøker som med mennesker jeg ofte flyktig lærer å kjenne; når jeg har funnet frem til en av hans skjønne scener, så frykter jeg bestandig for at den neste igjen skal forstyrre alt og forvandle det beundringsverdige til uverdigt. De har karakterisert ham ganske godt med ordene «leve og dikte brunstig». ― Og i virkeligheten ligger jo også den kunstneriske oplevelse så nær op til den kjønnslige, til dens smerte og dens lyst, at begge fenomener egentlig bare er forskjellige former for den ene og samme lengsel og salighet. Og hvis man istedenfor brunst kunde si kjønn i ordets store, vide, rene og av ingen religiøs forvirring mistenkte betydning, så vilde hans kunst være meget stor og uendelig betydningsfull. Hans dikteriske kraft er veldig og sterk som en urdrift, den har sine egne hensynsløse rytmer og bryter som av bjerge ut av ham.
Men det synes som om denne kraft ikke alltid er helt opriktig og uten positur. (Men det er jo også en av den skapendes aller sværeste prøvelser: han må bestandig være den ubevisste og anelsesløse overfor sine høieste dyder, hvis ikke berøver han dem deres umiddelbarhet og uberørthet!) Og så, når den efter å ha brust gjennem hans vesen kommer til det kjønnslige, så finner den ikke et så helt rent menneske som den behøvde. Så er der ingen helt moden og ren kjønnsverden, men en som ikke er menneskelig nok, bare mannlig, som er brunst og rus og uro, belastet med de gamle fordomme og hoffferdigheter som mannen har bebyrdet og deformert kjærligheten med. Fordi han kun elsker som mann, ikke som menneske, derfor er der i hans kjønnsfølelse noe snevert, likesom vilt, hatefullt, tidsbestemt, uevigt, som forringer hans kunst og gjør den tvetydig og tvilsom. Den er ikke uten plett og lyde, den er merket av tiden og lidenskapen, og lite av den vil vare. (Men det meste av kunsten er jo slik!) Allikevel kan man glede sig dypt over det som er stort ved den, man skal bare ikke fortape sig i den og bli tilhenger av denne Dehmelske verden, som er så uendelig angstfull og full av ekteskapsbrudd og forvirring, og så fjern fra de virkelige skjebneslag, som slår dypere vunder enn disse efemære kvaler, men som også gir mere kraft til storhet og mere mot til evighet.
Hvad nu mine egne ting angår, så hadde jeg gjerne sendt Dem alle de av mine bøker som på noen måte kunde glede Dem. Men jeg er meget fattig, og mine bøker tilhører ikke lenger mig efter at de engang er kommet ut. Jeg har ikke selv råd til å kjøpe dem (hvad jeg så ofte gjerne vilde) og gi dem til dem som jeg vet vilde holde av dem. ― Derfor skriver jeg nu op til Dem på en seddel titler (og forlag) på mine siste ting, (jeg har ialt utgitt 12 eller 13 bind) og må overlate til Dem selv, min kjære herre, om De ved leilighet vil anskaffe Dem noen av dem.
Gjerne ser jeg mine bøker hos Dem!
Lev vel
Deres Rainer Maria Rilke.
p. t. Worpswede ved Bremen, den 16. juli 1903.
For omtrent ti dager siden forlot jeg Paris, temmelig lidende og trett, og tok til en stor slette her oppe mot nord hvis vidde og stillhet og himmel jeg håper atter vil gjøre mig karsk og sund. Men jeg kom hertil sammen med et langvarig regnvær, som først nu synes å ville forlate dette urolige, blesende land; og jeg benytter den første opklarende stund til å sende en hilsen til Dem, min kjære herre.
Jeg har lenge hatt et brev liggende fra Dem; men det er ikke fordi jeg har glemt det tvert imot. Det var av de brever man leser om igjen når man finner dem frem blandt sin korrespondanse; jeg følte at jeg i det kom Dem meget nær. Det er et brev av 2. mai, og jeg er viss på at De husker det. Når jeg nu leser det påny i den store stillhet i dette fjerne landskap, så rører Deres skjønne bekymringer for livet mig ennu mere enn da jeg første gang leste det i Paris, hvor alt klinger så anderledes an og fortoner sig så anderledes på grunn av den voldsomme støi hvorunder alting der sitrer. Her i dette mektige landskap, som havets vinde går hen over, her føler jeg ennu bedre at på disse spørsmål, som har sitt eget liv dypt i Deres indre, på dem kan intet menneske svare Dem; for selv den beste vil så lett gripe feil av ordene når han skal utsi det dypeste og uutsigeligste. Men jeg tror allikevel ikke De vil bli uten svar hvis De holder Dem til ting som de mine øine nu hviler på og henter sig kraft av. Holder De Dem til naturen, til det store ved den, til det små i den som neppe noen ser, men som så uformodet kan bli til noe stort og umåleligt, har De denne kjærlighet til det ringe, og forsøker De ganske jevnt, som en tjenende, å vinne tillid hos det som synes uanselig og fattig, da vil alt bli lettere for Dem, enklere og på en eller annen måte mere forsonlig, ikke for Deres forstand just, som undrende vil bli tilbake, men for Deres innerste bevissthet, Deres sanne våkenhet og viden. De er så ung, så foran begynnelsen til alt, og jeg vil, så godt jeg formår, min kjære herre, be Dem om å ha tålmodighet med alt det uforløste i Deres hjerte og forsøke å få spørsmålene selv kjær som låste rum hvortil De ennu ikke har adgang eller som bøker skrevet i et meget fremmed sprog. Grav ikke efter svar som ikke kan gis Dem, fordi De ennu ikke kan leve dem. Det dreier sig om å leve alt. Lev nu først spørsmålene. Måskje lever De Dem så litt efter litt, uten å merke det, inn i svarene. Måskje bærer De som en mulighet i Dem den særskilte, salige og rene art av liv som består i å kunne skape og forme. Opdra Dem selv til dette, ― men ta imot det som kommer med den største tillid; kommer det blott fra Deres vilje, fra en eller annen indre trang, så less det alt sammen på Dem og hat det ikke. Det kjønnslige er svært, ja; men det er svært alt det som er lagt på oss. Nesten alt som er alvorlig er også svært, og alt er i grunnen alvorlig. Bare De forstår dette og kommer til, ut fra Dem selv, ut av Deres anlegg og egenart, Deres erfaring og ophav å tilkjempe Dem et helt eget (av konvensjon og seder uanfektet) forhold til det kjønnslige, så behøver De ikke mere å frykte for å miste Dem selv eller bli Deres eget beste uverdig.
Den legemlige vellyst er en sanselig oplevelse, ikke forskjellig fra den rene skuen som gleder øiet eller den rene følelse hvormed en herlig frukt fyller munnen; den er en stor og uendelig erfaring som gir oss en ny viden om verden, all videns fylde og glans. Og ikke det at vi nyter denne vellyst er slett, slett er det kun når disse erfaringer misbrukes og ødes og anvendes til stimulans i livets trette øieblikk eller til underholdning istedenfor til samling mot livets høidepunkter. Menneskene har jo også gjort det å spise til noe annet enn det skulde være; nød på den ene side og overflod på den annen har grumset til dette naturlige behov. Og på samme måte er alle de dype, enkle nødtørftigheter som livet forynger sig ved blitt forurenset. Men den enkelte kan igjen klare dem for sig og leve klart. Han husker på at all skjønnhet i dyr og i plante ikke er annet enn en stille, vedvarende form for kjærlighet og lengsel; og han kan se dyret som han ser planten tålmodig og villig forene sig og vokse, ikke av fysisk lyst eller av fysisk lidelse, men føiende sig efter og adlydende en nødvendighet som er større enn lyst og lidelse og mektigere enn vilje og vegring. O at menneskene dog med større ydmykhet måtte kunne motta og med større alvor bære denne hemmelighet som jorden er full av like inn i de minste ting, og at de måtte føle hvor skrekkelig vanskelig den er istedenfor å ta den så lett! At de måtte få ærefrykt for sin fruktbarhet, som bare er en, enten den er legemlig eller åndelig. For også den åndelige produktivitet stammer fra den fysiske, er av samme vesensart som den og bare som en stillere, evigere og mere henrykt gjentagelse av den legemlige vellyst. Tanken om å være skaper, å avle, å «forme» finner sin uavlatelige bekreftelse og virkeliggjørelse i verden selv, er ikke uten et tusenstemmig samtykke fra dyr og fra ting; og nytelsen av den er nettop derfor så ubeskrivelig skjønn og rik, fordi den er full av nedarvede erindringer om undfangelse og fødsel fra millioner. I en skapertanke lever tusen forglemte kjærlighetsnetter op igjen og fyller den med høihet og flukt. Og de som kommer sammen om nettene og forenes i vuggende vellyst gjør et alvorlig arbeide og samler sødme og kraft til en eller annen kommende dikters sang, en som kommer for å utsi uutsigelige saligheter. De påkaller fremtiden! Og selv om de også mistar sig og omfavner hinannen blindt ― fremtiden kommer dog, et nytt menneske reiser sig, og på den tilfeldighetens grunn som her synes lagt våkner og virker den lov hvormed en motstandsdyktig sed trenger gjennem til eggcellen som står åpen imot den. La Dem ikke forvirre av overflaten, i det dype blir alt lovmessighet. Og de som lever hemmeligheten ut på en falsk og uriktig måte (og av dem er der mange), de går bare selv tapt av den og gir den dog videre som et lukket brev hvis innhold de ikke får vite. Og la Dem heller ikke forvirre av de mange navn og tilfellenes kompliserthet. Måskje er der over det hele en stor moderlighet likesom en felles lengsel. Det som er skjønnheten ved en jomfru ― et vesen, der som De selv så smukt sier det, ennu ikke har ydet noe ― er moderskap, moderskap som aner og forbereder sig, engster sig og lengter.
Og en moders skjønnhet er tjenende moderskap. Og i den gamle kvinne lever en stor erindring. Men også i mannen er der moderskap, så synes det mig, legemlig og åndelig, hans avlen er også en art føden; og føden er det også når han skaper av sin innerste fylde. Og kanskje er kjønnene nærmere beslektet enn man tror, og den store fornyelse av verden vil måskje komme til å består deri at mann og kvinne, befriet for alle vrangfølelser og ulystfornemmelser, ikke mere vil søke hverandre som motsetninger, men som søsken og kamerater og finne sammen som mennesker, for ganske enkelt, alvorlig og tålmodig i fellesskap å bære det tunge slektsliv som er dem pålagt.
Men alt det som kanskje engang i fremtiden vil bli mulig for de mange, det kan den enkelte allerede idag forberede og bygge op med sine sikrere hender. Derfor kjære herr Kappus, elsk Deres ensomhet og bær den smerte den forårsaker Dem med en skjøntklingende klage. Det som står Dem nær er Dem fjernt, sier De. Det viser at det begynner å bli vidt omkring Dem. Og er Deres nære fjernt, så er Deres fjerne allerede under stjernene og meget stort. Gled Dem over Deres vekst, som De ikke kan ta noen annen med i, og vær god mot dem som blir tilbake, vær sikker og rolig overfor disse og plag Dem ikke med Deres tvil og forskrekk dem ikke med Deres visshet eller fryd, som de jo slett ikke kan begripe. Forsøk å finne et eller annet jevnt og trofast forhold til dem som ikke behøver å forandre sig når De selv forandres; elsk i dem livet i en annen form, og vær overbærende mot de aldrende som frykter den ensomhet som De har fått tillit til og er blitt fortrolig med. Undgå å bære nytt stoff til det drama som bestandig utspiller sig mellem foreldre og barn; det røver meget av barnets kraft og tærer på de gamles kjærlighet som virker og varmer selv om den ikke forstås. Forlang ikke noe råd av dem og regn ikke med noen forståelse, men tro på en kjærlighet som blir samlet op til Dem som en arv, og vær viss på at der i denne kjærlighet er en kraft og en velsignelse som De ikke tør forlate hvis De vil kunne gå langt!
Det er godt at De nu begynner med et arbeide som kan gjøre Dem selvstendig og i enhver henseende stille Dem på egne ben. Avvent tålmodig om Deres innerste liv vil føle sig innskrenket ved denne form for liv. Jeg anser den for meget vanskelig og fordringsfull, fordi den er bebyrdet med så store konvensjoner og nesten ikke gir rum for en personlig opfattelse av opgavene. Men Deres ensomhet vil også midt i de fremmede forhold være Dem et hjem og et tilhold, og ut fra den vil De finne Deres veie. Alle mine gode ønsker følger Dem, og min tillit er med Dem.
Deres Rainer Maria Rilke.
Rom, den 29. oktober 1903.
Kjære ærede herre.
Deres brev av 29. august fikk jeg i Florenz, og først nu, to måneder efter, lar jeg høre fra mig! Tilgi mig denne forsømmelighet, men jeg skriver ikke gjerne brever underveis, fordi jeg til brevskrivning trenger mere enn det allernødvendigste av tid og verktøi; jeg trenger stillhet og ensomhet og en ikke altfor fremmedartet stund.
Til Rom kom vi omtrent for seks uker siden, på en tid da byen endnu er det tomme, hete og feberfylte Rom; og denne omstendighet bidrog sammen med installeringsbesværlighetene til at uroen omkring oss ikke vilde ta ende og at det fremmede lå over oss med hjemløshetens hele vekt. Dertil kommer så at Rom, når man ikke kjenner den, i de første dager virker trykkende traurig: ved den livløse og dystre museumsstemning som utgår fra den, ved mengden av utgravet og møisommelig oprettholdt fortid (hvorav en ganske liten nutid ernærer sig), ved den rumløse, av lærde og filologer underholdte og av vanemessige Italiareisende efterapede overvurdering av alle disse ødelagte og utskjemte ting, som jo dog ikke er annet enn tilfeldige rester av en annen tid og et liv som ikke mere er vårt og heller ikke skal være det. Men til slutt, efter uker av daglig motverge, finner man sig selv igjen, omennskjønt ennu litt forvirret, og sier til sig selv: nei, her er ikke mere skjønnhet enn andre steder, og alle disse av generasjoner på ny og på ny beundrede gjenstander, som håndlangerhender har utbedret og utfylt, betyder ingenting, er ingenting og har intet hjerte og ingen verdi; men der er megen skjønnhet her fordi der overalt er megen skjønnhet. Uendelig levende vann strømmer i de gamle aquadukter inn i den store stad og danser på de mange plasser over hvite stenkummer og brer sig ut i store rummelige bassenger og bruser om dagen og løfter sitt brus ennu høiere om natten, som her er stor og stjernestrødd og myk av vinde. Og haver er her med uforglemmelige alléer og trapper som er bygget efter mønster av svakt fallende vann, brede i anlegget og fødende trin på trin ut av sig, som bølger føder bølge. Ved slike inntrykk samler man sig sammen igjen og vinner sig selv tilbake fra alt det fordringsfulle som overalt snakker og snakker (ja hvor snakkesalig er det ikke!) og lærer langsomt å kjenne de få ting hvori der er en evighet man kan elske og en ensomhet man stille kan delta i.
Ennu bor jeg midt i byen, på Kapitol, ikke langt fra den skjønneste rytterstatue som er oss bevart fra romersk tid ― Marc Aurels; men om noen uker flytter jeg inn i et stille, enkelt rum med en gammel altan, som ligger dypt inne i en stor park, bortgjemt fra byen og dens larm og dens tilfeldigheter. Der vil jeg bli hele vinteren og glede mig over den store stillhet som jeg venter mig mange gode og givende stunder av . . .
Og derfra, hvor jeg er sikker på jeg vil komme til å føle mig mere hjemme, vil jeg da skrive Dem et lengere brev, hvori jeg vil komme tilbake til Deres siste. Denne gang vil jeg bare si Dem (kanskje er det uriktig at jeg ikke har gjort det før) at den bok De skrev at De hadde sendt mig (og som skulde inneholde et arbeide av Dem selv) ennu ikke er kommen mig i hende. Er den kanskje gått i retur fra Worpswede? Denne den gunstigste mulighet så jeg gjerne bekreftet, ti forhåpentlig dreier det sig ikke om et tap — som jo dessverre ikke hører til undtagelsen når man har med det italienske postvesen å gjøre!
Det vilde ha gledet mig meget (som alt hvad der bringer mig et bud fra Dem) å motta denne bok; og vers som i mellemtiden måtte være blitt til vil jeg alltid (når De vil betro mig det) gjerne lese og atter lese og opleve så godt jeg kan. Med ønsker og hilsener
Deres Rainer Maria Rilke.
Rom, den 23. desember 1903.
De skal ikke være uten hilsen fra mig, siden det er juleaften og siden De midt i denne fest kjenner Deres ensomhet enda mere trykkende enn ellers. Men når De føler at den er så stor, så gled Dem over det; for hvad vilde (så bør De spørre Dem selv) en ensomhet være som var uten storhet? Der gis kun én ensomhet, og den er stor, og den er ikke lett å bære, og den kommer nesten alltid når man gjerne vilde bytte den bort mot et hvilket som helst banalt fellesskap, mot skinnet av den aller ringeste overensstemmelse med det nest beste, det uverdigste . . . Men kanskje er det nettop i slike stunder at ens ensomhet vokser; for dens vekst er smertefull som drenges vekst og trist som den første vår. Men det må ikke gjøre Dem forvirret. Et er fornødent og det er dette: Ensomhet, stor indre ensomhet! Gå inn i sig selv og timevis, dagevis ikke møte noen ― det må man kunne; man må kunne være ensom som da man var barn og de voksne gikk omkring inne i ting som syntes store og viktige, fordi de så så optatte ut og fordi man ikke forstod deres optatthet.
Men når man så en dag innser at deres travelhet bare var fattig, deres virke stivnet og ikke mere forbundet med livet — hvorfor så ikke fortsatt se på det som et barn, se på det som noe fremmed, ut fra ens egen verdens dybde, ut fra ens egen ensomhets øde, som i sig selv er arbeide og rang og kall? Hvorfor bortbytte et barns vise ikke-forståelse med den voksnes motverge og forakt, siden ikke-forståelse dog er å være alene, mens motverge og forakt er deltagelse: det som man nettop ved disse midler vilde skille sig fra?
Tenk på den verden som De bærer i Dem selv, og kall så denne tenken hvad De vil: kall den erindring om barndommen eller higen mot egen fremtid, blott at De er opmerksom på det som stiger op i Dem, og sett dette over alt som De legger merke til omkring Dem.
Det som skjer innerst inne i Dem selv, det er all Deres kjærlighet verdt, det må De på en eller annen måte arbeide med på, og spill ikke for megen tid og kraft med å opklare Deres stilling til Deres medmennesker. Hvem sier Dem at De overhodet har en sådan stilling? Jeg vet at Deres gjerning er hård og full av opposisjon mot Dem selv, jeg forutså Deres klager og visste at de måtte komme. Men nu da de er kommet kan jeg ikke berolige Dem, jeg kan kun råde Dem til å betenke om ikke alle gjøremål er slik, fulle av fordringer, fulle av fiendskap mot den enkelte, likesom gjennemsyret med hat fra alle dem som stumme og knurrende har måttet finne sig i livets nøkterne plikter. Den stand De nu må leve i er ikke verre overlesset med konvensjoner og villfarelser enn alle andre, og selv om der også finnes noen som bærer en (tilsynelatende) større frihet til skue, så er der dog ingen som i sig selv er vid og rummelig og står i forbindelse med de store ting som det virkelige liv består av. Alene den enkelte i sin ensomhet er likesom en ting stillet inn i den dype lovmessighet, og når han går ut i morgenen som står op eller ser inn i kvelden som senker sig full av skjebne, og når han føler hvad som da skjer, da faller all «stand» av ham som av en død, skjønt han står mitt i livet. Hvad De, kjære herr Kappus, nu må erfare som officer, det hadde De måtte erfare i enhver annen stilling; ja selv om De uavhengig av enhver stilling hadde søkt efter lette og selvstendige forbindelser med samfundet, så vilde De ikke være blitt spart for denne fornemmelse av bundethet. Slik er det overalt, men det er ingen grunn til engstelse eller nedslåtthet; når der ikke er noen forbindelse mellem Dem og menneskene, så forsøk å nærme Dem tingene, de vil ikke svikte Dem. Ennu er nettene der og vindene som går gjennem træerne og hen over mange land; ennu er blandt tingene og blandt dyrene alting fullt av det som skjer og som De kan få del i. Og barnene er ennu slik som da De selv var barn, så bedrøvede og så lykkelige; og når De tenker på Deres barndom, så lever De igjen blandt dem, blandt de ensomme barn, og de voksne er intet, og deres verdighet har ingen verdi! Og hvis det piner og foruroliger Dem å tenke på barndommen og dens enfold og stillhet, fordi De nu ikke mere kan tro på gud, som engang var med i alt, så spør Dem selv, min kjære Kappus, om De nu også virkelig har mistet gud? Er det ikke snarere så at De aldri har eiet ham? Hvad tid skulde det for tilfelle ha vært? Tror De at et barn kan ha ham, han som den voksne mann kun med møie bærer og under hvis vekt oldingen bryter sammen? Tror De at den som engang virkelig har eiet ham kan miste ham som man mister en liten sten; eller mener ikke også De at den som engang har hatt ham, han kan kun tapes av ham? Men hvis De erkjenner at i Deres barndom var han ikke, og heller ikke før, når det aner Dem at Kristus kanskje er blitt bedradd og at Muhammed er blitt narret av sin stolthet, ― hvis De med skrekk føler at heller ikke nu, i denne time, er han, hvad berettiger Dem så til å savne ham som noe forbigangent der aldri var, eller søke ham som noe engang tapt?
Hvorfor tenker De ikke snarere at han er den kommende, den fra evighet forestående, den fremtidige, den endelige frukt på et tre hvis blader vi er? Hvad avholder Dem fra å skyve hans fødsel ut i de kommende tider og leve hele Deres liv som en smertefull og skjønn dag i et mektig svangerskaps historie? Ser De ikke hvorledes alt som skjer bestandig på ny er en begynnelse, og kunde det ikke være Hans begynnelse, siden dog all begynnelse, er så skjønn? Når han er den fullkomneste, må det så ikke være slik at intet ringere kan være til før ham, på det at han kan velge sig ut av fylden og overfloden ― Må han ikke være den siste for å kunne omfatte alt, og hvilken mening hadde vi, hvis den som vi stunder efter allerede hadde vært?
Som bierne samler honning, således henter vi det dyreste ut av alt og bygger derav op ham. Med det ringe, ja med det uanselige (bare det skjer av kjærlighet) tar vi fatt på arbeidet og med hvilen derefter, med en taushet eller med en liten ensom glede, med alt som vi alene uten deltager eller tilhenger gjør, begynner vi på ham, som vi ikke kommer til å opleve, like så litt som våre forfedre har oplevet ham. Og dog er de i oss, disse lengst henfarne, som anlegg, som en vekt på vår skjebne, som blod der bruser og som en gebærde der stiger op av tidenes dyp. Finnes der noe som kan berøve Dem håpet om således engang å være i ham, den fjerneste, den ytterste?
Og må De så, kjære herr Kappus, feire jul i den fromme følelse av at han kanskje nettop behøver denne Deres livsangst for å kunne begynne i Dem; just disse Deres overgangsdager er kanskje den tid da alt i Dem arbeider på ham, således som De allerede engang, da de var barn, åndeløst arbeidet på ham. Vær tålmodig og uten uvilje og tenk at det minste vi kan gjøre er ikke å gjøre ham hans vorden vanskeligere enn jorden gjør vårens, når den vil komme.
Vær fro og frank!
Deres Rainer Maria Rilke.
Rom, den 14. mai 1904.
Min kjære herr Kappus.
Det er gått lang tid siden jeg fikk Deres siste brev. Vær ikke vred på mig av den grunn! Først var det arbeide, så forstyrrelser, så sykelighet som stadig holdt mig tilbake fra det svar, som jeg vilde skulde komme til Dem fra rolige og gode dager. Nu føler jeg mig igjen litt bedre (den første vår med dens onde og lunefulle overganger var også her tung å komme over) og er endelig nådd til at jeg idag kan sende Dem en hilsen og svare ett og annet så godt jeg formår.
De ser jeg har skrevet Deres sonett av — fordi jeg fant den så skjønn og enkel og helt født ut av den form hvori den med så stille anstand beveger sig. Det er det beste vers jeg ennu har sett fra Deres hånd. Og nu sender jeg Dem denne avskrift fordi jeg vet hvor viktig det er og hvilke nye erfaringer det kan gi å se sitt eget arbeide igjen i en ny avskrift. Les nu disse vers som om de var av en fremmed, og De vil føle i hvilken grad de er Deres egne. Det var mig en stor glede å lese både denne sonett og Deres brev, jeg takker Dem for begge.
De må ikke la Dem forvirre i Deres ensomhet derav at der er noget i Dem som ønsker sig ut av den. Nettop dette ønske vil, når De rolig og overlagt bruker det som et verktøi, hjelpe Dem til å utbrede Deres ensomhet over større områder. Menneskene har (ved hjelp av konvensjoner) løst alt til den letteste side, og det lette igjen på aller letteste måte. Men det er klart at vi må holde oss til det svære; alt levende holder sig til det, alt i naturen vokser og verger sig efter sin art og vil være sig selv for enhver pris og like overfor enhver motstand. Vi vet lite, men at vi må holde oss til det vanskelige, det er en visshet som ikke svikter oss; det er godt å være ensom just fordi ensomhet er så svært; at noe er svært, det må være en grunn mere til at vi gjør det.
Å elske er også godt, ti også kjærlighet er svært. Kjærlighet mellem menneske og menneske, det er kanskje det aller sværeste som er pålagt oss, den ytterste, den siste prøve, det arbeide som alle andre arbeider bare er en forberedelse til. Derfor kan unge mennesker, som er begynnere i alt, ennu ikke kjærligheten, de må lære den. Med hele sitt vesen, med alle sine krefter samlet om sitt ensomme, bange, opad higende hjerte må de lære å elske. Men læretid er alltid en lang og avsondret tid, og derfor er det å elske for lang tid fremover og dypt inn i livet ensomhet, forhøiet og fordypet ensomhet for den som elsker. Kjærlighet er ikke i første rekke å gå op i en hengivelse til og en forening med en annen (for hvad var vel en forening av noe uklart og uferdig og ennu uordnet), det er en ophøiet anledning for den enkelte til å modnes, til å bli noe i sig selv, bli verden, bli en verden for sig selv for en annens skyld; det er et stort og ubeskjedent krav til ham, noe som utvelger ham, og kaller ham til store ting. Kun i den forstand, nemlig som kallet til å arbeide på sig selv («at lytte og hamre dag og natt»), tør unge mennesker (med rette) bruke den kjærlighet som blir dem skjenket. Hengivelse og selvopgivelse og allslags fellesskap er ikke for dem (de skal ennu lenge, lenge spare sammen), det er det endelige: det hvortil et menneske kanskje neppe strekker til.
Men deri tar de unge mennesker (i hvis vesen det jo ligger ikke å ha tålmodighet) så ofte og så storlig feil: i at de kaster sig bort overfor hinannen, når kjærligheten kommer over dem, strør sig ut slik som de er i all sin uryddighet, uorden, forvirring . . . Hvad skal det da bli til? Hvad skal livet gjøre med disse hauger av halvveis istykkerslått, som de unge kaller sitt samliv og gjerne vilde kalle sin lykke, hvis det bare gikk an, og sin fremtid? Der mister enhver sig selv for den annens skyld og mister også den annen og mange andre som ennu ikke er til; og mister viddene og mulighetene, bytter bort stille anelsesfulle tings kommen og gåen for en ufruktbar rådløshet, som der ikke kan komme noe ut av, ikke annet enn litt ekkelhet, skuffelse og armod og redden sig inn i en av de mange konvensjoner der som redningshytter i stort antall er anbragt langs denne farlige vei. Ja, intet område av den menneskelige oplevelse er vel så utstyrt med konvensjoner som dette, redningsbelter av de forskjelligste slags, båter og flåter ligger ferdig her; tilflukter av enhver art har den samfundsmessige opfattelse forstått å anskaffe sig. For da den nemlig var tilbøielig til å betrakte kjærlighetslivet som en fornøielse, så måtte den også gjøre det lett og billig og farefritt, som offentlige fornøielser alltid er. Ganske visst føler mange mennesker som lever falsk, det vil si likefremt hengivende og uensomt (og gjennemsnittet vil alltid gjøre det) trykket av noe forfeilet og vilde også gjerne gjøre den tilstand de er kommet inn i livsdyktig og fruktbar på deres vis; for deres instinkt sier dem at kjærlighetens problemer mindre ennu enn alt annet som ellers er livsviktig kan løses offentlig og efter denne eller hin konvensjonelle overenskomst: at det er spørsmål, intime spørsmål fra menneske til menneske, som i hvert enkelt tilfelle krever nye og rent personlige svar. Men hvordan skulde de som allerede har menget sig slik med hinannen at de ikke mere kan avgrense sig og adskille sig fra de andre, som altså ikke mere har noe eget, hvordan skulde de kunne finne noen utvei ut av sig selv og av sin allerede begravede ensomhets dyp?
De handler alle sammen ut av den samme hjelpeløshet, og når de vil forsøke å undgå en av de konvensjoner de er blitt opmerksom på (f. eks. ekteskapet), så faller de, sin beste vilje til tross, bare i armene på en mindre påfallende og kanskje mindre høirøstet men derfor likeså dødbringende konvensjonell løsning; for nu er alting omkring dem bare konvensjon. Der hvor der handles ut fra et for tidlig sammenflydt uklart fellesskap, der er alt konvensjon; ethvert forhold som følger av en slik forvirring har sin konvensjon, er det enn aldri så ubrukt (det vil i almindelig forstand si umoralsk) som løsning, til og med skilsmisse vilde her være et konvensjonelt skritt, en upersonlig og tilfeldig avgjørelse uten kraft og uten frukt.
Den som ser nøie til, han vil finne at likesom for døden ― som unektelig er vanskelig ― således er der heller ikke for kjærligheten ― som ikke er mindre vanskelig — hverken funnet forklaring eller løsning, hverken vei eller vink. Og der vil for disse to opgaver ― som vi bærer videre med oss under segl og uten å ha åpnet dem ― ikke noensinne kunne finnes noen felles på almindelig overenskomst beroende løsning. Men i samme grad som vi forsøker å leve livet personlig og enkeltvis vil disse store ting komme oss nærmere og bli oss mere kjent. De krav som det svære arbeide med kjærligheten stiller til vår utvikling er overmektige, og som nybegynnere er vi dem slett ikke voksne. Men holder vi allikevel ut og tar denne kjærlighet på oss som en byrde og en læretid, istedenfor å fortape oss i all den lette og lettsindige lek bak hvilken de fleste mennesker forskanser sig overfor livets alvor, da vil kanskje de som kommer efter oss føle som et lite fremskritt og en lettelse. Og allerede det vil være meget.
Vi er jo først nylig kommen dertil at vi kan betrakte det enkelte menneskes forhold til et annet menneske fordomsfritt og saklig, og våre forsøk på å leve den slags forhold har ennu ingen forbilleder. Og dog er der allerede i tidens vandel mangt og meget som likesom vil komme disse våre usikre begynnerforsøk til hjelp.
Kvinnene vil i sin nye personlighetsutfoldelse kun forbigående komme til å efterligne mannen i hans noter og unoter og blindt følge ham i hans gamle opgaver og stillinger. Efter overgangstidens usikkerhet vil det vise sig at de kun er gått igjennem alle disse (ofte latterlige) forklædninger for å frigjøre sig for det annet kjønns deformerende innflytelse. Kvinnene, i hvem livet rører sig umiddelbarere, mere fruktbart og tillitsfullt enn i mannen, må jo i grunnen være blitt modnere mennesker, menneskeligere, enn den lette, overfladiske mann, som aldri av noen tung legemets frukt er blitt trukket ned under livets overflate og som så hastig og hovmodig undervurderer hvad han tror sig å elske. Denne kvinnens i smerte og fornedrelse fullbårne menneskelighet vil så, når hun gjennem sin stands ytre forvandlinger har avstreifet det rent «kvinneliges» konvensjoner, komme for dagen; og mennene, som ennu ikke aner at dette er under forberedelse, vil da stå slagne og forbausede. En dag ― derfor taler allerede mange tilforlatelige tegn, især i de nordiske land ― vil hun være der, den unge pike og den modne kvinne som ikke bare kan bety noe i forhold til eller i motsetning til mannen, men som vil være noe i og for sig selv, noe som ikke bringer tanken hen på noen utfylning eller noen grense, men kun på liv og tilværelse, med andre ord: det kvinnelige menneske.
Dette fremskritt vil (til å begynne naturligvis meget mot den distanserte manns vilje) forvandle kjærlighetsoplevelsen, som nu er så full av forvillelser, forvandle den fra grunnen og gjøre den til et forhold mellem menneske og menneske og ikke mellem mann og kvinne. Og denne menneskeligere kjærlighet (som vil være uendelig hensynsfull og stillfarende og god og klar både når den binder og når den løser), den vil ligne den kjærlighet som vi kjempende og med møie forbereder, den som består i at to ensomheter beskytter hverandre, begrenser og hilser hverandre.
Og nu ennu dette: tro endelig ikke at hin store kjærlighet som var lagt på dem i deres guttedager, at den er forspildt. Vet De vel om ikke allerede den gang store og gode ønsker har spiret i Dem og fortsetter har modnet sig som De kanskje ennu lever på? Jeg tror at denne kjærlighet har holdt sig så stor og mektig i Deres erindring fordi den var Deres første dype ensomhet og det første indre arbeide De utførte på Dem selv og Deres liv. Alle gode ønsker for Dem, kjære herr Kappus!
Deres Rainer Maria Rilke.
Sonett.
Durch mein Leben zittert ohne Klage,
ohne Seufzer ein tiefdunkles Weh.
Meiner Träume reiner Blütenschnee
ist die Weihe meiner stillsten Tage.
Öfter aber kreuzt die grosse Frage
meinen Pfad. Ich werde klein und geh
kalt vorüber wie an einem See,
dessen Flut ich nicht zu messen wage.
Und dann sinkt ein Leid auf mich, so trübe
wie das Grau glanzarmer Sommernächte,
die ein Stern durchflimmert ― dann und wann ―:
Meine Hände tasten dann nach Liebe,
weil ich gerne Laute beten möchte,
die mein heisser Mund nicht finden kann . . .
Franz Kappus.
Borgebygård, Flädie, Sverige, 12. august 1904.
Jeg vil gjerne skrive litt til Dem, min kjære herr Kappus, skjønt det jeg har å si Dem ikke kan være til stor hjelp, neppe til noen nytte i det hele tatt. De har oplevet at mange og store trengsler har gått over Dem. Og De sier at det at de drog forbi også var forstemmende og tungt å bære. Men jeg ber Dem nu meget om å betenke hvorvidt ikke disse store traurigheter langt snarere er gått tvers igjennem Dem? Og om ikke meget derigjennem har forandret sig i Dem, om De ikke på et eller annet sted i Deres indre, likegyldig hvor, er blitt forvandlet, mens De var så bedrøvet? Farlige og skadelige er bare de kvaler man sleper omkring blandt menneskene med for å overdøve dem. Som sykdommer der blir feil eller overfladisk behandlet viker de bare for desto frykteligere å bryte ut igjen efter en kort pause; og de samler sig op i det indre og er liv, er ulevet, forsmådd, fortapt liv som man kan dø av! Kunde vi se videre enn vår viden nu rekker og ennu litt lenger ut over våre anelsers utenverker, så vilde vi kanskje bære våre sorger med større fortrøstning enn våre gleder. For de er ett med de perioder av vårt liv da noe nytt holder sitt inntog i oss, noe ukjent; våre følelser forstummer i sky forlegenhet, alt i oss trer likesom tilbake, der opstår en stillhet, og det nye som ingen kjenner står plutselig der midt inne i oss og tier . . .
Jeg tror at nesten alle våre tristheter er spenningsmomenter der føles som en slags lammelse, fordi vi ikke mere hører vår overraskede følelse leve; fordi vi er alene med det fremmede som er kommet inn i oss; fordi alt det vanskelige og fortrolige for et øieblikk er tatt vekk fra oss; fordi vi står midt i en overgang hvor vi vet at vi ikke kan bli stående. Derfor går sørgmodigheten også over, den går forbi: det nye i oss, det som er kommet til, har holdt inntog i vårt hjerte og er gått inn i dets innerste rum og er heller ikke der mere ― er allerede i blodet. Og vi erfarer ikke hvad det var. Man kunde godt få oss til å tro at der ikke var skedd noe, og dog har vi forandret oss, som et hus efterat en gjest er trådt inn i det. Vi kan ikke si hvem som er kommet, vi får det kanskje aldri å vite; men der er mange tegn som tyder på at fremtiden stiger inn i oss på denne måte for å forvandle sig i oss, lenge før det som skal skje egentlig skjer. Og derfor er det så uendelig viktig å være ensom og på vakt når man er trist: fordi det tilsynelatende hendelsesløse og stivnede øieblikk, når vår fremtid betrer vårt vesens terskel, står livet så meget nærmere enn hine andre høirøstede og tilfeldige tidspunkter, da fremtiden likesom utefra inntrer. Jo stillere, tålmodigere, åpnere vi er i vår nedtrykthet, desto dypere, fastere går det nye inn i oss, desto sikrere erhverver vi oss det og desto mere blir det vår skjebne; og vi vil, når det siden en dag «skjer», det vil si når det trer ut av oss og blir synlig for andre, føle oss inderlig forbundet med det. Og det er en nødvendighet. Det er nødvendig ― og derhen vil mere og mere utviklingen tendere ― at ikke noe fremmed vederfares oss, men bare det som allerede lenge var vårt. Man har allerede måttet tenke om igjen så mange av de ytre bevegelsesbegreper, man vil også litt efter litt måtte erkjenne at det som vi kaller skjebne virker innefra og utad i menneskene og ikke utefra og inn i dem. Blott fordi så mange ikke opsuget og forvandlet i sig sin skjebne mens de levet, blott derfor erkjente de ikke siden hvad der trådte ut av dem; det var dem så fremmed at de ― i sin kaotiske skrekk ― mente det just nu måtte være gått inn i dem, de kunde sverge på at de aldri før hadde sett noe lignende i sig. Aldeles som man lenge har bedradd sig med hensyn til solens bevegelse, således bedrar man sig ennu når det gjelder det kommendes bevegelse. Fremtiden står fast, kjære herr Kappus, det er vi som beveger oss i det uendelige rum!
Hvorledes skulde vi så ikke ha det vanskelig? Og når vi nu atter skal tale om ensomheten, så blir det stadig klarere at den ikke er noe man kan velge eller la være å velge. Vi er ensomme. Man kan føre sig selv bak lyset og late som om det ikke er så. Det er det eneste. Men hvor meget bedre er det ikke å innse at vi er det, ja at vi likefrem må gå ut ifra dette. Da kommer ganske visst et øieblikk hvor vi svimler, for alle punkter som vårt øie hvilte på blir likesom plutselig tatt fra oss, der er intet som er nært mere, og alt det fjerne er blitt så uendelig fjernt. Den som uten forberedelse eller overgang blev ført ut av sin stue og op på et høit bjerg måtte føle det slik: en usikkerhet uten grense, en prisgitthet til noe navnløst vilde true med å tilintetgjøre ham. Han vilde tro at han falt, eller han vilde føle sig slynget ut i rummet eller som sprengt i tusen stykker; hvilke uhyre løgne måtte ikke hans hjerne finne på for å innhente igjen og opklare sine sansers egentlige tilstand! Men således forandres alle avstander og alle mål for den som blir ensom. Av disse forandringer går enkelte hastig for sig, og likesom hos mannen på bjerget opstår da usedvanlige innbildninger og selsomme opfatninger som synes å vokse ut over alt som er til å bære. Men det er nødvendig at vi oplever også dette. Vi må anta vår tilværelse så utstrakt som det på noen måte lar sig gjøre; alt, også det uhørte, må inngå i den som en mulighet. Det er egentlig det eneste slags mot som kreves av oss: motet til det selsomste, underligste og uforklarligste som kan møte oss. At menneskene i så henseende alltid var feige har tilføiet livet uendelig skade; alle de oplevelser man kaller «syner», hele den såkalte «åndeverden», døden, alle disse ting som er oss så dypt beslektede, er i den grad trengt ut av vår bevissthet på grunn av vårt daglige motverge mot dem at de evner som vi skulde kunde fatte dem med er blitt forkrøplet. For nu slett ikke å tale om Gud! Men angsten for det uforklarlige har ikke bare gjort den enkeltes tilværelse fattigere, også forholdene menneske og menneske imellem er derigjennem blitt innsnevrede, likesom rike muligheter der blir kastet op av en flodseng på et goldt sted av bredden hvor ingenting kan gro. Det er nemlig ikke bare vanen og tregheten som gjør at menneskelige forhold ofte gjentar sig så uendelig enstonig og ufornyet fra tilfelle til tilfelle, det er sky eller skrekk for en eller annen oplevelse som man ikke kan overskue eller som man ikke tror sig voksen. Men kun den som er forberedt på alt og som ikke utelukker noe, ikke engang det gåtefulleste, kun han vil kunne opleve forholdet til en annen som noe virkelig levende og derigjennem også uttømme sine egne tilværelsesmuligheter. For enten vi ser de enkelte menneskers tilværelse som et større eller mindre rum, så viser det sig at de fleste bare lærer kjenne en liten del av det, en krok, en avmålt strekning hvor de ustanselig vandrer op og ned. På denne måten føler de en viss sikkerhet. Og dog er hin farefulle usikkerhet som tvinger de fangne i Edgar Poes historier til å efterføle hele formen av deres skrekkelige fengsel og gjøre sig fortrolig med redselen ved deres fangenskap så langt menneskeligere. Og vi er ikke engang fangne! Ingen feller eller fallgruber er opstillet omkring oss, der er intet som skulde gjøre oss engstelige. Vi er satt inn i livet som i det element der svarer best til vårt vesen, og vi har ovenikjøpet erhvervet oss en tilpasningsevne som gjør at forholder vi oss bare rolig, så er vi ved en lykkelig mimikry neppe til å skjelne fra våre omgivelser. Vi har ikke minste grunn til å nære mistanke overfor vår verden, for den er ikke imot oss. Kjenner den skrekk, så er det vår skrekk; har den avgrunner så er det våre avgrunner; er der farer så må vi forsøke å elske dem. Bare vi innretter vårt liv efter den grunnsetning at vi altid bør holde oss til det vanskeligste, så vil det som nu forekommer oss mest fremmed bli vårt fortroligste og dyrebareste. Hvorledes kan vi noensinne glemme hin gamle myte som står ved begynnelsen til alle folkeslags historie: myten om dragen som i siste øieblikk forvandler sig til en prinsesse? Kanhende er alle drager vårt livs prinsesser som bare venter på engang å se oss skjønne og modige! Kanhende er alt skrekkelig i sin dypeste grunn det hjelpeløse som kaller på vår hjelp.
Derfor må De, kjære herr Kappus, ikke forferdes når en tristhet uten mål og måte reiser sig i Dem, når der går en stor skygge over Deres hender og over hele Deres ferd. De må tenke at noe skjer med Dem, at livet ikke har glemt Dem, og at det holder Dem i sin hånd, det vil ikke la Dem falle! Hvorfor vil De holde en eller annen tro, vé eller tyngsel borte fra Deres liv, når De ikke vet hvad disse tilstander kan bevirke i Dem? Hvorfor vil De forfølge Dem selv med spørsmål om hvorfra alt dette kommer og hvad det skal til, når De dog vet at De befinner Dem i en overgangstilstand og ikke har noe høiere ønske enn å forvandle Dem? Hvis noe av det som foregår i Dem er sykelig, så betenk at sykdommen er det middel hvorved organismen skiller sig av med fremmedstoffer; derfor må man snarere hjelpe organismen med å være syk, med å ta hele sin sykdom på sig og gjennemleve den, ti det er dens fremskritt. I Dem, kjære herr Kappus, skjer nu meget. De må være tålmodig som en syk og tillitsfull som en rekonvalesent, for kanhende er De begge deler. Og mere ennu, De er også lægen som har å overvåke Dem selv. Og i enhver sykdom kommer der dager da lægen ikke har noe annet å gjøre enn å vente. Det er det De nu, forsåvidt som De er lægen, først og fremst må beflitte Dem på.
Iaktta Dem ikke selv for meget og trekk ikke for raske slutninger av det som skjer med Dem. La det ganske enkelt skje. De vil ellers lett komme til å se med bebreidelse (det vil si «moralsk») på Deres fortid, som naturligvis er med i alt det som nu møter Dem. Men hvad der virker i Dem av forvillelser, ønsker og lengsler fra Deres guttedager er ikke det som De nu husker og fordømmer. De uvanlige forhold som er resultatet av en ensom og hjelpeløs barndom er så vanskelige og kompliserte og prisgitt så mange innflytelser, dertil så løsrevet fra alle sanne livssammenhenge at der hvor en last kommer inn i dem der kan man ikke uten videre kalle det en last. Man må overhodet være forsiktig med disse navn, de er så ofte navnet på en forgåelse som et liv kan bryte sammen på, men ikke den navnløse og personlige handling selv, som måskje var en bestemt nødvendighet i dette liv og som derfor uten besvær kunde absorberes av det. Og kraftforbruket synes Dem kun derfor så stort, fordi De overvurderer seiren. Det som De tror å ha utrettet er ikke det store, skjønt De har rett i Deres følelse; det store er at allerede noe var der som De burde sette istedenfor dette bedrag, noe sant og virkeligt. Uten dette noe vilde Deres seir bare ha vært en moralsk reaksjon uten større betydning, nu er den blitt et avsnitt av Deres liv. Deres liv, kjære herr Kappus, som jeg tenker på med så mange gode ønsker! Husker De nu på hvorledes dette liv fra barndommen av har lengtet mot det «store»? Jeg ser hvorledes det fra det store strekker sig mot det ennu større. Derfor vil det ikke holde op med å være svært, men derfor vil det heller ikke høre op med å vokse.
Og skulde jeg ennu si Dem noe, så måtte det være dette: Tro ikke at den som her forsøker å trøste Dem lever uten møie blandt de enkle og stille ord som De sier gjør Dem så godt. Hans liv har fullt op av møisommelighet og tristhet og blir i så måte langt tilbake for Deres. Hadde det vært anderledes, da hadde han aldri kunnet finne disse ord.
Deres Rainer Maria Rilke.
Furuberg, Jonsered i Sverige, 4. november 1904.
Min kjære herr Kappus.
I den tid som er gått uten at De har hatt noe brev fra mig, var jeg dels underveis, dels så beskjeftiget at jeg ikke kunde skrive. Og ennu idag faller det mig svært, fordi jeg allerede har måttet skrive så mange brever at jeg er helt trett i hånden. Kunde jeg bare diktere, så hadde jeg meget jeg vilde ha sagt Dem; men som det nu er får De ta disse få linjer til gjengjeld for Deres mange.
Jeg tenker, kjære herr Kappus, ofte med så konsentrerte ønsker på Dem, at det egentlig på en eller annen måte må hjelpe Dem. Om mine brever virkelig kan være Dem til noen hjelp tviler jeg på. Si ikke: jo de er det. Ta rolig imot dem uten for megen takk, og la oss avvente hvad der vil skje.
Det nytter ikke nu at jeg går inn på enkeltheter, for hvad jeg kunde hatt å si om Deres anlegg for tvil og Deres mangel på evne til å bringe Deres ytre og indre liv i samklang, eller om alt det som ellers trykker Dem ― det er det samme som jeg hele tiden har sagt: bestandig det samme ønske om at De må ha tålmodighet nok til å bære og enfold nok til å tro, at De mere og mere måtte bli fortrolig med det som er vanskelig og med Deres egen ensomhet blandt menneskene. Og forresten at De må lære å la livet komme med hvad det kommer med. Tro mig, livet har alltid rett, på den ene eller den annen måte.
Og nu om følelsene: Rene er alle følelser som samler og løfter Dem, urene alle som bare griper en del av Deres vesen og således tærer på Dem. Alt som De kan tenke ansikt til ansikt med Deres barndom er godt. Alt det som gjør mere ut av Dem enn De hittil i Deres beste øieblikk var, er riktig. Enhver stigning er god når den gjennemstrømmer alt Deres blod, når den ikke er rus og ikke grumset, men en ren glede som De kan se til bunns i. Forstår De hvad jeg mener?
Deres tvil kan bli en god egenskap hvis De opdrager den. Den må bli vitende, den må bli kritikk. Spør den hver gang den vil ødelegge noe for Dem, hvorfor noe er heslig, forlang bevis og sett den på prøve. Da vil De kanskje finne den svarløs og forlegen, kanskje også opfarende. Gi så ikke efter, forlang igjen beviser! Gjør De dette opmerksomt og konsekvent hvergang den er på ferde, så vil den dag komme at den fra å være en sabotør blir Deres beste arbeider kanskje den aller klokeste av alle dem som er med til å bygge Deres liv op!
Dette er alt, kjære herr Kappus, som jeg idag er i stand til å si Dem. Men jeg sender Dem samtidig med dette i særtrykk en liten diktning som nettop har stått i Prager «Deutschen Arbeit». Deri taler jeg videre til Dem om livet og døden og om at de begge er store og herlige.
Deres Rainer Maria Rilke.
Paris, annen Juledag 1908.
De skal vite, min kjære herr Kappus, hvilken glede Deres skjønne brev bragte mig. Hvad De forteller om Dem selv og hvorledes De nu er blitt, klart og i substansielle ord, det synes mig gode nyheter; ja jo mere jeg tenker på det, desto tydeligere føler jeg at de virkelig var gode. Dette vilde jeg egentlig ha sagt Dem til julaften, men på grunn av alt det mangfoldige arbeide jeg uavbrutt har vært optatt med i vinter er den gamle fest kommen så uforvarende på mig, at jeg knapt nok fikk tid til å besørge de aller nødvendigste ting, enn si til å skrive.
Men tenkt på Dem har jeg flere ganger i disse helligdager og forestillet mig hvor stille De må ha det i Deres ensomme fort mellem de nakne ville fjell, som søndenvinden kaster sig over som om den vilde sluke dem i store biter. Det må være en umåtelig stillhet som slike lyd og slike bevegelser kan finne plass i, og når man så tenker på at til alt dette kommer havets nærhet som toner inn i det alt sammen, kanskje som den aller innerste tone i hele denne mektige forhistoriske harmoni, da kan man kun ønske Dem at De tillitsfullt og tålmodig må la denne storslagne ensomhet få arbeide i ro med Dem. Den vil sikkert ikke mere være til å slette ut av Deres liv; i alt hvad der forestår Dem vil den fortsette sig som en skjult innflytelse og virke stille avgjørende, likesom våre forfedres blod uavlatelig virker inn i vårt og blander sig med det til den enestående, aldri gjentatte sammensetning som vi i hvert av våre livsviktige øieblikk er.
Jeg gleder mig meget over at De har fått denne faste eksistens å holde Dem til, denne titel, denne uniform, denne tjeneste, alt dette gripbare og begrensede, som i slike omgivelser, med et fåtallig og likeså isolert mannskap omkring Dem, må anta karakteren av alvor og nødvendighet og bety en årvåkenhet ut over det vanlig lekende og tidsforødende militære liv, ja som ikke bare tillater men likefrem opfordrer til selvstendig opmerksomhet. At vi er i forhold som arbeider med oss og som fra tid til annen stiller oss overfor store naturlige ting ― det er i virkeligheten alt som behøves.
Også kunsten er bare en annen måte å leve på, og man kan forberede sig til den hvordan man så lever og uten å vite det. I enhver sann virkelighet er man den nærmere enn i alle disse uvirkelige, halvartistiske bestillinger som foregjøgler noe kunstnerisk men i realiteten fornekter og angriper kunsten i dens innerste nerve, som for eksempel all journalistikk og nesten all kritikk, og tre fjerdedeler av alt som heter litteratur eller som vil være det. Jeg gleder mig med ett ord, over at De har undgått den fare å havne i noe av denslags og befinner Dem et eller annet steds i en ren og rå realitet og er ensom og modig. Måtte det år som kommer fastholde Dem deri og gi Dem styrke til å fortsette!
Bestandig Deres
Rainer Maria Rilke.