Bleak House – Ødegården 2/34
ENOGSEKSTIENDE KAPITEL
En opdagelse til.
Jeg hadde ikke mot til å se noen denne kvelden. Jeg hadde ikke engang mot til å se mig selv; for jeg var redd tårene mine vilde bebreide mig litt. Jeg gikk op på værelset mitt i mørke, bad min bønn i mørke, og la mig til å sove i mørke. Jeg behøvde ikke noe lys for å lese min formynders brev; for jeg kunde det utenat. Og med det i minnet sovnet jeg.
Næste morgen stod jeg op meget tidlig og ropte på Charley at vi skulde gå ut en tur. Vi kjøpte blomster til frokostbordet, kom hjem igjen og ordnet dem, og hadde det så travelt som mulig. Det var ennu tid til å la Charley ta den vanlige timen sin, som hun greide med glans, før min formynder kom. «Nå, vesle kvinne, du ser friskere ut enn blomstene dine!» sa han. Og mrs. Woodcourt sa frem en strofe fra Mewlinwillinwood som gikk ut på at jeg var lik et fjell med solskinn på.
Dette var alt meget hyggelig. Efter frokosten nyttet jeg høvet da jeg så min formynder alene på værelser sitt. Jeg bad om undskyldning, gikk inn til ham og lukket døren.
«Nå, vesle kvinne,» sa han, «du trenger penger?»
«Nei; jeg har nok penger.»
Han la pennen fra sig og lente sig tilbake i stolen. Og jeg syntes jeg aldri hadde sett ansiktet hans så lyst og godt. Han hadde aldri skiftet sitt vesen mot mig, og jeg elsket ham for det.
«Kjære formynder,» sa jeg og satte mig ved siden av ham, «jeg vil gjerne få tale med dig. Har jeg forsømt noe? Har jeg vært noe annet enn det jeg hadde foresatt mig å være, siden — siden jeg svarte på brevet ditt, formynder?»
«Du har i ett og alt vært det jeg kunde ønske, kjære.» «Det gleder mig å høre det,» sa jeg. «Du vet du sa til mig, var dette fruen på Bleak House? Og jeg sa ja.»
«Ja,» sa min formynder og nikket smilende.
«Siden dengang,» sa jeg, «har vi talt om den saken bare én gang.»
«Og da sa jeg det minket med folk på Bleak House.»
«Og jeg sa, men dets frue blir.»
Han la armen om mig som for å beskytte mig.
«Kjære formynder,» sa jeg, «jeg vet hvor dypt du har følt alt som har hendt, og hvor hensynsfull du har vært. Kanskje jeg nu bør gjenta ordene mine den gang. Jeg vil bli frue på Bleak House når du vil.»
«Se bare,» svarte han muntert, «for en samfølelse det må være mellem oss! Stakkars Rick undtatt har jeg ikke hatt noe annet i tankene. Når skal vi så gi Bleak House dets frue, vesle kvinne?»
«Når du vil.»
«Næste måned?»
«Næste måned, kjære formynder.»
Jeg la armene om halsen på ham og kysste ham, akkurat sånn som den dagen da jeg gav ham svaret mitt.
En tjener kom og meldte mr. Bucket, noe som var helt unødvendig, da mr. Bucket alt så på oss over skulderen hans. «Mr. Jarndyce og miss Summerson,» sa han nokså forpustet, «undskyld jeg forstyrrer; men vil dere gi mig lov å beordre inn en person som er på trappen? Takk! Vær så vennlig å bære herren i stolen op her denne veien!» sa mr. Bucket og vinket over gelenderet.
Kort efter viste en gammel mann i sort kalott sig, båret i en stol av to bærere, som satte stolen med mannen fra sig like innfor døren. Mr. Bucket kvittet sig øieblikkelig av med bærerne, lukket døren med hemmelighetsfull mine og slo slåen for den.
«Nu, ser De, mr. Jarndyce,» sa han, «De kjenner mig, og miss Summerson kjenner mig. Denne herren her kjenner mig også, og hans navn er Smallweed. Nuvel, mr. Jarndyce, jeg henvender mig til Dem. Jeg har forhandlet med denne herren på vegne av sir Leicester Dedlock, baronet, og derfor har jeg vanket ut og inn i huset hans en del. Og huset hans er det huset Krook eide før, en herre jeg tror De så da han levde, om jeg ikke tar feil?»
«Ja,» svarte min formynder.
«Nuvel,» sa mr. Bucket. «Nu må De vite at denne herren arvet Krooks eiendom, og en hel del skrot var det i den. Uhyre masser papir blandt annet. Gud bevares, ikke til noe gagn for noen! Og i denne papirhaugen begynner denne herren å rote naturligvis —»
«Hvad gjorde jeg? Si det en gang till» skrek mr. Smallweed med skarp stemme.
«Begynte å rote,» gjentok mr. Bucket. «Som en klok mann begynte De å rote i papirene De hadde arvet, ikke sant?»
«Naturligvis gjorde jeg det!» skrek mr. Smallweed.
«Ja visst gjorde De det,» sa mr. Bucket. «Og så slumpet De til å finne et papir undertegnet Jarndyce. Ikke sant?»
Mr. Smallweed så urolig på oss og nikket brummende.
«Og kom til å se på det papiret, og hvad finner De så det er? Ja,er det ikke underlig! — Et testamente, det finner De det er, ikke sant?»
«Jeg vet ikke om det er så godt som et testamente,» snerret mr. Smallweed.
«Nåja,» sa mr. Bucket, «De blev litt tvilende og urolig ved det, siden De har så øm en samvittighet.»
«He? Hvad sier De jeg har?» spurte mr. Smallweed.
«En øm samvittighet.»
«Hoho! Nuvel, fortsett!» sa mr. Smallweed.
«De begynte å tenke: Pokker, ser jeg mig ikke for, kan jeg komme i uleilighet for dette testamentet!»
«Pass Dem hvordan De fremstiller saken nu!» skrek den gamle mannen engstelig.
«Javel! Siden jeg nu hadde den vanen å vanke der i huset, betrodde De Dem til mig, ikke sant?»
Mr. Smallweed så ut som han tenkte mr. Bucket var den siste person i verden han vilde betrodd sig til, kunde Han på noen måte ha undgått det.
«Og jeg setter mig inn i saken, og jeg bestyrker Dem i Deres velbegrunnede frykt at De vil sette Dem i den absolutt verste situasjon dersom De ikke leverer fra Dem det testamentet,» sa mr. Bucket med sterkt eftertrykk. «Og selvfølgelig avtaler De med mig at det skal bli levert til mr. Jarndyce, her til stede, uten betingelser. Skulde det vise sig å ha noen verdi, vil De stole på ham at han belønner Dem. Omtrent sånn var det, ikke sant?»
«Det var det vi blev enig om,» innrømmet mr. Smallweed så sur og gretten som vel mulig.
«Altså,» sa mr. Bucket, han forandret plutselig sitt behagelige vesen og blev strengt forretningsmessig, «De har det testamentet på Dem nu i denne stund; og det eneste De nu har igjen å gjøre, er bare dette: Frem med det!»
Mr. Bucket gned sig én gang triumferende over nesen med pekefingeren, rekker så hånden frem for å ta mor dokumentet. Det kommer ikke frem uten stor nøling og mange forsikringer fra mr. Smallweed at han er en fattig strevsom mann, og at han stolte på mr. Jarndyces æresfølelse at han ikke vilde la ham tape på ærligheten sin. Litt efter litt tar han meget langsomt frem fra brystlommen et flekket falmet papir, litt forbrent på kantene og brunsvidd på baksiden, som det for lenge siden var blitt kastet på ilden og hastig snappet ut igjen. Mr. Bucket overrakte det øieblikkelig til mr. Jarndyce med en ferdighet som en tryllekunstner.
«Mr. Bucket,» sier min formynder, «hvad verdi dette dokumentet enn kan ha for noe menneske, vil jeg være Dem meget takknemlig; og har det noen verdi, vil jeg føle mig forpliktet til å sørge for at mr. Smallweed får sin rimelige lønn. Men De vil merke Dem, mr. Bucket, at jeg avstår fra å granske dette dokumentet selv. Miss Summerson og jeg vil øieblikkelig overlevere det til min advokat, og dets eksistens skal gjøres kjent for alle de andre interesserte i saken uten ophold.»
«Mr. Jarndyce kan ikke si noe riktigere enn dette, skjønner De,» sa mr. Bucket til den gamle mannen. «Og når det nu er Dem klart at ingen kommer til å lide noen urett — og det må være en stor lettelse for Deres sinn — kan vi kanskje fortsette med ceremonien og bære Dem og stolen Deres hjem igjen.»
Han slo slåen fra døren, ropte inn bærerne, sa god morgen til oss, krøkte fingeren med et betydningsfullt blikk til avskjed, og gikk.
Vi gikk vi også, til Lincolns Inn, så hurtig som mulig. Mr. Kenge var ikke optatt; og vi fant ham ved bordet I det støvete rummet hans, med de imponerende bøkene og papirstablene. Mr. Guppy satte frem stoler til oss, og mr. Kenge uttalte sin overraskelse og glede ved det uvanlige synet av mr. Jarndyce i kontoret sitt.
«Jeg håper,» sa mr. Kenge, «at miss Summersons milde innflytelse må ha formildet mr. Jarndyces fiendtlige innstilling like overfor retten og rettens menn.»
«Jeg tror helst,» svarte formynderen min, «at hadde miss Summerson sett så meget av rettens virkninger som jeg, vilde hun knapt villet øvd noen innflytelse i den retning. Men likevel har mitt ærende her med retten å gjøre. Mr. Kenge, før jeg overgir dette dokumentet i Deres hender og er ferdig med det, la mig fortelle Dem hvordan det er kommet i mine hender.»
Han gjorde det kort og klart.
I førstningen syntes mr. Kenge ikke å verdsette dokumentet noe videre; men da han fikk se det, viste han sig mer interessert, og da han åpnet det og hadde lest litt av det, blev han høist forbauset. «Mr. Jarndyce,» sa han og så op, «De har lest dette?»
«Nei, ikke jeg!» svarte min formynder.
«Men, min kjære herre,» sa mr. Kenge, «dette er et testamente datert senere enn noe annet i saken. Det viser sig å være i sin helhet i testators egen håndskrift. Det er lovlig opsatt og bevidnet.»
«Nuvel,» sa min formynder, «hvad vedkommer der mig?»
«Mr. Guppy!» ropte mr. Kenge. «Undskyld, mr. Jarndyce!»
Mr. Guppy kom.
«Mr. Vholes i Symonds Inn. Min hilsen. Jarndyce og Jarndyce. Vil glede mig å få tale med ham.»
Mr. Guppy forsvant.
«De spør mig hvad dette vedkommer Dem, mr. Jarndyce. Hadde De lest dette dokumentet, vilde De ha sett det reduserer Deres interesser betydelig, enda det fremdeles lar dem bli riktig vakre, riktig vakre,» så mr. Kenge og svingte mildt med hånden. «De vilde videre sett at interessene til mr. Richard Carstone og miss Ada Clare, nu mrs. Richard Carstone, blir meget vesentlig øket ved det.»
«Kenge,» sa min formynder, «om hele rikdommen tilfalt de to unge slektningene, vilde jeg vært vel fornøid. Men spør De mig om jeg tror det kan komme noe godt ut av Jarndyce og Jarndyce?»
«Å, mr. Jarndyce! Fordommer, fordommer! Min kjære herre, dette er et meget stort land, meget stort land. Dets rettssystem er et meget stort system, meget stort system.»
Min formynder sa ikke mer, og mr. Vholes kom. Han var beskjedent imponert av mr. Kenges profesjonelle fremragenhet.
«God dag, mr. Vholes. Vil De være så vennlig å ta en stol og sette Dem her hos mig og lese gjennem dette dokumentet?»
Mr. Vholes gjorde det; han syntes lese hvert eneste ord. Han kom ikke i noen sinnsbevegelse ved det; men det gjorde han jo ikke ved noe. Da han hadde gransket det vel og lenge, fulgte han mr. Kenge borttil et vindu, holdt den sorte hansken for munnen og talte en hel stund med ham. Da de var ferdig, kom de tilbake til mr. Kenges bord og talte høit.
«Nuvel! Men dette er et meget bemerkelsesverdig dokument, mr. Vholes?» sa mr. Kenge.
Mr. Vholes sa: «I høi grad.»
«Næste rettssesjon, mr. Jarndyce, begynner i næste måned,» sa mr. Kenge. «Naturligvis fremmer vi straks alt nødvendig i saken.»
«Og jeg skal skjenke den min vanlige opmerksomhet,» sa min formynder.
«Alltid tilbøielig til å gjenta den almindelige fordom, min kjære herre?» sa mr. Kenge og fulgte oss til døren. «Men dette er ét stort land, mr. Jarndyce, meget stort land. Og dette er et stort system, mr. Jarndyce, meget stort system.