Bleak House – Ødegården 2/27
FIREOGFEMTIENDE KAPITEL
En bombe springer.
Forfrisket av søvnen står mr. Bucket op i god tid om morgenen og forbereder sig til en dag i felten. Han gjør sig smart med en ren skjorte og ved hjelp av en fuktig hårbørste som han ved høitidelige anledninger bruker til å salve de tynne lokkene han ennu har igjen efter et liv i hårdt studium, legger inn en frokost på to stykker fårekjøtt som et grunnlag til å arbeide på, sammen med te, egg, ristet brød og marmelade i tilsvarende skala. Han nyter disse styrkende midlene og holder subtil korrespondanse med den familiære demonen sin; derefter gir han Merkur ordre i fortrolighet til akkurat å nevne i stillhet for sir Leicester Dedlock, baronet, at er han «rede å ta mot mig, er jeg rede å hilse på ham.» Et nådig svar kommer at sir Leicester vil skynde sig å klæ sig og møte mr. Bucket i biblioteket om ti minutter. Mr. Bucket begir sig til det værelset, og står fremfor ilden med pekefingeren mot haken og ser på de flammende kullene.
Ikke det minste engstelig eller forstyrret i sin sinnsro er mr. Bucket da sir Leicester viser sig; men han ser på skrå bortpå baroneten da han langsomt går borttil lenestolen sin, med det samme opmerksomme alvor som kvelden før.
«Det gjør mig ondt at jeg har latt Dem vente, konstabel; men jeg er litt senere oppe i dag enn vanlig. Jeg føler mig Ble riktig vel. Ophisselsen og harmen jeg har lidt i det siste, har vært for meget for mig. Jeg lider av — gikt. Og den siste tids begivenheter har fremkalt den igjen.»
Han setter sig med litt vanskelighet og smertefull mine, mens mr. Bucket kommer litt nærmere og står med den ene store hånden mot biblioteksbordet.
«Jeg vet ikke visst,» sier sir Leicester, «om De ønsker vi blir alene; det kan være alt som De vil.»
«Nuja, sir Leicester Dedlock, baronet,» svarer mr. Bucket, «vi kan ikke være for konfidentiell akkurat nu under denne samtalen.»
«Det er nok.»
«Så meget mer, sir Leicester Dedlock, baronet,» fortsetter mr. Bucket, «som jeg just vilde bedt Dem om tillatelse til å vri om nøkkelen i døren.»
«Så gjerne.» Mr. Bucket gjør det, øvet og stilt; bøier sig ned et øieblikk bare efter gammel vane og setter nøkkelen sånn at ingen kan kike inn til dem.
«Sir Leicester Dedlock, baronet, jeg nevnte i går aftes at jeg behøvde bare lite mer nu for å være ferdig med denne saken. Jeg er ferdig nu, og har samlet bevisene mot den personen som har gjort forbrytelsen.»
«Mot soldaten?»
«Nei, sir Leicester Dedlock, ikke mot soldaten.»
Sir Leicester ser forbauset på ham og spør: «Er mannen i arrest?»
Efter en pause forteller mr. Bucket ham: «Det var en kvinne.»
Sir Leicester lener sig bakover i stolen og roper åndeløs: «Store Gud!»
«Nuvel, sir Leicester Dedlock, baronet,» begynner mr. Bucket, «det er min plikt å forberede Dem på en rekke omstendigheter som kanskje, om jeg vil gå så vidt å si, sikkert vil gi Dem et sjokk. Men, sir Leicester Dedlock, baronet, De er en gentleman; og jeg vet hvad en gentleman er, og hvad en gentleman evner. En gentleman kan bære et sjokk, når det må komme, tappert og fast. Nå, tenk på Dem selv, sir Leicester Dedlock, baronet. Rammer et slag Dem, tenker De naturligvis på Deres familie. De spør Dem selv, hvordan vilde alle de forfedrene Deres, helt tilbake til Julius Cæsar — for ikke å gå lenger tilbake enn til ham for tiden — ha båret dette slaget; De minnes snesevis av dem som vilde ha båret det godt; og De bærer det godt for deres skyld og for å hevde familiens ære. Dette er den måten De resonnerer på, og dette er den måten De handler på, sir Leicester Dedlock, baronet.»
Sir Leicester sitter lenet bakover i lenestolen, griper rundt armlenene og ser på ham med forstenet ansikt.
«Nuvel, sir Leicester Dedlock,» fortsetter mr. Bucket, «nu har jeg forberedt Dem; la mig nu la Dem ikke pine Deres sinn et øieblikk for noe jeg fått kunnskap om. Jeg vet så meget om så mange karakterer, høie og lave, at en liten oplysning mer eller mindre ikke betyr et strå. Jeg tror ikke et eneste trekk på sjakkbretter vilde forbause mig; derfor vil jeg si vil Dem, sir Leicester Dedlock, baronet, gå nu ikke i vei og la Dem slå ut om jeg vet et og annet om Deres familieaffærer.»
«Jeg sier Dem takk for Deres forberedelse,» svarer sir Leicester, efter én pause, uten å røre hånd, fot eller et ansiktstrekk. «Jeg håper den ikke er nødvendig, enda jeg gir Dem den ære at tanken er god. Vær så vennlig å fortsette. Likeens å ta plass, om De ikke har noe imot det.»
Slett ikke. Mr. Bucket henter en stol og setter sig. «Nuvel, sir Leicester Dedlock, baroner, efter denne korte innledning kommer jeg til saken. Lady Dedlock —»
Sir Leicester reiser sig i setet og stirrer vilt på ham. Mr. Bucket lar pekefingeren spille beroligende.
«Lady Dedlock, ser De, er beundret av alle. Det er hennes nåde; hun er beundret av alle,» sier mr. Bucket.
«Jeg vilde i høi grad foretrekke,» svarer sir Leicester stivt, «at myladys navn absolutt blir utelatt fra denne drøftelsen.»
«Det vilde jeg også, sir Leicester Dedlock, baronet; men — det er umulig.»
«Umulig?»
Mr. Bucket ryster på hodet.
«Sir Leicester Dedlock, baronet, det er absolutt umulig. Det jeg har å si er om hennes nåde. Hun er akselen alt. dreier sig om.»
«Konstabel,» fnyser sir Leicester med ild i øiet og skjelvende lepper, «De kjenner Deres plikt. Gjør Deres plikt; men vær varsom, overskrid den ikke. Jeg vilde ikke tåle det. De bringer myladys navn frem i denne forbindelse på Deres eget ansvar — på Deres eget ansvar!»
«Sir Leicester Dedlock, baronet, jeg sier det jeg må si; og ikke mer.»
«Jeg håper det må vise sig å være sant. Vel! Fortsett!»
Mr. Bucket ser på de vrede øinene som nu undgår ham, op på den vrede skikkelsen som skjelver fra hode til fot, enda den kjemper for å være rolig; han føler sig frem med pekefingeren og fortsetter med lav stemme:
«Sir Leicester Dedlock, baronet, det blir min plikt å si Dem at den avdøde mr. Tulkinghorn i lang tid nærte mistillit og mistanke til lady Dedlock.»
«Hadde han våget å hentyde til noe sånt til mig, sir — noe han aldri gjorde — vilde jeg drept ham selv!» roper sir Leicester, han slår neven i bordet. Men han blir stoppet midt i raseriet sitt av de meget vitende øinene til mr. Bucket, som lar pekefingeren bevege sig langsomt og fortrolig og tålmodig ryster på hodet.
«Sir Leicester Dedlock, den avdøde mr. Tulkinghorn var klok og taus; Og hvad han hadde festet sig ved i begynnelsen, kan jeg ikke påta mig helt å si. Men j jeg vet fra hans egen munn at han lenge mistenkte lady Dedlock for å ha opdaget, ved å få se en viss håndskrift — i selve dette huset og mens De selv var til stede — at en viss person ennu levde, i stor fattigdom, en person som hadde vært hennes elsker før De beilet til henne, og som burde vært hennes mann.» Mr. Bucket stopper, og gjentar uberørt. «Burde vært hennes mann; ingen tvil om det. Jeg vet fra hans egen munn, at da denne personen kort efter døde, mistenkte han lady Dedlock for å ha besøkt det usle losjiet hans, og den usle graven hans, alene og i hemmelighet. Jeg vet av mine egne efterforskninger, og ved mine egne ører og øine at lady Dedlock virkelig gjorde det besøket, klædd i sin egen kammerpikes drakt; for den avdøde mr. Tulkinghorn engasjerte mig til å granske hennes nådes forhold, og det gjorde jeg i denne henseeende fullstendig. Jeg konfronterte piken, på kontoret i Lincolns Inn Fields, med et vidne som hadde vist lady Dedlock veien; og det kunde ikke være skyggen av en tvil om at hun hadde båret den unge pikes drakt, uten piken visste det. Det er min tro at den avdøde mr. Tulkinghorn fortsatte disse efterforskningene helt til sin død; og at han og lady Dedlock hadde et sammenstøt om saken selve den aftenen. Nuvel, henvend Dem til lady Dedlock om dette, sir Leicester Dedlock, baronet; spør hennes nåde om hun ikke, selv efter han hadde forlatt henne, gikk ned til kontorene hans i den hensikt å si noe mer til ham, klædd i en løs sort kappe med en sid knipling på.»
Sir Leicester sitter som en støtte og stirrer på den grusomme fingeren som søker hans hjerteblod.
«Henvend Dem til hennes nåde om dette, sir Leicester Dedlock, baronet; legg dette frem for henne fra mig, inspektør Bucket fra detektivkorpset. Og gjør hennes nåde vanskeligheter og ikke vil innrømme det, så si til henne at det nytter henne ikke, at inspektør Bucket vet det, og vet at hun gikk forbi soldaten, som De kalte ham — enda han ikke står i hæren nu — og vet at hun vet hun gikk forbi ham, på trappen. Nuvel, sir Leicester Dedlock, baronet, hvorfor forteller jeg alt dette?»
Sir Leicester har lagt hendene fremfor ansiktet; han stønner bare, og ber ham stoppe et øieblikk. Om en stund tar han hendene bort, og bevarer sin verdighet og ytre ro, enda det ikke er mer farve i hans ansikt enn i hans hvite hår. Det er noe frossent og stivnet i hans vesen, over hans vanlige hovmodskall; og mr. Bucker opdager snart en uvanlig langsomhet i talen hans, med nu og da et underlig besvær med å begynne så han først ytrer noen uartikulerte lyder. Endelig får han frem at han ikke forstår at en gentleman så trofast og nidkjær i tjenesten' som mr. Tulkinghorn ikke hadde meddelt ham noe av disse pinlige, disse sørgelige, disse utenkte, disse overveldende, disse utrolige oplysningene.
«Igjen, sir Leicester Dedlock, baronet,» svarer mr. Bucket, «pålegg hennes nåde å forklare det. Pålegg hennes nåde det, om De tror det er rett, fra inspektør Bucket av detektivkorpset. Mistar jeg mig ikke meget, vil De finne at den avdøde mr. Tulkinghorn hadde til hensikt å meddele Dem alt straks han fant tiden var moden til det; og videre at han hadde latt hennes nåde forstå det. Ja, han kunde bestemt sig til å avsløre det den samme morgenen- som jeg undersøkte liket! De vet ikke hvad jeg kommer til å si og gjøre fem minutter herefter, sir Leicester Dedlock, baronet; og la oss si jeg blev avbrutt nu, så vilde De undre Dem over hvorfor jeg ikke hadde gjort det, ikke sant?»
Jo, sant! Sir Leicester får frem ordet: «Sant!» I denne krisen høres ståk og nokså høirøstede stemmer ute i hall'en. Mr. Bucket lytter, går til døren, låser den op og åpner den sakte; lytter så igjen. Så vender han sig og hvisker, hastig, men fattet: «Sir Leicester Dedlock, baronet, denne ulykkelige familieaffæren er kommet ut, som jeg ventet. Eneste chansen til å hysse den ned er å slippe inn disse menneskene som krangler med tjenerne Deres nu. Vil De passe på å sitte rolig — for familiens skyld — mens jeg ordner op med dem? Og vil De bare gi et nikk, når jeg synes be Dem om det?»
Sir Leicester svarer utydelig: «Konstabel. Det beste De kan, det beste De kan!» Mr. Bucket nikker, krøker pekefingeren riktig lurt, og smyger ut i hallen, der stemmene hurtig dør ut. Det varer ikke lenge før han kommer igjen, noen skritt fremfor Merkur og en gudebror, også pudret og i plommefarvede knebukser, som bærer en maktesløs gammel mann i en stol. En annen mann og to kvinner kommer efter. Mr. Bucket lar dem sette stolen fra sig, rolig og ubesvært, og sender Merkur'ene bort; låser så døren igjen. Sir Leicester stirrer iskoldt på denne invasjonen på det hellige område.
«Nuvel, kanskje dere kjenner mig, mine damer og herrer,» sier mr. Bucket fortrolig. «Jeg er inspektør Bucket av detektivkorpset, det er jeg; og dette,» han viser frem enden på den laglige vesle staven sin fra brystlommen, «er min bemyndigelse. Nuvel, dere ønsker å se sir Leicester Dedlock, baronet. Nuvel! Dere ser ham; og husk på, det er ikke hvem som helst som får den ære. Deres navn, gamle herre, er Smallweed; det er det De heter ja; jeg kjenner det navnet godt.»
«Javel; og De har aldri hørt noe galt om det!» skriker mr. Smallweed med gnellende stemme.
«De skulde vel ikke tilfeldigvis vite hvorfor de drepte grisen vel?» svarer mr. Bucket, streng i opsynet, men uten å miste humøret.
«Nei!»
«Jo, de drepte ham,» sier mr. Bucker, «fordi han var for uvørren. Se til De ikke kommer i samme situasjon; det er Dem ikke verdig. De har vel ikke for vane å samtale med en døv person, vet jeg?»
«Jo,» snerrer mr. Smallweed; «konen min er døv!»
«Det forklarer De skriker så høit, men siden hun ikke er her, så legg den en oktav eller så lavere,» sier mr. Bucket. «Denne andre herren hører til predikantfaget, tror jeg?»
«Navnet Chadband,» sier mr. Smallweed; han taler herefter meget lavere.
«Hadde en gang en venn og konstabelkollega med samme navnet,» sier mr. Bucket og gir ham hånden, «og liker det følgelig. Mrs. Chadband, uten tvil?»
«Og mrs. Snagsby,» presenterer mr. Smallweed.
«Mannen kopist og venn av mig,» sier mr. Bucket. «Nå, hvad står på?»
«Mener De hvad ærende vi har her?» spør mr. Smallweed, litt forvirret av det plutselige spørsmålet.
«Å, De vet hvad jeg mener. La oss høre det alt sammen i nærvær av sir Leicester Dedlock, baronet. Så!»
Mr. Smallweed vinker til sig mr. Chadband og rådfører sig hviskende med ham et øieblikk. Mr. Chadband utgyter en hel del olje fra porene på pannen og håndflatene og sier høit: «Ja. De først!» Og stiger tilbake.
«Jeg var klient og venn av mr. Tulkinghorn,» piper bestefar Smallweed; «jeg hadde forretninger med ham. Jeg var til nytte for ham, og han var til nytte for mig. Krook, død og borte, var svogeren min. Jeg arvet Krooks eiendom. Jeg gransket alle papirene hans og alle sakene hans. De blev alle sammen gravd op under mitt opsyn. Der var en brevbunt som hadde tilhørt en leieboer, også død og borte; den var gjemt bort bak en hylle på siden av sengen til lady Jane — katten hans, skjønner dere. Mr. Tulkinghorn vilde ha dem, og fikk dem; men jeg så dem gjennem først. Jeg er forretningsmann, og jeg kiket litt på dem. Det var brev fra kjæresten til leieboeren, og hun underskrev sig Honoria. Bevares, det er ikke noe vanlig navn, Honoria, vet jeg? Det er vel ikke en dame her i huset som underskriver sig Honoria, vet jeg? Å nei da, jeg tror ikke det! Å nei da, jeg tror ikke det! Og ikke med samme håndskriften, kanskje? Å nei da, jeg tror ikke det!»
Her blir mr. Smallweed grepet av et hosteanfall midt i triumfen sin, og roper: «Å, bevares! Å, herregud! Jeg er skaker rent i stykker!»
«Nå, når De kan komme til noe som vedkommer sir Leicester Dedlock, baronet,» sier mr. Bucket, «så sitter den herren her, vet De.»
«Har jeg ikke kommet til det, mr. Bucket?» skriker bestefar Smallweed. «Vedkommer ikke dette den herren da? Vedkommer ikke kaptein Hawdon ham, og hans evig elskende Honoria, og barnet deres på kjøpet? Hør nu, jeg vil vite hvor de brevene er. Det vedkommer mig, om det ikke vedkommer sir Leicester Dedlock. Jeg vil vite hvor de er. Jeg vil ikke de skal forsvinne sånn i all stillhet. Jeg leverte dem til min venn og advokat, mr. Tulkinghorn, og ikke til noen annen.»
«Nå, han betalte Dem for dem, og det vakkert også,» sier mr. Bucket.
«Jeg bryr mig ikke om det. Jeg vil vite hvem som har fått dem. Og jeg skal si Dem hvad vi vil — hvad vi alle her vil, mr. Bucket. Vi vil det skal undersøkes litt nøiere og strengere om dette mordet. Vi vet hvor interessene og motivet var, og dere har ikke gjort nok. Hadde George vagabonden noen hånd med i det, var det bare som medskyldig. De vet hvad jeg mener, så godt som noen.»
«Nu skal jeg si Dem én ting,» sier mr. Bucket, han forandrer plutselig vesen, kommer tett borttil ham, og gir pekefingeren en særskilt trylleevne; «fanden ta mig om jeg vil ha saken min ødelagt, eller at noen blander sig op i den så meget som et sekund. De vil ha nøiere og strengere undersøkelse? De vil det? Ser De denne hånden her, og tror De ikke jeg vet når rette tiden er kommet til å strekke den ut og legge den på den armen som fyrte av det skuddet?»
Sånn makt er det i mannen, og så fryktelig innlysende er det at. det ikke er bare tomt skryt han kommer med, at mr. Smallweed begynner å undskylde sig.
«Det råd jeg gir Dem,» sier mr. Bucket, «er at De ikke plager hodet Deres med det mordet. Det er min affære. Holdt et halvt øie med avisene, De; og der skulde undre mig om De ikke får lese noe om den om altfor lenge. Jeg kjenner mitt yrke; og det er alt jeg har å si Dem om den saken. Men nu om disse brevene. De vil vite hvem som har dem. Jeg har ikke noe imot å fortelle Dem det. Jeg har dem. Er dette brevbunten?»
Mr. Smallweed ser grisk på den vesle brevbunten mr. Bucket tar frem fra et eller annet mystisk sted i frakken sin, og erklærer det er den riktige.
«Hvad mer har De så å si?» spør mr. Bucket. «Så, ikke slå munnen altfor vidt på gap; De ser ikke videre vakker ut når De gjør det.»
«Jeg vil ha fem hundre pund.»
«Nei; det mener De ikke; De mener femti,» sier mr. Bucket og morer sig.
Men det viser sig at mr. Smallweed mener fem hundre pund.
«Det er så at jeg har fullmakt fra sir Leicester Dedlock, baronet, til å overveie — uten å innrømme eller love noe — denne affæren,» sier mr. Bucket; og sir Leicester nikker mekanisk; «og De ber mig overveie et tilbud på fem hundre pund. Nå, det er et umulig tilbud! To ganger femti vilde vært ille nok, men bedre enn det. Fr det ikke best De sier to ganger femti?»
Mr. Smallweed er klar over det ikke er best.
«Nå,» sier mr. Bucket, «la, oss så høre mr. Chadband. Herregud! — så mangen gang har jeg hørt den gamle konstabelkollegaen min med samme navnet, og en rimelig mann var hån på alle vis.»
Mr. Chadband stiger frem, og efter å ha malt frem litt olje mellem hendene, sier han:
«Mine venner, vi er nu — Rachael, konen min og jeg — i den rike og stores herskapshus. Hvorfor er vi nu i den rike og stores herskapshus? Er det fordi vi er innbudet? Nei. Hvorfor er vi her da, mine venner? Er vi i besiddelse av en syndefull hemmelighet, og krever vi korn, og vin, og olje — eller det som er så omtrent det samme, penger — for å holde tett med den? Sannsynligvis det, mine venner.»
«De er forretningsmann, det er De,» svarer mr. Bucket; «og følgelig vil De nevne hvad art Deres hemmelighet er av. De har rett. De kunde ikke gjøre noe bedre.»
«La oss da, min bror, i kjærlighetens ånd,» sier mr. os «skride til det. Rachael, min hustru, stig frem!»
Mrs. Chadband er mer enn villig; hun stiger frem, puffer mannen sin i bakgrunnen og stiller sig fremfor mr. Bucket og smiler hårdt og skulende.
«Siden De vil vite hvad vi vet,» sier hun, «skal jeg fortelle Dem det. Jeg hjalp til å opfostre miss Hawdon, hennes nådes datter. Jeg tjente hos hennes nådes søster, som følte den skam hennes nåde hadde ført over henne, er bittert, og foregav, endog for hennes nåde selv, at barnet var dødt — og det var næsten dødt også — da det blev født. Men det lever, og jeg kjenner det.» Mrs. Chadband folder armene og ser urokkelig på mr. Bucket.
«Så antar jeg,» sier han, «at De venter Dem en tyvepundsseddel eller en gave på den størrelse omtrent?»
Mrs. Chadband bare ler og sier foraktelig han kan jo «by henne» tyve pence.
«Min venn kopistens gode frue, der borte,» sier mr. Bucket, og lokker mrs. Snagsby frem med pekefingeren. «Hvad spill er det så De driver, frue?»
Tårer og klager forhindrer til å begynne med mrs. Snagsby å si fra hvad art hennes spill er av; men efter hvert kommer det forvirret for lyset at hun er en kvinne overveldet av krenkelser og urett, en grumset strøm av sludder som, ikke munner ut i noen plan hverken sånn eller sånn, er kort sagt bare støy som hvirvler op fra sjalusimøllen hennes. Mr. Bucket ser hurtig gjennem eddiken hennes og vender all sin utspekulerte opmerksomhet mot Chadband'ene og mr. Smallweed; sir Leicester Dedlock sitter ubevegelig; bare et par ganger ser han bort på mer. Bucket som han bare stoler på denne konstabelen i hele menneskeheten.
«Meget vel,» sier mr. Bucket. «Jeg forstår dere nu, vet dere; og da jeg har fullmakt av sir Leicester Dedlock, baroner, til å ordne denne vesle affæren,» igjen nikker sir Leicester mekanisk, «kan jeg nu skjenke den min fulle opmerksomhet. Nu vil jeg ikke si noe om sammensvergelse med formål pengeutpresning, for vi er verdensmennesker her, og vi har til formål å gjøre alt hyggelig. Men jeg skal si dere hvad som undrer mig. Jeg er forbauset over at dere kunde tenke på å gjøre bråk der nede i hall'en. Det strir mot interessene deres.»
«Vi vilde inn,» sier mr. Smallweed.
«Ja visst, naturligvis, dere vilde inn,» bekrefter mr. Bucket muntert; «men at en gammel herre i Deres alder — jeg kan med sannhet si ærverdige alder — med skjerpet forstand, tviler jeg ikke på, på grunn av tapet av Deres lemmer, som tillater alt livet å stige op i hodet — ikke tenker på at dersom han ikke holder en sånn affære fullstendig hemmelig, kan den ikke være verdt en slant for ham; det er virkelig underlig! Sinnet løp av med Dem, ser De; og sånn tapte De Deres stilling,» sier mr. Bucket, overbevisende og vennlig.
«Jeg sa bare jeg ikke vilde gå før noen av tjenerne kom op til sir Leicester,» svarer mr. Smallweed.
«Sånn er det ja! Sånn er det sinnet løp av med Dem ja. En annen gang må De styre det, og De kan tjene penger på det. Skal jeg ringe så de kan bære Dem ned igjen?»
«Når får vi høre mer om dette?» spør mrs. Chadband strengt.
«Bevares for en ekte kvinne! Alltid nysgjerrig er det smukke kjønnet!» svarer mr. Bucket galant. «Jeg skal ha den fornøielse å se innom hos Dem i morgen eller i overmorgen — ikke å glemme mr. Smallweed og hans forslag om to ganger femti pund.»
«Fem hundre!» roper mr. Smallweed.
«All right! Nominelt fem hundre;» mr. Bucket har hånden på klokkestrengen. «Skal jeg si Dem farvel for denne gang, på egne og husets herres vegne?» spør han innsmigrende.
Ingen er så djerv å nekte ham å gjøre det; så gjør han det, og selskapet går igjen som det hadde kommet. Mr. Bucket følger dem til døren. Da han kommer tilbake, sier, han med alvorlig forretningsmine:
«Sir Leicester Dedlock, baronet, det står til Dem å avgjøre om De vil kjøpe Dem fri for disse der eller ikke. Jeg skulde anbefale det blir gjort; og jeg tror det kan gjøres billig. Mr. Tulkinghorn holdt alle disse hestene i sin hånd og kjørte dem den veien han vilde, det tviler jeg ikke på; men han blev hentet ned fra kuskesetet hodestups, og nu har de fått føttene over skaglene og drar og trekker hver sin vei. Sånn er det, og sånn er livet. Nu, gjelder det den fryktede part.»
Sir Leicester synes våkne, enda øinene hans har vært vidåpne; og han ser intenst på mr. Bucket, som ser på uret sitt. '
«Den fryktede part er nu her i huset,» fortsetter mr. Bucket og stikker uret i lommen igjen med stø hånd og stigende humør, «og jeg har tenkt å arrestere henne i Deres nærvær. Sir Leicester Dedlock, baronet, si ikke et ord, og rør Dem ikke. Det blir hverken ståk eller noe opstyr. Jeg kommer tilbake i løpet av aftenen, om det passer Dem, og forsøker å greie med denne ulykkelige familieaffæren og finner den mest gentile måten å stille den til ro. De skal få se hele saken klart, fra først til Sist.»
Mr. Bucket går til døren, hvisker kort til Merkur, lukker døren, og står bak den med armene foldet. Efter ett minutt eller to går døren langsomt op, og mademoiselle Hortense kommer inn.
I samme øieblikk hun er inne, slår mr. Bucket døren igjen og setter ryggen mot den. Denne plutselige lyden får henne til å vende sig; og da, for første gang, ser hun sir Leicester Dedlock i stolen.
«Jeg ber Dem undskylde,» mumler hun hastig. «De sa til mig det var ingen her.»
Hun går mot døren, men står da ansikt til ansikt med mr. Bucket. Det går en plutselig trekning over ansiktet hennes, og hun blir dødsens blek.
«Dette er leieboeren min, sir Leicester Dedlock,» sier mr. Bucket og nikker til henne. «Denne utenlandske kvinnen har vært leieboeren min i noen uker nu.»
«Hvad bryr sir Leicester sig om det, tror De, engelen min?» sier mademoiselle spøkende.
«Nå, engelen min,» svarer mr. Bucket, «vi får se.»
Mademoiselle Hortense skuler mot det faste ansiktet hans, og smiler så foraktelig. «De er meget mystisk. Er De drukken?»
«Temmelig edru, engelen min,» svarer mr. Bucket.
«Jeg kom til dette avskyelige huset sammen med Deres kone. Hun forlot mig for noen minutter siden.
De så til mig at Deres kone var her. Jeg kommer hit,
og Deres kone er ikke her! Hvad er meningen med denne narreleken?» spør mademoiselle; hun folder armene rolig; men det er noe i det mørke kinnet hennes som tikker lik en klokke.
Mr. Bucket bare ryster pekefingeren sin mor henne.
«Å, herregud, De er en ulykkelig idiot!» skriker mademoiselle, hun kaster på hodet og ler. «La mig gå, svin!» Hun tramper med foten og truer med hånden.
«Nå! mademoiselle,» sier mr. Bucket koldt og avgjort, «gå og sett Dem på den sofaen der, De!»
«Jeg: vil ikke sette mig på noen ting,» sier hun.
«Nå, mademoiselle,» gjentar mr. Bucket og bare gjør en sving med fingeren, «sett Dem på den sofaen der!»
«Hvorfor?»
«Fordi jeg arresterer Dem, anklaget for mord, og De behøver ikke å bli fortalt det. Nå, jeg vil gjerne være høflig mot en av Deres kjønn og en utlending, om jeg kan. Hvad jeg blir i så måte avhenger av Dem. Derfor råder jeg Dem, som venn, til å gå og sette Dem på den sofaen, straks!»
Mademoiselle lystret og hveser: «De er en djevel!»
«Så vil jeg gi Dem et råd til, og det er, tal ikke for meget!»
Mademoiselle sitter strak på sofaen og mumler: «Å, De Bucket, De er en djevel!»
«Nu, sir Leicester Dedlock, baronet,» sier mr. Bucket, og fra nu av er pekefingeren hans aldri i ro, «denne unge kvinnen, leieboeren min, var hennes nådes kammerpike på den tid jeg talte om til Dem; og denne unge kvinnen, foruten å være uvanlig voldsom og rasende mot hennes nåde efter hun blev sagt op —»
«Løgn!» skriker mademoiselle. «Jeg sa op selv.»
«Nåda, hvorfor hører De ikke på mitt rad?» sier mr. Bucket. «Jeg er forbauset over så uklok De er. De kommer til å si noe som blir brukt mot Dem. Bry Dem ikke om hvad jeg sier før det blir sagt søm vidne. Jeg taler ikke til Dem.»
«Sagt op, jaså?» skriker mademoiselle rasende, «av hennes nåde! Ja visst, en fin hennes nåde! Nå, jeg ødelegger min karakter ved å bli hos en lady så infam!»
«På ære, jeg undrer mig over Dem,» protesterte mr. Bucket. «Jeg trodde de Tanke var en høflig nasjon, jeg. Men å høre et fruentimmer drive nå sånn, fremfor sir Leicester Dedlock, baroner!»
«Han er en bedratt stakkar!» skriker mademoiselle. «Jeg spytter på huset hans, på navnet hans, på idiotiet hans! Å, stakkar han er en stor mann! Å, jo da, superb! Å, herregud! Pytt!»
«Nuvel, sir Leicester Dedlock,» fortsetter mr. Bucket, «denne ubeherskede utlendingen bruste op i vrede mot mr. Tulkinghorn også; for hun hadde satt sig i hodet at hun hadde krav på ham fordi hun hjalp ved den anledning jeg fortalte Dem om, på kontoret hans; enda hun var blitt rikelig betalt for umaken.»
«Løgn!» skriker mademoiselle. «Jeg nekter å ta mot pengene hans!»
«Nå, vil De absolutt prate,» sier mr. Bucket, «så får De selv ta følgene, vet De. — Nuja, om hun blev min leieboer, sir Leicester Dedlock, med noen tanke på å gjøre denne ugjerningen og forblinde mig, vil jeg ikke ha sagt noe om; men hun bodde i mitt hus på den tiden da hun svevde omkring mr. Tulkinghorns kontorer for å krangle med ham, og likeens forfølge og næsten skremme livet av en ulykkelig kopist.»
«Løgn!» skriker mademoiselle. «Løgn alt sammen!»
«Mordet blev øvd, sir Leicester Dedlock, baronet, og De vet under hvilke omstendigheter. Nu ber jeg Dem høre opmerksomt på mig noen minutter. Det kom bud efter mig, og saken blev mig betrodd. Jeg undersøkte stedet, og liket, og papirene, og alt. På grunn av oplysninger jeg fikk av en kontorist i samme huset arresterte jeg George. Spør De mig, sir Leicester Dedlock, om jeg i førstningen trodde George var morderen, så sier Jeg ærlig nei; men han kunde vært det, og det var nok som talte mot ham til å gjøre det til min plikt å hekte ham. Men hør nu godt etter!»
Mr. Bucket bøier sig fremover litt ophisset nu, mens mademoiselle Hortense stirrer skulefide på ham.
«Jeg gikk hjem, sir Leicester Dedlock, baronet, «om kvelden, og fant denne unge kvinnen spise til aftens hos min kone, mrs. Bucket. Hun hadde drevet svært med at hun var så veldig glad i mrs. Bucket; men den kvelden mer enn noen gang — sant å si, hun overdrev det. Likeens overdrev hun sin respekt, og alt sånt, for den avdøde mr. Tulkinghorns minne. Ved den levende Gud, det slo ned i mig som et lyn, der jeg satt fremfor henne med en kniv i hånden, at hun hadde gjort det!»
Mademoiselle freser så vidt det kan høres: «De er en djevel!»
«Nuvel,» fortsetter mr. Bucket, «hvor hadde hun vært mordkvelden? Hun hadde vært i teatret. Og hun hadde virkelig vært der, fant jeg ut siden, både før og efter udåden. Jeg visste jeg hadde en utspekulert en å gjøre med, og at der vilde bli vanskelig å finne bevis; og jeg la en felle for henne — en sånn felle jeg aldri har lagt maken til ennu. Jeg tenkte det ut mens jeg satt og talte med henne ved aftensbordet. Da jeg kom op på soveværelset vårt — huset er lite, og denne unge kvinnen har skarpe ører — stakk jeg lakenet inn i munnen på mrs. Bucket så hun ikke skulde si et forbauset ord, og fortalte henne alt sammen. — Min venn, tenk ikke på sånt én gang til; ellers binder jeg føttene Deres sammen!» Mr. Bucket hadde på et øieblikk lagt den tunge hånden sin på skulderen hennes.
«Hvad står på med Dem?» spør hun.
«Tenk ikke på å kaste Dem ut av vinduet,» svarer mr. Bucket med advarende finger. «Så! Ta armen min! De behøver ikke reise Dem; jeg vil sitte ved siden av Dem.»
Hun kjempet med sig selv, og lystret.
«Så, nu er vi all right igjen. Sir Leicester Dedlock, baronet; denne saken kunde aldri blitt den saken den er, uten mrs. Bucket som er en kvinne særsynt blandt femti tusen — blandt et hundre og femti tusen! For å få denne unge kvinnen til å ane fred og ingen fare satte jeg aldri min fot i huset vårt siden; enda jeg har korrespondert med mrs. Bucket, i brødet fra bakeren og i melken så ofte det var nødvendig. Sir Leicester Dedlock, baronet, regnet jeg riktig? Når jeg regnet med at denne ubeherskede unge kvinnen vilde overdrive det på nye måter? Jeg regnet riktig. Hvad prøver hun vel på? La det ikke overvelde Dem! Jo, å kaste mistanken for mordet over på hennes nåde!»
Sir Leicester reiser sig, og synker ned igjen.
«Og hun blev opmuntret til det ved å høre jeg var her i huset alltid; det var også med hensikt gjort. Nå, åpne den lommeboken min der, sir Leicester Dedlock, om jeg må ta mig den frihet å kaste den borttil Dem, og se på de brevene som blev sendt til mig, hvert med de to ordene Lady Dedlock. Åpne det ene som jeg tok vare på nu i morges, og les de tre ordene, Lady Dedlock, morder. Hvad sier De nu om mrs. Bucket, som fra spionplassen sin har sett denne unge kvinnen skrive dem alle sammen? Og lagt å posten av denne unge kvinnen?» spør mr. Bucket triumferende i sin beundring over sin kones geni.
«Det er ingen tvil om at hennes nåde var på det stedet i det begivenhetsrike tidsrum,» sier mr. Bucket; «og den utenlandske venninnen min her så henne, tror jeg, fra øverst på trappen. Hennes nåde og George og min utenlandske venninne var nokså tett i hælene på hverandre. Jeg fant forladningen til den pistolen mr. Tulkinghorn blev skutt med. Det var et stykke av en trykt beskrivelse av Chesney Wold. Ikke så meget å bety, det, sier De? Nei. Men når mrs. Bucket finner resten av bladet, og den passer til forladningen, så begynner det å se ut som farlig farvann!»
«Dette er bare løgn,» sier mademoiselle. «Vil De slett ikke slutte? — Vil De tale hele tiden?»
«Sir Leicester Dedlock, baronet,» fortsetter mr. Bucket, «siste punktet i saken, det jeg nu vil omtale, viser hvor nødvendig det er å ha tålmodighet i vårt fag. Jeg ventet og ventet. Først i går, efter begravelsen, skjedde det avgjørende. Fangen min her foreslo mrs. Bucket at de skulde ta omnibussen et lite stykke ut på landet og drikke te på et meget anstendig forlystelsessted. Nuvel, i nærheten av det er det en liten dam. Da de satt ved tebordet, reiste fangen min sig og gikk for å hente lommetørklæet sitt fra soveværelset der hattene deres lå; hun var nokså lenge borte, og kom tilbake litt forpustet. Straks de kom hjem, rapporterte mrs. Bucket dette vil mig. Jeg lot dammen tråle gjennem i måneskinnet, og lommepistolen blev halt op før den hadde lagt der i seks timer. Nå, min venn, stikk armen litt lenger inn under min, og hold den rolig, og jeg skal ikke gjøre Dem noe ondt!»
På en to tre hadde mr. Bucket smekket håndjernene på henne. «Så, nu er alt klart!» sier Bucket.
Han reiser sig; hun reiser sig også. «Hvor er denne falske forbannede konen Deres?» hveser hun.
«Hun er gått i forveien til politistasjonen,» svarer mr. Bucket. «De får henne å se se der, min venn.»
«Jeg skulde gjerne ha slitt henne sund, lem for lem!» skriker mademoiselle Hortense.
«Bevares, jeg ventet De vilde si noe sånt,» sier mr. Bucket med største ro og fatning. «La mig legge sjalet Deres til rette. Noe i veien med hatten? Det står en vogn utfor døren.»
«Hør her, engelen min,» sier hun. «Kan De vekke ham til live igjen?»
Mr. Bucket svarer: «Ikke det akkurat.»
«Det var underlig! Hør igjen! Kan De gjøre henne til en dame med uplettet ære igjen?»
«Vær nu ikke så ondskapsfull!» sier mr. Bucket.
«Eller ham til en hovmodig gentleman igjen?» skriker mademoiselle og peker på sir Leicester med usigelig forakt.
«Så, så! — dette er verre snakk enn alt det andre,» sier mr. Bucket. «Kom nu!»
«De kan ikke gjøre noe av dette? Så kan De gjøre hvad De vil med mig. Det er bare døden, det er likegyldig. La oss gå, engelen min! Farvel, gamle, grå mann! Jeg ynker Dem, og jeg forakter Dem!»
Med disse ordene biter hun tennene sammen, og lar mr. Bucket føre sig ut.
Sir Leicester sitter alene i samme stillingen, som han lyttet opmerksomt. Til slutt ser han sig rundt i det tomme værelset, reiser sig vaklende, går et par skritt, mens han støtter sig til bordet. Så stopper han, gir fra sig noen av disse uartikulerte lydene, løfter øinene, og synes stirre på noe.
Gud vet hvad han ser. De grønne, grønne skogene på Chesney Wold, det gilde huset, maleriene av forfedrene hans, tusen fingrer pekende på ham, tusen ansikter flirende til ham. Men om sånne skygger flyr fremfor ham og forvirrer ham, er det en annen skygge han kan navnefeste noenlunde klart endog nu; fremfor den river han sig i det gråe håret, mot den strekker han armene.
Det er henne, henne han har elsket, beundret, hedret, og løftet op før verden at den skulde ære henne. Han ser henne, og kan ikke holde ut å se henne styrtet ned fra den høie plassen hun hadde pryder så vel.
Og like til han synker om på gulvet og ikke føler sine lidelser mer, kan han ennu uttale hennes navn, midt i disse uforståelige lydene, og med en stemme full av sorg og medlidenhet heller enn bebreidelse.