Bleak House – Ødegården 2/24
ENOGFEMTIENDE KAPITEL
Klarhet.
Da mr. Woodcourt kom til London, gikk han samme dagen til mr. Vholes i Symonds Inn. Fra det øieblikk jeg bad ham være venn mot Richard, glemte han aldri løftet sitt.
Han fant mr. Vholes på kontoret hans, og meddelte mr. Vholes avtalen med Richard at han skulde gå hit og få vite adressen hans.
«Ja visst, ja visst, sir,» sa mr. Vholes. «Mr. Carstone er ikke tredve mil borte, sir: ikke tredve mil borte. Vær så god ta plass, sir.»
«Mr. Woodcourt takket; men han hadde ikke annet ærende enn det han hadde sagt.
«Ja visst, ja visst, sir,» sa mr. Vholes. «Jeg tror De har innflytelse over mr. Carstone. Jeg vet De har det.»
«Det visste jeg ikke selv,» svarte mr. Woodcourt; «men jeg antar De vet det best.»
«Sir,» sa mr. Vholes, «det hører til min plikt å vite alt best. Og jeg skal ikke forsømme min plikt, når jeg kjenner den, sir.»
Mr. Woodcourt spurte igjen om adressen.
«Tillat mig, sir,» sa mr. Vholes. «Undskyld mig et øieblikk. Sir, mr. Carstone spiller om en stor gevinst, og kan ikke spille uten — behøver jeg si hvad?»
«Penger, antar jeg?»
«Sir,» sa mr. Vholes, «skal jeg være ærlig mot Dem — og ærlighet er min gylne regel — så er det just ordet — penger. Nuvel, sir, om mr. Carstones chanser sier jeg ikke noen mening, absolutt ikke noen mening. Det vil kanskje være høist uklokt av mr. Carstone å slutte spillet nu han har spilt så lenge og så høit; det kan være det motsatte av uklokt også; jeg sier ikke noe om det. Nei, sir, ikke noe om det.»
«Det forekommer mig,» svarte mr. Woodcourt, «at De glemmer jeg ikke har bedt Dem si noen ting, og ikke har noen interesse av at De sier noe heller.»
«Undskyld, sir,» sa mr. Vholes, «De gjør Dem selv urett. Nei, sir! Undskyld! De skal ikke — skal ikke på mitt kontor, med mutt vitende gjøre Dem selv urett. De er interessert i alt som vedkommer Deres venn.»
«Nuvel,» svarte mr. Woodcourt, «det kan være. Jeg er iallfall særskilt interessert i adressen hans.»
Men mr. Vholes fortsatte uanfektet: «Skal mr. Carstone fortsette å spille om den store gevinsten, sir, må han ha kapital; ellers vil mr. Carstone kaste bort alt han har satt i spillet. Dette, sir, nytter jeg høvet å si åpent til Dem som venn av mr. Carstone.»
«Og mr. Carstones adresse, mr. Vholes?»
«Sir,» svarte mr. Vholes, «næste dør. I tredje etasje vil De finne mr. Carstones losji. Mr. Carstone ønsket å være nær sin juridiske rådgiver: og jeg har langt fra noe imot det.»
Mr. Woodcourt sa farvel til mr. Vholes, og gikk på leting efter Richard; han begynte å forstå hvorfor han var blitt så forandret.
Han fant ham i et trist værelse, med falmede møbler. Han satt med en bok fremfor sig; men blikket og tankene tyktes være rettet på noe helt annet. Ansikter hans var uttært, og hans vesen var nedslått, før han blev vekket av grubleriene sine.
«Woodcourt, kjære Dem!» ropte Richard, han fór op med utstrakt hånd. «De kommer fremfor mig som en ånd!»
«En vennskapelig en da,» svarte han. «Hvordan går det i den materielle verden, da?»
De satt nu ved siden av hverandre.
«Ille nok, og langsomt nok,» sa Richard; «iallfall det av den som vedkommer mig.»
«Hvad er så det?»
«Kanslerretten.»
«Jeg har aldri hørt det er noe som går godt der,» sa mr. Woodcourt og rystet på hodet.
«Ikke jeg heller,» sa Richard trist. «Hvem har gjort det?»
Han lysnet til igjen straks og sa med sin vanlige åpenhjertighet:
«Woodcourt, det vilde bedrøve mig om jeg blev misforstått av Dem, selv om jeg steg i Deres aktelse ved det. De må vite at jeg ikke har utrettet noe godt i denne lange tid. Det har ikke vært min tanke å gjøre noen noe vondt; men det ser ut til jeg ikke har evnet å gjøre noe annet. Det kan være det hadde vært bedre om jeg hadde holdt mig ute av det nettet min skjebne har flettet for mig; men jeg tror ikke det; enda jeg tør si De snart vil høre, eller har kanskje alt hørt, en meget forskjellig mening. Kort sagt, jeg er redd jeg har manglet et formål; men jeg har et formål nu — eller det har mig — og det er altfor sent å diskutere det. Ta mig som jeg er, og få det beste ut av mig!»
«En avtale,» sa mr. Woodcourt. «Gjør De det samme med mig til gjengjeld.»
«Å, De,» svarte Richard, «De kan røkte Deres kall for dets egen skyld. De kan legge hånden på plogen og aldri se Dem om; De kan finne en mening i alt. De og jeg er meget forskjellige vesener.»
Han talte tunglyndt, og seg et øieblikk inn i tretthetstilstanden sin igjen.
«Vel, vel!» ropte han og rystet den av sig. «Alt har en ende. Vi får se! Så vil De da ta mig som jeg er, og få det beste ut av mig?»
«Ja visst, det vil jeg.» De tok hverandre leende i hånden, men i dypt alvor også.
«De kommer som budsendt,» sa Richard; «for jeg har ikke sett andre enn Vholes her. Woodcourt, det er en sak jeg gjerne vilde nevne én gang for alle. De vet sikkert nok at det består et bånd mellem min kusine Ada og mig?»
Mr. Woodcourt sa han hadde hørt et ymt om det.
«Jeg ber Dem,» sa Richard, «at De ikke vil tro jeg bare er selviskhet helt igjennem. Tro ikke jeg sprenger hodet mitt og halvveis knuser hjertet mitt med denne elendige kanslerrettprosessen bare for min egen rett, mine egne interesser. Adas er knyttet til mine; de kan ikke skilles. Vholes arbeider for oss begge. Tenk på det!»
Han la så stor vekt på dette, at mr. Woodcourt gav ham de sterkeste forsikringer at han ikke gjorde ham noen urett.
«De forstår,» sa Richard, «at jeg vil se til at Ada får sin rett, Woodcourt, like fullt som jeg selv. Jeg setter på spill alt jeg kan skrape sammen for å løse henne ut like fullt som mig selv. Jeg ber Dem alt jeg kan, tenk på det!»
Senere da mr. Woodcourt kom til å tenke på dette, blev det ham påfallende at Richard la så stor vekt på just dette punkt, at han dvelte særskilt ved det da han fortalte mig om dette besøker sitt i Symonds Inn. Det vakte tillive den frykten i mig som jeg før hadde hatt, at Adas vesle formue vilde bli sugd inn av mr. Vholes, og at Richard rettferdiggjorde sig i fulleste alvor på denne måten. Det var i den tiden jeg begynte å passe Caddy, at denne samtalen fant sted; og jeg vender nu tilbake til den tiden da Caddy var frisk igjen, og det stadig var denne samme skyggen mellem Ada og mig.
Jeg foreslo Ada denne morgenen at vi skulde gå og besøke Richard. Det forbauset mig litt at hun nølte, og ikke var så strålende villig som jeg hadde ventet.
«Kjære,» så jeg, «du har da ikke vært uenig med Richard mens jeg har vært så lenge borte?»
«Nei, Esther.»
«Ikke hørt fra ham kanskje?» sa jeg.
«Jo, jeg har hørt fra ham.» sa Ada. Og tårene stod i de kjærlige øinene hennes.
Jeg forstod ikke Ada. Skulde jeg gå til Richard alene? spurte jeg. Nei, Ada trodde det var best jeg ikke gikk alene. Vilde hun så med? Ja Ada trodde det var best hun gikk med. Skulde vi gå nu? Ja, la oss gå nu.
Vi klædde oss hurtig og gikk. Det var en mørk dag. og kolde regndråper falt nu og da.
Først måtte vi finne Symonds Inn. Men Ada sa hun trodde det var i nærheten av Chancery Lane. Så gikk vi til Chancery Lane; og der så vi det på veggen, Symonds Inn. Så var det nummeret. «Eller mr. Vholes kontor greier sig,» sa jeg og husket det var dør om dør med det. Og da sa Ada, at kanskje var mr. Vholes kontor inni kroken der. Og der var det også virkelig.
Så var det spørsmålet om hvilken av de to nærmeste dørene det var. Jeg gikk mot den ene, og Ada mot den andre; og igjen hadde hun rett. Så gikk vi op til tredje etasje, og der så vi Richards navn i store hvite bokstaver på en likkistesvart vegg.
Jeg vilde banke på; men Ada så det kanskje var best vi gikk inn uten det. Sånn overrasket vi Richard bøid over et bord dekt med støvete papirbunter. Hvor jeg så, opdaget jeg de skjebnesvangre ordene op igjen og op igjen: Jarndyce og Jarndyce.
Han tok mot oss meget kjærlig, og vi satte oss. «Hadde dere kommet litt før,» sa han, «hadde dere funnet Woodcourt her. Det har aldri vært maken til kar! Han finner tid til å se innom alt i ett, så optatt han er. Og han er så frisk, så fornuftig, så opriktig, så — ja, sånn at det rent lysner op her når han kommer, og mørkner igjen når han går.»
«Gud velsigne ham,» tenkte jeg, «for hans troskap mot mig!»
«Han er ikke så sangvinsk som Vholes og jeg som oftest er,» fortsatte Richard og så mørkt ut over papirene; «men han er jo ikke inne i mysteriene. Vi har trengt inn i dem, og han ikke. En kan ikke vente han vet meget om en sånn labyrint.»
Han strøk sig med begge hender over hodet, og jeg la merke til hvor le og store øinene hans var, hvor tørre leppene, og hvor opgnagd neglene.
«Er dette noe sundt sted å bo på, tror du, Richard?» sa jeg.
«Nå det er ikke noe muntert sted just,» svarte Richard. «Men det greier sig for tiden. Det er nær kontorene, og nær Vholes.»
«Kanskje,» antydet jeg, «et ombytte —»
«Kunde gjøre mig godt?» sa Richard og tvang sig til å le. «Sannsynligvis! Men det kan bare skje på én måte nu — på én av to måter, skulde jeg heller sagt. Enten må prosessen nå sin ende, eller den prosederende. Men det skal bli prosessen, min pike, prosessen!»
Disse siste ordene var rettet til Ada, som satt ham nærmest. Hun vendte. ansiktet mot ham og fra mig, så jeg kunde ikke se det.
«Det går godt med oss nu,» fortsatte Richard. «Vholes vil fortelle dere det. Vi har fått sving på sakene nu. Spør Vholes! Vi gir dem aldri fred. Vholes kjenner alle vridningene og krokene deres, og vi er over dem alle steder. Vi har alt forbauset dem. Vi skal vekke op det sovende redet, merk mine ord!»
Hans håpefullhet hadde lenge vært pinligere for mig enn håpløsheten hans. Den hadde noe så vilt og trossig ved sig, noe så tvunget og sykt, åt den lenge hadde grepet mig dypt.
«Synet av den vesle kjære kvinnen vår,» sa Richard da Ada stadig satt stille og taus, «er så naturlig for mig, og det medfølende ansiktet hennes er så likt det fra de gode gamle dager —»
ÄÅ, nei, nei! Jeg smilte og rystet på hodet.
«— så akkurat likt ansiktet hennes fra de gode gamle dager,» sa Richard med sin hjertelige stemme og tok min hånd med den broderlige følelse som intet hadde kunnet forandre, «at jeg ikke kan hykle for henne. Jeg svinger litt frem og tilbake; det er sant. Somme tider håper jeg; og somme tider — fortviler jeg ikke helt, men nokså nære på. Jeg blir så trett!» sa Richard og gikk bortover gulvet.
Så sank han ned på sofaen. «Jeg blir så trett,» gjentok han mørkt, «så trett. Det er sånt møisommelig, møisommelig arbeide!»
Da reiste Ada sig, tok av sig hatten, knelte ved siden av ham, mens det gylne håret hennes falt som solskinn på hans hode, slo armene om halsen på ham, og vendte ansiktet mot mig. Å, for elskende og hengivent ansikt jeg så!
«Esther, kjære,» sa hun meget stille, «jeg går ikke hjem igjen.»
Et lys gikk plutselig op tor mig.
«Aldri, aldri mer. Jeg vil være hos min kjære mann. Vi har vært gift i to måneder nu. Gå hjem uten mig, min egen Esther; jeg går aldri hjem igjen!» Med disse ordene drog Ada hodet hans ned mot brystet sitt, og holdt det der. Og har jeg noen gang i mitt liv sett en kjærlighet som bare døden kunde forandre, så jeg det nu der frem for mig.
«Tal til Esther, kjære dig,» sa Richard. «Fortell henne hvordan det gikk for sig.»
Jeg møtte henne før hun kunde komme til mig, og tok henne i armene mine. Ingen av oss talte; men med hennes kinn mot mitt ønsket jeg ikke høre noe. «Kjære, kjære dig,» sa jeg. «Stakkars, stakkars piken min!» Jeg hadde sånn medlidenhet med henne. Jeg holdt meget av Richard; men min første følelse var medlidenhet med henne.
«Esther, vil du tilgi mig? Vil min fetter John tilgi mig?»
«Min kjære,» sa jeg, «å tvile på det om så bare et øieblikk er å gjøre ham en stor urett. Og jeg —» Nu ja, hvad hadde jeg å tilgi?
Jeg tørret tårene av øinene hennes og satte mig ved siden av henne på sofaen, mens Richard satt på den andre siden av mig, og så fortalte de mig alt.
«Alt jeg hadde, var Richards,» sa Ada. «Og Richard vilde ikke ta imot det, Esther; og hvad annet kunde jeg da gjøre enn å bli hans hustru, når jeg elsket ham så høit?»
«Og du var så helt og så kjærlig optatt, kjære vesle kvinne,» sa Richard, «at vi slett ikke kunde tale med dig den gangen. Og dessuten tenkte vi oss ikke lenge om. Vi gikk ut en morgen og blev gift.»
«Og da det var gjort, Esther,» sa Ada, «tenkte jeg alltid på hvordan jeg skulde få sagt dig det, og hvad som var best for mig å gjøre. Og jeg kunde ikke komme til klarhet over det, og pintes meget.»
Hvor selvoptatt jeg hadde vært som ikke hadde tenkt på dette før! Jeg vet ikke hvad jeg sa nu. Jeg var så bedrøvet, og likevel holdt jeg så meget av dem, og jeg var så glad over at de holdt av mig. Men jeg var ikke der for å legge mørke over veien deres; og jeg gjorde det ikke heller.
Da jeg blev mer fattet, tok Ada vielsesringen sin frem av barmen, kysste den, og satte den på fingeren sin. Så husket jeg kvelden før, og jeg fortalte Richard at hun hele tiden hadde hatt den på om natten når ingen så det.
Sånn gikk tiden, til det blev nødvendig for mig å tenke på å gå hjem igjen. Det blev det verste for mig; for da brøt min kjære Ada fullstendig sammen. Hun klynget sig til mig, kalte mig ved alle kjære navn hun kunde finne på, og spurte hvad hun skulde gjøre uten mig! Det var ikke stort bedre med Richard; øg ikke med mig heller for den saks skyld.
«Jeg gir dette kjære unge paret varsel,» sa jeg, «at jeg går i dag bare for å komme igjen i morgen; og at jeg alltid kommer og går her, til Symonds Inn blir lei synet av mig. Så jeg sier ikke farvel, Richard!»
Og den kjære piken min så op og smilte gjennem tårene. Jeg tok det yndige ansiktet mellem begge hendene og gav det ert siste kyss, og lo, og sprang min vei. i
Men da jeg gikk nedover trappen, å, som jeg gråt da! Det forekom mig næsten at jeg hadde mistet Ada for alltid. Jeg følte mig så ensom, så tom, uten henne; det var så stusslig å gå hjem og vite jeg ikke fikk se henne der; jeg gikk frem og tilbake i en mørk krok en lang stund og bare gråt og hulket.
Til slutt falt jeg til ro, og tok en drosje hjem. Den stakkars gutten jeg hadde funnet i St. Albans, hadde dukket op igjen og lå for døden; i virkeligheten var han alt død, enda jeg ikke visste det. Min formynder hadde gått for å spørre til ham, og kom ikke tilbake før til middag.
«Vesle kvinne,» sa han da han fikk se mig, «du har grått?»
«Ja, formynder,» sa jeg, «jeg har grått litt. Ada har vært i sånn vanskelighet, og er så bedrøvet.»
Jeg la armen på ryggen av stolen hans; og jeg så på blikket hans at ordene mine og mitt blikk mot den tomme stolen hennes hadde forberedt ham.
«Er hun gift, kjære?»
Jeg fortalte ham alt, og hvordan de første bønnene hennes hadde vært om hans tilgivelse.
«Hun behøver ikke den,» sa han. «Gud velsigne henne, og mannen hennes!» Men hans første følelse var også medlidenhet. «Stakkars pike, stakkars pike! Stakkars Rick! Stakkars Ada!»
Ingen av oss sa noe en stund. Til slutt sukket han og sa: «Nuja, nuja, kjære. Det tynnes ut på Bleak House.»
«Men fruen blir, formynder.» Jeg sa det fryktsomt; men jeg våget det, for stemmen hans hadde vært så bedrøvet. «Og hun vil gjøre det hun kan til å gjøre det lykkelig.»
«Det vil lykkes henne, kjære!» Han vendte det gamle klare faderlige blikket mot mig og la hånden på min på sin gamle måte.