Bleak House – Ødegården 2/20
SYVOGFØRTIENDE KAPITEL
Jo's testamente.
Allan Woodcourt og Jo vandrer frem gjennem gatene der de høie kirkespirene og alt fjernt er så nært og klart å se i morgenlyset at det er som hele byen er fornyet ved søvnen. Allan går og grubler på hvor han skal gjøre av gutten. På et gatehjørne får han se en frokostbod, og da vet han hvad han skal gjøre først og fremst. Han stopper og vinker på Jo. Jo krysser over gaten og kommer langsomt smygende borttil ham. Det blir satt rene festbordet frem for ham, efter det han synes, og han begynner å slurpe i sig kaffen og gnage på smørbrødet; men rett som det er ser han sig redd omkring i alle retninger, som et skremt dyr.
Men han er så syk og elendig at endog hungeren har svekket ham. «Jeg trodde jeg holdt på å sulte ihjel,» sier han og setter snart maten fra sig; «men jeg vet ingen ting; jeg bryr mig hverken om å spise eller drikke.» Og Jo står og skjelver og ser forundret på frokosten.
Allan Woodcourt legger hånden på pulsen og på brystet hans. «Trekk pusten, Jo!» «Den er så tung å trekke som en kjerre,» sier Jo. «Ja, og rasler som den også,» kunde en ha lagt til.
Allan ser sig om efter et apotek. Det er ikke noe i nærheten» men et vertshus greier sig også. Han får en liten slurk vin, og kvikner til straks den kommer over leppene på ham. «Så, nu vil vi ta en hvil på fem minutter,» sier Allan. «Og så går vi igjen.» Allan ser han har frisknet til og begynner å samtale med ham. Med ikke liten forundring hører han eventyret med damen med sløret og alle følgene av det. Jo tygger langsomt mens han langsomt forteller det. Da han er ferdig både med historien og maten, går de videre.
Allan har bestemt sig til å betro sig til den gamle patienten sin, vesle miss Flite, med den vanskeligheten han har å finne et midlertidig ly for Jo. Men alt er forandret i fille- og flaskebutikken. Miss Flite bor der ikke lenger; den er stengt; en kvinne med et hårdt ansikt, som ikke er noen annen enn den interesserte Judy, er knepen på svarene. Men så meget får han ut av henne at miss Flite og fuglene hennes bor hos en mrs. Blinder i Bell Yard. Og dit går han så. Miss Flite kommer springende nedover trappen og mottar ham med gledestårer og åpne armer.
«Min kjære doktor!» roper miss Flite. «Min berømte, utmerkede, høiaktede officer!» Hun bruker nokså underlige uttrykk; men hun har så godt hjertelag som selve forstanden kan ha. Allan er meget tålmodig mot henne og venter til hun ikke har mer henrykkelse å utøse; da peker han på Jo som står og skjelver i en dørgang, og forteller henne ærendet sitt til henne.
«Hvor kan jeg finne et losji til ham her omkring? De har sånt kjennskap til alt og sånt godt vett, at De kan gi mig det rette råd.»
Miss Flite er veldig stolt over denne komplimenten, og gir sig til å gruble på dette problemet. «Gridley!» roper hun og slår hendene: sammen. «Gridley! Naturligvis! Min kjære doktor, general George vil hjelpe oss!»
Det er heldigvis ikke langt til Georges skytebane. Allan Woodcourt synes det ytre av skytebanen lover vel. Og enda mer tiltaler mr. George selv ham, da han marsjerer mot ham fra morgenøvelsene sine med pipen i munnen; de muskuløse armene, vel utviklet av slagsverd og manualer, skinner imponerende frem gjennem de lette skjorteermene.
«Deres tjener, sir,» sier mr. George og hilser militært. Han smiler godlyndt helt op over den brede pannen og til det tette håret til miss Flite som med stor verdighet nokså omstendig presenterer de fremmede.
«Undskyld, sir — sjømann, tror jeg?» sier mr. George.
«Jeg er stolt om jeg ser ut som en sånn,» svarer Allan; «men jeg er bare en sjøfarende doktor.»
«Jaså, sir! — jeg skulde trodd De var en ekte blåtrøie.»
Allan forteller nu alt han vet om Jo, og kavaleristen hører på med alvorlig ansikt.
«Og dette er gutten, sir?» spør han og ser bortover næsten hele gangen dit Jo står og glor på de store bokstavene på den hvitkalkede fasaden, som ikke har noen mening for ham.
«Det er ham,» sier Allan. «Og, mr. George, jeg har vanskeligheter med ham. Jeg vilde ikke gjerne anbringe ham på et hospital, da jeg forutser han blev ikke lenge der, om en i det hele fikk ham til å gå inn der. Den samme vanskeligheten vilde det bli med et fattighus, selv om jeg hadde tålmodighet nok til å bli sendt fra stokk til vegg med utflukter og vrangvilje før jeg fikk ham inn. Jeg er overbevist om han ikke stoppet på noe sånt sted, for han er så redd denne personen som gav ham ordre til å holde sig ute av veien.»
«Undskyld, sir,» sier mr. George, «men De har ikke nevnt navnet på den personen. Er det en hemmelighet, sir?»
«Gutten vil ha det til det. Men navnet hans er Bucket.»
«Bucket, detektiven, sir?»
«Just ham.»
«Jeg kjenner den mannen, sir,» svarer kavaleristen, han blåser en røksky fra sig og setter brystet frem; «og gutten har for så vidt rett som han uten tvil er en — barsk kar.»
«Nu vil jeg gjerne at mr. Jarndyce og miss Summerson iallfall skal vite at denne Jo som forteller så underlig en historie, har dukket op igjen, og at de kan få tale med ham om de vil. Derfor vilde jeg for tiden gjerne anbringe ham i et eller annet fattigslig losji hos respektable mennesker som vilde ta ham inn. Respektable mennesker og Jo, mr. George, har ikke hatt meget med hverandre å gjøre, som De skjønner. Og derav kommer vanskeligheten. De skulde vel ikke tilfeldigvis kjenne noen her i nabolaget som vilde ta mot ham en tid, når jeg betaler for ham på forskudd?»
Da han kommer med dette spørsmålet, blir han vár en skitten liten mann som står ved siden av kavaleristen og ser op i ansiktet på ham. Kavalleristen glytter ned på den vesle mannen, og den vesle mannen blinker op til kavaleristen.
«Nuvel, sir,» sier mr. George, «jeg forsikrer Dem at jeg villig lot mig slå i hodet når som helst, om det kunde være til glede for miss Summerson; jeg regner det for en gunst å få gjøre den unge damen en tjeneste. Vi lever så omtrent på vagabondvis her, både jeg og Phil. De ser hvordan stedet er. De må så gjerne få en stille krok her til gutten, om det passer Dem. Ingen betaling uten for matrasjonen. Vi har det ikke særlig flust her, ser De. Vi kan vente oss å bli kastet ut hals over hode herfra i hvert øieblikk. Men, sir, sånn som stedet er, og så lenge vi rår over det, står det til Deres tjeneste.»
Mr. George gjør en sving med pipen sin og stiller hele bygningen til sin gjests disposisjon.
«Jeg regner det for gitt, sir,» legger han til, «siden De tilhører den medisinske staben, at denne ulykkelige fyren ikke fører med sig noen smitte?»
Allan er helt sikker på det. «Men jeg føler mig forpliktet til å si Dem,» fortsetter han, «at gutten er sørgelig nedfor; og at han kanskje er for dypt nede til å kunne komme sig igjen.»
«Mener De han er i øieblikkelig fare, sir?» spør kavaleristen.
«Ja, jeg frykter for det.»
«Da, sir,» sier kavaleristen avgjort, «er det best han kommer bort fra gaten straks. Du Phil! — hent ham inn!»
Mr. Squod skubber sig ut sidelengs; kavaleristen røker ut pipen sin og legger den fra sig. Jo blir bragt inn. Han er ikke en av mrs. Pardiggles' tockahoopo-indianere; han er ikke en av mrs. Jellybys lam siden han ikke har noe med Borrioboola-Gha å gjøre; han hører til det vanlige hjemmefabrikatet. Skitten, stygg: ubehagelig for alle sanser; kroppen vanlig å se i vanlige gater, bare sjelen er hedning. Hjemlig smuss søler ham til, hjemlig utøi eter ham op, hjemlige gnag i ham, hjemlige filler på ham. Stig frem, Jo! Fra fotsålen til hodetoppen er det ikke noe interessant ved dig!
Han subber langsomt inn i mr. Georges skytebane, og står der, fillet og kroket, og ser rundt på gulvet. Han synes vite at de har lyst til å trekke sig fra ham og han trekker sig fra dem.
«Se her, Jo,» sier Allan; «dette er mr. George.»
Jo ser op et øieblikk, så ser han ned igjen.
«Han er en god venn for dig; for han vil la dig være her hos sig.»
Jo rygger, bytter fot, mumler til slutt at han sier mange takk.
«Her er du helt trygg. Alt du har å gjøre for det første er å være lydig og se til å bli sterk. Og husk å si sannheten her, hvad du så gjør, Jo.»
«Skal så, sir,» sier Jo. «Har aldri gjort noen ting, annet enn det De vet.»
«Jeg tror det. Hør nu på mr. George.»
«Nå, jeg vilde bare vise ham hvor han kan få ligge,» sier mr. George, «og få sig en god søvn. Se her!» Han fører dem til den andre enden av skytebanen og åpner et av de små kottene. «Her er det. Her er en madrass, og her kan du hvile dig og opføre dig bra, så lenge mr. Woodcourt ønsker. Bli ikke forskrekket om du hører skudd; det blir siktet på skyteskivene og ikke på dig. Men det er en annen ting jeg vilde anbefalt, sir. Phil, kom hit!»
Phil stevner bort til dem på sin vanlige måte.
«Her er en mann, sir, som blev funnet i en rennesten da han var et spebarn. En kan derfor vente han vil interessere sig for denne stakkaren. Du gjør det, Phil?»
«Sikkert nok,» sier Phil.
«Nu tenkte jeg, sir,» sier mr. George, «at fikk denne mannen noen få shillings så han fikk ta stakkaren med sig og gi ham et bad, og så få tak i noen simple klæsplagg —»
«Mr. George, min omtenksomme venn,» svarer Allan og tar frem pungen sin, «det var akkurat det jeg vilde bedt om.»
Phil Squod blir sendt ut øieblikkelig til å utføre dette forbedringsverket. Miss Flite er helt henrykt over sin suksess; nu skynder hun sig alt hun kan til retten, for hun er redd vennen hennes, lordkansleren, ellers blir urolig for henne, eller kanskje avsir den dommen hun har ventet så lenge på, mens hun er borte. Allan går ut og henter noe styrkende medisin. Han kommer snart tilbake og finner kavaleristen marsjerende frem og tilbake; han faller i tritt med ham og marsjerer sammen med ham.
«Jeg forstår det sånn, sir,» sier mr. George, «at De kjenner miss Summerson?»
Ja, det viser sig å være tilfellet.
«Ikke i slekt med henne, sir?»
Nei, det er ikke tilfellet.
«Undskyld jeg viser mig så nysgjerrig,» sier mr. George. «Det forekom mig sannsynlig at De interesserer Dem så uvanlig for denne stakkaren fordi miss Summerson ulykkeligvis også interesserte sig for ham. Sånn er det nemlig med mig.»
«Og med mig også, mr. George.»
Kavaleristen glytter bort på Allans solbrente kinner og klare mørke øine, mønstrer hurtig hans høide og kroppsbygning, og tykkes godkjenne alt.
«Mens De var ute, sir, tenkte jeg på at jeg sikkert kjenner de værelsene i Lincolns Inn Fields mr. Bucket førte gutten til. Han kjente ikke navnet, men jeg gjør det. Det er mr. Tulkinghorn.»
Allan ser spørrende på ham.
«Tulkinghorn. Det er navnet, sir. Jeg kjenner mannen; jeg vet han har hatt forbindelse med Bucket før vedkommende, en avdød person som hadde fornærmet ham. Jeg kjenner mannen, sir. Til min sorg.»
«Hvad slags mann er det?»
«Hvad slags mann? Mener De å se til?»
«Jeg tror jeg kjenner ham såpass. Jeg mener å ha med å gjøre?»
«Nå, da skal jeg si Dem, sir,» svarer kavaleristen, han stopper tvert, folder armene over det brede brystet, og ansiktet hans gløder av vrede; «han er et forbannet ondt slags mann. Han er av det langpinende slaget. Han er ikke mer av kjøtt og blod enn en rusten gammel børse. Han har gitt mig mer søvnløshet og uro, gjort mig meg misfornøid med mig selv enn alle andre mennesker til sammensatt. Den slags mann er mr. Tulkinghorn!»
«Det gjør mig ondt jeg rørte ved så ømt et punkt,» sier Allan.
«Det er ikke Deres feil, sir,» sier kavaleristen. «Men De kan selv dømme. Han har makt over mig. Han er den mannen jeg talte om som kan kaste mig ut her. Han har mig som i en vippe. Har jeg noe penger å betale ham, eller noe annet ærende til ham, vil han ikke se mig, ikke høre på mig — sender mig til Melchisedech i Cliffords Inn, og Melchisedech i Cliffords inn sender mig tilbake til ham. Sånn piner og plager han mig, til —. Nå, jeg forglemmer mig, mr. Woodcourt.» Mr. George finner det nødvendig å tørke svetten av pannen sin med skjorteermet.
Snart kommer Jo og Phil tilbake, og Jo blir hjulpet til ro på madrassen sin. Allan gir ham medisin, og instruerer Phil hvordan han skal stelle med gutten. Det lir nu langt på morgenen, og Allan begir sig til losjiet sitt for å klæ sig om og spise frokost. Uten å søke hvile, drar han så til mr. Jarndyce for å meddele sin opdagelse.
Mr. Jarndyce kommer tilbake med ham, og sier i fortrolighet til ham at det er grunn til å være helt stille om denne saken, som han viser stor interesse for. Til mr. Jarndyce gjentar Jo det han hadde sagt om morgenen. Men nu går pusten hans enda tyngere.
«La mig få ligge i ro her, og jag mig ikke mer,» stammer Jo. «Og kommer noen forbi det stedet der jeg feide gaten før i tiden, så si til mr. Snagsby at Jo han kjente en gang, går rakt frem, og at jeg er så takknemlig som en stakkar som jeg kan være.»
Og om et par dager tar Allan sig en tur til mr. Snagsby i Cooks Court. Mr. Snagsby står bak disken sin i den grå frakken sin, og hilser på den fremmede med sin vanlige forsiktige hoste.
«De husker mig vel ikke, mr. Snagsby?»
Mr. Snagsbys hjerte begynner å slå hårdt; for den gamle engstelsen hans har aldri gitt sig. Det er bare så vidt han kan si: «Nei, sir, jeg kan ikke si det. Jeg skulde tro jeg aldri har sett Dem før, sir.»
«To ganger,» sier Allan Woodcourt. «En gang ved en fattig seng, og en gang —»
«Endelig er det kommet!» tenker mr. Snagsby; erindringen strømmer inn på ham. Men han har åndsnærværelse nok til å føre gjesten sin inn i det vesle kontoret og lukke døren. «Er De gift, sir?» spør han.
«Nei, det er jeg ikke.»
«Selv om De er ugift,» hvisker mr. Snagsby melankolsk, «vil De likevel forsøke å tale så lavt De kan? For den vesle konen min står og lytter noen steder.»
Meget nedslått setter mr. Snagsby sig med ryggen mot pulten og sier: «Jeg har aldri hatt noen hemmelighet selv, sir. Jeg har aldri så meget forsøkt å bedra den vesle konen min. Det hadde jeg aldri vågd! Men likevel finner jeg mig innesnørt av hemmeligheter og mysterier, til livet er blitt mig en plage.»
Gjesten hans beklager det, og spør ham om han husker Jo. Mr. Snagsby stønner og svarer om han gjør! «De kunde ikke nevnt et menneske — uten mig selv — den vesle konen min er mer ilsk mot enn Jo,» sier mr. Snagsby.
Allan spør hvorfor det?
«Hvorfor?» gjentar mr. Snagsby, han griper desperat op i hårdusken bak på det skallete hodet. «Hvordan kan jeg vite det? Men De er ugift, sir, og måtte De lenge bli spart for å komme med et sånt spørsmål til en gift person!»
Med dette velmente ønsket hoster mr. Snagsby resignert, og lytter til det gjesten meddeler ham om Jo.
«Så igjen!» sier mr. Snagsby, rent hvit i ansiktet. «En viss person pålegger mig aldri å tale om Jo med noen; ikke en gang med den vesle konen min. Så kommer en annen viss person, De selv, sir, pålegger mig like høitidelig ikke å nevne Jo til den første visse personen, til ham minst av alle! Å, dette er rene galehuset, sir!» sier mr. Snagsby.
Men det er bedre enn han ventet likevel; ingen mine eksploderer under ham. Grepet av meddelelsen om Jos tilstand lover han villig å se innom tidlig utpå kvelden. Og det gjør han også.
Jo blir svært glad ved å se sin gamle venn. Da de er alene, sier han det var svært snildt av mr. Snagsby å komme så langt for en sånn stakkars skyld som ham. Mr. Snagsby blir rørt av det synet han ser, og legger øieblikkelig fem shillings fremfor ham — denne magiske balsam han bruker til alle slags sår.
«Og hvordan har du det, stakkars gutten min?» spør han og hoster medlidende.
«Jeg har hatt lykken med mig, mr. Snagsby,» svarer Jo; «jeg mangler ikke noe. Jeg har det utrolig godt. Jeg er så lei mig for jeg gjorde det; men det var ikke meningen min å gjøre det, sir.»
Mr. Snagsby legger frem fem shillings til, og spør ham hvad det er han er lei sig for.
«Mr. Snagsby,» sier Jo, «jeg gikk og satte sykdom på den damen som var og likevel ikke var den andre damen, og ikke noen av dem sier et ord for jeg gjorde det; for de er så god, og jeg har vært så ulykkelig. Damen selv kom i går til mig og sa: Å, Jo, sier hun, vi trodde vi hadde mistet dig, Jo! sier hun. Og hun setter sig, og smiler så rolig, og sier ikke et ord for jeg hadde gjort det; og jeg vender mig mot veggen, det gjør jeg, mr. Snagsby. Og mr. Jarndyce så jeg måtte vende sig også. Og mr. Woodcourt, han kommer og gir mig noe styrkende, det han alltid gjør både dag og natt, og da han kommer og bøier sig over mig og opmuntrer mig, da ser jeg tårene står ham i øinene, mr. Snagsby.»
Mr. Snagsby legger frem fem shillings til for å lette følelsene sine.
«Jeg tenkte på noe, mr. Snagsby,» sa Jo; «og det er om De er kar for å skrive svært stort, kanskje?»
«Åja, om Gud vil,» svarer mr. Snagsby.
«Veldig stort, kanskje?» sier Jo ivrig.
«Ja, stakkars gutten min.
Jo ler av glede: «Det jeg tenkte på da, mr. Snagsby, var at da jeg blev jagd og jagd til jeg ikke kunde bli jagd lenger, om De kunde være så snild, kanskje, å skrive op, stort så alle kunde se det, at jeg var hjertens bedrøvet for jeg hadde gjort det, og at jeg aldri hadde gått for å gjøre det; og at om jeg ikke vet noen ting, så visste jeg mr. Woodcourt en gang gråt for det og alltid var bedrøvet for det; og at jeg håpet han kunde få sig til å tilgi mig. Kunde skriften gjøres riktig stor, så kanskje han kunde det.»
«Jeg skal skrive det, Jo. Svært stort.»
Jo ler igjen. «Takk, mr. Snagsby. Det er svært snildt av Dem, sir, og jeg føler mig bedre nu enn før.»
Den bløthjertede vesle kopisten hoster kort og kvalt og legger frem fem shillings for fjerde gang, og er nødt å gå. Og Jo og han skal aldri møtes mer på denne vesle jorden. Aldri mer.
For nu er kjerren så tung å dra så nær reisens slutt, op over de brukne trin, slitt og sprengt. Ikke mange ganger skal solen rinne og se den mer på dens møisommelige vei.
Phil Squod med det kruttsvertede ansiktet fungerer samtidig som sykepleier og arbeider som våbenmester ved det vesle bordet sitt bort i kroken. Han ser sig ofte om, nikker med den grønne luen sin, løfter opmuntrende på ene øiebrynet, og sier: «Stram dig op, gutten min! Stram dig op!» Mr. Jarndyce er der ofte også, og Allan Woodcourt næsten alltid; begge tenker på hvor underlig skjebnen har fløkt denne simple utstøtte stakkaren inn i så helt forskjellige liv. Kavaleristen er også en stadig gjest; han fyller døråpningen med den atletiske skikkelsen sin og tykkes fra sin overflødighet av liv å gyte kraft for en stund over Jo, som alltid uvilkårlig taler mer robust når han svarer på hans opmuntrende ord.
Jo sover eller er halvt bevisstløs i dag, og Allan Woodcourt står ved siden av ham og ser ned på den uttærte stakkaren. Om en stund setter han sig på sengekanten med ansiktet mot ham og tar lett på brystet og over hjertet hans. Kjerren er næsten stoppet, men strever sig frem litt ennu.
Kavaleristen står i døren, stille og taus. Phil har stoppet i arbeidet sitt og står med den vesle hammeren sin i hånden. Mr. Woodcourt ser rundt på dem med denne profesjonelle interesse og opmerksomhet i ansiktsuttrykket; han gir kavaleristen et betydningsfullt blikk, og gir Phil et tegn at han skal bære bordet sitt ut.
«Nå, Jo? Hvad står på? Vær ikke redd!»
«Jeg syntes,» sier Jo; han hadde fart op og ser sig om; «jeg syntes jeg var i Tom Enslig igjen. Er det ingen andre her enn Dem, mr. Woodcourt?»
«Nei, ingen.»
«Og Jeg blir ikke tatt tilbake til Tom Enslig, sir?»
«Nei.»
Jo lukker øinene og mumler: «Jeg er så glad for det!»
Allan betrakter ham opmerksomt en liten stund, bøier sig så helt ned til øret hans og sier, lavt men tydelig:
«Jo! Har du noen gang kunnet en bønn?»
«Aldri kunnet noe, jeg.»
«Ikke så meget som en eneste kort bønn?»
«Nei, sir. Slett ikke noen ting. Jeg har aldri visst hvad det skulde være for.»
Så synker Jo i søvn, eller bevisstløshet, igjen. Men plutselig farer han op, og anstrenger sig alt han orker for å komme sig ut av sengen.
«Stopp, Jo! Hvad nu?»
«Det er på tide jeg går til det gravstedet nu,» svarer han og ser vilt omkring sig.
«Legg dig, og fortell mig det. Hvad for et gravsted, Jo?»
«Der de la ham som var så god mot mig; ja, så svært god var han mot mig. Jeg vil gå dit og bli begravd. Jeg vil si til ham at jeg er like fattig som han, og kommer for å få ligge ved siden av ham.»
«Alt i sin tid, Jo. Alt i sin tid.»
«Å! — Men De vil love mig at jeg blir ført dit og lagt ved siden av ham?»
«Ja, det vil jeg visst.»
«Takk, sir. Takk, sir. — Det blir så mørkt, sir. Kommer det noe lys?»
«Det kommer hurtig, Jo.»
Hurtig. Veien er snart til ende nu.
«Jo, stakkars gutten min!»
«Jeg hører Dem, sir, i mørket; men jeg famler — famler — la mig få tak i hånden Deres!»
«Jo, kan du si det jeg sier?»
«Jeg skal si alt De sier; for jeg vet det er godt.»
«Fader vår.»
«Fader vår! — Ja, det er godt.»
«Du som er i himmelen.»
«Er i himmelen — kommer lyset, sir?»
«Det er nær nu. — Helliget vorde ditt navn!»
«Helliget vorde — ditt —»
Lyset kommer på den nattemørke veien. Død!
Død, Deres majestet! Død, mine lorder og gentlemen! Død, høiærverdigheter av alle rangklasser! Død, menn og kvinner, født med himmelsk medlidenhet i hjerter! Og sånne dør rundt oss hver dag.