Bleak House – Ødegården 2/18
FEMOGFØRTIENDE KAPITEL
En betrodd verdi.
En morgen da jeg var ferdig med å klirre omkring med nøkkelkurven min, og Ada og jeg spaserte i haven, kom jeg til å vende blikket mot huset, og så da en lang tynn skygge gå inn; den lignet mr. Vholes. Jeg sa ingen ting om mr. Vholes' skygge til Ada.
Straks efter kom Charley trippende og bad mig komme inn, for mr. Jarndyce vilde tale med mig.
Større kontraster enn min formynder og mr. Vholes tror jeg ikke kunde finnes, der de satt på hver sin side av et bord og så på hverandre.
«Du kjenner mr. Vholes, kjære,» sa min formynder; ikke svært blid, må jeg si.
Mr. Vholes reiste sig, behansket og tilknappet som vanlig; satte sig så igjen som han hadde satt sig ved siden av Richard i vognen. Siden han ikke hadde Richard å se på, glodde han bent frem for sig.
«Mr. Vholes,» sa min formynder, «har bragt en stygg melding om vår ulykkelige Rick.»
Jeg satte mig mellem dem; mr. Vholes satt ubevegelig, prikket sig bare med den sorte hanskefingeren på en av de røde kveisene i ansiktet sitt.
«Og da Rick og du heldigvis er gode venner,» sa min formynder, «vilde jeg gjerne høre hvad du synes, kjære. Vilde De være så vennlig å — å, tale ut, mr. Vholes?»
Det var nu ikke mr. Vholes' manér; han sa:
«Jeg har fortalt at jeg har grunn til å vite, miss Summerson, som mr. Carstones juridiske rådgiver, at mr. Carstones affærer for tiden er i en forvirret tilstand. Ikke så meget på grunn av beløpets størrelse, som av den spesielle og påtrengende art av de ansvar mr. Carstone har pådratt sig, og de måter han har brukt til å likvidere og ordne dem på. Jeg har lempet på flere små saker for mr. Carstone; men der er en grense for det, og vi har nådd den grensen. Jeg har av min egen lomme forskuddsvis betalt adskillig for å undgå ubehageligheter; men jeg må nu nødvendigvis vente å få dette tilbakebetalt; for jeg er ikke noen kapitalsterk mann, og jeg har en far å underholde i Tounton-dalen, og jeg strever dessuten for å sikre mine tre døtres uavhengighet. Min tro er at mr. Carstones forhold er sånn, dersom det ikke ender med at han opnår tillatelse til å skille sig av med sin officersbestalling; noe som iallfall slektningene hans bør kjenne til» Og mr. Vholes sank ned i absolutt taushet.
«Tenk dig stakkaren uten evne til å møte de øieblikkelige krav en gang,» sa min formynder. «Men hvad kan jeg gjøre? Du kjenner ham, Esther. Han vilde aldri ta imot hjelp av mig nu.»
Mr. Vholes talte til mig igjen: «Det mr. Jarndyce sier, frøken, er uten tvil tilfellet, og det er det som er vanskeligheten. Jeg skjønner ikke at noe kan gjøres. Jeg sier ikke at noe må gjøres. Langt fra det. Jeg kommer her bare i all fortrolighet og nevner det, så alt kan være klart, og det ikke efterpå kan sies saken ikke var lagt klart frem.»
Det forekom oss at mr. Vholes sa hverken mer eller mindre enn sannheten, at han vilde dele ansvaret med å kjenne til Richards situasjon. Jeg kunde bare foreslå at jeg skulde reise til Deal, der Richard nu var stasjonert, og tale med ham, og forsøke om det var mulig å avverge det verste. Min formynder hadde ikke stor lyst på å utsette mig for reisens anstrengelser; men vi så ingen annen utvei, og så samtykte han. Med det lot vi mr. Vholes forstå, han gjerne kunde si farvel. Det gjorde han også, med disse ord:
«Vi som har den æresfølelse å opnå ord for å være respektable jurister, sir, kan bare sette skuldrene til hjulet. Vi gjør det, sir. Iallfall gjør jeg det. De er opmerksom på, frøken, at det er nødvendig De ikke nevner mig i denne forbindelse når De taler med mr. Carstone?»
Jeg sa jeg skulde passe på det.
«Riktig, frøken. God morgen! Mr. Jarndyce, god morgen!» Og mr. Vholes tok den lange tynne skyggen sin med sig og gikk.
Der var naturligvis nødvendig å fortelle Ada hvor jeg reiste, og hvorfor jeg reiste; og hun blev naturligvis engstelig og bedrøvet. Men hun var altfor trofast mot Richard til å si noe annet enn medlidende og undskyldende ord; og hun skrev et kjærlig brev til ham også, som hun bad mig ta med.
Charley skulde følge mig på reisen. Vi reiste alle sammen til London samme dags eftermiddag, fant to plasser ledige i postvognen og sikret oss dem. Ved vanlig sengetid rullet da Charley og jeg av sted mot havet.
Det var en natts reise den gang. Og natten gikk hurtig for mig, så meget jeg hadde å tenke på. Til slutt kom vi til de trange gatene i Deal; og svært skumle å se til var de en sånn rå tåket morgen. Havet bølget under en tykk hvit tåke, og intet beveget sig uten noen tidlige repslagere som med hampen bundet omkring livet så ut som de var trett av deres tilværelse og spant sig selv ut i rep.
Men da vi kom inn i et varmt rum på et utmerket hotell, fikk vasket og klædd oss, og satte oss til en god frokost, begynte Deal å se litt muntrere ut. Så lettet tåken, og en masse skib vi ikke hadde hatt anelse om, viste sig. Noen av dem var store — et var en svær India-farer som just var kommet hjem. Denne svære India-fareren var så stor sensasjon, for den hadde kommet inn i løpet av natten. Den var omringet av båter, og vi talte om hvor glad folket ombord måtte være ved å ha nådd land.
Jeg hadde tenkt å sende Richard et brev og fortelle jeg var her; men det tyktes mig nu best å gå til ham uten noe varsel. Siden han bodde i brakkene, tvilte jeg litt på om dette lot sig gjøre; men vi gikk da ut for å rekognosere. «Da vi så inn gjennem porten til brakkeplassen, var det stille der, og jeg spurte en sersjant som stod på trappen til vakthuset, hvor han bodde. Han sendte en mann til å vise mig veien, og jeg fulgte ham op noen nakne trapper; der banket han på døren og gikk fra oss.
«Nu da!» ropte Richard der inne. Jeg lot Charley stå igjen ute i den vesle gangen, gikk bort til den halvåpne døren og sa: «Kan jeg komme inn, Richard? Det er bare Esther.»
Han satt ved et bord og skrev; et fryktelig rot av klær, tinnbokser, bøker, støvler, børster og vadsekker lå slengt ut over gulvet. Han var bare halvt påklædd; i civile klær, ikke uniform, så jeg; håret hans var ikke børstet, og han så like vill ut som værelset sitt. Kjære Richard! Han var alltid den samme mot mig.
«Gud bevare mig, kjære vesle kvinne,» sa han, «hvordan har det sig at du er her? Hvem kunde tenkt å se dig her? Ikke noe i veien vel? Ada er frisk?»
«Helt frisk. Yndigere enn noen gang, Richard.»
«Å!» sa han og lente sig bakover i stolen. «Stakkars kusine! Jeg holdt just på å skrive til dig, Esther.»
Så sliten og uttært han så ut, midt i sin skjønne ungdom, der han satt og lente sig bakover og krammet det beskrevne papiret i hånden!
«Har du hatt strevet med å skrive alt det der, og jeg skal ikke få lese det likevel?» spurte jeg.
«Å, kjære,» sa han med en håpløs geberde. «Du kan godt få lese det. Det er slutt her alt sammen.»
Jeg bad ham blidt ikke være så motløs. Jeg fortalte ham at jeg tilfeldigvis hadde fått vite han var i vanskeligheter, og at det var derfor jeg var kommet og rådslå med ham hvad en best kunde gjøre.
«Likt dig det, Esther; men nytteløst; og det er ikke likt dig!» sa han med et melankolsk smil. «Jeg reiser med permisjon i dag — skulde reise om en times tid — og det er for å glatte over at jeg selger min officersbestalling. Nuvel! Forbi er forbi!»
«Richard,» sa jeg, «det er ikke så håpløst, vet jeg?»
«Esther,» svarte han, «så håpløst er det. Jeg er akkurat så nær vanæren at mine overordnede langt heller vil bli kvitt mig enn beholde mig. Og de har rett. Foruten gjeld og rykkerbrev, passer jeg ikke til dette yrket engang. Jeg bryr mig ikke om noe annet enn en eneste ting.»
Jeg antar han så på ansiktet mitt hvad jeg vilde si; han tok hånden min som jeg hadde lagt på armen hans og berørte den med leppene for å hindre mig i å tale. «Nei, Esther! To ting forbyr jeg dig å tale om — må forby dig. Den første er John Jarndyce. Den andre vet du hvad er. Kall det galskap; men jeg sier dig jeg kan ikke gjøre noe med det nu. Det vilde vært klokt å kaste det fra mig nu efter all den tid, engstelse og pine jeg har kostet på det. Åja, det vilde vært sann visdom. Det vilde vært behagelig også, for visse folk. Men jeg gjør det aldri!»
Jeg tenkte det var best ikke å motsi ham nu. Jeg tok frem Adas brev og rakte ham det.
«Skal jeg lese det nu?» sa han.
Jeg sa ja; han la det på bordet, støttet hodet mot hånden og begynte å lese. Han hadde ikke lest meget før han støttet hodet mot begge hendene, for å skjule ansiktet sitt for mig. Om en liten stund reiste han sig som han så dårlig her og gikk bort til vinduet. Han leste brevet ut der med ryggen mot mig; og efterpå stod han der noen minutter med brevet i hånden. Da han kom tilbake til stolen sin, så jeg tårer i øinene på ham.
«Naturligvis vet du hvad hun skriver, Esther?»
«Ja, Richard.»
«Hun tilbyr mig,» sa han og banket med foten mot gulvet, «den vesle arven hun snart råder over selv — akkurat så lite og så meget som jeg har ødslet bort — og tigger og ber mig om å ordne mig med den og bli i tjenesten.»
«Jeg vet ditt vel er hennes kjæreste ønske,» sa jeg. «Og, kjære Richard, Ada har et edelt hjerte!»
«Det vet jeg visst. Jeg — jeg skulde ønske jeg var død.»
Han gikk tilbake til vinduet, la armen tvers over det og la hodet ned på den. Det grep mig meget å se ham sånn. Jeg hadde ikke stor erfaring, og jeg var slett ikke forberedt på han skulde hisse sig op til ny følelse av å ha blitt forurettet.
«Og dette er det hjertet denne samme John Jarndyce har skredet inn for å gjøre fremmed for mig,» sa han vredt. «Og den kjære piken gjør mig dette storsinnede tilbudet fra den samme John Jarndyces hus og med den samme John Jarndyces nådige samtykke, tør jeg si, i den hensikt å kjøpe mig bort sånn.»
«Richard,» ropte jeg og reiste mig hastig, «jeg vil ikke høre på du sier noe så skammelig!» Jeg var virkelig meget vred på ham, for første gang i mitt liv; men det varte bare et øieblikk. Jeg la hånden på skulderen hans og sa: «Vær snild, Richard, og tal aldri til mig i den tonen. Ta hensyn!»
Han lastet sig selv sterkt og bad mig tusen ganger om undskyldning og tilgivelse. Så satte han sig ved siden av mig og fortsatte samtalen.
«Å motta dette tilbud, Esther,» sa han, «er umulig; det behøver jeg ikke si dig. Dessuten har jeg brev og dokumenter jeg kunde vise dig som vilde overbevise dig om at alt er slutt her. Jeg er ferdig med rødkjolen, tro mig på det. Men det gir mig en viss tilfredsstillelse at jeg arbeider for Adas interesser samtidig med mine. Vholes har satt skulderen mot hjulet, og han er nødt å drive det i sving like meget for henne som for mig, gudskjelov!»
Hans sangvinske håp steg op i ham igjen og fikk ansiktet hans til å lyse; men jeg syntes det bare blev enda tristere å se på.
«Vær ikke urolig for mig,» sa han. «Nu har jeg bare en eneste ting å tenke på, og Vholes og jeg skal nok arbeide det frem. Jeg er ikke uten hjelpemidler. Fri fra tjenesten kan jeg bli enig med noen små ågerkarer som ikke vil høre om annet enn å få sitt nu — Vholes sier det. Så! Du tar med dig et brev til Ada fra mig, Esther, og dere må begge være mer håpefulle for mig, og ikke tro jeg helt har kastet mig bort ennu, kjære.»
Jeg vil ikke gjenta hvad jeg sa til Richard. Han hørte tålmodig. og grepet på det; men jeg så det var håpløst å overbevise ham. Til slutt bad jeg derfor Richard vise mig det virkelig var sånn at alt var slutt her, og at det ikke bare var en følelse han hadde. Uten å nøle viste han mig en korrespondanse som gjorde det helt klart at hans avskjed var avgjort. Jeg fant også at mr. Vholes hadde gjenpart av disse brevene og hadde vært med i rådleggingen i alt sammen. Det hadde altså ikke vært til noe gagn at jeg hadde kommet hit. Jeg sa jeg vilde vende tilbake til hotellet mitt og vente der til han selv kom; for vi skulde nu reise sammen tilbake til London. Han kastet en kappe over skuldrene og fulgte mig til porten; og Charley og jeg gikk tilbake langs stranden.
Der var folkestimmel et sted omkring noen marineofficerer som landet med en båt; folk stimet på og viste den største interesse. Jeg sa til Charley at dette måtte visst være en båt fra den store India-fareren, og vi stoppet for å se på.
Officerene kom langsomt op fra bredden, talte med godt humør til hverandre og til folk omkring dem, og så sig rundt som de var glad ved å være i England igjen. «Charley, Charley!» sa jeg. «Kom, kom!» Og jeg skyndte mig avsted så hurtig at den vesle kammerpiken min blev helt forbauset.
Ikke før vi var oppe på værelset vårt, og jeg hadde hatt tid til å puste ut, begynte jeg å tenke på hvorfor jeg plutselig hadde fått det så travelt med å komme avsted. I det ene av de solbrente ansiktene hadde jeg kjent igjen mr. Allan Woodcourt, og jeg hadde vært redd han skulde se mig nu jeg var så forandret. Jeg var blitt overrasket, og motet hadde sviktet mig.
Men jeg visste dette dugde ikke, og nu sa jeg til mig selv at intet var blitt verre nu enn det alt var. Jeg skalv ennu efter all skyndingen; men snart følte jeg mig bedre, og jeg var glad for det.
Selskapet kom til hotellet. Jeg hørte dem tale sammen ute på trappen. Jeg kjente igjen stemmene deres — det vil si jeg kjente igjen mr. Woodcourts. Det vilde vært en stor lettelse for mig å ha reist uten å gi mig til kjenne; men jeg var fast besluttet på ikke å gjøre det.
Jeg løste hattebåndene, trakk sløret halvt op, og skrev på et av kortene mine, at det falt sig så jeg var her sammen med mr. Carstone; og det sendte jeg inn til mr. Woodcourt. Han kom øieblikkelig. Jeg sa det gledet mig over måte at jeg ved et tilfelle fikk være en av de første som hilste ham velkommen hjem igjen i England. Og jeg så han blev meget bedrøvet for mig.
«De har lidt skibbrudd og vært i stor fare siden De forlot oss, mr. Woodcourt,» sa jeg; «men vi kan knapt kalle det en ulykke som gir Dem anledning til å vise Dem så nyttig og tapper. Vi leste om det med den sanneste interesse. Jeg fikk først vite det av Deres gamle patient, stakkars miss Flite, da jeg holdt på å komme mig efter den hårde sykdommen min.»
«Åja, vesle miss Flite!» sa han. «Hun lever det samme livet ennu?»
«Akkurat det samme.»
Jeg følte mig så vel nu at jeg ikke brydde mig om sløret, men var i stand til å legge det bort.
«Hennes takknemlighet mot Dem, mr. Woodcourt, er virkelig en glede. Hun er et høist kjærlig vesen; det har jeg grunn til å si.»
«De — De har funnet det?» svarte han. «Jeg — jeg er glad for det.» Han var så bedrøvet for mig at han knapt kunde tale.
«Jeg forsikrer Dem,» sa jeg, «at hennes medfølelse og glede den gang grep mig meget.»
«Det gav mig stor sorg å høre De hadde vært meget syk.»
«Jeg var meget syk.»
«Men De er helt frisk igjen nu?»
«Jeg har helt vunnet igjen min helbred og mitt glade sinn,» sa jeg. «De vet hvor god formynderen min er, og hvor lykkelig vi lever; og jeg har alt å takke for og intet i verden å ønske mig.»
Jeg følte det som han hadde større medlidenhet med mig enn jeg selv hadde hatt. Det gav mig mot og øket ro. Jeg talte til ham om reisen hans, og om hans planer for fremtiden, om han kanskje vilde reise ut til India igjen. Han sa det var meget tvilsomt. Han hadde reist ut som fattig skibslæge, og han kom igjen uten å ha blitt noe likere. Mens vi talte sammen sånn, kom Richard inn. Han hadde hørt noenlunde hvem som var hos mig, og de møttes med hjertelig glede.
Richard foreslo vi alle skulde reise til London sammen; men mr. Woodcourt måtte bli på skibet sitt lenger, så han kunde ikke bli med oss. Men han spiste middag sammen med oss, og han blev så lik sig selv som han før hadde vært, at det gav mig enda større fred i sinnet å tenke på jeg hadde kunnet mildne sorgen hans. Da postvognen på det nærmeste var ferdig å reise, sprang Richard ned for å se efter bagasjen sin. Da spurte mr. Woodcourt hvordan det stod til med ham.
«Jeg så De betraktet ham nokså opmerksomt,» sa jeg. «Synes De han har forandret sig så meget?»
«Han har forandret sig,» sa han og rystet på hodet. «Det har kommet noe underlig i ansiktsuttrykket hans. En kan ikke si det bare er engstelse og uro eller bare tretthet; det er begge deler, og likesom en fortvilelse i spiren.»
«De tror ikke han er syk?» sa jeg.
Nei. Han så sterk nok ut legemlig.
«At han ikke har fred i sinnet, har vi altfor god grunn til å vite,» sa jeg. «Mr. Woodcourt, De reiser til London?»
«I morgen eller i overmorgen.»
«Det er ikke noe Richard trenger så meget til som en venn. Han har alltid likt Dem. Vil De være så god å besøke ham når De kommer dit? De vet ikke hvor stor tjeneste De kan gjøre ham med det. De kan ikke tro hvor Ada og mr. Jarndyce, og jeg også vilde takke Dem for det, mr. Woodcourt!»
«Miss Summerson,» sa han, mer beveget enn noen gang, «ved Gud, jeg skal være ham en trofast venn! Jeg vil motta ham som en betrodd verdi, og det skal være mig hellig!»
«Gud velsigne Dem!» sa jeg, og tårene kom mig i øinene.
Richard kom tilbake, og gav mig armen for å føre mig til postvognen.
«Woodcourt,» sa han, «la oss møtes i London!»
«Så hjertens gjerne,» svarte denne. «Hvor kan jeg finne Dem?»
«Nå, jeg må finne mig et slags losji,» sa Richard. «La oss si, hos Vholes, Symonds Inn.»
De trykte hjertelig hverandres hender. Da jeg satt i vognen, og Richard ennu stod ute på gaten, la mr. Woodcourt vennlig hånden på skulderen hans og så på mig. Jeg forstod ham og vinket min takk til ham.
Og i hans siste blikk på mig da vi kjørte, så jeg han var meget bedrøvet for mig. Det gledet mig å se det. Jeg følte for mitt gamle selv som de døde må føle det når de besøker sine gamle steder. Det gledet mig at jeg blev bevart i kjærlig erindring, blev tenkt på med mild medlidenhet, og ikke helt vilde bli glemt.