Bleak House – Ødegården 2/17
FIREOGFØRTIENDE KAPITEL
Brevet og svaret.
Min formynder kalte mig inn på værelset sitt næste morgen, og da fortalte jeg alt jeg ikke hadde fortalt kvelden før. Det var ikke annet å gjøre, sa han, enn å holde hemmeligheten skjult og undgå hvert sånt møte som det i går. Han påtok sig endog å holde mr. Skimpole fra å benytte sig av den gode anledning. En bestemt person han ikke behøvde nevne for mig, var det ikke nu mulig å råde eller hjelpe. Dersom hans mistillit til sakføreren var velbegrunnet, og det tvilte han knapt på, fryktet han for opdagelse. Han visste litt om ham, både av selvsyn og rykte, og det var sikkert han var en farlig mann.
«Jeg kan ikke forstå,» sa han. «af noen mistanke er rettet mot dig, kjære.»
«Kanskje ikke hos sakføreren,» svarte jeg. «Men to andre personer har dukket op i minnet mitt siden jeg har fått denne engstelsen i mig.» Så fortalte jeg ham om mr. Guppy, som jeg fryktet hadde hatt sin uklare anelse den gang Jeg lite forstod hvad han mente; men efter den siste samtalen jeg hadde hatt med ham stolte jeg helt på hans taushet.
«Nuvel,» sa min formynder. «Så kan vi se bort 1 ham for tiden. Og den andre?»
Jeg minte ham på den franske kammerpiken og det ivrige tilbudet hennes til mig.
«Ja,» svarte han fortenkt, «det er mer alarmerende. Men alt i alt, kjære, søkte hun bare en ny plass. Hun hadde sett dig og Ada kort før, og det var naturlig hun kom til å vente på dere.»
«Hennes vesen var underlig,» sa jeg.
«Ja; og hennes vesen var underlig da hun tok av sig skoene og nøt den kolde spaserturen som kunde ha lagt henne på dødsleiet,» sa min formynder. «Det vilde være unyttig selvpining å regne op alle tilfeldigheter og muligheter. Jeg deler nu din hemmelighet —»
«Og klarner den op så meget,» sa jeg.
«— og jeg vil passe nøie på alt som går for sig i den familien så langt jeg kan følge med på avstand.»
Jeg takket ham av hele mitt hjerte. Jeg var i ferd med å gå ut av døren, da han bad mig vente et øieblikk. Jeg vendte mig hurtig og så da det samme ansiktsuttrykket hans igjen; og plutselig, jeg vet ikke hvordan, slo det ned som et lyn i mig, en fjern mulighet at jeg forstod det.
«Min kjære Esther,» sa min formynder, «jeg har lenge hatt noe i tankene som jeg gjerne vilde sagt dig.»
«Virkelig?»
«Det har vært mig litt vanskelig å komme inn på det, og det er det ennu. Har du noe mot at jeg skriver det?»
«Kjære formynder, hvordan kunde jeg ha noe imot at De skriver til mig?»
«Kan du stole helt på mig og absolutt tro på det jeg tilstår, Esther?»
«Absolutt,» sa jeg.
«Min kjære pike,» svarte min formynder, «gi mig hånden din.»
Han tok den i sin, så ned i ansiktet mitt så sant og trofast, og sa: «Du har skapt forandringer i mig, vesle kvinne, siden den dagen i postvognen. Men jeg vil ikke skrive noe før du er viss på at ingen ting kan forandre mig sånn som du kjenner mig. Tviler du på det i minste måte, vil jeg aldri skrive det. Fr du viss på det, send da Charley til mig i aften en uke — efter brevet. Men er du ikke viss, så send henne aldri!»
«Formynder,» sa jeg, «jeg er viss på det alt nu. Jeg sender Charley efter brevet.»
Han trykte hånden min og sa ikke mer. Og ikke blev det sagt noe mer om dette hverken av ham eller mig hele den uken. Da den avtalte kvelden kom, sa jeg til Charley: «Gå og bank på døren til mr. Jarndyce, Charley, og si du kommer fra mig — efter brevet.» Charley gikk, og kom tilbake, med brevet. «Legg det på bordet, Charley,» sa jeg. Så la Charley det på bordet og gikk til sengs, mens jeg satt og så på det uten å ta det, og tenkte på mange ting.
Til slutt tok jeg det, åpnet det og leste det. Det var så gripende i sin ee til mig, i den uselviske advarsel det gav mig, den hensynsfullhet det viste mot mig, all omhu i hvert ord, at mine øine ofte blev blendet av tårer. Jeg hadde tenkt jeg på forhånd visste hvad det gjaldt, og det var riktig. Det spurte mig om jeg vilde bli frue på Bleak House.
Det var ikke noe kjærlighetsbrev, enda det gav uttrykk for så megen kjærlighet; det var skrevet sånn som han til hver tid vilde ha talt til mig. Jeg så ansiktet hans og hørte stemmen hans; jeg følte hans gode beskyttende vesen i hver linje. Det var skrevet med en verdighet og et rettsinn som han i sannhet var min ansvarlige formynder som uegennyttig gav en venn et forslag og i full uavhengighet fremstilte saken helt og fullt.
Jeg gråt, ikke bare fordi mitt hjerte var fullt, ikke bare for FG underlige fremtidssyn brevet gav; men som for noe det ikke var noe navn på og som var tapt for mig. Jeg var meget lykkelig, meget takknemlig, meget håpefull; men jeg gråt.
Da jeg kom ned til frokosten næste morgen, fant jeg min formynder sånn han alltid hadde vært, like åpen og fri. Det var ikke noe tvungent i hans vesen, og derfor heller ikke i mitt, tror jeg. Jeg var sammen med ham flere ganger alene i løpet av morgenen, og jeg tenkte det ikke hadde vært usannsynlig at han hadde talt til mig om brevet; men han sa ikke et ord.
Sånn gikk det over en uke. Jeg ventet hver dag at min formynder vilde talt til mig om brevet; men han gjorde det ikke. Jeg ventet i syv dager til. Da reiste mr. Skimpole, og vi tre som var igjen skulde ta en ridetur om eftermiddagen. Jeg kom Re før Ada og fant min formynder stå Og se ut gjennem salongvinduet.
Han vendte sig da jeg kom, smilte og sa: «Ja visst, det er dig, vesle kvinne?» Og så ut igjen.
Jeg hadde besluttet mig til å tale til ham nu. «Formynder,» sa jeg, nokså nølende og skjelvende, «når vilde du like å få svaret på det brevet Charley hentet?»
«Når det er ferdig, kjære,» svarte han.
«Jeg tror det er ferdig,» sa jeg.
«Skal Charley bringe det?» spurte han.
«Nei. Jeg kommer med det selv, formynder,» svarte jeg.
Jeg la armene om halsen på ham og kysste ham; og han sa, var dette fruen på Bleak House, og jeg sa ja; og det gjorde ikke noen forandring straks; og vi red ut alle tre; og jeg sa ikke noe til den kjære venninnen min om det.