Bleak House – Ødegården 2/13
FØRTIENDE KAPITEL
På Chesney Wold.
Det er sommeraften på Chesney Wold. En stallkar er kommet med bud at de høie herskaper er ventendes. Han sitter nu i mrs. Rouncewells forværelse.
«Mylady er ikke frisk, frue,» sier stallkaren.
«Er ikke mylady frisk? Hvad står på?»
«Nå, mylady har vært nokså skral, frue, siden hun var her sist — jeg mener ikke sammen med familien, men da hun fløi forbi som en fugl likesom. Mylady har ikke vært meget ute; hun har for det meste holdt sig på sitr eget værelse.»
«Chesney Wold vil snart gjøre henne frisk igjen, Thomas,» sier husholdersken med stolt velbehag. «Det finnes ikke finere luft og sundere sted i verden!»
Thomas kan ha sine egne meninger om den saken; men han holder dem for sig selv og trekker sig tilbake til tjenerhallen for å gjøre sig til gode med kold kjøttpudding og øl.
Denne stallkaren er losfisken fremfor den edlere haien. Næste aften kommer sir Leicester og mylady med deres største følge, og slektningene og andre kommer fra alle himmelstrøk. Herefter farer i noen uker mystiske menn uten navn frem og tilbake og flyr utover landet. For det er valgtiden, og fedrelandet må frelses.
Ved denne nasjonale begivenhet finner sir Leicester at slektningene er nyttige. En bedre mann enn den velbårne Bob Stables finnes ikke til å møte op ved jaktmiddager. Bedre menn enn de andre slektningene finnes det heller ikke til å møte op på valgmøtene og stille sig på fedrelandets side. Volumnia er litt uklar, men hun er av ekte herkomst, og det er mange som setter pris på hennes livlige konversasjon, og på den ære å følge den vakre Dedlock til bords, ja, endog få holde henne i hånden i dansen. Ved disse nasjonale anledninger kan dans være en patriotisk tjeneste; og en kan stadig se Volumnia hoppe rundt til beste for et utakknemlig fedreland som kniper på pensjonene.
Mylady gjør sig ikke stort besvær med å underholde de tallrike gjestene; hun er stadig uvel og viser sig sjelden før langt ut på dagen. Men ved alle triste middager, blytunge teer, basiliskgiftige baller og andre sånne melankolske fester er det en lettelse bare hun viser sig.
Daglig traver slektningene gjennem støvet, og galopperer over grønnsværet på sideveier, til valgmøtene, og daglig kommer de tilbake med rapporter som sir Leicester behandler efter middag. Daglig viser rastløse menn som ikke har noen beskjeftigelse i livet, en uvanlig travelhet. Daglig har Volumnia en liten slektningsamtale med sir Leicester om nasjonens tilstand, så sir Leicester er tilbøielig å tro Volumnia er en mer tenkende kvinne enn han hadde trodd om henne.
«Hvordan går det med oss?» sier miss Volumnia og folder hendene. «Er vi trygg?»
Den mektige affæren er snart over ved denne tid. Sir Leicester har just vist sig i den store salongen efter middag; en klar fin stjerne omgitt av skyer av slektninger.
««Volumnia,» svarer sir Leicester, som holder en liste i hånden, «det går nokså bra.»
«Bare nokså bra!»
Enda det er sommer og fint vær, har sir Leicester alltid sin særskilte kaminild tendt om kveldene. Han tar sin vanlige plass bak en skjerm nær den og gjentar med stor fasthet og litt misnøie som skulde si så meget som at han var ingen vanlig mann, så når han sa det var det ikke noen vanlig uttalelse: «Volumnia, det går nokså bra.»
«Iallfall er der ikke noen opposisjon mot dig,» forsikrer Volumnia avgjort.
«Nei, Volumnia. Dette sinnsforvirrede landet har mistet forstanden på mange måter, dessverre; men —.»
«Så vanvittig er det ikke. Det gleder mig å høre det!»
Denne Volumnias avslutning på setningen setter henne i hans gunst igjen. Sir Leicester bøier nådig hodet, som han sier til sig selv: «En fornuftig kvinne, dette, i det store og hele; bare litt overilet somme tider.»
Sant å si var dette spørsmålet om opposisjon en nokså overflødig bemerkning av den vakre Dedlock. Ved disse anledninger leverte sir Leicester inn sin egen kandidatur som en slags vakker en gros-ordre som selvfølgelig prompte blev efterfulgt. To andre parlamentsplasser som hører til ham, behandler han som detaljordrer av mindre betydning.
«Det bedrøver mig å si, Volumnia, at mange steder har folket vist en dårlig ånd, og at denne opposisjonen mot regjeringen har vært høist bestemt og høist uforsonlig.»
«Kjeltringpakk!» sier Volumnia.
«Endog,» fortsetter sir Leicester og ser rundt på slektningenes krets på sofaer og ottomaner, «endog på de stedene — på mange av dem — ja, de fleste — der regjeringen har seiret, endog der er jeg nødt til å si partiet ikke har seiret uten enorme utgifter. Hundretusener av pund!»
Har Volumnia noen feil, så er det den at hun er så uskyldig; derfor spør hun: «Til hvad?»
«Volumnia!» protesterer sir Leicester med sin største strenghet, «Volumnia!»
«Nei, nei; jeg mente ikke til hvad!» roper Volumnia med det vesle yndlingsskriket sitt. «Så dum jeg er! Jeg mente, for en synd!»
«Det gleder mig,» svarer sir Leicester, «at du mente, for en synd! Det er vanærende for velgerne; men siden du uten å mene det spurte, for hvad, skal jeg svare dig. Til nødvendige utgifter. Og jeg stoler på din gode forstand, Volummia, at du ikke kommer inn på det emnet mer, hverken her eller andre steder.»
Det gikk en stund før Volumnia kom sig igjen efter denne refselsen. «Je antar,» sa hun til slutt, «at mr. Tulkinghorn har arbeidet sig ihjel.»
«Jeg vet ikke,» sier sir Leicester og åpner øinene, «hvorfor mr. Tulkinghorn skulde ha arbeidet sig ihjel. Han er da ikke valgkandidat.»
Lady Dedlock satt ved det åpne vinduet og så ut i kveldsskyggene i parken; det så ut som hun lyttet nu sakførerens navn blev nevnt.
En slektning med mustasjer, ytterst utmarget så det ut til, sier fra sofaen sin at en mann hadde fortalt ham i går at mr. Tulkinghorn hadde reist ned til dette jerndistriktet; og siden valgkampen sluttet i dag, var det svært trolig han snart innfant sig her med nyheter.
Tjeneren som holder på å skjenke kaffen, sier nu at mr. Tulkinghorn var kommet og satt og spiste middag. Mylady vender hodet og ser inn et øieblikk; så ser hun ut igjen.
Plutselig farer alle sammen. For et gevær blir fyrt av tett utfor vinduet. :
«Herregud, hvad er det?» skriker Volumnia.
«En rotte,» sier mylady. «Og de har skutt den.»
Inn kommer mr. Tulkinghorn, fulgt av Merkur med lamper og lys.
«Nei, nei,» sier sir Leicester, «jeg tror ikke det. Mylady, har du noe mot skumringen?»
Tvert imot, mylady foretrekker den.
«Så ta dem ut igjen,» sier sir Leicester. «Mr. Tulkinghorn, jeg ber Der undskylde. Velkommen!»
Mr. Tulkinghorn nærmer sig på sin vanlige rolige måte, bukker for mylady i forbigå ende, trykker sir Leicesters hånd, og glir ned i den telen som han forbeholder sig når han har noe å meddele, på den andre siden av baronetens avisbord.
«Nu,» sier sir Leicester, «hvordan gikk denne valgkampen?»
«Å, håpløs fra begynnelsen av. Ikke en chance. De har vunnet inn begge kandidatene sine. Dere er slått så det er helt meningsløst. Tre mot en.»
Mr. Tulkinghorn sier «dere»; for det hører med til hans sluskap ikke å ha noen politisk opfatning.
Sir Leicester er majestetisk vred. Volumnia har aldri hørt på maken.
Det mørkner nu fort, og i den stillheten som kommer, sier mr. Tulkinghorn: «Det er det stedet, vet De, der de vilde stille mrs. Rouncewells sønn som kandidat.»
«Et forslag som De selv meget riktig meddelte mig han hadde den klædelige takt og forståelse å avslå,» sier sir Leicester.
«Nå, det forhindret ham ikke i å være svært aktiv ved dette valget,» sier mr. Tulkinghorn.
Sir Leicester høres tydelig ta efter pusten før han taler: «Forstod jeg Dem rett? $a De at mr. Rouncewell har vært svært aktiv ved dette valget?»
«Uvanlig aktiv.»
«Mot —.»
«Å, ja visst, mot dere. Han er en svært god taler. Grei og kraftig. Han gjorde en knusende virkning, og har stor innflytelse.»
Det er tydelig for hele selskapet, enda ingen kan se ham, at sir Leicester stirrer.
«Og han fikk stor hjelp av sønnen sin,» sier mr. Tulkinghorn som til avslutning.
«Av sønnen sin?» gjentar sir Leicester med skrekkelig høflighet.
«Av sønnen sin.»
«Den sønnen som vilde gifte sig med den unge piken som er i myladys tjeneste?»
«Den sønnen. Han har bare en.»
Det blir en fryktelig pause; sir Leicester høres snøfte. «På min ære,» sier han, «samfundets sluser er sprengt, og flommen har — hm! — utslettet alle landemerker.»
Almindelig vredesutbrudd.
«Jeg ber dere,» sier sir Leicester rent åndeløs, «at vi ikke taler mer om dette. Det er overflødig. Mylady, la mig antyde vedkommende den unge piken —.»
«Jeg tenker ikke på å skille mig av med henne,» sier mylady ved vinduet sitt, lavt men es
«Det var ikke min mening,» svarer sir Leicester. «Det gleder mig å høre dig si det. Jeg vilde antyde at du skulde øve din innflytelse til å holde henne borte fra så farlige hender. Du kan frelse henne for en bedre skjebne. Pu kan la henne vite at hun sannsynligvis i rette tid kan finne sig en mann på Chesney Wold, som ikke vil,» sir Leicester grubler en stund, «dra henne bort fra hennes forfedres alter.»
Han sier dette med sin ubrytelige høflighet og respekt mot sin hustru. Hun bare beveger hoder til svar. Månen går op; og der hun sitter er det en liten strime koldt blekt lys som en ser hodet hennes i.
«Det er verd å merke sig likevel,» sier mr. Tulkinghorn, «at disse menneskene er meget stolt på sin måte»
«Stolt?» Sir Leicester tviler på hørselen sin.
«Det skulde ikke undre mig om de frivillig gav avkall på piken — ja, både frieren og de andre — isteden for at hun gir avkall på dem, om hun blir værende på Chesney Wold under sånne omstendigheter.»
«Vel!» sier sir Leicester skjelvende. «Vel! De skulde vite det, mr. Tulkinghorn. De har vært blandt dem.»
«Jeg konstaterer bare faktum, sir Leicester,» sier sakføreren. «Nå, jeg kunde fortelle en historie — med mylady Dedlocks tillatelse?»
Hun bøier hodet samtykkende, og Volumnia er henrykt. En historie! Med er spøkelse i, ikke sant?
«Nei, virkelig kjøtt og blod.» Mr. Tulkinghorn stopper et øieblikk og gjentar med litt eftertrykk: «Virkelig kjøtt og blod, miss Dedlock. Sir Leicester, disse nærmere omstendigheter er blitt mig bekjent først i den siste tid. De er kort fortalt. Jeg nevner foreløbig ikke noe navn. Lady Dedlock vil ikke finne jeg er uopdragen, håper jeg?»
I ildslyset kan en se ham stirre mot månelyset. I månelyset kan en se lady Dedlock sitte helt stille.
«Et bysbarn til denne mr. Rouncewell, en mann i nøiaktig lignende omstendigheter, har jeg hørt, hadde den gode lykke å ha en datter som tildrog sig en fornem dames opmerksomhet. Jeg taler om en virkelig fornem dame; ikke bare fornem i forhold til ham, men gift med en adelsmann i Deres stilling, sir Leicester.»
Sir Leicester sier nedlatende: «Javel, mr. Tulkinghorn.» Og lar dermed forstå at da måtte hun sannelig ha meget betydelige dimensjoner i en jernverkseiers øine.
«Damen var rik og vakker; hun likte piken og behandler henne med stor godhet. Nu skjulte denne damen en hemmelighet under all sin storhet, en hemmelighet hun hadde hatt i mange år. Hun hadde i sin første ungdom vært forlovet med en ung sprade — han var kaptein i hæren — og det er ikke særlig meget godt å si om ham. Hun blev aldri gift med ham; men hun fødte et barn som han var faren til.»
I ildslyset kan en se ham stirre mot månelyset. I månelyset kan en se lady Dedlock sitte helt stille.
«Kapteinen døde, og hun trodde sig trygg; men en rekke omstendigheter førte til opdagelse. Efter det jeg har hørt, begynte det med en uforsiktighet fra hennes side en dag hun blev overrasket; noe som viser hvor vanskelig det er selv for den fasteste av oss — og hun var svært fast — alltid å være på vakt. Det blev stor opstandelse i familien, som De forstår; jeg overlater til Dem, sir Leicester, å tenke Dem til mannens sorg. Men dette er ikke saken nu. Da mr. Rouncewells bysbarn fikk høre dette, tillot han ikke piken å bli beskyttet og æret, ikke mer enn han vilde sett henne tråkker under for. Så stolt var han at han med harme tok henne bort som fra en vanære. Han var så vred over pikens stilling som damen hadde vært den simpleste av alle simple. Dette er historien. Jeg håper ladv Dedlock vil undskylde dens pinlige karakter.»
Der blir ikke snakket meget efter dette, for det er sent. Klokken er over ti, og sir Leicester ber mr. Tulkinghorn ringe efter lys. Da rører lady Dedlock på sig for tørste gang, reiser sig og kommer frem til bordet for å ta sig et glass vann. Og yndig, behersket skrider lady Dedlock nedover gulvet i den store salongen, mens beundrende øine følger henne.