Bleak House – Ødegården 2/12
NIOGTREDEVTE KAPITEL
Sakfører og klient.
Navnet mr. Vholes står skrevet på dørkarmen i Symonds Inn, Chancery Lane; et lite, blekt, blindøid, melankolsk herberge, lik en svær søppelkasse med to avdelinger og et såld. Mr. Vholes' kontor er klemt op i en krok og blinker mot en blindvegg. Tre fot knarkegulv i en mørk gang fører klienten til mr. Vholes' beksvarte dør, i et hjørne som ligger i dypeste mørke selv på den klareste midtsommermorgen, og bevæbnet med et stort skott omkring en kjellertrapp, som forsinkede klienter vanligvis slår hodet sitt mot. Mr. Vholes' rum er så små at den ene kontoristen kan åpne døren uten å stige ned av stolen sin, og den andre ved siden av ham har like lett for å rake i ilden. En sykelig lukt av sau, blandet med lukten av mugg og støv, skriver sig fra det nattlige, og ofte daglige, forbruk av sauetalg i lysene og de morknende blanketter og skinnbrev i fettete skuffer. Ellers er atmosfæren illeluktende og trykkende. Stedet er ikke blitt nymalt i manns minne, og de to kaminene ryker, og det er et lag med løst sot alle steder.
Mr. Vholes er en svært respektabel mann. Han har ikke noen stor forretning; men han er en respektabel mann. Han får lov av de større sakførerne som har skapt sig bra formuer eller holder på å gjøre det, å være en høist respektabel mann. Han taper aldri en chanse i sin praksis, og det er et tegn på respektabilitet. Han unner sig aldri noen fornøielse, og det er også et tegn på respektabilitet. Han er reservert og alvorlig, og det er likeens et tegn på respektabilitet. Hans fordøielse er dårlig, og det er høist respektabelt. Og han lager høi av det gresset som er kjøtt, til de tre døtrene sine. Og hans far er avhengig av ham i Tauntons dal.
Lordkansleren har for ti minutter siden reist sig og tatt sin lange ferie. Mr. Vholes og hans unge klient har vendt tilbake til kontorhulen. Mr. Vholes tar av sig den trange hatten sin som om han skalperer sig, og drar av sig de trange svarte hanskene som om han flår hendene sine. Han er rolig og uberørt som en så respektabel mann skal være. Klienten kaster hatt og hansker på gulvet — uten å se efter dem eller bry sig om hvor der blir av dem, slenger sig i en stol, stønner, støtter det verkende hodet mot hånden og ser ut som et billede av ung fortvilelse.
«Igjen ingenting gjort!» sier Richard. «Ingenting — ingen ting gjort!»
«Ikke si ingen ting gjort, sir,» svarer den rolige Vholes. «Det er knapt riktig, sir, knapt riktig!»
«Så, hvad er gjort da?» sier Richard og vender sig mørk mot ham.
«Det er kanskje ikke det hele spørsmålet,» svarer Vholes. «Spørsmålet kan kanskje formes sånn: hvad gjøres, hvad gjøres?»
«Og hvad gjøres?» spør den triste klienten.
Vholes sitter med armene på pulten og lar rolig de fem fingertuppene på høire hånden møtes med de fem fingertuppene på venstre, mens han fester blikket stivt på klienten, og svarer:
«Det gjøres en hel del, sir. Vi har satt skuldrene våre til hjulet, mr. Carstone, og hjulet svinger rundt.»
«Ja, og med Ixion på det. Hvordan skal jeg komme gjennem de næste forbannede fire eller fem månedene?» roper den unge mannen, reiser sig og vandrer omkring i værelset.
«Mr. Carstone,» sier Vholes og følger ham ustanselig med øinene, «De er for hissig, og det bedrøver mig for Deres skyld. De skulde ikke være så voldsom, ikke slite Dem ut sånn.»
«Jeg burde efterligne Dem, det er sant, mr. Vholes?» sier Richard, han setter sig igjen, ler uglad og hamrer mot gulvet med støvlehælene.
«Sir,» svarer mr. Vholes, «jeg skulde ikke formaste mig til å foreslå mig som noe mønster til efterligning; men siden De nevner mig så spesielt, skulde jeg likt å inngyte Dem litt av min — nuja, som De behager å kalle det — litt av min ufølsomhet.»
«Mr. Vholes,» forklarer klienten litt forlegen, «det var ikke min mening å anklage Dem for ufølsomhet.»
«Jeg tror nok det, uten De selv visste det,» svarer den urokkelige Vholes. «Meget naturlig. Det er min plikt å vareta Deres interesser med koldt hode, og jeg kan godt forstå at jeg for Deres ophissede følelser i en sånn stund må synes ufølsom. Mine døtre kjenner mig kanskje anderledes; min gamle far kjenner mig kanskje anderledes. Men de har kjent mig meget lenger enn De, og kjærlighetens tillitsfulle øie er ikke forretningens mistenksomme øre. Men Deres interesser krever at jeg skal være kold og metodisk, mr. Carstone; og jeg kan ikke være anderledes — nei, sir, ikke en gang for å behage Dem.»
Mr. Vholes ser på kontorkatten som tålmodig passer på et musehull, vender så det stive blikket mot den unge klienten sin igjen, og fortsetter med sin tilknappede, halvt hørlige stemme, som det var en uren ånd inne i ham som hverken vil komme ut eller tale ut:
«Hvad De skal gjøre, sir, i rettsferiene? Jeg skulde tro dere unge herrer i hæren kan finne mange måter å more dere, om dere setter hugen til det. Hadde De spurt mig hvad jeg skal gjøre i rettsferiene, kunde jeg svart mer bestemt. Jeg skal vareta Deres interesser. Jeg vil bli å finne her dag efter dag for å vareta Deres interesser. Det er min plikt, mr. Carstone, og sesjon eller ferie gjør ingen forskjell for mig. Ønsker De konsultere mig angående Deres interesser, vil De finne mig sånn her alltid. Denne pulten er Deres klippe, sir.»
Mr. Vholes slår på den, og den klinger så hult som en likkiste. Men ikke for Richard. Det er opmuntring i den lyden for ham. Kanskje mr. Vholes vet det.
«Jeg er fullstendig opmerksom på, mr. Vholes,» sier Richard mer godlyndt, «at De er den mest pålitelige karen i hele verden; og jeg vet De er en mann som ikke lar sig narre i forretninger. Men sett Dem i mitt sted, slite sig frem i dette leddeløse livet, synke dypere og dypere i vanskeligheter for hver dag, stadig håpe og stadig bli skuffet, føle ens indre stadig forandrer sig til det verre, og at intet forandrer sig til det bedre; og De vil finne det er et forhold som ser mørkt nok ut somme tider.»
«De vet, sir,» sier mr. Vholes, «at jeg aldri forespeiler noe håp. Men når De sier intet forandrer sig til det bedre, da må jeg som en blott og bar kjensgjerning protestere mot det.»
«Jaså?» svarer Richard og lysner op. «Men hvordan får De det til?»
«Mr. Carstone, De er representert av —.»
«De sa just nu, av en klippe.»
«Ja, sir,» sier mr. Vholes og ryster mildt på hodet, «av en klippe. Det er noe. De er særskilt representert, og ikke lenger skjult og tapt i andres interesser. Det er noe. Prosessen sover ikke; vi vekker den, vi lufter den, vi lar den røre på sig. Det er noe. Det er ikke bare Jarndyce alt sammen, i virkeligheten som i navnet. Det er noe. Ingen rår over alt sammen alene lenger, sir. Og det er sannelig noe.»
Richard blir plutselig rød i hodet og slår knyttnevene i pulten.
«Mr. Vholes! Hadde noen mann sagt til mig da jeg først drog til John Jarndyces hus at han var noe annet enn den uegennyttige venn han tyktes være — at han var det han efter hvert har vist sig å være — kunde jeg ikke funnet ord sterke nok til å avvise den bakvaskelsen; jeg kunde ikke forsvart ham for ivrig. Så lite kjente jeg verden! Men nu sier jeg Dem blir han for mig prosessen legemliggjort; den er ikke lenger en abstraksjon, den er John Jarndyce; at jo mer. jeg lider, jo harmere blir jeg på ham; at hver ny utsettelse, hver ny skuffelse er bare en ny krenkelse fra John Jarndyce.»
«Nei, nei,» sier Vholes. «Si ikke det. Vi bør ha tålmodighet, alle sammen. Dessuten taler jeg aldri ondt om noen, sir. Aldri.»
«Mr. Vholes,» svarer den vrede klienten. «De vet like godt som jeg at han hadde kvalt hele prosessen, hadde han kunnet det.»
«Han var sikkert nok ikke aktiv i den,» innrømmer mr. Vholes. «Men likevel, likevel kunde hensikten hans være velvillig. Hvem kan lese hjertene, mr. Carstone?»
«De kan det,» svarer Richard.
«Jeg, mr. Carstone?»
«Godt nok til å vite hvad hensikten hans var. Er, eller er ikke, interessene våre motstridende? Si — mig — det?» sier Richard og slår et slag på sin tillits klippe for hvert ord.
«Mr. Carstone,» sier Vholes, urørlig, og de sultne øinene hans blinker aldri, «jeg vilde forsømme min plikt som Deres juridiske rådgiver om jeg sa Deres interesser er identiske med interessene til mr. Jarndyce. Det er de slett ikke.»
«Naturligvis er de ikke!» roper Richard. «De fant ut det for lenge siden.»
«Mr. Carstone,» sier Vholes, «jeg vil ikke si mer om tredjemannen enn som er nødvendig. Jeg ønsker å efterlate mig et uskjemt navn, sammen med den vesle formuen jeg kan ha erhvervet mig ved flid og utholdenhet, til døtrene mine Emma, Jane og Caroline. Jeg ønsker også å leve i vennskap med yrkesbrødrene mine. Da mr. Skimpole gjorde mig den ære, sir, å føre oss sammen her i dette værelset, nevnte jeg for Dem at jeg ikke kunde tilby noen mening, ikke noe råd angående Deres interesser så lenge varetagelsen av disse interesser var betrodd et annet medlem av min profesjon. Og jeg brukte sånne uttrykk jeg var forpliktet å bruke, om Kenge og Carboys firma, som står høit. De, sir, fant det likevel riktig å overdra varetagelsen av Deres interesser til mig. De overdrog mig den med rene hender, og jeg mottok den med rene hender. Disse interesser står nu forrest i dette kontoret. Min fordøielse fungerer ikke lenger så godt, og hvile kunde forbedret den; men jeg vil ikke hvile, sir, så lenge jeg er Deres representant. Alltid når De behøver mig, vil De finne mig her. Kall mig hvor De vil, og jeg kommer. I de lange feriene vil jeg vie mig helt til studiet av Deres interesser mer og mer grundig, og gjøre forberedelser til å sette himmel og jord — Jordkansleren iberegnet — i bevegelse straks rettssesjonen begynner igjen. Og når jeg endelig kan gratulere Dem med besiddelsen av formuen, sir, — det jeg ikke vil tale om mer, da jeg aldri gir noe håp — da skylder De mig ikke noen ting utenom det som da kan stå igjen av omkostninger, og som ikke er medberegnet i de av staten fastsatte omkostninger. Jeg påstår ikke å ha noe krav på Dem, mr. Carstone, uten for den nidkjære og aktive utførelse av mine profesjonelle plikter. Når mine plikter er ført heldig til ende, er alt slutt mellem oss.»
Vholes slutter med å si at siden mr. Carstone nu skal slutte sig til sitt regiment igjen, vil kanskje mr. Carstone være så god å gi ham en anvisning på fullmektigen sin på tyve pund.
«For det har vært mange små konsultasjoner og tjenester i det siste, sir,» sier Vholes og blar i journalen sin, «og disse ting løper op, og jeg er ikke en mann med kapital, noe jeg gjorde Dem opmerksom på straks. Dette,» Vholes gir pulten sin et hult slag igjen, «er Deres klippe; den påstår ikke å være noe annet.»
Klienten føler sig tydeligvis lettet, og håpet er tendt i ham på nytt. Han tar penn og blekk og skriver ut anvisningen, ikke uten noen forvirrende beregning over datoen den bør ha, siden det bare er små summer som er betrodd fullmektigen. Hele tiden ser Vholes, tilknappet både på kropp og sjel, opmerksomt på ham. Hele tiden passer kontorkatten nøie på musehullet.
Til slutt trykker klienten mr. Vholes hånd og bønnfaller ham om for Guds skyld å «drive ham» gjennem kanslerretten så hurtig som mulig. Mr. Vholes, som aldri gir noe håp, legger hånden på klientens skulder og svarer: «Alltid, sir, personlig eller ved brev vil De finne mig her, med skulderen mot hjulet.» Sånn skilles de; mr. Vholes blir alene og får det travelt med å overføre forskjellige små summer fra journalen sin og til vekselboken, til sine tre døtres endelige bruk.
Richard stiger ut av den tunge skyggen i Symonds Inn og inn i solskinnet i Chancery Lane. Mens hjertet er tungt i ham av tærende sut, skuffelse, mistillit, og tvil, kan det kanskje også ha rum for sorgfull undring når han minnes hvor forskjellig det første besøket hans her var, hvor forskjellig han selv, hvor forskjellig hans sinn. Richard sa sannheten til Vholes. Enten han er i hård eller mild stemning, så er det ham en lettelse å gjøre den vennen ansvarlig for alt som hadde forsøkt å frelse ham; ham gjør han til fienden; det rettferdiggjør ham i hans egne øine å ha en motstander og undertrykker i kjøtt og blod for sig. Er Richard et uhyre av den grunn? — eller vilde en finne at kanslerretten er rik på tidligere eksempler på sånt?
To par øine, ikke uvant med å se sånne mennesker, ser efter ham, mens han går over plassen, biter sig i neglene og grubler, til han slukes av skyggen i sydporten. Det er øinene til mr. Guppy og mr. Weevle, som står og lener sig til det lave brystvernet under trærne. Han gikk tett forbi dem, men så ikke annet enn jorden øinene hans var rettet mot.
«William,» sier mr. Weevle og ordner kinnskjegget sitt, «det er ildebrand der! Ikke noen spontan, men en som tærer og brenner i det skjulte.»
«Ja visst!» sier mr. Guppy. «Han vilde ikke holde sig utom Jarndyce, og nu antar jeg han er 1 gjeld til over ørene. Jeg har aldri kjent meget til ham. Han var så høit til værs som et monument da han var klient hos oss. Godt vi blev kvitt ham! Nuvel, Tony, det er det jeg så de holder på med nu.»
Mr. Guppy folder armene og tar op igjen en interessant samtale fra før.
«De holder på med det ennu,» sier mr. Guppy, «roter gjennem lageret, gransker papirer, velter på dynger efter dynger av søppel. Med denne farten vil det ta syv år.»
«Og Small hjelper til?»
«Small sa op hos oss på en ukes varsel. Sa til Kenge at bestefarens forretninger var altfor meget for den gamle herren, og det var best han overtok dem, sa han.»
«Du har ikke vært der inne selv?»
«Tony,» sier mr. Guppy og gyser litt, «for å tale bent ut til dig, så liker jeg ikke det huset, uten i selskap med dig; og derfor er det jeg bad dig møte mig her, så vi kunde hente tingene dine. — Men hør, Tony! Du som kjente denne lunefulle og lure gamle fyren, han som blev et bytte for — for det spontane elementet — tror du, Tony, at det er trolig han gjemte disse brevene noen steder efter du forlot ham, og at de ikke blev ødelagt den kvelden?»
Mr. Weevle tenker sig om en stund. Ryster på hodet. Tror avgjort nei.
«Tony,» sier mr. Guppy da de gikk, «jeg vil betro mig til dig som en venn. Uten å gi nærmere forklaringer, sier jeg at min avgud er styrtet ned. Jeg har intet annet formål nu enn å begrave alt i forglemmelse. Det har jeg vidd mig til nu. Gav du mig et tegn, et vink, at du så noe sånt papir i det gamle losjiet ditt, så vilde jeg kaste det på varmen, på mitt eget ansvar.»
Mr. Weevle nikker. Og mr. Guppy følger med stor verdighet vennen sin til åstedet. Med alle øinene i kvartalet rettet på sig banker de på den lukkede døren til den så sørgelig avdødes hus.
Vinduslemmene er mer eller mindre lukket over hele huset, og første etasjen er så mørk at det trenges lys. Da mr. Smallweed den yngre fører dem inn i bakbutikken, kan de først ikke se noen ting annet enn mørke og skygger. Men efter hvert skimter de den gamle mr. Smallweed; han sitter i stolen sin på kanten av en brønn eller grav med avfallspapir; den dydige Judy roter i den som en kvinnelig graver; og mrs. Smallweed sitter i nærheten, snedd ned i en haug med papirstumper, trykte og skrevne, som synes være samlingen av hilsene hun har fått sendt sig i dagens løp. Hele selskapet, Small medtatt, er sorte av støv og smuss og ser rent djevelske ut i det skumle værelset. Det er mer søppel og skrot i det enn før, og det er enda smussigere om mulig; dessuten virker det spøkelsesaktig på grunn av sporene efter den døde beboeren: endog krittskriften hans er å se på veggen ennu.
Da det kommer gjester, folder mr. Smallweed og Judy øieblikkelig armene og stopper letingen sin.
«Aha!» kvekker den gamle herren. «Goddag, mine herrer, goddag! Kommer for å hente sakene Deres, mr. Weeyle? Det er bra, det er bra! De føler Dem rent som hjemme her igjen, tør jeg si? Gleder mig å se Dem, gleder mig!»
Mr. Weevle takker og kaster et blikk omkring sig. Mr. Guppys blikk følger mr. Weevles. Mr. Weevles blikk kommer tilbake uten noe å meddele, og mr. Guppys likeens, og møter mr. Smallweeds. Denne fortryllende gamle herren mumler stadig som et optrukket ur: «Gleder mig å se Dem, gleder mig —.» Og stopper og flirer, da mr. Guppy farer sammen ved å opdage mr. Tulkinghorn som står midt mot ham i mørket med hendene på ryggen.
«En herre som er så vennlig å fungere som min advokat,» sier bestefar Smallweed. «Jeg er ikke den slags klient som passer for så berømt en herre; men han er så god!»
Mr. Guppy puffer bort i vennen sin at han skal se sig om en gang til, mens han bukker og skraper for mr. Tulkinghorn som svarer med et lite nikk. Mr. Tulkinghorn står og ser på som noe så nytt for ham morer ham.
«En hel del eiendom her, sir,» sier mr. Guppy til mr. Smallweed.
«Mesteparten filler og skrot, min kjære venn, filler og skrot! Jeg og Bart og Judy forsøker å ta en fortegnelse over det som kan ha noen salgsverdi. Men det er ikke blitt til meget ennu — det er ikke — blitt — he!»
Mr. Smallweed stopper op igjen. Mr. Weevles blikk, ledsaget av mr. Guppys, har flakket rundt og kommet tilbake igjen.
«Nuvel, sir,» sier mr. Weevle, «vi vil ikke forstyrre lenger, om De vil tillate mig å gå ovenpå.»
«Hvor De vil, sir, hvor De vil! De er hjemme, vet De.»
På veien op løfter mr. Guppy spørrende øiebrynene og ser på Tony. Tony ryster på hodet. De finner det gamle rummet meget skummelt og trist, med asken efter ilden den minneverdige natten ennu på den svertede kaminen. De har stor ulyst til å røre noen ting og blåser omhyggelig støvet bort først. Ikke bryr de sig om å være der svært lenge heller; de pakker sammen det vesle løsøret så hurtig de kan, og hvisker når de har noe å si.
«Se her!» sier Tony og rygger tilbake. «Her kommer den fæle katten!»
Mr. Guppy trekker sig tilbake bak en stol. «Small fortalte mig om den. Den fór og sprang og hoppet og rev og slet den natten, som en drage, kom sig ut på taket og rente omkring der oppe i fjorten dager, og kom så tumlende ned gjennem skorstenen så mager som en fjel. Har du sett på maken til best? Ser ut som den visste om att sammen, ikke sant? Ser næsten ut som Krook selv. Hysjt! Ur med dig, ditt skrømt!»
Lady Jane står i døren og freser som en tiger og slår med den klubben til hale den har, og viser ikke noe tegn til å ville lystre; men da mr. Tulkinghorn snubler over den, spytter den på de rustbrune benene hans og farer med kroket rygg op gjennem skorstenen.
«Mr. Guppy,» sier mr. Tulkinghorn, «kunde jeg få tale et par ord med Dem?»
Mr. Guppy rødmer. «Sir,» sier han, «jeg vil gjerne være høflig mot hvert medlem av profesjonen, særlig et så velkjent som Dem — men, mr. Tulkinghorn, vil De tale med mig, må jeg sette den betingelsen at det skjer i min venns nærvær.»
«Å, jaså?» sier mr. Tulkinghorn.
«Ja, sir. Mine grunner er ikke av personlig art; men de er tilstrekkelig for mig.»
«Uten tvil, uten tvil.» Mr. Tulkinghorn er så uforstyrrelig som den arnestenen han rolig har gått bort til. «Saken er ikke så viktig at jeg behøver tvinge Dem til å sette noen betingelser, mr. Guppy.» Han smiler, og smilet hans er så farveløst som me hans. «En må gratulere Dem, mr. Guppy; De er en heldig ung mann, sir.»
«Åja, mr. Tulkinghorn; jeg klager ikke.»
«Klager? Høitstående venner, fri adgang til fornemme hus, og til elegante damer! Nå, mr. Guppy, det er dem i London som vilde gitt ørene sine for å ha vært Dem.»
Mr. Guppy ser ut som han vilde gitt sine egne rødmende ører til hvem som helst. «Sir,» sier han, «når jeg passer ryktet mitt, og gjør det som rett er hos Kenge og Carboy, kan mine venner og bekjentskaper være dem likegyldig, likegyldig også for andre, mr. Tulkinghorn fra Fields ikke undtatt. Jeg er ikke tvunget til å forklare mig nærmere. Og med all respekt for Dem, sir, og uten fornærmelse, tenker jeg ikke på å gjøre det heller.»
«Riktig nok,» sier mr. Tulkinghorn og nikker rolig. «De interesserer Dem for den fornemme verden altså, som de fleste engelskmenn. Javel, javel! Farvel, mine herrer, farvel!»
Han går, og mr. Guppy svetter over hele kroppen.
«Tony,» sier han til den forbausede kameraten sin, «la oss skynde oss å pakke og komme oss ut av dette huset. Der nytter ikke å skjule for dig lenger, at jeg har hatt meget å gjøre med et medlem av aristokratiet. Det kunde vært en tid da jeg hadde røpet det for dig. Det vil aldri skje herefter. Jeg besverger dig som venn at du begraver der i forglemmelse uten å spørre et ord!»
Denne besvergelsen avleverer mr. Guppy i en sinnstilstand ikke langt fra vanvidd, mens vennen hans krasser sig forvirret i håret og det velpleide kinnskjegget.