Bleak House – Ødegården 2/10
SYVOGTREDEVTE KAPITEL
Jarndyce og Jarndyce.
Den hemmelighet jeg bar på, tynget ofte mitt sinn, og satte mig ofte i vanskelige situasjoner. Heldigvis hjalp Charley mig uten å vite det ved å fortelle at lady Dedlock hadde vært bare to døgn på slottet på sin vei fra London til et eller annet stort hus i næste grevskapet.
Vi skulde være en måned i mr. Boythorns hus. Da min kjære Ada hadde vært der en uke omtrent, kom Charley frem en aften bak Adas stol og vinket hemmelighetsfullt til mig
«Å, undskyld, frøken,» hvisket Charley da vi var kommet ut; «det er bud efter Dem fra Dedlock Arms.»
«Men, Charley,» sa jeg, «hvem kan sende bud efter mig fra Dedlock Arms?»
«Det vet jeg ikke, frøken,» svarte Charley; «men det er en herre som sender sin hilsen og ber Dem komme uten å si noe om det.»
«Hvem sender sin hilsen, Charley?»
«Han vel!» sa Charley.
«Og hvordan er du blitt budbærer, Charley?»
«Jeg er ikke budbærer, frøken,» svarte den vesle kammerpiken min. «Det var W. Grubble, frøken.»
«Og hvem er W. Grubble, Charley?»
«Vet De ikke det, frøken?» svarte Charley. «Verten på Dedlock Arms, vet jeg!»
Jeg tenkte det var best jeg gikk, og bad Charley hente hatten min og sløret og sjalet mitt. Jeg tok dem på gikk nedover den vesle bakkete gaten Te Jeg nu var så kjent.
Mr. Grubble stod i skjorteermene utfor døren til det rene vesle vertshuset sitt og ventet på mig. Han tok av sig hatten med begge hender og bar den sånn som den hadde vært et jernkar — den så tung nok ut til det — mens han gikk foran mig bort gjennem den sandstrødde gangen til bestestuen sin. Han pusset lyset, rygget tilbake for å se hvordan det tok sig ut, og rygget ut av værelset, uventet for mig som just vilde til å spørre ham om hvem det var som hadde sendt bud efter mig. Døren til stuen overfor blev åpnet, og jeg hørte stemmer jeg syntes jeg kjente. Hurtige lette skritt nærmet sig stuen der jeg stod, og hvem andre stod fremfor mig enn Richard!
«Min kjære Esther!» sa han. «Min beste venn!» Og han var virkelig så varmhjertet og opriktig, at jeg i første overraskelsen og gleden knapt hadde pust nok til å fortelle ham at Ada hadde det godt.
«Svarer på selve tankene mine — alltid samme kjære piken!» sa Richard, han førte mig til en stol og satte sig ved siden av mig.
Jeg løftet sløret, la hånden på Richards erme, så ham inn i ansiktet og fortalte ham hvor meget jeg takket ham for hans vennlige velkommen, og hvor glad jeg var ved å møte ham.
«Kjære dig,» sa Richard, «det er ikke noen jeg heller vil ale med enn dig; for jeg vil du skal forstå mig.»
«Og jeg vil, Richard» sa jeg og rystet på hodet, «at du skal forstå en annen en.»
«Siden du hentyder så med en eneste gang til John Jarndyce — for jeg antar du mener ham?» sa Richard.
«Naturligvis mener jeg ham.»
«Så må jeg si straks at jeg er glad for det, for det er i den saken jeg aller helst vil bli forstått. Av dig — husk det! — av dig, kjære! Jeg er ikke ansvarlig like overfor mr. Jarndyce eller mr. hvem som helst.»
Det pinte mig å høre ham ta den tonen, og han merket det.
«Nuja,» så han, «vi vil ikke gå inn på det nu. Jeg ønsker å vise mig fredelig i landshuset ditt her, med dig under armen og overraske min fortryllende kusine. Jeg antar din lojalitet mot John Jarndyce tillater det?»
«Kjære Richard,» svarte jeg, «du vet du vilde være hjertelig velkommen i hjemmet hans — ditt hjem vil du bare regne det for å være det; og du er hjertelig velkommen her!»
«Talt som av den beste av alle små kvinner!» ropte Richard muntert.
Jeg spurte ham hvordan han likte yrket sitt.
«Å, jeg liker det bra nok,» sa Richard. «Det er all right. Det greier sig like godt som noe annet, for en tid. Jeg vet ikke om jeg kommer til å bry mig om det når jeg får ordnet mig; men jeg kan selge min stilling da, og — men bry dig ikke om alt det plageriet nu!»
Så ung og vakker og på alle måter så helt forskjellig fra miss Flite! Og likevel, i det mørke, spente, flakkende blikk så fryktelig lik henne!
«Jeg er i byen med permisjon akkurat nu,» sa Richard.
«Er du?»
«Ja. Jeg har svintet over for å se til mine — mine kanslerrettinteresser før den lange ferien,» sa Richard og tvang frem en likegyldig latter. «Vi begynner å få den gamle prosessen i sving til slutt, kan jeg love dig!»
Ikke noe å undre sig på at jeg rystet på hodet.
«Som du sier, det er ikke noe behagelig emne.» Og den samme skyggen fór over ansiktet hans igjen. «La det fare med alle vindene for i kveld. — Puff! — Borte! — Hvem tror du er hos mig?»
«Var det mr. Skimpoles stemme jeg hørte?»
«Det er mannen! Han gjør mig mer godt enn noen annen. For et fortryllende barn han er!»
Jeg spurte Richard om noen visste om at de kom hit sammen. Han svarte nei, ingen. Han hadde gått og hilst på det kjære gamle barnet — sånn kalte han mr. Skimpole — og det kjære gamle barnet hadde fortalt ham hvor vi var, og han hadde sagt han hadde lyst til å reise og hilse på oss, og det kjære gamle barnet hadde øieblikkelig hatt lyst å reise, han også og så hadde han tatt ham med sig. «Og han er verd sin vekt i gull,» sa Richard. «Sånn munter kar! Ikke noe verdslig ved ham!»
Jeg kunde sant å si ikke se noe uverdslig i at mr. Skimpole lot Richard betale utgiftene hans; men jeg så ikke noe om det. Ellers kom han inn nu og førte samtalen inn på andre ting. Han var henrykt ved å se mig, sa han hadde grått gledestårer da han hørte jeg kom mig, begynte å forstå blandingen av godt og ondt i verden nu, følte han satte mer pris på sundheten når han hørte noen var syk.
«Min kjære miss Summerson, her er vår venn Richard,» sa mr. Skimpole, «full av de lyseste fremtidssyner, som han maner frem av kanslerrettens mørke. Det er meget behagelig, vet De!»
Jeg begynte alvorlig å tenke at Richard knapt kunde ha funnet en dårligere venn enn denne. Det gjorde mig urolig at han nu da han mest trengte til riktige prinsipper og fast vilje skulde ha i sin nærmeste nærhet denne inntagende løshet, denne luftige ophevelse av alle prinsipper og vilje. Jeg kunde ikke føle mig overbevist om at denne freidige innrømmelse av svakhetene og opreisning av uskyldig opriktighet var så helt ukunstlet som det så ut til.
De gikk tilbake med mig begge to. Mr. Skimpole forlot oss ved porten; jeg gikk sakte inn sammen med Richard, og sa: «Ada, kjære, jeg har med mig en herre som vil hilse på dig.» Det var ikke vanskelig å lese i det rødmende, forskremte ansiktet. Hun elsket ham inderlig, og han visste det, og jeg visste det.
Jeg fikk næsten mistro til mig selv at jeg holdt på å bli rent ond med all mistenksomheten min; men jeg var ikke så viss på at Richard elsket henne inderlig. Han beundret henne — enhver måtte det —; og jeg tør si han vilde fornyer deres ungdommelige forlovelse med stor stolthet og glød, hadde han ikke visst hun vilde respektere sitt løfte til min formynder. Likevel hadde jeg en pinende følelse av at han var under forvandling her også som i alt annet. Å, hvad Richard vilde blitt uten denne forbannelsen kommer jeg aldri til å få vite!
Han sa til Ada at han ikke var kommet for på noen måte å gjøre noe avbrekk i de vilkårene hun hadde gått inn på — altfor troskyldig og tillitsfullt kanskje — like overfor mr. Jarndyce. Han hadde kommet åpenlyst for å møte henne, og mig, og rettferdiggjøre sig for det forhold han nu stod i til mr. Jarndyce. Siden det kjære gamle barnet vilde være hos oss straks, bad han oss si et tidspunkt næste morgen da han kunde forklare sig like overfor mig. Jeg foreslo å spasere med ham i parken klokken syv om morgenen, og det blev avtalen. Like efter kom mr. Skimpole og forlystet oss en hel time.
Richard var litt sen om morgenen; men jeg slapp å vente på ham lenge, og vi svingte inn i parken. Luften var klar og duggfrisk, og himmelen uten en sky. Fuglene sang så deilig; det gnistret og funklet i lynget, gresset og løvet. Skogen tyktes blitt dobbelt frodig siden kvelden før.
«Dette er et yndig sted,» sa Richard og så sig rundt. «Ikke noe av prosessenes skurrende mislyd her!»
Men det var andre besværligheter.
«Hør, min kjære pike,» sa Richard; «når jeg får ordnet alle affærene, vil jeg komme her ned, tror jeg, og hvile.»
«Vilde det ikke vært bedre å hvile nu?» spurte Jeg.
«Å, hvile nu,» sa Richard, «eller gjøre noe helt bestemt nu, det er ikke så lett. Kort sagt, det kan ikke gjøres; jeg: kan iallfall ikke gjøre det.»
«Hvorfor ikke?» sa jeg.
«Det vet du, Esther. Bodde du i et uferdig hus, et som kanskje skulde rives til grunnen eller bygges op — i morgen, næste uke, næste måned, næste år — så vilde du ikke finne der lett å hvile eller bosette dig. Sånn er det med mig. Nu? Det er ikke noe nu for oss prosederende.»
«Min kjære, Richard,» sa jeg, «dette er en dårlig begynnelse på samtalen vår.»
«Jeg visste du vilde si det.»
«Og ikke bare jeg, kjære Richard. Det var ikke mig som advarte dig en gang, og bad dig ikke grunne noe håp eller forventning på familiens forbannelse.»
«Der kommer du tilbake til John Jarndyce igjen,» så Richard utålmodig. «Nu vel! Vi må nærme oss ham før eller senere; for han er hovedemnet for det jeg har å si; og da er det like godt først som sist: Min kjære Esther, hvordan kan du være så blind? Skjønner du ikke han er interessert i saken, og at det kan være utmerket for ham å ønske jeg ikke kjenner noe til prosessen og ikke bryr mig noe om den; men det er kanskje ikke fullt så utmerket for mig.
«Å, Richard,» protesterte jeg, «er det mulig du noen gang kan ha sett ham og hørt ham, at du noen gang kan ha levd under hans tak, og enda gi ord, om så bare til mig på dette ensomme stedet, for sånne uverdige mistanker?»
Han rødmet dypt, og han var taus en stund, før han svarte med dempet stemme:
«Esther, jeg er viss på du vet jeg ikke er noen tarvelig fyr, og at jeg har noen følelse av at mistanke og mistillit er usle egenskaper i en på min alder.»
«Det vet jeg godt,» sa jeg. «Det er ikke noe jeg er mer vi S$ på. »
«Det er bra pike!» sa Richard. «Det er likt dig, for det gir mig trøst. Jeg trengte til å få litt trøst i alle disse affærene nu, for det er noen leie noen, det er det.»
«Jeg vet godt,» sa jeg; «jeg vet like godt som du, Richard — hvad skulde jeg si? — at sånne mistydninger er fremmed for din natur. Og jeg vet like godt som du hvad det er som forandrer den.»
«Hør nu, søster,» sa Richard litt muntrere; «du vil være rimelig mot mig. Har jeg den ulykken å være under denne innflytelsen, så har han det også. Har den forvrengt mig litt, kan den ha forvrengt ham også. Jeg sier ikke at han ikke er en hederlig mann; i alle disse forviklinger og all denne uvissheten er jeg viss på han er det. Men den setter sitt merke på alle. Du har hørt ham si det femti ganger. Så hvorfor skulde har gå fri?»
«Fordi,» sa jeg, «han er en uvanlig karakter, og han har resolutt holdt sig utfor tryllekretsen, Richard.»
«Å, fordi og fordi!» svarte Richard på sin livfulle måte. «Jeg er ikke så viss på, min kjære pike, om det ikke kan være klokt å ta sig godt ut å vise sånn ytre likegyldighet. Det kan få andre interesserte til å bli slappe i å ivareta sine interesser; folk kan dø bort, og punkter kan gli ut av folks erindring, og alt dette kan være heldig nok.»
Jeg var så grepet av medynk med Richard at jeg ikke kunde bebreide ham annet enn med blikk.
«Esther,» fortsatte Richard, «du må ikke tro jeg er kommet her for å anklage John Jarndyce bak hans ryg Jeg er bare kommet for å forklare mig. Det jeg sier er at alt var svært bra, og vi kom godt ut av det med hverandre så lenge jeg var en gutt og ikke enset prosessen det minste; men straks jeg begynte å interessere mig for den og se på den, da blev det noe helt annet. Da opdager John Jarndyce at jeg må bryte med Ada, og at jeg ikke passer for henne dersom jeg ikke forandrer denne kursen som var ham så meget imot. Nu vel, Esther, jeg har ikke tenkt å forandre denne kursen han har så meget imot. Jeg vil ikke eie John Jarndyces gunst på disse urimelige vilkår, som han ingen rett har til å diktere mig. Enten det behager ham eller mishager ham, må jeg hevde min rett, og Adas rett. Jeg har tenkt en hel del på dette, og dette er den slutningen jeg er kommet til.»
Stakkars kjære Richard! Han hadde virkelig tenkt en hel del på det. Ansiktet hans, stemmen hans, hele hans vesen viste det altfor klart.
«Så sier jeg ærlig til ham — jeg har skrever til ham om alt dette, skal du vite — at vi er stridende parter, og at vi like så gjerne kan være det åpent som i det skjulte. Jeg takker ham for hans gode vilje og beskyttelse, og han går sin vei, og jeg går min. Sannheten er at våre veier er ikke de samme. Ifølge det ene av de omstridt testamenter får jeg meget mer enn han. Jeg sier ikke det er dette som blir bekreftet; men det er der, og det har sin chanse.»
«Jeg behøver ikke å høre fra dig, min kjære Richard,» sa jeg, «om dette brevet. Jeg har alt hørt om det, uten et krenket eller vredaktig ord.»
«Jaså?» svarte Richard mildere. «Jeg er glad for jeg sa han er en hederlig mann. Men det sier jeg alltid, og har aldri tvilt på det. Nuja, kjære Esther, jeg vet disse mine synspunkter høres barske ut for dig, og for Ada også når du forteller henne det som har passert mellem oss. Men hadde du satt dig inn i saken som jeg har gjort, så vilde du synes jeg er moderat i sammenligning med alt det den inneholder.»
«Kanskje det,» sa jeg. Men tror du det finnes meget sant og rettferdig i de papirene, Richard?» «Sannheten og rettferdigheten er noen steder i saken, Esther —.»
«Eller var der en gang, for lenge siden,» sa jeg.
«Er — er — må være noen steder,» fortsatte Richard heftig, «og må bringes frem. Å la Ada bli gjort til bestikkelsen er ikke måten å bringe det frem. Du sier prosessen forandrer mig; John Jarndyce sier den forandrer, har forandret, og vil forandre enhver som har noen part i den. Desto større rett har da jeg, når jeg beslutter mig til å gjøre alt jeg kan til å få en ende på den.»
«Alt du kan, Richard! Tror du ikke andre har gjort alt de kunde i alle disse årene? Er vanskeligheten blitt mindre fordi det har glippet for så mange å løse den?»
«Saken kan ikke vare i evighet,» svarte Richard med en heftighet som fikk mig til å minnes en annen. «Jeg er ung og bestemt; og energi og fast vilje har gjort underverk så mangen gang. Andre har bare halvveis kastet sig inn i den. Jeg vier mig helt til den. Jeg gjør den til mitt livs formål!»
«Å, Richard, kjære, så meget desto verre!»
«Nei, nei, nei, vær ikke redd for mig,» svarte han kjærlig. «Du er en kjær, god, klok, stille, velsignet pike; men du er forutinntatt. Så kommer jeg tilbake til John Jarndyce igjen. Jeg sier dig, min gode Esther, da han og jeg stod i det forhold til hverandre som han fant så heldig, da stod vi ikke : det naturlige forhold til hverandre.»
«Er strid og fiendskap naturlige forhold for dig, Richard?»
«Nei, jeg sier ikke det. Jeg mener at hele denne saken setter oss i et unaturlig forhold til hverandre, og den gjør et naturlig forhold umulig. Atter en grunn til å drive den frem!»
Alltid den samme forvirring!
«Nu, min gode fortrolige,» sa Richard, «ønsker jeg at kusinen min, Ada, skal forstå at jeg ikke er lunefull, vinglete og amper mot John Jarndyce; men at jeg har et formål og en grunn. Jeg ønsker hun skal se mig riktig gjennem dig; for hun har stor respekt for sin fetter John og setter ham meget høit; og jeg vet du vil fremstille min ferd på mildeste måte, selv om du misliker den; og — og — kort sagt — jeg liker ikke å se ut som en sånn stridslysten, kranglevoren, mistroisk karakter for en tillitsfull pike som Ada.»
Jeg sa til ham at disse siste ordene viste mer av hans sanne jeg enn noe han hadde sagt før.
«Nu ja,» innrømmet Richard, «det kan være sant nok. Jeg føler det selv. Men en gang blir jeg i stand til å vise mig selv rettferdighet. Jeg blir all right igjen, da; vær ikke redd for det.»
Jeg spurte ham om dette var alt han vilde jeg skulde si til Ada.
«Ikke riktig alt,» sa Richard. «Jeg plikter å la henne vite at John Jarndyce svarte på brevet mitt på sin vanlige måte, han kalte mig min kjære Rick, forsøkte å argumentere mig bort fra mine meninger, og skrev de ikke skulde skape noe omskifte i ham. — Alt sammen vel og bra, naturligvis; men det forandrer ikke saken. — Jeg ønsker også at Ada skal vite at om jeg ser henne sjelden just nu, så holder jeg øie med hennes interesser like fullt som med mine egne — vi to er jo i samme båt — og at jeg håper hun ikke ved noen løse rykter vil tro jeg er lettsindig eller tankeløs; tvert imot, jeg ser alltid frem mot prosessens avslutning og legger alle mine planer i den retning. Siden jeg er myndig nu, og har tatt det skritt jeg har tatt, anser jeg mig fri for å gjøre regnskap like overfor John Jarndyce; men da Ada fremdeles er myndling under kanslerretten, vil jeg ikke ennu be henne fornye forlovelsen vår. Når hun er fri og kan handle efter egen vilje, er jeg mig selv igjen, og vi vil begge være i høist forandrede forhold i verden, tror jeg. Sier du alt dette til henne, på din hensynsfulle måte, gjør du mig en meget stor og meget vennlig tjeneste, kjære Esther; og jeg kan slå Jarndyce og Jarndyce i hodet med desto større kraft. Jeg ber naturligvis ikke om noe hemmelighetskremmeri på Bleak House.»
«Richard,» sa jeg, «du viser mig stor tillit; men jeg er redd du ikke tar mot noe råd fra mig.»
«Det kan jeg umulig i denne saken, min kjære pike. I alle andre, hjertens gjerne!»
Som det fantes noen annen i hans liv!
«Men jeg får vel spørre dig om noe, Richard?»
«Jeg tror da det,» sa han leende. «Jeg vet ikke hvem skulde få det, om ikke du.»
«Du sier selv at du ikke fører noe velordnet liv?»
«Hvordan kan jeg det, kjære Esther, når ingen ting er ordnet?»
«Er du i gjeld igjen?»
«Naturligvis er jeg det,» sa Richard, forbauset over min enfoldighet.
«Er det naturligvis?»
«Kjære dig da, det er da visst nok. Jeg kan da ikke kaste mig så helt inn i en sak uten å få utgifter. Du glemmer, eller kanskje du ikke vet det, at ifølge både det ene og det andre testamentet får Ada og jeg noe. Det er bare spørsmål om den større summen eller den mindre. Jeg er på den trygge siden i begge tilfeller. Velsigne dig,» sa Richard, han rent morte sig over mig, «jeg blir nok all right! Jeg slår mig nok igjennem, kjære!»
Jeg følte så dypt den faren få stod i At jeg forsøkte, i Adas navn, i min fomynders, i mitt eget, på alle inntrengende måter jeg kunde finne på, å advare ham og vise ham noen av mistakene hans. Han tok alt jeg sa tålmodig og blidt; men alt prellet av på ham uten minste virkning. Jeg tenkte at nu stod det bare igjen å se hvad Adas innflytelse over ham kunde utrette.
Så da spaserturen vår førte oss tilbake til landsbyen igjen, og jeg gikk hjem til frokost, forberedte jeg Ada på den beretning jeg hadde å gi, og sa henne nøiaktig de grunnene vi hadde til å frykte at Richard holdt på å fortape sig selv og kaste hele sitt liv for alle vinder. Det gjorde emne meget ulykkelig, naturligvis, enda hun hadde meget større tro enn jeg på at han vilde rette på villfarelsene sine. Hun skrev da straks dette brevet til ham.
Kjæreste fetter!
Esther har fortalt mig alt du sa til henne i morges. Jeg skriver dette for å gjenta alt hun sa til dig, og la dig vite at jeg er viss på du før eller senere vil finne at vår fetter John er et mønster på sannhet, opriktighet og godhet, og at du da vil bli meget bedrøvet over at du — uten å ville det — har gjort ham så stor urett.
Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal si det jeg nu ønsker å si dig; men jeg håper du vil forstå mig. Jeg er litt redd at det kanskje for en del er for min skyld du nu samler dig så megen ulykke — og da også for mig. I så fall ber jeg dig innstendig om å holde op. Du kan ikke gjøre noe for mig som vil gjøre mig halvt så lykkelig som at du vender ryggen til den skyggen vi begge er født 1. Kjære, kjære Richard, for min skyld og for din egen skyld, la det tare!
Kjæreste fetter, det er unødvendig å si at du er helt fri, og at det er meget trolig du finner en annen du vil elske meget mer enn henne ej først blev forelsket i. La mi få lov å si dig at den du velger absolutt vil foretrekke å følge dig hvordan din skjebne blir, bare du er lykkelig og gjør din plikt, frem for å bli meget rik sammen med dig — om det var mulig — på bekostning av år fulle av engstelse og langpining, og at du blir likegyldig for andre livsmål. Dette sier jeg dig av mitt hjertes dyp.
I trofast kjærlighet,
din kusine Ada.
Dette brevet førte Richard til 0ss meget snart; men det gjorde liten eller ingen forandring i ham. Vi vilde ærlig prøve, sa han, hvem som hadde rett, og hvem som hadde urett — han vilde vise oss det — vi skulde få se!
De skulde være hos oss denne dagen og først reise igjen næste morgen. Vi gikk ut og spaserte, og jeg nyttet da høvet til å tale med mr. Skimpole; men det førte bare til at jeg blev enda mer overbevist om at Richard vanskelig kunde ha funnet en omgangsvenn som var uheldigere for ham i denne tid enn «det kjære gamle barnet». Vi vendte derfor tilbake til Richard og Ada.
Plutselig avbrøt Richard samtalen med et overraskelsens utbrudd og hastet avsted for å møte en fremmed som langsomt kom oss imøte.
«Bevare mig vel!» sa mr. Skimpole. «Vholes!»
Vi spurte om det var en venn av Richard.
«Venn og juridisk rådgiver,» sa mr. Skimpole. «Nu, kjære miss Summerson, vil De ha sund forstand, ansvarsfølelse og respektabilitet forenet — vil De ha en eksemplarisk mann — så er Vholes den mannen.»
Vi hadde ikke visst, sa vi, at Richard fikk hjelp av noen herre som hette så.
«Da han steg ut av sin juridiske barndomstid,» svarte mr. Skimpole, «skiltes han fra vår konverserende venn Kenge, og slo lag med Vholes. Jeg vet det, jeg; for det var jeg som introduserte ham hos Vholes.»
«Hadde De kjent ham lenge?» spurte Ada.
«Vholes? Min kjære miss Clare, jeg hadde kjent ham på samme måte som flere herrer av hans profesjon. Han hadde, for en eller annen, saksøkt mig, tror jeg det heter — nå, svært behagelig og høflig forresten — og det endte med at han tok det eneste som var å ta, mig selv nemlig. En eller annen var så snild å betale pengene — og siden førte jeg dem da sammen. Vholes bad mig om det, og jeg gjorde det. Og nu jeg kommer til å tenke på det,» å så spørrende på oss med sitt frimodigste smil da han gjorde denne opdagelsen, «så bestakk Vholes mig til å gjøre det, kanskje? Han gav mig noe og kalte det kommisjonsgebyr. Var det en fempundsseddel? Vet dere, jeg tror det må ha vært en fempundsnote!»
Hans overveielser om dette punktet blev avbrutt ved at Richard kom tilbake til oss, svært ophisset, og presenterte hastig mr. Vholes — en gulblek mann med tynne lepper som så ut til å være kolde, med rødt utslett her og der på ansiktet, høi og tynn, omkring femti år gammel, et Fe og lutende. Sortklædd, sorte hansker, tilknappet helt op til haken; det merkeligste ved ham, var hans livløse vesen, og en langsom stirrende måte han hadde å se på Richard.
«Jeg håper jeg ikke forstyrrer mine damer,» sa mr. Vholes; og nu opdaget jeg enda noe merkelig ved ham, hans merkelige manér å tale likesom inne i sig. «Jeg har avtalt med mr. Carstone at han alltid skulde vite når saken hans kommer frem i kanslerretten, og da en av kontoristene mine i går aftes efter posttid nokså uventet meddelte mig at den skulde op i morgen, tok jeg postvognen i dag tidlig og kom hit for å konferere med ham.»
«Ja!» sa Richard, het i hodet, og så triumferende på Ada og mig. «Vi driver ikke saken på den gamle langsomme måten nu. Vi setter den i sving nu! Mr. Vholes, vi må leie noen til å kjøre oss til nærmeste stasjon og ta postvognen i kveld.»
«Som De vil, sir,» svarte mr. Vholes. «Jeg står fullstendig til Deres tjeneste.»
«La mig se,» sa Richard og så på uret sitt. «Dersom jeg springer ned til Dedlock Arms og pakker vadsekken min, og bestiller en vogn, har vi en time igjen før avreisen. Jeg kommer tilbake til te. Kusine Ada, vil du ta dig av mr. Vholes mens jeg er borte?»
Han fór avsted i rivende fart, og forsvant i skumringen. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å fortsette mot huset.
«Er mr. Carstones nærvær nødvendig i morgen, sir?» sa jeg. «Kan det være til noen gagn?»
«Nei, frøken,» svarte mr. Vholes. «Jeg kan ikke se det gjør hverken fra eller til.»
Både Ada og jeg syntes det var leit han skulde reise da, bare for å bli skuffet.
«Mr. Carstone har fastsatt grunnprinsippet for ivaretagelsen av sine egne interesser,» sa mr. Vholes, «og når det ikke er umoralsk, påligger det mig å utføre det.»
Vi kom til mr. Boythorns hus, der tebordet ventet oss. Richard kom, rastløs og opkavet, straks efter; han luter sig over stolen til mr. Vholes og hvisket noe til ham. Mr. Vholes svarte høit: «De vil kjøre mig, sir? Som De vil. Jeg står fullstendig til Deres tjeneste.»
Vi forstod av det som fulgte at mr. Skimpole skulde være igjen til i morgen og råde over de to plassene i vertshuset som det alt var betalt for. Ada og jeg var nokså nedslått for Richards skyld, og vi gjorde det så klart for mr. Skimpole som høfligheten tillot at vi vilde overlate mr. Skimpole til Dedlocks Arms og selv gå til sengs straks de nattereisende hadde forlatt oss.
Richards fyrige humør gav ikke noen av oss fred. Vi fulgte ham alle til bakkekammen over landsbyen, der vognen ventet; og der fant vi en mann med en lykt ved siden av den magre blakke hesten som var forspent den.
Jeg skal aldri glemme de to som de satt der side om side i lyktelyset; Richard, rød og varm, bare ild og latter, med tømmene i hånden; mr. Vholes, helt stille, med sorte hansker, tilknappet, og seende på ham som på et bytte han hypnotiserte. Jeg ser for mig hele billedet av den varme mørke kvelden, kornmodene, den skyggemørke veien stengt inn av hekker og høie trær, den magre blakke hesten, og de to som kjørte avsted i full fart til Jarndyce og Jarndyce.