Bleak House – Ødegården 2/07
FIREOGTREDEVTE KAPITEL
Skruen dreies.
«Nå, hvad er dette?» sier mr. George. «Er det løst krutt eller kule?»
Det er et åpent brev kavaleristen spekulerer på, og det tykkes forvirre ham meget. Phil Squod holder på å friske op malingen på skyteskivene, mens han plystrer sakte i marsjtakt.
«Phil!» Kavaleristen roper og vinker på ham.
Phil kommer på sin vanlige måte, på skrå først som han skulde helt andre steder, og setter så kursen mot kavaleristen som i et bajonettanfall.
«Giv akt, Phil! Hør på dette!»
«Vel, vel, kommandant!»
«Sir. Tillat mig å minne Dem om at Deres veksel trassert på Dem av mr. Matthew Bagnet og akseptert av Dem lydende på syvognitti pund fire shillings og ni pence, forfaller i morgen, da De vil behage å være forberedt på å innfrie den. Deres Joshua Smallweed. — Hvad får du ut av det, Phil?»
«Ulykke, sir.»
«Hvorfor?»
«Jeg tror,» svarer Phil, «det alltid betyr ulykkelige følger når penger blir krevd.»
«Ser du, Phil,» sier kavaleristen og setter sig på bordet; «for det første har jeg betalt, jeg kan si en Tale gang til så meget som denne kapsler. i renter og det ene med det annet.»
Phil rygger noen skritt og vrir på munnen for å betegne han ikke synes dette gjør saken mer lovende.
«Og ser du, Phil,» sier kavaleristen; «det har alltid vært sånn å forstå at denne vekselen skulde fornyes, som det kalles. Og den er blitt fornyet utallige ganger. Hvad sier du nu?»
«Jeg sier jeg tror de gangene er slutt nu.»
«Gjør du? Hm! Jeg tror omtrent det samme, jeg også.»
«Joshua Smallweed er ham de bar op her i en stol?»
«Akkurat ham ja.»
«Kommandant,» sier Phil umåtelig alvorlig, «han er en igle av karakter, han er en blodsuger i sine Fondlinger, en slange med sine vridninger, og en hummer med sine klør.» Og så vender han tilbake til skyteskiven sin. George legger sammen brevet og kommer efter ham.
«Det er en måte å ordne dette, kommandant,» sier Phil, og ser lurt på ham.
«Betale pengene, antar jeg? Gid jeg kunde!»
Phil ryster på hodet. «Nei, ikke så ille som det. Men sånn!» sier han og gjør et høist kunstnerisk strøk med malerkosten.
«Stryke ut?»
Phil nikker.
«Jo, det vilde være en fin måte! Vet du hvad det vilde bli til med Bagnet'ene i det tilfellet? Vet du det vilde ruinere dem å betale mitt gamle mellemværende? Jo, du er en fin fyr!»
Phil svarer ikke, bare stryker og stryker med malerkosten over skyteskiven. Der høres skritt ute i den lange gangen der ute, og en munter stemme høres undre sig på om George er hjemme. Phil ser på herren sin, jumper op og roper: «Her er kommandanten, mrs. Bagnet! Her er han!» og inn kommer hun fulgt av mr. Bagnet selv.
Mrs. Bagnet viser sig aldri i spaserstasen uten en grå kåpe, grov og svært slitt, men absolutt ren, uten tvil det plagget mr. Bagnet synes er så interessant fordi det har funnet veien hjem til Europa fra andre deler av jordkloden sammen med mrs. Bagnet og en gammel, slunken paraply, som også uvegerlig hører med til utrustningen hennes når hun er ute. Hun har også med sig torvkurven sin, som hun heller ikke kan være foruten når hun går hjemmefra. Sånn viser mrs. Bagnet sig i Georges skytebane, mens det solbrunede ansiktet hennes kiker muntert frem fra en simpel stråhatt.
«Vel, George, gamle gutt,» sier hun, «hvordan har så De det den solblanke morgen?» Hun trykker hjertelig hans hånd, skyter pusten og setter sig for å nyte hvilen, løser hattebåndene, puffer hatten bakover, folder armene og ser ut til å ha det riktig koselig.
Mr. Bagnet trykker også hånden til den gamle kameraten sin, og likeens til Phil, som mrs. Bagnet også skjenker et godlyndt nikk og smil.
«Ja, George,» sa mrs. Bagnet frisk, «her er vi — så innom bare for å ordne med denne kausjonen. Gi ham den nye vekselen å skrive under, George, og han gjør det straks som en mann.»
«Jeg hadde kommer til dere denne morgenen,» sier kavaleristen nølende. på
«Ja, vi tenkte De hadde kommer til oss; men vi gikk ut tidlig og lot Woolwich, gilde gutten, passe søstrene sine, og kom til Dem isteden — som De ser. Men hvad står på, George?» spør mrs. Bagnet og stopper op i den muntre talen sin. «De er ikke lik Dem selv.»
«Jeg er ikke riktig mig selv heller,» svarer kavaleristen. «Jeg er litt i ulage, mrs. Bagnet.»
Det gløgge øiet hennes ser sannheten straks. «George,» sier hun og løfter pekefingeren, «si ikke det er noe galt med kausjonen! Gjør ikke det, George, for barnas skyld!»
Kavaleristen ser bedrøvet på henne.
«George,» sier mrs. Bagnet, «jeg undrer mig over Dem. George, jeg vilde ikke trodd De kunde gjøre det! De vet hvor hårdt Bagnet arbeider og strever. FÅ George, hvordan kunde De gjøre det?»
Mr. Bagnet ser trøstesløst på mr. George, som er blitt rent blek og ser trøstesløst på den grå kåpen og stråhatten.
«Mat,» sier kavaleristen med lav stemme, men han ser på konen hans, «det gjør mig ondt å se du tar dig det så nær, for jeg håper det ikke er så ille. Det er sant jeg har fått dette brevet i dag.» Og han leser det høit. «Men jeg håper det kan ordnes ennu. Tro ikke jeg har skjult noe for dig. Jeg har ikke hatt dette brevet mer enn et kvarter ennu.»
«Gamle jente,» mumler mr. Bagnet efter en kort pause, «si ham min mening.»
«Å, hvorfor giftet han sig ikke,» svarer mrs. Bagnet halvt leende og halvt gråtende, «så hadde han ikke kommet i denne ulykken.»
«Den gamle jenten sier det riktige,» sier mr. Bagnet.
«Nuja,» svarer kavaleristen, «her står jeg nu og er ikke gift. Hvad skal jeg gjøre? Dere ser alt jeg har omkring mig her. Det er ikke mitt; det er deres. Si bare fra, og jeg skal selge rubb og stubb. Tro ikke jeg vil la dig eller dine i stikken, Mat. Bare jeg hadde visst noen som vilde kjøpe dette gamle skramlet!»
«Gamle jente,» mumler mr. Bagnet, «la ham få vite litt til av meningen min.»
«George,» sier den gamle jenten, «De er ikke så meget å laste når en tenker sig om, uten for De noen gang tok til med denne forretningen uten å ha kapitalen.»
«Ja, det var likt mig, det vet jeg!» sier den angrende kavaleristen og ryster på hodet.
«Stille!» sier mr. Bagnet. «Den gamle jenten sier min mening riktig nok — hør mig til ende!»
«Det var da De aldri skulde ha bedt om den kausjonen, George, og da De aldri skulde ha fått den, alt vel betenkt. Men gjort er gjort. De har alltid vært en hederlig og bentfrem kar så langt Deres evner nådde, bare litt flyktig Men De må innrømme det er bare naturlig vi blir engstelig når vi har sånt hengende over hodet på oss. Så, glem og tilgi det, George!»
Mrs. Bagnet gav ham sin ærlige hånd og mannen sin den andre. Mr. George gir hver av dem sin og holder dem mens han taler.
«Jeg forsikrer dere det er ikke noe jeg ikke vilde gjøre til å få denne vekselen ut av verden. Men alt jeg har vært i stand til å skrape sammen, har gått hver måned til å holde det gående. Vi har levd tarvelig nok her, Phil og jeg. Men skytebanen er ikke akkurat det vi hadde ventet. Det var galt av mig å overta den? Javel, det var galt. Men jeg blev på en måte drått inn 1 det, og jeg tenkte det vilde gi mig noe fast å holde mig til. På ære jeg er dere meget takknemlig, og skamfull over mig selv.» Og mr. George ryster hendene han holder, slipper dem, tar et skritt tilbake, og står der svært rak og bred over brystet, som han nu hadde bekjent alt og øieblikkelig skulde skytes med all militær ære.
«George, hør mig til ende!» sier mr. Bagnet og ser på konen sin. «Gamle jente, fortsett!»
Der viser sig at hans videre mening er at han og George straks skal gå og tale med mr. Smallweed selv. Mr. George er enig, tar hatten sin, og gjør sig rede til å marsjere med mr. Bagnet til fiendens leir.
«Ikke bry Dem om en kvinnes overilte ord, George,» sier mrs. Bagnet og klapper ham på skulderen. «Jeg betror Dem min gamle Mat, og jeg vet visst De fører ham frelst gjennem det.»
Det kan være meget tvilsomt om det i hele England finnes to mennesker det er mindre trolig de kan komme tilfredsstillende gjennem en forhandling med mr. Smallweed enn mr. George og mr. Bagnet. Som de vandrer frem gjennem gatene, krigersk å se til, skulderbrede og med tunge skritt, begynner mr. Bagnet å tenke på om det ikke vilde være en vennlig handling mot ledsageren hans å forklare mrs. Bagnets siste salve.
«George, du kjenner den gamle jenten — hun er så søt og mild som melk. Men rør barna — eller mig — og hun smelle; løs som krutt.»
«Det gjør henne ære, Mat.»
«George,» sier mr. Bagnet og ser bent fremfor sig, «den gamle jenten kan ikke gjøre noe — som ikke gjør henne ære. Mer eller mindre. Men jeg sier det aldri. Disiplinen må hevdes.»
«Du har rett, Mat!»
Sånn kommer de til bestefar Smallweeds hus. Døren åpnes av den evige Judy, som mønstrer dem fra topp til å alt annet enn blidt, tvert imot med en ond flir; så går hun fra dem og lar dem stå der mens hun spør oraklet til råds om hun skal slippe dem inn. Oraklet har nok sagt ja; for hun kommer tilbake og lar disse ordene falle fra de honningsøte leppene: «Dere kan komme om dere absolutt vil det.» Altså går de inn og finner mr. Smallweed med føttene i skuffen i stolen sin som han tok sig et bad i papir, og mrs. Smallweed dekt av en pute, lik en fugl som ikke må synge.
«Min kjære venn,» sier bestefar Smallweed, «god dag, god dag! Hvem er den vennen vår, min kjære venn?»
«Å, ne svarer George, «er Matthew Bagnet som har gjort mig den tjenesten i denne saken vår, vet De.»
«Ä, mr. Bagnet? Ja visst, ja visst!» Den gamle mannen ser på ham under hånden. «Håper De har det godt, mr. Bagnet? Fin kar, mr. George! Militært vesen, sir!»
De blir ikke budt noen stol; derfor henter mr. George en til Bagnet og en annen til sig selv. De setter sig; mr. Bagnet som han var ute av stand til å bøie sig annet enn i hofteleddet.
«Judy,» sier mr. Smallweed, «kom med pipen.»
«Å, jeg vet ikke,» sier mr. George, «om den unge kvinnen behøver umake sig med det; for sant å si har jeg ikke lyst til å røke i dag.»
«Jaså?» svarer den gamle mannen. «Judy, hent pipen.»
«Sannheten er, mr. Smallweed,» fortsetter George, «at jeg ikke er i noe særlig godt humør i dag. Det forekommer mig, sir, at vennen Deres i byen har fart med fantestreker.»
«Å nei da!» sier bestefar Smallweed. «Det gjør han aldri!»
«Gjør han ikke? Nuvel, det gleder mig å høre det, for jeg tenkte dette måtte være hans verk. Dette brevet her, vet De.»
Bestefar Smallweed smiler stygt da han kjenner igjen brevet.
«Hvad betyr det?» spør mr. George.
«Judy,» sier den gamle mannen, «har du hentet pipen? Gi mig den. Spurte De hvad det betyr, min gode venn?»
«Ja visst!» svarer kavaleristen. «Så, mr. Smallweed; De vet det har vandret en god del penger fra mig til Dem, og vi befinner oss ansikt til ansikt nu, og vi vet begge to godt hvordan avtalen alltid har vært mellem oss. Jeg er rede til å gjøre som jeg stadig har gjort, og holde denne affæren gående. Jeg har aldri fått noe sånt brev fra Dem før, og det har forvirret mig litt; for her er min venn Matthew Bagnet, som De vet ikke har de pengene —»
«Jeg vet det ikke, vet De,» sier den gamle mannen rolig.
«Å, pokker ta Dem — jeg mener — jeg sier Dem det da.»
«Åja, De sier mig det,» svarer bestefar Smallweed. «Men jeg vet det ikke.»
«Nuvel!» sier kavaleristen og biter harmen sin i sig «Jeg vet det.»
Mr. Smallweed svarer svært godlyndt: «fa visst, det er noe helt annet!» Og legger til: «Men det gjør ikke noe. Mr. Bagnets situasjon er den samme i alle tilfelle.»
Den ulykkelige George gjør en stor anstrengelse for å ordne affæren hyggelig og vinne mr. Smallweed ved å ta ham på hans egen vis.
«Det er akkurat det jeg mener. Som De sier, mr. Smallweed, her er Matthew Bagnet som må stå inne for det i alle tilfelle. Men det ser De gjør den gode fruen hans svært urolig, og mig også. Nu, mr. Smallweed, er De og jeg nok gode venner på en vis; men jeg vet godt jeg ikke kan be Dem la min venn Bagnet slippe fri helt.»
«Å, kjære, De er altfor beskjeden. De kan be mig om alt mulig, mr. George.»
«Og De kan si nei, mener De, hva”? Eller ikke så meget De som vennen Deres i byen? Ha ha ha!»
«Ha ha ha!» låter det som et ekko fra bestefar Smallweed, og det så hårdt og med så uhyggelig grønne øine hos den gamle mannen at mr. Bagnets medfødte alvor blir ennu dypere.
«Hør nu!» sier den sangvinske Georg. «Det gleder mig å se vi kan ha det hyggelig, for jeg ønsker å ordne denne affæren på hyggelig vis. Her er min venn Bagnet, og her er jeg. Vi vil ordne denne saken på stedet, nr. Smallweed, på vanlig vis. Og De vil berolige min venn Bagnet og familien hans også en hel del, om De bare vil si ham hvordan vår forståelse er.»
Her skriker et eller annet hvinende skrømt spottende: «Å, herregud, da!» Dersom det ikke er den spøkefulle Judy, som har løftet haken i dypeste forakt, men ellers er taus da de to gjestene ser sig forstøkt om. Mr. Bagnets alvor blir enda dypere.
«Men jeg tror De spurte mig, mr. George,» sier gamle Smallweed, han sitter stadig med pipen i hånden, «hvad dette brevet betyr?»
«Nuja, jeg gjorde det,» svarer kavaleristen på sin freidige måte; «men det kan være det samme, bare det er riktig og hyggelig.»
Mr. Smallweed strammer sig op som han tar sikte på kavaleristens hode, og kaster pipen mot gulver så den flyr i mange stykker.
«Der betyr det, min kjære venn. Jeg skal knuse Dem. Jeg skal male Dem så små som krutt! Gå fanden i vold!»
De to vennene reiser sig og ser på hverandre. Mr. Bagnets alvor har nu nådd sitt dypeste punkt.
«Gå fanden i vold!» gjentar den gamle mannen. «Jeg vil ikke ha noe mer av piperøkingen og skrytet Deres. Hvad? De er en uavhengig dragon også? Gå til sakføreren min — De vet hvor han bor, De har vært der før — og vis Deres uavhengighet nu! Hør, min gode venn, der er en chance for Dem. Op med gatedøren, Judy, og kast disse skrythalsene ut! Rop på hjelp, dersom De ikke vil gå. Kast dem ut!»
Han roper dette så høit at mr. Bagnet legger hånden på kameratens skulder før han kan komme sig av sin forbauselse, og fører ham ut av gatedøren, som Judy triumferende smeller igjen ef: dem. Helt forvirret står mr. George en stund og stirrer på dørhammeren. Mr. Bagnet, helt nede i en avgrunn av alvor nu, vandrer frem og tilbake fremfor det vesle dagligstuevinduet, som en skiltvakt, ser inn hver gang han passerer det, og overveier tydeligvis noe I sitt stille sinn.
«Kom, Mat,» sier George, da han har kommer til sig selv igjen; «vi må prøve sakføreren. Nå, hvad synes du om den kjeltringen?»
Mr. Bagnet stopper for å se én gang til inn gjennem vinduet; så ryster han på hodet og sier: «Hadde den gamle jenten min vært her — skulde jeg sagt ham meningen min!» Så tar han tritt med kavaleristen, og de marsjerer i vei skulder ved skulder.
Da de presenterer sig i Lincolns Inn Fields, er mr. Tulkinghorn optatt og ikke å få i tale. Han er slett ikke villig til å ta imot dem; for da de har ventet en hel time, kommer kontoristen med det bud at mr. Tulkinghorn ikke har noe å si dem, og at det er best de ikke venter lenger. De venter likevel med den utholdenhet som hører med til god militær taktikk; og til slutt ringer klokken, og den klienten som har audiens, kommer ut av mr. Tulkinghorns rum.
Klienten er en vakker gammel dame — ingen annen enn mrs. Rouncewell, husholderske på Chesney Wold. Hun kommer ut av helligdommen med en pen gammeldags neiing og lukker sakte døren. Hun blir behandlet med en viss utmerkelse her; for kontoristen stiger frem for å følge henne gjennem det ytre kontoret og ut. Den gamle damen takker ham for hans opmerksomhet, da hun blir vår de to ventende kameratene.
«Undskyld, sir; men jeg tror de herrene er militære?» Kontoristen fører spørsmålet videre til dem med et øiekast; mr. George vender sig ikke; derfor tar mr. Bagnet på sig å svare: «Ja, frue. Forhenværende.»
«Jeg tenkte det. Jeg var viss på det. Mitt hjerte blir varmt, mine herrer, ved å se dere. Gud velsigne dere, mine herrer. Dere undskylder en gammel kone; men jeg hadde en sønn en gang som reiste ut som soldat. En fin vakker ungdom var han, og god på sin djerve måte, enda det var noen som talte nedsettende om km til stakkars moren hans. Jeg ber dere undskylde at jeg plager dere. Gud velsigne dere, mine herrer!»
«Dem det samme, frue!» svarer mr. Bagnet av et godt hjerte.
Det er noe meget rørende i den gamle dames alvorlige stemme og den skjelving som går gjennem hennes gamle skikkelse. Men mr. George er så optatt med almanakken over kaminen — kanskje han teller de kommende månedene — at han ikke ser sig om før hun er borte, og døren blir lukket efter henne.
«George,» hvisker mr. Bagnet da han endelig vender sig, «tap ikke motet! Nå, soldater sturer aldri, gutten min! — Op med hodet, kar!»
Kontoristen hadde igjen gått inn for å si de var der ennu, og de hører mr. Tulkinghorn si nokså irritert: «La dem komme da!» De går inn i det store værelset med loftsmaleriene og finner ham stående fremfor ilden.
«Nu, karer, hvad vil dere? Sersjant, jeg sa til Dem sist at jeg ikke ønsket Deres selskap her.»
Sersjanten svarer han har mottatt dette brevet, hadde vært hos mr. Smallweed i den anledning, og blitt vist hit.
«Jeg har ikke noe å si til Dem,» svarer mr. Tulkinghorn. «Kommer De i gjeld, må De betale Deres gjeld, eller ta følgene. De behøver vel ikke komme her og lære det, vet jeg.»
Sersjanten er lei for han ikke er forberedt på å betale de pengene.
«Nuvel! Så må den andre mannen — denne mannen om det er ham — betale dem for Dem.»
Sersjanten er lei for den andre mannen heller ikke er forberedt på å betale pengene.
«Nuvel! Så må dere betale dem sammen, eller bli saksøkt begge to, og lide for det begge to. De har fått pengene og må betale dem tilbake.»
Sakføreren setter sig i lenestolen sin og raker op i ilden. Mr. George håper han vil ha den godhet å —.
«Jeg sier Dem, sersjant, jeg har ikke noe å si Dem. Teg liker ikke Deres forbundsfeller, og vil ikke se Dem her. Denne affæren ligger ikke innom min praksis. Mr. Smallweed er god nok å tilby mig disse affærene, men de passer ikke mig. Dere må gå til Melchisedech i Cliffords Inn.»
«Jeg må gjøre Dem en undskyldning, sir,» sier mr. George, «for jeg trenger mig inn på Dem — det er like ubehagelig for mig som for Dem —; men vilde De la mig tale noen ord med Dem alene?»
Mr. Tulkinghorn reiser sig med hendene i lommen og går bort i en av vindusnisjene. «Nå! Jeg har ikke noen tid å kaste bort.» Midt i det han later som alt er ham fullstendig likegyldig retter han et skarpt blikk på kavaleristen, og passer på han selv står med ryggen mot lyset og å ha ansikter til den andre mot det.
«Nuvel, sir,» sier mr. George; «denne mannen der er den andre parten som er innviklet i denne ulykkesaffæren — i navnet, bare i navnet — og min eneste hensikt er å forhindre han kommer i noen ulykke for min skyld. Han er en høist respektabel mann, med kone og barn, tidligere i det kongelige artilleri —»
«Min venn, jeg bryr mig ikke det snus om hele der kongelige artilleri — med officerer, menn, vogner, hester, kanoner og ammunisjon.»
«Det er rimelig, sir. Men jeg bryr mig en hel del om at Bagnet og konen og barna hans skal lide noen skade for min skyld. Og kunde jeg føre dem gjennem denne saken, kunde jeg ikke annet enn gi op alle hensyn i anledning det De ønsket av mig forleden.»
«Har De det med?»
«Jeg har det her, sir.»
«Sersjant,» fortsetter sakføreren på sin tørre, lidenskapsløse måte, «bestem Dem mens jeg taler nu; for dette er endelig. Når jeg slutter å tale, har jeg avsluttet saken, og kommer aldri inn på den mer. Forstå det! De kan la bli igjen her, for noen dager, det De sier De har med Dem, om De så vil; De kan ta det med Dem straks, om De vil det. I tilfelle De velger å Ja det bli igjen her, kan jeg gjøre dette for Dem: Jeg kan føre denne affæren tilbake til det gamle, og jeg kan strekke mig så langt som til dessuten å gi Dem en skriftlig trygd for at denne mannen Bagnet ikke skal bli plaget mer på noen måte før De er bragt til det ytterste — at Deres midler er helt uttømt før kreditorene kaster sine øine på hans. Dette er i virkeligheten det samme som å gi ham helt fri. Har De bestemt Dem?»
Kavaleristen stikker hånden i barmen, ånder dypt og sier: «Jeg må gjøre det, sir.»
Så tar mr. Tulkinghorn på sig brillene, setter sig og skriver trygden, som han leser langsomt og forklarer for Bagnet, som hele tiden har stått og stirret op i loftet, og nu ser ut til å trenge den gamle jenten til å uttrykke sin mening. Så tar kavaleristen frem av barmen sin et sammenlagt brev som han motstrebende legger på sakførerens bord. «Det er bare et ordrebrev, sir. Det siste jeg fikk fra ham.»
Se på en milepel, mr. George, og du vil finne like stort skifte i uttrykket hos den søm hos mr. Tulkinghorn da han åpner og leser brevet. Han folder det sammen igjen og legger det i pulten sin like uforstyrrelig som døden selv.
Ikke har han noe mer å si eller gjøre heller, enn å nikke like koldt og uhøflig som før og si kort: «Dere kan gå. Følg disse mennene ut!» Og ut går de, hjem til mr. Bagnets for å spise middag.
Kokt kjøtt og grønnsaker er omskiftet i måltidet i dag fra kokt flesk og grønnsaker sist, og mrs. Bagnet serverer det på samme vis og med samme gode humør. Den mørke flekk ved denne anledningen er mr. Georges rynkede bryn. Og sånn er han hele tiden, innesluttet, mørk og nedslått. Han glemmer å røke, ser på ilden og grubler, og fyller mr. Bagnets bryst med sorg ved å vise han ingen nytelse har av tobakken. ,
Da derfor mrs. Bagnet setter sig til med sømmen sin, brummer mr. Bagnet: «Gamle jente!» Og blinker til henne at hun skal finne ut hvad som er i veien.
«Nåda, George,» sier mrs. Bagnet og trer rolig nålen sin; «så mørk De er!»
«Er jeg? Ikke noc godt selskap? Vel, jeg er redd jeg ikke er det.»
«Han er slett ikke morskingen, mor!» roper vesle Malta.
«Han er ikke frisk, tror jeg, mor,» sier Quebec.
«Ja, det er så visst ille,» svarer kavaleristen og kysser småjentene. «Men det er sant. Småen her har alltid rett.»
«George,» sier mrs. Bagnet og syr ivrig, «hadde jeg tenkt De var så dum De brydde Dem om hvad en skravle av en soldaterkone sa i morges, vet jeg ikke hvad jeg skulde si til Dem nu.»
«Snilde Dem,» sier kavaleristen, «ikke det minste sånt.»
«For sant og visst, George, det jeg sa og mente, var at jeg trygt overlot gamle Mat til Dem og var viss på De nok førte ham frelst igjennem det. Og De har ført ham frelst igjennem, tappert og bra.»
«Takk,» sier George. «Det gleder mig å høre Deres gode mening om mig.»
Han gir henne hånden; kommer så til å se henne inn i ansiktet; en stund betrakter han det, så vinker han til sig vesle Woolwich.
«Se der, gutten min,» sier George, «der ser du en panne som lyser av kjærlighet til dig. Litt brent av solen og barket av været der hun har fulgt far din vide omkring og passet på dig; men likevel så lyst og frisk som eple på tre.»
Mr. Bagnets ansikt uttrykker, så treet det er, den fulleste anerkjennelse og enighet.
«Den tiden kommer, gutten min,» fortsetter kavaleristen, «da din mors hår blir grått, og pannen hennes rynket — og en fin gammel dame vil hun være da. Sørg for du da kan tenke: Jeg har aldri gitt henne et grått hår — jeg har aldri satt en sorgfull linje i ansiktet hennes. — For av alt du kan tenke på når du er voksen mann, er dette det beste for dig, Woolwich!»
Mr. George slutter med å reise sig, sette gutten ved siden av moren, og si litt raskt at han vil røke pipen sin ute på gaten.