Bleak House – Ødegården 2/01
ÅTTEOGTYVENDE KAPITEL
Jernverkseieren.
Sir Leicester Dedlock har vunnet over familiegikten
for denne gangen. Han holder til på stedet sitt i Lincolnshire; men vannet står over de lave engene igjen, og kulden og fuktigheten smyger sig inn på Chesney Wold, enda
så godt det er vernet, og trenger sig inn i knoklene på
sir Leicester. Flammene fra vedknipper og kull — Dedlock-tømmer og antediluviansk skog — på de brede
vide arnene stenger ikke vinden ute. Det varme vannet
i rørene som slynger sig gjennem hele huset, de faste
dørene og vinduene, skjermene og forhengene greier ikke
å utfylle ildens maktløshet og tilfredsstille sir Leicesters
behov. Derfor forkynner det fasjonable ryktet en morgen til den lyttende jord at lady Dedlock kan ventes til
byen om kort tid.
Det er en sørgelig sannhet at endog storemenn har sine fattige slektninger; og til tross for fuktigheten må sir Leicester tåle besøk av flere sånne slektninger på Chesney Wold. Forrest blandt dem står Volumnia Dedlock, en ung dame på seksti, som er dobbelt høiættet, da hun har den ære å være en fattig slektning på morssiden til en annen stor familie også. Miss Volumnia viste i ung alder et vakkert talent for å klippe ut ornamenter av farvet papir, og likeens for å synge til gitaren på spansk, og sette frem franske gåter. Hun tilbragte de tyve årene av sin tilværelse mellem tyve og firti nokså behagelig. Da kunde hun ikke følge med tiden lenger og blev ansett for å være en plage for menneskeheten. Derfor trakk hun sig tilbake til Bath, der hun lever tarvelig av en årlig sum hun får av sir Leicester, og derifra gjenopstår hun nu og da i husene til slektningene sine. Hun har en utstrakt bekjentskapskrets blandt skremmende gamle herrer med tynne ben og nankings benklær, og hun er høit på strå i denne triste byen. Men andre steder er hun litt fryktet på grunn av en indiskret bruk av en masse rød sminke og et foreldet perlehalsbånd lik en rosenkrans av små fugleegg.
I hvilket som helst land i sund tilstand vilde Volumnia være selvskrevet å komme på pensjonslisten. Det er også gjort anstrengelser i den retning, og da William Buffy kom inn i parlamentet var det også ventet at navnet hennes vilde bli notert for et par hundre pund om året. Men på en eller annen måte opdaget William Buffy at dette slett ikke var tiden da sånt kunde gjøres; og dette var det første tegn sir Dedlock fant på at fedrelandet gikk i stumper og stykker.
Så er det den høiedle Bob Stobles som kan lage varme grøtomslag bedre enn en dyrlæge, og som er en bedre skytter enn noen skogvokter. Han hadde en tid vært særlig lysten på å tjene sitt land i en post med god avlønning uten noe strev eller ansvar. I et velordnet samfund vilde dette naturlige ønske hos en sprek ung gentleman av så høi slekt hurtig blitt godkjent; men på en eller annen måte opdaget William Buffy at dette slett ikke var tider da en sånn liten sak kunde ordnes; og dette var det andre tegnet sir Dedlock fant på at fedrelandet gikk i stumper og stykker.
De andre slektninger er damer og herrer av forskjellig alder og ferdigheter; sant å si lusker de fleste av dem omkring på tause og hensiktsløse stier og synes være like så meget i bet med hvad de skal foreta sig som alle andre med hvad de skal foreta sig med dem.
Sånne gjester er det som befinner sig i salongen på Chesney Wold denne triste kvelden. Det er nær sengetid. Ilden flammer i soveværelsene hele huset over, og slektninger gjesper på ottomanene. Slektninger ved pianoet, slektninger ved sodavannbrettet, slektninger reiser sig fra kortbordet, slektninger samler sig rundt kaminen. Stående ved siden av en bestemt ild — for der er to — har vi sir Leicester. På den andre siden av den brede arnen mylady ved bordet sitt. Volumnia som en av de mer begunstigede slektningene i en luksuriøs stol mellem dem. Sir Leicester ser med overlegent mishag på sminken og perlehalsbåndet.
«Jeg møter nu og da på trappen her,» snøvler Volumnia, «en av de vakreste pikene, tror jeg, jeg har sett i mitt liv.»
«En protegé av mylady,» sier sir Leicester.
«Jeg tenkte det. Jeg følte mig viss på at et uvanlig øie måtte ha valgt ut den piken. Hun er virkelig vidunderlig. En art dukkeskjønnhet kanskje,» sier miss Volumnia og tar forbehold for sin egen art; «men på sin måte fullkommen; sånn blomstrende teint har jeg aldri sett.»
Sir Leicester synes med sitt overlegne mishag av sminken å være enig.
«Sant å si,» sier mylady slapt, «er det noe uvanlig øie i denne saken, så er det mrs. Rouncewells og ikke mitt. Rosa er hennes opdagelse.»
«Deres kammerpike, antar jeg?»
«Nei. Min altmuligpike; yndling — sekretær — bud — jeg vet ikke hvad.»
«Mrs. Rouncewell har ingen datter selv, vet jeg?» spør Volumnia.
«Mrs. Rouncewell? Nei, Volumnia. Hun har en sønn: Sant å si har hun to.»
«Og det er et bemerkelsesverdig eksempel,» sier sir Leicester med skummel ophøiethet, «på den forvirring tiden er kommet i, på alle landegrensers utslettelse, alle slusers åpning og alt utmerkets utryddelse, at mr. Tulkinghorn har meddelt mig at mrs. Rouncewells sønn er blitt innbudt til å la sig velge til parlamentet.»
Miss Volumnia gir fra sig et lite, skarpt skrik. «Jeg har aldri hørt på maken,» sier hun. «Store Gud, hvad er den mannen for noe?» ropte Volumnia.
«Jeg tror han kalles — jernverkseier.» Sir Leicester sier det langsomt, høitidelig og tvilende.
Volumnia gir igjen et lite skrik.
«Han har avslått forslaget, dersom mr. Tulkinghorns meddelelse er riktig,» sier sir Leicester. «Men det forminsker ikke denne anomali, som er fylt av skremmende forestillinger.»
Miss Volumnia reiser sig med et blikk mot lysestaken; sir Leicester foretar den store promenaden gjennem salongen og henter en som han tender ved myladys lampe.
«Jeg må be Dem, mylady,» sier han mens han gjør dette, «å bli her et øieblikk, for det individ jeg talte om kom hit i kveld — og har bedt mig — i et meget tekkelig brev, det må jeg si — om å unne ham en kort samtale angående denne unge piken. Jeg svarte at jeg vilde ta imot ham før jeg gikk til sengs.»
Miss Volumnia gir et tredje lite skrik og tar flukten. De andre slektningene sprer sig også, og sir Leicester ringer. «Hils mr. Rouncewell i husholderskens leilighet og si jeg kan ta mot ham nu.»
Mylady hadde å se til ikke lagt meget merke til dette; hun ser på mr. Rouncewell da han kommer inn. Han er litt over femti, kanskje, godt bygd, lik sin mor; han har klar røst, bred panne som det mørke håret har veket tilbake fra, og et klart åpent ansikt. Hans vesen er fullstendig naturlig og ubesværet, ikke det minste forvirret av det høie selskap han kommer i.
«Sir Leicester og lady Dedlock, jeg har alt bedt om undskyldning at jeg forstyrrer, og kan ikke gjøre noe bedre enn å være kortfattet. Jeg sier Dem takk, sir Leicester.»
Overhodet for Dedlock-familien vinker og peker på en sofa mellem ham og mylady. Mr. Rouncewell setter sig rolig der.
«I disse travle tider da så mange store tiltak er i utvikling, har menn som mig så mange arbeidsfolk på så mange forskjellige steder at vi er på farten alltid.»
Sir Leicester setter sig i en lenestol og stiller sin og Chesney Wolds ro og fred i motsetning til jernverkseierens rastløse fart.
«Lady Dedlock har vært så vennlig,» fortsetter mr. Rouncewell, «å gi en ung skjønnhet ved navn Rosa plass i sin nærhet. Nu har min sønn forelsket sig i Rosa; han har bedt mig samtykke i at han tilbyr henne ekteskap og at de blir forlovet, om hun vil ha ham — og det antar jeg hun vil. Jeg har aldri sett Rosa før i dag; men jeg har en del tillit til min sønns gode vett — endog i kjærlighet. Så vidt jeg kan skjønne svarer hun til hans fremstilling av henne, og min mor taler meget rosende om henne.»
«Det fortjener hun på alle måter,» sier mylady.
«Det gleder mig å høre Dem si det, lady Dedlock; og jeg behøver ikke forsikre hvor verdifull Deres vennlige mening om henne er for mig.»
Sir Leicester synes jernverkseieren er litt for kjapp og sier med ubeskrivelig storartethet: «Det må være helt unødvendig.»
«Helt unødvendig, sir Leicester. Nu er min sønn svært ung, og Rosa er svært ung. Som jeg har banet mig min vei, må min sønn også bane sig sin, og det kan ikke være tale om han kan gifte sig nu. Men la oss anta jeg gav mitt samtykke til at han forlovet sig med denne vakre piken, og hun vil forlove sig med ham, så tenker jeg det er best å være opriktig og si fra at jeg vilde sette det som en betingelse at hun ikke blev lenger her på Chesney Wold. Før jeg derfor taler mer med min sønn om dette, tar jeg mig den frihet å si at dersom det ikke passer, eller det er noe i veien for hennes bortreise fra Chesney Wold, vil jeg utsette saken en rimelig tid og la den stå som nu den står.»
Ikke bli lenger på Chesney Wold! Sette som betingelse! Sir Leicesters gamle mistanke mot folk i jerndistriktene våkner i ham; håret på hodet hans og skjegget på kinnene hans reiser sig rent av harme.
«Er det så å forstå, sir,» sier sir Leicester, «at De anser denne unge kvinnen for god for Chesney Wold, eller at hun tar skade av å være her lenger?»
«Sikkert ikke, sir Leicester.»
«Det gleder mig å høre.» Sir Leicester er virkelig svært overlegen.
«Undskyld, mr. Rouncewell,» sier mylady og stopper sir Leicester med en ørliten håndbevegelse, «forklar mig hvad De mener.»
«Så gjerne, lady Dedlock,» sier gjesten. «Jeg er sønn til husholdersken Deres, lady Dedlock, og tilbragte min barndom omkring huset her. Mor har levd her et halvt århundre, og kommer til å dø her uten tvil. Hun er et eksempel på hengivenhet og troskap i en sånn stilling som England gjerne kan være stolt av; men ingen stand kan tilegne sig denne heder alene, da et sånt eksempel krever høi verdi på begge sider, på den høiere uten tvil, på den lavere like sikkert også uten tvil.»
Sir Leicester snøfter litt ved å høre loven fastslått på denne måten; men i sin æresfølelse og sannhetskjærlighet innrømmer han stilltiende riktigheten av jernverkseierens påstand.
«Undskyld mig at jeg sier noe så selvinnlysende,» sier mr. Rouncewell, «men jeg vilde ikke en skulde tro jeg på noen måte føler mig skamfull over min mors stilling; heller ikke at jeg skulde mangle den respekt for Chesney Wold og familien den med rette har krav på. Det er sant nok at jeg har ønsket min mor skulde trekke sig tilbake efter så mange års tjeneste og ende sine dager hos mig. Men da jeg har forstått at det vilde knuse hennes hjerte å bryte dette sterke bånd, har jeg for lenge siden opgitt denne tanken.»
Sir Leicester satte atter en storartet mine op ved den tanken at mrs. Rouncewell skulde bli trollet bort fra sitt naturlige hjem og ende sine dager hos en jernverkseier.
«Jeg har vært læregutt og arbeider,» fortsetter gjesten. «Jeg har levd på en arbeiders lønn i årevis og utom et visst punkt har jeg måttet utdanne mig selv. Min hustru var datter til en arbeidsformann og vokste op i enkle kår. Vi har tre døtre foruten den sønnen jeg har talt om; og da vi er så heldige å ha vært i stand til å gi dem større fordeler enn vi selv hadde, har vi gitt dem god utdannelse, meget god. Det har vært noe av det vi aller mest har sørget for og hatt glede av, å gjøre dem verdig til hvilken som helst stilling i livet.»
Det var litt stolthet i stemmen hans her som han i sitt stille sinn la til: «Endog en stilling som den Chesney Wold kan by.» Derfor blev sir Leicesters mine enda mer storartet.
«Alt dette er så vanlig, lady Dedlock, der jeg lever, og i den klassen jeg tilhører, at det som vanlig vilde bli kalt et ulikt giftermål ikke er så sjelden blandt oss som andre steder. En sønn forelsker sig kanskje i en fabrikkpike; faren som arbeidet i den fabrikken selv i sin tid, vil kanskje føle sig litt skuffet med det samme; kanskje han hadde hatt andre planer med den sønnen; men det er sannsynlig at når han har forvisset sig om at den unge kvinnen har en uklanderlig karakter, så vil han si til sønnen sin: Jeg må være helt viss på det er alvoret ditt, dette. Dette er en alvorlig sak for dere begge to. Derfor vil jeg sørge for pikens utdannelse i to år. — Eller: Jeg vil sette denne piken i den samme skolen som søstrene dine går på. I den tiden gir du mig ditt ord på at du ikke treffer henne oftere. Viser det sig at hun i sin tid har utviklet sig så dere kan sies å stå på like fot, og dere ikke har skiftet sinn, så skal jeg gjøre det jeg kan til å gjøre dere lykkelig. — Jeg vet om flere sånne tilfelle, og jeg synes de peker ut for mig den vei jeg skal ta nu.»
Sir Leicesters storartethet eksploderer, rolig, men fryktelig. «Mr. Rouncewell,» sier han, «vil De sammenligne Chesney Wold med en — en fabrikk?»
«Jeg behøver ikke svare, sir Leicester, at de to stedene er meget forskjellig; men hvad dette tilfellet angår tror jeg en med rette kan sammenligne dem.»
Sir Leicester lar sitt majestetiske blikk gli ned over den ene siden av den lange salongen og tilbake; og langs den andre før han kan tro han er våken.
«Er De opmerksom på, sir, at denne unge kvinnen som mylady — mylady! — har gitt en stilling nær sin egen person, er blitt oplært i landsbyskolen ut for portene?»
«Sir Leicester, jeg er fullt opmerksom på det. Det er en god skole og vakkert understøttet av denne familien.»
«Da, mr. Rouncewell,» sier sir Leicester, «er nytten av det De har sagt, uforståelig for mig.»
«Vil det være mer forståelig, sir Leicester,» sier jernverkseieren og rødmer litt, «når jeg sier at jeg ikke anser oplæringen i landsbyskolen for å være tilstrekkelig for min sønns hustru.»
Dedlock-sinnet opdager straks at dette å opdra folk ut av deres stand og stilling er et nytt prov på at skillegrensene utslettes og slusene åpnes.
«Mylady, undskyld,» sier han, for hun har gitt tegn at hun vil til å si noe; «tillat mig et øieblikk. Mr. Rouncewell, vårt syn på plikt, vårt syn på stilling, vårt syn på opdagelse, og vårt syn på — kort sagt, vårt syn på alt — er så diametralt motsatt, at en fortsettelse av denne diskusjon vil støte Deres følelser og støte mine. Denne unge kvinnen har den ære å nyte myladys opmerksomhet og gunst. Ønsker hun å trekke sig tilbake fra denne opmerksomhet og gunst, og gi sig inn under en innflytelse som strider mot den, så har hun når som helst frihet til å gjøre det. I alt annet kan vi ikke gå med på noe, og derfor ber vi Dem ha den godhet å forlate dette emnet.»
Gjesten venter et øieblikk om kanskje mylady vil si noe; men hun sier ingen ting. Så reiser han sig og svarer: «Sir Leicester og lady Dedlock, tillat mig å takke Dem for Deres opmerksomhet og bare si at jeg meget alvorlig skal råde min sønn til å overvinne sine nuværende følelser. God natt!»
«Mr. Rouncewell,» sier sir Leicester, «det er sent, og det er mørkt. Jeg håper Deres tid ikke er så kostbar at De ikke vil tillate mylady og mig å tilby Dem gjestfrihet på Chesney Wold, iallfall for i natt.»
«Det håper jeg også,» sier mylady.
«Jeg sier Dem mange takk; men jeg må reise hele natten for å nå en landsdel langt borte presis til avtalt tid i morgen tidlig.»
Og jernverkseieren tar avskjed; sir Leicester ringer, og mylady reiser sig da han forlater værelset.
Mylady begir sig til sitt boudoir og sitter tankefull ved ilden og ser på Rosa som sitter og skriver i værelset innenfor. «Kom hit, barnet mitt,» sier hun. «Si mig sannheten. Er du forelsket?»
«Å! — mylady?» —
Mylady ser på det rødmende ansiktet og sier smilende:
«Hvem er der? Er det mrs. Rouncewells sønnesønn?»
«Ja, med Deres tillatelse, mylady. Men jeg vet ikke om jeg er forelsket i ham, ennu.»
«Ennu, du vesle dumrian! Vet du om han er forelsket i dig, ennu?»
«Jeg tror han liker mig litt, mylady.» Og Rosa brister i gråt.
«Hør på mig, barnet mitt,» sier lady Dedlock og stryker henne over det mørke håret. «Du er ung og sann, og jeg tror du føler dig knyttet til mig.»
«Ja, det er jeg, mylady. Det er ikke noe jeg ikke vilde gjort til å vise Dem det.»
«Og jeg tror ikke du vilde forlate mig akkurat nu, Rosa, ikke engang for en elsket mann?»
«Nei, mylady! Å, nei!» Rosa ser op, rent skremt ved den tanken.
«Ha tillit til mig, barnet mitt. Vær ikke redd mig. Jeg vil du skal bli lykkelig, og jeg vil gjøre dig lykkelig — om jeg kan gjøre noen lykkelig her på jorden.»
Rosa gråter igjen, kneler ned og kysser hånden hennes. Mylady tar hånden hennes, står og ser inn i ilden, rent fortenkt, til hun langsomt slipper den igjen; og Rosa trekker sig stille tilbake. Men stadig stirrer mylady inn i ilden.
Hvad søker hun der? En hånd som ikke er mer, en hånd som aldri har vært, og som kunde ha forandret hele hennes liv som ved trolldom? Eller hører hun på spøkelsesvandringen og tenker på hvad for skritt den ligner mest? Mannsskritt? Kvinneskritt? Små barneføtter som tripper og kommer — kommer? Hvorfor stenger så stolt en dame dørene og sitter så enslig ved arnen?
Volumnia er borte dagen efter, og alle slektningene er spredt før middagen. Volumnia blir ført nedover den store trappen av sir Leicester; og slektningene spres for alle vinder, og vintervinden som blåser denne dagen ryster løvet av trærne rundt det forlatte huset, som alle slektningene er blitt forvandlet til visnede blad.