Bleak House – Ødegården 1/25
FEMOGTYVENDE KAPITEL
Mrs. Snagsby ser det alt.
Det er uro i Cooks Court, Cursitor Street. Sort mistanke skjuler sig i dette fredfulle strøket. Mr. Snagsby har forandret sig, og den vesle konen hans vet det.
Mr. Snagsby kan ikke hitte rede på hvad det er han har fått å gjøre med. Noe er galt noen steder; men hvad det er, hvad det kan bli til, for hvem, når, og fra hvilken utenkt og uhørt kant det kan komme, det er gåten i hans liv. Og det er det fryktelige ved denne tilstand at hver time i hans daglige liv, hver gang butikkdøren åpner sig, hver gang det ringer, hver gang et bud kommer inn, hver gang et brev blir avlevert kan det gå ild i hemmeligheten, og den eksploderer og sprenger i luften — bare mr. Bucket vet hvem.
Av denne grunn banker mr. Snagsbys hjerte voldsomt i hans skyldbetyngede bryst hver gang en ukjent mann kommer inn i butikken, og det gjør mange ukjente menn, og sier: «Er mr. Snagsby hjemme?» Sånne spørsmål piner ham sånn at er det gutter som kommer med dem, hevner han sig ved å slå efter ørene deres over disken, og spørre hvad de hvalpene mener med det, og hvorfor de ikke kan tale ut straks. Vrangere menn og gutter vandrer hårdnakket inn i mr. Snagsbys søvn og skremmer ham med uberegnelige spørsmål, så det hender ofte at mr. Snagsby om morgenen våkner i mareritt ved at den vesle konen hans ryster ham og sier: «Hvad i all verden står på med mannen?»
Den vesle konen selv er ikke den minste vanskeligheten hans. Å vite han alltid gjemmer på en hemmelighet for henne, at han under alle omstendigheter har å skjule og holde fast på en sår dobbelttann som gløggheten hennes alltid er rede til å rykke ut av hodet på ham, det får mr. Snagsby til å se ut som en hund som vil se alle andre steder enn møte sin herres blikk.
Disse forskjellige tegn går ikke hus forbi hos den vesle konen. De tvinger henne til å si: «Snagsby har noe i tankene sine.» Og sånn kommer mistanken inn i Cooks Court, Cursitor Street. Fra mistanke til sjalusi finner mrs. Snagsby veien så naturlig og kort som fra Cooks Court til Chancery Lane. Og sånn kommer sjalusien inn i Cooks Court, Cursitor Street. Og når den først er der, er den meget aktiv og utspekulert i mrs. Snagsbys bryst, frister henne til å undersøke mr. Snagsbys lommer om natten, lese mr. Snagsbys brev i all hemmelighet, lete i journal og protokoll, pengeskuffer, pengeskrin og pengeskap, stå på vakt ved vinduer, lytte bak dører, og stadig sette det og det sammen ved den gale enden.
«Hvem var Minrod?» spør mrs. Snagsby sig selv alt i ett. «Hvem var den damen — det krøteret? Og hvem er den gutten?» Nu, siden Minrod er like død som den mektige jegeren, og siden det ikke er mulig å skaffe frem damen, vender mrs. Snagsby sitt åndelige øie for tiden med fordoblet årvåkenhet mot gutten. «Og hvem,» spør mrs. Snagsby for tusen og første gang, «er den gutten? Hvem er den —!» Og der får mrs. Snagsby en inspirasjon.
Han har ingen respekt for mr. Chadband. Nei, sikkert nok, og han vilde ikke ha det naturligvis. Nei, ikke under disse smittsomme omstendigheter. Han blev invitert og utvalgt av mr. Chadband — nå, mrs. Snagsby hørte det med sine egne ører! — å komme og bli undervist om hvor han skulde gå, få en preken av mr. Chadband, og han kom aldri! Hvorfor kom han aldri? Fordi noen sa til ham at han ikke skulde komme. Hvem sa til ham at han ikke skulde komme? Hvem? Ha ha ha! Mrs. Snagsby ser det alt!
Men heldigvis møtte mr. Chadband den gutten på gaten i går, og mr. Chadband, som syntes han passet godt til et forbedringsobjekt til fryd for en utvalgt menighet, grep ham og truet med å overgi ham til politiet dersom han ikke viste den ærverdige herren hvor han bodde, og dersom han ikke møtte op i Cooks Court i morgen aften. Og i morgen aften vil gutten være her, og i morgen aften vil mrs. Snagsby holde øie med ham og med en annen en også; og, åja, du kan gå langt på dine hemmelige veier — sier mrs. Snagsby overlegen og fylt av harme — men du gjør ikke mig blind!
Mrs. Snagsby slår ikke på noen tamburin; hun tier stille og vet hvad hun vil. Morgendagen kommer, i morgen aften kommer. Mr. Snagsby kommer i den sorte frakken sin; paret Chadband kommer; læreguttene og Gusta kommer for å bli opbygget; og til slutt, med lutende hode og skinnluefillen i hånden kommer Jo, just mr. Chadbands vrange forbedringsobjekt.
Mrs. Snagsby skrur vaktblikket sitt på Jo da han blir ført inn i den vesle salongen av Gusta. Hun ser på mr. Snagsby i samme stund han kommer inn. Aha! Hvorfor ser han på mr. Snagsby? Mr. Snagsby ser på ham. Hvorfor skulde de ellers skifte dette blikket, og hvorfor skulde ellers mr. Snagsby bli forvirret og gi et hostesignal bak hånden sin? Det er så klart som krystall at Snagsby er far til den gutten.
«Fred, mine venner,» sier Chadband, han reiser sig og tørrer den oljete svetten av sitt ærverdige åsyn. «Fred være med oss! Mine venner, hvorfor med oss? Fordi,» med det fete smilet sitt, «den ikke kan være mot oss, fordi den må være for oss, fordi den ikke forherder, fordi den formilder, fordi den ikke ypper strid som høken, men kommer hjem til oss som duen! Derfor, mine venner, fred være med oss! Min menneskelige gutt, kom frem!»
Mr. Chadband strekker ut den pløsne hånden sin og legger den på Jos arm, mens han overveier hvor han skal plasere ham. Jo føler sig alt annet enn trygg på sin ærverdige venns hensikter; han er slett ikke viss på om det ikke skal hende ham noe pinlig, og mumler: «La mig være, De! Jeg ha'ke sagt noe til Dem, jeg. La mig være, De!»
«Nei, min unge venn,» sier Chadband mykt, «jeg vil ikke la dig være. Og hvorfor? Fordi jeg er en høstarbeider, fordi du er overgitt til mig, og er blitt et dyrebart redskap i mine hender. Mine venner, måtte jeg bruke dette redskapet til Eders beste, til Eders fordel, til Eders vinning, til Eders velferd, til Eders berikelse! Min unge venn, sitt på denne stolen.»
Jo tror tydeligvis at den ærverdige herren vil klippe håret hans, og verger hodet sitt med begge armene, og blir bragt i den ønskede stilling bare med stor vanskelighet. Da det endelig lykkes, stiller mr. Chadband sig bak bordet, løfter bjørnelabben sin og sier: «Mine venner!» Av gammel vane fester mr. Chadband sitt blikk på en av tilhørerne, og denne gang blir det tilfeldigvis mr. Snagsby, og hele tiden taler han nu til denne ulykkelige avskriveren, som var forvirret nok før.
«Vi har her mellem oss, mine venner,» sier Chadband, «en hedning, en beboer av Tom Ensligs telt, en ferdesmann på jordens overflate. Vi har her mellem oss, mine venner,» og mr. Chadband skjenker mr. Snagsby et oljet smil, «en bror og gutt. Uten foreldre, uten slekt, uten hjord og hyrde, uten gull og sølv og edelstener. Nu, mine venner, hvorfor sier jeg han er uten alt dette? Hvorfor? Hvorfor er han det?» Mr. Chadband spør som han gir mr. Snagsby en ny gåte, og opfordrer ham til ikke å gi op å løse den.
Mr. Snagsby blir rent forvirret ved det mystiske blikk han just nu fikk fra den vesle konen sin, omtrent da mr. Chadband nevnte ordet «foreldre». Han blir fristet til å si helt beskjedent: «Jeg vet det så visst ikke, sir.» Ved denne avbrytelse glor mrs. Chadband på ham, og mrs. Snagsby sier: «Fy for skam!»
«Jeg hører en røst,» sier Chadband. «Er det en stille røst, mine venner? Jeg frykter, nei! — enda jeg gjerne vilde håpe det —.»
«Aha!» fra mrs. Snagsby.
«Den sier, jeg vet det ikke. Så vil jeg si hvorfor. Jeg sier denne bror som er blandt oss her, er uten foreldre, uten slekt, uten hjord og hyrde, uten gull og sølv og edelstener, fordi han er uten det lys som skinner på noen av oss. Hvad er dette lys? Hvad er det? Jeg spør Eder, hvad er dette lys?»
Mr. Chadband legger hodet bakover og gjør en pause; men mr. Snagsby lar sig ikke lokke ut til sin fordervelse igjen. Mr. Chadband lener sig over bordet og støter det han har å si nu bent inn i mr. Snagsby med den skitne tommelfingeren sin.
«Det er,» sier Chadband, «den stråle av stråler, den sol av soler, den måne av måner, den stjerne av stjerner. Det er sannhetens lys.»
Mr. Chadband strammer sig op og ser triumferende på mr. Snagsby som det vilde glede ham å vite hvordan han føler sig nu.
«Sannhetens lys,» sier mr. Chadband og støter efter ham igjen. «Si ikke til mig det ikke er lampen av lamper. Jeg sier dig, det er. Jeg sier dig millioner ganger, det er. Det er! Jeg sier dig at jeg vil forkynne det for dig enten du liker det eller ei. Ja, jeg vil forkynne det for dig med en talende trompet! Jeg sier dig at steiler du mot det, skal du falle, du skal bli skrammet, du skal bli slått, du skal bli flådd, du skal bli knust!»
Mr. Chadband er meget varm, og mr. Snagsby er en fiende av all dyd og meget ulykkelig, enda så uskyldig han er.
«Hvad er sannhet, mine venner?» fortsatte Chadband. «Når denne unge hedning som nu er iblandt oss — som nu, mine venner, sover her blandt oss — når denne unge forherdede hedning fortalte oss en historie om en hane og om en okse, og om en dame og et pund i gull, var dette sannhet? Nei. Eller om det var det delvis, var det den hele sannhet? Nei, mine venner, nei!»
Hadde mr. Snagsby kunnet stå imot sin vesle kones blikk nu det trenger inn gjennem øinene hans, hans sjels vinduer, og leter gjennem hele leiligheten der inne, måtte han vært en annen mann enn den han er. Han kryper sammen og bøier sig dypt.
«Eller, mine venner,» sier Chadband og stiger ned til deres fatteevne, «dersom herren i dette huset går ut i byen og ser en ål, og kommer hjem og kaller til sig fruen i dette huset, og sier til henne: Sara, fryd dig med mig; for jeg har sett en elefant! — vilde det vært sannheten?»
Mrs. Snagsby gråter.
«Eller, mine venner, om han så en elefant, og kom hjem og sa: Se, byen er øde og tom, jeg har bare sett en ål! — vilde det vært sannheten?»
Mrs. Snagsby hulker høit.
«Eller, mine venner,» sa Chadband, stimulert av denne lyden, «sett de unaturlige foreldrene til denne sovende hedning — for foreldre hadde han, mine venner, uten tvil! — efter de hadde kastet ham for ulver og gribber og ville hunder og unge gaseller og slanger, vendte tilbake til deres bolig og festet med piper og dans og kornbrennevin og kjøtt og fjærfe fra slakteren, vilde det vært sannheten?»
Mrs. Snagsby svarer med å gi sig til offer for krampetrekninger, ikke et motstandsløst offer, men et gråtende og baskende et, så Cooks Court gjenlyder av skrikene hennes. Til slutt blir hun rent stiv og må bæres op den trange trappen som et flygel. Efter usigelig lidelse, som vekker den største forferdelse, blir hun ved ilbud fra soveværelset erklært fri for smerte, men meget utmattet. I denne sakenes tilstand våger mr. Snagsby, tråkket og klemt fordervet under flygeltransporten og ytterst redd og svak, å komme frem bak døren i salongen.
Hele denne tiden står Jo stille på det stedet der han våknet og stikker biter av skinnluen sin i munnen. Han spytter dem ut med bedrøvelig mine; for han føler hans natur er sånn at han er en uforbederlig fordømt, og at det ikke er noe gagn i at han holder sig våken, for han vil aldri vite noen ting. «Det er ikke verd jeg dryger her lenger,» tenker Jo. «Mr. Snagsby kommer ikke til å si noe til mig i kveld likevel.» Og ned over trappen subber han.
Men der nede står den medlidende Gusta og gir ham sitt eget smørbrød med ost på. «Her har du litt å spise, stakkars gutt,» sier Gusta.
«Takk, frøken,» sier Jo.
«Er du sulten?»
«Åja,» sier Jo.
«Hvor er det blitt av far din og mor din, he —?»
Jo stanser midt i en bit og ser forstemt ut; for denne foreldreløse myndlingen til den kristne helgen hadde klappet ham på skulderen; og det er første gang i hans liv en bra hånd har lagt sig på ham.
«Jeg har aldri visst noe om dem,» sier Jo.
«Ikke jeg om mine heller!» roper Gusta, og forsvinner skremt nedover trappen.
«Jo,» hvisker avskriveren da gutten står og nøler på trappen.
«Her er jeg, mr. Snagsby!»
«Jeg visste ikke du var gått — se, her er et par kroner til. Det var fett du ikke sa noe om den damen. Du kan ikke være for stille, Jo.»
«Jeg er våken, herre!»
Og så god natt.
En spøkelsesaktig skygge, i kniplinger og nattkappe, følger mr. Snagsby til det værelset han kom fra og glir høiere op. Og fra denne stund, hvor han så går følger en annen skygge enn hans egen ham også. Og hvad hemmelighetsfull atmosfære hans egen skygge så passerer gjennem, la alle som har del i ta sig i vare! For mrs. Snagsby er der også, og hun er på vakt!