Bleak House – Ødegården 1/24
FIREOGTYVENDE KAPITEL
En appellsak.
Richard meddelte snart sin sinnstilstand til mr. Jarndyce. Jeg tviler på om min formynder blev særlig overrasket da han mottok denne fremstilling, enda den gav ham både uro og skuffelse. Han og Richard talte ofte sammen i enrum sent på kvelden og tidlig om morgenen og tilbragte hele dagen i London der de hadde utallige konferanser med mr. Kenge og arbeidet sig gjennem en mengde ubehagelige saker. Enda min formynder hele denne tiden var adskillig plaget av vindretningen og gned sig over hodet så stadig at knapt et hår fikk være i ro på sin plass, var han alltid like hjertelig mot Ada og mig som ellers, men tidde om disse sakene. Og av Richard kunde våre største anstrengelser ikke lokke frem annet enn forsikringer om at alt gikk utmerket, og at alt virkelig var all right til slutt. Likevel kunde han ikke fri oss for vår engstelse.
Men i tidens løp fikk vi da vite at det var blitt gjort en ny henvendelse til lordkansleren for Richards skyld som umyndig myndling, at det var en masse snakk, og at lordkansleren i åpen rett betegnet ham som et plagsomt og lunefullt barn, og at saken blev utsatt og atter utsatt og referert og ansøkt om, til Richard begynte å tvile på, sa han til oss, om det han dersom han i det hele kom inn i hæren, ikke blev som en veteran på sytti eller åtti år. Til slutt fikk han tilsagn om å møte lordkansleren igjen i hans privatværelse, og der bebreidet lordkansleren ham meget alvorlig at han ødslet bort tiden og ikke visste hvad han vilde — «en temmelig god spøk, synes jeg,» sa Richard, «fra det hold!» Til slutt blev det da ordnet sånn at han fikk lov å søke om optagelse i garden til hest; navnet hans blev satt på listen blandt ansøkerne om en fanejunkerstilling; kjøpepengene blev deponert; og på sin vanlige brå måte styrtet Richard sig inn i militære studier, stod op klokken fem om morgenen og øvde sig med slagsverdet.
Sånn fulgte ferie efter sesjon, og sesjon efter ferie. Vi hørte somme tider om Jarndyce og Jarndyce; den saken kom og gikk, som vanlig. Til slutt blev fanejunkerstillingen erhvervet, og Richard fikk ordre å slutte sig til et regiment i Irland.
Han kom med denne meddelelsen en aften og hadde en lang konferanse med min formynder. Næsten en time gikk før min formynder stakk hodet inn i det værelset der Ada og jeg satt, og sa: «Kom inn, kjære!» Vi gikk inn, og fant Richard, som hadde vært i løftet stemning da vi sist så ham, stå og lene sig til kaminhyllen og så ergerlig og vred ut.
«Rick og jeg, Ada,» sa mr. Jarndyce, «er ikke helt enig. Hør nu, Rick, se lysere på dette!»
«De er meget hård mot mig, sir,» sa Richard. «Desto hårdere siden De har vært så hensynsfull mot mig i alt annet, og vist mig så megen vennlighet at jeg aldri kan glemme det. Jeg kunde aldri komme riktig i vei uten Dem, sir.»
«Nuja,» sa mr. Jarndyce, «jeg vil gjerne sette dig enda bedre i vei. Jeg vil gjerne se dig på en bedre fot med dig selv.»
«Jeg håper De undskylder jeg sier det, sir,» svarte Richard ophisset, men ærbødig likevel; «jeg tror jeg selv kan bedømme mig best.»
«Jeg håper du undskylder jeg sier det, kjære Rick,» sa mr. Jarndyce meget blidt og godlyndt; «det er meget naturlig at du tror det; men jeg tror det ikke; så jeg må gjøre min plikt, Rick; ellers vilde du ikke bry dig om mig når du får tenkt over det med koldt blod; og jeg håper du alltid vil bry dig om mig.»
Ada var blitt så blek at han fikk henne til å sette sig, og satte sig ved siden av henne.
«Det er ingen ting, kjære,» sa han, «det er ingen ting. Rick og jeg er bare uenig på vennlig måte; og du må høre hvad det gjelder; for det gjelder nemlig dig. Nu er du vel redd for det som kommer.»
«Nei, kjære fetter John,» svarte Ada og smilte; «ikke når det kommer fra dig.»
«Takk, kjære. Hør nu rolig på mig et øieblikk uten å se på Rick. Og, vesle kvinne, gjør det samme. Min kjære pike,» han la sin hånd på hennes, «du husker den samtalen vi fire hadde, da den vesle kvinnen fortalte mig om en liten kjærlighetsaffære?»
«Det er ikke trolig at hverken Richard eller jeg noen gang kan glemme din godhet den gang, fetter John.» «Jeg kan aldri glemme den,» sa Richard.
«Og jeg kan aldri glemme den,» sa Ada.
«Så blir det lettere for mig å si det, og lettere å bli enig,» sa min formynder, og ansiktet hans strålte av hjertens godhet og ærlighet. «Ada, fuglen min, du skulde vite at Rick nu har valgt sitt livsyrke for siste gang. Alt han med sikkerhet eier er brukt når hans utrustning er betalt. Han har uttømt alle sine ressurser, og er fra nu av bundet til det treet han har plantet.»
«Helt sant at jeg har uttømt mine nuværende ressurser, og jeg er vel tilfreds med å vite det. Men det jeg med sikkerhet eier, sir,» sa Richard, «er ikke alt jeg har.»
«Rick, Rick!» ropte min formynder; hans vesen viste plutselig frykt og røsten forandret sig; han løftet hendene som han vilde stoppe ørene sine, «for Guds skyld, bygg ikke noe håp på familiens forbannelse! Hvad du gjør på denne siden av graven, så kast ikke et eneste blikk på det fryktelige fantom som har spøkt så lenge for oss. Bedre å låne, bedre å tigge, bedre å dø!»
Vi blev alle forskrekkede over gløden i denne formaning. Richard bet sig i leppene og holdt pusten; han så på mig som han følte og visste at jeg også følte hvor meget han trengte til den.
«Ada, kjære,» sa mr. Jarndyce og vant tilbake sin munterhet, «dette er sterke rådsord; men jeg lever i Bleak House og har sett et syn her. Nok om dette. Alt Richard hadde til å gi ham en start i livet er nu satt i våge. Jeg anbefaler ham og dig, for hans skyld og for din, at han skal skilles fra oss med den forståelse at det ikke er noen slags pakt mellem dere. Jeg må gå videre; jeg vil tale åpent til dere begge. Dere skulde ha full tillit til mig, og jeg vil ha full tillit til dere. Jeg ber dere for tiden helt å løse alle bånd mellem dere uten slektskapets.»
«Best De sier straks, sir,» sa Richard, «at De frasier Dem all tillit til mig, og at De råder Ada til å gjøre det samme.»
«Best ikke å si noe sånt, Rick; for jeg mener ikke det.»
«De synes jeg har begynt dårlig, sir,» sa Richard. «Jeg har det; jeg vet det.»
«Hvordan jeg håpet du hadde begynt, og fortsatt, det sa jeg dig sist vi talte sammen,» sa mr. Jarndyce hjertelig og opmuntrende. «Du har ikke gjort den begynnelsen ennu; men alt har sin tid, og din er ikke forbi ennu — den er tvert imot ikke kommet riktig ennu. Gjør en klar og grei begynnelse. Dere to er meget unge, kjære; og dere er fetter og kusine. Til nu er dere ikke noe mer. Det som mer skal bli, må komme som frukt av arbeide, Rick, og ikke før.»
«De er meget hård mot mig, sir,» sa Richard. «Hårdere enn jeg kunde trodd De vilde være.»
«Kjære gutten min,» sa mr. Jarndyce, «jeg er hårdest mot mig selv når jeg gjør noe som smerter dig. Du har botemidlet i dine egne hender. Ada, det er best for ham å være fri, at det ikke er noen ungdommelig forlovelse mellem dere. Richard, dét er best for henne, absolutt det beste; du skylder henne det. Hør nu! Dere vil begge gjøre det som er best for den andre, om det ikke er det beste for dere selv.»
«Hvorfor er det best, sir?» sa Richard hurtig. «Det var ikke det da vi åpnet hjertene våre for Dem. De sa ikke det den gang.»
«Jeg har hatt erfaringer siden. Jeg laster dig ikke, Rick — men jeg har hatt erfaringer siden.»
«De mener, om mig, sir.»
«Nuja — ja, om dere begge to,» sa mr. Jarndyce vennlig. «Tiden er ikke inne da dere skal forplikte dere til hverandre. Det er ikke rett, og jeg må ikke godkjenne det. Så, mine unge frender — begynn på nytt! Fortid er fortid, og et nytt blad er vendt op for dere til å skrive deres liv på.»
Richard så engstelig på Ada, men sa ikke noe.
«Jeg har undgått å si et ord til noen av dere, eller til Esther,» sa mr. Jarndyce, «før nu, så vi kan være åpen som dagen og helt på like fot. Nu råder jeg dere på det kjærligste, nu ber jeg dere så alvorlig jeg kan, at dere skilles sånn som dere kom hit. Overlat alt annet til tiden, sannheten og utholdenheten. Gjør dere noe annet, gjør dere galt, og dere har fått mig til å gjøre noe galt ved å ha ført dere sammen.»
Der blev en langvarig stillhet.
«Fetter Richard,» sa Ada og hevet de blå øinene ømt mot hans ansikt, «efter det fetter John har sagt, synes jeg ikke vi har noe valg. Ditt sinn kan være helt rolig for min skyld; for du forlater mig her i hans varetekt; helt rolig så lenge jeg lar mig lede av hans råd. Jeg — jeg tviler ikke på, fetter Richard,» sa Ada litt forvirret, «at du holder meget av mig, og jeg — jeg tror ikke du vil forelske dig i noen annen. Men jeg vil gjerne du tenkte vel over dette også; og jeg vilde gjerne du blev meget lykkelig på alle måter. Du kan stole helt på mig, fetter Richard. Jeg er ikke omskiftelig; men jeg er ikke urimelig; jeg vilde aldri laste dig. Jeg vil alltid tenke kjærlig på dig og ofte tale om dig med Esther; og — og kanskje du somme tider vil tenke litt på mig også, fetter Richard. Så nu,» sa Ada; hun gikk bort til ham og gav ham sin skjelvende hånd, «er vi bare fetter og kusine igjen, Richard — for tiden bare kanskje — og jeg ber Guds velsignelse over den kjære fetteren min, hvor han så ferdes!»
Det var underlig for mig at Richard ikke var i stand til å tilgi min formynder for han hadde samme opfatning om ham som han selv hadde gitt uttrykk for til mig i meget sterkere ordelag. Men det var sikkert nok tilfellet. Jeg la merke til, og det bedrøvet mig, at fra denne stund var han aldri så fri og åpen mot mr. Jarndyce som før.
Han fortapte sig snart i forberedelser og utrustning, og glemte endog sin sorg over å skilles fra Ada, som blev igjen i Hertfordshire, mens han, mr. Jarndyce og jeg reiste til London og blev der en uke. Han husket henne i rykk og rier, brast endog i gråt, og i sånne stunder betrodde han mig de tyngste selvbebreidelser. Men om noen få minutter mante han frem noen ubestemmelige måter til å gjøre dem begge rike og lykkelig for alltid, og så blev han så munter som mulig.
Det var en travel tid, og jeg travet omkring med ham dagen lang og kjøpte alle slags ting han trengte til. Om de ting han vilde ha kjøpt hadde han fått fulgt sine egne innfall, sier jeg ingen ting. Han var helt fortrolig med mig og talte ofte så fornuftig og følelsesfullt om sine feil og sin sterke beslutning at jeg ikke kunde bli trett av det.
I denne uken kom og gikk en person i losjiet vårt for å fekte med Richard, en forhenværende kavalerist, en fin, morsk kar å se til. Jeg hørte så meget om ham, ikke bare av Richard, men også av min formynder, at jeg en morgen med hensikt satte mig til med et arbeide efter frokosten til han kom.
«God morgen, mr. George,» sa min formynder; det traff sig sånn at han var alene hos mig. «Mr. Carstone kommer straks. Jeg vet miss Summerson er glad over å få hilse på Dem. Vær så god ta plass!»
Han satte sig, litt lei sig for jeg var til stede, syntes jeg. Uten å se på mig strøk han sig med den tunge solbrente hånden sin atter og atter over overleppen.
«De er så presis som solen,» sa mr. Jarndyce.
«Vanens makt, sir,» svarte han. «Fra min militærtid. Jeg er slett ikke noen forretningsmann.»
«Likevel har De et stort etablissement også, har jeg hørt?» sa mr. Jarndyce.
«Ikke så meget ved det, sir. Jeg har en skytebane, og det er ikke så meget ved den heller.»
«Og hvad for skytter og fekter gjør De mr. Carstone til?» sa min formynder.
«Riktig god, sir,» svarte han, krysset armene over brystet og så svært stor ut. «Vilde mr. Carstone legge hele viljen til, vilde han bli svært bra.»
«Men det gjør han ikke, antar jeg?» sa min formynder.
«Han gjorde det i førstningen, sir; men ikke siden. Ikke hele sin vilje. Kanskje han har noe annet å tenke på — en eller annen ung dame kanskje.» De blanke mørke øinene hans så på mig et øieblikk for første gang
«Det er ikke mig han har i tankene, kan jeg forsikre Dem, mr. George,» sa jeg leende, «enda De synes mistenke mig for det.»
Han rødmet litt og bukket. «Ingen fornærmelse, håper jeg, frøken. Jeg er nu sånn en grobian.»
«Slett ikke,» sa jeg. «Jeg tar det som en kompliment.»
Hadde han ikke sett mig før, gjorde han det nu, en tre fire ganger, hurtig efter hverandre. «Undskyld, sir,» sa han til min formynder med mandig ærbødighet; «men De gjorde mig den ære å nevne denne dames navn —?»
«Miss Summerson.»
«Miss Summerson,» gjentok han og så på mig igjen.
«Kjenner De navnet?» spurte jeg.
«Nei, frøken. Så vidt jeg vet har jeg aldri hørt det før: Jeg syntes jeg hadde sett Dem noen steder.»
«Jeg tror ikke det,» svarte jeg og så op fra arbeidet mitt; og det var noe så ekte og ærlig i hans tale og vesen at det gledet mig. «Jeg husker ansikter svært godt.»
«Det gjør jeg også, frøken,» svarte han og møtte mitt blikk fullt og åpent. «Hm! — hvad var det nu som satte mig på det?»
Han rødmet igjen, og min formynder kom ham til hjelp.
«Har De mange elever, mr. George?»
«Det er så forskjellig, sir. Oftest er det en liten flokk å leve av.»
«Og hvad slags menn er det som kommer og øver sig på skytebanen Deres?»
«Alle slags menn, sir. Engelskmenn og utlendinger. Fra adelsmenn til læregutter. Jeg har hatt franske kvinner også, som har vært rene kløppere i pistolskytning. Gale mennesker i massevis, naturligvis — men de går alle steder der dørene står åpne.»
«Folk kommer vel ikke med skumle planer om å skyte på skive, håper jeg?» sa min formynder og smilte.
«Ikke så meget av det, sir; men det har da hendt. Oftest kommer de for å øve sig ― eller av lediggang. Undskyld,» sa mr. George, han rettet rygg og støttet en neve på hvert kne, «men jeg tror De prosederer med kanslerretten, om jeg har hørt riktig?»
«Dessverre gjør jeg det.»
«Jeg har hatt en av Deres landsmenn en gang, sir.»
«Hvordan gikk det til?»
«Nå, mannen var så pint og plaget,» sa mr. George, «at han var rent fra sig. Jeg tror ikke han tenkte på å sikte på noen; men han var så harm og hissig at han kom og betalte for femti skudd og skjøt i vei til han var rød som en glo. En dag vi var alene, sa jeg til ham: Dersom denne øvelsen er en sikkerhetsventil, kamerat, så vel og bra! Men jeg liker ikke De er så forhippen på det i Deres sinnstilstand; jeg så helst De gikk et annet sted. Jeg var på min post om han vilde slå, så hissig var han; men han tok det godt og sluttet straks. Vi trykte hverandres hender, og blev likesom et slags venner.»
«Hvad er det for en mann?» spurte min formynder med interessert tonefall.
«Nå, han begynte med å være en liten Shropshirefarmer, før de gjorde ham til en olm okse.»
«Hette han Gridley?»
«Han hette det, sir?»
Mr. George gav mig igjen en rekke gløgge blikk, da min formynder og jeg skiftet et par ord, overrasket som vi blev; og jeg forklarte ham derfor hvordan vi kjente navnet. Han bukket for mig igjen på sin kavaleristmåte.
«Jeg vet ikke,» sa han og så på mig, «hvad det er som setter mig på sånt — men — tøis!» Han strøk sig med den tunge hånden over det tette mørke håret, som han vilde feie disse tankene ut av sinnet.
«Det gjør mig ondt å vite at denne sinnstilstand har ført Gridley inn i nye ubehageligheter, og at han skjuler sig,» sa min formynder.
«Det har jeg hørt,» sa mr. George. «Det har jeg hørt.»
«Vet De hvor?»
«Nei, sir,» svarte kavaleristen. «Jeg kan ikke si noe om ham. Jeg venter han snart er utslitt. En kan skamfere en sterk manns hjerte i mange år; men plutselig vil det virke til slutt.»
Richard kom, og samtalen sluttet. Mr George reiste sig, bukket for mig, sa farvel til min formynder, og gikk med tunge lange skritt ut av værelset.
Dette var om morgenen den dagen da Richard skulde reise. Vi hadde ikke flere innkjøp å gjøre nu; jeg var ferdig med all pakningen, og vi var fri til kvelden da han skulde reise til Liverpool for å ta til Holyhead. Jarndyce og Jarndyce ventedes å komme frem i retten denne dagen, og Richard foreslo mig at vi skulde gå ned i retten og høre på. Da det var siste dagen hans hos oss, og han var svært ivrig, og jeg aldri hadde vært der før, sa jeg ja, og vi gikk ned til Westminster der retten var satt den gang. Min formynder visste hvor vi gikk, og fulgte oss derfor ikke.
Da vi kom inn i rettssalen, satt lordkansleren der i all sin storhet, den samme jeg hadde sett i hans privatværelse i Lincolns Inn. Klubben og signetene lå på et rødt bord ned for ham sammen med en umåtelig blomsterbukett, lik en hel liten have, som fylte rettssalen med sin duft. Ned for bordet igjen satt en lang rad sakførere med papirbunker på gulvmatten fremfor føttene deres; så var det herrene ved skranken i parykk og kappe — noen våkne og andre sovende, og en av dem talte, og ingen tyktes legge videre merke til hvad han sa. Lordkansleren lente sig bakover i armstolen sin med albuene mot den polstrede stolarmen og pannen støttet mot hånden. Noen av de tilstedeværende tok sig en blund; noen leste aviser; noen spaserte omkring, eller stod i grupper og hvisket sammen. Alle tyktes ta det med ro og hadde det slett ikke travelt. For mig som aldri hadde sett dette før, så det rent underlig og ufattelig ut. Jeg satt der Richard hadde gitt mig plass, og forsøkte å høre efter, og så mig rundt; men hele scenen tyktes mig så uvirkelig, alt uten stakkars vesle miss Flite, den gale kvinnen som stod på en benk og nikket til det.
Miss Flite opdaget oss snart og kom bort til oss. Hun hilste mig nådig velkommen til hennes domene og pekte med stor tilfredshet og stolthet ut hovedattraksjonene for mig. Mr. Kenge kom også og talte til oss omtrent på samme vis med eiermannens beskjedne blidhet. Det var ikke noen særlig god dag til et besøk, sa han; han vilde ha foretrukket den første dagen i sesjonen; men det var imponerende; det var imponerende.
Da vi hadde vært der en halv times tid eller så, tyktes den saken som var fore å dø ut uten å ha nådd noen avgjørelse. Lordkansleren kastet så en bunke papirer fra pulten sin til herrene ned for ham, og noen sa: «Jarndyce og Jarndyce.» Derefter blev det snakk og latter, og store dynger og stabler og mapper med papir blev båret inn.
Jeg talte treogtyve herrer med parykk som sa de møtte i denne saken, og ingen av dem tyktes forstå den noe særlig bedre enn mig. De pratet om den med lordkansleren, og motsa hverandre og forklarte for hverandre; og noen sa sånn og andre sa sånn, og ingen kunde få noe ut av det. Sånn gikk det en dryg time, og en hel del taler begyntes og blev avbrutt, og saken blev tatt tilbake for øieblikket, sa mr. Kenge; og papirene blev buntet sammen igjen før kontoristene var ferdig med å bære dem inn alle sammen.
Jeg så på Richard da disse håpløse manøvrene var til ende, og jeg blev rent forstøkt ved å se det trette uttrykket i det vakre unge ansiktet. «Det kan ikke vare i all evighet. Bedre lykke næste gang!» var alt han sa.
Jeg hadde sett mr. Guppy bære inn papirer og ordne dem for mr. Kenge; og han hadde sett mig og bukket fortapt for mig; så jeg fikk lyst til å gå min vei. Richard hadde gitt mig sin arm og førte mig bort da mr. Guppy kom bort til oss.
«Undskyld, mr. Carstone,» hvisket han, «og miss Summerson også; men det er en dame her, en venn av mig, som kjenner henne og gjerne vil hilse på henne.» Mens han talte, så jeg frem for mig, som hun var sprunget frem i kjøtt og blod av mine erindringer, mrs. Rachael fra min gudmors hus.
«God dag, Esther,» sa hun. «Kjenner du mig igjen?»
Jeg gav henne hånden og sa ja, og at hun hadde forandret sig svært lite.
«Det undrer mig du husker de tider, Esther,» svarte hun med sin gamle beskhet. «Det er andre tider nu. Nuja, det gleder mig å se dig; det gleder mig at du ikke er for stolt til å kjenne mig.»
«Stolt, mrs. Rachael?» protesterte jeg.
«Jeg er gift, Esther,» svarte hun og rettet mig koldt.
«Jeg heter mrs. Chadband. Nuvel! Farvel! Jeg håper det vil gå dig godt!»
Mr. Guppy hadde lyttet opmerksomt på denne samtalen vår. Nu sukket han tungt og albuet sig frem med mrs. Rachael gjennem folkesvermen som strømmet ut og inn. Da fikk jeg se selve mr. George i egen høie person komme mot oss, men uten å se oss ennu. Han vørte lite folk omkring sig der han trampet frem og stirret over hodene på dem frem mot rettens folk.
«George!» sa Richard.
«Godt møte, sir,» svarte han. «Og Dem like ens, frøken. Kunde De peke ut en person for mig? Jeg forstår mig ikke på sånne steder.»
Han vendte sig og ryddet makelig vei for oss, til vi var ute av svermen i et hjørne bak et stort rødt forheng.
«Det er et lite, tullet gammelt kvinnfolk,» begynte han, «som —.»
Jeg løftet fingeren, for miss Flite var like i nærheten; hun hadde holdt sig ved siden av mig hele tiden og forvirret mig ved å peke på mig og hviske til forskjellige av sine bekjente: «Hyss! Fitz-Jarndyce til venstre for mig!»
«Hm!» sa mr. George. «De husker, frøken, at vi talte litt imorges om en viss mann? — Gridley,» hvisket han lavt.
«Ja,» sa jeg.
«Han skjuler sig hjemme hos mig. Jeg kunde ikke nevne det. Hadde ikke lov til det. Han er på siste marsjen sin nu og har den grillen han vil se henne. Han sier de kan føle for hverandre, og at hun har vært næsten som en venn for ham her. Jeg gikk hit for å lete efter henne; for da jeg satt hos Gridley i eftermiddag, syntes jeg høre lyden av de dempede trommeslag.»
«Skal jeg si det til henne?» sa jeg.
«Om De vilde være så god,» svarte han. «Det er en forsynets styrelse at jeg møtte Dem, frøken; jeg tviler på jeg ikke hadde visst hvordan jeg skulde fått tak i den damen ellers.» Han stakk hånden inn på brystet og stod som under giv akt mens jeg hvisket ærendet hans til miss Flite.
«Å, den vrede vennen min fra Shropshire! Næsten like berømt som mig!» ropte hun. «Ja, kjære, jeg vil hilse på ham med største fornøielse.»
«Han bor skjult hos mr. George,» sa jeg. «Hyss! Dette er mr. George.»
«Ja — så!» svarte miss Flite. «Stolt å ha den ære! En militær, kjære! En hel general, vet De!» hvisket hun til mig.
Richard var meget ivrig at vi skulde se de kom trygt frem; og derfor sa vi ja da miss Flite sa: «Fitz-Jarndyce, kjære, De vil følge oss naturligvis?» Jeg skrev en liten billett til min formynder og sa ham hvor vi gikk og hvorfor. Mr. George forseglet den på en kafé, så den ikke skulde føre til noen opdagelse, og vi sendte den avsted med et bybud.
Så tok vi en drosje og kjørte til nabolaget til Leicester Square. Siden gikk vi gjennem noen trange smug og kom til skytebanen, der døren var låst. Just da mr. George trakk i en klokkestreng som hang i en lenke ved dørkarmen, kom en meget verdig gammel herre med grått hår og klædd i sort spenser og leggins og med bredbremmet hatt og en svær gullknappet stokk og talte til ham.
«Undskyld, gode venn,» sa han; «men er dette Georges skytebane?»
«Det er det, sir,» svarte mr. George og så op på de store bokstavene på den kalkede veggen.
«Å, javisst ja!» sa den gamle herren og fulgte hans blikk. «Takk. Har De ringt?»
«Mitt navn er George, sir, og jeg har ringt.»
«Å, jaså?» sa den gamle herren. «Deres navn er George? Så er jeg her like snart som De, ser De. De kom efter mig, uten tvil?»
«Nei, sir, jeg gjorde ikke det.»
«Å, jaså?» sa den gamle herren. «Så var det Deres unge mann som kom efter mig. Jeg er læge, og for fem minutter siden blev jeg bedt om å besøke en syk mann i Georges Skytebane.»
«De dempede trommer,» sa mr. George og rystet alvorlig på hodet. «Det er helt riktig, sir. Vær så god kom inn!»
Døren blev åpnet i dette øieblikk av en underlig liten mann i grønn bais lue og forklæ. Vi gikk gjennem en trist gang inn i en svær bygning med nakne murstensvegger, der det var skjold og geværer og sverd og andre sånne saker. Da vi var kommet hit, stoppet lægen, tok av sig hatten, og tyktes forsvinne som ved trolldom og efterlate en helt forskjellig mann i sitt sted.
«Se nu her, George,» sa mannen, han vendte sig brått mot ham og banket ham på brystet med en svær pekefinger. «De kjenner mig, og jeg kjenner Dem. De er en verdensmann, og jeg er en verdensmann. Mitt navn er Bucket, som De vet, og jeg har en arrestordre på Gridley. De har holdt ham skjult i lang tid nu; De har vært svært flink; og De har ære av det.»
Mr. George stirret stivt på ham, bet sig i leppene og rystet på hodet.
«Nå, George,» sa den andre og holdt sig tett inntil ham, «De er en fornuftig mann og en beleven mann. Og husk på, jeg taler ikke til Dem som en vanlig personlighet; for De har tjent Deres land, og De vet at når plikten kaller, må en lystre. Altså er det langt fra at De vil gjøre bråk. Bad jeg om hjelp, vilde De hjelpe; sånn er De. Phil Squod, gå ikke sånn og skubb Dem omkring på skytebanen.» Den skitne mannen subbet omkring med skulderen mot veggen og glodde på fredsforstyrreren på en svært truende måte. «Jeg kjenner Dem og vil ikke ha noe av det.»
«Phil!» sa mr. George.
«Ja, husbond!»
«Vær rolig!»
Den vesle mannen knurret dypt og stod stille.
«Mine damer og herrer,» sa mr. Bucket, «De undskylder alt som kanskje ser ubehagelig ut ved dette; for mitt navn er inspektør Bucket ved detektivpolitiet, og jeg har en plikt å utføre. George, jeg vet hvor min mann er, for jeg var på taket i går aftes og så ham gjennem skeileitet og Dem sammen med ham. Han er der inne, vet De,» han pekte; «der ja, på en sofa. Nu må jeg se min mann, og jeg må be min mann betrakte sig som arrestert; men De kjenner mig, og De vet jeg ikke ønsker ta noen ubehagelige forholdsregler. De gir mig Deres ord som mann til mann — og gammel soldat også, vet De — det er ærlig mellem oss, og jeg skal være Dem til behag så vidt det på noen måte står i min makt.»
«Jeg gir mitt ord,» sa mr. George. «Men dette var ikke vakkert av Dem, mr. Bucket.»
«Tøis, George! Ikke vakkert?» sa mr. Bucket, han banket ham på det brede brystet igjen og trykte hans hånd. «Jeg sier ikke det var ikke vakkert av Dem å skjule min mann så godt, gjør jeg vel? Vær like godlyndt De mot mig, gamle gutt! Nå, han er et mønster for hele den britiske armé, det er han, mine damer og herrer. Jeg skulde gitt femti pund for å vært sånt ideal av en mann!»
George tenkte sig om litt, og foreslo så han skulde gå inn til kameraten sin — han kalte ham sånn — først og ta miss Flite med sig. Mr. Bucket samtykte i det, og de to gikk til den andre enden av skytebanen, mens vi blev stående igjen ved et bord fullt av geværer. Om en stund fulgte mr. Bucket efter dem, og Richard og jeg skulde just til å gå rolig vår vei, da mr. George kom efter oss. Han sa at dersom vi ikke hadde noe mot det, vilde kameraten hans synes det var svært vennlig av oss om vi vilde hilse på ham. Han hadde knapt fått sagt det, da det ringte, og min formynder viste sig. «I tilfelle,» sa han, «jeg kan være til litt hjelp for en stakkars fyr som er innfløkt i samme vanskjebnen som mig selv.» Så gikk vi alle fire inn i det værelset der Gridley var.
Det var et nakent rum, panelt av fra skytebanen med umalte fjeler. Over så en taksperrene i den høie skytebanen, og skeileitet mr. Bucket hadde sett ned igjennem. Solen stod lavt — næsten i sin nedgang — så dens lys falt rødlig inn der oppe, uten å nå ned til gulvet. På en simpel seildukstrekt sofa lå mannen fra Shropshire, klædd omtrent som da vi så ham sist, men så forandret at jeg i førstningen slett ikke kunde kjenne ham igjen.
Han hadde stadig holdt på å skrive og ruget over sine krenkelser, time efter time. Et bord og noen hyller var dekt med manuskriptsider. Gripende og skremmende, side om side, var han og den vesle gale kvinnen, alene, så å si. Hun satt på en stol og holdt ham i hånden, og ingen av oss gikk nær dem.
Røsten hans hadde mistet sin kraft, sammen med det gamle ansiktsuttrykket hans, og styrken hans, og vreden hans, sammen med hans motstand mot den uretten som til slutt hadde overmannet ham.
Han bøide hodet for Richard og mig og talte til min formynder. «Mr. Jarndyce,» sa han, «det er meget vennlig av Dem å besøke mig. Det blir ikke høve til det svært lenge, tror jeg. Det gleder mig å få trykke Deres hånd, sir. De er et godt menneske, høit hevet over all urettferdighet, og Gud skal vite jeg ærer Dem.»
De trykte hverandre i hånden, alvorlig, og min formynder sa noen trøstende ord til ham.
«Det kan synes Dem underlig, sir,» svarte Gridley; «men jeg vilde ikke likt å se Dem, hadde dette vært første gangen vi møttes. Men De vet jeg tok op striden, De vet jeg stod alene med bare nevene mot dem alle, De vet jeg fortalte dem sannheten til det siste, sa dem hvad de var, og hvad de hadde gjort mot mig; så nu bryr jeg mig ikke om det at De ser mig nu, dette vraket!»
«De har vært modig mot dem mangen gang,» svarte min formynder.
«Sir, jeg har vært det,» og han smilte svakt. «Jeg sa Dem hvad som vilde komme ut av det når jeg sluttet å være sånn; og se nu her! Se på oss — se på oss!» Han drog miss Flite nærmere til sig. «Dette er enden. Av alle mine gamle forbindelser, av alle mine gamle bestrebelser og håp, av hele den levende og døde verden, kommer bare denne ene stakkars sjelen naturlig til mig, og jeg passer til den. Det er et bånd av mange lidelsens år mellem oss to, og det er det eneste bånd jeg noen gang har hatt på jord som kanslerretten ikke har slitt av.»
«Motta min velsignelse, Gridley,» sa miss Flite og gråt. «Motta min velsignelse!»
«Jeg skrøt at de aldri skulde greie å knuse mitt hjerte, mr. Jarndyce. Jeg var fast bestemt på de ikke skulde gjøre det. Jeg trodde jeg kunde, og jeg vilde, anklage dem for å være det narrespill de er, til jeg døde av en eller annen legemlig sykdom. Men jeg er utslitt. Hvor lenge jeg hadde vært det, vet jeg ikke; jeg tyktes falle sammen på en times tid. Jeg håper de aldri må få vite det. Jeg håper alle her vil få dem til å tro jeg døde mens jeg utfordret dem, urokkelig, som i alle disse mange år.»
Mr. Bucket hadde sittet i en krok; nu forsøkte han godlyndt å trøste ham så godt han kunde. «Nå, nå!» sa han. «Ta ikke sånn på vei, mr. Gridley. De er bare litt i misstemning. Vi er alle litt i misstemning somme tider. Jeg er det. Hold op, hold op! De blir rasende på dem mange ganger ennu, og jeg fakker Dem ifølge ordre mangen gang ennu om jeg har lykken med mig.»
Han rystet bare på hodet.
«Ikke ryst på hodet,» sa mr. Bucket. «Nikk heller; det er det jeg vil se Dem gjøre. Nå, bevare mig vel for stunder vi har hatt sammen! Har jeg ikke sett Dem i arresten gang på gang for De hadde vist ringeakt for retten? Har jeg ikke kommet i retten tyve eftermiddager bare for å se Dem glefse til lordkansleren som en bulldogg? Husker De ikke da De tok til å true juristene! — Spør den vesle gamle damen der; hun har alltid vært til stede. Mann Dem op, mr. Gridley!»
«Hvad vil De gjøre med ham?» spurte George lavmælt.
«Jeg vet ikke ennu,» sa Bucket på samme vis. Så fortsatte han å opmuntre ham: «Utslitt, mr. Gridley? Efter De har stukket av fra mig i alle disse ukene og tvunget mig til å klatre rundt på taket her som en annen hankatt, og komme og besøke Dem som læge? Det tyder ikke på De er utslitt. Jeg skulde ikke tro det! Nu skal jeg si Dem hvad De trenger til. De trenger til ophisselse, vet De, til å holde Dem oppe; det er det De trenger. De er vant til det, og De kan ikke greie Dem uten. Det kunde ikke jeg heller. Nuvel! Her er denne arrestordren tatt ut av mr. Tulkinghorn i Lincolns Inn Fields. Hvad sier De til å komme med mig ifølge denne ordren og få en riktig god og vred trette med magistraten? Det vil gjøre Dem godt; det vil friske Dem op og bringe Dem op og bringe Dem i form til en omgang til med lordkansleren. Gi op? Nå, det forbauser mig å høre en mann med Deres energi tale om å gi op. De må ikke gjøre det. De er halve markedsmoroen i kanslerretten. George, De gir mr. Gridley en håndsrekning, og la oss se om han ikke befinner sig bedre når han står på benene enn når han ligger der.»
«Han er meget svak,» sa kavaleristen lavmælt.
«Er han?» svarte Bucket engstelig. «Jeg vil bare kvikke ham op. Jeg liker ikke se en gammel kjenning gi op sånn. Han må så gjerne gi mig noen støt, venstrehånds og høirehånds, om han vil. Jeg skal ikke bruke det mot ham.»
Taket gjenlød plutselig av et skrik fra miss Flite. Det skingrer ennu i ørene på mig.
«Å nei, Gridley!» skrek miss Flite, da han falt tungt og rolig bakover fremfor henne. «Ikke uten min velsignelse. Efter så mange år!»
Solen var gått ned, lyset hadde listet sig langsomt bort fra taket, og skyggene hadde krøpet opover. Men for mig falt skyggene av dette paret, den ene levende og den andre død, tyngre over Richards avskjed enn den mørkeste natt. Og jeg hørte ekkoet av det i Richards farvelord:
«Av alle mine gamle forbindelser, av alle mine gamle bestrebelser og håp, av hele den levende og døde verden, kommer bare denne ene stakkars sjelen naturlig til mig, og jeg passer til den. Det er et bånd av mange lidelsens år mellem oss to, og det er det eneste bånd jeg noen gang har hatt på jord som kanslerretten ikke har slitt av.»