Bleak House – Ødegården 1/23
TREOGTYVENDE KAPITEL
Esthers beretning.
Vi kom hjem fra mr. Boythorn efter seks hyggelige uker. Vi var ofte i parken, og i skogene, og sjelden passerte vi vokterboligen der vi hadde søkt ly, uten å se innom og snakke med skogvokterens kone; men vi så aldri lady Dedlock mer, uten i kirken om søndagene. Det var selskap på Chesney Wold; og enda det var flere smukke ansikter rundt henne, virket ansiktet hennes på mig som første gang. Jeg vet ikke engang nu om det var pinlig eller behagelig, om det tiltrakk mig eller frastøtte mig. Jeg tror jeg beundret det med en slags frykt; jeg vet at i hennes nærvær flakket alltid tankene mine tilbake til den gamle tiden i mitt liv.
Mer enn én gang innbilte jeg mig at det denne damen var for mig på så underlig en vis, det var jeg for henne — jeg mener, at jeg forstyrret hennes tanker som hun virket på mine, om enn på en annen vis. Men når jeg stjal mig til å kike på henne og så henne så fattet og fjern og utilnærmelig, følte jeg dette var en tåpelig svakhet. I virkeligheten følte jeg at hele min sinnstilstand like overfor henne var svak og ufornuftig, og jeg protesterte så kraftig jeg kunde mot den.
En begivenhet som forefalt før vi reiste fra mr. Boythorn, kan jeg like så gjerne nevne her.
Jeg spaserte i haven sammen med Ada, da jeg fikk bud at det var noen som vilde tale med mig. Jeg gikk op i spisestuen, og fant det var den franske kammerpiken som hadde slengt av sig skoene og gått i det våte gresset den dagen det tordnet og lynte sånn.
«Mademoiselle,» sa hun og så stivt på mig med de altfor skarpe øinene sine, enda hun ellers var behagelig nok i sitt vesen og talte hverken med for stor djervhet eller servilitet, — jeg har tatt mig den frihet å komme her og jeg håper De undskylder mig, mademoiselle.»
«Der behøves ingen undskyldning,» svarte jeg, «om De ønsker å tale med mig.»
«Det er det jeg ønsker, mademoiselle. Tusen takk for jeg får lov til det. Jeg får altså lov til det, ikke sant?» sa hun, rask og helt naturlig.
«Sikkert nok,» sa jeg.
«Mademoiselle, De er så vennlig! Hør da, om De vil være så snild! Jeg har forlatt mylady: Vi kunde ikke forlikes. Mylady er så stor på det, så stor på det. Pardong! Mademoiselle, De har rett! Der sømmer sig ikke for mig å komme her og klage på mylady. Men jeg sier hun er så stor på det, så stor på det. Jeg vil ikke si et ord mer. All verden vet det.»
«Fortsett, om De hehager,» sa jeg.
«Ja visst. Mademoiselle, jeg takker Dem for Deres høflighet. Mademoiselle, jeg har sånn usigelig lyst til å gå i tjeneste hos en ung dame som er god, begavet, smukk. De er god, begavet, smukk som en engel. Å, kunde jeg få den ære å bli Deres tjenestepike!»
«Det gjør mig ondt —» begynte jeg.
«Ikke vis mig bort så snart, mademoiselle,» sa hun og trakk uvilkårlig de fine sorte øiebrynene sammen. «La mig få ha håp om et øieblikk til! Mademoiselle, jeg vet denne tjenesten blir mer i det stille enn den jeg har forlatt. Nuvel, jeg ønsker den sånn. Jeg vet denne tjenesten er mindre fornem enn den jeg har forlatt. Nuvel, jeg ønsker den sånn. Jeg vet jeg får mindre lønn her. Godt. Jeg er fornøid.»
«Jeg forsikrer Dem,» sa jeg, helt forvirret ved tanken på å få en sånn tjener, «at jeg ikke holder noen kammerpike —»
«Å, mademoiselle, men hvorfor ikke? Hvorfor ikke, når De kan få en som er Dem så hengiven? Som vilde være så fortryllet ved å tjene Dem; som vilde være så trofast, så ivrig, så ærlig! Mademoiselle, jeg ønsker av hele mitt hjerte å tjene Dem. Tal ikke om penger for tiden. Ta mig som jeg er. For ingen ting!»
Hun var så underlig alvorlig at jeg drog mig fra henne, rent redd henne. Det så ikke ut som hun merket det; så ivrig trengte hun sig inn på mig; hun talte så hurtig, med dempet stemme; men hele tiden med en viss ynde og høviskhet.
«Mademoiselle, jeg kommer fra et Sydens land, der vi er umiddelbare og liker og misliker meget sterkt. Mylady var altfor stor på det for mig; jeg var for stor på det for henne. Det er slutt — forbi — avgjort! Motta mig som Deres tjener, og jeg skal tjene Dem vel. Jeg vil gjøre mer for Dem enn De kan tenke Dem nu. Nå! — mademoiselle, jeg vil — likegyldig hvad; men jeg skal gjøre mitt ytterste, i alt. Mottar De min tjeneste, kommer De ikke til å angre det. Mademoiselle, De kommer aldri til å angre det, og jeg skal tjene Dem vel. De vet ikke, hvor vel!»
Det var en mørk energi i ansiktet hennes der hun stod og så på mig mens jeg forklarte henne hvor umulig det var at jeg kunde leie henne, som tyktes få mig til å se klart for mig en kvinne fra redselsherredømmet i Paris. Hun hørte på mig uten å avbryte mig; så sa hun med sin vakre aksent og sin blideste stemme:
«Vel, mademoiselle, jeg har fått mitt svar! Jeg er bedrøvet over det. Men jeg må gå et annet sted og søke det jeg ikke fant her. Vil De være så snild å la mig få kysse Deres hånd?»
Hun så på mig, enda mer intenst, da hun tok den og tyktes merke sig hver åre i den. «Jeg er redd jeg forbauset Dem, mademoiselle, den stormdagen?» sa hun og neide til avskjed.
Jeg tilstod hun hadde forbauset oss alle sammen.
«Jeg svor en ed, mademoiselle,» sa hun og smilte, «og jeg ønsket å stemple den i mitt sinn, så jeg kunde holde den trofast. Og det gjør jeg! Farvel, mademoiselle!»
Sånn endte vår samtale, som jeg var meget glad ved å få en ende på. Jeg antok hun reiste fra landsbyen, for jeg så henne ikke mer; og det hendte ikke noe mer som kunde forstyrre våre stille sommergleder; til seks uker var gått, og vi vendte hjem igjen, sånn som jeg begynte med å si.
I denne tid og i mange uker efter besøkte Richard oss stadig. Foruten at han kom hver lørdag eller søndag og blev hos oss til mandag morgen, red han somme tider uventet ut til oss og tilbragte aftenen hos oss og red tilbake igjen tidlig næste dag. Han var så levende som noen gang, og fortalte oss han var meget flittig; men jeg følte mig ikke rolig til sinns for ham. Det forekom mig at hans flid var fullstendig lagt i gal retning. Jeg kunde ikke finne den førte til noe annet enn å skape bedrageriske håp i anledning den prosessen som alt hadde vært den vonde årsak til så megen sorg og ruin. Han hadde nådd inn til kjernen i det mysteriet nu, fortalte han oss; og intet kunde være klarere enn at det testamentet som skulde gi ham og Ada, jeg vet ikke hvor mange tusen pund, nu måtte bli absolutt godkjent, om det fantes fnugg forstand eller rettferdighet i kanslerretten — men å, for stort et «om» var vel ikke dette! — og at denne lykkelige avslutningen nu ikke kunde dryges ut svært lenger. Han beviste dette for sig selv med alle de trettende argumentene på den siden han hadde lest, og hvert eneste ett senket ham stadig dypere i selvdåring. Han hadde endog begynt å hjemsøke retten. Han fortalte oss at han møtte miss Flite der hver dag, at de snakket med hverandre, og at han gjorde henne små tjenester, og mens han lo til henne, ynket han henne av hjertet. Men han tenkte aldri på — aldri, min stakkars, kjære, sangvinske Richard, med evner til så megen lykke da, og med så meget bedre ting fremfor sig! — hvad det var for en fatal lenke som bandt hans friske ungdom og hennes falmede alderdom til hverandre, hans frie håp og hennes fugler i bur, hennes sultne kvist, og hennes forvirrede sinn.
Ada elsket ham altfor meget til å mistvile på ham i noe han sa eller gjorde, og min formynder klaget nok stadig over østenvind og leste mer enn vanlig i brummestuen; men ellers tidde han bom stille om denne saken. Derfor tenkte jeg en dag jeg reiste til London for å møte Caddy Jellyby på hennes bønn, at jeg vilde be Richard vente på mig ved vognstasjonen så vi kunde få oss en liten prat. Jeg fant ham der da jeg kom, og vi gikk arm i arm derfra.
«Nuja, Richard,» sa jeg straks jeg kunde begynne å være alvorlig mot ham, «begynner du å slå dig til ro nu?»
«Å ja, kjære!» svarte Richard. «Jeg er all right, jeg.»
«Slått dig til ro altså?» sa jeg.
«Hvordan slått mig til ro?» svarte Richard med sin muntre latter.
«Slått dig til ro med jussen,» sa jeg.
«Å ja da,» svarte Richard. «Jeg er all right, jeg.»
«Det sa du før også, kjære Richard.»
«Og du synes ikke det er noe svar, hva? Nuvel! Kanskje er det det ikke heller. Slått mig til ro? Mener du om jeg føler mig tilfreds og anbragt?»
«Ja.»
«Nå, jeg kan ikke si jeg absolutt har slått mig til ro,» sa Richard. «En kan da ikke komme til ro så lenge denne affæren ennu er så uordnet. Når jeg sier denne affæren, mener jeg naturligvis — den forbudte saken.»
«Tror du den noen gang blir ordnet?» sa jeg.
«Ikke minste tvil om det,» svarte Richard.
Vi gikk en stund uten å si noe; men snart begynte Richard å tale til mig på sin mest åpenhjertige måte: «Kjære Esther, jeg forstår dig, og jeg skulde inderlig ønske jeg var en støere kar enn jeg er. Jeg mener ikke støere mot Ada, for jeg elsker henne høit — høiere for hver dag — men støere mot mig selv. Hadde jeg vært støere kar, hadde jeg holdt ut hos Badger eller hos Kenge og Carboy som fanden selv; jeg skulde begynt å være stø og omtenkt nu, og ikke stiftet gjeld, og —.»
«Har du gjeld, Richard?»
«Ja,» sa Richard, «jeg har litt gjeld. Jeg har tatt litt for meget til med biljard og sånt også. Og nu da morderen er opdaget, avskyr du mig, Esther, ikke sant?»
«Du vet jeg gjør ikke det,» sa jeg.
«Du er snildere mot mig enn jeg ofte er mot mig selv,» svarte han. «Kjære Esther, jeg er så ulykkelig som en hund for jeg ikke er støere og roligere; men hvordan kan jeg være roligere? Bor du i et uferdig hus, kan du ikke slå dig til ro med det; og sånn er det just med mig, og det har revet mig løs og gjort mig ustø. Og her er jeg nu, fullt bevisst somme tider at jeg er en høist uverdig fyr til Adas tillitsfulle kjærlighet.»
Vi var på et enslig sted nu, og han la hendene for øinene og hulket da han sa dette.
«Å, Richard,» sa jeg, «ta det ikke så tungt. Du har en nobel karakter, og Adas kjærlighet skulde gjøre dig verdigere for hver dag som går.»
«Jeg vet det, kjære,» sa han og trykte min arm; «jeg vet alt dette. Du skal ikke bry dig om at jeg er litt bløt nu, for dette har trykket mig i lang tid. Jeg har ofte tenkt på å tale med dig om det; men somme tider har jeg ikke hatt høve til det, og andre tider har jeg ikke hatt mot. Jeg vet hvad tanken på Ada skulde gjøre mig til; men den gjør det ikke. Jeg er altfor vinglet endog til det. Jeg elsker henne så inderlig; og likevel gjør jeg galt mot henne når jeg gjør galt mot mig selv, hver dag og time. Men det kan ikke vare i all tid. Vi når nok frem til det at saken blir optatt til doms, og den blir nok i vår favør; og da skal du og Ada få se hvad jeg kan være i virkeligheten!»
Det hadde smertet mig å høre ham hulke og se tårene trenge frem mellem fingrene hans; men det var uendelig mer smertefullt å høre hvor livlig og fortrøstningsfullt han sa dette.
«Jeg har gått nøie gjennem alle papirene, Esther — jeg har satt mig grundig inn i dem i måneder nu,» fortsatte han, og var øieblikkelig munter og full av liv igjen, «og du kan stole på vi skal vinne med glans til slutt. Og da skal du nok få se!»
Jeg spurte ham når han tenkte på å skrive under kontrakten som sakførerlærling.
«Er du der igjen! Jeg antar det aldri skjer, Esther,» svarte han brydd. «Jeg tror jeg har fått nok av det. Jeg har arbeidet med saken Jarndyce og Jarndyce som en galeislave, og jeg har slukket min tørst efter jussen og overbevist mig om at jeg ikke vilde like den. Dessuten merker jeg det gjør mig mer og mer ustø å være så til stadighet på handlingens scene. Så hvad tror du vel jeg naturlig vender tankene mine mot?»
«Jeg kan ikke tenke mig det,» sa jeg.
«Ikke se så alvorlig ut,» svarte Richard; «for jeg vet visst det er det beste jeg kan gjøre, kjære Esther. Det er ikke så at jeg trenger et yrke for hele livet. Denne prosessen vil en gang ta slutt, og da er jeg forsørget. Nei. Jeg søker mig en beskjeftigelse som ikke er altfor fast; den vil passe best til min midlertidige stilling. Hvad er det så jeg naturlig vender tankene mot?»
Jeg så på ham og rystet på hodet.
«Hvad annet,» sa Richard med fulleste overbevisning, «enn hæren?»
«Hæren!» sa jeg.
«Hæren, naturligvis. Alt jeg har å gjøre er å få mig en officersbestalling; og — så er jeg i orden, vet du!» sa Richard.
Og så viste han mig, støttet av vidløftige beregninger i lommeboken sin, at dersom han hadde pådratt sig en gjeld la oss si på to hundre pund utenfor hæren, og dersom han i en tilsvarende periode i hæren ikke pådrog sig noen gjeld — og det var han fast bestemt på — så vilde dette skritt bety en besparelse på fire hundre pund om året, eller to tusen pund på fem år — og det var en bra sum penger. Og så talte han så opfinnsomt og alvorlig om det offer han gjorde ved å holde sig borte fra Ada en tid og sin alvorlige vilje — og jeg visste at den hadde han alltid i tankene — til å lønne henne for hennes kjærlighet og sikre hennes lykke og overvinne det som var galt hos ham selv og bli en absolutt stø og fast karakter, at han fikk hjertet mitt til å smerte, bittert. For jeg tenkte på hvordan dette vilde ende, måtte ende!
Jeg talte til Richard med alt det alvor jeg følte og alt det håp jeg ikke kunde føle da, og bønnfalt ham om, for Adas skyld, å ikke sette noen tillit til kanslerretten. Richard var enig i alt jeg sa, red på sin lette måte over retten og alt annet og tegnet det lyseste billede av den karakter han nu skulde befeste i sig — dessverre, når denne ulykksalige prosessen mistet sitt grep på ham! Vi hadde en lang samtale, men den kom alltid til samme resultat.
Endelig nådde vi Soho Square, der Caddy Jellyby hadde sagt hun vilde vente på mig. Og der var Caddy, i haven i midten, og straks jeg viste mig skyndte hun sig mot mig. Efter noen modige og muntre ord forlot Richard oss.
«Prins har en elev på den andre siden av gaten,» sa Caddy, «og vi har fått nøkkelen av ham. Så kan vi bare låse oss inne og spasere omkring, og jeg kan si dig i fred og ro hvorfor jeg så gjerne vilde se det kjære gode ansiktet ditt.»
Så låste hun porten efter oss, og vi begynte å spasere omkring i haven og hadde det riktig hyggelig.
«Ser du, Esther,» sa Caddy, som riktig nøt en sånn liten fortrolig passiar, «efter du hadde sagt til mig at det var galt av mig å gifte mig uten mors vitende, ja endog å skjule forlovelsen vår for mor — enda jeg må si jeg tror ikke mor bryr sig så meget om oss — tenkte jeg det var rett å nevne din opfatning for Prins. For jeg har ingen hemmeligheter for Prins.»
«Jeg håper han var enig, Caddy?»
«Å, kjære dig! Du kan ikke tenke dig hvor høit han setter dig. Hadde det vært noen annen enn mig,» sa Caddy, hun lo og rystet på hodet, «så hadde hun nok blitt sjalu; men jeg blir bare glad; for du er den første venn jeg noen gang har hatt, og den beste venn jeg kunde fått, og ingen kan hedre og holde av dig for meget efter mitt tykke.»
«På ære, Caddy,» sa jeg, «du er med i den vanlige sammensvergelsen mot mig at jeg alltid skal holdes i godt humør. Nuvel, kjære?»
«Ja, nu skal jeg si dig det,» svarte Caddy. «Vi talte en hel del om det, og så sa jeg til Prins: Prins, siden miss Summerson —»
«Jeg håper du ikke sa miss Summerson?»
«Nei. Jeg gjorde ikke det!» ropte Caddy, høist frydefull. «Jeg sa Esther. Jeg sa til Prins: Siden Esther avgjort er av den mening, har jeg bestemt mig til å la mor få sannheten å vite når du bare synes det er riktig. Og jeg tror, Prins, sa jeg, at Esther synes det vilde sette mig i en bedre og ærligere og mer hederlig stilling om du lot din far få vite det også.»
«Ja, kjære,» sa jeg, «Esther synes sikkert nok det.»
«Så hadde jeg altså rett!» ropte Caddy. «Nuvel! Dette plaget Prins nokså meget; ikke fordi han tvilte på sig selv; men fordi han er så hensynsfull mot gamle mr. Turveyedrops følelser; og han hadde bange anelser om at det vilde knuse hans hjerte, fikk han en sånn meddelelse. Han fryktet for at mr. Turveydrop vilde synes det var pliktforglemmelser, så det vilde ryste ham altfor meget. Og mr. Turveyedrops følelser er umåtelig fine.»
«Jaså, er de det, kjære?»
«Å, umåtelig fine. Prins sier det. Og dette har gitt ham mange urolige uker og fått ham til å utsette det gang på gang. Til slutt sa han til mig: Caddy, kunde vi fått miss Summerson til å være til stede når jeg sier det til ham, tror jeg at jeg kunde gjøre det; for hun står høit i hans gunst. — Og jeg lovte jeg skulde spørre dig. Og om du vilde følge mig til mor efterpå også. Og kunde du gjøre dette, Esther, vilde vi være svært takknemlig.»
Jeg sa villig ja, og Caddy frydet sig. Vi gikk rundt haven enda et par ganger, mens hun tok på sig et par helt nye hansker og gjorde sig så strålende som mulig så hun ikke skulde gjøre skam på mesteren i god levemåte. Så gikk vi bent til Newman Street.
Prins holdt på å undervise, naturligvis. Først da timen var til ende, gikk vi for å finne mr. Turveyedrop, og vi fant da også dette mønster på belevenhet på sofaen i hans eget værelse, det eneste komfortable rum i huset. Det så ut som han hadde klædd sig i ro og mak i pausene i et mindre gilde, og toalettskrinet, børster og så videre, alt riktig elegant lå rundt ham.
«Far, miss Summerson; miss Jellyby.»
«Gledelig! Fortryllende!» sa mr. Turveyedrop, han reiste sig med det høiskuldrede bukket sitt. «Tillat mig!» Han satte stoler frem. «Vær så god ta plass!» Han kysste på fingertuppene sine. «Gleder mig meget!» Han lukket øinene og vagget på hodet. «Den vesle avkroken min er gjort til et paradis.» Han slo sig ned på sofaen som den næst første gentleman i Europa.
«De finner oss igjen, miss Summerson,» sa han, «i ferd med våre små kunstgrep i å polere, polere! Igjen stimulerer det vakre kjønn oss og belønner oss med sitt nådige og yndige nærvær, så belevenhet igjen kan sole sig i skjønnhetens smil, kjære frøken.»
Jeg sa ingen ting; det tyktes mig være beste svaret, og han tok sig en pris snus.
«Min kjære sønn,» sa mr. Turveyedrop, «du har fire skoletimer i eftermiddag. Jeg vil anbefale dig å ta et smørbrød i farten.»
«Takk, far,» svarte Prins, «jeg skal nok være presis. Kjære far, får jeg be dig være forberedt på det jeg vil si dig nu.»
«Store Gud!» ropte mønsteret, blek og forstøkt, da Prins og Caddy, hånd i hånd, bøide sig for ham. «Hvad er dette? Er det vanvidd? Eller hvad er dette?»
«Far,» svarte Prins, meget underdanig, «jeg elsker denne unge damen, og vi er forlovet.»
«Forlovet!» ropte mr. Turveyedrop, han la sig på sofaen og stengte ute synet med hånden sin. «En pil skutt i hjernen på mig av mitt eget barn!»
«Vi har vært forlovet en tid, far,» stammet Prins; «og da miss Summerson fikk vite om det, rådet hun oss til å si det til dig, og var så overmåte vennlig å følge oss ved denne anledning. Miss Jellyby er en ung dame som har den dypeste respekt for dig, far.»
Mr. Turveyedrop stønnet.
«Nei, kjære far, gjør ikke dette!» bad sønnen. «Miss Jellyby er en ung dame som har den dypeste respekt for dig, far; og vårt høieste ønske er å sørge for ditt velbefinnende.»
Mr. Turveyedrop hulket.
«Nei, kjære far, gjør ikke dette!» ropte sønnen.
«Gutt,» sa mr. Turveyedrop, «det er bra din salige mor blir spart for denne smerte. Spar mig ikke! Stikk mig i hjertet!»
«Kjære far, si ikke dette!» bad Prins gråtende. «Det rammer mig i hjertet. Jeg forsikrer dig, far, vårt høieste ønske er å sørge for ditt velbefinnende. Caroline og jeg glemmer ikke vår plikt, og vil du gi oss ditt samtykke, far, vil vi vie oss til å gjøre livet behagelig for dig.»
«Stikk mig i hjertet,» mumlet mr. Turveyedrop. Men jeg syntes han lyttet også.
«Kjære far,» sa Prins, «vi kjenner godt de små behagelighetene du er vant til og har rett til; og det vil alltid være vår første tanke og stolthet å skaffe dig dem frem for alt annet. Vi føler hvor unaturlig det vilde være om vi undlot å anstrenge oss på all mulig måte å være dig til behag.»
Mr. Turveyedrop kjempet en alvorlig indre kamp, satte sig op på sofaen igjen med kinnene oppustet over den stive kravaten, et fullkomment mønster på faderlig opførsel.
«Min sønn!» sa mr. Turveyedrop. «Mine barn! Jeg kan ikke motstå deres bønn. Bli lykkelig!» Han la venstre armen omkring Caddy da hun satte sig ved siden av ham, og satte høire hånden yndig mot hoften. «Min sønn og min datter, deres lykke skal være all min omsorg. Jeg vil våke over den. Dette huset er herefter like meget deres som mitt; betrakt det som deres hjem. Måtte dere leve lenge og dele det med mig! Og til dere begge vil jeg si: dra omsorg for dette etablissementet, dra omsorg for mine enkle behov, og Gud velsigne dere!»
Gamle mr. Turveyedrop blev nu så overmåte galant til ære for anledningen, at jeg sa til Caddy vi virkelig måtte gå til Thavies Inn straks skulde vi i det hele gå dit den dagen. Efter et svært kjærlig farvel mellem Caddy og hennes forlovede, gikk vi så, og på hele turen var hun så lykkelig og så full av lovtale over gamle mr. Turveyedrop at jeg ikke for noen pris vilde ha sagt et ord til å laste ham.
I huset i Thavies Inn stod det plakater i vinduene at det var ledig til leie, og det så mer skittent og skummelt ut enn noen gang. Stakkars mr. Jellybys navn hadde kommet på listen over fallenter bare en dag eller to før; og han var stengt inne i spisestuen sammen med to herrer og en haug mapper, regnskapsprotokoller og dokumenter, mens han gjorde de mest fortvilte forsøk på å forstå affærene sine. Vi gikk ovenpå til mrs. Jellybys værelse, mens vi hørte alle barna skrike i kjøkkenet, og ingen tjener var å se. Vi fant fruen midt i en veldig korrespondanse; hun åpnet, leste og sorterte brev, og en masse revne konvolutter lå på gulvet. Hun var så optatt med sitt at hun ikke kjente mig med det samme, enda hun satt og stirret på mig med dette underlige klare, fjerne blikket som var karakteristisk for henne.
«Å! ― miss Summerson!» sa hun til slutt. «Jeg tenkte på noe så helt annet! Jeg håper De er frisk. Det gleder mig å se Dem. Mr. Jarndyce og miss Clare friske?» Jeg uttalte til gjengjeld mitt håp at mr. Jellyby hadde det godt.
«Nå, ikke helt, kjære,» sa mrs. Jellyby på den roligste måte av verden. «Han har hatt uhell i affærene sine og er litt i ulag. Heldigvis for mig er jeg så optatt at jeg ikke har tid å tenke på det. Vi har for øieblikket et hundre og sytten familier gjennemsnittlig på fem medlemmer hver som har reist eller skal reise til venstre bredden til Nigeren.»
Jeg tenkte på den ene familien så nær oss som hverken hadde reist eller skulde reise til Nigeren, og undret mig over at hun kunde være så rolig.
«De har Caddy med Dem, ser jeg,» sa mrs. Jellyby og kastet et blikk på datteren. «Det har blitt rent en sjeldenhet å se henne her. Hun har næsten forlatt sin gamle beskjeftigelse og tvinger mig sant å si til å ansette gutt.»
«Jeg vet, mamma —,» begynte Caddy.
«Du vet godt, Caddy,» avbrøt moren henne mildt, «at jeg virkelig har ansatt en gutt, som nu spiser sin middagsmat. Hvad gagn er det så i at du sier mig imot?»
«Jeg vilde ikke si dig imot, mamma,» sa Caddy. «Jeg vilde bare si at jeg vet visst du ikke vilde ha mig til å være en ren trell hele mitt liv.»
«Jeg tror, kjære,» sa mrs. Jellyby; hun åpnet stadig brevene sine; hun lot de klare øinene fare smilende over dem mens hun talte, «at du har et eksempel på arbeidsomhet frem for dig i din egen mor. Dessuten, en ren trell? Hadde du hatt noen sympati for menneskeskjebner, vilde det hevet dig høit over en sånn tanke. Men du har ikke noen sånn sympati.»
«Ikke i Afrika, mamma.»
«Naturligvis ikke,» sa mrs. Jellyby, hun gav mig et blidt blikk mens hun overveide hvor hun skulde legge det brevet hun just hadde åpnet. «Men jeg har så meget å tenke på nu om Borrioboola — Gha, at det ikke kan røre mig.»
Caddy så bønnlig på mig, så jeg tenkte jeg fikk nytte høvet og komme frem med ærendet mitt.
«Kanskje De undrer Dem over hvad det er som har ført mig hit til å forstyrre Dem,» sa jeg.
«Det gleder mig alltid å se miss Summerson,» sa mrs. Jellyby og fortsatte arbeidet sitt med et rolig smil. «Enda jeg skulde ønske hun hadde vært mer interessert i Borrioboola-projektet.»
«Jeg kommer sammen med Caddy,» sa jeg, «fordi Caddy med rette mener hun ikke skal ha noen hemmelighet for sin mor, og innbiller sig at jeg kan hjelpe henne noe med å meddele den til Dem.»
«Caddy,» sa mrs. Jellyby, hun stoppet et øieblikk i sin beskjeftigelse, rystet på hodet, og fortsatte den så igjen med høilagt sinnsro, «du vil fortelle mig noe sludder.»
Caddy løste hattebåndene, tok hatten av sig og lot den dingle mot gulvet; så begynte hun å gråte og sa: «Mamma, jeg er forlovet.»
«Å, ditt latterlige barn!» sa mrs. Jellyby tankespredt, mens hun så gjennem det brevet hun sist hadde åpnet. «For en gås du er!»
«Jeg er forlovet, mamma,» hulket Caddy, «med unge mr. Turveyedrop ved danseskolen; og gamle mr. Turveyedrop — en virkelig gentleman, mamma — har gitt sitt samtykke og jeg ber dig at du også vil gi oss ditt; for jeg kunde aldri bli lykkelig uten det,» hulket Caddy; hun glemte alt uten sin datterlige følelse.
«Der ser De igjen, miss Summerson,» sa mrs. Jellyby med høi sinnsro, «hvor heldig det er å være så optatt som jeg er. Her har Caddy forlovet sig med sønnen til en danselærer — blandet sig med folk som ikke har mer sympati for menneskeskjebner enn hun selv! Og det nu da mr. Quale, en av vår tids første filantroper, har sagt til mig at han virkelig var tilbøielig til å interessere sig for henne!»
«Mamma, jeg har alltid hatt avsky for mr. Quale!» hulket Caddy.
«Caddy, Caddy!» svarte mrs. Jellyby, og åpnet med største sinnsro et brev til. «Jeg tviler ikke på du gjør det. Men, miss Summerson, kan jeg tillate disse Caddys dumheter å trenge sig inn mellem mig og det store afrikanske kontinent? Nei, nei! Virkelig ikke!» sa mrs. Jellyby med rolig klar røst, og hun fortsatte å åpne og ordne brevene.
Jeg var så uforberedt på denne fullkomne uforstyrrelige ro, at jeg ikke visste hvad jeg skulde si. Caddy tyktes også å være rent opgitt.
«Jeg håper du ikke er sint på mig, mamma,» hulket Caddy til slutt. «Og jeg håper du vil gi oss ditt samtykke og ønske oss til lykke?»
«Du er et tøiset barn som gjør noe sånt,» sa mrs. Jellyby; «og et degenerert barn, når du kunde vidd dig til det store offentlige mål. Men skrittet er tatt, og jeg har ansatt en gutt, og det er ikke noe mer å si om det. Så, Caddy,» sa hun, for Caddy kysste henne, «heft mig ikke i arbeidet mitt; la mig få greie denne brevdyngen før eftermiddagsposten kommer!»
Jeg tenkte jeg kunde ikke gjøre noe bedre enn å si farvel; men blev holdt tilbake ved at Caddy sa:
«Du har vel ikke noe imot at jeg tar ham med mig så du kan hilse på ham, mamma?»
«Å, kjære dig da, Caddy,» ropte mrs. Jellyby, som hadde glidd tilbake i de fjerne synene sine, «begynner du igjen? Ta med hvem?»
«Ham, mamma.»
«Caddy, Caddy!» sa mrs. Jellyby, rent trett av sånne småsaker. «Så må du ta ham med dig en gang det passer med tiden for mig. Min kjære miss Summerson, det var meget vennlig av Dem å følge med og hjelpe denne dumme ungen ut. Farvel!»
Der forbauset mig ikke at Caddy var svært nedslått da vi gikk nedover trappene, eller at hun tok mig om halsen og hulket, eller at hun sa hun meget heller vilde fått skjenn enn bli behandlet så likegyldig, eller at hun betrodde mig hun var så elendig utstyrt med klær at hun slett ikke visste hvordan hun skulde bli gift på anstendig vis. Litt efter hvert fikk jeg opmuntret henne ved å tale om alt hun kom til å gjøre for sin ulykkelige far og for Peepy når hun fikk sitt eget hjem. Til slutt kom vi ned i det fuktige kjøkkenet, der Peepy og de små brødrene og søstrene hans krabbet omkring på stengulvet. Der lekte vi med dem sånn at jeg måtte berge mig fra å bli revet i filler ved å ty til eventyrfortellingen min. Nu og da hørte jeg høie røster i værelset over oss, og nu og da ståket fra møbler som blev veltet over ende. Dette siste, tenkte jeg, kom av at mr. Jellyby, stakkar, rente til vinduet for å kaste sig ut det, hver gang han hadde gjort et nytt forsøk på å forstå affærene sine.
Da jeg kjørte rolig hjem efter dagens larm, tenkte jeg en hel del på Caddys forlovelse og følte mig forvisset om at hun nok blev lykkeligere ved den, tross gamle mr. Turveyedrop. Og jeg så op på stjernene og tenkte på reisende i land langt borte og de stjernene de så...
Da jeg kom hjem viste alle mig så glade ansikter til velkommen og talte så muntert og var så glad ved å få gjort noe for mig at jeg tenkte det aldri hadde vært så lykkelig liten skapning i verden som mig.
Til slutt kom jeg op på mitt eget værelse, og der hørte jeg noen banket sakte på døren min. Så sa jeg «kom inn!» og inn kom en vakker liten pike, nett klædd i sørgedrakt, og neide for mig.
«Undskyld, frøken,» sa den vesle piken, «jeg er Charley.»
«Gleder mig å se dig, Charley,» sa jeg, bøide mig ned og gav henne et kyss.
«Undskyld, frøken,» sa Charley; «jeg er piken Deres.»
«Charley?»
«Undskyld, frøken; jeg er en gave til Dem, med hilsen fra mr. Jarndyce.»
Jeg satte mig med hånden på Charleys nakke og sa på Charley.
«Og å, frøken,» sier Charley, slår hendene sammen, og tårene strømmer nedover de buttede kinnene hennes, «Tom er på skolen og lærer så godt! og vesle Emma, hun er hos mrs. Blinder, og har det så godt! Og jeg skulde vært her før; men mr. Jarndyce syntes det var best at Tom og Emma og jeg fikk venne oss til å skilles først; vi var så små. Kjære Dem, gråt ikke, frøken!»
«Jeg kan ikke la være, Charley.»
«Nei, frøken, og det kan ikke jeg heller,» sier Charley. «Og undskyld, frøken, mr. Jarndyce hilser, og tror De vilde like å undervise mig litt nu og da. Og om De vil, skal Tom og Emma og jeg få lov å besøke hverandre en gang hver måned. Og jeg er så lykkelig og takknemlig, frøken,» gråt Charley, og brystet hennes bølget; «og jeg vil prøve å bli sånn en god pike!»
«Å, Charley, glem aldri hvem det var som gjorde alt dette!»
«Nei, frøken, det glemmer, jeg aldri. Og ikke Tom. Og ikke Emma. Det var Dem, frøken, alt sammen.»
«Jeg har ikke visst om noe. Det var mr. Jarndyce, Charley.»
«Ja, frøken; men det blev alt sammen gjort av kjærlighet til Dem, så De skulde bli fruen min. Jeg er en liten gave til Dem, og det blev gjort alt sammen av kjærlighet til Dem. Jeg og Tom skulde huske på det.» Charley tørret øinene og begynte på sitt yrke straks, gikk omkring i værelset på sin husmoderlige måte og stelte til alt så pent. Så smøg Charley bort til mig igjen, og sa:
«Å, ikke gråt, er De snild, frøken!»
Og jeg sa igjen: «Jeg kan ikke la være, Charley.»
Og Charley sa igjen: «Nei, frøken, og det kan ikke jeg heller.» Og jeg gråt virkelig av glede, og det gjorde hun også.