Bleak House – Ødegården 1/22
TOOGTYVENDE KAPITEL
Mr. Bucket
Allegoriene ser ut til å ha det nokså kjølig i Lincolns Inn Fields, enda kvelden er varm; for begge mr. Tulkinghorns vinduer står vidåpen, og værelset er høit, trekkfullt og mørkt. Dette er kanskje ikke videre ønskverdige egenskaper når november kommer med tåke og sludd eller januar med is og sne; men de har sine gode sider i den lumre lange ferietiden.
Det kommer rikelig med støv inn gjennem mr. Tulkinghorns vinduer, og rikelig er det avlet mellem papirene og møblene hans også. Det ligger tykt alle steder. I dette mørknende støvmagasinet sitt, sitter mr. Tulkinghorn ved et av de åpne vinduene og nyter en flaske gammel portvin.
Enda han er en mann av hårdt stoff, innesluttet, tørr og taus, kan han nyte gammel vin som den beste. Han har et vidunderlig forråd av portvin i en kunstferdig kjeller under bygrunnen, en av hans mange hemmeligheter. Når han spiser til middag alene sånn som i dag, får han sitt stykke fisk eller kjøtt bragt til sig fra nærmeste kafé, og stiger med et lys ned i de gjenlydende regioner under det forlatte huset, og kommer alvorlig tilbake, mens de fjerne drønn fra tordnende dører varsler hans komme, omgitt av jordduft, og bærende en flaske som han heller den strålende nektar av, femti år gammel, som rødmer i glasset over sin egen berømmelse og fyller hele værelset med duften av Sydens druer.
Mr. Tulkinghorn sitter i skumringen ved det åpne vinduet og nyter sin vin. Mer ugjennemtrengelig enn noen gang sitter han der og drikker og modner så å si i hemmelighetsfullhet; mens han grubler på alle de mysterier han kjenner. Men mr. Tulkinghorn er ikke alene i aften. Ved samme bordet, men i beskjeden avstand, sitter en skallet, mild, skinnende mann, som hoster ærbødig bak hånden når sakføreren ber ham skjenke i glasset sitt.
«Nu, Snagsby,» sier mr. Tulkinghorn, «la oss så gå gjennem denne underlige historien én gang til.»
«Om De så vil, Sir.»
«De fortalte mig da De hadde den godhet å komme over hit i går aftes —»
«Og som jeg må be om undskyldning for, om det var å ta sig for stor frihet, sir; men jeg husker De hadde vist en viss interesse for denne personen, og jeg tenkte De mulig kunde — ønske, kanskje — å —»
Mr. Tulkinghorn er ikke den mann som hjelper ham til å finne en slutning eller tilstå noe som helst om sig selv. Så blir mr. Snagsby nødt til å hoste bak hånden igjen og si: «Jeg må be Dem undskylde, sir.»
«Slett ikke,» sier mr. Tulkinghorn. «De fortalte mig, Snagsby, at De tok Deres hatt og kom hit uten å nevne noe om det til Deres kone. Det var klokt gjort, tror jeg; for det er ikke en sak så viktig at en behøver nevne den.»
«Nuja, sir,» svarer mr. Snagsby, «den vesle konen min, ser De, er — for ikke å legge for stor vekt på det — er nokså svær til å spørre. Hun er det. Stakkars vesle ting; hun har hang til krampe, og det er godt for henne å beskjeftige sitt sinn med noe. Den vesle konen min har et meget virksomt sinn, sir.»
Mr. Snagsby drikker og mumler med en beundrende hoste bak hånden: «Bevare mig vel, virkelig svært fin vin!»
«Derfor lot De være å nevne noe om Deres besøk i går?» sier mr. Tulkinghorn. «Og i aften også?»
«Ja, sir, og i aften også. Den vesle konen min er for tiden i en from sinnstilstand, eller hun tror hun er det, og deltar i aftenøvelsene — de kaller det sånn — hos en ærverdig kar som heter Chadband. Han er utvilsomt meget veltalende, men jeg liker ikke absolutt hans stil, jeg for min del. Da den vesle konen min var optatt på denne måten, falt det mig lett å stikke over hit i fred og ro.»
Mr. Tulkinghorn er enig. «Skjenk i glasset Deres, Snagsby.»
«Takk, sir,» svarer mr. Snagsby og hoster ærbødig. «Dette er vidunderlig fin vin, sir!»
«Det er en sjelden vin nu,» sier mr. Tulkinghorn. «Den er femti år gammel.»
«Er den virkelig, sir? Men det forbauser mig ikke. Den kunde godt være — aldri så gammel.» Og mr. Snagsby hoster ærbødig til undskyldning for han drikker noe så dyrebart.
«Vil De si ennu en gang hvad den gutten sa?» spør mr. Tulkinghorn, han stikker hendene i lommen på de rustbrune knebuksene sine og lener sig rolig bakover i stolen.
«Med fornøielse, sir.»
Litt nølende, men likevel tillitsfullt nok, gjentar mr. Snagsby Jos utsagn til de forsamlede gjestene hjemme hos ham. Da han er ferdig med beretningen, farer han sammen og roper ut: «Bevare mig vel, sir! Jeg visste ikke det var noen annen herre til stede.»
Mr. Snagsby er rent ille ved, for mellem ham og sakføreren står en person og lytter opmerksomt, med hatten og stokken i hånden; han hadde ikke vært der da mr. Snagsby kom inn, og ikke var han kommet siden heller hverken gjennem døren eller noe av vinduene. Det er et klæsskap i værelset, men hengslene hadde ikke knirket, og ikke hadde han hørt skritt på gulvet heller. Likevel står denne personen her med det opmerksomme ansiktet og hatten og stokken i hendene som han holder bak sig mens han lytter, rolig og behersket. Han er en tettbygd, stø, skarpøid mann, i sorte klær, middelaldrende omtrent.
«Ikke bry Dem om denne herren,» sier mr. Tulkinghorn på sin rolige måte. «Dette er bare mr. Bucket.»
«Å, jaså, sir?» sier mr. Snagsby og hoster til å antyde han er helt i villrede med hvem mr. Bucket kan være.
«Jeg vilde han skulde høre denne historien,» sier sakføreren, «fordi jeg halvveis har lyst til å vite noe mer om den, og han er svært gløgg i sånne saker. Hvad sier De til dette, Bucket?»
«Det er meget klart, sir. Siden våre folk drev ham til å røre på sig, og han ikke er å finne på sitt gamle sted, og dersom mr. Snagsby ikke har noe imot å følge med mig til Tom Enslig og peke ham ut, kan vi ha ham her på mindre enn et par timer. Jeg kan greie det uten mr. Snagsby naturligvis; men dette er den korteste måten.»
«Mr. Bucket er detektiv, Snagsby,» sier sakføreren til forklaring.
«Er han det? — jaså?» sier mr. Snagsby, og hårdotten hans har et sterkt hang til å reise sig.
«Og dersom De ikke har noe særlig imot å følge mr. Bucket til det omtalte stedet,» fortsatte sakføreren, «vil jeg være Dem takknemlig om De vil gjøre det.»
Mr. Snagsby kvier sig et øieblikk; men Bucket skuer helt ned til bunnen i sinnet hans.
«Vær ikke redd De skader gutten,» sier han. «De gjør ikke det. Det er all right alt så vidt det angår gutten. Vi tar ham bare med hit og gir ham et par spørsmål, og han får betaling for umaken, og får gå sin vei igjen. Det blir en god jobb for ham. Jeg gir Dem mitt ord på at De skal få se gutten gå her fra uten noe har hendt ham annet enn godt.»
«Nuja, mr. Tulkinghorn,» roper mr. Snagsby muntert og overbevist, «når saken står sånn.»
«Ja! Og hør nu her, mr. Snagsby,» fortsetter Bucket og tar ham til side, banker ham familiært på brystet og sier fortrolig. «De er en verdensmann, vet De, og en forretningsmann, og en fornuftig mann. Det er De.»
«Jeg er Dem så visst takknemlig for Deres gode mening om mig,» svarer mr. Snagsby og hoster beskjedent; «men —»
«Jeg har ikke noe imot å si til Dem,» sier Bucket med vinnende åpenhjertighet, «at så vidt jeg kan forstå synes der å være tvil til stede om ikke den døde personen hadde rett til en liten eiendom, og om ikke dette fruentimmeret har drevet et eller annet spill med den eiendommen, forstår De?»
«Å!» sier mr. Snagsby, men ser ikke ut som han forstår noe særlig.
«Nuvel, og det De vil,» sier Bucket og banker igjen mr. Snagsby på brystet så hyggelig og beroligende som før, «det er at hver mann skal få sin rett. Det er det De vil.»
«Sikkert nok,» svarer mr. Snagsby og nikker.
«Av denne grunn, og for samtidig å gjøre en tjeneste for en — kaller De det kunde eller klient i Deres forretning?»
«Nå, jeg pleier si kunde, jeg for min del,» svarer mr. Snagsby.
«Det er rett!» sier mr. Bucket og trykker hans hånd rent kjærlig. «For å gjøre en kunde, en virkelig god kunde, en tjeneste, vil De gå med mig i tillit til Tom Enslig og holde tett med det hele tiden siden og aldri nevne det for noen. Dette er det De vil, så vidt jeg forstår?»
«De har rett, sir. De har rett,» sier mr. Snagsby.
«Så er hatten Deres her,» svarer den nye vennen hans, rent intimt; «og er De ferdig, så er jeg ferdig.»
De forlater mr. Tulkinghorn uten den minste bevegelse på overflaten over hans umåtelige dybder, der han sitter og drikker sin gamle vin; og ut på gaten kommer de.
«De kjenner vel ikke en utmerket fyr som heter Gridley, vet jeg?» sier Bucket mens de går nedover trappen i vennskapelig samtale.
«Nei,» sier mr. Snagsby fortenkt, «jeg kjenner ingen med det navn. Hvorfor det?»
«Ikke for noe særlig,» sier Bucket. «Bare at han har gitt sinnet sitt lov til å løpe løpsk litegrand, så han har truet visse respektable mennesker, og derfor holder sig ute av veien for mig, siden jeg har en arrestordre på ham — og det er da synd at en fornuftig mann gjør noe sånt.»
Mens de vandrer fremover, legger Snagsby merke til, som noe nytt, at hvor hurtig de så gikk, så syntes ledsageren hans på en eller annen uforklarlig måte bare å lunte frem så makelig; likeens at hver gang han skulde svinge til høire eller venstre, lot han som han var fast bestemt på å gå bent frem og først i siste øieblikk bråsvingte helt uventet. Nu og da når de passerte en konstabel, merket mr. Snagsby sig at de blev rent fortenkt og åndsfraværende når de nærmet sig hverandre og tyktes glo ut i blå luften. Noen få ganger kom mr. Bucket bak på en eller annen lavvekst ung mann med skinnende hatt og det glatte håret vridd i en flat krøll på hver side av hodet; uten å se på ham rørte han borti ham med stokken sin, og den unge mannen så sig rundt og forduftet øieblikkelig.
Til slutt kommer de til Tom Enslig. Mr. Bucket stopper et øieblikk på gatehjørnet og tar en tendt blindlykt fra konstabelen der, som derefter følger ham med sin egen spesielle blindlykt ved beltet. Mellem de to ledsagerne sine vandrer mr. Snagsby frem midt ute på en fæl gate, udrenert, uventilert, nedsøkt i svart gjørme og råtnende vann — enda vei og gate er tørre alle andre steder — og dampende av alt som fælt er for lukt og syn, så han som jo har levd i London alle sine dager, knapt kan tro sine egne sanser. Ut fra denne gaten og dens ruindynger, grener andre gater og smug sig ut så skjendig at mr. Snagsby blir syk i sjel og kropp og føler det som han hvert øieblikk går dypere ned i helvedes avgrunn.
«Stig litt til side her, mr. Snagsby,» sier Bucket, da en slags lurvet palankin blir båret frem mot dem, omgitt av en larmende sverm. «Her kommer selve pesten opover gaten!»
Da den usynlige uslingen passerer forbi dem, forlater svermen denne tiltrekkende gjenstanden og svever rundt de tre gjestene som et mareritt av fryktelige ansikter, og forsvinner bortgjennem smug og inni ruiner og bak murer; nu og da høres rop og gnellende plystring som advarselssignaler; flagrer rundt dem sånn like til de har forlatt stedet.
«Er dette pesthus, Darby?» spør mr. Bucket rolig, han vender blindlykten mot en rad stinkende ruiner.
Darby svarer at det er de, «alle i hop», og at i mange måneder har folk «sturtet som sauer» og blitt båret ut, døde og døende, «i tylvtevis». Da de går videre sier Bucket til mr. Snagsby at han ser nokså ussel ut, og mr. Snagsby svarer at han knapt orker å trekke pusten i denne fæle luften.
De spør ved flere hus efter en gutt som heter Jo. Da få mennesker er kjent i Tom Enslig ved noe kristent navn, blir mr. Snagsby alt i ett spurt om han mener «Gulroten», eller «Obersten», eller «Galgen», eller «Unge Meisel», eller «Terrier Tip», eller «Slanken», eller «Murstenen». Mr. Snagsby gjentar sin skildring gang på gang. Det er motstridende meninger om hvem beskrivelsen passer på; men de er stadig like nær. Hver gang mr. Snagsby og ledsagerne hans stopper op, strømmer svermen rundt og rundt, og fra dens lurvete dyp stiger trelske råd op til mr. Bucket. Hver gang de drar videre, forsvinner den og flakser omkring dem opover smug og inni ruiner og bak murer som før.
Til slutt finner de et hi, der «Stribukken» holder til om natten; og det påståes at «Stribukken» kanskje er Jo. Bemerkninger utvekslet mellem mr. Snagsby og husets eierinne — et drukkent ansikt svøpt inn i en svart bylt, som flammer ut av en haug filler på gulvet i et hus — fører til den slutning at denne påstanden nok er riktig. «Stribukken» har gått til doktoren for å hente en flaske medisin til en syk kone; men er her øieblikkelig.
«Og hvem har vi her i natt?» sier mr. Bucket, han åpner en annen dør og lar blindlykten lyse inn. «To drukne karer, hva'? Og to kvinnfolk? Karene ser spreke nok ut, de,» han tar armen fra ansiktet på de sovende og ser på dem. «Er dette de bra mennene deres, jentene mine?»
«Ja, sir,» svarer den ene av kvinnene. «Det er mennene våre.»
«Teglbrennere, hva'?»
«Ja, sir.»
«Hvad gjør dere her? Dere hører ikke til i London.»
«Nei, sir. Vi hører til i Hertfordshire.»
«Hvor i Hertfordshire?»
«Sankt Alban.»
«Kom hit på luffen, hva?»
«Vi kom hit i går. Det er ikke noe arbeide der nede for tiden; men vi har ikke gjort det godt med å komme hit, tenker jeg.»
«Det er ikke på denne måten en gjør det godt,» sier mr. Bucket og ser på de sanseløse skikkelsene på gulvet.
«Nei, sant nok, det er ikke det,» svarer kvinnen og sukker. «Jenny og jeg vet det godt nok.»
Rummet er et par fot høiere enn døren; men enda er det så lavt at den høieste av de besøkende støter hodet mot loftet. Det er motbydelig på alle vis; endog lyspråsen brenner blekt og sykt i den forpestede luften. Der er et par benker og en høiere benk som gjør tjeneste som bord. Mennene ligger og sover der de har tumlet over ende; men kvinnene sitter omkring lyset. Den kvinnen som talte har et spebarn i armene.
«Nå, hvor gammel sier De denne veslen her er da?» sier Bucket. «Det ser ut som det var født i går.» Han er slett ikke barsk, da han vender lykten mot barnet.
«Han er ikke tre uker ennu, sir,» sier konen.
«Er det Deres barn?»
«Det er mitt barn.»
Den andre konen bøier sig over det og kysser det der det ligger og sover.
«De ser ut til å holde av det, De også, som De kunde vært moren selv,» sier mr. Bucket.
«Jeg var mor til et, jeg også; men det døde.»
«Å, Jenny, Jenny!» sier den andre konen til henne. «Bedre sånn! Meget bedre!»
«Nåda, De er da ikke sånn unaturlig kvinne, håper jeg,» sier Bucket strengt, «at De ønsker barnet Deres var dødt?»
«Gud vet De har rett, sir,» svarer hun. «Jeg er ikke det. Jeg vilde satt livet inn for det mot døden om jeg kunde; like trofast som noen fin dame.»
«Tal ikke på den gale måten da,» sier mr. Bucket. «Hvorfor gjør De det?»
«Det fløi mig gjennem hodet, sir,» svarer konen, og øinene hennes fyltes med tårer, «da jeg så ned på barnet der det ligger sånn. Om det aldri våknet mer, vilde De tro jeg var gal, sånn vilde jeg ta det. Jeg vet det meget godt. Jeg var hos Jenny da hun mistet barnet sitt — ikke sant, Jenny? — og jeg vet hvor hun sørget. Men se Dem omkring på dette stedet. Se på dem der!» Hun pekte på de sovende mennene. «Se på den gutten De venter på, og som gikk ut for å gi mig en håndsrekning. Tenk på de barna Deres yrke fører Dem til så mangen gang, og som De ser vokse op!»
«Vel, vel,» sier mr. Bucket, «opdra ham hederlig, og han blir Dem en trøst og hjelp i Deres alderdom, vet De.»
«Jeg vil forsøke det, alt jeg kan,» svarer hun og tørrer øinene. «Men jeg var overtrett i kveld, og ikke fri for feber, og så begynte jeg å tenke på alt han kan komme til å møte. Mannen min vil være mot det, og han vil bli slått, og se mig bli slått; han vil lære å være redd hjemmet sitt, og på avveier. Om jeg arbeider for ham aldri så hardt, så er der ingen som hjelper mig; og blir han ond, tross alt jeg kan gjøre, og den tiden kommer da jeg sitter ved siden av ham mens han sover, og han er blitt hård og omskapt, er det da ikke trolig jeg vil komme til å tenke på ham sånn han nu ligger i fanget mitt, og ønske han hadde dødd sånn som Jennys barn døde?»
«Så, så!» sier Jenny. «Liz, du er trett og syk. La mig ta ham.»
Da hun gjør det, kommer hun til å uordne morens klær, men ordner det igjen hurtig over det sårede og skrammede bryst der barnet har ligget.
«Det er det døde barnet mitt som får mig til å holde så meget av dette barnet,» sier Jenny og går frem og tilbake og bysser det. «Og det er det døde barnet mitt som får henne til å holde av det også, så meget at hun endog kan tenke på det kunde bli tatt fra henne nu. Mens hun tenker sånn, tenker jeg på hvor meget jeg vilde gitt for å få skatten min igjen. Men vi mener det samme, om vi visste hvordan vi skulde si det, vi to enfoldige mødre!»
Mr. Snagsby pusser nesen og hoster medfølende, da det høres skritt utenfor. Mr. Bucket vender lykten sin mot døren og sier til mr. Snagsby: «Nå, hvad sier De om «Stribukken»? Passer han?»
«Dette er Jo,» sier mr. Snagsby.
Jo står forstøkt i lyset, lik en fillet skikkelse i et lysbillede, og skjelver ved å tenke på han har forsyndet sig mot loven ved ikke å ha flyttet langt nok på sig. Men mr. Snagsby trøster ham ved å forsikre det bare gjelder en jobb, «som du vil bli betalt for, Jo.» Og da mr. Bucket tar ham med sig ut, forteller han fortellingen sin, forpustet, men tilfredsstillende nok.
«Jeg har greid op med gutten,» sier mr. Bucket da han kommer inn; «og det er all right. Nu, mr. Snagsby, er vi rede for Dem.»
Først har Jo å fullføre det godhjertede ærendet sitt ved å levere konen medisinen han har hentet, og det gjør han med den instruksen at hun skal drikke det alt i hop på flekken. For det annet har mr. Snagsby å legge fem shillings på bordet, hans universalmiddel mot alle lidelser. For det tredje har mr. Bucket å ta Jo i armen litt ovenfor albuen, den eneste måten «Stribukken» og hans like kan føres til Lincolns Inn Fields på embedsmessig vis. Så sier de god natt til konene og stiger ut igjen i den svarte og fæle Tom Enslig.
Efter de samme motbydelige veiene de steg ned i denne sumpen, stiger de op av den også, til de når bredden; der får Darby igjen blindlykten sin; og der vender svermen tilbake igjen, hylende som innestengte demoner, og ses ikke mer. Gjennem renere og friskere gater går og kjører de så til de kommer til mr. Tulkinghorns port.
Da de stiger op over den mørke trappen, nevner mr. Bucket at han har nøkkelen til entrédøren i lommen, så de behøver ikke ringe. For en mann så øvet i den slags arbeide, tar mr. Bucket sig svært god tid med å åpne døren og gjør litt bråk også; ja, kanskje lar han høre en slags varselslyd også.
Men til slutt kommer de da inn i hallen, der det brenner en lampe, og fra den inn i mr. Tulkinghorns vanlige værelse — det værelset der han drakk den gamle vinen sin før i aften. Han er der ikke; men de to gammeldagse lysestakene hans er der, og værelset er nokså lyst.
Mr. Bucket holder ennu det embedsmessige taket i Jo da han stiger inn i værelset, og da Jo plutselig farer sammen og stopper.
«Hvad står på?» hvisker Bucket.
«Der er hun!» roper Jo.
«Hvem?»
«Damen.»
En kvinnelig skikkelse, tett tilslørt, står midt i værelset, og lyset faller på den. Den står helt stille og taus. Den vender sig mot dem; men den bryr sig ikke om dem; den står som en statue.
«Nå, si mig så,» sier Bucket høit, «hvordan vet du det er den damen?»
«Jeg kjenner sløret,» svarer Jo og stirrer, «og hatten og drakten.»
«Pass dig hvad du sier, «Stribukk», svarer Bucket og stirrer strengt på ham. «Se igjen!»
«Jeg ser så hardt som jeg kan se,» sier Jo, og øinene springer næsten ut av hodet på ham, «og det der er sløret, hatten og drakten.»
«Hvad så om de ringene du fortalte mig om?» sier Bucket.
«Gnistret og spraket hele veien her,» sier Jo og gnir sig med venstre hånden over knoklene på høire uten å ta øinene fra skikkelsen. Den tar hansken av høire hånden og viser hånden frem.
«Nå, hvad sier du til det?» spør Bucket. Jo ryster på hodet. «Ikke spor likt de ringene der. Og ikke hånden heller.»
«Hvad snakker du om?» sier Bucket, riktig fornøid, kan en forstå.
«Hånden var en del hvitere, en del finere, og en del mindre,» svarer Jo.
«Nå, du forteller mig vel snart jeg er min egen mor,» sier mr. Bucket. «Husker du damens stemme?»
«Jeg tror jeg gjør det,» sier Jo. Skikkelsen taler: «Var den lik denne? Jeg skal tale så lenge du bare vil dersom du ikke er viss. Var det denne stemmen, eller noe likt den?»
Jo så forstøkt på mr. Bucket. «Ikke det spor!»
«Nå,» sa den verdige herren og peker på skikkelsen, «hvorfor sa du det var damen da?»
«Fordi —,» sier Jo og glor forvirret, men uten å rokkes det minste i sin overbevisning. «Fordi det der er sløret, hatten og drakten. Det er henne, og det er ikke henne. Det er ikke hennes hånd, ikke hennes ringer, ikke røsten hennes heller.»
«Nuja,» sier mr. Bucket likegyldig, «vi fikk ikke meget ut av dig. Men her er nu likevel fem shillings til dig. Pass på hvordan du bruker dem, og stell dig ikke sånn du kommer ut i noen knipe.» Så fører han gutten ut og lar mr. Snagsby bli igjen alene med den tilslørte skikkelsen, noe han slett ikke befinner sig vel ved. Men mr. Tulkinghorn kommer inn like efter; sløret blir hevet og en nokså vakker fransk kvinne stiger frem.
«Takk, mademoiselle Hortense,» sier mr. Tulkinghorn på sin vanlige likevektige måte. «Jeg skal ikke plage Dem mer med dette vesle veddemålet.»
«De vil ha den godhet, sir, å huske jeg for tiden er uten plass?» sier mademoiselle.
«Ja visst, ja visst!»
«Og la mig nyte godt av Deres anbefaling?»
«Absolutt, mademoiselle Hortense.»
«Et ord fra mr. Tulkinghorn er så mektig.» — «Det skal ikke mangle, mademoiselle.» — «Motta min dypeste takknemlighet, sir.» — «God natt!» — Mademoiselle går, og mr. Bucket følger henne ned ikke lite galant.
«Nuvel, Bucket?» sier mr. Tulkinghorn da han kommer tilbake.
«Det er alt klart, ser De, sånn som jeg klarla det selv, sir. Det er ikke tvil om det var den andre i klærne til denne her. Gutten var nøiaktig i alt sammen. Mr. Snagsby, jeg gav Dem mitt ord på at gutten skulde bli sendt bort igjen i god skikk. Si ikke at det ikke blev gjort!»
«De har holdt Deres ord, sir,» svarer mr. Snagsby; «og jeg kan ikke være til noen nytte mer for Dem nu, mr. Tulkinghorn, tror jeg den vesle konen min blir engstelig —»
«Takk, Snagsby, ikke mer nu,» sier mr. Tulkinghorn. «Jeg er Dem takk skyldig for den umaken De alt har gjort Dem!»
«Slett ikke, sir. Jeg sier god natt nu!»
«Ser De, mr. Snagsby,» sier mr. Bucket og følger ham til døren, mens han trykker hånden hans flere ganger. «det jeg liker ved Dem er at De er en mann en slett ikke kan pumpe. Når De har gjort det som riktig er, så skyver De det fra Dem, og er ferdig med det, og dermed basta. Sånn er De!»
«Det er sikkert nok det jeg forsøker å gjøre, sir,» svarer mr. Snagsby.
«Nei, De viser ikke Dem selv rettferdighet. Det er ikke det De forsøker å gjøre,» sier mr. Bucket. «Det er akkurat det De gjør. Og det er just det jeg setter pris på hos en mann i Deres yrke.»
Mr. Snagsby svarer så godt han kan, og går hjem så forvirret av aftenens begivenheter at han er i tvil om han er våken og ute — i tvil om gatene han går gjennem er virkelige — i tvil om månen som skinner på ham, er virkelig. Han får straks visshet om disse ting ved mrs. Snagsbys uomtvistelige virkelighet, der hun sitter oppe, med hodet i en ren bikube av papiljotter og nattkappe, og som har sendt Gusta til politistasjonen med offentlig anmeldelse at mannen hennes er gjort ende på, og som i de siste to timer har gått gjennem alle stadier av besvimelse med den største dekorum. Men som den vesle kvinnen sier, med stor følelse, megen takk får hun for det!