Bleak House – Ødegården 1/19
NITTENDE KAPITEL
Gå med ferdselen
Det er den lange ferien i kanslerretten. De gode skibene lov og rett, disse eketømrede, kobberbunnede, jernslåtte, og slett ikke hurtigseilende klipperne er lagt op efter sedvane. Den flyvende hollender med sitt mannskap av spøkelsesaktige klienter, som tigger og ber alle de møter om å lese dokumentene deres, har for tiden drevet Gud vet hvor. Alle rettssalene er stengt; de offentlige kontorene ligger i het søvn; selve Westminster Hall er et skyggefullt øde sted der nattergalen godt kunde synge, og en ømmere klasse beilere enn som vanlig finnes der, vandre omkring her. Entrédørene er stengt i snesevis; bud og pakker leveres i portnerboligen i skjeppevis.
Det er bare en eneste dommer i byen. Og han kommer bare to ganger om uken og sitter i værelsene. Hadde landsens folk i rettsdistriktet hans kunnet sett ham nu! Ingen parykk, ingen rød kappe, ikke noe pelsverk, ikke noen spydbærere, ingen hvite staver. Bare en glattraket herre i hvite bukser og med hvit hatt, sjøbrunet ansikt, og huden brent på den juridiske nesen av solstrålene, en herre som besøker østersbutikkene når han går forbi, og drikker ingefærøl.
Det er den varmeste lange ferie på mange år. Alle de unge kontoristene er vanvittig forelsket, i forhold til deres forskjellige grader, og smekter for den elskede i Margate, Ramsgate eller Gravesend. Alle de middelaldrende kontoristene synes deres familie er for stor. Der er kontorer omkring rettslokalet der en mann kan ha det kjølig, om noen kjølighet er så meget verdt at den bør kjøpes for så stor en kjedsomhet; men de små svingene utom disse tilfluktsstedene synes flamme. I mr. Krooks kvartal er det så hett at folk vrenger husene sine og sitter i stoler på fortauet — mr. Krook iberegnet, som fortsetter studiene sine her, med katten sin ved siden. Over hele dette juridiske strøket henger det likesom et stort slør av rust, eller en kjempestor spindelvev, lediggangen og drømmetilstanden i den lange ferien. Mr. Snagsby, med dokumenthandelen og avskrivningskontoret i Cooks Court, Cursitor Street, merker dens innflytelse, ikke bare i sitt sinn som en medfølende og tenksom mann, men også i sin forretning. Han har mer fritid til å gruble i vertshus enn til andre årstider; og han sier til de to læreguttene, hvor er det ikke godt i sånt vær å tenke på at én bor på en øi med havet rullende og brusende rundt omkring en!
Gusta har det travelt i den vesle salongen denne spesielle eftermiddagen i den lange ferien, da mr. og mrs. Snagsby har i tanker å ha et lite selskap. De ventede gjestene er mer utsøkt enn tallrike; det er mr. og mrs. Chadband og ikke flere. Mr. Chadband pleier både i skrift og i tale å betegne sig som et fartøi, og det hender derfor at folk feilaktig tror han har noe med sjøfart å gjøre, mens han i virkeligheten, som han selv sier, «er i prestekallet». Mr. Chadband er ikke knyttet til noe spesielt kall; hans forfølgere påstår han har ikke noe så svært merkelig å si i det største av alle emner; men har dem som ikke forfølger ham, og mrs. Snagsby er blandt dem.
«Den vesle konen min,» sier mr. Snagsby til spurvene i Staple Inn, «liker å skjerpe religionen sin litt, ser dere!»
Så steller da Gusta salongen, meget beveget ved å anse sig selv som tjenestekvinnen til Chadband, som hun vet er begavet med evnen til å holde det gående i fire timer i ett strekk. Alt innboet blir rystet og støvet, portrettene av mr. og mrs. Snagsby blir fiffet op med en våt klut; det beste teserviset blir satt frem, og det blir skaffet et utmerket forråd av fint nystekt brød, kringler, friskt smør, tynne skiver skinke, tunge og tyske pølser, og delikate små rader ansjos i persille; for ikke å nevne nylagte egg, satt inn varme i en håndduk, og varmt ristet brød med smør. For Chadband er et fartøi som laster temmelig meget — forfølgerne sier et umettelig fartøi, og kan svinge sånne kjødets våben som kniv og gaffel særskilt godt.
Mr. Snagsby, i sin beste frakk, ser på alle tilstelningene når de er ferdig. og hoster den ærbødige hosten sin bak hånden; han sier til mrs. Snagsby: «Når venter du mr. og mrs. Chadband, kjære?»
«Klokken seks,» sier mr. Snagsby.
Mr. Snagsby sier på sin blide måte at den er over det.
«Kanskje du vil begynne før de kommer?» sier mrs. Snagsby.
Mr. Snagsby ser ut som han svært gjerne vilde det, men han sier med den milde hosten sin: «Nei, kjære, nei. Jeg bare nevnte tiden.»
«Hvad er tiden mot evigheten?» sier mrs. Snagsby.
«Meget sant, kjære,» sier mr. Snagsby. «Bare at når en setter frem mat til te, tenker en da på tiden også, kanskje. Og når det er nevnt en tid til å drikke te, var det best å slå til da.»
«Slå til?» gjentar mrs. Snagsby strengt. «Slå til! Som mr. Chadband var en bokser!»
«Slett ikke, kjære,» sier mr. Snagsby.
Her kommer Gusta farende inn i salongen og melder fra at mr. og mrs. Chadband er i sikte. Øieblikket efter ringer det, og hun blir truet med forvisning til skytshelgenen sin om hun glemmer meldingceremonien. Meget nervøs ved denne truselen lemlester hun denne staselige ceremonien ved å melde «mr. og mrs. Cheeseming, i det minste, jeg vilde si, hvad de nu heter!» — og forsvinner med fryktelig samvittighet.
Mr. Chadband er en diger gul mann med et fett smil. Mrs. Chadband er en streng, alvorlig, taus kvinne. Mr. Chadband beveger sig stille og tungt, ikke ulikt en bjørn som har lært å gå oprett. Han er svært forvirret av armene sine, som de var svært brysomme, og han helst vilde gå på fire; han svetter svært i hodet; han taler aldri uten først å heve den store hånden sin, som han gir tegn til tilhørerne sine at nu vil han opbygge dem.
«Mine venner,» sier mr. Chadband, «fred over dette hus! Over dets herre, over dets frue, over de unge piker, og over de unge menn! Mine venner, hvorfor ønsker jeg dere fred? Hvad er fred? Er det krig? Nei. Er det strid? Nei. Er den yndig og mild og skjønn og deilig og høi og lys og full av glede? Ja! Derfor, mine venner, ønsker jeg fred over dere og deres.»
Som en følge av dette ser mrs. Snagsby meget opbygget ut, og mr. Snagsby tenker det i det hele vil være heldig å si amen; og der blir godt mottatt.
«Nu, mine venner,» sier mr. Chadband, «siden jeg er inne på dette emnet —.»
Her viser Gusta sig. Mrs. Snagsby sier med fryktelig tydelighet i spøkelsesaktig bass og uten å ta øinene fra mr. Chadband: «Gå din vei!»
«Nu, mine venner,» sier mr. Chadband, «siden jeg er inne på dette emnet, og for på min lave sti å hjelpe —.»
Gusta høres uforklarlig å mumle: «Et tusen syv hundre to og åtti.» Spøkelsesbassen gjentar enda høitideligere: «Gå din vei!»
«Nu, mine venner,» sier mr. Chadband, «vil vi i kjærlighetens ånd granske —.»
Men Gusta gjentar: «Et tusen syv hundre to og åtti.»
Mr. Chadband tier lik en mann som er vant til å bli forfulgt; han synker kaken i et fett smil, og sier: «La oss høre piken! Tal, pike!»
«Et tusen syv hundre og to og åtti, sir. Og så vilde han vite hvad en shilling var for,» sier Gusta åndeløs.
«Var for?» svarer mrs. Chadband. «Var for!»
Gusta sier at han bestemt forlanger en shilling og åtte pence, eller han vil stevne selskapet. «Mrs. Snagsby og mrs. Chadband begynner å bli kvassmælte av harme; men mr. Chadband hever sin varslende hånd.
«Mine venner,» sier han, «jeg husker jeg ikke opfylte en plikt i går. Det er rett jeg blir refset og får straff. Jeg bør ikke knurre. Rachael, betal de åtte pence!»
Mrs. Snagsby puster hårdt og stirrer stivt på mr. Snagsby som for å si: «Du hører denne apostel!» Mr. Chadband gløder av ydmykhet og fett. Mrs. Chadband betaler de åtte pence.
«Mine venner,» sier mr. Chadband, «åtte pence er ikke meget. Å, la oss glede oss, glede oss! Å, la oss glede oss!»
Og med disse ordene stamper mr. Chadband bort til bordet, og før han tar en stol, hever han sin varslende hånd.
«Mine venner,» sier han, «hvad er dette vi nu ser dekt fremfor oss? Forfriskninger. Behøver vi forfriskninger, mine venner? Det gjør vi. Hvorfor behøver vi forfriskninger, mine venner? Fordi vi bare er dødelige, fordi vi bare er syndefulle, fordi vi er bare av jorden, fordi vi ikke er av luften. Kan vi flyve, mine venner? Vi kan ikke. Hvorfor kan vi ikke flyve, mine venner?»
Mr. Snagsby våger sig til å si med munter og meget vitende stemme: «Ingen vinger!» Men blir øieblikkelig skulet ned av mrs. Snagsby.
«Jeg sier, mine venner,» fortsetter mr. Chadband og avviser og utsletter absolutt mr. Snagsbys idé, «hvorfor kan vi ikke flyve? Er det fordi vi er beregnet å gå? Der er. Kunde vi gå uten styrke? Vi kunde ikke. Hvad skulde vi gjøre uten styrke, mine venner? Våre ben vilde nekte å bære oss, våre knær vilde knekke sammen, våre ankler vilde knekke over, og vi vilde falle til jorden. Og hvorfra, mine venner, får vi menneskelig talt den styrken som er nødvendig for våre lemmer? Er det,» sier Chadband og ser ut over bordet, «fra brød i forskjellige former, fra smør som er kjernet av melk som kua gir oss, fra egg som hønsene gir oss, fra tunge, fra pølser og fra sånt noe? Det er. La oss da nyte de gode ting som står foran oss!»
Så setter mr. Chadband sig ved mr. Snagsbys bord og tar rikelig til sig. På denne aftenen i den lange ferien tar han så alvorlig affære at fartøiet tykkes være godt lastet da arbeidet slutter.
Da hvisker Gusta til mr. Snagsby at det er noen som spør efter ham.
«Og siden jeg må innfinne mig i butikken — for ikke å gjøre for meget av det,» sier mr. Snagsby og reiser sig, «vil kanskje dette gode selskapet undskylde mig et øieblikk.»
Mr. Snagsby går og finner de to læreguttene i skarp mønstring av en konstabel, som holdt en fillet gutt i armen.
«Nå bevare mig vel,» sier mr. Snagsby, «hvad står på?»
«Denne gutten,» sier konstabelen, «har fått ordre gang på gang; men han vil ikke gå —.»
«Jeg går og går alltid, sir,» roper gutten og tørker de bitre tårene med ermet. «Jeg har gått og gått og gått helt siden jeg blev født. Hvor kan jeg gå, sir? — hvordan kan jeg gå mer enn jeg gjør?»
«Han vil ikke gå; han stopper ferdselen,» sier konstabelen rolig, «enda han har fått ordre gang på gang; og derfor er jeg nødt å arrestere ham. Han er så trassig en blei jeg noen gang har sett. Han vil ikke gå.»
«Å, hvor kan jeg gå da?» skriker gutten; han tar sig rent fortvilet i håret og tramper med de bare føttene mot gulvet i mr. Snagsbys entré.
«Kom ikke med sånt mer, ellers skal jeg gjøre kort prosess med dig!» sier konstabelen og ryster ham uten vrede. «Jeg har mine instrukser, at du skal gå med ferdselen. Jeg har sagt dig det fem hundre ganger.»
«Men hvor?» skriker gutten.
«Mine instrukser sier ikke noe om det,» svarer konstabelen. «Mine instrukser sier at denne gutten skal gå med ferdselen.»
Mr. Snagsby sier ikke noe; han bare hoster sin mest fortapte hoste, som tykkes si det ikke finnes overgang i noen retning. Mr. og mrs. Chadband og mrs. Snagsby har hørt tretten her nede og viser sig oppe på trappen. Gusta har i det hele ikke forlatt entréen; så nu er hele huset forsamlet her.
«Det enkle spørsmålet er, sir,» sier konstabelen, «om De kjenner denne gutten. Han sier De gjør det.»
Fra sitt ophøiede stade roper mrs. Snagsby øieblikkelig: «Nei, han gjør ikke!»
«Vesle konen min!» sier mr. Snagsby og ser opover trappen. «Kjære dig, tillat mig! Jeg kjenner litt til denne gutten, og såvidt jeg kjenner ham er det ikke noe ondt i ham, heller tvert imot, kanskje, konstabel.» Og til ham forteller han de sørgelige oplevelsene til Jo; men nevner ikke de fem seks shillings.
«Nuvel,» sier konstabelen, «så langt synes han ha grunner for det han sa. Da jeg arresterte ham oppe i Holborn, sa han at han kjente Dem. Og så var det en ung mann i folkesvermen som sa han kjente Dem, og at De var en respektabel huseier, og dersom jeg vilde se innom hos Dem og forhøre, vilde han komme også. Det ser ikke ut som den unge mannen har lyst til å holde ord, men —. Nå, her er den unge mannen!»
Inn skrider mr. Guppy, nikker til mr. Snagsby og tar hatten av sig for damene på trappen.
«Jeg kom just fra kontoret da dette ståket hendte,» sier mr. Guppy; «og da Deres navn blev nevnt, tenkte jeg det var det retteste å undersøke denne saken litt nøiere.»
«Det var snildt av Dem, sir,» sier mr. Snagsby; «og jeg sier Dem takk for det.. Og han forteller oplevelsen sin igjen, men nevner ikke pengene nu heller.
«Nå, jeg vet hvor du bor,» sier konstabelen til Jo. «Du bor i Tom Enslig. Det er et fint, uskyldig sted å bo i, ikke sant?»
«Jeg kan ikke gå og bo på noe finere sted, sir,» svarer Jo. «De vilde ikke hatt noe å si på mig gikk jeg og bodde på et fint, uskyldig sted. Men hvem vilde leie ut et fint uskyldig sted til en sånn simpel en som mig?»
«Du er svært fattig, ikke sant?» sier konstabelen.
«Jo, det er jeg virkelig, sir; svært fattig som regel,» svarer Jo.
«Jeg lar dere dømme da! Jeg ryster alle disse shillings ut av ham,» sier konstabelen og viser dem frem for selskapet, «bare jeg legger hånden på ham!»
«Det er det som er igjen, mr. Snagsby,» sier Jo, «av et pund jeg fikk av en dame som sa hun var tjenestepike, og som kom til overgangen min en kveld og bad mig vise henne dette huset her, og det huset der han De gav skrivearbeide døde, og kirkegården der han ligger begravd. Hun sier til mig: er du den gutten fra likskuet? sier hun. Ja, sier jeg. Hun sier til mig: Kan du vise mig alle de stedene? sier hun. Ja, sier jeg: Og hun sier til mig: gjør det! — og jeg gjør det, og hun gir mig et pund. Og jeg fikk ikke meget av pundet heller,» sier Jo med grumsete tårer, «for jeg måtte betale fem shillings der nede i Tom Enslig for å få det værelset, og så stjal en ung mann fem mens jeg sov, og en annen gutt han stjal ni pence, og verten drog av med en hel del av det.»
«Du venter da ikke at noen vil tro dette om damen og pundet, vet jeg?» sier konstabelen og skjeler bort på ham med usigelig forakt.
«Jeg vet ikke hvad jeg gjør, sir,» svarer Jo. «Jeg venter i det hele slett ikke noe, sir; men det er den sanne historien om det.»
«Dere ser hvad han er for en!» sier konstabelen til de forsamlede. «Nuvel, mr. Snagsby, dersom jeg ikke setter ham inn denne gangen, vil De da gå god for han går?»
«Nei!» skriker mrs. Snagsby fra trappen.
«Vesle konen min!» ber mannen hennes. «Konstabel, jeg tviler ikke på han vil gå nu. Du vet du virkelig må gjøre det,» sier mr. Snagsby.
«Jeg finner mig i hvad det skal være,» sier den ulykkelige Jo.
«Gjør det da,» sier konstabelen. «Du vet hvad du har å gjøre. Og husk du slipper ikke så lett næste gang. Ta pengene dine her! Nå, jo før du er en halv mil borte desto bedre for alle parter.»
Konstabelen peker på den nedgående sol som det var et passende sted å gå til, og sier så farvel til forsamlingen.
Nu har Jos usannsynlige historie om damen og pundet vakt mer eller mindre nysgjerrigheten hos hele selskapet. Mr. Guppys ånd er en granskende ånd i alle vidnemålsaffærer; han har lidt meget under lediggangen i den lange ferien, og han har nu sånn interesse i denne saken at han begynner et regulært kryssforhør av vidnet; og damene synes dette er så interessant at mrs. Snagsby høflig ber ham komme op og drikke en kopp te, om han vil undskylde uordenen på bordet efter deres tidligere bedrifter. Mr. Guppy sier ja takk, og tar Jo med sig og plaserer ham ved døren i salongen. Her tar mr. Guppy ham så under behandling.
«Nuvel!» sier mr. Guppy. «Enten klenger denne gutten sig til dette som skomakervoks, eller det er noe utenom det vanlige her som slår alt annet Kenge og Carboy har hatt noen befatning med.»
Mrs. Chadband hvisker til mrs. Snagsby, som roper: «De sier ikke det!»
«I mange år,» svarer mrs. Chadband.
«Har kjent Kenge og Carboys forretning i mange år,» forklarer mrs. Snagsby triumferende for mr. Guppy. «Mrs. Chadband — denne herres hustru — pastor mr. Chadband.»
«Å, virkelig!» sier mr. Guppy.
«Før jeg blev gift med min nuværende mann,» sier mrs. Chadband.
«Var De part i noe, frue?» sier mr. Guppy og flytter kryssforhøret over på henne.
«Nei.»
«Ikke part i noen ting, frue?» sier mr. Guppy.
Mrs. Chadband ryster på hodet.
«Kanskje De kjente noen som er part i noe, frue?» sier mr. Guppy som ikke liker noe bedre enn å forme sin konversasjon efter juridiske prinsipper.
«Ikke akkurat det heller,» svarer mrs. Chadband og nyter spøken med et hårdt smil.
«Ikke akkurat det heller!» gjentar mr. Guppy. «Meget vel. Undskyld, frue, var det en dame av Deres bekjentskap som hadde noen transaksjoner med Kenge og Carboy, eller var det en herre av Deres bekjentskap? Gi Dem tid, frue. Vi kommer til det straks. Mann eller kvinne, frue?»
«Ingen av delene,» sier mrs. Chadband som før.
«Å, et barn!» sier mr. Guppy, og gir den beundrende mrs. Snagsby det riktige profesjonelle blikk engelske jurymenn får. «Nu, frue, vilde De kanskje ha den godhet å si oss hvilket barn?»
«De har truffet det til slutt, sir,» sier mrs. Chadband. «Nuvel, sir; det var før Deres tid, rimeligvis, efter Deres utseende å dømme. Jeg fikk i min varetekt et barn ved navn Esther Summerson, som blev sendt ut i livet av herrene Kenge og Carboy.»
«Miss Summerson, frue!» ropte mr. Guppy, ophisset. «Jeg kaller henne Esther Summerson», sier mrs. Chadband strengt. «Det var ikke noen frøkentitel til piken på den tid. Det var Esther: Esther, gjør det, og Esther, gjør det! Og hun fikk værsgo gjøre det.»
«Min kjære frue,» svarer mr. Guppy og går frem og tilbake i det vesle værelset, «den beskjedne person De taler med nu, tok imot den unge damen i London, da hun først kom hit fra det etablissement De hentyder til. Tillat mig å ha den fornøielse å ta Dem i hånden.»
Mr. Chadband ser endelig et høve for sig; han gjør det vanlige tegnet, og reiser sig med dampende hode som han tørrer med lommetørklæet. Mrs. Snagsby hvisker: «Hyss!»
«Mine venner,» sier mr. Chadband, «vi har med måtehold,» — det var nu slett ikke tilfellet for hans vedkommende, «— nydt de goder som var skaffet til veie for oss. Måtte dette hus leve på landets fedme; måtte korn og vin finnes rikelig i det; måtte det vokse, måtte der trives, måtte det ha fremgang, måtte det ha hell, måtte det ha lykke, måtte det trenge sig fremover! Men, mine venner, har vi nydt noe mer? Vi har. Mine venner, hvad mer har vi nydt? Åndelig fordel? Ja. Av hvem har vi mottatt den åndelige fordel? Min unge venn, stig frem!»
Jo som blir tiltalt sånn, slingrer bakover, slingrer fremover, slingrer en gang til hver side og stiller sig fremfor mr. Chadband, tydeligvis i tvil om denne herres hensikter.
«Min unge venn,» sier Chadband, «du er for oss en perle, du er for oss en diamant, du er for oss et smykke, du er for oss en juvél. Og hvorfor, min unge venn?»
«Det vet ikke jeg,» svarer Jo. «Jeg vet ikke noe, jeg.»
«Min unge venn,» sier Chadband, «det er fordi du ikke vet noe du er en perle og en juvel for oss. For hvad er du, min unge venn? Er du et markens dyr? Nei. En fugl i luften? Nei. En fisk i havet eller elven? Nei. Du er en menneskegutt, min unge venn. En menneskegutt. Å, herlig å være en menneskegutt! Og hvorfor herlig, min unge venn? Fordi du er i stand til å motta visdommens lære, fordi du er i stand til å høste utbytte av denne preken jeg nu fremsier til beste for dig; fordi du ikke er en stokk, en stav, en sten, en stolpe, en søile!»
Jo hadde sett ut som han skulde miste sin forstand; nu gnir han sig i ansiktet med høire ermet og gjesper fryktelig. Mrs. Snagsby uttrykker harmfullt sin tro at han er et lem på erkefienden.
«Mine venner,» sier mr. Chadband, og lar den forfulgte haken sin rynkes i det fete ansiktet mens han ser sig rundt, «det er rett jeg blir ydmyket, det er rett jeg blir prøvd, det er rett jeg blir krenket. Jeg snublet siste sabbat da jeg med stolthet tenkte på min tre timers preken. Nu er regningen balansert; min kreditor har mottatt vederlag. Å, la oss glede oss, glede oss! Å, la oss glede oss!»
Mrs. Snagsby veldig rørt.
«Mine venner,» sier mr. Chadband og ser sig rundt, «jeg vil ikke fortsette med min unge venn nu. Vil du komme i morgen, min unge venn, og spørre hos denne gode damen hvor jeg er å finne og kan gi dig en preken, og vil du komme som den tørstige svalen næste dag, og dagen efter den, og dagen efter den igjen, og mange gledens dager og høre på prekener?»
Jo ønsker tydeligvis bare å komme sig bort koste hvad det koste vil, og gir et skraput. Mr. Guppy kaster en penny til ham, og mrs. Snagsby roper på Gusta å følge ham trygt ut. Men før han går nedover trappen, lesser mr. Snagsby på ham matrestene på bordet, og han bærer dem bort omfavnet av begge armer. Og Jo går med ferdslen ned til Blackfriar Bridge, der han finner en solvarm stenkrok og slår sig til med festmåltidet sitt.
Og der sitter han og gumler og gnager og ser op på det store korset på St. Pauls Katedrals spir, skinnende over en rød- og fiolettfarvet røksky. Av guttens ansiktsuttrykk kunde en anta at i hans øine er dette hellige emblem det mest forvirrende i den store forvirrede byen; så gyllen, så høit oppe, så langt utom hans rekkevidde. Der sitter han; solen går ned; elven strømmer, folkestimmelen glir forbi ham i to strømmer ― alt går frem mot et eller annet mål eller slutt ― til han blir jagd op og beordret til å «gå», han også.