Bleak House – Ødegården 1/15
Hele tiden vi var i London, var mr. Jarndyce stadig beleiret av den sverm lett bevegede damer og herrer som hadde forbauset oss så med tiltakene sine. Mr. Quale, som presenterte sig for oss like efter vår ankomst, var med i alle sånne bevegelser. Han tyktes stikke de to skinnende tinningkulene sine inn i alt som gikk for sig; og han børstet håret lenger og lenger bakover, til selve rottene var ferdig til å fly ut av hodet på ham av aldri tilfredsstillet filantropi. Alle planer var lik for ham; men var alltid spesielt rede for enhver med vidnesbyrd og attester for alt mulig. Hans store evne syntes være hans evne til kritikkløs beundring. Han kunde sitte hvor lenge det kunde være og med største glede bade tinningene sine i lyset fra alle slags lyskilder. Jeg hadde først sett ham fullstendig opslukt av beundring for mrs. Jellyby, og jeg hadde trodd hun var den alt annet dominerende gjenstand for hans dyrkning. Men jeg opdaget snart min feiltagelse; jeg fant ham som slepbærer og orgeltreder til en hel prosesjon av mennesker.
Mrs. Pardiggle kom en dag for å samle penger til et eller annet — og med henne mr. Quale. Alt mrs. Pardiggle sa, gjentok mr. Quale til oss; og sånn som han hadde fått mrs. Jellyby til å lyse, fikk han mrs. Pardiggle til å lyse også. Mrs. Pardiggle skrev et introduksjonsbrev til min formynder for sin veltalende venn mr. Gusher. Sammen med mr. Gusher viste mr. Quale sig igjen. Mr. Gusher var en pløsen herre med fuktig overflate, og øine så altfor små til månefjeset hans at de tyktes oprinnelig skapt for noen annen; han var slett ikke inntagende ved første synet; men han hadde ikke før satt sig før mr. Quale spurte Ada og mig — slett ikke uhøvlig — om han ikke var en stor skapning — det han sikkert også var, så pløsen han var; men mr. Quale mente i intellektuell skjønnhet — og vi ikke blev slått av den massive formasjonen av pannen hans. Kort sagt, vi hørte om en hel del misjoner av forskjellig art blandt denne folkegruppen; men ingen ting ved dem var halvten så klart for oss som at det var mr. Quales misjon å være i ekstase over alle andres misjon, og at det var den mest populære misjon av dem alle sammen.
Mr. Jarndyce hadde dumpet op i dette selskapet på grunn av sitt varme hjerte og sitt alvorlige ønske å gjøre alt det gode som stod i hans makt. Men han sa bent ut til oss at han ofte følte det som et utilfredsstillende selskap, der godgjørenheten tok krampaktige former, der barmhjertigheten var tatt på som en reglementert uniform av høimælte forkynnere og spekulanter i billig berømmelse, voldsom i forkynnelsen, rastløs og forfengelig i handling, servile i høiste grad av tarvelighet mot de store, smigrende og logrende for hverandre, og intolerant mot dem som opriktig forsøkte i stillhet å hjelpe den svake fra å falle heller enn med stor larm og selvros å heve dem op igjen et lite stykke når de var i grøften. Da en attest blev utstedt for mr. Quale av mr. Gusher — som alt hadde fått sin av mr. Quale —, og da mr. Gusher talte i halvannen time om emnet for et møte som gjaldt to fattigskoler for smågutter og småpiker, og der en spesielt blev minnet om enkens skjerv og bedt om å komme frem med småskillingene, da tror jeg vinden blåste fra øst i tre uker til ende.
Jeg nevner dette fordi jeg kommer tilbake til mr. Skimpole. Det forekom mig at hans freidige tilståelser av barnslighet og likegladhet var en stor lettelse for min formynder på grunn av kontrasten til sånne ting og blev desto lettere trodd; det å finne én fullstendig uberegnende og opriktig mann blandt så mange som var det motsatte, kunde ikke annet enn gi ham glede. Det vilde virkelig gjort mig vondt å si noen mistanke om at mr. Skimpole forstod dette og var slu nok til å benytte sig av det; jeg forstod ham i virkeligheten aldri så godt at jeg vet det. Det han var for min formynder, var han sikkert nok for hele verden.
Han hadde ikke vært riktig frisk, og derfor hadde vi ikke sett noe til ham før nu. En morgen viste han sig, på sin vanlige behagelige måte og så full av koselig skjemt som noen gang.
Vel, sa han, her var han! Han hadde vært gallesyk; men rike menn var ofte gallesyke; derfor hadde han innbilt sig han var en formuende mann. Og det var han også på én måte — i sine flotte hensikter. Han hadde beriket lægen sin på den mest ødsle måte. Han hadde alltid fordoblet og somme tider firedoblet honoraret hans. Han hadde sagt til doktoren: «Nuvel, min kjære doktor; det er et fullstendig selvbedrag av Dem å tro De ser til mig for ingen ting. Jeg overvelder Dem med penger — i mine flotte hensikter — bare De visste det!» Og, sa han, i den grad mente han det at han trodde det omtrent var det samme som å gjøre det. Hadde han hatt disse metallstykkene eller disse tynne papirlappene som menneskeheten legger sånn umåtelig vekt på, å legge i doktorens hånd, så vilde han lagt dem i doktorens hånd. Siden han ikke hadde dem, satte han viljen i gjerningens sted. Nuvel! Når han virkelig mente det — når hans vilje var ekte og sann, og det var den — så forekom det ham som det var det samme som mynt og utslettet forpliktelsen.
«Det kommer kanskje for en del av at jeg ikke kjenner det minste til pengers verdi,» sa mr. Skimpole; «men Jeg føler det ofte sånn. Det synes så fornuftig! Min slakter sier til mig at han trenger den vesle regningen sin. Det hører til den hyggelig ubevisste poesi i den manns natur at han alltid kaller den den vesle regningen sin — for å få betalingen av den til å se lett ut for oss begge. Jeg svarer slakteren: Min gode venn, bare De visste det, er De betalt. De hadde ikke behøvd å umake Dem med å komme og be om den vesle regningen. De er betalt. Jeg mener det.»
«Men la oss anta,» sa min formynder leende, «at han mente kjøttet på regningen og ikke det å skaffe det?»
«Min kjære Jarndyce,» svarte han, «De forbauser mig. De tar slakterens standpunkt. En slakter jeg en gang handlet med tok nøiaktig det standpunkt. Han sier: Sir, hvorfor spiser De lammekjøtt til atten pence pundet? — Hvorfor jeg spiser lammekjøtt til atten pence pundet, min hederlige venn? sier jeg, naturlig nok forbauset over spørsmålet. Fordi jeg liker lammekjøtt! — Dette var for så vidt overbevisende. — Nuvel, sir, sier han, jeg ønsker jeg hadde tenkt på lammet som De tenker på pengene! — Min gode mann, sa jeg, jeg ber, la oss tenke som fornuftsvesener. Hvordan kunde det gått til? Det er umulig. De hadde lammet, og jeg har ikke pengene. De kunde virkelig ikke tenkt på lammet uten å sende det, men jeg kan virkelig tenke på pengene uten å betale det. — Han kunde ikke svare et ord. Og dermed sluttet den saken.»
«Gikk han ikke rettens vei?» spurte min formynder.
«Jo, han gikk rettens vei,» sa mr. Skimpole. «Men til det blev han drevet av vrede og ikke av fornuft. Vreden minner mig om Boythorn. Han skriver til mig at De og damene har lovt ham et kort besøk i ungkarshjemmet hans i Lincolnshire.»
«Han er en stor favoritt hos pikene mine,» sa mr. Jarndyce, «og jeg har lovt det for deres skyld.»
«Naturen har glemt å nyansere ham, tror jeg?» sa mr. Skimpole til Ada og mig. «Litt for støiende — som havet? Litt for voldsom — lik en okse som har satt sig i hodet at alle farver er skarlagensrøde? Men jeg innrømmer det er en slags sleggedyd i ham.»
Det vilde forundret mig om disse to hadde kunnet tenke noe særlig høit om hverandre; mr. Boythorn som la så stor vekt på så mange ting, og mr. Skimpole som brydde sig så lite om alt. Dessuten hadde jeg lagt merke til at mr. Boythorn mer enn én gang hadde vært på nippet til å bryte ut i en eller annen sterk formening når mr. Skimpole blev nevnt. Naturligvis sa jeg som Ada bare at vi hadde hatt stor hygge av ham.
«Han har irritert mig,» sa mr. Skimpole; «og dersom et barn kan betro sig til sånne hender — og det er vedkommende barn i dette tilfelle opmuntret til å gjøre av to skytsenglers forente omhu — så tar jeg med. Han foreslår å sende mig portofritt frem og tilbake. Jeg antar det koster penger? Shillings kanskje? Eller pund? Eller noe av det slaget? Men siden vi taler om penger — dere husker pantebudet; miss Summerson?»
«Å ja da!» sa jeg.
«Pantebudet er blitt arrestert av den store fogden nu,» sa mr. Skimpole. «Han kommer aldri til å øve vold mot solens skinn mer.»
Det rent rystet mig å høre det; for jeg hadde alt kalt frem i minnet mitt med alt annet enn alvorlige følelser, mannen som hadde sittet på sofaen den aftenen og tørket sig på hodet.
«Hans efterfølger meddelte mig det i går,» sa mr. Skimpole. «Hans efterfølger er hjemme hos mig nu. Han kom i går på min blåøide datters fødselsdag. Jeg sa det til ham. Dette er urimelig og ubehagelig, sa jeg. Hadde De hatt en blåøid datter, vilde De ikke likt at jeg hadde kommet ubedt til hennes fødselsdag! — Men han blev, han.»
Mr. Skimpole lo til denne absurditet og slo lett an på pianoet han satt ved.
«Og han fortalte mig,» sa han og slo en akkord for hver setning, «at pantebudet har efterlatt sig — tre barn — ingen mor — og dette pantebudets stilling — upopulær —»
Mr. Jarndyce reiste sig, gned sig over hodet og begynte å gå rundt på gulvet. Mr. Skimpole spilte en av Adas yndlingssanger. «Jeg liker ikke dette, Skimpole,» sa han fortenkt. Mr. Skimpole hadde glemt hele saken og så forbauset op.
«Mannen var nødvendig,» sa min formynder, gikk frem og tilbake og strøk håret op bakfra som en stri østenvind hadde blåst det op sånn. «Om vi gjør sånne menn nødvendig ved våre feil og dårskaper eller mangel på verdenskunnskap, eller ved våre ulykker, må vi ikke hevne oss på dem. Det var ikke noe galt i hans yrke. Han opholdt sine barn. En vilde gjerne visst mer om dette.»
«Å, om pantebudet?» ropte mr. Skimpole, han forstod endelig hvad han mente. «Intet er lettere. Bare å gå til pantebudenes hovedkvarter, og en kan få vite alt en vil.»
Mr. Jarndyce nikket til oss, som bare ventet på dette signal. «Kom! Vi vil gå den veien, kjære. Hvorfor ikke den veien like godt som en annen?» Vi var snart ferdig, og vi gikk. Mr. Skimpole fulgte oss og rent gledet sig ved denne ekspedisjonen. Det var noe så nytt og forfriskende, sa han, at han kom og spurte efter pantebudet og ikke pantebudet efter ham.
Han førte oss først til Cursitor Street, Chancery Lane, der det var et hus med gittervinduer, som han kalte pantefogdens borg. Vi gikk inn i gangen og ringte; en meget frastøtende gutt kom ut av et slags kontor og så på oss over de spisse stengene i grinden.
Hvem søker dere?» sa gutten.
«Det var et pantebud, eller konstabel, eller noe sånt her,» sa mr. Jarndyce, «som er død?»
«Javel?» sa gutten. «Nu?»
«Jeg vil gjerne vite navnet hans?»
«Navn — Neckett,» sa gutten.
«Og hans adresse?»
«Bell Yard,» sa gutten. «Høkerbutikk, venstre hånd, navn — Blinder.» «Var han, jeg vet ikke hvordan jeg skal si det,» mumlet min formynder, — «flittig?»
«Om Neckett var?» sa gutten. «Ja, i høi grad. Han blev aldri trett av å stå på vakt. Han kunde sitte på en påle på et gatehjørne åtte og ti timer i ett kjør hadde han tatt det på sig.»
«Han kunde gjort noe verre,» hørte jeg min formynder mumle; «han kunde tatt det på sig og ikke gjort det. Takk! Det var bare det jeg vilde.»
Vi forlot gutten og gikk tilbake til Lincolns Inn der mr. Skimpole ventet oss; han hadde ikke brydd sig om å komme pantebudenes borg nærmere. Så gikk vi alle sammen til Bell Yard, et trangt smug like ved. Vi fant snart høkerbutikken. I den var det en godlyndt gammel kone, som hadde vattersott eller astma eller begge deler kanskje.
«Necketts barn?» sa hun da jeg spurte. «Ja visst, frøken. Tre trapper op. Døren bent fremfor trappen.» Og hun rakte mig nøkkelen over disken.
Jeg så på nøkkelen og så på henne; men hun tok det for gitt at jeg visste hvad jeg skulde gjøre med den. Da den bare kunde være ment til barnas dør, spurte jeg ikke mer, men gikk ut igjen og viste veien op de mørke trappene. Vi gikk så stille vi kunde; men fire i følge som vi var, gjorde vi da litt støi på de gamle fjelene; og da vi kom til tredje etasje, fant vi at vi hadde forstyrret en mann som stod der og så ut av værelset sitt.
«Er det Gridley dere søker?» sa han og glodde vredt på mig.
«Nei, sir,» sa jeg; «jeg skal høiere op.»
Han så på Ada, og på mr. Jarndyce, og på mr. Skimpole, med samme vrede blikket på hver i rekkefølge som de passerte forbi ham og fulgte mig. Mr. Jarndyce hilste og sa god dag. «God dag!» svarte han brått og vilt. Han var en høi, gusten mann, sliten og med dype rynker i ansiktet og fremstående øine. Han så stridslysten ut, og hadde et grettent irritabelt vesen, og da hans skikkelse var svær og kraftfull, om enn tydeligvis i nedgang, så skremte han mig rent. Han hadde en penn i hånden, og i det glimt jeg fikk av værelset hans da jeg gikk forbi det, så jeg det var papiravfall utover det alle steder.
Vi lot ham stå der og gikk op til det øverste værelset. Jeg banket på døren, og en tynn gnellende stemme der inne sa: «Vi er innestengt. Mrs. Blinder har nøkkelen.»
Jeg stakk nøkkelen i nøkkelhullet og åpnet døren. Det var et fattigslig rum, med skråtak og svært få møbler; her fant vi et lite gryn av en gutt på en fem seks år, som stelte og bysset et tungt barn på atten måneder. Der var ikke ild, enda været var koldt; begge barna var svøpt inn i noen fattigslige sjaler og tepper; men klærne deres gav ikke mer varme enn nesene deres så røde og forfrosne ut, og de selv hukte sig sammen der gutten gikk frem og tilbake og bysset spebarnet.
«Hvem har låst dere inne?» spurte vi.
«Charley,» sa gutten, han stoppet og stirret på oss.
«Er Charley bror din?»
«Nei. Hun er søster min, Charlotte. Far kalte henne Charley.»
«Er det mange flere av dere foruten Charley?»
«Mig,» sa gutten, «og Emma,» han klappet den slatne hatten barnet hadde på. «Og Charley.»
«Hvor er Charley nu?»
«Ute og vasker,» sa gutten og begynte å gå frem og tilbake igjen.
Vi så på hverandre og på de to barna. Da kom det inn i rummet en svært liten pike, barnslig i figuren, men klok og eldre i ansiktet — et vakkert ansikt også —; hun hadde på sig en slags voksen kvinnehatt som var altfor stor for henne, og hun tørket armene sine på et slags voksent kvinneforklæ. Fingrene hennes var hvite og rynkede av vasking, og såpeskummet hun tørket av armene sine, røk ennu. Men likevel kunde hun godt vært et barn som lekte å vaske og apet efter en fattig arbeiderkone med gløgt syn for virkeligheten.
Hun hadde sprunget fra et sted i nabolaget og skyndt sig alt hun hadde orket. Altså var hun rent forpustet og kunde ikke tale i førstningen, bare stod og peste og tørket av armene og så rolig på oss.
«Å, her er Charley!» sa gutten.
Barnet han kysste, strakte frem armene og skrek og vilde Charley skulde ta det. Den vesle piken tok barnet, stod og så på oss over sin byrde, som klamret sig til henne så kjærlig og rørende.
«Er det mulig —,» hvisket min formynder, da vi satte frem en stol til den vesle skapningen, og fikk henne til å sette sig med byrden sin, mens gutten holdt sig tett inn til henne og tok fast tak i forklæet hennes, «— at dette barnet arbeider for de andre? Se på dette! For Guds skyld se på dette!»
Det var noe å se på. De tre barna i tett klynge, og to av dem helt avhengig av den tredje, og den tredje så ung og likevel med en mine av alder og satthet som passet så underlig til den barnslige skikkelsen.
«Charley, Charley!» sa min formynder. «Hvor gammel er du?»
«Over tretten år, sir,» svarte barnet.
«Å! — for en høi alder,» sa min formynder. «Å, for en høi alder, Charley!»
Jeg kan ikke beskrive den ømhet han talte med; halvt spøkefullt og likevel bare enda mer medlidende og sorgfullt ved det.
«Og du bor alene her med disse barna, Charley?» sa min formynder.
«Ja, sir,» svarte barnet og så helt tillitsfullt op i ansiktet på ham, «siden far døde.»
«Og hvordan lever dere, Charley? Å, Charley,» sa min formynder og vendte ansiktet bort et øieblikk, «hvordan lever dere?»
«Siden far døde, går jeg ut og arbeider. Jeg er ute og vasker i dag.»
«Gud hjelpe dig, Charley!» sa min formynder. «Du er ikke så høi du når over baljekanten!»
«I tretøfler er jeg det, sir,» sa hun hurtig. «Jeg har et par høie som hørte til mor.»
«Og når døde mor? Stakkars mor!»
«Mor døde like efter Emma blev født,» sa barnet og så ned på ansiktet ved barmen hennes. «Så sa far jeg fikk være så god en mor for henne som jeg kunde. Og det har jeg forsøkt. Og så arbeidet jeg hjemme og vasket og stelte og pleide barnet i lang tid før jeg begynte å gå ut. Og sånn går det, skjønner De, sir?»
«Og du går ofte ut?»
«Så ofte jeg kan,» sa Charley, hun spilte øinene op og smilte; «for da tjener jeg sekspencer og shillings.»
«Og du låser barna inne alltid når du går ut?»
«Så jeg kan være trygg for dem, sir; skjønner De ikke det?» sa Charley. «Mrs. Blinder går hit op nu og da, og mr. Gridley kommer her somme tider, og kanskje jeg selv kan springe hit innimellem også; og de kan leke, vet De; og Tom er ikke redd om han er låst inne; er du vel, Tom?»
«N-nei!» sa Tom tappert.
«Når det blir mørkt tendes lyktene nede på gårdsplassen, og de lyser op her også nokså bra — nokså bra. Gjør de ikke, Tom?»
«Jo, Charley,» sa Tom; «nokså bra.»
«Og han er tro som gull,» sa den vesle skapningen — å, på sånn moderlig, voksen måte! «Og når Emma er trett, legger han henne i sengen. Og når han selv er trett, legger han sig i sengen, han også. Og når jeg kommer hjem og tender lyset og får en bit aftensmat, da står han op igjen og spiser sammen med mig. Gjør du ikke, Tom?»
«Åjo da, Charley!» sa Tom. «Det gjør jeg!» Og enten det nu kom sig av dette glimt av den store gleden i hans liv eller av hans takknemlighet og kjærlighet til Charley, som var alt for ham, nok er det, han gjemte ansiktet i foldene i det slitte forklæet os gikk over fra latter til gråt.
Det var første gang siden vi kom inn, at en tåre blev felt blandt disse barna. Den vesle foreldreløse piken hadde talt om faren og moren som all den sorgen var dempet ned av nødvendigheten å fatte mot og av den barnslige viktigheten hennes ved å være i stand til å arbeide og av det travle forkavede vesenet hennes. Men nu da Tom gråt, enda hun satt helt stille og så rolig på oss og ikke ved en bevegelse rørte på et hår på hodene til de små myndlingene sine, så jeg to stille tårer rulle nedover ansiktet hennes.
Jeg stod ved vinduet med Ada og lot som jeg så på hustakene og de svertede skorstenspipene, og de stakkars plantene og fuglene i små bur hos naboene, da jeg merket at mrs. Blinder fra butikken der nede var kommet inn, og nu talte med min formynder.
«Det er ikke så meget å eftergi dem husleien, sir,» så hun. «Hvem kunde ta det fra dem?»
«Vel, vell» sa min formynder til oss to. «Det er nok at den stund vil komme da denne gode konen skal finne det var meget, og det fordi hun gjorde det mot den minste av disse —! Dette barnet,» sa han om en stund, «kan hun virkelig fortsette sånn?»
«Ja, sant å si, sir, så tror jeg hun kan det,» så mrs. Blinder, hun fikk pusten igjen møisommelig og langsomt. «Hun er så netthendt som vel mulig. Gud velsigne Dem, sir, sånn som hun stelte de to små barna efter moren døde; det var samtaleemnet i hele kvartalet! Og det var et under å se henne sammen med faren da han blev syk, det var det virkelig! Mrs. Blinder, sa han til mig siste gang han sa noe — han lå der — mrs. Blinder, hvad mitt kall så har vært, jeg så en engel sitte ved siden av barnet mitt her i dette rummet, og jeg overgir henne i Gud Faders varetekt!»
«Han hadde ikke noe annet kall?» sa min formynder.
«Nei, sir,» svarte mrs. Blinder; «han var ikke noe annet enn pantebud, en som fulgte efter og passet op skyldnere. Da han første gang kom og losjerte her, visste jeg ikke hvad han var, og jeg tilstår at da jeg fikk vite det, da sa jeg ham op. Det var ikke likt i gården at han bodde her. De andre leieboerne gikk ikke med på det. Det er ikke noe fint kall,» sa mrs. Blinder, «og folk flest har imot det. Mr. Gridley protesterte svært sterkt mot det; og han er en god leieboer, enda humøret hans er blitt hårdt prøvd.»
«Så sa De ham op?» sa min formynder.
«Så sa jeg ham op ja,» sa mrs. Blinder. «Men da tiden kom, og jeg ikke visste annet vondt om ham, så kom jeg virkelig i tvil. Han var punktlig og påpasselig; han gjorde det han hadde å gjøre, sir,» sa mrs. Blinder, og kom uten å vite der til å rette blikket mot mr. Skimpole, «og det er da å gjøre noe her i verden, det også.»
«Så beholdt De ham likevel?»
«Ja; jeg sa til ham, at kunde han ordne sig med mr. Gridley, så kunde jeg selv ordne det med de andre leieboerne, og jeg skulde ikke bry mig noe særlig om enten de likte det eller ei. Mr. Gridley brummet og knurret — men gikk da med på det. Han var alltid barsk mot ham; men han har vært snild mot barna siden. En kjenner aldri et menneske før det er prøvd.»
«Har mange vært snilde mot barna?» spurte mr. Jarndyce.
«I det store og hele, sir, har de ikke vært så verst,» sa mrs. Blinder; «men sikkert ikke så mange som om farens kall hadde vært et annet. Pantefogden gav et pund, og de andre samlet en liten sum. Noen naboer også — ikke så verst. Likeledes mot Charlotte. Noen vil slett ikke leide henne, for hun er sin fars barn; noen som leier henne, kaster henne det i nesen; noen roser sig av at de gir henne arbeide — og betaler henne kanskje mindre og krever mer av henne. Men hun er tålmodigere enn andre vilde vært, og alltid villig, så langt kreftene hennes strekker til og lenger også. Så i det store og hele, sir, må jeg si, ikke så verst, men kunde vært bedre.»
Mrs. Blinder satte sig, utmattet av å ha talt så meget før hun riktig hadde fått været igjen. Mr. Jarndyce vendte sig og vilde tale til oss, da han blev stoppet op ved at mr. Gridley plutselig kom inn i rummet.
«Jeg vet ikke hvad dere gjør her mine damer og herrer,» sa han, som om han var harm over vi var her; «men dere får undskylde jeg kommer inn. Jeg kommer ikke inn for å glo omkring mig. Gjør jeg vel, Charley? Gjør jeg, Tom? Nå, veslen! Hvordan står til i dag?»
Han bøide sig over gruppen, likesom kjærtegnende, og det var godt å se barna betraktet ham som en venn, enda ansiktet hans var like morsk og hans vesen mot oss var så grovt det kunde være. Min formynder la merke til det, og respekterte det.
«Ingen vilde såvisst komme her for å glo omkring sig,» sa han mildt.
«Kanskje det, sir, kanskje det,» svarte den andre. «Jeg har ikke trang til å diskutere med damer og herrer. Jeg har hatt nok diskusjon til én manns liv.»
«De har grunn nok, tør jeg si,» sa mr. Jarndyce, «til å være irritert og nærtagende —»
«Der igjen!» ropte mannen i voldsom vrede. «Jeg er trettekjær naturligvis. Jeg er kranglevorren, irritabel. Jeg er ikke høflig!»
«Ikke så meget, synes jeg.»
«Sir,» sa Gridley, han satte barnet fra sig og gikk bort til ham som han vilde slå ham. «Kjenner De noe til lov og rett?»
«Kanskje gjør jeg det, til min sorg.»
«Til Deres sorg?» sa mannen, og vreden hans gav sig. «Ja da ber jeg om undskyldning! Sir,» sinnet bruste op i ham igjen, «jeg er i femogtyve år blitt dratt over glødende jern, og jeg har glemt å trede på fløiel. Gå bort i kanslerretten der, og spør om en stående spøk blandt andre der, og de vil svare Dem at den beste spøken de har «er mannen fra Shropshire. Jeg er mannen fra Shropshire.»
«Jeg tror jeg og min familie også har hatt den ære å gi litt moro på det samme alvorlige stedet,» sa min formynder rolig. «De har kanskje hørt navnet mitt — Jarndyce.»
«Mr. Jarndyce,» sa Gridley med en slags grov hilsen, «De bærer Deres krenkelser med større ro enn jeg kan bære mine. Mer enn det, jeg sier Dem at tok jeg mot mine krenkelser på noen annen måte, blev jeg gal. Det er bare ved å harmes over dem og søke hevn over dem og med vrede kreve den rett jeg aldri får at jeg er i stand til å holde på vettet mitt. Det er bare det! De kan si til mig at jeg ophisser mig selv altfor meget. Jeg svarer at det hører til mitt naturell å gjøre det, at jeg må gjøre det. Det er bare det som berger mig fra å synke ned i den smilende tilstand til den stakkars vesle gale konen som spøker i retten. Satte jeg mig rolig under den, blev jeg gal, jeg også.»
Det var pinlig å se hans ansikt vrenge sig og alle lemmene fekte i vrede og ophisselse.
«Mr. Jarndyce,» sa han, «tenk på min sak. Så sant der er en Gud, så er dette min sak. Jeg er den ene av to brødre. Min far var gårdbruker; han satte op et testamente og efterlot til min mor på hennes livstid gården og besetningen og alt. Efter min mors død skulde alt gå over til mig, undtatt en arv på tre hundre pund som jeg skulde betale til min bror. Min mor døde. En tid efter krevde min bror arven sin. Jeg og noen av slektningene mine sa han alt hadde fått en del av den i form av kost og losji og noen andre ting. Legg nu merke til! Dette var spørsmålet, dette og intet annet. Ingen protesterte mot testamentet; ingen protesterte mot noen ting annet enn hvorvidt en del av arven alt var betalt. For å ordne dette sendte min bror inn en rettslig klage, og sånn blev jeg nødt til å gå til den forbannede kanslerretten; jeg blev tvunget til det; loven tvang mig, og vilde ikke la mig gå noe annet sted. Sytten mennesker blev gjort til forsvarere i denne enkle prosessen! Først efter to år kom den for i retten. Der blev den stoppet i to år til, mens formannen undersøkte om jeg var min fars sønn — noe det ikke var noen tvil om hos noe levende menneske. Så fant han ut at det ikke var forsvarere nok — husk det var bare sytten av dem ennu! — men at vi måtte ha en til som var blitt utelatt; og vi måtte begynne helt forfra igjen. Utleggene beløp sig dengang — før saken var begynt! — til tre ganger så meget som arven. Bror min vilde med glede sagt fra sig hele arven for å slippe flere utlegg. Hele eiendommen min, som jeg hadde arvet ifølge fars testamente, var gått til utlegg. Prosessen er ennu uavgjort og har gått under i tap og ruin og fortvilelse sammen med alt annet — og her står jeg i dag! Nuvel, mr. Jarndyce, i Deres prosess er det satt inn tusen på tusen der det i min står hundre. Er min lettere å bære, eller er den hårdere å bære, når hele mitt levebrød lå i den og er blitt suget bort på denne skammelige måten?»
Mr. Jarndyce sa han beklaget ham av hele sitt hjerte, og at han ikke påstod han hadde noen enerett til å ha blitt urettferdig behandlet av dette uhyrlige systemet.
«Der har vi det igjen!» sa mr. Gridley med uforminsket raseri. «Systemet! Det blir sagt til mig fra alle kanter at det er systemet. Jeg må ikke se på enkeltpersoner. Det er systemet. Jeg må ikke gå i retten og si: «Mylord, jeg ber om å få vite av Dem — er dette rett eller er det galt? Har De djervhet nok til å si at jeg har fått min rett, og kan gå? — Mylord vet ingenting om det. Han sitter der for å administrere systemet. Jeg må ikke gå til mr. Tulkinghorn, sakføreren i Lincoln Inn, og si til ham når han gjør mig rasende ved å være så rolig og tilfreds — det de alle er; for jeg vet de tjener på det mens jeg taper, ikke sant? — jeg må ikke si til ham, jeg vil ha noe igjen av noen for min ruin, med godt eller vondt! Han har ikke noe ansvar. Det er systemet. Men om jeg ikke øver vold mot noen av dem her, så kan jeg komme til å gjøre det! Jeg vet ikke hvad som kan hende, blir jeg drevet til det ytterste til sist! — Jeg vil anklage de enkelte utøvere av dette systemet, ansikt til ansikt, fremfor den eviges domstol!»
Hans vrede var fryktelig. Jeg kunde ikke trodd på sånt raseri hadde jeg ikke sett det.
«Jeg er ferdig,» sa han, han satte sig og tørket ansiktet. «Jeg er ferdig, mr. Jarndyce. Jeg er voldsom, jeg vet det. Jeg burde vite det. Jeg har vært i fengsel for å ha vist forakt for retten. Jeg har vært i fengsel for jeg har truet advokaten. Jeg har vært i den knipen og i den knipen, og jeg kommer der igjen. Jeg er mannen fra Shropshire, og somme tider driver jeg det lenger enn til å more dem — enda de har moret sig over å se mig bli satt i arrest og ført frem under politivakt, og alt sånt. Det vilde vært bedre for mig, sier de til mig, om jeg behersket mig. Jeg sier til dem, at dersom jeg behersket mig blev jeg idiot. Jeg var en nokså godlyndt mann engang, tror jeg. Folk i min landsdel sier de husker mig sånn; men nu må jeg ha dette utløp for min følelse av å lide urett, ellers kan ikke noe holde min forstand oppe. Det vilde vært langt bedre for Dem, mr. Gridley, sa lordkansleren til mig i forrige uke, om De ikke spilte Deres tid her, men tok Dem noe nyttig for nede i Shropshire. — Mylord, mylord, jeg vet det vilde vært bedre, sa jeg til ham, og det vilde vært bedre for mig om jeg aldri hadde hørt det hele embedet Deres nevnt; men ulykkeligvis for mig kan jeg ikke gjøre fortiden om igjen, og fortiden driver mig hit! — Dessuten,» la han til, «jeg vil skamme dem ut! Til det siste vil jeg vise mig i denne retten til dens skam! Hadde jeg visst når jeg dør og kunde blitt båret dit og hadde røst til å tale med, vilde jeg dø der og si: Dere har bragt mig hit, og sendt mig bort herfra, mangfoldige ganger; send mig nu bort med føttene forrest!»
Ansiktet hans hadde, kanskje i årevis, vært så spent i sitt stridlystne uttrykk at det ikke blev mildere nu han var rolig heller.
«Jeg kom for å ta disse barna med mig ned på mitt værelse en times tid,» så han og gikk bort til dem igjen, «og la dem leke der. Jeg hadde ikke tenkt å si alt dette; men det har ikke så meget å bety. Du er ikke redd mig, Tom, er du vel?»
«Nei!» sa Tom. «De er ikke vred på mig.»
«Du har rett, barnet mitt. Du går tilbake igjen, Charley? Javisst? Kom så, veslen!» Han tok det minste barnet på armen. «Det skulde ikke undre mig om vi fant en kakemann der nede. La oss gå og se efter ham!»
Han hilste igjen på sin barske måte og gikk.
Da tok mr. Skimpole til å tale igjen på sin vanlige muntre måte, for første gang siden vi kom hit. Han sa, ja vel, det var virkelig morsomt å se hvordan sakene alltid uten anstrengelse passet sig til på hensiktsmessig vis. Her var denne mr. Gridley, en mann med kraftig vilje og forbausende energi, og han kunde lett tenke sig denne Gridley for år siden vandre omkring i livet og lete efter noe å bruke sin overstrømmende stridslyst på, da kanslerretten kom i veien for ham og skaftet ham just det han behøvde. Der stod de i spent krafttak hele tiden siden! Ellers kunde han blitt en stor general som sprengte alle slags byer i luften, eller han kunde blitt en stor politiker som excellerte i all slags parlamentarisk veltalenhet. Men som det var nu hadde han og kanslerretten overfalt hverandre på den koseligste måte, og ingen av dem tok noen skade av det: mr. Gridley var så å si forsørget fra den stund av. Se så på disse pantebudene! Hvor gledelig illustrerte ikke faren til disse stakkars barna det samme prinsippet! Han selv, mr. Skimpole, hadde somme tider ergret sig over eksistensen til disse pantebudene! Han kunde godt greid sig uten dem. Men hvad hadde kommet ut av den saken? Jo, at han hele tiden hadde gitt lønnet beskjeftigelse til en høist fortjent mann; at han hadde vært en velgjører mot ham; så hans hjerte just nu hadde svulmet og tårene kom i øinene på ham når han så sig rundt i dette rummet og tenkte: «Jeg var den store velgjører mot pantebudene, og hans små gleder var mitt verk!»
Det var noe så inntagende ved hans lette måte å spille på disse fantastiske strengene, og han var sånt muntert og kvikt barn ved siden av den alvorlige barndom vi hadde sett, at han fikk endog min formynder til å smile da han vendte sig mot oss fra en liten avsides samtale med mrs. Blinder. Vi kysste Charley og tok henne med oss ut, og vi stod og så efter henne da hun sprang til arbeider sitt igjen. Jeg vet ikke hvor hun gikk; men vi så henne springe, en liten, liten skapning i den voksne hatten og forklæet, og forsvinne i byens strid og larm, som en duggdråpe i oseanet.