Bleak House – Ødegården 1/14
FJORTENDE KAPITEL
Belevenhet
Richard forlot oss alt næste aften for å begynne sin nye karrière, og overlot Ada til min omsorg med stor kjærlighet til henne og stor tillit til mig. Det rørte mig dengang å tenke på det, og det rører mig nu enda mer å minnes det, hvordan de begge tenkte på mig endog i denne betagende stund. Jeg var en del av deres planer i nutid og fremtid. Jeg skulde skrive til Richard én gang om uken og avlegge min trofaste rapport om Ada, som skulde skrive til ham annenhver dag. Jeg skulde få hans egenhendige meddelelse om alt hans strev og all hans fremgang; jeg skulde legge merke til hvor resolutt og utholdende han vilde være; jeg skulde være Adas brudepike når de giftet sig; jeg skulde bo hos dem efterpå; jeg skulde bære alle nøklene til huset deres; jeg skulde bli lykkeliggjort for evig og alltid.
«Og skulde prosessen gjøre oss rike, Esther — og det kan den godt, vet du!» sa Richard for å sette kronen på det hele.
En skygge gikk over Adas ansikt.
«Min kjæreste Ada,» sa Richard, «hvorfor ikke?»
«Det var bedre om den erklærte oss fattig straks,» sa Ada.
«Å, jeg vet ikke det,» svarte Richard: «men den erklærer iallfall ikke noe straks. Den har ikke erklært noen ting i Gud vet hvor mange år.»
«Altfor sant,» sa Ada.
«Ja, men,» drev Richard på, «jo lenger den varer, kjære kusine, desto nærmere må vi komme en ordning på en eller annen måte. Nå, er ikke det fornuftig?»
«Du vet det best, Richard. Men jeg er redd at setter vi vår tillit til den, vil den gjøre oss ulykkelig.»
«Men, min Ada, vi vil slett ikke sette vår tillit til den!» ropte Richard muntert. «Vi kjenner den for godt til å sette noen lit til den. Vi sier bare at dersom den gjør oss rik, så har vi ingen innvending mot å bli rik. Kanslerretten er ved lovens høitidelige bestemmelse vår grumme gamle formynder, og vi må tro at det den kan gi oss — når den gir oss noe — er vår rett. Det er ikke nødvendig å yppe strid med vår rett.»
«Nei,» sa Ada; «men det kunde være det beste å glemme alt om den.»
«Vel, vel,» ropte Richard, «så vil vi glemme alt om den! Vi dømmer hele saken til forglemmelse. Vesle kvinnen setter op det bifallende ansiktet sitt, og så er det gjort!»
«Vesle kvinnens bifallende ansikt,» sa jeg og så op fra den kisten jeg pakket bøkene hans i, «var ikke meget ergerlig da du kalte det sånn; men det bifaller, og hun tror ikke du kan gjøre noe bedre.»
Så sa Richard det var slutt på det — og begynte øieblikkelig å bygge så mange luftslott som kunde fylle den store kinesiske mur. Han reiste sin vei i strålende humør. Ada og jeg var forberedt på å savne ham svært, og fortsatte vårt stillere livsløp.
Ved vår ankomst til London hadde vi sammen med mr. Jarndyce avlagt en visitt hos mrs. Jellyby, men hadde ikke vært så heldige å møte henne hjemme. Det viste sig at hun hadde gått noen steder til te og tatt miss Jellyby med sig. Foruten å drikke te skulde det holdes en hel del taler om kaffedyrking og skrives mange brev om samme emne.
Da det nu var over den tid som var nevnt for mrs. Jellybys hjemkomst, avla vi en ny visitt. Hun var i byen, men ikke hjemme; hun hadde tatt til Mile End like efter frokost i en eller annen Borrioboola-affære. Jeg spurte efter Peepy. Østersskallene han hadde holdt på å bygge hus med i entréen, lå der ennu, men han var ikke å se noen steder, og kokkepiken antok han hadde «gått efter sauene». Vi gjentok forundret «sauene»? og hun sa, jada, på torvdagene fulgte han dem somme tider helt ut av byen og kom tilbake i en tilstand som ikke var å nevne.
Jeg satt ved vinduet sammen med min formynder den følgende morgen, og Ada hadde det travelt med å skrive — til Richard naturligvis — da miss Jellyby blev meldt og steg inn med selve Peepy ved hånden. Hun hadde gjort noen forsøk på å gjøre ham presentabel ved å tørke smusset borti krokene på ansiktet og hendene hans og gjøre håret hans svært vått og så frisere det med fingrene. Alt det søte barnet hadde på var enten altfor stort eller altfor lite. Han hadde således blandt annet bispehatt og spebarnhansker. Støvlene hans var i lite format en plogkars, mens benene hans var så opskrapet på kryss og tvers at de så ut som kart, nakne som de var nedenfor et par svært korte benklær. Høist merkelige prøver på syarbeide var å se på forskjellige steder på klærne hans der de i hast var blitt lappet, og jeg kjente igjen samme hånden på miss Jellybys klær. Men hun var uforklarlig bedre å se til, og var svært vakker. Hun var sig bevisst at stakkars vesle Peepy var en fiasko efter alt hennes strev, og hun viste det straks hun kom inn ved den måten hun så først på ham og så på oss.
«Å, bevare mig vel!» sa min formynder. «Rakt fra øst!»
Ada og jeg gav henne et hjertelig velkommen, og presenterte henne for mr. Jarndyce. Hun satte sig og sa til ham:
«Mamma sender sin beste hilsen og håper De undskylder henne; fordi hun leser korrektur på planene. Hun skal sende ut fem tusen nye cirkulærer, og hun vet det vil interessere Dem å høre det. Jeg har med et til Dem.» Og hun tok det frem grettent nok.
«Takk,» sa min formynder. «Jeg er mrs. Jellyby meget takknemlig. Å, bevare mig vel! Det blåser ordentlig!»
Vi fikk det travelt med Peepy — tok av ham den geistlige hatten og spurte ham om han kjente oss igjen og så videre. Peepy gjemte sig bak armen sin først, men overgav sig snart ved synet av sukkerbrød og tillot mig å ta ham på fanget, og der satt han rolig og tygget. Mr. Jarndyce gikk ut i den midlertidige brummestuen, og miss Jellyby begynte en samtale med sin vanlige plutselighet.
«Vi driver på like ille som før i Thavies Inn,» sa hun. «Jeg har aldri fred i livet. Tale om Afrika! Jeg kunde ikke vært verre stedt om jeg hadde vært hvad han nu heter — mann og bror!»
Jeg forsøkte å si noe trøstende.
«Å, det hjelper ingen ting, miss Summerson,» ropte miss Jellyby. «Men jeg takker Dem for Deres gode mening likevel. Jeg vet hvordan jeg blir misbrukt, og det nytter ikke å overtale mig. De vilde ikke være til å overtale heller om De blev misbrukt sånn. Peepy, gå og lek villdyr under pianoet!»
«Jeg vil ikke,» sa Peepy.
«Nuvel, du utakknemlige, uartige, hårdhjertede gutt!» sa miss Jellyby med tårer i øinene. «Jeg skal aldri gjøre mig møie med å opdra dig mer.»
«Jo, jeg vil, Caddy!» skrek Peepy, som i virkeligheten var et godt barn, og som blev så rørt da han så søsteren bli så lei sig, at han gikk straks.
«Det synes være lite å gråte for,» sa stakkars miss Jellyby; «men jeg er rent utslitt. Jeg leste korrektur på cirkulærene like til klokken to i morges. Jeg avskyr hele greien sånn at bare det er nok til å gi mig hodepine så jeg ikke kan se ut av øinene. Og se på det stakkars ulykkelige barnet! Har det vært maken til fugleskremsel til?»
Peepy var lykkelig uvitende om manglene ved sitt utseende; han satt på gulvteppet bak et av pianobenene og kiket ut av hulen sin mens han spiste kaken sin.
«Jeg sendte ham til den andre enden av værelset,» sa miss Jellyby og flyttet stolen sin nærmere borttil oss, «fordi jeg ikke vil han skal høre samtalen vår. Sånne småfolk er så gløgge! Jeg vilde sagt at vi driver på like ille som før. Pappa går fallitt om ikke lenge, og da håper jeg mamma vil være fornøid. Det vil ikke være noen annen enn mamma å takke for det.»
Vi sa vi håpet mr. Jellybys affærer ikke stod så ille.
«Det hjelper ikke å håpe, enda det er snildt av dere,» svarte miss Jellyby og rystet på hodet. «Pappa fortalte mig så sent som i går morges og fryktelig ulykkelig var han — at han ikke kunde besverge stormen. Det vilde forbause mig om han det kunde. Når alle vi handler hos, sender inn i huset vårt alt det skrot de bare vil, og tjenerne gjør det de vil med det, og jeg ikke har tid til å få tingene i bedre gjenge, og mamma ikke bryr sig om noen ting, så skulde jeg gjerne villet vite hvordan pappa kan besverge stormen. Jeg sier bent ut, at var jeg pappa, vilde jeg rømme min vei.»
«Min kjære,» sa jeg smilende, «Deres pappa tenker uten tvil på sin familie.»
«Åja, hans familie er alt sammen svært fint, miss Summerson,» svarte miss Jellyby; «men hvad trøst er hans familie for ham? Hans familie er ikke annet enn regninger, smuss, sløseri, larm, ramling nedover trappene, rot og røre og elendighet. Når han kommer sliten hjem, fra lørdag til lørdag, kommer han hver dag til vaskedag, bare det at det aldri er noe som blir vasket!»
Miss Jellyby trampet mot gulvet og tørket øinene.
«Jeg synes sannelig så synd i pappa,» sa hun, «og jeg er så vred på mamma at jeg ikke kan finne ord for det! Men jeg vil ikke tåle det lenger, det er min faste beslutning. Jeg vil ikke være slave hele mitt liv, og jeg vil ikke finne mig i at mr. Quale frir til mig. En fin affære å gifte sig med en filantrop! Som jeg ikke har hatt nok av det!» sa stakkars miss Jellyby.
Jeg må tilstå jeg ikke kunde annet enn føle mig nokså vred på mrs. Jellyby, jeg også, når jeg så og hørte på denne forsømte piken, og vite hvor bittert sann den satiriske talen hennes var.
«Var det ikke for det at vi blev så intime da dere overnattet hos oss,» fortsatte miss Jellyby, «vilde jeg skammet mig over å komme her i dag, for jeg vet hvad figur jeg gjør for dere to. Men nu besluttet jeg mig til å hilse på dere, særlig siden det ikke er trolig dere ser mig igjen når dere næste gang kommer til byen.»
Hun sa dette med sånn fordulgt mening at Ada og jeg så på hverandre og ante det vilde komme mer.
«Nei!» sa miss Jellyby og rystet på hodet. «Slett ikke trolig! Jeg vet jeg kan stole på dere to. Jeg vet sikkert dere ikke vil røpe mig. Jeg er forlovet.»
«Uten de vet noe om det hjemme?» sa jeg.
«Å, herregud, miss Summerson,» svarte hun, «hvordan kan det være anderledes? De vet hvordan mamma er — og jeg behøver ikke gjøre pappa mer elendig enn han er ved å fortelle ham det.»
«Men vil det ikke gjøre ham enda mer ulykkelig når De gifter Dem uten hans vitende og samtykke, kjære?» sa jeg.
«Nei,» sa miss Jellyby mildere. «Jeg håper ikke det. Jeg vil forsøke å gjøre ham lykkelig og få ham til å hygge sig når han besøker mig; og Peepy og de andre skal komme efter tur og være hos mig; og det skal bli dratt litt omsorg for dem da.»
Det var en hel del kjærlig i stakkars Caddy. Hun blev mildere mens hun sa dette, og gråt sånn over dette uvante vesle hjemlige billedet, at Peepy i hulen sin under pianoet blev rørt og veltet sig på ryggen med høie klagerop. Ikke før jeg hadde båret ham til søsteren så han fikk kysse henne, og så tatt ham på fanget mitt igjen, og vist ham at Caddy lo ― hun lo spesielt til det formål — kunde vi skape fred i hans sinn igjen. Til sist kunde vi plasere ham på en stol ved vinduet så han kunde se ut, mens miss Jellyby holdt ham i foten, og fortsatte sine betroelser.
«Det begynte med at dere kom til vårt hus,» sa hun.
Vi spurte naturligvis hvordan.
«Jeg følte jeg var så klosset,» svarte hun, «at jeg besluttet mig til å forbedre mig i så måte iallfall, og lære å danse. Jeg sa til mamma at jeg skammet mig over mig selv, og at jeg måtte lære å danse. Mamma så på mig på denne irriterende måten sin, som jeg ikke var innom hennes synsvidde; men jeg var fast bestemt på å lære mig å danse, og så gikk jeg til mr. Turveyedrops danseskole i Newman Street.»
«Og det var der, kjære —», begynte jeg.
«Ja, det var der,» sa Caddy; «og jeg er forlovet med mr. Turveyedrop. Det er to mr. Turveyedrop'er, far og sønn. Min mr. Turveydrop er sønnen naturligvis. Jeg skulde bare ønske jeg hadde fått en bedre opdragelse, så jeg kunde blitt en bedre kone for ham; for jeg holder meget av ham.»
Det gjør mig vondt å høre dette,» sa jeg; «det må jeg tilstå.»
«Jeg vet ikke hvorfor det skulde gjøre Dem vondt,» svarte hun litt engstelig; «men jeg er forlovet med mr. Turveyedrop i alle fall, og han holder meget av mig. Det er hemmelig ennu, på hans side også, fordi gamle mr. Turveyedrop har sin del i saken også, og det kunde knuse hans hjerte, fikk han vite det plutselig. Gamle mr. Turveyedrop er en virkelig gentleman — i høi grad en gentleman.»
«Vet hans kone om det?» spurte Ada.
«Gamle mr. Turveyedrops kone, miss Clare?» svarte miss Jellyby og spilte øinene op. «Det finnes ikke noen sånn person. Han er enkemann.»
Her blev vi avbrutt av Peepy, for søsteren hadde uten å vite det i den grad behandlet benet hans som en klokkestreng at han nu beklaget sig over sine lidelser med sørgelige klagelyd. Siden han appellerte til mig om medlidenhet, tok jeg ham på fanget igjen. Miss Jellyby trøstet ham med et kyss og fortsatte:
«Sånn står saken. Laster jeg mig noen gang for det, tenker jeg alltid det er mammas skyld. Vi skal gifte oss straks vi kan, og så går jeg til pappa på kontoret og skriver til mamma. Det vil ikke røre mamma meget; jeg er bare penn og blekk for henne. En stor trøst har jeg, og det er at jeg aldri får høre mer om Afrika efter jeg er gift. Unge mr. Turveyedrop hater Afrika for min skyld, og dersom gamle mr. Turveyedrop vet det finnes et sånt sted, så er det alt. »
«Det var han som i høi grad var en gentleman, tror jeg?» sa jeg.
«Virkelig i høi grad en gentleman,» sa Caddy. «Han er berømt næsten alle steder for sin belevenhet.»
«Underviser han?» spurte Ada.
«Nei, han underviser ikke i noe spesielt,» svarte Caddy. «Men han fører sig aldeles vidunderlig.»
Caddy hadde mer å si, og efter adskillig nøling fikk hun frem at hun var blitt bedre kjent med miss Flite, den vesle tussete gamle damen; og at hun stadig gikk til henne tidlig hver morgen og møtte kjæresten sin der noen minutter — bare noen få minutter. «Jeg går der til andre tider også,» sa Caddy; «men Prins kommer der ikke da. Unge mr. Turveyedrops navn er Prins; jeg skulde ønsket det ikke var, for det lyder som et hundenavn. Gamle mr. Turveyedrop lot ham døpe Prins til minne om prinsregenten for han var så berømt for sin belevenhet. Fikk dere se unge mr. Turveyedrop, vet jeg visst dere vilde like ham ― iallfall vet jeg dere ikke vilde tenke noe vondt om ham. Jeg går dit nu til dansetimen min. Jeg kunde vel ikke be dere følge mig, miss Summerson? Det vilde glede mig — glede mig meget.»
Det traff sig sånn at vi hadde avtalt med min formynder å gå til miss Flite denne dagen. Vi hadde fortalt ham om vårt tidligere besøk hos henne, og vår beretning hadde interessert ham. Jeg foreslo derfor at hun og jeg og Peepy skulde gå til danseskolen, og efterpå møte min formynder og Ada hos miss Flite; det var først nu jeg fikk vite hennes navn. Alt dette på den betingelse at miss Jellyby og Peepy skulde følge oss tilbake og spise middag hos oss. Dette siste blev mottatt av dem begge med stor glede. Vi pyntet Peepy litt ved hjelp av noen nåler og såpe og vann og en hårbørste. Så gikk vi og tok veien til Newman Street, som lå like i nærheten.
Jeg fant danseskolen i et tilstrekkelig skummelt hus på hjørnet av en buegang med byster i alle trappevinduene. I samme huset så jeg på navneskiltene holdt en tegnelærer, en litograf og en kullhandler til; hvor denne siste hadde kullene sine var mer enn jeg kunde skjønne. Døren stod åpen, og hall'en var fylt av et flygel, en harpe og flere andre musikkinstrumenter, alt som under en flyttesjau og nokså ille medfart å se til. Miss Jellyby fortalte mig at danseskolen kvelden før var blitt leid til en konsert.
Vi gikk op trappen. Det hadde vært et fint hus engang, den tid noen hadde hatt interesse av å holde det rent og pent og ikke alle hatt interesse av å sverte det til. Vi gikk inn i storstuen til mr. Turveyedrop; den var bygd inn i en stall mot bakgården og fikk lys gjennem et skeileit. Det var et nakent, gjenlydende rum som luktet av stall, med rørbenker langs veggene, som her og der var dekt rent med lyrer og små lysholdere. Flere unge damer var forsamlet i alderen fra tretten til treogtyve år. Jeg så mig om efter læreren. Da Caddy tok mig i armen og gjentok presentasjonen: «Miss Summerson. Mr. Prince Turveyedrop!»
Jeg neide for en liten blåøid vakker mann av ungdommelig utseende, med hørgult hår som var skilt i midten og med krøller nederst rundt hodet. Han hadde en liten fiolin under venstre armen og den vesle buen i samme hånden. De små danseskoene hans var særskilt små, og hans vesen var uskyldig og feminint; det virket behagelig på mig, men gav mig på underlig vis også det inntrykk at han måtte være svært lik sin mor, og at denne moren ikke var blitt meget påaktet eller godt behandlet.
«Det gleder mig meget å hilse på miss Jellybys venninne,» sa han og bukket dypt for mig. «Jeg begynte å frykte for at miss Jellyby ikke kom,» sa han med frykt som ømhet.
«Jeg ber Dem gi mig skylden for det, og undskylde mig,» sa jeg.
«Å, kjære!» sa han.
«Og jeg ber Dem,» sa jeg, «at De ikke lar Dem opholde av mig lenger i Deres arbeide.»
Jeg satte mig mellem Peepy, som var vant til å være her og alt hadde funnet hjørnet sitt, og en gammel dame med vaktsomt opsyn som hadde to niecer i klassen og som var svært indignert over Peepys støvler. Prince Turveyedrop klimpret på felen sin, og de unge damene reiste sig for å danse. Just da kom gamle mr. Turveyedrop inn gjennem en sidedør i all sin belevenhets glans.
Han var en fet gammel herre med falsk ansiktsfarve, falske tenner, falsk kinnskjegg og parykk. Han hadde pelskrave og stoppet bryst i frakken, som bare behøvde en stjerne eller et bredt blått bånd for å ha vært komplett. Han var snørt inn og stoppet ut og strammet op og stroppet ned så meget han bare på noen måte kunde tale. Han hadde sånt kalvekryss på at det klemte selve øinene ut av hulningene deres, og haken og endog øinene var sunket så dypt ned i det at det så ut som han måtte smekke sammen blev det løst op. Under armen hadde han en hatt av veldig størrelse og vekt, og i hånden et par hvite hansker, som han viftet sig med der han stod i positur på ett ben med sånn høiskuldret, albuebred elegance som var uforlignelig. Han hadde spaserstokk, han hadde monokkel, han hadde snusdåse, han hadde ringer, han hadde ankelbånd, han hadde alt uten et drag av natur; han var ikke lik ungdom, han var ikke lik alderdom; han var ikke lik noe i verden uten et mønster på belevenhet.
«Far! En gjest. Miss Jellybys venninne, miss Summerson.»
«Beæret,» sa mr. Turveyedrop, «ved miss Summersons nærvær.» Da han bukket for mig så opstrammet han var, trodde jeg næsten jeg så fettet tyte ut av øiekrokene på ham.
«Min far,» sa sønnen avsides til mig med rent en kjærlig tro på ham, «er en berømt personlighet. Min far er høit beundret.»
«Fortsett, Prins! Fortsett!» sa mr. Turveyedrop, han stod med ryggen mot ilden og viftet nedlatende med hanskene. «Fortsett, min sønn!»
På denne ordre eller nådige tillatelse fortsattes undervisningen. Prins Turveyedrop spilte somme tider på felen mens han danste, andre tider spilte han på pianoet mens han stod; eller han nynnet med den vesle pusten han hadde igjen, mens han rettledet en elev; alltid beveget han sig samvittighetsfullt med den minst dyktige, og hvilte ikke et øieblikk. Hans distingverte far gjorde ikke det minste; han stod bare fremfor ilden, et mønster på belevenhet.
«Og han gjør aldri noe annet,» sa den gamle damen med oppasseransiktet. «Vilde De likevel trodd det er hans navn som står på dørplaten?»
«Hans sønns navn er det samme, vet De,» sa jeg.
«Han vilde ikke latt sin sønn ha noe navn, kunde han tatt det fra ham,» svarte den gamle damen. «Se på sønnens dress!» Det var sant; den var enkel — loslitt — næsten lurvet. «Men faren må pyntes og fiffes op,» sa den gamle damen, «fordi han er så beleven. Jeg vilde sendt ham til straffekoloniene! Det vilde jeg!»
Jeg følte mig nysgjerrig efter å få vite mer om denne personen. Jeg spurte: «Gir han undervisning i belevenhet nu?»
«Nu?» svarte damen kort. «Aldri!»
Efter et øieblikks betenkning spurte jeg om fektning kanskje hadde vært hans fag.
«Jeg tror ikke han kan fekte en gang,» sa den gamle damen.
Jeg så forbauset og spørrende ut. Den gamle damen blev mer og mer giftig mot mesteren i belevenhet og fortalte mig noen enkeltheter om hans karrière, med sterke forsikringer at de blev mildt konstatert.
Han hadde giftet sig med en meget ydmyk liten danselærerinne av ganske bra herkomst — selv hadde han aldri gjort noe annet enn å føre sig — og latt henne arbeide sig ihjel for å holde ham så kostbart som det var nødvendig for hans stilling. For samtidig å vise sin egen belevenhet for de beste mønster og alltid ha de beste mønster for sig, fant han det nødvendig å besøke alle offentlige fasjonable steder, å sees ved Brighton og andre steder i sesongen, og leve lathansens liv i de beste klær. For å sette ham i stand til dette hadde den kjærlige vesle danselærerinnen hans strevet og slitt, og vilde ha strevet og slitt til den dag i dag hadde hennes kraft strukket til så lenge. For drivfjæren i historien var at til tross for mannens altopslukende selvsikkerhet hadde konen hans helt til det siste trodd på ham og på sitt dødsleie i de mest rørende uttrykk betrodd ham til sønnen deres som en person med de største krav til ham og som han aldri kunde betrakte med for stor stolthet og ærbødighet. Sønnen hadde arvet morens tro og hadde til nu han var i tredveårsalderen arbeidet for sin far tolv timer om dagen og sett op til ham i ærefrykt på hans gamle innbilte ophøiede stade.
«Den minen denne tyren tar på sig!» sa den gamle damen og rystet på hodet til den gamle Turveyedrop i målløs indignasjon. «Han tror fullt og fast han hører til aristokratiet! Og han er så nedlatende mot sin sønn som han bedrar så storartet, at en kunde trodd han var et mønster på en god far. Å,» sa den gamle damen om ham med uendelig forbitrelse, «jeg kunde bite dig!»
Jeg kunde ikke annet enn more mig, enda jeg hørte på den gamle damen med virkelig sorg. Det var vanskelig å tvile på hennes ord når en hadde far og sønn fremfor sig. Det passet så godt alt sammen at det overbeviste helt.
Mine øine flakket ennu fra unge mr. Turveyedrop som arbeidet så hårdt, og til gamle mr. Turveyedrop som førte sig så skjønt, da den siste kom borttil mig og begynte å konversere mig.
Han spurte mig først og fremst om jeg fant London fortryllende og enestående siden jeg bodde der. Jeg syntes ikke det var nødvendig å svare jeg ikke vilde funnet det i noe tilfelle; jeg bare fortalte ham at jeg ikke bodde der.
«En dame så yndig og begavet,» sa han, kysste på høire hansken sin og strakte den efterpå mot elevene, «vil se mildt på manglene her. Vi gjør vårt beste med å polere — polere — polere!»
Han satte sig ved siden av mig; og gjorde sig umak, tenkte jeg, for å efterligne billedet av det berømte mønsteret sitt på en sofa. Og han var virkelig svært likt det.
«Å polere — polere — polere!» gjentok han, tok sig en pris og flakset med fingrene. «Men vi er ikke — om jeg får si det til en som både natur og kunst har dannet så yndig,» med det høiskuldrede bukk det så ut til var ham umulig å gjøre uten å løfte øiebrynene og lukke øinene, «vi er ikke det vi før var når det gjelder belevenhet.»
«Er vi ikke, sir?» sa jeg.
«Vi er degenerert,» svarte han og rystet på hodet, noe han kunde gjøre i svært begrenset grad i kravestellet sitt. «En nivellerende tid er ikke gunstig for belevenheten. Den utvikler det vulgære. Kanskje jeg taler med noen partiskhet. Jeg skulde kanskje ikke selv si at jeg i noen år nu er blitt kalt Gentleman-Turveyedrop, eller at hans kongelige høihet prinsregenten gjorde mig den ære å spørre da jeg tok hatten av for ham da han kjørte ut av paviljongen i Brighton: Hvem er han? Hvem fanden er han? Hvorfor kjenner jeg ham ikke? Hvorfor har ikke han tredve tusen om året? — Men dette er små anekdoter — offentlighetens eie, frøken — stadig gjentatt nu og da i de øvre klasser.»
«Virkelig?» sa jeg.
Han svarte med det høiskuldrede bukket. «Der det vi har igjen av belevenhet ennu eksisterer,» la han til «England — å, mitt land! — er degenerert sterkt, og degenererer dag for dag. Det har ikke mange gentlemen igjen. Vi er få. Jeg ser intet som kan efterfølge oss, bare en slekt av vevere.»
«En måtte håpe gentleman-slekten vil bli fortsatt her,» sa jeg.
«De er meget god,» smilte han med det høiskuldrede bukket igjen. «De smigrer mig. Men nei — nei! Jeg har aldri formådd å begeistre min stakkars gutt for den siden av hans kunst. Gud forby jeg skulde tale nedsettende om det kjære barnet mitt; men han eier ikke — belevenhet.»
«Han synes å være en utmerket lærer,» sa jeg.
«Forstå mig riktig, kjære frøken; han er en utmerket lærer. Alt som kan erhverves, har han erhvervet. Alt som kan meddeles, er han blitt meddelt. Men det er ting —» Han tok sig en pris igjen og gjorde bukket sitt igjen som han vilde legge til: «— som dette for eksempel.»
Jeg så mot midten av værelset der miss Jellybys kjæreste strevde verre enn noen gang med en elev.
«Mitt elskelige barn!» mumlet mr. Turveyedrop og ordnet kravetøiet sitt.
«Deres sønn er utrettelig,» sa jeg.
«Det er min belønning,» sa mr. Turveyedrop, «å høre Dem si det. I samme henseende treder han i sin mors fotspor. Hun var en hengiven kvinne. Men kvinne, yndige kvinne,» sa mr. Turveyedrop med høist ubehagelig galanteri, «for et kjønn du er!»
Jeg reiste mig og gikk bort til miss Jellyby som holdt på å ta på sig hatten. Da dansetimen var slutt, var det full virksomhet rundt omkring med å ta hatter på. Når miss Jellyby og den ulykkelige Prins hadde fått tid til å forlove sig, vet jeg ikke; men de fikk iallfall denne gang ikke anledning til å veksle ti ord.
«Min kjære,» sa mr. Turveyedrop til sønnen, «vet du hvad klokken er?»
«Nei, far.» Sønnen hadde ikke ur. Faren hadde et vakkert et av gull; det tok han frem med en mine som var et eksempel for menneskeheten.
«Min sønn,» sa han; «klokken er to. Husk skolen din i Kensington klokken tre.»
«Det er tid nok for mig, far,» sa Prins. «Jeg kan ta en bit middagsmat stående, og sette avsted.»
«Min kjære gutt,» sa faren, «du må være svært snar. Du finner det kolde fårekjøttet på bordet.»
«Takk, far. Går du nu, far?»
«Ja, min kjære. Jeg antar,» sa mr. Turveyedrop, han lukket øinene og hevet skuldrene med beskjeden selvbevissthet, «at jeg som vanlig må vise mig i byen.»
«Det er best du spiser komfortabelt ute noen steder,» sa sønnen.
«Mitt kjære barn, det er tanken min. Jeg tar mitt vesle måltid, tenker jeg, i Det franske hus i Opera-kolonnaden.»
«Det er rett. Farvel, far!» sa Prins og trykte hans hånd.
«Farvel, min sønn. Gud velsigne dig!»
Mr. Turveyedrop sa dette på rent from måte, og det syntes gjøre sønnen godt. Da han skiltes fra ham, var han så glad for ham, så plikttro mot ham, og så stolt av ham at jeg næsten følte det som en uvennlighet mot den unge mannen ikke å være i stand til å tro blindt på den gamle. De få øieblikk Prins kunde avse til å si farvel til oss, forøket mitt gunstige inntrykk av den næsten barnslige karakteren hans. Jeg likte ham og følte medlidenhet med ham da han stakk den vesle felen sin i lommen — og med den sin lyst til å bli en liten stund sammen med Caddy — og gikk godlyndt til det kolde fårekjøttet sitt og til skolen sin i Kensington; så jeg følte knapt mindre vrede mot far hans enn den gamle damen med oppasseransiktet.
Faren åpnet døren for oss og lukket oss ut på en måte, må jeg innrømme, som var hans strålende original verdig. I samme stil passerte han oss like efter på den andre siden av gaten på sin vei til sin aristokratiske rolle i byen, dit han gikk for å vise sig blandt de få gjenlevende gentlemen. Først efter en god stund var jeg i stand til å flytte tankene mine fra all denne belevenhet og til Caddy, og så gikk vi og pratet hele veien til Lincolns Inn.
Caddy fortalte mig at hennes forlovedes utdannelse var blitt så forsømt at det ikke alltid var lett å lese brevene hans. Hun sa at hadde han gjort sig mindre møie med å skrive ordene riktig, vilde han greid det bedre; han puttet ofte så mange bokstaver inn i de korteste ordene at de rent mistet sitt engelske utseende. Caddy bad mig tenke over hvordan det kunde være mulig for ham å ha lært det bedre, når han hadde tilbragt sitt hele liv på danseskolen og aldri hadde gjort annet enn undervise og terpe morgen, middag og kveld! Og hvad hadde det å si? Hun kunde skrive brev nok for dem begge to; det visste hun da til sin egen gru hun hadde lært, og det var langt bedre han var elskelig enn lærd. «Dessuten er det ikke sånn at jeg er en sånn begavet og vel utdannet pike at jeg har noen rett til å sette op noen mine,» sa Caddy. «Jeg vet lite nok, takket være mamma!»
«Det er noe annet jeg gjerne vilde fortelle Dem nu vi er alene,» fortsatte Caddy. «De vet hvad slags hjem jeg har, miss Summerson. Det nytter ikke å forsøke å lære noe som kunde bli til gagn for Prins, i det huset. Så får jeg litt oplæring med — ja, hvem tror De? Stakkars miss Flite! Tidlig om morgenen hjelper jeg henne å stelle værelset og fuglene hennes; og jeg koker kaffe til henne — naturligvis har hun lært mig det. Jeg kan lage små puddinger også; og jeg vet hvordan jeg skal kjøpe en fårestek, og te, og sukker, og smør, og en hel del husholdningsartikler. Jeg er ikke svært flink med nålen ennu,» sa Caddy og så på verket sitt på Peepys bluse; «men kanskje blir jeg flinkere. Og siden jeg blev forlovet med Prins og har gjort alt dette, har jeg følt mig i bedre humør, håper jeg, og har lettere for å tilgi mamma.»
Den stakkars piken som gjorde sånne alvorlige forsøk, sa dette så ærlig av hjertet, at hun rørte mitt. «Caddy, kjære,» sa jeg, «jeg begynner å få stor godhet for Dem, og jeg håper vi skal bli venner.» «Å, gjør De?» ropte Caddy; «hvor lykkelig det vilde gjøre mig!» «Min kjære Caddy,» sa jeg, «la oss være venner fra denne stund av, og la oss ofte få oss en prat om disse ting og forsøke å finne den rette veien frem.» Caddy var mer enn glad. Jeg sa alt jeg kunde på min gammelmodige måte til å trøste og opmuntre henne.
Vi var nu kommet til mr. Krooks hus. Hans egen dør stod åpen; det var en plakat klistret op på dørkarmen som gjorde kjent at et værelse var til leie i tredje etasje. Det minte Caddy da vi gikk op trappen på å fortelle mig at det hadde vært et dødsfall og en undersøkelse her, og at den vesle venninnen vår hadde vært syk av redsel. Døren og vinduet i det tomme værelset stod åpen, og vi så inn. Det var værelset med den mørke døren miss Flite så hemmelighetsfullt hadde pekt ut for mig sist jeg var her i huset. Et sørgelig og forlatt sted var det, et skummelt, trist sted som gav mig en underlig følelse av sorg og endog redsel. «De ser så blek ut,» sa Caddy da vi kom ut, «og endog kold!» Jeg følte det som det isnet gjennem mig.
Vi hadde gått langsomt mens vi talte sammen, og min formynder og Ada var her før oss. Vi fant dem på miss Flites kvistværelse. De så på fuglene, mens en læge var så snild å se til miss Flite med megen medlidenhet og talte muntert med henne ved ilden.
«Jeg er ferdig med det profesjonelle besøket mitt,» sa han og kom frem. «Miss Flite er meget bedre, og kan vise sig i retten igjen — siden hun absolutt vil det — i morgen. Hun er blitt sterkt savnet der, forstår jeg.»
Miss Flite mottok komplimenten med velbehag og neide for oss alle under ett.
«Virkelig beæret,» sa hun, «ved en ny visitt av myndlingene i Jarndyce! Meget lykkelig ved å motta Jarndyce av Bleak House under mitt ringe tak!» Med spesiell neiing for ham. «Fitz-Jarndyce, min kjære,» hun hadde gitt Caddy dette navnet viste det sig, «dobbelt velkommen!»
«Har hun vært svært syk?» spurte mr. Jarndyce lægen. Hun svarte øieblikkelig selv, enda han hadde hvisket.
«Å, absolutt dårlig!» sa hun. «Å, absolutt dårlig! Ikke smerter, vet dere, bare plage. Ikke legemlig så meget som nervøst, nervøst! Sannheten er,» sa hun dempet og skjelvende, «vi har hatt døden her. Det er gift i huset. Jeg er meget følsom for sånne skrekkelige ting — det skremte mig. Bare mr. Woodcourt vet hvor meget. Min læge, mr. Woodcourt!» presenterte hun med stor verdighet. «Myndlingene i Jarndyce—Jarndyce av Bleak House — Fitz-Jarndyce!»
«Miss Flite,», sa mr. Woodcourt med alvorlig, vennlig stemme som han vendte sig til henne mens han talte til oss og la hånden blidt på hennes arm, «miss Flite beskriver sin sykdom med vanlig nøiaktighet. Hun blev skremt av en begivenhet her i huset som kunde ha skremt en sterkere person, og blev syk av ophisselse og redsel. Hun hentet mig hit i den første forvirring da det blev opdaget, om også altfor for sent for mig til å kunne være til noen nytte for den ulykkelige mannen. Jeg har funnet vederlag for den skuffelsen ved å komme her siden og være til litt hjelp for henne.»
«Den snildeste lægen i hele standen,» hvisket miss Flite til mig. «Jeg venter en dom. På dommens dag. Og skal da overføre godser.»
«Hun er så frisk hun kan bli om en dag eller to,» sa mr. Woodcourt og så smilende og opmerksomt på henne. «Med andre ord helt frisk naturligvis. Har dere hørt om hennes gode lykke?»
«Høist merkverdig!» sa miss Flite og smilte lyst. «Dere har aldri hørt maken! Hver lørdag stikker Konversasjons-Kenge eller Guppy — kontorist hos Konversasjons-Kenge — et papir med shillings til mig. Shillings. Jeg forsikrer dere! Alltid like mange i papiret. Alltid én for hver dag i uken. Men hvor kommer det papiret fra, tror dere? Det er det store spørsmålet. Naturligvis. Skal jeg si dere hvad jeg tror? Jeg tror at lordkansleren er opmerksom på den lange tid det store segl har vært åpnet — og det har vært åpnet en lang tid nu! — og at han sender mig dem i forskudd. Til dommen jeg venter, faller. Nu, dette er meget rosverdig, vet dere. Å innrømme på den måten at han er litt sen av sig for menneskelivet. Så taktfullt! Da jeg var i retten her om dagen — jeg er der regelmessig — med dokumentene mine — beskyldte jeg ham for det, og han næsten tilstod. Det vil si, jeg smilte til ham fra benken min, og han smilte til mig fra benken sin. Men det er da en stor, stor lykke, ikke sant? Og Fitz-Jarndyce legger pengene ut for mig på fordelaktig måte. Å, jeg forsikrer dere, på meget fordelaktig måte!»
Jeg gratulerte henne — siden hun vendte sig til mig — med denne lykkelige forøkning av hennes inntekt og ønsket den måtte vare lenge. Jeg spekulerte ikke på hvor den kom fra, eller undret mig på hvem som var så god og hensynsfull. Min formynder stod fremfor mig og betraktet fuglene, og jeg behøvde ikke se forbi ham.
«Og hvad kaller De disse småfyrene her, frøken?» sa han. «Har de navn?»
«Jeg kan svare for miss Flite at de har» sa jeg; «for hun lovte å fortelle oss dem. Ada husker det?»
Ada husket det meget godt.
«Gjorde jeg?» sa miss Flite. «Hvem er det som er utfor døren min? Hvorfor står De og lytter ved døren min, Krook?»
Den gamle husverten puffet døren op og kom inn med skinnluen i hånden og katten i hælene på sig.
«Jeg lyttet ikke, miss Flite,» sa han. «Jeg skulde just til å banke på; men De er jo så gløgg!»
«Få katten Deres til å gå ned igjen. Jag den bort!» ropte den gamle damen vredt.
«Pytt pytt! — Det er ikke noen fare, mine herskaper,» sa mr. Krook, han så langsomt og skarpt fra den ene til den andre, til han hadde sett på oss alle sammen. «Den har aldri budt sig til å røre fuglene når jeg har vært her, uten jeg har sagt den til.»
«Dere vil undskylde min vert,» sa den gamle damen med verdig mine. «Hvad ønsker De, Krook, når jeg har selskap?»
«Hi!» sa den gamle mannen. «De vet jeg er kansleren.»
«Nuvel?» sa miss Flite. «Hvad så?»
«At kansleren ikke kjenner en Jarndyce er underlig, ikke sant, miss Flite?» sa den gamle mannen og klukket og lo. «Måtte jeg ikke ta mig den frihet? — Deres tjener, sir! Jeg kjenner Jarndyce og Jarndyce næsten like godt som De, sir. Jeg kjente gamle herr Tom, sir. Men så vidt jeg vet har jeg aldri sett Dem før, ikke engang i retten. Og jeg går der da en morderlig masse ganger i årets løp.»
«Jeg går der aldri,» sa mr. Jarndyce. «Jeg vilde heller gå — et annet sted!»
«Ja, vilde De?» flirte Krook. «De er stri mot min noble og lærde bror, sir; enda det kanskje er naturlig for en Jarndyce. Brent barn, sir! Jaså, De ser på min leieboers fugler, mr. Jarndyce?» Den gamle mannen hadde litt efter hvert kommet helt inn i værelset, til han nu rørte ved min formynders albue og så skarpt op i ansiktet hans med de brillebevæbnede øinene sine. «Det er en av besynderlighetene hennes at hun aldri vil fortelle noen navnene på fuglene sine om hun kan undgå det, enda hun har navn på dem alle sammen.» Dette hvisket han. «Skal jeg ramse dem op, Flite?» spurte han høit, han blunket til oss da hun vendte sig bort og lot som hun feide kaminen.
«Om De vil så —,» svarte hun hastig.
Den gamle mannen så op på burene, og gikk gjennem hele listen.
«Håp, Glede, Ungdom, Fred, Hvile, Liv, Støv, Aske, Ødsling, Mangel, Ruin, Fortvilelse, Vanvidd, Død, List, Dårskap, Trette, Dommer, Filler, Fåreskinn, Plyndring, Precedens, Jargon, Juks og Spinat. Det er hele samlingen,» sa den gamle mannen, «alle holdt i bur av min noble og lærde bror.»
«Det blåser en barsk vind!» mumlet min formynder.
«Når min noble og lærde bror avsier sin dom, skal de alle slippes fri,» sa Krook og blunket til oss igjen. «Og da,» la han til hviskende og flirte, «om det noen gang skulde hende — og det gjør det aldri — vil de fuglene som aldri har vært i bur, drepe dem!»
Vi fant det meget vanskelig å komme bort fra huset. Det var ikke miss Flite som holdt oss igjen; hun var så fornuftig en liten skapning til å ta hensyn til andres velvære som tenkes kunde. Det var mr. Krook. Det så ut som det var umulig for ham å skilles fra mr. Jarndyce. Han foreslo å vise oss sin kanslerrett, og alt det rotet den inneholdt. Hele tiden holdt han sig kloss inn til mr. Jarndyce, og fant somme tider på et eller annet påskudd til å holde ham tilbake til vi andre hadde passert forbi, som han pintes av lyst til å komme inn på et eller annet hemmelig emne, men ikke kunde bli enig med sig selv om å gjøre det. Ustanselig betraktet han min formynder. Han tok sjelden blikket fra hans ansikt. Gikk han ved siden av ham, så han på ham som en slu gammel hvit rev. Gikk han før ham, så han sig tilbake. Stod mr. Jarndyce stille, stilte han sig midt fremfor ham og strøk med hånden frem og tilbake, frem og tilbake over munnen med et underlig uttrykk av maktfølelse, og hevet øinene og senket de grå øiebrynene til de næsten var lukket, og syntes granske hvert eneste trekk i hans ansikt.
Til sist da vi hadde gått over hele huset — alltid fulgt av katten — og hadde sett hele lageret med alt det sammendyngede skramlet som sannelig var underlig nok, kom vi tilbake til den bakre delen av butikken. Her, oppe på en tom tønne, stod en blekkflaske, og lå noen gamle penner og noen skitne teaterplakater, og på veggen var klistret noen store trykte alfabeter i flere enkle håndskrifter.
«Hvad gjør De her?» spurte min formynder.
«Forsøker å lære mig å lese og skrive,» sa Krook.
«Og hvordan går det?»
«Langsomt. Dårlig,» svarte den gamle mannen utålmodig. «Det er vanskelig i min alder.»
«Det vilde gå lettere med noen til å lære Dem,» sa min formynder.
«Ja visst; men de lærte mig kanskje galt!» svarte den gamle mannen med et underlig mistenksomt glimt i øinene. «Jeg vet ikke hvad jeg kan ha tapt ved at jeg ikke har lært det før. Jeg vilde ikke synes om å tape noe ved å bli galt lært nu.»
«Galt?» sa min formynder med det godlyndte smilet sitt. «Hvem tror De vel vilde lære Dem galt?»
«Det vet jeg ikke, mr. Jarndyce av Bleak House!» svarte den gamle mannen, han flyttet brillene op på pannen og gned sig i hendene. «Jeg tror ikke noen vilde gjøre det — men jeg stoler mer på mig selv enn på andre!»
Disse svarene og hele mannens vesen var så underlig at min formynder, da vi gikk over Lincolns Inn sammen, spurte mr. Woodcourt om mr. Krook som leieboeren hans påstod, var sinnsforvirret. Den unge lægen sa nei; han hadde ikke sett noe som gav grunn til å tro det. Han var full av mistro, som uvitenheten alltid var, og han var alltid mer eller mindre påvirket av brennevin; av det drakk han store mengder, så både han og bakbutikken luktet sterkt av det, som vi vel hadde lagt merke til. Men gal trodde han ikke han var, ikke ennu.
På hjemveien vant jeg i den grad Peepys kjærlighet ved å kjøpe ham en værmølle og to melsekker at han ikke vilde tillate noen annen å ta av ham hatten og hanskene og ved middagen hele tiden vilde sitte ved siden av mig. Caddy satt på den andre siden av mig, nærmest Ada, som vi meddelte hele historien om forlovelsen straks vi kom hjem. Vi gjorde stor stas på Caddy, og Peepy også, og Caddy lysnet svært op; vi var alle sammen meget lykkelig, til Caddy tok hjem om kvelden i en drosje med Peepy i fast søvn men med traust tak rundt værmøllen sin.
Jeg har glemt å nevne — jeg har iallfall ikke nevnt — at mr. Woodcourt var den samme mørke unge lægen som vi hadde møtt hos mr. Badger. Heller ikke at mr. Jarndyce inviterte ham til middag næste dag. Heller ikke at han kom. Heller ikke at da de alle var gått, og jeg sa til Ada: «Nu, min kjære, la oss nu tale litt om Richard!» — da lo Ada og sa —.
Men jeg tror ikke det har noe å bety hvad kjæledeggen min sa. Hun var alltid så munter.