Bleak House – Ødegården 1/11
ELLEVTE KAPITEL
Vår kjære bror.
En berørelse mot juristens rynkede hånd der han står ubesluttsom i det mørke rummet, får ham til å fare sammen og si: «Hvad er det?»
«Det er mig,» sier den gamle huseieren og puster inn i øret på ham. «Får De ikke vekket ham?»
«Nei.»
«Hvad har De gjort med lyset Deres?»
«Det har sluknet. Her er det.»
Krook tar det, går bort til ilden, luter sig over de røde glørne og forsøker å tende det. De døende glørne har ikke noe lys å gi, og hans forsøk er forgjeves. Han roper, men uten virkning, på leieboeren sin, mumler så at han vil gå ned og hente et tendt lys fra butikken, og dermed går den gamle mannen. Av en eller annen grunn venter mr. Tulkinghorn ikke på hans gjenkomst inne i værelset, men på trappegangen utfor.
Det kjærkomne lyset skinner på veggen, da Krook langsomt kommer op, mens den grønnøide katten hans følger ham i hælene. «Pleier mannen vanligvis, sove sånn?» spør juristen med lav stemme. «Hi! — jeg vet ikke,» sier Krook, han ryster på hodet og løfter på øiebrynene. «Jeg kjenner så omtrent ingenting til vanene hans, uten at han holder sig svært for sig selv.»
Hviskende sånn går de begge inn. Da lyset kommer inn, tykkes de store øinene i vindusskåtene å lukke sig. Ikke så øinene på sengen.
«Gud fri oss!» roper mr. Tulkinghorn. «Han er død!»
Krook slipper den tunge hånden han hadde løftet, så plutselig at armen svinger over sengekanten.
De så på hverandre et øieblikk.
«Send bud på en eller annen doktor! Rop på miss Flite der oppe, sir. Her er gift ved sengen! Rop på Flite, vil De?» sier Krook med de magre hendene bredt ut over liket som vingene på en vampyr.
Mr. Tulkinghorn skynder sig ut på trappegangen og roper: «Frøken Flite! Flite! Skynd Dem her ned, hvem De så er! Flite!» Krook følger ham med øinene, og mens han roper, finner han høve til å luske sig bort til den gamle vadsekken og luske tilbake igjen.
«Spring, Flite, spring! Til nærmeste doktor! Spring.» Sånn talte mr. Krook til en tusset liten kvinne som er den kvinnelige leieboeren hans. Hun viser sig og forsvinner i samme åndedrett; hun kommer snart tilbake med en gretten læge, hentet fra middagsbordet — med bred snusflekket overleppe og bred skotsk tunge.
«Hva'? Bevare dere vel!» sier lægen, og så op på ham efter en kort undersøkelse. «Han er så død som en stokk!»
Mr. Tulkinghorn stod ved den gamle vadsekken og spurte om han hadde vært død en tid.
«En tid, sir?» sier lægen. «De kan si han har vært død omtrent i tre timer.»
«Omtrent i den tiden ja, skulde jeg si,» sa en mørk ung mann som stod på den andre siden av sengen.
«Er De læge De også?» spurte den første.
Den mørke unge mannen sa han var det.
«Så vil jeg akkurat si farvel,» svarer den andre; «for jeg har ikke her noe å gjøre da.» Og med disse ord avslutter han den korte hjelpen sin og vender tilbake for å fullende middagen sin.
Den mørke unge mannen svinger lyset frem og tilbake over ansiktet på kopisten, gang på gang, og undersøker omhyggelig denne mannen som nu har grunnfestet sin rett til navnet Ingen.
«Jeg kjenner denne personen av utseende meget godt,» sier han. «Han har kjøpt opium av mig i de siste halvannet år. Er noen i slekt med ham?» Han ser rundt på de tre tilstedeværende.
«Jeg var husverten hans,» svarer Krook bistert og tok lyset fra lægens utstrakte hånd. «Han sa en gang til mig at jeg var den eneste han hadde noen forbindelse med.»
«Han har dødd,» sier lægen, av en altfor stor dosis opium; det er ingen tvil om det. Værelset stinker av den. Det er nok her,» sa han og tok en gammel tekanne fra mr. Krook, «til å drepe en tylvt mennesker.»
«Tror De han gjorde det med vilje?» spør Krook.
«Tok den altfor store dosis?»
«Ja!» Krook næsten smatter med leppene i fryktelig interesse.
«Det kan jeg ikke vite. Jeg skulde tro det ikke er sannsynlig siden han hadde vennet sig til å ta så meget. Men ingen kan vite det. Han var meget fattig, antar jeg?»
«Jeg antar han var det. Værelset hans — tyder ikke på rikdom,» sier Krook, han kunde ha byttet øine med katten sin sånn han stod og så skarpt rundt sig. «Men jeg har aldri vært inne her siden han leide det, og han var altfor innesluttet til å si noe til mig om forholdene sine.»
«Skyldte han Dem husleie?»
«For seks uker.»
«Han kommer aldri til å betale Dem,» sier den unge mannen og tok til med undersøkelsen sin igjen. «Det er ikke minste tvil, han er død som en stokk; og å dømme efter hans utseende og tilstand skulde jeg tro det er en lykkelig befrielse. Likevel må han ha vært en velskapt kar da han var ung, og en vakker kar også.» Han sier dette ikke uten følelse, der han sitter på sengekanten og vender ansiktet mot den dødes ansikt og legger hånden på hjerteregionen hans. «Jeg husker jeg en gang tenkte det var noe i hans vesen, uslepent som det var, som tydet på et fall i hans liv. Var dette så?» fortsatte han og så sig rundt.
Krook svarer: «De kunde like godt bedt mig beskrive de damene jeg har håret av i sekker der nede. Foruten det at han var leieboeren min i halvannet år og levde — eller levde ikke — av avskrivningsarbeide, vet jeg ingenting om ham.»
Under denne samtalen har mr. Tulkinghorn stått for sig selv borte ved den gamle vadsekken med hendene på ryggen, likelig beveget å se til av alle de tre slags interesser som viste sig ved dødsleiet, både den unge læges profesjonelle interesse for døden, den gamle manns uhyggelige smattende, og den vesle tussete kvinnes forskrekkede interesse. Det ubevegelige ansiktet hans har vært så uttrykksløst som de rustbrune klærne hans. En kunde ikke engang si han hadde i det hele tenkt noe videre hele tiden. Han har ikke vist hverken tålmodighet eller utålmodighet, hverken opmerksomhet eller åndsfraværelse. Han har ikke vist noe annet enn skallet sitt.
Nu griper han inn og taler til den unge lægen på sin uberørte profesjonelle måte.
«Jeg så innom her,» sier han, «like før De kom, i den hensikt å gi denne avdøde mannen, som jeg aldri så i levende live, noe arbeide i hans avskrivningsyrke. Jeg hadde hørt om ham av dokumentpapirhandleren og kopisten min — Snagsby i Cooks Court. Siden ingen her kjenner noe til ham, kunde det være like så godt å sende bud på Snagsby.» Han vendte sig til den tussete vesle kvinnen, som ofte har sett ham i retten, og som han ofte har sett, og som med forskrekkede tegn antyder hun gjerne vil gå efter kopisten. «Ja; kanskje De gjør det?»
Mens hun er borte, opgir lægen sin undersøkelse, og dekker liket med lappeteppet. Mr. Krook og han skifter et par ord. Mr. Tulkinghorn sier ingen ting, men står hele tiden nær den gamle vadsekken.
Mr. Snagsby kommer hurtig, i den grå frakken og de svarte ermer. «Herregud, herregud,» sier han, «har det kommet til dette, har det? Herregud, herregud!»
«Kan De gi husverten her noen oplysninger om denne ulykkelige skapningen, Snagsby?» spør mr. Tulkinghorn. «Han stod til rest med husleien sin, ser det ut for. Og han må bli begravd, vet De.»
«Nuja, sir,» sier mr. Snagsby og hoster den undskyldende hosten sin bak hånden; «jeg vet virkelig ikke hvad råd jeg skulde gi, uten å sende bud på fattigfogden.»
«Jeg taler ikke om råd,» svarer mr. Tulkinghorn. «Jeg kunde gi råd —»
«Og ingen bedre, sir; det vet jeg visst,» sier mr. Snagsby med den ærbødige hosten sin.
«Jeg taler om å kunne gi noe fingerpek om hans forbindelser, eller hvor han kom fra, eller noe vedkommende ham.»
«Jeg forsikrer Dem, sir,» sier mr. Snagsby, «at jeg ikke mer vet hvor han kom fra enn jeg vet —»
«Hvor han har gått til nu, kanskje,» sier lægen for å hjelpe ham.
En pause. Mr. Tulkinghorn ser på kopisten. Mr. Cook venter med åpen munn på hvem som nu vil tale.
«Og hans forbindelser, sir,» sier mr. Snagsby, «om noen sa til mig: Snagsby, her er tyve tusen pund kontant til dig, bare du vil nevne en eneste av dem! så kunde jeg ikke gjøre det, sir! Omtrent for halvannet år siden så vidt jeg vet samme tid han leide sig inn her i fille- og flaskebutikken —»
«Det var samme tid,» sier Krook og nikker.
«For omtrent halvannet år siden,» sier mr. Snagsby opmuntret, «kom han til vårt sted en morgen efter frokost; han møtte den vesle konen min i butikken vår, tok frem en prøve på skriften sin og lot henne forstå han vilde ha avskrivningsarbeide, og var — for ikke å ta det for nøie — nokså ille ute. Den vesle konen min er som regel ikke videre imøtekommende mot fremmede, særskilt — for ikke å ta det for nøie — når de ønsker noe. Men hun blev nokså grepet av noe ved hans person, enten fordi han var ubarbert, eller for håret hans var uflidd, eller for andre kvinnelige grunner overlater jeg til Dem å dømme om; og hun tok mot skriftprøven hans og likeens adressen hans. Den vesle konen min har ikke noe skarpt øre for navn, og hun mente Nemo var nøiaktig det samme som Nimrod. Følgen var at hun fikk for vane å si til mig ved måltidene: Snagsby, du har ikke funnet noe arbeide til Nimrod ennu? — Og sånn gikk det til at han gjorde forskjellig tilfeldig arbeide for oss; og det er alt jeg vet om ham, uten det at han var rask i arbeidet og ikke kvidde sig for nattearbeide; og at om du gav ham la oss si femogfirti folioark onsdags kveld vilde han bringe det torsdags morgen. Alt dette,» slutter mr. Snagsby og beveger hatten høflig mot sengen, «har jeg ingen tvil om at min ærede venn vilde ha bekreftet om han hadde vært i stand til det.»
«Var det ikke best,» sier mr. Tulkinghorn til Krook, «at De så efter om han hadde noen papirer på sig som kunde gi Dem oplysninger? Det blir offentlig likskue, og De vil bli stilt det spørsmålet. De kan lese?»
«Nei, jeg kan ikke,» svarer den gamle mannen med en plutselig flir.
«Snagsby,» sier mr. Tulkinghorn, «undersøk rummet for ham. Han får ubehageligheter eller vanskeligheter ellers. Siden jeg er her, skal jeg vente, dersom De skynder Dem; og så kan jeg bevidne, om det skulde bli nødvendig at alt var rett og riktig. Vil De holde lyset for mr. Snagsby, min venn, ser han snart om det er noe som kan hjelpe Dem.»
«For det første er det her en gammel vadsekk, sir,» sier Snagsby.
Ja visst er det det! Mr. Tulkinghorn ser ikke ut til å ha lagt merke til det før, enda han står så tett ved den, og Gud skal vite der er svært lite annet.
Skibshandleren holder lyset, og kopisten foretar letingen. Lægen lener sig mot kanten av kaminhyllen; miss Flite kikker og skjelver så vidt innfor døren. Den gløgge eleven av den gamle skolen står på nøiaktig samme sted og i samme stilling.
Der er noen verdiløse klæsplagg i vadsekken; der er en bunt pantelånesedler, der er et krøllet papir som lukter av opium, der det er rablet ned noen notater, tatt så og så meget den dag, så og så meget mer en annen, tydeligvis begynt med den tanken å fortsette regelmessig, snart sluttet. Der er noen få skitne avisstumper, alle sammen vedkommende rettslige likskuer; der er ikke noe mer. De leter gjennem skapet og skuffen i det blekkflekkede bordet. Det finnes ikke en bit av et gammelt brev eller noe annet skriftlig i noen av dem. Den unge lægen undersøker klærne på den avdøde. En kniv og noen småpenger er alt han finner. Mr. Snagsbys råd viser sig å være det praktiske rådet likevel, og fattigforstanderen må hentes.
Så går den vesle tussete kvinnen efter fattigfogden, og de andre forlater værelset. «Ikke la katten være igjen der!» sier lægen. «Det går ikke an!» Mr. Krook jager derfor katten ut fremfor sig; og den går lumsk nedover trappen mens den svinger på den smidige halen og slikker sig om munnen.
«God natt!» sier mr. Tulkinghorn og går hjem til allegorier og meditasjon.
På denne tid har nyheten bredt sig, og grupper samler sig for å diskutere tingen. Midt i dette kommer fattigfogden. Folk holder ham ellers for å være en latterlig innretning; men nu nyter han en viss popularitet, om ikke for annet så fordi han er en mann som skal se liket.
I sin tid kommer fattigfogden ut igjen. Han trenger vidner til likskuet i morgen. Utallige mennesker byr sig til men har ingen ting å fortelle. Fattigfogden besøker en masse butikker og dagligstuer og forhører en masse mennesker. Derefter går han til mr. Krook og har en underhandling med noen fattige stympere, som blir vist ovenpå, der de efterlater sig noe nytt for de store øinene i vindusskåtene å stirre på, den siste form for losji for Ingen — og for Alle.
Og hele denne natten står likkisten ferdig ved den gamle vadsekken; og den enslige skikkelsen på sengen har ikke efterlatt sig flere spor på den femogfirti år lange livsstien sin enn om han hadde dødd som spebarn.
Næste dag kommer liksynsmannen til fastsatt tid og setter retten i første etasje i nærmeste vertshus med kilebane. Roper op og tar juryen i ed. «Vel, mine herrer —,» begynner liksynsmannen.
«Stille der!» sier fattigfogden. Ikke til liksynsmannen, enda det kunde høres sånn ut.
«Vel, mine herrer,» gjentar liksynsmannen. «Dere er innkalt i lagretten her for å undersøke en viss manns død. Vidneutsagn vil bli gitt om dødsfallets omstendigheter, og dere får å felle rettslig avgjørelse over — kilene, vet De, fattigfogd, den kilestøtingen må stanses! — Det første som er å gjøre, er å se liket.»
«Gjør vei her!» roper fattigfogden.
Så går de i uordnet prosesjon og inspiserer mr. Krooks bakværelse i tredje etasje; noen av jurymennene kommer nokså bleke og hastig ut igjen. Vidnene blir ført frem. Blandt dem mr. Tulkinghorn, som blir mottatt med ærbødighet, og får plass mellem liksynsmannen, et spillebord og en kullboks. Undersøkelsen fortsetter. Juryen får vite hvordan vedkommende døde, og ellers ingen ting mer om ham. «En meget fremragende advokat er til stede, mine herrer,» sier liksynsmannen. «Jeg har meddelelse om at han bare kan gjenta det vi alt har hørt; det er derfor ikke nødvendig å plage ham. Er det noen til stede som vet noe mer?»
Mrs. Piper blir skubbet frem. Mrs. Piper blir tatt i ed. Og mrs. Piper har en hel del å si. Mrs. Piper bor her i kvartalet, og kjenner godt til ryktet at anklageren — mrs. Piper kaller hårdnakket den avdøde sånn — hadde solgt sig til den onde. Tror det var anklagerens utseende som hadde gitt årsak til det ryktet. Hadde sett anklageren ofte og syntes han så så vill ut at han ikke burde hatt lov å gå fritt omkring, da noen av barna var redd. Hadde sett anklageren bli plaget av barna. Hadde sett ham skynde sig avsted når barna sprang efter ham og ropte efter ham, men aldri sett ham tale til noen, kvinner, barn eller voksne uten gutten som feier gaten der nede på hjørnet; ham hadde hun sett han talte med titt og ofte.
«Er den gutten her? — Hent den gutten! — Nå, her er gutten, mine herrer. Her er han, svært sølet, svært hes, svært fillet. Nå, gutt! — Men stopp! — Denne gutten må gjennemgå noen forberedende ceremonier.»
«Navn?» — Jo. — Ikke noe mer såvidt han vet. Aldri hørt at folk har to navn. Vet ingenting om at Jo er forkortning av et lengere navn. Antar det er langt nok for ham. Hvordan det skrives? Nei, han kan ikke skrive. Ingen far, ingen mor, ingen venner. Aldri gått på skolen. Hvad er hjem for noe? Vet at en feiekost er en feiekost, og vet det er galt å lyve. Kan ikke akkurat si hvad det blir gjort med ham efter han er død, om han lyver for herrene her.
«Dette går ikke, mine herrer,» sier liksynsmannen og rystet på hodet. «Ikke tale om det. Kan ikke akkurat si, går ikke i en lovlig satt rett, mine herrer. Før gutten bort!»
Er der noen flere vidner? Ingen flere vidner.
Vel, mine herrer! Her er en mann, ukjent, bevist å ha hatt den vanen å ta opium i store mengder i halvannet år, funnet død av for meget opium. Finner dere noe bevis for at han har begått selvmord, vil dere dømme sånn. Finner dere det er et ulykkestilfelle, vil dere dømme sånn.
Kjennelse: død ved et ulykkestilfelle. Ingen tvil om det. Mine herrer, dere er fritatt for videre tjeneste. Farvel!
Mens liksynsmannen knapper overfrakken sin, har han og mr. Tulkinghorn en privat samtale med det bortviste vesle vidnet borte i en krok.
Denne gudsforlatte skapningen vet bare at den døde mannen somme tider blev utpipt og jagd gjennem gatene. Og en kold vinterkveld, da gutten hadde stått og skjelvet i en dørgang nær gateovergangen sin, hadde mannen vendt sig og sett på ham, og kommet tilbake, spurt ham ut, og da han fikk høre at han ikke hadde en eneste venn i verden, sa han: «Ikke jeg heller. Ikke en eneste en!» Siden hadde mannen talt med ham ofte og spurt ham om han sov godt om natten, og hvordan han holdt ut kulden og sulten, og om han noen gang ønsket å dø, og andre sånne underlige spørsmål. Ofte gav han ham noen skillinger til aftensmat og nattely. Og hadde han ikke penger, sa han: «Jeg er like fattig som du i dag, Jo.»
«Han var svært god mot mig,» sier gutten og tørker øinene sine med det elendige trøieermet. «Når jeg ser ham ligge der så stiv og kold, skulde jeg ønsket han kunde høre jeg sier det. Han var svært god mot mig, det var han!»
Da han subber ned trappen, står mr. Snagsby der og venter på ham og stikker et par shillings inn i neven på ham. «Ser du mig komme forbi dig med den vesle konen min — jeg mener en dame,» sier mr. Snagsby og legger fingeren på nesen, «så si ikke noe om det!»
Omsider glir vertshuset inn i kveldskyggene, og flammer så veldig op i gasslys. Jurymennene har slått sig ned i skjenkestuen og forteller op igjen og op igjen om likskuet til de andre gjestene, mens et piano dundrer løs til akkompagnement. Endelig tier det skramlende pianoet, og gjestene kommer til sans og samling igjen på putene sine. Så er det fred rundt den enslige skikkelsen som nu er lagt i det siste losjiet sitt her på jorden, og blir våket over av det stive øiet i skatene noen stille nattetimer. Hadde moren hans da han som et lite barn lå trygt ved hennes bryst, som i et profetisk syn kunnet se ham ligge her, for et umulig syn vilde ikke det vært! Å, om den ilden som nu er sluknet i ham noengang i lysere dager hadde luet for en kvinne som elsket ham, hvor er hun nu mens denne asken ennu er over jorden?
Til morgenen kommer, og med den fattigfogden med fattigmannstroppen sin, og bærer legemet til vår kjære bror til en inngjerdet kirkegård, pestbefengt og skamløs, mens våre kjære brødre og søstre som henger omkring offisielle baktrapper, er riktig velbehagelige og har det hyggelig nok — så senker de her vår kjære bror i en ufyselig stump jord et dyr vilde gyse bort fra, i kristen begravelse.
Kom natt, kom mørke! — dere kan ikke komme for hurtig, eller dvele for lenge, på et sted som dette! Kom, flakkende lys i vinduene i de fæle husene omkring. Kom, gassflamme, som brenner så sykt over jernporten, der den forgiftede luften legger sin heksesalve, slimet ved berøring! Det er bra du kaller på hver som går forbi: «Se her!»
Med natten kommer en krypende skikkelse gjennem tunnelstien borttil jernporten. Den tar i jernporten og ser inn gjennem sprinklene, står og ser inn en liten stund.
Så feier den stille trappen og portgangen ren med en gammel feiekost. Den gjør det, meget omhyggelig og fint; ser inn igjen en stund; og forsvinner.
Jo, er det dig? Vel, vel! Du er et bortvist vidne som «ikke vet så akkurat» hvad som vil bli gjort med dig når du kommer i mektigere hender enn menneskers; men du er ikke i absolutt mørke. Det er noe som en stråle fra et fjernt lys i den grunn du mumler frem for din adferd nu:
«Han var svært god mot mig, han var det!»