Bleak House – Ødegården 1/10
TIENDE KAPITEL
På østkanten av Chancery Lane, det vil nærmere bestemt si i Cooks Court, Cursiter Street, driver mr. Snagsby sitt lovlige kall, dokumentpapirhandel og avskrivningskontor. I Cooks Courts skygge har mr. Snagsby
siden han gikk i kompaniskap med Peffer handlet med
alle slags skjemaer for juridisk virksomhet, med skinn
og pergamentruller, med papir, stempelmerker, penner,
blekk, viskelær, blyanter, seglvoks og lakk, lommebøker,
almanakker, juristkalendre, linjaler, pennekniver, sakser,
kort sagt alle slags kontorrekvisita i tall-løs mengde. Det
blev dengang foretatt den forandring at et nymalt skilt
blev satt op med Peffer og Snagsby, alt nu oversvertet av
London-røken.
Peffer er aldri å se i Cooks Court nu. Han ventes der ikke heller mer, for han har i det siste fjerdedels århundre hvilt på St. Andrews kirkegård, Holborn, der varevogner og drosjer drønner forbi ham hele dagen og halve natten. I Peffers livs tid bodde det hos ham en niece av ham, en liten, slu niece, litt for voldsomt snørt rundt livet og med en nese så skarp som en høstkveld, med en tendens til å bli frostbitt mot enden. Dette hadde ikke hindret den unge Snagsby å beile til henne og vinne henne da han nådde myndighetsalderen, og derefter gikk han inn i forretningen straks. Så nu var mr. Snagsby og niecen i Cooks Court, Cursiter Street ett; og niecen pleide stadig sin figur, som hvordan smaken enn kan skifte må sies å være dyrebar for så vidt det var svært lite av den.
Mr. og mrs. Snagsby er ikke bare av ett ben og ett kjøtt, men efter naboenes dom også av én røst. Denne røsten tyktes komme bare fra mrs. Snagsby og høres svært ofte i Cooks Court. Annet enn ved disse smeltende toner høres mr. Snagsby svært sjelden. Han er en mild, skallet, engstelig mann, med skinnende hode og en liten floket dust med sort hår ut i været bak. Han har hang til ydmykhet og lydighet. Han er en tilbakeholdende og fordringsløs person der han står ved døren sin i Crooks Court i sin grå butikkfrakk og sine sorte kalikos ermer og ser op mot skyene, eller bak en pult i den mørke butikken med en tung linjal og klipper og skjærer til svineskinn sammen med de to læreguttene sine. Nedefra under føttene hans stiger det stadig som fra en gnellende ånd som ikke får fred i graven, klager og verop med den omtalte røst; og en sjelden gang kan mr. Snagsby si til læreguttene: «Jeg tror den vesle konen min gir Gusta dyktig inn!»
Dette egennavnet har før egget viddet til beboerne i Cooks Court til å si det burde vært mrs. Snagsbys navn som en kompliment til hennes stormende karakter. Men det er eiendommen, og den eneste eiendommen også, uten femti shillings året og en svært liten kiste likegyldig fylt med klæsplagg, til en mager ung kvinne fra et fattighus; enda hun i opveksten var blitt satt bort til og fostret op av hyggelig velgjører mot den slags småbarn, bosatt i Tooting, og derfor uten noen tvil under de mest gunstige forhold, «hadde anfall» — noe som sagnet ikke kan gjøres ansvarlig for.
Gusta var i virkeligheten en tre- eller fireogtyve år, men så minst ti år yngre ut; hun er meget billig å ha i tjenesten på grunn av dette lytet med anfallene, og hun har sånn redsel for å bli sendt tilbake til den beskyttende helgenen sin at hun alltid er i arbeide, når hun ikke blir funnet med hodet i bøtten eller vasken eller bryggepannen eller noe annet nær for hånd når anfallet hennes tar henne. Foreldrene og formynderne til læreguttene er svært tilfreds med henne, for de føler det er liten fare for at hun skal vekke ømme følelser i brystet på dem; mrs. Snagsby er tilfreds med henne, for hun kan alltid finne feil ved henne; mr. Snagsby er tilfreds med henne, for han synes det er en barmhjertighetsgjerning å ha henne. Dokumentpapir- og avskrivningskontoret er i Gustas øine et tempel for overflod og prakt. Hun tror den vesle salongen ovenpå er det mest elegante beboelsesrum i kristenheten. Utsikten til Cooks Court til den ene siden — for ikke å nevne et glytt inn i Cursitor Street — og pantedommerens bakgård til den andre er et uforlignelig skjønt syn. Portrettene i olje — og fullt op av dem også — av mr. Snagsby med blikket rettet mot mrs. Snagsby og av mrs. Snagsby med blikket rettet mot mr. Snagsby er i hennes øine som verker av Rafael eller Tizian. Gusta har litt vederlag for sine mangler.
Mr. Snagsby overlater alt som ikke hører til de praktiske mysterier i forretningen, til mrs. Snagsby. Hun steller med pengene, skjenner på skattekreverne, peker ut tid og sted for søndagens helligholdelse, gir lov til mr. Snagsbys fornøielser, og innrømmer ingen innblanding i hvad hun synes passer til middag. Ryktet som alltid flyver lik flaggermus rundt omkring i Cooks Court og flagrer inn og ut av alles vinduer, sier at mrs. Snagsby er sjalu og nysgjerrig, og at mr. Snagsby somme tider blir plaget ut av hus og hjem, og at han ikke vilde tåle det om han hadde hatt så meget mot som en mus. Det kan også bemerkes at de konene som holder ham frem som et skinnende eksempel for de selvrådige mennene sine, i virkeligheten ser ned på dem, og at ingen gjør det med sånn overlegenhet som en bestemt dame som det vites mannen bruker paraplyen sin på som middel til å irettesette henne. Men disse ubestemte ryktene kan kanskje komme av at mr. Snagsby på sin måte er en nokså grublende og poetisk mann som holder av å spasere i Staple Inn om sommeren og se på hvor landlig spurvene og løvet er; han får det til å dufte land av å fortelle de to læreguttene at han har hørt at en gang rant det en bekk «så klar som krystall» midt gjennem Holborn, ja, i den grad får han det til å dufte land av dette, at han aldri bryr sig om å ta dit ut.
Dagen heller, og gasslyktene blir tendt, enda det ikke er helt mørkt ennu. Mr. Snagsby står ved butikkdøren sin og ser op mot skyene, ser en forsinket kråke flakse mot vest over det stykke himmel som hører til Crooks Court. Kråken flyver bent over Chancery Lane og Lincolns Inn Garden til Lincolns Inn Field.
Her, i et stort hus, før i tiden et herskapshus, bor mr. Tulkinghorn. Det er leid bort i enkeltværelser nu; og her ligger jurister som mark i nøtter. Men de rummelige trappene, gangene og forværelsene er der ennu, og endog de malte loftene, der allegoriske skikkelser i romersk hjelm og himmelsk linnet strekker sig mellem balustrader og pilarer, blomster, skyer, og gutter med tykke legger, og får hodet til å verke — noe som tykkes være hensikten med allegorier alltid, mer eller mindre. Her, blandt sine mange skinn med storartede navn på, lever mr. Tulkinghorn, når han ikke befinner sig usigelig hjemme i landlige herskapshus der Jordens store kjeder sig ihjel. Her er han i dag, stille ved sitt bord. En østers av den gamle skole som ingen kan åpne.
Som han selv er å se til, er rummet hans også i skumringen denne eftermiddagen. Rustent, umoderne, undgår å vekke opmerksomhet, har råd til det. Tunge bredryggede gammeldagse mahognistoler med hestehårstrekk, ikke lett å løfte, foreldede bord med tynne ben og støvete tepper av bai. Et tykt og mørkt tyrkisk teppe skjuler gulvet der han sitter, ved siden av to lys i gammeldagse lysestaker av sølv, som gir et svært utilstrekkelig lys til det store rummet hans. Titlene på bokryggene har trukket sig inni innbindingen; alt som kan ha lås, har det; ingen nøkkel er å se. Sverte på løse papirer flyter omkring. Han har et håndskrift i nærheten, men leser ikke i det; i taushet arbeider han med uavgjorte problemer, mens han flytter det runde lokket på et blekkhus og to stykker lakk, et rødt og sort, omkring hverandre. Nu er lokket i midten, nu det røde lakkstykket, nu det sorte. Det er ikke alt. Mr. Tulkinghorn må ta fatt på dem alle sammen igjen og begynne på nytt.
Her under det malte loftet der allegorier i forkortning stirrer på hans granskninger som de tenkte på å slå ned på ham, har mr. Tulkinghorn både sitt hjem og sitt kontor. Han har ingen stab, bare en eneste middelaldrende mann, vanlig litt loslitt på albuene, som sitter på en høi stol i hall'en og som sjelden er overlesset med arbeide. Mr. Tulkinghorn har ingen almindelig praksis. Han behøver ikke noen kontorister. Han er et stort reservoar for betroelser som ikke sånn uten videre kan tappes. Hans klienter behøver ham; han er alt i alle. Utkast han behøver, blir utført av spesialister blandt advokatene i Temple efter mystiske instrukser; smukke avskrifter blir utført på avskrivningskontoret, uten hensyn til kostnad, når han behøver dem. Den middelaldrende mannen i hall'en vet knapt mer om adelskapsaffærer enn en gatefeier i Holborn.
Det røde lakkstykket, det sorte lakkstykket, blekkhuslokket, det andre blekkhuslokket, den vesle sandbøssen. Sånn! Du i midten, du til høire, du til venstre. Disse svevende spørsmål må avgjøres nu eller aldri. — Nu! — Mr. Tulkinghorn reiser sig, setter brillene til rette, tar på sig hatten, stikker manuskriptet i lommen, går ut, sier til den loslitte middelaldrende mannen at han kommer snart tilbake. Han sier ytterst sjelden noe mer betydningsfullt til ham.
Mr. Tulkinghorn tar samme veien som kråken kom — ikke fullt så bent, men næsten — til Cooks Court, Cursitor Street. Til Snagsby, dokumentpapirhandel og avskrivningskontor, akter mangfoldiggjort og kopiert; juridisk avskrivningsarbeide utført i alle brancher o. s. v. o. s. v.
Det er omkring klokken fem eller seks om eftermiddagen, og det svever en balsamisk duft av te i Crooks Court. Den svever rundt mr. Snagsbys dør. Måltidene er tidlig der; middag halv to og aftensmat halv ti, Mr. Snagsby var på veien ned til de underjordiske regioner for å drikke te, da han så ut av døren sin og så den forsinkede kråken.
«Husbond hjemme?»
Gusta feier i butikken, for læreguttene drikker te i kjøkkenet sammen med mr. og mrs. Snagsby; følgelig skal ikke kappeskredderens to døtre som kjemmer håret ved de to speil i vinduene i tredje etasje like overfor fortulle dem som de tåpelig tror; men bare vekke Gustas nytteløse beundring, for hennes hår vil ikke vokse og har aldri villet vokse, og det er sikker tro det aldri vil komme til å vokse.
«Husbond hjemme?» sier mr. Tulkinghorn.
Husbond er hjemme og Gusta vil hente ham. Gusta forsvinner, glad for å få slippe ut av butikken, som hun betrakter med blandet redsel og ærefrykt som et lager av redskapene til lovens store tortur, et sted som ikke er til å betrede efter gasslyktene er slukket.
Mr. Snagsby viser sig — fettet, varm, duftende av urter og tyggende, sluker i sig et stykke smørbrød. Sier: «Gud bevare mig, sir! Mr. Tulkinghorn!»
«Jeg vilde gjerne talt et ord med Dem, Snagsby.»
«Så gjerne, sir! Bevare mig vel, sir, hvorfor sendte De ikke den unge mannen Deres efter mig? Kjære Dem, inn i bakre butikken, sir.» Snagsby har lysnet op på et øieblikk. Det trange rummet som lukter sterkt av kalveskinnssmurning, er samtidig lagerrum, kassakontor, og avskrivningskontor. Mr. Tulkinghorn setter sig på en stol ved pulten og vender sig mot ham.
«Jarndyce og Jarndyce, Snagsby.»
«Ja, sir.» Mr. Snagsby tender gassen, hoster beskjedent bak sin hånd og aner fortjeneste.
«De kopierte noen beedigede skriftlige vidnemål i den saken for mig nylig.»
«Ja, sir, vi gjorde det.»
«Det ene av dem,» sier mr. Tulkinghorn, han tar sig likegyldig, den tette, uåpnelige østersen av den gamle skole, i den gale lommen, «var i en håndskrift som var nokså karakteristisk, og som jeg likte nokså bra. Da jeg kom til å gå forbi her, og jeg trodde jeg hadde det på mig, stakk jeg innom for å spørre Dem — men jeg har det ikke. Nå, det kan være det samme, en annen gang greier sig også, — å, her er det! Jeg stakk innom for å spørre Dem hvem som skrev av dette?»
«Hvem som skrev av dette?» sier mr. Snagsby, han tok det og foldet det ut på bordet. «Vi sendte dette bort, sir. Vi sendte bort svært meget arbeide den gang. Jeg kan si Dem på et øieblikk hvem som skrev dette av, sir, ved å se efter i boken min.»
Mr. Snagsby tar boken sin ned fra jernskapet, åpner den og farer med høire pekefingeren nedover siden. «Jewby — Packer — Jarndyce. Jarndyce! Her har vi det, sir,» sier mr. Snagsby. «Ja visst! Jeg kunde ha husket det. Dette, sir, blev sendt til en kopist som bor tvers over gaten.»
Mr. Tulkinghorn har sett innførslen, funnet den før kopisten og lest den mens pekefingeren ennu var på vei nedover bakke.
«Hvad kaller De ham? Nemo?» sier mr. Tulkinghorn.
«Nemo, sir. Her er det. Toogfirti foliosider. Sendt bort onsdags aften klokken åtte, bragt tilbake torsdags morgen klokken halv ti.»
«Nemo!» gjentar mr. Tulkinghorn. «Nemo er latin og betyr ingen.»
«Det må være engelsk for en eller annen, tror jeg,» sier mr. Snagsby med den ærbødige hosten sin. «Det er et personnavn. Her står det, ser De, sir! Toogfirti folioark. Sendt bort onsdags aften klokken åtte, bragt tilbake torsdags morgen klokken halv ti.»
Med øiekroken blir mr. Snagsby vâr mrs. Snagsbys hode som ser inn gjennem døren for å få vite hvad han mener med å rømme fra teen sin. Mr. Snagsby hoster forklarende til mrs. Snagsby; det skulde si så meget som: «En kunde, kjære!»
«Klokken halv ti, sir,» gjentar mr. Snagsby. «De kopistene våre som utfører tilfeldige jobber er noen underlige fyrer; og dette er kanskje ikke navnet hans; men det er det navnet han går under. Jeg husker nu at han opgir det i et skrevet avertissement han setter op i dokumentkontoret og rettsværelset og så videre. De vet, sir, sånne dokumenter — ønsker arbeide?»
Mr. Tulkinghorn ser ut gjennem det vesle vinduet på bakveggen mot pantedommeren der lysene skinner i vinduene. Skyggene av flere herrer tegner sig av på gardinene der borte. Mr. Snagsby nytter høvet til å kaste et blikk over skulderen på den vesle konen sin og gjøre undskyldende bevegelser med munnen til å forklare: «Tulkinghorn — rik — stor innflytelse!»
«Har De gitt denne mannen arbeide før?» spør mr. Tulkinghorn.
«Å ja da, sir! Arbeide med Deres papirer.»
«Jeg tenkte på viktigere ting så jeg glemte hvor De sa han bodde?»
«Tvers over smuget, sir. Sant å si bor han hos en fille- og flaskehandler.»
«Kan De vise mig stedet når jeg går tilbake?»
«Med største fornøielse, sir!»
Mr. Snagsby tar av sig ermene og den grå frakken og tar på sig den sorte frakken sin og tar hatten sin ned fra knaggen. «Å, her er den vesle konen min!» sier han høit. «Min kjære, vil du være så snild og be en av guttene å passe butikken mens jeg følger mr. Tulkinghorn over smuget. Mrs. Snagsby, sir. — Jeg blir ikke borte to minutter, min venn!»
Mrs. Snagsby bøier sig for sakføreren, trekker sig bak disken, kiker efter dem ut gjennem gardinet, går sakte inn på det indre kontoret, stirrer i boken som stadig ligger åpen. Er tydelig meget nysgjerrig.
«De vil finne at stedet er ufint, sir,» sier mr. Snagsby, han går ærbødig borti gaten og lar juristen ha det trange fortauet; «og folket er svært ufint også. Men de er noen ville fyrer i almindelighet, sir. Fordelen ved denne mannen er at han aldri behøver søvn. Han driver på til han er ferdig, om De vil ha ham til det, så lenge De bare vil.»
Det er helt mørkt nu, og gasslyktene har fått sin hele virkning. De støter mot kontorister som skal poste dagens brev, og mot advokater og fullmektiger på vei hjem til middag, og mot anklagere og forsvarere og saksøkere av alle slag og mot den vanlige stimmelen, som dukket gjennem lov og rettferdighet som gjennem det beslektede mysterium, gatesølen som er gjort av ingen vet hvad og samler sig rundt oss ingen vet hvorfra og hvordan, vi vet bare det i almindelighet at når det blir altfor meget av den, må vi feie den bort. Så kom da juristen og kopisten til en fille- og flaskebutikk og almindelig samlingssted for mange vanaktede handelsvarer, som lå i skyggen fra muren til Lincolns Inn, med innehaver som det var avertert med malte bokstaver for alle det kunde vedkomme, en viss Krook.
«Her er det han bor, sir,» sier kopisten.
«Her er det han bor, jaså?» sier juristen likegyldig. «Takk!»
«Går De ikke inn, sir?»
«Nei takk, nei. God aften! Takk!» Mr. Snagsby løfter på hatten og vender tilbake til den vesle konen og teen sin.
Men mr. Tulkinghorn går ikke langt, bare et lite stykke; så vender han tilbake og går bent inn til mr. Krook. Det er mørkt nok, med bare et usselt lys i vinduene; en gammel mann og en katt sitter ved ilden. Den gamle mannen reiser sig og kommer frem og holder et sånt usselt lys i hånden også.
«Undskyld, er Deres leieboer hjemme?»
«Mannlige eller kvinnelige, sir?» sier mr. Krook.
«Mannlige. Den personen som utfører avskrivningsarbeide.»
Mr. Krook har betraktet sin mann nøie. Kjenner ham av utseende. Har et uklart inntrykk av hans aristokratiske ry.
«Ønsker De å treffe ham, sir?»
«Ja.»
«Det er noe jeg sjelden gjør,» sier mr. Krook med et grin. «Skal jeg be ham komme ned? Men det er liten utsikt til at han kommer, sir!»
«Jeg går op til ham da,» sier mr. Tulkinghorn.
«Tredje etasje, sir. Ta lyset. Op der!» Mr. Krook står med katten ved siden nedfor trappen og ser op efter Tulkinghorn. «Hi hi!» sier han, da Tulkinghorn næsten er ute av syne. Juristen ser ned på ham over rekkverket. Katten sperrer op den fæle munnen sin og freser.
«Stille, lady Jane! Opfør dig ordentlig mot gjester, mylady! De vet hvad de sier om leieboeren min?» hvisker Krook og går et par trin op.
«Hvad sier de om ham?»
«De sier han har solgt sig til den onde; men De og jeg vet det bedre — han kjøper ikke. Likevel vil jeg si Dem en ting; leieboeren min er så vondlyndt og skummel at jeg tror han like snart gjorde den handelen, han som noen annen. Ikke få ham sinna, sir! Det er mitt råd.»
Mr. Tulkinghorn nikker og går sin vei. Han kommer til den mørke døren i tredje etasje. Han banker, får ikke noe svar, og åpner den; tilfeldigvis slukker han lyset sitt med det samme han gjør det.
Luften i værelset er så fæl at den ellers kunde gjort det, den. Det er et lite værelse, næsten svart av sot og fett og smuss. På det rustne skjelettet av en kaminrist brenner en ussel rød koksild. I kaminkroken står et tebord og en sundslått pult; et villnis laget av et blekkregn. I en annen krok gjør en gammel fillet vadsekk og et par stoler tjenesten som skjenk eller klæsskap; det trenges ikke noe større, for den faller sammen som kinnene på en utsultet mann. Gulvet er bart, uten denne ene gamle matten som ligger og forgår ved kaminen, tråkket og slitt til garnstumper. Ikke noe gardin legger slør over nattemørket; men de malingslitte vindusskåtene er trukket sammen, og gjennem de to hullene i dem kunde sultedøden godt ha stirret inn — dødsvarslet for mannen på sengen.
For på en lav seng bent like overfor ilden, på et rote av skitne filler, en slunken bolster og grovt sekketøi ser juristen, der han står nølende like innfor døren, en mann. Han ligger der, klædt i skjorten og benklærne, med bare føtter. Han ser gul ut i det spøkelsesaktige dunkle skjæret fra et lys som har smettet ned til hele lengden av veken — brennende ennu — har bøid sig sammen og efterlatt et helt tårn av smeltet talg over sig. Håret hans er som ragg og blander sig med skjegget på kinner og hake — det siste som ragg også, og vokset i vanrøkt som fråden og tåken rundt ham. Fælt og skittent som rummet er, fæl og stinkende som luften er, er det ikke godt å opdage hvad det er for damp denne som mest trykker sansene; men gjennem den almindelige sykelige og avmektige atmosfæren og lukten av harsk tobakksrøk kjenner juristen i munnen den bitre, kvalme smaken av opium.
«Hallo, min venn!» roper han og slår jernlysestaken sin mot døren.
Han tror han har vekket sin venn. Han ligger litt bortvendt; men øinene hans er sikkert nok åpne.
«Hallo, min venn!» roper han igjen. «Hallo! Hallo!»
Mens han dundrer på døren, slukner lyset som har lutet så lenge, og han står i mørket, mens de uhyggelige øinene stirrer ned på sengen.