Bleak House – Ødegården 1/09
NIENDE KAPITEL
Tegn og varsler.
Kjærvennen min og jeg leste sammen, arbeidet og øvde oss; vi fant så meget å bruke tiden til at vinterens dager fløi forbi oss som lysvingede fugler. Vanligvis om eftermiddagene og alltid om kveldene holdt Richard oss med selskap. Enda han var en av de mest rastløse skapninger i verden, var han sikkert svært glad i å være sammen med oss.
Han var meget, meget, meget glad i Ada. Jeg mener det, og det er like så godt jeg sier det straks. Jeg hadde aldri sett unge mennesker bli forelsket før; men jeg opdaget dem hurtig nok. Jeg kunde ikke si det, naturligvis, eller vise at jeg visste noe om det. Tvert imot, jeg var så alvorlig og stø, jeg tyktes være så fri for anelse, at jeg somme tider tenkte mens jeg satt med syarbeidet mitt, at jeg visst holdt på å bli rent svikefull.
Men det var ikke noe å gjøre med det. Alt jeg hadde å gjøre var å være stille, og jeg var så stille som en mus. De var så stille som mus, de også, i ord da; men den uskyldige måten de stolte mer og mer på mig desto mer de blev knyttet til hverandre, var så fortryllende at jeg hadde svært vanskelig for å la være å vise hvor det interesserte mig.
«Den kjære vesle gamle kvinnen vår er sånn en prektig gammel kvinne,» kunde Richard si, han møtte mig i haven tidlig om morgenen med sin behagelige latter og kanskje den lettest mulig rødme på kinnene. «Jeg kan ikke greie mig uten henne. Før jeg begynner den vettløse dagen min — gnure i vei med disse bøkene og instrumentene og så galoppere bakke op og bakke ned hele bygden rundt som en stratenrøver — gjør det mig så godt å komme og få en stø spasertur med den hyggelige vennen vår at jeg er her igjen!»
«Du vet, Spindelvev, kjære,» sa Ada om kvelden med hodet mot skulderen min og lysskjæret i de fortenkte øinene, «at jeg ikke bryr mig om å prate når vi kommer her op. Bare sitte en liten stund og tenke med det kjære ansiktet ditt til selskap; og høre på vinden, og huske på de stakkars sjømennene ute på havet —»
Åhå! Kanskje Richard tenkte på å bli sjømann? Vi hadde snakket svært ofte om det nu, og det hadde vært noe prat om å følge den lyst til sjøen han hadde hatt i sin barndom. Mr. Jarndyce hadde skrevet til en slektning, en stor sir Leicester Dedlock, og spurt om han vilde interessere sig for Richard sånn i sin almindelighet; og sir Leicester hadde svart riktig nådig, at han vilde være glad om han kunde fremme den unge herres utsikter om det skulde vise sig å være innom hans evne og makt, noe som slett ikke var sannsynlig — og at mylady sendte sin beste hilsen til den unge herre — som hun godt husket hun var forbundet med ved fjernt slektskap — og stolte på han alltid vilde gjøre sin plikt i hvert hederlig yrke han måtte vie sig til.
«Så jeg skjønner det er temmelig klart,» sa Richard til mig, «at jeg får bane mig min vei selv. La gå! Fullt op av mennesker som har måttet gjøre det før nu, og har gjort det også. Jeg skulde bare ønske jeg hadde kommandoen over en kløpper av en kaper til å begynne med, så jeg fikk føre bort lordkansleren og holde ham på knapp rasjon til han felte dommen i saken vår. Han skulde få se han skulde bli mager, tok han sig ikke på tak!»
Med en livsglede og håpefullhet og munterhet som knapt noen gang slakket av, hadde Richard en uvørrenhet i sin karakter som rent forvirret mig — særlig fordi han mistok sig på den så underlig og mente det var klokskap. Det viste sig i alle hans kalkulasjoner når det gjaldt penger, og det på en særskilt underlig måte. Jeg tror ikke jeg kan forklare det bedre enn ved å vende tilbake et øieblikk til vårt lån til mr. Skimpole.
Mr. Jarndyce hadde sikret sig summen enten fra mr. Skimpole selv eller fra kreditoren, og hadde overrakt mig den med ordre til å beholde min del av den og gi resten til Richard. Det vilde vært et simpelt addisjonsstykke å telle sammen de små tankeløse utgifter som Richard rettferdiggjorde ved at han hadde fått igjen de ti pund, og de ganger han talte til mig som han hadde spart eller tjent den summen.
«Min kloke gamle kone, hvorfor ikke?» sa han til mig, da han uten minste betenkning vilde gi teglbrenneren fem pund. «Jeg tjente ti pund kontant på den Skimpole-affæren.»
«Hvordan det?» sa jeg.
«Jo, jeg blev av med ti pund som jeg var helt fornøid ved å bli av med, og som jeg aldri ventet å få igjen. Du nekter ikke det?»
«Nei,» sa jeg.
«Nuvel! Så kom jeg i besiddelse av ti pund —»
«De samme ti pund,» sa jeg.
«Det har ikke noe med saken å gjøre!» svarte Richard. «Jeg har ti pund mer enn jeg ventet å ha, og følgelig har jeg råd til å bruke dem uten å være så nøie på det.»
På nøiaktig samme måte satte han disse fem pund på sin kredittside og trakk på den, da det lyktes å overbevise ham om at det vilde ikke føre til noe godt om han ofret dem.
«La mig se,» sa han. «Jeg sparte fem pund på den teglbrenneraffæren; så om jeg tar en god skrangletur til London og tilbake igjen og regner fire pund til den, så har jeg spart ett pund. Og det er en svært bra ting å spare et pund, kan jeg si dig; en penny spart er to pence tjent.»
Jeg tror Richards karakter var så ærlig og storsinnet som mulig kan være. Han var ildfull og tapper, og midt i all sin ville rastløshet var han så fin og god at jeg kjente ham som en bror på noen få uker. Hans finhet og godhet var naturlig for ham og vilde ha vist sig i rikt mål også uten Adas innflytelse; men med den i tillegg blev han en av de mest vinnende kamerater, alltid så rede til å bli interessert, og alltid så lykkelig, sangvinsk og lett om hjertet. Jeg er viss på jeg knapt var mindre fortryllet enn de selv var og knapt mindre gledet ved den smukke drømmen, når jeg satt sammen med dem eller spaserte med dem, og la merke til hvordan de gikk frem fra dag til dag, blev mer og mer forelsket i hverandre og sa aldri noe om det, hvordan hver av dem trodde denne kjærlighet var den største hemmelighet, og at kanskje ikke engang den andre hadde anelse om den.
Sånn stod sakene da mr. Jarndyce en morgen ved frokosten mottok et brev, så på underskriften, og sa: «Fra Boythorn? Javisst, javisst!» Han åpnet det og leste det med synlig glede; midt i lesningen meldte han at Boythorn «kom ned» på en visitt. Nu, hvem var Boythorn? — tenkte vi. Og jeg tør si vi alle tenkte også — iallfall gjorde jeg det — vilde denne Boythorn blande sig inn i det som gikk for sig her?
«Jeg gikk på skole sammen med den karen, Lawrence Boythorn,» sa mr. Jarndyce, da han la brevet fra sig på bordet, «for over femogfirti år siden. Han var den gang den mest styrløse gutten i verden, og han er den mest styrløse mannen nu. Han var den gang den mest høirøstede gutten i verden, og han er nu den mest høirøstede mannen. Han var den gang den sprekeste og mest hjertevarme gutten i verden, og han er nu den sprekeste og mest hjertevarme mannen. Han er en fryktelig fyr.»
«Av legemsbygning, sir!» spurte Richard.
«Bra nok, Rick, i så måte,» sa mr. Jarndyce. «Han er en ti år eldre enn mig og et par tommer høiere; hodet kaster han bakover som en gammel soldat; det trauste brystet hans er bredt, hendene hans som på en renvasket grovsmed, og lungene! — det er ikke noe å sammenligne lungene hans med. Enten han taler eller ler eller snorker får de bjelkene til å ryste.»
Mens mr. Jarndyce satt og gledet sig over billedet av sin venn Boythorn, merket vi oss det gunstige tegn at det ikke var det minste som tydet på vindskifte.
«Men det er mannens indre, det varme hjertet, gløden, det friske blodet, Rick — og Ada, og vesle Spindelvev også, for dere er alle interessert i en gjest! — det er det jeg taler om,» fortsatte han. «Sproget hans er like klingende som mælet hans. Han går alltid til ytterlighetene, stadig i superlativer. I sin fordømmelse er han bare villskapen. En kunde tro han var et blodtørstig uhyre å dømme av det han sier; og jeg tror han har det ryktet hos somme. Så! Jeg forteller ikke mer om ham på forhånd. Dere må ikke bli forbauset om han tar mig under sin beskyttelse; for han har aldri glemt jeg var en liten gutt på skolen, og at vennskapet vårt begynte med at han slo tennene ut på to av de verste tyrannene mine før frokost. Boythorn og tjeneren hans,» sa han til mig, «kommer hit i eftermiddag, kjære.»
Jeg sørget for at alle nødvendige forberedelser til mr. Boythorns mottagelse blev gjort, og vi ventet på ham med noen nysgjerrighet. Eftermiddagen gikk, og han viste sig ikke. Middagstiden nærmet sig, og stadig viste han sig ikke. Middagen blev utsatt en time, og vi satt rundt ilden uten annet lys enn det fra ilden, da døren til hall'en plutselig fløi op, og hall'en gjenlød av disse ordene, sagt med den største voldsomhet og stentorrøst:
«Vi blev vist gal vei, Jarndyce, av en høist forbannet røver, som sa vi skulde ta av til høire istedenfor til venstre. Han er den mest utålelige skurk på Jordens overflate. Far hans må ha vært den mest fullendte kjeltring for å ha fått en sånn sønn. Jeg vilde hatt den fyren skutt uten minste betenkning!»
«Gjorde han det med vilje?» spurte mr. Jarndyce.
«Jeg har ikke minste tvil at den kjeltringen har tilbragt hele sitt liv med å føre reisende på gal vei!» svarte den andre. «På ære, jeg syntes han var den fæleste hund jeg har sett, da han sa jeg skulde ta til høire. Og enda stod jeg fremfor den fyren, ansikt til ansikt, og slo ikke skallen sund på ham!»
«Tennene, mener du?» sa mr. Jarndyce.
«Ha ha ha!» lo mr. Lawrence Boythorn og fikk virkelig hele huset til å skjelve. «Så, du har ikke glemt det ennu? Ha ha ha! — Og det var også en fullendt kjeltring! På ære, fjeset til den fyren da jeg var gått, var det sorteste billede på falskhet, feighet og grusomhet som noen gang er satt til fugleskremsel på en mark med kjeltringer! Møtte jeg den enestående despoten på gaten i morgen, slo jeg ham over ende som et råttent tre!»
«Jeg tviler ikke på det,» sa mr. Jarndyce. «Nå, kommer du her op?»
«På ære, Jarndyce,» sa gjesten, han tyktes se på klokken sin, «hadde du vært gift, hadde jeg vendt om ved haveporten og tatt veien til de fjerneste toppene til Himalaia, før jeg vilde fremstilt mig til sånn ulaglig tid.»
«Ikke fullt så langt, håper jeg?» sa mr. Jarndyce.
«På ære, jo!» ropte gjesten. «Jeg vilde ikke gjort mig skyldig i den uforskammede fornærmelsen å la husets frue vente hele denne tiden, ikke for noe i verden. Jeg vilde uendelig heller ha tynt mig selv — uendelig heller!»
Mens de talte sånn gikk de op trappen, og snart hørte vi ham tordne oppe på soveværelset sitt: «Ha ha ha!» Og så igjen: «Ha ha ha!» Til de slappeste ekko i omegnen tyktes bli smittet og le så frydefullt som han, eller som vi lo ved å høre ham le.
Vi følte oss alle forutinntatt til hans gunst; for det var noe så ekte ved denne latteren og den kraftige friske stemmen. Men vi var knapt forberedt på å få vår anelse så bekreftet da vi fikk se ham, og mr. Jarndyce presenterte ham for oss. Han var ikke bare en meget vakker gammel herre, rak og kraftig, med et massivt gråhåret hode, fine ansiktstrekk, en figur som vilde blitt korpulent, hadde han ikke vært så ivrig alltid at han ikke gav kroppen hvile et øieblikk, og en hake som godt kunde blitt til dobbelthake uten den ild og voldsomme uttrykksfullhet den stadig blev krevet å hjelpe til med; han var også en sånn sann gentleman i sitt vesen, så kavalérmessig høvisk; hans ansikt lyste op i smil så vart og kjærlig at det tyktes være klart han ikke hadde noe å skjule — ute av stand — som Richard sa — til å utføre noe i begrenset grad, bare fyrte av disse store kanonene fordi han slett ikke førte småvåben med sig i det hele tatt — så jeg kunde ikke annet enn se på ham med like stort velbehag enten han smilende samtalte med Ada og mig, eller han kastet hodet i været som en blodhund og gav fra sig dette fryktelige ha ha ha!
«Du har vel med dig fuglen din, kan jeg tro?» sa mr. Jarndyce.
«Ved Gud, det er den mest forbausende fugl i Europa.» svarte den andre. «Den er den mest vidunderlige skapning! Jeg vilde ikke tatt mot ti tusen pund i gull for den fuglen. Jeg har testamentert den en årspenge utelukkende til dens underhold i tilfelle den skulde leve lenger enn jeg. Den er et fenomen, i forstand og hengivenhet. Og far hans før ham var en av de mest forbausende fugler som noen gang har levd!»
Denne lovtalen gjaldt en meget liten kanarifugl som var så tam at den blev båret ned av mr. Boythorns tjener på fingeren, og da den hadde tatt sig en fin liten flyvetur rundt i værelset, satte den sig på sin herres hode. Mr. Boythorn kom just med de mest uforsonlige og lidenskapelige uttrykk, og å se ham da med dette skrøpelige grynet av en skapning på pannen var å ha en god illustrasjon av hans karakter, tenkte jeg.
«På ære, Jarndyce,» sa han og holdt meget blidt en brødsmule op til kanarifuglen å pikke i, «hadde jeg vært i ditt sted, vilde jeg grepet hver herre i kansleriet i strupen i morgen den dag og rystet ham til pengene rullet ut av lommene på ham, og benene skranglet i skinnet hans. Jeg vilde hatt en ordning ut av en eller annen med vondt eller godt. Vilde du gitt mig fullmakt til det, vilde jeg gjort det for dig med største glede!» Hele tiden spiste den vesle kanarifuglen ut av hånden hans.
«Takk, Lawrence; men prosessen står neppe på det stadium for tiden,» svarte mr. Jarndyce leende, «at den vilde få noen særlig fremgang engang ved den lovlige prosess å ryste retten og alle advokatene.»
«Det har aldri vært en sånn helvedes kjel på Jordens overflate som den kanslerretten!» sa mr. Boythorn. «Intet annet enn en mine under den på en travel dag midt i rettstiden med alle dens innlegg, reglementer og precedenser opi, og hver eneste funksjonær som hører til den også, høi og lav, oppe og nede, fra dens sønn hovedbokholderen til dens far djevelen, og alt blåst til atomer av ti tusen centner krutt, vilde reformere den det minste!»
Det var umulig ikke å le til det energiske alvor han anbefalte dette sterke reformtiltaket med. Da vi lo, kastet han hodet i været og rystet det brede brystet sitt, og igjen tyktes hele bygden gjenlyde av hans ha ha ha! Det forstyrret ikke i minste måte fuglen, dens følelse av sikkerhet var fullstendig; den hoppet rundt på bordet med det gløgge hodet på skakke snart til den ene siden snart til den andre, og vendte det blanke hurtige øiet mot sin herre som han ikke hadde vært annet enn en fugl, han også.
«Men hvordan går det med dig og naboen din i den tvisten om veiretten?» sa mr. Jarndyce. «Du er ikke helt fri for lovplager, du heller!»
«Fyren har reist klage mot mig for overgrep, og jeg har reist klage mot ham for overgrep,» svarte mr. Boythorn. «Ved Gud, han er den mest hovmodige fyren som drar ånde. Det er moralsk umulig at hans navn kan være sir Leicester. Det må være sir Lucifer!»
«Kompliment til vår fjerne slektning!» sa min formynder leende til Ada og Richard.
«Jeg vilde bedt miss Clare og mr. Carstone om undskyldning,» sa vår gjest, «dersom jeg ikke følte mig forvisset om ved å se damens smukke ansikt og herrens smil at det er unødvendig, og at de holder den fjerne slektningen på behagelig avstand.»
«Eller han oss,» sa Richard.
«På ære,» ropte mr. Boythorn og fyrte plutselig av en ny salve, «den fyren er, og far hans var, og bestefar hans var, det mest stivnakkede, arrogante, imbecile toskehodet som noen gang ved et uforklarlig naturens mistak er født til noen annen stilling i verden enn en spaserstokks! Hele den familien er de mest høitidelig innbilske og fullendte trehoder i verden! — Men det er likegyldig; han skulde ikke fått stengt stien min om han hadde vært femti baroneter smeltet i hop til én, og levd på hundre Chesney Wolder, den ene inni den andre som kinesiske esker. Denne fyren skriver til mig ved sin fullmektig eller sekretær eller noen sånn: Sir Leicester Dedlock, baronet, sender sin hilsen til mr. Lawrence Boythorn, og har å rette hans opmerksomhet på det faktum at den grønne fotstien forbi den gamle prestegården, nu mr. Lawrence Boythorns eiendom, er sir Leicesters veirett, da den i virkeligheten er en del av parken til Chesney Wold; og at sir Leicester finner det konvenient å stenge samme. — Jeg skriver til fyren: Mr. Lawrence Boythorn sender sin hilsen til sir Leicester Dedlock, baronet, og har å rette hans opmerksomhet på det faktum at han totalt benekter et og alt i sir Leicester Dedlocks påstander i hver mulig sak, og har å tilføie angående stengningen av fotstien, at det skal glede ham å se den mann som våger påta sig den. — Fyren sender en høist forbannet kjeltring med ett øie til å sette op en grind. Jeg spiller på den avskyelige skurken med en brandsprøite til pusten nesten er drevet ut av ham. Fyren setter op en grind om natten. Jeg hugger den ned og brenner den om morgenen. Han sender sine treller over gjerdet, frem og tilbake. Jeg fanger dem i humane menneskefeller, fire splinter i benene på dem, spiller på dem med brandsprøiten — beslutter å befri menneskeheten for disse luskende røverne. Han reiser klage for overgrep; jeg reiser klage for overgrep. Han reiser klage for overfall; jeg forsvarer det og fortsetter å overfalle. Ha ha ha!»
Når en hørte ham si dette med utrolig energi, kunde en trodd han var noe av det mest vredaktige i menneskeheten. Når en så ham samtidig se på fuglen som nu satt på tommelfingeren hans, kunde en trodd han var noe av det mildeste. Når en hørte ham le og så det brede godlyndte ansiktet hans, kunde en trodd han ikke hadde noe besvær i verden, ikke en trette, ikke noe mishag, men at hele hans tilværelse var en eneste sommerspøk.
«Nei, nei,» sa han, «ikke noen stengning av mine stier av noen Dedlock! Enda jeg villig innrømmer,» her mildnet han av litt, «at lady Dedlock er den mest begavede dame i verden, som jeg gjerne vilde yde all hyldest en likefrem gentleman, og ingen baronet med et syvhundre år tykt hode, kan yde. En mann som gikk inn i sitt regiment da han var tyve år, og innen en uke hadde utfordret den mest dominerende og uforskammede hanekam av en kommanderende officer som noen gang drog livsens ånde over en stram vest, er ikke den mann som er til å spasere over av alle de sir Luciferer, døde og levende, lenkebundne eller lenkefrie, som finnes. Ha ha ha!»
«Og ikke tillater noen spasere over sin yngremann heller, hvad?» sa min formynder.
«Sikkert ikke!» sa mr. Boythorn og klappet ham på skulderen med beskyttende mine, som hadde noe alvorlig i sig, enda han lo. «Han vil stå ved siden av veslegutt, alltid. Jarndyce, du kan stole på ham! Men for å tale om dette overgrepet, er det ikke noe til mig fra dine menn, Kenge og Carboy?»
«Jeg tror ikke det, Esther?» sa mr. Jarndyce.
«Ingen ting, formynder.»
«Mange takk!» sa mr. Boythorn. «Hadde ikke vært nødvendig å spørre, endog efter min ringe erfaring om miss Summersons omtenksomhet for alle rundt henne.» De opmuntret mig alle; de hadde bestemt sig til det. «Jeg spurte fordi jeg kom fra Lincolnshire, så jeg naturligvis ikke har vært i byen ennu, og jeg tenkte det kanskje var sendt noen brev til mig hit. Jeg tenker de rapporterer fremgang i morgen tidlig.»
I løpet av aftenen, som var riktig hyggelig, så jeg ham ofte betrakte Richard og Ada med en interesse og glede som gjorde det fine ansiktet hans merkverdig tiltrekkende, mens han satt et lite stykke fra pianoet og lyttet til musikken; og han trengte ikke til å fortelle oss at han holdt av musikk; det viste ansiktet hans. Jeg kom derfor til å spørre min formynder da vi satt ved kortbordet, om mr. Boythorn noen gang hadde vært gift.
«Nei,» sa han. «Nei.»
«Men han tenker på å bli det!» sa jeg.
«Hvordan finner du ut det?» spurte han og smilte.
«Jo, formynder,» forklarte jeg, ikke uten å rødme litt for jeg hadde stått i fare for å røbe tankene mine, «det er noe så ømt i hans vesen, tross alt, og han er så høvisk og fin mot oss, og —»
Mr. Jarndyce rettet blikket mot ham der han satt og lyttet til musikken.
Jeg sa ikke noe mer.
«Du har rett, vesle kvinne,» svarte han. «Han var like ved å bli gift engang. For lenge siden. Og bare én gang.»
«Døde damen?»
«Nei — men hun døde for ham. Den tiden har hatt sin innflytelse på ham hele livet siden. Vilde du trodd han har både hodet og hjertet fullt av romantikk ennu?»
«Jeg tror jeg kunde ha trodd det, formynder. Men det er lett å si det, når du har fortalt mig det.»
«Han har aldri siden blitt det han kunde blitt,» sa mr. Jarndyce, «og nu ser du ham i hans alderdom uten noen nær sig uten en tjener og den vesle gule vennen sin. — Det er du som spiller ut, kjære.»
Jeg følte av min formynders vesen at jeg ikke kunde forfølge dette emnet lenger uten vinden vilde snu. Jeg lot derfor være å komme med flere spørsmål. Jeg var interessert, men ikke nysgjerrig. Jeg tenkte en liten stund på denne gamle kjærlighetshistorien om natten, da jeg blev vekket av mr. Boythorns lystige snorking; og jeg forsøkte å gjøre det vanskelige eksperimentet å tenke sig gamle mennesker unge igjen og iklædt ungdommens charme. Men jeg falt i søvn før det hadde lyktes mig og drømte om de dagene da jeg levde i min gudmors hus. Jeg er ikke tilstrekkelig kjent med sånne emner til å vite om det i det hele er noe merkelig i at jeg nesten alltid drømte om denne perioden i mitt liv.
Med morgenen kom det et brev fra herrene Kenge og Carboy til mr. Boythorn og meddelte ham at en av kontoristene deres vilde hilse på ham ved middagstid. Det var den dagen i uken da jeg pleide betale regningene og gjorde op bøkene mine og satte alle husholdningsaffærene i så god orden som mulig; derfor blev jeg hjemme mens mr. Jarndyce, Ada og Richard benyttet den fine dagen til å ta sig en liten utflukt. Mr. Boythorn skulde vente på Kenge og Carboys kontorist, og skulde så gå til fots og møte dem på hjemveien.
Nuvel! Jeg hadde travelt, gikk gjennem mellemregnskaper med handelsmenn, summerte tallrekker, betalte ut penger, skrev ut kvitteringer og tør si jeg lå riktig i det, da mr. Guppy blev meldt og vist inn. Jeg hadde hatt en tanke om at den kontoristen som skulde sendes hit, kunde være den unge herren som hadde møtt mig på skyss-stasjonen; og jeg blev glad da jeg fikk se ham, fordi han hadde forbindelse med min nuværende lykke.
Jeg kjente ham knapt igjen, han var så uvanlig flott. Han hadde en flunkende ny dress av glinsende tøi, en skinnende blank hatt, blekfiolette geiteskinnshansker, et halstørklæ med mange farver, en stor drivhusblomst i knapphullet og en tykk gullring på veslefingeren. Dessuten fylte han spisestuen med duften av bjørnefett og andre parfymer. Han så på mig så opmerksomt at jeg blev rent forvirret, da jeg bad ham ta plass; og mens han satt der og krysset og flyttet på benene i en krok, og jeg spurte ham om han hadde hatt en hyggelig reise, og håpet at mr. Kenge var frisk, så jeg aldri på ham; men jeg følte han stirret på mig på samme granskende, underlige måten.
Da det kom bud til ham at han skulde komme op til mr. Boythorn på hans værelse, nevnte jeg at han vilde finne lunsjen ferdig når han kom ned igjen, og at mr. Jarndyce håpet han vilde ta del i den. Da han stod og holdt i dørtaket, sa han litt forvirret: «Får jeg den ære å finne Dem her, frøken?» Jeg svarte ja, jeg skulde være her; og han gikk ut med et bukk og et blikk til på mig.
Jeg syntes han var klosset og forlegen; for det var tydelig han var svært forvirret; og jeg tenkte mig det beste vilde være å vente til jeg så han hadde alt han trengte til, og så la ham være for sig selv. Lunsjen blev snart bragt; men den blev stående og vente en stund på bordet. Samtalen med mr. Boythorn blev lang — og stormende også, skulde jeg tro; for enda værelset hans var noe borte, hørte jeg den sterke stemmen hans heve sig alt i ett, tydeligvis gav han hele bredsider med dundrende fordømmelser.
Til slutt kom mr. Guppy tilbake og så nokså medtatt ut efter konferansen. «Gud hjelpe mig, frøken,» sa han lavmælt, «han er en tartar!»
«Vær så god, ta noen forfriskninger, sir,» sa jeg.
Mr. Guppy satte sig ved bordet og begynte nervøst å hvesse kniven sin mot gaffelen; stadig stirret han på mig — det følte jeg sikkert uten å se på ham — på samme usedvanlige måten. Knivhvessingen varte så lenge at jeg til slutt følte mig likesom forpliktet til å løfte øinene så jeg kanskje kunde bryte den trolldommen han tyktes lide under så han ikke orket å holde op.
Han så øieblikkelig ned på tallerkenen og begynte å skjære i maten.
«Hvad vil De selv ta, frøken? De tar vel en smule av et eller annet?»
«Nei takk,» sa jeg.
«Skal jeg slett ikke gi Dem et stykke av noe, frøken?» sa mr. Guppy og tømte hastig et glass vin.
«Ingen ting, takk,» sa jeg. «Jeg har bare ventet for å se De har alt De behøver. Er det noe jeg kan bestille inn til Dem?»
«Nei, jeg er Dem meget takknemlig, frøken; det er sikkert. Jeg har alt jeg kan ønske mig til å føle mig vel — i det minste jeg — ikke vel — jeg føler mig aldri vel.» Han tømte flere glass vin, det ene efter det andre. Jeg tenkte det var best å gå.
«Jeg ber Dem undskylde, frøken!» sa mr. Guppy, han reiste sig da han så jeg reiste mig. «Men vilde De vise mig den vennlighet å gi mig et øieblikks samtale?» Jeg visste ikke hvad jeg skulde si og satte mig igjen.
«Det som nu følger er uten prejudikasjon, frøken?» sa mr. Guppy, han flyttet engstelig en stol borttil bordet mitt.
«Jeg forstår ikke hvad De mener,» sa jeg forundret.
«Det er et av våre juridiske uttrykk, frøken. De vilde ikke gjøre noen bruk av det til skade for mig hos Kenge og Carboy eller andre steder? Skulde vår samtale ikke føre til noen ting, vil jeg være som jeg var, og ikke bli skadet i min stilling eller verdslige utsikter? Kort sagt, det er i strengeste fortrolighet.»
«Det er mig umulig, sir,» sa jeg, «å tenke mig hvad De kan ha å betro mig i strengeste fortrolighet; De har jo sett mig bare en gang før; men det vilde giøre mig vondt om jeg gjorde noe som helst til skade for Dem.»
«Takk, frøken. Jeg er sikker på det — det er helt tilstrekkelig.» Hele denne tiden strøk mr. Guppy sig enten over pannen med lommetørklæet, eller gned sig kraftig inne i venstre neven med høire. «Vilde De undskylde om jeg tok et glass vin til, frøken, tror jeg det kunde hjelpe mig til å komme videre, uten denne kvelende fornemmelsen i halsen som må være plagsom for oss begge.»
Han tok et glass vin og kom tilbake. Jeg benyttet høvet til å flytte mig godt bakom bordet.
«De vilde ikke tillate mig å by Dem et, frøken?» sa mr. Guppy, synlig opkvikket.
«Ikke noen ting,» sa jeg.
«Ikke et halvt glass?» sa mr. Guppy. «Et kvart? Nei! Så videre! Min nuværende lønn, miss Summerson, hos Kenge og Carboy er to pund om uken. Da jeg første gang hadde den lykke å se Dem, var den et pund og femten shillings, og hadde stått på det tallet i lengre tid. Siden har den steget med fem shillings, og en ny stigning på fem shillings er jeg garantert efter utgangen av et tidsrum som ikke må overstige tolv måneder fra datum. Min mor har en liten formue i form av en liten årspenge; av den lever hun uavhengig; om også beskjedent i Old Street Road. Hun er høist skikket til å være svigermor. Hun blander sig aldri borti noe, ønsker bare fred, og hennes sinnelag er lett. Hun har sine feil — og hvem har ikke det? — men jeg har aldri visst hun gjorde det når det var selskap til stede; da kan en trygt betro henne vin, brennevin eller maltlikør. Jeg selv bor til leie i Penton Place, Pentonville. Det er enkelt, men luftig, fri utsikt mot baksiden, og ansett for meget sundt. Miss Summerson! Med det mildeste sprog — jeg forguder Dem. Vil De være så vennlig å tillate mig — om jeg så må si — å dokumentere en erklæring — å gjøre et tilbud!»
Mr. Guppy falt på kne. Jeg satt godt bakom bordet mitt og var ikke meget forskrekket. Jeg sa: «Stå op fra denne latterlige stillingen øieblikkelig, sir, eller De tvinger mig til å bryte det påtvungne løftet mitt og ringe!»
«Hør mig ut, frøken!» sa mr. Guppy og foldet hendene.
«Jeg kan ikke samtykke i å høre på et eneste ord mer,» svarte jeg, «dersom De ikke reiser Dem fra gulvteppet straks og går og setter Dem ved bordet, det De bør gjøre om De har noe forstand i det hele.»
Han så ynkelig ut; men reiste sig langsomt og gjorde det.
«Likevel, for spott og spe det er, frøken,» sa han med hånden mot hjertet og rystet på hodet mot mig melankolsk over lunsjbrettet, «å bli stilt bak mat i et sånt øieblikk. Sjelen gyser tilbake for mat i et sånt øieblikk, frøken.»
«Jeg ber Dem slutte,» sa jeg. «De har bedt mig høre Dem ut, og jeg ber Dem slutte.»
«Jeg skal det, frøken,» sa mr. Guppy. «Som jeg elsker og ærer, adlyder jeg også. Gid jeg kunde få gjøre dig til den jeg sverger den ed til, fremfor alteret.»
«Det er helt umulig,» sa jeg; «det kan aldri bli tale om.»
Mr. Guppy lente sig frem over brettet og betraktet mig, som jeg igjen følte så underlig enda øinene mine ikke var rettet bort mot ham, med det forrige intense blikk. «Jeg er opmerksom på,» sa han, «at fra et verdslig synspunkt er efter alt ytre å dømme tilbudet mitt fattigslig nok. Men, miss Summerson, engel! — Nei, ikke mig! — Jeg er blitt opdratt i en skarp skole, og jeg er vant til mange slags gjøremål i sin almindelighet. Enda jeg er en ung mann, har jeg teftet frem beviser, reist saker, og sett masser av skjebner. Lykkeliggjort ved Deres hånd, hvad midler kunde jeg ikke finne til å fremme Deres interesser og drive frem Deres lykke! Hvad kunde jeg ikke bringe frem i dagens lys av det som nøie vedkommer Dem? Jeg vet ingen ting nu, visst; men hvad kunde jeg ikke få å vite, dersom jeg hadde Deres tiltro, og De satte mig på sporet?»
Jeg sa til ham at han appellerte like fåfengt til mine interesser, eller det han antok var mine interesser, som til min tilbøielighet; og han vilde nu forstå at jeg bad ham, om han vilde være så snild å gå øieblikkelig.
«Grusomme frøken,» sa mr. Guppy, «hør bare ett ord til! Jeg tror De må ha sett at jeg blev slått av Deres charme den dagen jeg møtte Dem første gang. Jeg tror De måtte legge merke til at jeg ikke kunde la være å gi min hyldest til Deres charme da jeg slo vogntrinet op på drosjen. Det var bare en svak hyldest til dig; men den var vel ment. Ditt billede har alltid siden vært festet i mitt bryst. Jeg har gått frem og tilbake om kveldene fremfor Jellybys hus bare for å se på de murstenene som engang huste dig. Denne utflukten i dag var helt unødvendig for den sak jeg foregav var dens mål; den var planlagt av mig bare for din skyld, bare for din skyld. Om jeg taler om interesser er det bare for å anbefale mig og min ærbødige ringhet. Kjærligheten gikk foran, og går foran.»
«Det vilde pine mig, mr. Guppy,» sa jeg, reiste mig og la hånden på klokkestrengen, «å gjøre Dem eller noen som mener det alvorlig, den urett å spotte noen ærlig følelse hvor ubehagelige uttrykk den gir sig. Har De virkelig ment å gi mig et bevis på Deres gode mening, om også i utide og på urette sted, så føler jeg at jeg bør takke Dem. Jeg har svært liten grunn til å være stolt, og jeg er ikke stolt. Jeg håper,» tror jeg at jeg føide til, enda jeg visst ikke riktig visste hvad jeg sa, «at De vil gå nu som De aldri har vært så umåtelig tåpelig, og vende tilbake til Deres tjeneste hos herrene Kenge og Carboy.»
«Et halvt minutt til, frøken!» ropte mr. Guppy, og stoppet mig da jeg vilde ringe. «Dette har vært uten prejudikasjon?»
«Jeg skal aldri nevne det,» sa jeg, «med mindre De gir mig grunn til det i fremtiden.»
«Et øieblikk til, frøken! I tilfelle De skulde komme til å tenke bedre — en gang, hvor lenge det så varer før De gjør det, det er det samme, for mine følelser kan aldri forandres — over noe av det jeg har sagt, særskilt over hvad jeg kunde gjøre — vil mr. William Guppy, syvogåtti, Penton Place, eller om jeg er flyttet, eller død — av knuste håp eller noe av det slaget — ved mrs. Guppy, tre hundre og to, Old Street Road, være tilstrekkelig.»
Jeg ringte, tjeneren kom; mr. Guppy la kortet sitt på bordet, bukket motløst, og gikk. Jeg løftet blikket og så på ham da han gikk ut, og da så jeg han enda en gang så på mig efter han hadde passert døren.
Jeg satt der en time eller mer, gjorde ferdig bøkene og betalingene mine og greide op med en masse forretninger. Så ordnet jeg pulten min og la alt til side; jeg var så rolig og munter at jeg trodde jeg helt hadde gjort mig ferdig med denne uventede hending. Men da jeg gikk ovenpå til mitt eget værelse, overrasket jeg mig selv ved å begynne å le til den, og så overrasket jeg mig selv enda mer ved å begynne å gråte for den. Kort sagt, jeg var rent oprørt en liten stund; jeg følte det som en gammel streng var blitt grovere berørt enn den noen gang hadde vært siden dagene til den kjære gamle dukken, for lenge siden begravd i haven.