Bleak House – Ødegården 1/08
ÅTTENDE KAPITEL
Skjuler en masse synd.
Da jeg klædte mig før daggry, var det interessant å kike ut av vinduet der lysene mine speilte sig av i de sorte rutene som to varder. Alt der ute var ennu hyllet i nattens uklarhet; men interessant var det å se det efter hvert som dagen grydde. Litt efter litt avslørte utsikten sig og viste frem den scenen vinden hadde vandret over i mørket, lik min erindring over mitt liv; det var mig en glede å opdage de ukjente ting som hadde omgitt mig under søvnen. I førstningen kunde de bare skjelnes utydelig i tåken, og over dem glimtet ennu de siste stjerner. Da dette bleke tidsrummet var over, begynte billedet å utvide sig og fylles op så hurtig at jeg for hver gang jeg kiket ut igjen, kunde ha funnet nok til å betrakte en time. Umerkelig blev bare lysene mine det eneste som ikke passet til morgenen; de mørke stedene i værelset mitt svant bort, og dagen skinte klart over et muntert landskap; den gamle abbedikirken behersket det med sitt massive tårn og kastet en mykere skygge over utsikten enn en kunde tro var forenlig med dets hårde karakter.
Hver del av huset var i sånn orden, og alle var så opmerksom mot mig at jeg ikke hadde noen møie med de to nøkkelhankene mine. Likevel hadde jeg det så travelt med å forsøke å huske innholdet i hvert lite lagerrum i dragkistene, med å notere på en tavle alt om syltetøi og pickles og personer og flasker og glass og porselen og en masse andre ting, og med alt sånt som vanligvis ser pedantisk og peppermøaktig ut hos en dum liten person, at jeg knapt kunde tro det da jeg hørte klokken ringe til frokost. Men avsted sprang jeg og laget teen; og da de andre var nokså sene, og ingen var kommet ned ennu, tenkte jeg at jeg vilde ta et kik på haven og få litt kjennskap til den også. Jeg fant den var et riktig deilig sted; fremfor huset den vakre alléen og opkjørselen vi hadde passert kvelden før, og der vi ellers hadde skåret op gruset så fryktelig med hjulene våre at jeg bad gartneren rulle sporene ut. Bak huset var blomsterhaven, og der så jeg kjærvennen min åpne vinduet sitt og smile til mig som hun vilde ha kysst mig på den avstand. Bortom blomsterhaven var en kjøkkenhave, og så en hestehage, og så en koselig plass med høistakker, og så en pen liten gårdsplass. Huset selv var, som Ada sa da hun kom ut og møtte mig med armen under dets herres arm, verdig hennes fetter John — en dristig ting å si, enda han bare knep henne i det søte kinnet for det. Men sant var det, med sine tre tinder på taket, de mangeartede vinduene, noen så store, noen så små, og alle så vakre, med sitt traleverk mot syd til roser og eføi; hjemlig, komfortabelt og gjestfritt så det ut.
Mr. Skimpole var like hyggelig ved frokosten som han hadde vært om kvelden. Det var honning på bordet, og det fikk ham til å tale om bier. Han hadde ikke noe mot honning, sa han; men han protesterte mot den innbilske viktigheten hos biene. Han kunde ikke forstå hvorfor disse travle biene skulde settes op som noe mønster for ham; han antok biene likte å lage honning, ellers hadde de nok ikke gjort det — ingen bad dem om det. Skulde alle farte rundt og mase og streve som dem, vilde verden bli rent uutholdelig. Da syntes han dronene var inkarnasjonen av en hyggeligere og visere tanke. Dronen sa uten affektasjon: «Dere får undskylde mig; jeg kan virkelig ikke passe butikken! Jeg befinner mig i en verden der det er så meget å se, og jeg har så kort tid å se det i, at jeg må ta mig den frihet å se mig om og be om å bli forsørget av noen som ikke bryr sig om å se sig om.» Dette syntes mr. Skimpole var en svært god filosofi.
Han overførte disse fantasiene sine på mange felter og satte os alle i godt humør. De satt ennu og hørte på ham da jeg forlot dem for å passe mine plikter. De hadde optatt mig en tid, og jeg var på vei gjennem gangene med nøkkelkurven min på armen, da mr. Jarndyce kalte mig inn på et lite værelse ved siden av soveværelset hans, som jeg fant delvis var et lite bibliotek med bøker og papirer, og delvis rent et lite museum av støvler og sko og hattesker.
«Sett dig, kjære,» sa mr. Jarndyce. «Dette må du vite er brummestuen. Når jeg er ute av humør, kommer jeg her og brummer.»
«De må være her svært sjelden da, sir,» sa jeg.
«Å, du kjenner mig ikke!» svarte han. «Når jeg er snytt eller skuffet over — vinden, og den står fra øst, tar jeg min tilflukt her. Brummestuen er det best utnyttede rum i hele huset. Du har ikke greie på lunene mine ennu. Men, kjære, du skjelver da!»
Jeg kunde ikke for det; jeg forsøkte alt jeg kunde; men alene med dette hjertegode vesen, og jeg møtte de vennlige øinene hans, og følte mig så lykkelig og så hedret, og mitt hjerte var så fullt —.
Jeg kysste hans hånd. Jeg vet ikke hvad jeg sa, ikke en gang om jeg sa noe. Han blev lei sig, og gikk borttil vinduet; jeg trodde næsten med den hensikt å hoppe ut, til han vendte sig, og jeg blev beroliget da jeg så det i øinene hans som han hadde gått dit for å skjule. Han klappet mig blidt på hodet, og jeg satte mig.
«Så, så!» sa han. «Det er over. Py! — vær ikke tåpelig!»
«Det skal ikke hende igjen, sir,» svarte jeg; «men i førstningen er det vanskelig —»
«Tøv!» sa han. «Det er lett, lett. Hvorfor ikke? Jeg hører om en god liten foreldreløs pike uten verge, og setter mig i hodet å være den vergen. Hun vokser op og mer enn rettferdiggjør min gode mening, og jeg blir hennes verge og hennes venn. Hvad er det i alt dette? Så, så! Nå, nu har vi greid op alle gamle mellemregninger, og jeg har fremfor mig ditt hyggelige, tillitsfulle og tillitsvekkende ansikt igjen.»
Jeg sa til mig selv: «Esther, min venn, du forbauser mig! Dette er virkelig ikke det jeg hadde ventet mig av dig!» Og det hadde så god virkning at jeg foldet hendene over kurven min og kom mig helt igjen. Jeg så mr. Jarndyce likte dette; han begynte å tale med mig så fortrolig som jeg hadde hatt for skikk å samtale med ham hver morgen, jeg vet ikke i hvor lang tid.
«Naturligvis, Esther,» sa han, «forstår du ikke denne affæren i kanslerretten?»
Naturligvis rystet jeg på hodet.
«Jeg vet ikke hvem som forstår den,» sa han. «Juristene har tvunnet den sammen i en sånn floke at sakens oprinnelige fakta for lenge siden har forsvunnet fra jordens overflate. Den gjelder et testamente, eller gjorde det en gang. Det gjelder ikke annet enn utlegg nu. Vi kalles inn og sendes bort, og forhører og dokumenterer og motdokumenterer og prosederer og forsegler og sverger og klager og refererer og rapporterer og kretser rundt lordkansleren og alle hans hjelpetropper og i samme grad valser oss til en støvet død, alt om utleggene. De er det store spørsmål. Alt det andre har på en eller annen uvanlig måte svunnet bort.»
«Men det var om et testamente, sir?» sa jeg for å bringe ham tilbake til saken; for han hadde begynt å gni sig på hodet.
«Nå; ja, det var om et testamente den gang det var om noen ting,» svarte han. «En viss Jarndyce skapte i en ond time en stor formue og skrev et stort testamente. I prosessen om hvordan summene i testamentet skal bestyres er den formuen som var borttestamentert ødslet bort; de som var betenkt i testamentet er bragt i en sånn elendig tilstand at de var blitt straffet nok om de hadde gjort en stor forbrytelse ved å få penger testamentert til sig; og testamentet selv er gjort til et dødt papir. Gjennem hele denne sørgelige saken er alt som alle i den, uten en eneste mann, alt vet henvist til denne ene mann som ikke vet det, å finne ut — gjennem hele denne sørgelige saken må alle ha avskrifter, op igjen og op igjen, at alt som har samlet sig om den, hele vognlass med papir, eller må betale for dem uten å få dem, som er det vanlige; for ingen bryr sig om dem; må synke ned midt i det og op igjen i en sånn kontradans av kostnader og gebyrer og tull og tøv og korrupsjon som en aldri har drømt om i de villeste syner av en heksesabbat. Og sånn, gjennem år og år, og menneskeliv og menneskeliv, går alt sin gang, begynner ustanselig på igjen og kommer aldri til slutten. Og vi kan ikke komme ut av prosessen på noe vilkår; for vi er gjort til part i saken, og må være part i saken, enten vi liker det eller ei. Men det duger ikke til noe å tenke på det. Da min bestefars bror, stakkars Tom Jarndyce, begynte å tenke på det, var det begynnelsen til enden for ham!»
«Den mr. Jarndyce, sir, som jeg har hørt om?»
Han nikket alvorlig. «Jeg var arvingen hans, og dette var hans hus, Esther. Da jeg kom hit, var den i sannhet en ødegård. Han hadde efterlatt tegnene på ulykken sin på det.»
«Hvor forandret det må være nu!» sa jeg.
«Før i tiden blev det kalt Tindene. Han gav det det nuværende navn, og bodde her, stengt inne for sig selv. Dag og natt grublet han på de forbannede papirdyngene i prosessen, og satte håp mot håp at han skulde greie å løse den ut av alle flokene og føre den til en avslutning. Imens forfalt stedet; vinden tutet gjennem de sprukne veggene, regnet falt gjennem det brustne taket, ugresset kvalte passasjen frem til den råtnede døren. Da jeg førte hans jordiske levninger hit, syntes jeg hjernen var blåst ut av huset også; det var så til forfalls og ruinert.»
Han gikk frem og tilbake en stund. Så så han på mig og lyste op igjen; kom så og satte sig igjen med hendene i lommen.
«Jeg fortalte dig at dette er brummestuen, kjære. Hvor stoppet jeg?»
Jeg minte ham på at det var ved den gode forandring han hadde skapt i Bleak House.
«Bleak House — Ødegården! — sant! Der er, i denne byen London der, en eller annen eiendom vi har der, som i denne dag er så omtrent som Bleak House var den gang. Det er en gate med døende blinde hus; øinene i det er stenet ut; det finnes ikke en eneste glassrute i dem, ikke så meget som en vindusramme; de nakne skatene ramler fra hengslene og slår sig sund; jernstakittene smuldrer bort i flaker av rust; skorstenspipene faller sammen; stentrappene ved hver dør skjules av mose og grønn sleipe og mugg; selve krykkene som husene er støttet op med, smuldrer bort. Dette er Det store segls avtrykk, min kjære, over hele England — barna kjenner det!»
«Hvor forandret dette huset er!» sa jeg igjen.
«Ja, det er det,» svarte han meget muntrere; «og det er visdom av dig å holde mig til den lyse side av maleriet.» Tenke sig til visdom hos mig! «Dette er ting jeg aldri taler om, eller en gang tenker på, uten her i brummestuen. Finner du det er rett å si det til Rick og Ada,» han så alvorlig på mig, «så kan du det. Jeg overlater det til din klokskap, Esther.»
«Jeg håper, sir —,» sa jeg.
«Jeg tenker det er best du kaller mig formynder.»
Jeg følte det kom en klump i halsen på mig igjen; men jeg tvang den ned igjen.
«Jeg håper, formynder,» sa jeg, «at du ikke betror for meget til min klokskap. Jeg håper du ikke tar feil av mig. Jeg er redd det vil bli en skuffelse for dig å få vite jeg ikke er dyktig — men det er sannheten; og du vilde snart finne det ut om jeg ikke var så ærlig jeg tilstod det.»
Han tyktes slett ikke være skuffet, tvert imot. Han sa til mig og smilte over hele ansiktet, at han kjente mig utmerket godt, og at jeg var fullstendig dyktig nok til ham.
«Jeg håper jeg må vise mig sånn,» sa jeg; «men jeg er meget bange for det, formynder.»
«Du er dyktig nok til å bli den gode vesle kvinnen i vårt liv her, min kjære,» svarte han spøkende; «den vesle gamle kvinnen i barnerimet:
Vesle gamle kvinne hvor høit vil du nå? —
Å feie bort spindelvev fra himmelen blå.
Du feier nok himmelen vår så ren, Esther, at vi en vakker dag må stenge brummestuen og spikre igjen døren.»
Dette var begynnelsen til at jeg blev kalt Gamlekvinne og Vesle gamlekvinnen og Spindelvev og så mange sånne navn at mitt rette navn rent kom bort blandt dem.
«Men,» sa mr. Jarndyce, «for å komme tilbake til pratet vårt. Her er Rick, en fin ung fyr som lover godt. Hvad skal vi gjøre med ham?»
Å, du store Gud, tenke sig til å spørre mig om råd i en sånn sak!
«Her er han, Esther,» sa mr. Jarndyce, han stakk makelig hendene i lommen og strakte benene frem. «Han må ha et yrke; han må velge selv. Det blir en hel del mer wiglomerasjon om det, antar jeg; men det må gjøres.»
«Mer hvad for noe, formynder?» sa jeg.
«Mer wiglomerasjon,» sa han. «Det er det eneste navnet på den tingen. Han er en av formynderne i kanslerretten, min kjære. Kenge og Carboy vil ha noe å si om det; advokaten vil ha noe å si om det; kansleren vil ha noe å si om det; hjelpetroppene vil ha noe å si om det; de må alle ha sine vakre gebyrer i den anledning; hele affæren vil bli uhyre ceremoniøs, ordrik, utilfredsstillende og dyr, og alt dette kaller jeg for wiglomerasjon efter en av dem.»
Han begynte å gni sig på hodet igjen og sukke at han merket vinden.
«Kanskje det først og fremst vilde være best,» sa jeg, «å spørre mr. Richard hvad han selv har lyst til?»
«Akkurat,» svarte han. «Det er just min mening også! Altså, ta på dig å tale med ham og Ada om det på din taktfulle og rolige måte; og la oss se hvad du får ut av det.»
Jeg følte mig virkelig skremt ved tanken på denne viktige saken som var overlatt til mig, og alle de mange ting som var blitt mig betrodd. Jeg hadde slett ikke ment det sånn; jeg hadde tenkt han skulde tale med Richard. Men jeg sa naturligvis ikke noe om det; jeg sa bare at jeg skulde gjøre mitt beste.
«Så!» sa han, reiste sig og skjøv stolen sin tilbake. «Jeg tenker vi er ferdig med brummestuen for denne dagen. Bare ett ord til slutt. Esther, min kjære, er det noe du gjerne vilde spørre mig om?»
Han så opmerksomt på mig, og jeg så opmerksomt på ham, og jeg følte mig viss på at jeg forstod ham.
«Om mig selv?» sa jeg.
«Ja.»
«Formynder,» sa jeg og våget å legge min hånd, som plutselig blev koldere enn jeg gjerne hadde villet det, på hans, «intet! Jeg er helt viss på at var det noe jeg burde vite, eller trengte til å vite, vilde jeg ikke behøve å be dig si mig det. Hadde jeg ikke satt min hele tillit og tiltro til dig, måtte jeg i sannhet hatt et hardt hjerte. Jeg har intet å spørre dig om; intet i verden.»
Han tok min arm under sin, og vi gikk ned for å søke efter Ada. Fra denne stund av følte jeg mig helt frigjort hos ham, helt uforbeholden, helt fornøid med ikke å vite mer, helt lykkelig.
Vi hadde det i førstningen nokså travelt i Bleak House; for vi hadde å bli kjent med mange bosittende i og utom nabolaget som kjente mr. Jarndyce. Det forekom Ada og mig at alle kjente ham som ønsket å gjøre noe med andres penger. Det forbauset oss da vi begynte å sortere brevene hans og svare på noen av dem for ham i brummestuen om morgenene, og finne at det store formål for livet til næsten alle dem som skrev til ham tyktes være å ordne sig i komitéer til å samle og betale ut penger. Damene var like desperate som herrene; ja, jeg tror enda verre. De kastet sig inn i komitéer på den mest lidenskapelige måte og samlet bidrag med en glødende iver som var helt usedvanlig. Det forekom oss at noen av dem måtte tilbringe hele deres liv med å sende ut subskripsjonskort til alle postvesenets priser. De bad om alt. De bad om klær, de bad om linfiller, de bad om penger, de bad om kull, de bad om suppe, de bad om interesse, de bad om navnetrekk, de bad om flanell, de bad om alt mr. Jarndyce hadde — og ikke hadde. Deres formål var like forskjellige som deres krav. De tok på sig en mengde titler. De var Englands kvinner, Britannias døtre, søstre av alle kardinaldyder hver for sig, damer av hundre navn og slag. De tyktes alltid være i ophisselse over agitasjon og valg. Det fikk hodene våre til å verke å tenke på for feberhete liv de levde.
Blandt de damene som utmerket sig mest ved denne grådige velgjørenhet, var en mrs. Pardiggle, som tyktes være næsten like så kraftig en brevskriver som selve mrs. Jellyby. Vi la merke til at vinden alltid gikk på øst hver gang mrs. Pardiggle kom på tale. Vi var derfor nysgjerrig å få se mrs. Pardiggle, og vi blev glad da hun en dag avla en visitt sammen med de fem unge sønnene sine.
Hun var en imponerende dame, med briller, en fremragende nese og høi stemme, noe som hadde den virkning at hun trengte en hel del rum. Og det gjorde hun virkelig også; for hun veltet små stoler med skjørtene sine om de stod et godt stykke borte. Ada og jeg var alene hjemme, så vi tok mot henne med adskillig engstelse; for hun tyktes komme inn som koldt vær og gjøre de små Pardigglene som fulgte efter blå.
«Dette, unge damer,» sa mrs. Pardiggle med stor tungeferdighet efter de første hilsenene, «er de fem guttene mine. Dere har kanskje sett navnene deres på en trykt subskripsjonsliste — kanskje på mer enn én — som vår venn mr. Jarndyce er i besiddelse av. Egbert, min eldste — tolv — er den gutten som sendte lommepengene sine, i alt fem shillings og tre pence, til tochahoopa-indianerne. Oswald, min næst eldste — ti og et halvt — er det barnet som gav to shillings og ni pence til Den store nasjonale hedersgave. Francis, min tredje — ni — én shilling og seks pence; Felix, min fjerde — syv — åtte pence til De overårige enker; Alfred, min yngste — fem — har frivillig skrevet sig inn i Barneforbundet for glede, og har forpliktet sig til aldri gjennem hele livet å bruke tobakk i noen form.»
Vi hadde aldri sett så misnøide barn. Det var ikke bare det at de var visne og tørre, men de så absolutt ville ut av misnøie. Da tochahoopa-indianerne blev nevnt, kunde jeg virkelig ha trodd at Egbert var et av de fæleste medlemmene av denne stammen, sånt vilt blikk gav han mig. Ansiktet til hvert barn mørknet til på en særskilt fiendtlig måte hver gang deres bidrag blev nevnt; men hans var det verste. Men jeg undtar den vesle rekrutten i barneforbundet for glede; hans var fast og jevnt elendig hele tiden.
«Jeg forstår det sånn,» sa mrs. Pardiggle, «at dere besøkte mrs. Jellyby?»
Vi sa vi hadde vært natten over der.
«Mrs. Jellyby,» sa damen, «er en velgjører mot samfundet og fortjener en hjelpende hånd. Mine gutter har gitt sine bidrag til det afrikanske projekt — Egbert en shilling og seks pence, og det var alt han hadde fått i ni uker; Oswald en shilling og en og en halv penny, likeens hos ham; de andre i forhold til deres små midler. Likevel følger jeg ikke mrs. Jellyby i alt. Jeg følger ikke mrs. Jellyby i hennes behandling av sin familie. Det er blitt lagt merke til. Det er notert at hun ikke lar de små ta del i de formål hun har vidd sig til. Kanskje har hun rett, kanskje har hun urett; men rett eller urett, dette er ikke min metode like overfor mine barn. Jeg tar dem med alle steder.»
Jeg blev siden overbevist om — og det blev Ada også — at disse ordene vristet et skarpt hyl fra det uartige eldste barnet. Han bøide det av i et gjesp; men det begynte med et hyl.
«De deltar i matinéer sammen med mig klokken halv syv om morgenen hele året rundt, selv midt på strengeste vinteren,» sa mrs. Pardiggle, «og de følger med mig i alle de skiftende plikter om dagen. Jeg er en skoledame, jeg er en besøkende dame, jeg er en lesende dame, jeg er en utdelende dame; jeg er i den lokale komité for linesker og mange landsomfattende komitéer; og min valgagitasjon er meget utstrakt — kanskje mer enn noen annens. Men de er mine ledsagere alle steder; og på denne måten får de kjennskap til de fattige, og den evne til å utøve barmhjertighetsgjerninger, kort sagt, gir dem den smak for den slags ting som senere i livet vil gjøre dem til en hjelp for deres naboer og en tilfredsstillelse for sig selv.»
De fem skulte mot oss på en måte som lovte alt annet enn sukcess for fruens planer. «Dere bor meget pent her!» sa mrs. Pardiggle.
Vi skiftet med glede samtaleemne. Vi gikk bort til vinduet og pekte ut det skjønne i utsikten, som brillene, syntes jeg, rettet sig mot med underlig likegyldighet.
«Dere kjenner mr. Guster?» sa gjesten vår.
Vi var nødt til å si vi ikke hadde den fornøielse å kjenne mr. Guster.
«Det er et tap for dere, kan jeg forsikre dere,» sa mrs. Pardiggle med sin kommanderende holdning. «Han er en meget glødende taler — full av ild! Stående på en vogn på denne plenen her, som fra naturens hånd er som skapt for et offentlig møte, kunde han utvikle næsten hvilket som helst emne dere vilde nevne i time efter time!» Mrs. Pardiggle gikk tilbake til stolen sin, og veltet på veien, som med en usynlig kraft, et lite rundt bord med en sykurv på et godt stykke borte. «Men på denne tid,» sa hun, «antar jeg dere har opdaget mig?»
Dette var virkelig et sånt forvirrende spørsmål at Ada så rent fortvilet på mig.
«Opdaget, mener jeg,» sa mrs. Pardiggle, «det fremtredende trekk i min karakter. Jeg er opmerksom på at det er så fremtredende at det kan opdages øieblikkelig. Jeg legger mig så å si åpen for opdagelse; jeg vet det. Nuvel! Jeg innrømmer fritt jeg er forretningskvinne. Jeg elsker hardt arbeide; jeg nyter hardt arbeide. Jeg er så vant til, så inngrodd med hardt arbeide at jeg ikke vet hvad utmattelse er.»
Vi mumlet at det var meget forbausende og meget gledelig; eller noe i den retning.
«Jeg forstår ikke hvad det er å bli trett; en kan ikke trette mig ut om en forsøkte på det!» sa mrs. Pardiggle. «Den sum av anstrengelse — som ikke er noen anstrengelse for mig — den masse forretninger — som jeg akter for ingen ting — som jeg gjennemgår somme tider forbauser mig selv somme tider. Jeg har sett mine barn og mr. Pardiggle helt utslitt av å være vidne til det, når jeg med sannhet må si jeg har vært frisk som en lerke!»
Om denne eldste gutten med det mørke blikket kunde sett mer vond ut enn han alt gjorde, så var det nu. Jeg så han knyttet neven og gav et hemmelig slag i pullen på huen sin som han holdt under venstre arm.
«Dette gir mig en stor fordel når jeg gjør min runde,» sa mrs. Pardiggle. «Finner jeg en person som er uvillig til å høre på det jeg har å si, da sier jeg bent ut til den personen: Jeg kan umulig bli trett, min gode venn, og jeg har til hensikt å fortsette til jeg er ferdig. — Det hjelper utmerket! Miss Summerson, jeg håper jeg får hjelp av Dem på min visittrunde øieblikkelig, og av miss Clare også meget snart?»
Jeg forsøkte først å undskylde mig for denne gang, da jeg hadde så meget å holde øie med som ikke kunde forsømmes. Men det var virkningsløst. Jeg sa da mer bestemt at jeg var ikke viss på mine kvalifikasjoner. Av disse grunner tenkte jeg det var best jeg gjorde mig så nyttig som jeg kunde og yde de vennlige tjenester jeg kunde til dem som var mig nærmest; så kunde jeg efter hvert forsøke å la kretsen for mine plikter utvide sig naturlig. Alt dette sa jeg med alt annet enn selvtillit, da mrs. Pardiggle var så meget eldre og hadde stor erfaring, og var så krigersk i sitt vesen.
«De tar feil, miss Summerson,» sa hun; «men De er kanskje ikke skikket for hardt arbeide eller greier den ophisselse det fører med sig; og det gjør en uhyre forskjell. Har De lyst til å se hvordan jeg går til verket, så er jeg nu — sammen med mine små — på vei til en teglbrenner i nabolaget — en meget dårlig karakter — og det vil være mig en glede å ta Dem med. Miss Clare også, om hun vil unne mig det.»
Ada og jeg så på hverandre, og da vi skulde gå en tur likevel, tok vi mot tilbudet. Vi skyndte oss å ta hatten på; mrs. Pardiggle tok Ada i besiddelse, og jeg fulgte efter med familien.
Jeg har stor glede av at barn lett får tillit til mig, og som regel går det også sånn; men denne gang blev jeg satt i den største uro. Straks vi kom utfor døren, forlangte Egbert med et vesen som en liten røver at jeg skulde gi ham en shilling med den begrunnelse at lommepengene hans var «kvartet» fra ham, «av henne!» la han til. Jeg foreholdt ham at dette var ikke pent sagt, særlig ikke da det gjaldt moren; men da kløp han mig og sa: «Å, jaså! Nå! Hvem er du? Du vilde ikke likt det, tenker jeg? Hvorfor driver hun sånn humbug da — later først som hun gir mig pengene og så tar dem fra mig igjen? Hvorfor kaller hun det lommepengene mine da, og aldri lar mig få bruke dem?» Disse ømtålige spørsmål, ophisset sinnet hans og sinnet til Oswald og Francis også, at de kløp mig alle sammen samtidig og på en fryktelig øvet måte, så jeg næsten ikke kunde la være å skrike. Felix trampet mig samtidig på tærne. Og Gledesforbundet, som i forbindelse med at han alltid fikk hele sin vesle inntekt beslaglagt også i virkeligheten var forpliktet til å avholde sig fra kaker like visst som tobakk, han svulmet sånn av sorg og raseri da vi passerte en posteibakers butikk at han skremte mig ved å bli helt purpurrød. Jeg hadde aldri gjennemgått så meget både til legeme og sjel som på denne vandringen sammen med disse unaturlig kuede barn.
Jeg var glad da vi kom frem til teglbrennerens hus, enda det var det ene i en klynge elendige hull på en teglmark, med svinestier kloss inntil de sundslåtte vinduene, og usle små haver fremfor dørene, der det ikke grodde annet enn stinkende sølepytter. Her og der stod en gammel tønne for å ta mot regnvannet fra et tak. Ved dørene og vinduene slang noen menn og kvinner eller kravlet rundt uten å bry sig meget om oss, uten for å le til hverandre, eller si noe når vi gikk forbi dem, noe om at storfolk kunde passe sine egne affærer og ikke plage hodene sine og skitne til skoene sine med å komme og snuse borti andre folks affærer.
Mrs. Pardiggle førte an og viste stor moralsk besluttsomhet og talte med stor tungerapphet om de ufysne vanene til folket, enda jeg tvilte på om den beste av oss kunde vært velflidd på et sånt sted. Hun førte oss inn i en hytte i det fjerneste hjørnet; stuen i første etasjen her var næsten full. Foruten oss selv befant det sig i dette fuktige motbydelige rummet en kvinne med et blått øie, som stelte et stakkars lite stønnende barn ved ilden; en mann, oversprøitet av lere og søle og svært fordrukken å se til, lå så lang han var på jorden og røkte sin pipe; en kraftig ung mann holdt på å feste et halsbånd på en hund; og en frekk pike holdt på med noe slags vask i svært skittent vann. De så alle bort på oss da vi kom inn, og konen tyktes vende ansiktet mot ilden for å skjule det skamferte øiet; ingen hilste oss velkommen.
«Nuvel, mine venner,» sa mrs. Pardiggle; men stemmen hennes klang ikke særlig vennlig, syntes jeg; den var altfor forretningsmessig til det. «God dag, alle sammen. Her er jeg igjen. Jeg sa dere at dere kunde ikke trette ut mig, vet dere. Jeg holder av hårdt arbeide, og jeg holder mitt ord.»
«Det er vel ikke flere av dere som kommer inn vel?» brummet mannen.
«Nei, min venn,» sa mrs. Pardiggle; hun satte sig på én stol og veltet en annen. «Vi er her alle nu.»
«For jeg tenkte det var ikke nok av dere kanskje?» sa mannen med pipen mellem leppene og så rundt på oss.
Den unge mannen og piken lo begge to. To venner av den unge mannen, som vi hadde trukket bort til døren og stod der med hendene i lommen, stemte med i latteren.
«Dere kan ikke trette ut mig, godtfolk,» sa mrs. Pardiggle til disse siste. «Jeg nyter hardt arbeide; og jo hårdere dere gjør det for mig desto bedre liker jeg det.»
«Gjør det lett for henne da!» brummet mannen på gulvet. «Jeg ønsker det overstått og ferdig med det. Jeg vil ha en ende på disse frihetene en tar sig med stedet mitt. Jeg vil ha en ende på å bli dratt ut som en grevling. Nu skal De vel til å grave og spørre som De har for skikk — jeg vet hvad De har tenkt Dem til. Nuvel! De har ikke noe med å legge Dem borti det. Jeg skal spare Dem for umaken. Holder datter min på å vaske? Ja, hun holder på å vaske. Se på vannet. Lukt på det! Det er det vi drikker. Hvordan liker De det, og hvad tror De om brennevin isteden? Er ikke stedet mitt skittent? Jo, det er skittent — naturligvis er det skittent, og naturligvis er det sundhetsskadelig; og vi har hatt fem skitne og ufriske barn som alle er døde barn, og desto bedre for dem og for oss også. Har jeg lest den vesle boken De la igjen her? Nei, jeg har ikke lest den vesle boken De la igjen her. Det er ikke noen her som forstår sig på å lese den; og om det var, vilde det ikke passe mig. Det er en bok som passer for et barn, og jeg er ikke noe barn. La De igjen en dukke her, vilde jeg ikke stelle den. Hvordan jeg har opført mig? Jo, vi har drukket i tre dager; og jeg skulde drukket i fire hadde jeg hatt pengene til det. Om jeg ikke tenker på å gå til kirke en gang? Nei, jeg tenker aldri å gå til kirke. Jeg vilde ikke vært ventet der, om jeg gjorde; kirketjenerne er altfor fine for mig. Og hvordan fikk min kone det blå øiet? Jo, jeg gav henne det; og sier hun jeg ikke gjorde det, lyver hun!»
Han hadde tatt pipen ut av munnen for å si alt dette; nu veltet han sig over på den andre siden og røkte igjen. Mrs. Pardiggle hadde betraktet ham gjennem brillene sine med en sterk sinnsro som jeg ikke kunde annet enn tro var riktig egnet til å øke fiendskapet hans; nu tok hun frem en god bok som den hadde vært staven til en konstabel og arresterte hele familien. Jeg mener naturligvis, arresterte dem religiøst; men hun gjorde det virkelig, som hun hadde vært en ubønnhørlig moralens konstabel som førte dem på stasjonen alle sammen.
Ada og jeg følte oss sørgelig uvel. Vi følte begge at vi var påtrengende og ikke hørte til her; vi tenkte begge at mrs. Pardiggle vilde gjort bedre virkning om hun ikke hadde hatt en sånn mekanisk måte å ta rådeveldet over folk. Barna furtet og glodde; familien tok ikke minste notis av oss, uten da den unge mannen fikk hunden til å gjø, noe han alltid gjorde når mrs. Pardiggle var mest veltalende. Vi følte begge, pinlig og smertelig, at det mellem oss og disse mennesker var en jernbarriere som vår nye venninne ikke kunde fjerne. Hvem som kunde fjerne den, og hvordan, visste vi ikke; men vi visste dette. Endog det hun leste og sa forekom oss å være ille valgt for sånne tilhørere, selv om det hadde blitt meddelt aldri så beskjedent og med aldri så megen takt.
Vi følte oss meget lettet da mrs. Pardiggle endelig sluttet. Mannen på gulvet vendte hodet rundt og sa grettent:
«Vel! Er De ferdig, hva'?»
«For i dag er jeg ferdig, min venn. Men jeg er aldri trett. Jeg kommer igjen til dere når turen kommer til dere,» svarte mrs. Pardiggle med demonstrativ munterhet.
«Så langt De går nu,» sa han, foldet armene, lukket øinene og bante, «kan De gjøre hvad De vil!»
Altså reiste mrs. Pardiggle sig og laget en malstrøm i det trange rummet som endatil mannens pipe nære på var blitt dratt med i. Hun tok et av barna i hver hånd, befalte de andre å følge hakk i hæl, uttalte det håp at teglbrenneren og hele hans hus vilde ha forbedret sig næste gang hun besøkte dem, og fortsatte videre til en annen hytte.
Hun gikk ut fra at vi fulgte henne; men straks veien var fri, nærmet vi oss konen som satt ved ilden og spurte om barnet var sykt.
Hun bare så på det der det lå på fanget hennes. Vi hadde før lagt merke til at når hun så på det, skjulte hun det forslåtte øiet sitt med hånden, som hun vilde stenge ute hver tanke om støi og vold og mishandling fra det stakkars vesle barnet.
Adas bløte hjerte blev rørt av dets utseende; hun bøide sig ned og rørte ved det vesle ansiktet. Just da hun gjorde det, så jeg hvad som hendte og trakk henne tilbake. Barnet døde.
«Å, Esther!» ropte Ada og sank på kne ved siden av det. «Se her! Å, Esther, kjære, den vesle stakkaren! Den lidende, stille, vesle stakkaren! Å, jeg er så bedrøvet for det. Jeg er så bedrøvet for moren! Jeg har aldri sett et syn så smertelig som dette! Å, veslebarnet, veslebarnet!»
Sånn medlidenhet, sånn mildhet som hennes da hun bøide sig ned og gråt og la hånden på morens, måtte ha bløtgjort hvert morshjerte som noen gang har banket. Konen stirret først forbauset på henne, og brast så i gråt.
Straks tok jeg den lette byrden fra fanget hennes; jeg gjorde alt jeg kunde for å gjøre barnets siste hvilested så vakkert og bløtt som mulig, la det på en hylle, og dekte det med mitt eget lommetørklæde. Vi forsøkte å trøste moren, og vi hvisket til henne hvad vår frelser sa om barna. Hun svarte ikke noe, bare satt og gråt — gråt — svært meget.
Da jeg vendte mig, så jeg at den unge mannen hadde tatt ut hunden og stod ved døren og så inn på oss, med tørre øine, men stille. Piken var stille også; hun satt i en krok og så ned på jorden. Mannen hadde reist sig. Han røkte sin pipe med utfordrende mine, men var taus.
En fæl kjerring, svært fattig klædt, humpet inn mens jeg så på dem. Hun fôr bent bort til moren og sa: «Jenny! Jenny!» Moren reiste sig og falt om halsen på kjerringen.
Hun også hadde merker efter mishandling i ansiktet og på armene. Hun hadde ikke noe slags ynde ved sig uten medlidenhetens ynde; men da hun klaget sammen med konen og hennes egne tårer falt, behøvde hun ingen skjønnhet. Jeg sa klaget; men hennes eneste ord var: «Jenny! Jenny!» Alt annet lå i den tonen hun sa det med.
Jeg syntes det var meget gripende å se disse to kvinnene, grove og lurvete og skamslått, men så sambundne; å se hvad de kunde være for hverandre; å se hvordan de følte for hverandre, hvordan hjertelaget deres mot hverandre var myknet ved de harde prøvelser i livet deres. Jeg tror den beste siden av sånne mennesker er skjult for oss. Hvad de fattige er for de fattige er lite kjent uten for dem selv og Gud.
Vi følte det var best vi gikk og la dem få være uforstyrret. Vi listet oss stille ut; ingen la merke til oss uten mannen. Han stod og lente sig mot veggen nær døren; da han så det knapt var plass for oss til å komme forbi, gikk han ut før oss. Han tyktes ville skjule at han gjorde dette for vår skyld; men vi så han gjorde det, og takket ham for det. Han svarte ikke.
Ada var så full av sorg på hele hjemveien, og Richard som vi møtte hjemme, blev så ute av sig ved å se henne gråte, at vi avtalte å vende tilbake om kvelden med et eller annet til trøst og gjenta vårt besøk hos teglbrenneren. Vi sa så lite vi kunde til mr. Jarndyce; men vinden drog sig mot øst straks.
Richard fulgte os om kvelden til scenen for vår morgenekspedisjon. På veien dit måtte vi passere en larmende drikkebule, der en hel del menn flokket sig om døren. Blandt dem, og forrest i en eller annen ordstrid, var faren til det vesle barnet. Litt lenger fremme passerte vi den unge mannen og hunden hans i hyggelig samvær. Søsteren stod og lo og pratet med noen andre unge kvinner på hjørnet av hytteraden; men hun tyktes bli skamfull og vendte sig bort da vi gikk forbi.
Vi lot Richard bli igjen innen synsvidde fra teglbrennerens hus, og gikk dit alene. Da vi kom til døren, møtte vi kjerringen som hadde bragt sånn trøst med sig; hun stod og så engstelig ut.
«Er det dere, unge damer, er det?» hvisket hun. «Jeg står på vakt efter husbond. Hjertet mitt står opi halsen på mig. Griper han mig i å være borte fra hjemmet, tror jeg næsten han myrder mig.»
«Mener De Deres mann?» sa jeg.
«Ja, frøken, husbond. Jenny sover, rent utkjørt, Hun har knapt hatt barnet av fanget de siste syv dager og netter, uten når jeg har kunnet ta det et minutt eller to.» Hun lot oss slippe frem, gikk så sakte inn og satte det vi hadde hatt med oss nær den usle sengen der moren sov. Det hadde ikke Witt gjort det minste for å rengjøre rummet — det tyktes ellers være sånn at det omtrent var håpløst å rengjøre; men den vesle voksbleke skikkelsen som spredte sånn høitidelighet rundt sig, var blitt stelt igjen, vasket og nett klædt i noen stykker hvitt linnet; og på lommetørklæet mitt som ennu dekte det stakkars barnet, var en liten bukett søte urter blitt lagt av den samme grove sprukne hånden så lett, så ømt.
«Måtte Gud lønne Dem!» sa vi til henne. «De er er god kvinne.»
«Jeg, unge damer?» svarte hun forbauset. «Hyss Jenny! Jenny!»
Moren hadde stønnet i søvnen og beveget sig. Lyden av den kjente stemmen tyktes berolige henne. Hun lå stille igjen.
Hvor lite jeg tenkte, da jeg løftet lommetørklæet mitt for å se på den spede sovende under det, og tyktes se et lysskjær skinne rundt barnet gjennem Adas rallende hår der hun stod bøid i medynk — hvor lite jeg tenkte hvad for en urolig barm det lommetørklæet vilde komme til å ligge ved efter det hadde skjult det ubevegelige og fredfulle bryst! Jeg tenkte bare at barnets engel kanskje ikke helt var uten bevissthet om den kvinnen som la det på igjen med så medfølende en hånd; ikke helt uten bevissthet om henne like efter, da vi hadde tatt avskjed og forlatt henne ved døren, skiftevis stirret og lyttet i angst for sig selv og skiftevis sa på sin gamle beroligende måte: «Jenny! Jenny!»