Bleak House – Ødegården 1/07
SYVENDE KAPITEL
Spøkelsesstien
Mens Esther sover, og mens Esther våker, er det stadig fuktig vær nede på stedet i Lincolnshire. Regnet faller hele tiden, drypp, drypp, drypp, dag og natt, på den brede, hellelagte Spøkelsesstien. Været er så dårlig der nede i Lincolnshire at den livligste fantasi knapt kan fatte det noen gang blir vakkert igjen. Ikke så det er noe overstrømmende rikt fantasiliv på stedet; for sir Leicester er her ikke — og sant å si, om han også hadde vært her, vilde det ikke gjort så stor forskjell i så måte —; han er i Paris sammen med lady; og ensomheten sitter med mørke vinger og ruger over Chesney Wold.
Det er kanskje noe liv i fantasien hos de lavere skapninger i Chesney Wold. Hestene i stallene — de lange stallene i en naken rød murstens borggård, med stor skive, som duene alltid kretser rundt og liker å sette sig på og tykkes stadig å holde sig à jour med — de har kanskje noen åndsforestillinger om vakkert vær nu og da, og kan måle det op for sig klarere enn stallkarene. Den gamle rødskimmelen, så berømt for sine bedrifter på benveier og i ulende, vender de store øinene mot sprinkelvinduet nær krybben sin, og husker kanskje det friske løvet som blinker der til andre tider, og duften som strømmer inn, og har kanskje et fint renn sammen med hundene, mens de menneskelige røkterne feier stallen ved siden av og aldri rører sig utom greipen og bjørkelimen sin. Gråen, som har sin plass bent mot døren, og som skrangler utålmodig med lenken sin, spisser ører og vender hodet så lengselsfullt hver gang den blir åpnet, den vet kanskje like meget om det som karen som sier til den: «Så, Gråen, rolig nu! Ingen har bruk for dig i dag!» De fem seks tilsynelatende uselskapelige dyrene som er sammen i stallen, tilbringer kanskje de lange regnfulle timene, når døren er lukket, i livligere tankeutveksling enn den som foregår i tjenerstuen eller i Dedlock Arms; kanskje de endog fordriver tiden med å lære op — kanskje irettesette også — ponnien borti kroken.
Kanskje den store vakthunden som døser i hundehuset sitt ute i borggården, med det svære hodet på labbene, tenker på det varme solskinnet når skyggene fra stallene tretter ut tålmodigheten dens ved å skifte om og en tid av dagen ikke overlater den noe bredere tilfluktssted enn skyggen fra dens eget hus, der han sitter på sin hale og peser og knurrer og lengter hardt efter noe annet å pine å plage enn sig selv og benken sin. Halvvåken og halvt i blund minnes den kanskje huset fullt av selskap, vognskuret fullt av vogner, stallen full av hester, og uthusene full av hestepassere, til han blir uviss på hvordan det er nu, og kommer frem for å se. Da ryster den sig utålmodig og knurrer kanskje i sitt stille sinn: «Regn, regn, regn! Intet annet enn regn — og ingen familie her!» Og går inn igjen og legger sig med en bister gjesping.
Sånn med hundene i hundehusene bortom parken; de har også sine rastløse anfall, og når vinden har stått hårdnakket fra samme kant i lang tid, hyler de klagende og kunngjør det endog for huset selv — ovenpå, nedenunder, og i myladys soveværelse. Kanskje jager de rundt hele bygden, mens regndråpene plasker omkring yrkesløsheten deres. Sånn med kaninene også, som skvetter inn og ut av hullene deres under trerøttene, kanskje de blir rent livlige ved å tenke på dager med frisk bris som blåser ørene deres i været, eller på de interessante årstidene da det er søte planter å gnage på. Kalkunen i hønsegården, alltid plaget av klasseklager — sannsynligvis i anledning julen — minnes kanskje den sommermorgenen som med urette blev den frarøvet, da den kom inn på stien mellem de felte trær der det var en låve og bygg. Den misfornøide gåsen, som luter sig ned for å smyge under den gamle porten, tyve fot høi, skrepper kanskje op, bare den visste det, om at den foretrekker fint vær å vralte omkring i, når porten kaster skyggen sin over marken.
Hvordan det nu kan være med dette, det er ikke stort fantasiliv i Chesney Wold. Finnes det litt en sjelden gang, så vandrer det som hver liten støi på det gamle gjenlydende stedet, lang vei, og fører som regel til spøkelser og mystikk.
Det har regnet så stridt og regnet så lenge der nede i Lincolnshire at mrs. Rouncewell, den gamle husholdersken i Chesney Wold, flere ganger har tatt brillene av og pusset dem for å forvisse sig om at dråpene ikke var på brilleglassene. Mrs. Rouncewell kunde vel vært forvisset nok ved å høre regnet; men hun er nokså døv; noe som intet kan få henne til å tro. Hun er en fin gammel dame, vakker, staselig, vidunderlig pyntelig; og hun har sånn rygg og sånn bringeduk, at dersom snørelivet hennes ved hennes død skulde vise sig å ha vært en bred gammeldags kaminrist, vilde ingen som kjenner henne ha grunn til å bli overrasket. Været betyr lite for mrs. Rouncewell. Huset står der i all slags vær, og huset, som hun sier, «det hun har øie for». Hun sitter i værelset sitt — i en sidegang i første etasje, med et buevindu ut mot en glatt firkant prydet med regelmessige mellemrum med glatte runde trær og glatte runde stenblokker, som trærne vilde til å slå kiler med stenene — og hele huset hviler på hennes sinn. Hun kan åpne det nu og da, og ha det travelt og være opkavet; men det er lukket og låst nu og hviler på mrs. Rouncewells jernomspente barm i majestetisk søvn.
Det er nærmest umulig å tenke sig Chesney Wold uten mrs. Rouncewell; men hun har bare vært her i femti år. Spør henne hvor lenge, på denne regnfulle dagen, og hun vil svare: «Femti år, tre måneder og fjorten dager ved Guds nåde, om jeg lever til torsdag.» Mr. Rouncewell døde en tid før den smukke moten med hårpisk døde bort, og skjulte beskjeden sin egen — dersom han tok den med sig — i et hjørne av kirkegården i parken nær den jordslåtte porten. Han var født i kjøpstaden, og det var hans unge enke også. Hennes karrière i familien begynte i den avdøde sir Leicesters tid og hadde sitt utgangspunkt i mat- og vinrummet.
Den nuværende representant for Dedlockene er en utmerket herre. Han antar alle hans underordnede er fullstendig uten individuelle karaktertrekk, tanker, eller meninger; og han er overbevist om at han blev født til å opheve nødvendigheten av at de skal ha noen. Skulde han opdage det motsatte, vilde han simpelthen bli lamslått — vilde aldri kunne komme sig igjen, kan en tro, uten så vidt at han gjespet og døde. Men han er en utmerket herre likevel; han holder det for å høre til sin høie rang å være det. Han liker mrs. Rouncewell svært godt; han sier hun er en høist respektabel og rosverdig kvinne. Han trykker alltid hennes hånd når han kommer ned til Chesney Wold og når han reiser igjen; og blev han meget syk, eller han blev slått ned ved et ulykkestilfelle, eller overkjørt, eller satt i noen annen stilling som ikke viste en Dedlock til sin fordel, vilde han si, dersom han kunde tale: «Gå fra mig, og send mrs. Rouncewell hit!» Han vilde føle sin verdighet tryggere i en sånn krise hos henne enn hos noen annen.
Mrs. Rouncewell har kjent til sorger og besvær. Hun har hatt to sønner; den ene kom på gale veier og blev soldat; han kom aldri igjen. Endog nu taper mrs. Rouncewells kjølige hender sin ro når hun taler om ham; de løser sig fra bringeduken og svever rundt henne på en ophisset måte, mens hun sier, for en tekkelig gutt, for en fin gutt, for en munter godlyndt, dyktig gutt han var! Den andre sønnen hennes vilde blitt forsørget på Chesney Wold; han vilde blitt gjort til hovmester i sin tid; men da han ennu var bare skolegutten, gav han sig til å konstruere dampmaskiner av kasseroller og sette fugler til å pumpe vann til sig selv med minst mulig strev; så hjalp han dem med kunstfull anvendelse av hydraulisk trykk, sånn at en tørstig kanarifugl i bokstavelig forstand bare hadde å sette skulderen mot hjulet, og jobben var gjort. Dette karaktertrekket gav mrs. Rouncewell stor uro. Hun visste godt at sir Leicester hadde motbydelighet for enhver ferdighet som hadde med røk og høie skorstenspiper å gjøre. Men den dømte unge rebellen — ellers en mild unggutt og meget flittig — viste intet tegn på sømmelighet da han vokste op; tvert imot, han konstruerte en vevemaskin, og da blev hun nødt til å nevne med mange tårer dette tilbakefallet hans for baroneten. «Mrs. Rouncewell,» sa sir Leicester, «jeg kan aldri gå med på, vet De, å diskutere noen sak med noen. Det er best De kvitter Dem av med den gutten Deres; det er best De får ham inn på et eller annet verk. Jernstrøket lenger nord antar jeg er det passende stedet for en gutt med sånne tendenser.» Lenger nord reiste han da, og lenger nord vokste han op; og så sir Leicester Dedlock ham noen gang når han kom til Chesney Wold for å besøke sin mor, eller tenkte han noen gang på ham siden, er det visst at han bare anså ham for å være et medlem av den banden av noen tusen sammensvorne, svarte og stygge, som hadde for vane å dra ut i fakkellys et par kvelder om uken i ulovlige ærender.
Likevel har mrs. Rouncewells sønn i tidens løp ifølge natur og anlegg vokst op og nedsatt sig for sig selv og giftet sig, og opdratt mrs. Rouncewells sønnesønn i samme kallet. Denne sønnesønnen er nu ferdig med sin læretid og er på hjemveien fra en reise i fremmede land dit han var sendt for å utvide sin kunnskap og fullføre sine forberedelser for livets vågespill. Han står nu og lener sig mot kaminhyllen just denne dagen i mrs. Rouncewells stue på Chesney Wold.
«Og igjen og igjen, det gleder mig å se dig, Watt! Og enda en gang, det gleder mig å se dig, Watt!» sier mrs. Rouncewell. «Du er en fin kar. Du er lik stakkars onkelen din, George. Å!» sa mrs. Rouncewell, og hendene hennes blev urolige som vanlig når hun nevnte denne sønnen sin.
«De sier jeg er lik far, bestemor.»
«Lik ham også, kjære — men mest lik stakkars onkelen din, George! Og din kjære far.» Mrs. Rouncewell folder hendene igjen. «Han er frisk?»
«Trives, bestemor, på alle vis.»
«Jeg er takknemlig!» Mrs. Rouncewell holder av sønnen sin, men har en sørgmodig følelse for ham — omtrent som han hadde vært en svært ærefull soldat som hadde gått over til fienden.
«Han er helt lykkelig?» sier hun.
«Helt.»
«Jeg er takknemlig! Så, han har opdratt dig til å følge sine egne veier og sånt? Nuvel, han vet det best. Det kan kanskje være en verden utom Chesney Wold som jeg ikke forstår. Enda jeg ikke er ung heller. Og jeg har sett en mengde godt selskap også.»
«Bestemor,» sier den unge mannen og går over til noe annet, «sånn vakker pike du hadde hos dig isted! Du kalte henne Rosa?»
«Ja, barnet mitt. Hun er datter til en enke i landsbyen. Kammerpiker er så vrange å lære op nu for tiden, at jeg har latt henne være hos mig fra hun var helt ung. Hun er en dyktig elev; hun vil arte sig vel. Hun viser frem huset pent alt, meget pent. Hun lever hos mig, ved mitt bord.»
«Jeg håper jeg ikke har jagd henne bort?»
«Hun antar vi har familiesaker å tale om, tenker jeg. Hun er meget beskjeden. Det er en fin egenskap hos en ung kvinne. Og sjeldnere,» sier mrs. Rouncewell, hun tøide bringeduken ut så meget som mulig, «enn før i tiden!»
Den unge mannen bøier hodet i anerkjennelse av erfaringens læresetninger. Mrs. Rouncewell lytter.
«Hjulrammel!» sier hun. Den unge mannen hadde hørt det lenge. «Hvad i herrens navn er det for vogn som kommer på en sånn dag som denne?»
Om en kort stund banker det på døren. «Kom inn!» En mørkøid, mørkhåret, blyg landsbyskjønnhet kommer inn — så frisk i sin rosenrøde og likevel fine blomstring, at regndråpene som har falt på håret hennes, ser ut som dugg på en nyplukket blomst.
«Hvad for selskap er dette, Rosa?» sier mrs. Rouncewell.
«Det er to unge menn i en gigg, frue, som ønsker å se huset — ja, og, unnskyld, jeg sa dem det!» svarte hun rask på en avvisende geberde hos husholdersken. «Jeg gikk til halldøren og sa dem det ikke var den rette dagen og ikke den rette tiden; men den unge mannen som kjørte, tok av sig hatten i regnet og bad mig bringe Dem dette kortet.»
«Les det, min kjære Watt,» sier husholdersken.
Rosa er så blyg da hun gir ham det at de mister det mellem sig og næsten slår pannene sammen da de tar det op. Rosa er blygere enn før.
«Mr. Guppy,» er all den oplysning kortet gir.
«Guppy?» gjentar mrs. Rouncewell. «Mr. Guppy? Tøv. jeg har aldri hørt om ham!»
«Undskyld, han fortalte mig det!» sier Rosa. «Men han sa at han og den andre unge herren kom fra London med postvognen i går aftes i forretninger hos fredsdommeren en mil borte i morges, og da forretningen var hurtig ordnet, og de hadde hørt så meget om Chesney Wold, og de sant å si ikke visste hvad de skulde fordrive tiden med, hadde de kommet i regnværet for å se det. De er jurister. Han sier han ikke er på mr. Tulkinghorns kontor; men han er sikker på han har lov å benytte mr. Tulkinghorns navn om det var nødvendig.» Nu da hun slutter, merker Rosa hun har holdt en hel tale, og blir blygere enn noen gang.
Nu er mr. Tulkinghorn på en vis part og del av stedet, og det antas dessuten at han har skrevet mrs. Rouncewells testamente. Den gamle damen gir sig, og går med på å slippe gjestene inn som en spesiell gunst, og sender Rosa bort. Men sønnesønnen får plutselig lyst til å se huset, han også, og foreslår moren å slutte sig til selskapet. Bestemoren liker at han har denne interessen, og følger ham — enda en må si som sant er, at han høist unødig vil gi henne noe bry.
«Jeg er Dem meget takknemlig, frue!» sier mr. Guppy og tar av sig den tykke overfrakken sin i hall'en. «Vi London-jurister får ikke ofte en utflukt; og gjør vi det, vil vi gjerne gjøre mest mulig ut av den, vet De.»
Med nådig alvor gjør den gamle husholdersken en geberde mot den store trappen. Mr. Guppy og vennen hans følger efter Rosa, og mrs. Rouncewell og sønnesønnen hennes følger efter dem, mens en ung gartner går føre og lukker op vindusskåtene.
Som vanlig hos folk som går gjennem sånne hus for å se, er mr. Guppy og vennen hans dødsens trett før de vel har begynt. De tumler inn på gale steder, ser på de gale ting og bryr sig ikke om de riktige, gjesper når nye rum blir åpnet, viser dyp fortvilelse, er i det hele fullstendig slått ut. I hvert nytt værelse de kommer inn i holder mrs. Rouncewell, som er så rak som huset selv, sig for sig selv i en vinduskrok og lytter med staselig anerkjennelse på Rosas foredrag. Sønnesønnen hennes lytter så opmerksomt på den at Rosa er blygere enn hun noen gang har vært — og vakrere. Sånn går de fra rum til rum, opvekker de malte Dedlockene for noen få minutter når den unge gartneren slipper lyset inn, og senker dem i graven igjen når han lukker det ute. Det forekommer den medtatte mr. Guppy og den utrøstelige vennen hans at det ikke er noen ende på Dedlocker, som det ser ut til har vist sin storhet ved ikke å ha gjort noen ting til å utmerke sig i syv hundre år.
Ikke en gang den lange storsalen på Chesney Wold kan kvikke op mr. Guppys ånd. Han er så langt nede at han synker sammen på dørstokken og knapt har kraft til å stige inn. Men et portrett over kaminhyllen, malt av dagens fasjonable kunstner, virker på ham som et tryllemiddel. Han kvikner til på et øieblikk. Han stirrer på det med uvanlig interesse; han synes være fjetret og fortryllet av det.
«Bevare mig vel!» sier mr. Guppy. «Hvem er dette?»
«Maleriet over kaminhyllen,» sier Rosa, «er portrettet av den nuværende lady Dedlock. Det regnes for å ha en fullkommen likhet, og mesterens beste verk.»
«Pokker ta mig,» sier mr. Guppy og stirrer i en slags fortvilelse på vennen sin, «jeg kan da umulig ha sett henne. Likevel kjenner jeg henne! Er det noen gang gjort en gravering av maleriet, frøken?»
«Maleriet er aldri blitt gjengitt. Sir Leicester har alltid nektet sin tillatelse.»
«Vel,» sier mr. Guppy, «jeg skal la mig skyte om det ikke gjør mig nysgjerrig hvor godt jeg kjenner det billedet! Så, dette er lady Dedlock, jaså?»
«Maleriet til høire er den nuværende sir Leicester Dedlock. Maleriet til venstre er hans far, den avdøde sir Leicester.»
Mr. Guppy har ingen interesse for disse magnatene. «Det er mig helt uforklarlig,» sier han og stirrer stadig på portrettet, «at jeg kjenner det billedet så godt! Jeg er rent slått!» legger mr. Guppy til og ser sig rundt. «Jeg tror jeg må ha hatt en drøm om det billedet, vet dere!»
Siden ingen av de tilstedeværende viser noen særlig interesse for mr. Guppys drømmer, blir ikke den muligheten drøftet mer. Men han står stadig rent fortapt i beskuelsen av billedet, helt ubevegelig, like til gartneren har lukket vindusskåtene; da kommer han ut av rummet rent fortullet, noe som er en noe underlig men tilfredsstillende form for interesse. Han følger med gjennem de neste værelsene med et forstyrret stivt blikk som han alle steder ser efter lady Dedlock.
Han ser ikke noe mer til henne. Han ser værelsene hennes, som blir fremvist sist siden de er meget elegante, og han ser ut gjennem de vinduene hun så ut gjennem for ikke lenge siden og ut i det dårlige været som kjedet henne til døde. Alt har en ende — endog hus som folk gir sig uendelig møie for å se og er trett av før de har begynt å se dem. Han er kommet til slutningen av synet, og den friske landsbyskjønnheten til slutten av sin beskrivelse, som alltid er sånn:
«Terrassen nedenfor blir meget beundret. Efter et gammelt sagn i familien kalles den Spøkelsesstien.»
«Nei?» sier mr. Guppy; han er glupende nysgjerrig igjen. «Hvordan er det sagnet, frøken? Er det noe om et maleri?»
«Vær så snild å fortelle oss det sagnet,» sier Watt næsten hviskende.
«Jeg kjenner det ikke, sir.» Rosa er blygere enn noen gang.
«Det blir ikke fortalt til gjester; det er næsten glemt,» sier husholdersken og stiger frem. «Det har aldri vært noe mer enn en familieanekdote.»
«Undskyld at jeg spør igjen, dersom det har noe med et maleri å gjøre, frue,» sier mr. Guppy, «fordi jeg kan forsikre Dem at jo mer jeg tenker på det maleriet jo bedre kjenner jeg det, uten at jeg vet hvordan jeg kjenner det!»
Sagnet har ikke noe med et maleri å gjøre; husholdersken kan garantere det. Mr. Guppy takker henne for denne oplysningen, og takker henne dessuten for alt. Han begir sig bort med vennen sin, blir ført nedover en annen trapp av den unge gartneren; og straks efter høres de kjøre sin vei. Det er nu skumring. Mrs. Rouncewell kan stole på de to unges diskresjon, og til dem kan hun fortelle hvorfor terrassen har fått det spøkelsesnavnet. Hun setter sig i en stor stol ved vinduet som nu mørkner hurtig, og forteller:
«I de onde dagene, kjære dere, til kong Karl den første — jeg mener naturligvis i de onde dagene til de oprørerne — som sammensvor sig mot denne utmerkede kongen var sir Morbury Dedlock herre på Chesney Wold. Om det var noen beretning om et spøkelse i familien før de dagene, kan jeg ikke si. Jeg skulde tro det er rimelig nok.»
Mrs. Rouncewell har denne meningen fordi hun tenker en familie så gammel og mektig har rett til å ha et spøkelse. Hun anser et spøkelse for å være et av privilegiene til de øvre klassene; en fornem utmerkelse almindelige folk ikke har noe krav på.
«Sir Morbury Dedlook,» sier mrs. Rouncewell, «var, som det er unødvendig å si, på den velsignede martyrs side. Men det antas at hans lady, som ikke hadde noe av familiens blod i sine årer, hyllet den vonde sak. Det er sagt at hun hadde slektninger blandt kong Karls fiender; at hun hadde forbindelse med dem, og at hun gav dem meddelelser. Når noen av distriktets adelsmenn som fulgte hans majestets sak, møtte op her, er det sagt at mylady alltid holdt sig nærmere døren til rådsrummet deres enn antatt. Hører du en lyd som av skritt langs terrassen, Watt?»
Rosa trykket sig op til husholdersken.
«Jeg hører regnet falle mot brostenene,» svarer den unge mannen, «og jeg hører et underlig ekko — jeg antar det er et ekko — som er meget likt haltende skritt.»
Husholdersken nikker alvorlig og fortsetter:
«Dels på grunn av denne uenighet mellem dem og dels av andre grunner levde sir Morbury og hans lady et trist liv. Hun var en dame med stolt sinn. De passet ikke godt sammen hverken i alder eller karakter, og de hadde ikke barn som kunde jevne ut mellem dem. Efter hennes kjæreste bror, en ung adelsmann, var blitt drept i borgerkrigene — av sir Morburys nære slektning — blev hennes følelser så voldsomme at hun hatet den slekten hun var giftet inn i. Når Dedlockene var i ferd med å ride ut fra Chesney Wold i strid for kongens sak, antas det at hun hadde mer enn én gang listet sig ned i stallene midt på natten og lammet hestene deres; og sagnet sier at en gang, på et sånt tidspunkt, så mannen hennes at hun smøg sig nedover trappene; han fulgte efter henne inn i den stallen der hans egen yndlingshest stod. Der grep han henne i håndleddet, og i en kamp eller i et fall, eller ved at hesten blev skremt og slo bakut, blev hun lammet i hoften, og fra den stunden begynte hun å tæres bort.»
Husholdersken har senket stemmen til litt mer enn en hvisking.
«Hun hadde vært en dame med smukk figur og edel holdning. Hun klaget aldri over forandringen; hun talte aldri til noen om at hun var blitt krøpling, eller at hun hadde smerter; men dag for dag forsøkte hun å spasere på terrassen, og ved hjelp av stenbalustraden gikk hun frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake, i solskinn og skygge, med større vanskelighet for hver dag. Til slutt, en eftermiddag, stod mannen hennes — som hun aldri, ikke for noen overtalelse hadde åpnet munnen til efter den natten — ved det store vinduet mot syd og så henne falle på stensetningen. Han skyndte sig ned for å reise henne op; men hun støtte ham bort da han bøide sig over henne, så på ham stivt og koldt og sa: Jeg vil dø her jeg har vandret. Og jeg vil gå her om jeg så ligger i min grav. Jeg vil gå her til dette hus er blitt ydmyket i sin stolthet. Og når ulykke eller vanære nærmer sig det, la da Dedlockene lytte efter mine skritt!»
Watt ser på Rosa. Rosa ser i det tetnende mørke ned på terrassen, halvt skremt og halvt blyg.
«Der og da døde hun. Og fra de dager,» sier mrs. Rouncewell, «er navnet kommet til vår tid — Spøkelsesstien. Er skrittene et ekko, så er det et ekko som bare høres efter det er blitt mørkt, og i lange tider høres der slett ikke. Men det kommer tilbake, fra tid til annen; og så visst som det er sykdom eller dødsfall i familien, så høres det sikkert nok.»
«Og vanære, bestemor,» sier Watt.
«Vanære kommer aldri til Chesney Wold,» svarer husholdersken.
Sønnesønnen undskylder sig: «Sant. Sant.»
«Dette er sagnet. Hvad så den lyden er, så er det en plagsom lyd,» sier mrs. Rouncewell og reiser sig fra stolen sin, «og det som særlig er å merke ved den, er at den må høres. Mylady, som ikke er redd noen ting, innrømmer det når den er der, den må høres. En kan ikke stenge den ute. Watt, det står en høi fransk klokke der bak dig — satt der med vilje — som tikker svært høit når den går, og den spiller. Du forstår hvorfor disse ting er ordnet sånn?»
«Utmerket, bestemor, tror jeg.»
«Sett den i gang.»
Watt setter den i gang — med musikken og alt.
«Nu, kom nu hit,» sier husholdersken. «Hit, barnet mitt, der bortmot myladys pute. Jeg er ikke viss på om det er mørkt nok ennu, men lytt! Kan du høre den lyden på terrassen, gjennem musikken og tikkingen og alt?»
«Sikkert kan jeg det!»
«Det sier mylady også.»