Bleak House – Ødegården 1/06
SJETTE KAPITEL
Rent som hjemme.
Dagen hadde lysnet svært, og den lysnet stadig mer og mer jo lenger vi kom vestover. Vi drog frem i solskinnet og den friske luften og undret oss mer og mer over gatenes lengde og mengde, de strålende butikkene, den store trafikken og folkevrimmelen som godværet tyktes ha lokket frem som mangefarvede blomster. Efter hvert begynte vi å komme ut av den vidunderlige byen og fôr frem gjennem forstæder som hver for sig kunde vært nokså store byer i mine øine. Til slutt kom vi ut på en virkelig landevei igjen, med værmøller, høistakker, milestener, bondevogner, lukt av gammel høi, dinglende skilt og vanningstrau, trær, marker og hekker. Det var en fryd å se det grønne landskapet fremfor oss og den umåtelige hovedstaden bak oss; og da en lastevogn med en rad med vakre hester med rødt stastøi og klingende bjeller kom forbi oss, tror jeg vi alle tre kunde ha sunget til klokkeklangen så muntre gjorde alt omkring oss.
«Hele veien har minnet mig om navnefetteren min, Whittington,» sa Richard, «og denne vognen er mesterstrøket. Hallo! Hvad er i veien?»
Vi hadde stoppet, og vognen hadde stoppet også. Musikken fra den forandret sig da den stoppet op til bare en fin klirring, uten når en hest kastet på hodet eller rystet sig og sprøitet en hel skur av klokkeringing rundt sig.
«Kusken vår ser efter kjørekaren på vognen,» sa Richard; «og der kommer kjørekaren tilbake til oss. God dag, min venn!» sa Richard og så nøie på mannen. «Nåda, her er en usedvanlig ting! Han har navnet ditt, Ada, på hatten sin!»
Han hadde alle navnene våre på hatten sin. Stukket innom hattebåndet hans stod tre små brev, et adressert til Ada, et til Richard, og et til mig. Kjørekaren leste navnene høit og leverte dem et til hver av oss. Da Richard spurte ham hvem de kom fra, svarte han kort: «Fra husbond, sir; vær så god!» Så satte han hatten på sig igjen, smelte med svepen, vekket musikken sin igjen og kjørte melodiøst sin vei.
«Er dette mr. Jarndyces vogn?» ropte Richard til kusken vår.
«Ja, sir,» svarte han. «Skal til London.»
Vi åpnet brevene. De hadde samme innhold og var skrevet med solid, grei skrift:
Jeg venter, min kjære, at vi må møtes trygt og naturlig og uten tvang på begge sidene. Jeg foreslår derfor at vi møtes som gamle venner og lar fortiden være for det den er. Det vil kanskje være en lettelse for Dem, og sikkert for mig. og så min beste hilsen til Dem.
John Jarndyce.
Jeg hadde kanskje mindre grunn til å bli overrasket enn noen av de andre; for jeg hadde ennu ikke hatt den glede å få takket ham som hadde vært min velgjører og eneste jordiske støtte gjennem så mange år. Jeg hadde ikke overveid hvordan jeg skulde takke ham; min takknemlighet lå for dypt i hjertet mitt til det; men nu begynte jeg å tenke på hvordan jeg kunde møte ham uten å takke ham, og jeg følte det virkelig vilde bli vanskelig.
Brevene vekket hos Richard og Ada igjen det inntrykket de begge hadde hatt uten å vite riktig hvordan de hadde fått det, at deres fetter Jarndyce aldri kunde tåle noen anerkjennelse for noen godhet han hadde vist, og at han heller enn han vilde ta mot noen, vilde ta sin tilflukt til de underligste utveier og utflukter, ja, endog rømme sin vei. Ada husket dunkelt hun hadde hørt sin mor si da hun var et lite barn at han engang hadde gjort en uvanlig storsinnet handling mot henne; men da hun gikk til huset hans for å takke ham, kom han til å se henne fra et vindu og øieblikkelig berget han sig ut gjennem bakporten, og ingen hørte noe til ham på tre måneder. Denne drøftelsen førte til en hel del mer av samme art; den varte sant å si hele dagen, og vi talte knapt om noe annet. Hendte det at vi kom inn på et annet emne, vendte vi snart tilbake til dette. Vi undret oss på hvordan huset hans vel kunde være, og når vi vel kom dit, og om vi fikk se mr. Jarndyce straks vi kom frem eller først senere, og hvad han vilde si til oss, og hvad vi skulde si til ham. Alt dette undret vi oss på, om igjen og om igjen.
Veiene var meget tunge for hestene; men fotstien var vanligvis god; derfor steg vi av vognen og gikk opover alle bakkene, og det likte vi så godt at vi holdt frem å gå på flat mark også når vi nådde toppen. I Barnet stod det nye hester og ventet på oss; men da de just var foret, måtte vi vente på dem også, og vi fikk oss en lang, frisk marsj over en almenning og en gammel slagmark før vognen nådde oss igjen. Disse hefte forsinket reisen, så den korte dagen var over og den lange natten begynt før vi kom til St. Albans; i nærheten av den byen visste vi at Bleak House lå.
Ved denne tid var vi så spent og nervøs at endog Richard tilstod da vi skranglet over gatestenene i den gamle gaten, at han følte et ufornuftig ønske om å kjøre tilbake igjen. Og Ada og jeg — han hadde pakket oss inn med stor omhu siden kvelden var skarp og frostkold — vi skalv fra hode til fot. Da vi svingte ut av byen rundt et gatehjørne, fortalte Richard oss at kusken, som i lang tid hadde hatt medfølelse med vår spente forventning, nu så sig tilbake i mørket; vi reiste oss da begge og stod i vognen — Richard holdt rundt Ada så hun ikke skulde tumle over ende — Og så oss rundt på det åpne landet og den stjernelyse kvelden, om vi kunde se vårt bestemmelsessted. Det var et lys som funket på toppen av en bakke fremfor oss, og kusken pekte på det med svepen og ropte: «Det er Bleak House!» Så satte han hestene i trav og kjørte med sånn fart, enda det var motbakke, at hjulene sendte veifyllet rundt ørene på oss som sprøitet fra en vannmølle. Snart tapte vi lyset av syne, snart så vi det, snart tapte vi det av syne igjen, snart så vi det igjen og svingte inn i en allé og travet op mot et sted der lyset strålte lystig. Det var vinduet i et gammeldags hus å se til med tre tinder på frontsiden og en cirkelrund sving op til svaien. En klokke ringte da vi kjørte frem, og midt i klangen av dens dype stemme i den stille luften og den fjerne gjøing av noen hunder, og en flom av lys fra den åpnede dør og dampen fra de svette hestene steg vi ned med bankende hjerter og i nokså stor forventning.
«Ada, kjære, Esther, min venn, dere er velkommen! Det fryder mig å se dere! Rick, hadde jeg hatt en hånd ledig i øieblikket, vilde jeg gitt dig den!»
Herren som sa disse ordene med klar, munter, gjestfri stemme, hadde ene armen rundt Adas liv og den andre rundt mitt, og han kysste oss begge på faderlig vis, og førte oss gjennem hall'en og inn i et lite, varmt værelse, i en lysflom fra en flammende ild. Her kysste han oss igjen, og lot oss sette oss side om side på en sofa som alt var satt til rette nær arnen. Jeg følte at hadde vi altfor åpent vist våre følelser, vilde han ha rømt sin vei øieblikkelig.
«Nu, Rick,» sa han, «nu har jeg en hånd fri. Et ærlig ord er like godt som en hel tale; det gleder mig hjertelig å se dig. Du er hjemme. Varm dig!»
Richard tok hans hånd med begge sine med en intuitiv blanding av respekt og frigjorthet og bare sa: «De er meget god, sir! Vi er Dem meget takknemlig!» Så la han fra sig hatt og frakk og kom bort til ilden.
«Og hvordan likte du kjøreturen? Og hvordan likte du mrs. Jellyby, min kjære?» sa mr. Jarndyce til Ada.
Mens Ada svarte ham, så jeg — jeg behøver ikke å si hvor høit interessert — på hans ansikt. Det var et vakkert, livlig, gløgt ansikt, skifterikt og bevegelig; og håret hans var sølvskinnende stålgrått. Jeg anslo ham til å være nærmere seksti enn femti; men han var rank, frisk og robust. Fra første øieblikk han første gang talte, hadde hans stemme vakt tanker i mig som jeg ikke kunde klargjøre mig; men nu var det med én gang noe plutselig i hans vesen og et hyggelig uttrykk i øinene hans som minte mig om herren i postvognen for seks år siden den minneverdige dag jeg reiste til Reading. Jeg var sikker på det var ham. Jeg har aldri blitt så skremt i mitt liv som da jeg gjorde denne opdagelsen; for han fanget mitt blikk og tyktes lese mine tanker, og kastet et sånt blikk mot døren at jeg trodde vi hadde mistet ham.
Men heldigvis, må jeg si, blev han der han var, og spurte mig hvad jeg syntes om mrs. Jellyby.
«Hun strever svært for Afrika, sir,» sa jeg.
«Edelt!» svarte mr. Jarndyce. «Men De svarer som Ada.» Jeg hadde ikke hørt hvad hun sa. «Dere tenker alle noe annet også, skjønner jeg.»
«Vi syntes,» sa jeg og så på Richard og Ada, som opfordret mig med sitt blikk å tale ut, «at hun kanskje glemte hjemmet sitt nokså meget.»
«Slått ut!» ropte mr. Jarndyce. Jeg blev nokså forskrekket igjen.
«Nuvel, jeg vil gjerne vite Deres virkelige tanker, min kjære. Kanskje sendte jeg dere dit med hensikt.»
«Vi tenkte kanskje,» sa jeg nølende, «at det er rett å begynne med pliktene i hjemmet, sir; og kanskje at når de blir oversett og forsømt, kan ikke noen andre plikter trede i deres sted.»
«De små Jellyby'ene,» sa Richard og kom mig til hjelp, «er virkelig — jeg kan ikke la være å bruke sterke uttrykk, sir — i en pokkers tilstand.»
«Hun mener det vel,» sa mr. Jarndyce hastig. «Vinden blåser fra øst.»
«Den blåste fra nord, sir, da vi kom,» sa Richard.
«Min kjære Rick,» sa mr. Jarndyce, han rotet op i ilden; «jeg skal sverge på den ikke blåser fra øst, og ikke kommer til å gjøre det heller. Jeg har alltid en ubehagelig fornemmelse nu og da når vinden blåser fra øst.»
«Revmatisme, sir?» sa Richard.
«Jeg tør si det er det, Rick. Jeg tror det er det. Jaså, de små Jellyby'ene — jeg hadde mine tvil om det — jaså, de er i en — å, herregud, ja; den er østlig!» sa mr. Jarndyce.
Han hadde tatt et par ustøe sving frem og tilbake mens han sa disse avbrutte setningene, mens han holdt ildrakeren i den ene hånden og strøk sig over håret med den andre, på en godlyndt irritert måte, både så vimset og på samme tid så elskverdig at jeg vet visst vi likte ham bedre enn vi kunde sagt med ord. Han gav Ada ene armen og mig den andre, bad Richard hente et lys, og førte os ut, da han plutselig vendte sig igjen.
«Disse små Jellyby'ene! Kunde dere ikke — lot dere ikke — nuja, hadde det regnet sukkerkuler eller trekantede bringebærterter, eller noe sånt?» sa mr. Jarndyce.
«Å, fetter — !» begynte Ada hastig.
«Ha ha! Virkelig utmerket!» sa mr. Jarndyce med stor glede. «Lyder usedvanlig naturlig. Ja, min kjære?»
«Det gjorde noe bedre enn det. Det regnet Esther.»
«Ja visst?» sa mr. Jarndyce. «Hvad gjorde Esther da?»
«Jo, fetter John,» sa Ada, hun foldet hendene på hans arm og rystet på hodet til mig forbi ham for jeg vilde hun skulde tie, «Esther var venn med dem øieblikkelig. Esther pleide dem, kjælte for dem og fikk dem til å sove, vasket dem og stelte dem, fortalte dem eventyr, fikk dem til å være stille, kjøpte minnegaver til dem.» Den kjære piken min! Jeg hadde bare gått ut med Peepy efter han var blitt funnet igjen, og gitt ham en liten trehest! «Og, fetter John, hun blidgjorde stakkars Caroline, den eldste, så meget, og var så omtenkt for mig og så hyggelig og god! Nei, nei, jeg vil ikke bli motsagt, kjære Esther! Du vet, du vet det er sant!»
Den varmhjertede kjære piken bøide sig frem forbi sin fetter John og kysste mig; og siden så hun ham djervt op i øinene og sa: «Iallfall, fetter John, vil jeg takke dig for den selskapsdamen du har gitt mig.» Jeg følte det som hun utfordret ham til å rømme sin vei. Men han gjorde det ikke.
«Hvor sa du vinden blåste fra, Rick?» spurte mr. Jarndyce.
«Fra nord, da vi kom, sir.»
«Du har rett. Det er ikke noe østlig i den. Jeg tok feil. Kom, piker, kom og se hjemmet deres!»
Det var et av disse morsomme uregelmessige husene der en går op og ned trappetrin ut av et værelse og inn i et annet, og der en treffer på flere rum når en tror en har sett dem alle, og der det er rikelig forsyning av små forstuer og ganger, og der en finner ennu eldre stuer på uventede steder med gittervinduer og grønn eføi som trenger inn gjennem dem. Mitt, der vi først steg inn, var et sånt rum, med loft som gikk op og ned, og med flere kroker enn jeg noen gang har talt, og en kamin — et bål av ved brente på åren — stensatt rundt omkring med rene hvite teglstener, og i hver av dem flammet et ørlite speilbillede av ilden. Ut av dette rummet gikk en ned to trappetrin og inn i en fortryllende liten dagligstue med utsikt til en blomsterhave; dette rummet skulde fra nu av tilhøre Ada og mig. Ut av dette gikk en op tre trin og inn i Adas soveværelse, som hadde et fint, bredt vindu med et skjønt utsyn — vi så en stor strekning i mørke under stjernene —, inn til det var det et vindussete, med en springlås, der tre kjære Adaer kunde gjemme sig samtidig. Ut av dette rummet kom en til et lite galleri, som støtte til de andre beste rummene — bare to —; og så nedefter en liten trapp med brede trin, og med en masse sidetrapper i forhold til dens lengde, ned i hallen. Men dersom en, istedenfor å gå ut gjennem Adas dør, kom tilbake til mitt værelse og gikk ut av den døren en hadde kommet inn av, og svingte op noen få krokete trin som tok av fra trappen på en uventet måte, forvillet en sig i ganger, med klæsruller, og trekantede bord, og en indisk stol som var sofa, kiste og seng også og så ut som noe midt imellem et bambusskjelett og et stort fuglebur, og som var blitt bragt hjem fra India, ingen visste av hvem eller når. Herfra kom en til Richards værelse, som var både bibliotek, dagligstue og soveværelse og så i virkeligheten ut som en komfortabel sammensetning av mange værelser. Ut av dette gikk en bent til det enkle rummet der mr. Jarndyce sov hele året rundt med vinduet åpent; sengen var uten noe utstyr og stod midt på gulvet for å få rikelig med luft; koldtvannsbadet hans gapte efter ham i et mindre sideværelse. Ut av dette kom en til en ny gang, der det var baktrapper, og der en kunde høre hester bli striglet utfor stallen og stampe på den ujevne stensetningen. Eller om en tok en annen dør ut — hvert rum hadde i det minste to dører — kunde en gå bent ned i hallen igjen efter en trapp på en fem seks trin og under en lav buehvelving, og undres på hvordan en kom tilbake der eller noen gang hadde kommet ut av det.
Møblene, gammeldagse heller enn gamle, var som huset; de var like morsomt uregelmessige. Adas soveværelse var bare blomster, på sirs og papir, på fløiel, i broderier, på brokaden på to stive staselige stoler, som stod på hver side av kaminen og med hver sin vesle pasje av en stol til å forøke verdigheten. Dagligstuen vår var grønn; på veggene, i glass og ramme, var det en masse forbausende og forbausede fugler, som stirret ut av malerier på en virkelig ørret i en kasse, så brun og skinnende som den var blitt servert med kjøttsaft, på kaptein Cooks død, og så hele tillagningsprosessen av te i China, som malt av kinesiske kunstnere. I mitt værelse var det avlange graveringer av månedene — damer i høionnen, med korte liv og store hatter med hakebånd for juni — glattbente herrer med trekantede hatter pekende på landsbykirketårn for oktober.
Portretter i halv legemsstørrelse, tegnet med farvekritt, var det en mengde av hele huset igjennem; men de var så spredt at jeg fant broren til en ungdommelig officer i værelset mitt i porselenskottet, og det gråhårede alderdomsbillede av den vakre unge bruden min med en blomst i snørelivet, i frokostværelset. Til vederlag hadde jeg fire engler fra dronning Annas regjeringstid som bar en hyggelig herre til himmelen i blomsterkranser med noen vanskelighet; og en komposisjon i broderi som fremstilte frukt, en kjel og et alfabet. Alt løsøre, fra klæsskapene til stolene og bordene, forhengene, speilene, like til syputene og lukteflaskene på toalettbordene viste den samme pussige forskjelligartethet. De samstemte ikke i noe annet enn deres fullkomne pyntelighet, deres fremvisning av det hviteste lin og bevaring i mengder av rosenblad og søt lavendel, hvor så en dragkiste, liten eller stor, gjorde det mulig. Sånn, med de oplyste vinduene sine, dempet her og der av skyggelette gardiner, og skinnende ut i den stjernelyse natten, med sitt lys og sin varme og hygge, med den gjestfrie klirring fra forberedelsen til middag i det fjerne, mens ansiktet til dets herre lyste op alt vi så, og akkurat vind nok til å gi et lavt akkompagnement til alt vi hørte, var vårt første inntrykk av Bleak House.
«Det gleder mig at dere liker det,» sa mr. Jarndyce, da han hadde ført oss rundt og tilbake til Adas dagligstue. «Det gjør ingen fordringer; men det er et hyggelig lite sted, håper jeg, og vil bli det enda mer med sånn lys ungdom i det. Dere har knapt en halv time igjen til middag. Det er ikke noen her uten den fineste skapning på jorden — et barn.»
«Flere barn, Esther!» sa Ada.
«Jeg mener ikke bokstavelig et barn,» fortsatte mr. Jarndyce, «ikke et barn av år. Han er voksen — han er minst så gammel som jeg — men i troskyldighet, og friskhet, og entusiasme, og en fin uskyldig usikkerhet for verdslige affærer er han fullstendig et barn.»
Vi følte han måtte være svært interessant.
«Han kjenner mrs. Jellyby,» sa mr. Jarndyce. «Han er en musikalsk mann, amatør, men kunde godt vært profesjonist. Han er kunstner, amatør der også, men kunde godt vært profesjonist. Han er en høit utviklet mann med charmerende vesen. Han har vært uheldig i affærene sine, og uheldig i tiltakene sine, og uheldig med familien sin; men han enser det ikke — han er et barn!»
«Mener De han har barn selv, sir?» spurte Richard.
«Ja, Rick! En halv tylvt. Flere! Næsten en tylvt, skulde jeg tro. Men han har aldri passet dem. Hvordan kunde han det? Han trengte noen til å passe ham selv. Han er et barn, vet dere!» sa mr. Jarndyce.
«Og har barna passet sig selv, sir?»
«Nå, akkurat som du kan anta,» sa mr. Jarndyce, han blev plutselig trist å se til. «Det sies at barna til de svært fattige ikke blir opdratt men slept opp. Harold Skimpoles barn har tumlet op på en eller annen måte. — Vinden snur sig igjen, er jeg bange for. Jeg føler det nokså sterkt!»
Richard sa at beliggenheten gjorde huset nokså utsatt en bister natt.
«Det er utsatt,» sa mr. Jarndyce. «Uten tvil er det grunnen. Bleak House høres nokså ødslig ut. Men kom nu med mig! Kom nu!»
Bagasjen vår var nu kommet, og da jeg hadde alt rede, var jeg klædt på noen få minutter, og optatt med å gjemme mitt verdslige gods, da en tjenestepike — ikke den som hjalp Ada, men en annen jeg ikke hadde sett før — bragte en kurv inn på værelset mitt med to nøkkelhanker i; alle nøklene hadde merkelapp.
«Til Dem, frøken, vær så god,» sa hun.
«Til mig?» sa jeg.
«Husholdningsnøklene, frøken.»
Jeg viste min overraskelse; for hun tilføide, litt overrasket, hun også: «Jeg fikk ordre til å bringe dem straks De var alene, frøken. Miss Summerson, om jeg ikke tar feil?»
«Ja,» sa jeg. «Det er mitt navn.»
«Den store hanken er til husholdningen, og den vesle hanken er til kjellerne, frøken. Når som helst det passet Dem i morgen, skulde jeg vise Dem skapene og tingene de hører til.»
Jeg sa jeg skulde være rede klokken halv syv. Da hun var gått, blev jeg stående og se på kurven, rent betatt av den store betrodde stilling jeg hadde fått. Ada fant mig sånn; og hun hadde sånn glad tiltro til mig da jeg viste henne nøklene at det vilde vært uforstandig og utakknemlig ikke å føle mig opmuntret. Jeg visste sikkert nok at det bare viste den kjære pikens godhet; men jeg likte å bli så behagelig narret.
Da vi gikk ned, blev vi presentert for mr. Skimpole, som stod fremfor ilden og fortalte Richard hvor glad han i skoletiden sin var i å spille fotball. Han var en liten lys skapning med nokså stort hode, men fint ansikt og smukk stemme, og han eide en fullstendig charme. Alt han sa var uanstrengt, så impulsivt, sagt med sånn fengslende livlighet, at det var rent fortryllende å høre ham tale. Han var slankere enn mr. Jarndyce og hadde rikere ansiktsfarve og mørkere hår; han så derfor yngre ut. Det var noe utvungent og skjødesløst i hans vesen, og endog i klærne hans — håret var skjødesløst ordnet, og halstørklæet løst og flagrende, som jeg ofte har sett malere male sine selvportretter — som jeg ikke kunde skille fra forestillingen om en romantisk ungdom som hadde gått gjennem en enestående nedgangsprosess. Det slo mig at det på ingen måte var lik vesenet eller utseendet til en mann som hadde hatt fremgang i livet efter den vanlige veien av år, sorger og strev, og erfaring.
Jeg forstod av samtalen at mr. Skimpole var blitt utdannet til lægevirksomheten, og hadde engang levd i sin profesjonelle egenskap i følget til en tysk prins. Men han fortalte oss at han alltid hadde vært rene barnet i alt som gjaldt vekst og mål, hadde aldri visst noe om det — uten at han avskydde dem — og derfor hadde han aldri vært i stand til å gi sine forordninger med den fornødne nøiaktighet i detaljene. Sant å si hadde han ikke noe sans for detaljer, sa han. Han fortalte oss med stort lune at når han skulde årelate prinsen eller gi noen av folkene hans medisin, blev han vanligvis funnet liggende på ryggen i sengen sin og lese avisene eller tegne fantasiskisser med blyant, og kunde ikke komme. Til slutt protesterte prinsen mot dette. «Og det,» sa mr. Skimpole på den freidigste måte, «hadde han fullstendig rett i.» Sånn sluttet det engagementet; «og,» la mr. Skimpole til med bedårende lune, «da jeg så ikke hadde annet å leve av enn kjærlighet, forelsket jeg mig, og giftet mig, og omgav mig med rosenrøde kinner.» Hans gode venn, mr. Jarndyce, og noen andre gode venner hadde så hjulpet ham i raskere eller langsommere rekkefølge til forskjellige fremtidsmuligheter i livet; men uten resultat; for han måtte bekjenne at han hadde to av de eldste svakheter i verden; den ene var at han ikke hadde minste idé om tid; den andre at han ikke hadde minste idé om penger. Følgelig holdt han aldri en avtale, kunde aldri greie noen affære, og kjente aldri verdien til noen ting! Nuvel! Sånn hadde han gått frem i livet, og her var han! Han var svært glad i å lese aviser, svært glad i å tegne fantasiskisser med blyant, svært glad i naturen, svært glad i kunst. Alt han bad samfundet om, var at det lot ham leve. Det var ikke meget. Hans fordringer var få. Gi ham avisene, samtale, musikk, fårestek, kaffe, landskap, frukt i den årstiden, noen få ark tegnepapir, og et lite glass rødvin, så bad han ikke om mer. Han var rene barnet i verden; men han gråt ikke efter månen. Han sa til verden: «Gå deres forskjellige veier i fred! Bær røde frakker, blå frakker, linonermer, stikk pennen bak øret, bær forklær, løp efter ære, hellighet, handel, forretning, alt dere bare vil! — la bare Harold Skimpole leve!»
Alt dette, og en hel del mer, fortalte han oss, ikke bare på den mest strålende måte og med den største glede, men med en viss livlig åpenhjertighet; han talte alltid om sig selv om det slett ikke gjaldt ham selv, men som Skimpole var en tredje person, som han visste denne Skimpole hadde sine egenheter, men likevel hadde sine rettigheter også, som var samfundets sak i sin almindelighet og ikke måtte vanaktes. Han var helt fortryllende. Om jeg i det hele følte mig forvirret i den unge alder ved å forsøke på å forsone noe av det han sa med noe jeg hadde tenkt mig om livets plikter og ansvar — noe jeg langt fra er viss på —, så blev jeg iallfall forvirret ved at jeg ikke nøiaktig forstod hvorfor han var så helt fri for sånt. At han var fri tvilte jeg knapt på; han var så svært klar over sig selv.
«Jeg begjærer intet,» sa mr. Skimpole på den samme lette og lyse måten. «Eiendom betyr ikke noe for mig. Her er min venn Jarndyces utmerkede hus. Jeg føler mig takknemlig mot ham for jeg har rådevelde over det. Jeg kan tegne det og forandre det. Jeg kan sette det i musikk. Når jeg er her, har jeg tilstrekkelig råderett over det, og har hverken møie, kostnad eller ansvar for det. Min hovmesters navn er, kort sagt, mr. Jarndyce, og han kan ikke snyte mig. Vi har nevnt mrs. Jellyby. Det er en klarøid kvinne med sterk vilje og umåtelig evne for detaljene i affærer, å kaste mig ut i planer med forbausende ildfullhet. Jeg kan beundre henne uten misunnelse. Jeg kan ha sympati for planene. Jeg kan drømme om dem. Jeg kan ligge i gresset — i godvær — og flyte nedover en afrikansk elv, omfavne alle de innfødte jeg møter; og føle den dype stillhet og tegne den tette, tropiske vegetasjonen over mig så akkurat som jeg hadde vært der. Jeg vet ikke om det er til noen direkte nytte at jeg gjør det; men det er alt jeg kan gjøre, og jeg gjør det grundig. Altså, for Guds skyld, når Harold Skimpole, et tillitsfullt barn, ber dig, verden, en opdynging av praktiske mennesker med forretningsvaner, å la ham leve og beundre den menneskelige familie, så la ham det på en eller annen måte, som de gode sjeler dere er, og la ham ri på gyngehesten sin!»
Det var klart nok at mr. Jarndyce ikke hadde vært døv for denne bønnen.
«Det er bare dere, de storsinnede, gavmilde skapninger jeg misunner,» sa mr. Skimpole til oss, de nye vennene hans. «Jeg misunner dere for deres evne til å gjøre det dere gjør. Det er just det som vilde vært en fest for mig selv å gjøre. Jeg føler ikke noen vulgær takknemlighet mot dere. Jeg føler det næsten som dere burde vært takknemlig mot mig for jeg gir dere høve til å nyte den luksus å være storsinnede og gavmilde. Jeg vet dere liker det. For alt jeg kan vite, er jeg kanskje kommet til verden uttrykkelig i den hensikt å øke deres lykke. Kanskje er jeg født for å være en velgjører mot dere ved somme tider å gi dere høve til å hjelpe mig med mine små floker. Hvorfor skulde jeg sørge over min uduelighet i detaljer og verdslige affærer, når den får sånne behagelige følger? Altså sørger jeg ikke over den.»
Av alle de spøkefulle talene hans — spøkefulle, men likevel alltid helt ut sånn at han mente det han sa — tyktes ingen være mer efter mr. Jarndyces smak enn denne. Jeg blev ofte fristet på nytt senere til å undre mig over om det virkelig var besynderlig, eller bare besynderlig for mig, at han som kanskje var den mest takknemlige i menneskeslekten ved den minste anledning, så inderlig ønsket å slippe for andres takknemlighet.
Vi var alle fortryllet. Jeg følte det som en fortjent tributt til de vinnende egenskapene til Ada og Richard at mr. Skimpole straks han så dem første gang var så uforbeholden og utfoldet sig så uvanlig behagelig. De, og særlig Richard, gledet sig av lignende grunner og holdt det for en ikke vanlig ære å nyte en så tiltrekkende manns fortrolighet. Jo mer vi lyttet, desto muntrere talte mr. Skimpole. Hans fine muntre vesen, hans inntagende åpenhjertighet, og hans livlige måte å omtale sine egne svakheter lett og morsomt, som han sa: «Jeg er et barn, vet dere. Dere er beregnende mennesker i forhold til mig.» Han fikk mig virkelig til å se mig i det lys. «Men jeg er munter og uskyldig; glem deres verdslige kunster og lek med mig!» — alt var absolutt blendende.
Han var så rik på følelse også, og hadde sånn inderlig opfatning av alt som var smukt og fint, at han kunde vinne ens hjerte bare ved det. Om kvelden da jeg var i ferd med å stelle teen, og Ada klunket på pianoet og nynnet en melodi til sin fetter Richard, kom han og satte sig på sofaen i nærheten av mig og talte sånn om Ada at jeg næsten elsket ham.
«Hun er som morgenen,» sa han. «Med dette gylne håret, disse blå øinene og den friske blomstrende kinn er hun lik sommermorgenen. Fuglene her vil mista sig på henne. Vi vil ikke kalle en yndig ung skapning for en foreldreløs, som er til sånn glede for hele menneskeheten. Hun er universets barn.»
Jeg merket mr. Jarndyce stod i nærheten av oss med hendene på ryggen og et betatt smil på ansiktet.
«Universet,» sa han, «blir vel en nokså likegyldig far eller mor, er jeg bange for.»
«Å, jeg vet ikke det!» ropte mr. Skimpole leende.
«Jeg tror jeg vet det,» sa mr. Jarndyce.
«Nuvel!» ropte mr. Skimpole, «De kjenner verden — som efter Deres opfatning er universet — og jeg kjenner ikke noe til den, så De skal få Deres igjennem. Men fikk jeg mitt igjennem,» sa han og kastet et blikk på søskenbarnene, «skulde det ikke vært noe tornekratt av sørgelige realiteter på en sånn sti som dette. Den skulde vært strødd med roser, den skulde ligget gjennem haver, der det ikke fantes vår, høst, eller vinter, men evig sommer. Alder eller omskifte skulde aldri få dem til å visne. Det usle ord penger skulde aldri blitt nevnt i nærheten av den!»
Mr. Jarndyce klappet ham smilende på hodet, som han virkelig hadde vært et barn, steg frem et par skritt og kastet et blikk på de unge slektningene. Hans blikk var tankefullt, men hadde et mildt og godt uttrykk, som jeg ofte, — å, hvor ofte! — fikk se igjen, og som lenge har vært prentet inn i mitt hjerte. Det værelset de befant sig i var bare oplyst av ilden. Ada satt ved pianoet; Richard stod ved siden av henne og bøide sig ned til henne. På veggen blandet skyggene deres sig med hverandre, omgitt av underlige skikkelser, ikke uten en spøkelsesaktig bevegelse skapt av den flakkende ilden. Ada berørte tangentene så bløtt og sang så lavt at vinden som sukket mot de fjerne bakker, kunde høres like tydelig som musikken. Fremtidens mysterium og den svake antydning nutidens stemme kunde gi om det, tyktes uttrykt i dette billedet.
Men det er ikke for å gjenkalle denne fantasien, så godt jeg husker den, jeg minnes denne scenen. For det første var jeg ikke helt uten bevissthet om kontrasten i betydning og hensikt mellem det tause blikk som var rettet den vei, og den flom av ord som hadde gått før det. For det annet fordi mr. Jarndyces blikk om så bare et øieblikk hvilte på mig da han vendte det annetsteds, så følte jeg det som han i det øieblikk betrodde mig — og visste han betrodde mig, og at jeg tok imot betroelsen — sitt håp at Ada og Richard en dag måtte komme i et enda kjærere slektskap.
Mr. Skimpole kunde spille på piano og fiolonsell; og han var komponist — han hadde komponert halvparten av en opera engang, men blev trett av den — og spilte det han komponerte, med smak. Efter teen fikk vi en hel liten konsert, og Richard, som var fortryllet av Adas sang og fortalte mig at hun tyktes kjenne alle de sanger som noen gang var skrevet, og mr. Jarndyce og jeg var tilhørere. Efter en liten stund savnet jeg først mr. Skimpole, og siden Richard; og mens jeg tenkte på hvordan Richard kunde bekvemme sig til å bli borte så lenge og gå tapt av så meget, så den piken som hadde gitt mig nøklene, inn gjennem døren og sa: «Undskyld, frøken kunde De gi mig et minutt?»
Da vi var alene ute i hall'en, løftet hun hendene og sa: «Å, om De vilde være så snild, frøken! — mr. Carstone ber Dem om De kunde komme ovenpå i mr. Skimpoles værelse. Han er blitt tatt, frøken!»
«Tatt?» sa jeg.
«Ja, tatt, frøken. Plutselig,» sa piken.
Jeg tenkte mig at hans sykdom kunde være av farlig art; men jeg bad henne naturligvis være rolig og ikke forstyrre noen, og fattet mig mens jeg hurtig fulgte henne ovenpå, iallfall såpass at jeg overveide hvad som kunde være de beste hjelperådene om det viste sig å være et anfall. Hun støtte op en dør, og jeg steg inn i et værelse; men til min usigelige forbauselse fant jeg ikke mr. Skimpole utstrakt på sengen eller på gulvet, men derimot stående fremfor ilden og smile til Richard, mens Richard med et meget forvirret ansikt så på en person som satt på sofaen, klædt i hvit overfrakk, med glatt hår på hodet og ikke meget av det; han satt og tørret det enda glattere og fikk det til å se enda tynnere ut med et lommetørklæ.
«Miss Summerson,» sa Richard hastig, «det gleder mig at De kommer. De vil kunne råde oss. Vår venn mr. Skimpole — bli ikke forskrekket — er arrestert for gjeld.»
«Og virkelig, min kjære miss Summerson,» sa mr. Skimpole med sin vinnende åpenhjertighet, «jeg har aldri vært i en situasjon, der jeg mer kunde trenge til denne utmerkede forstand og rolige vane av omtenksomhet og evne til å gjøre Dem nyttig som enhver må legge merke til hos Dem som får den lykke å være et kvarters tid i Deres selskap.»
Personen på sofaen tyktes være forkjølet; han gav et sånt kraftig snøft at han skremte mig.
«Er De arrestert for en stor sum, sir?» spurte jeg mr. Skimpole.
«Min kjære miss Summerson,» sa han og rystet på hodet, «jeg vet ikke. Noen pund, et par shillings og en halv penny, tror jeg, blev nevnt.»
«Det er fireogtyve pund seksten shillings syv og en halv pence,» sa den fremmede. «Det er det det er.»
«Og det høres ut — på en eller annen måte høres det ut som en liten sum?» sa mr. Skimpole.
Den fremmede sa ingenting, men gav et snøft til. Det var så kraftig at det rent tyktes løfte ham op fra sofaen.
«Mr. Skimpole,» sa Richard til mig, «kvier sig for å vende sig til min fetter Jarndyce, fordi han nylig — jeg tror, sir, jeg forstod Dem sånn at De nylig hadde —»
«Å ja!» svarte mr. Skimpole smilende. «Enda jeg har glemt hvor meget det var, og når det var. Jarndyce vilde villig gjøre det igjen; men jeg har den epikureiske følelsen at jeg vilde foretrekke noe nytt i hjelp; at jeg heller vilde,» og han så på mig og Richard, «utvikle storsinnet gavmildhet på ny grunn, og i en ny blomstringsform.»
«Hvad tror De vilde være best, miss Summerson?» sa Richard avsides.
Jeg våget å spørre før jeg svarte, hvad som vilde hende dersom pengene ikke blev tilveiebragt.
«Fengsel,» sa den fremmede mannen, han la koldblodig lommetørklæet ned i hatten som stod på gulvet ved føttene hans.
Richard og jeg så på hverandre igjen. Det var det mest besynderlige at arresten forvirret oss og ikke mr. Skimpole. Han så på oss med mild interesse; men det tyktes ikke være noe selvisk i den, om jeg tør si noe så selvmotsigende. Han hadde absolutt vasket sine hender for denne vanskeligheten, og den var blitt vår sak.
«Jeg tenkte,» sa han, som han av sitt gode hjertelag vilde hjelpe oss ut av den, «at siden de er partner i en sak for kanslerretten angående — efter det folk sier — en stor formue, kunde mr. Richard eller hans smukke kusine eller begge to, underskrive et eller annet, eller overføre noe, eller gi noen slags sikkerhet, eller forpliktelse, eller obligasjon? Jeg vet ikke hvad det forretningsmessige navnet kan være på det; men jeg antar det er et eller annet middel de har i sin makt som vilde ordne dette?»
«Ikke tale om,» sa den fremmede mannen.
«Virkelig?» sa mr. Skimpole. «Det synes underlig, for en som ikke kan dømme om sånne ting!»
«Underlig eller liketil,» sa den fremmede barsk, «så sier jeg Dem, ikke tale om!»
«Behersk Dem, min gode mann, behersk Dem!» protesterte mr. Skimpole mildt mens han laget en liten tegning av hodet hans på forsatsbladet i en bok. «La ikke Deres yrke sette Dem i ulag. Vi kan skille Dem ut fra Deres embede. Vi kan skille individet ut fra dets beskjeftigelse. Vi er ikke så fordomsfulle at vi antar De i privatlivet er noe annet enn en meget aktverdig mann med en hel del poetisk i Deres natur, som De ikke er Dem bevisst.»
Den fremmede svarte bare med et voldsomt snøft igjen; om det var til å godta den poetiske tributten eller for å forkaste den med forakt, kunde jeg ikke avgjøre.
«Nuvel, min kjære miss Summerson og min kjære mr. Richard,» sa mr. Skimpole muntert, uskyldig og tillitsfullt mens han la hodet på skakke og så på tegningen, «her ser dere mig, absolutt ute av stand til å hjelpe mig selv og helt i Deres hender! Jeg ber bare om å få være fri. Sommerfuglene er frie. Menneskeheten vil sikkert ikke nekte Harold Skimpole det den unner sommerfuglene!»
«Min kjære miss Summerson,» hvisket mr. Richard, «jeg har ti pund jeg fikk av mr. Kenge. Jeg må forsøke hvad det kan utrette.»
Jeg eide femten pund og noen shillings som jeg hadde spart av kvartalspengene mine i løpet av flere år. Jeg hadde alltid tenkt at et eller annet ulykkestilfelle kunde hende som plutselig kunde kaste mig ut i verden uten noen slektning eller formue; og jeg hadde alltid forsøkt å samle litt penger så jeg i tilfelle ikke var helt uten hjelpemidler. Jeg fortalte Richard at jeg hadde denne vesle pengebeholdningen og ikke hadde bruk for den akkurat nu; og jeg bad ham på hensynsfull måte meddele mr. Skimpole at vi vilde ha den fornøielse å betale hans gjeld, mens jeg gikk og hentet pengene.
Da jeg kom tilbake, kysste mr. Skimpole min hånd og så helt rørt ut. Ikke for sin egen skyld — jeg la atter merke til denne forvirrende og uvanlige selvmotsigelse — men for vår; som det var umulig for ham å tenke på sig selv, og at bare tanken på vår lykke rørte ham. Richard bad mig å pryde affæren, som han sa, ved å ordne den personlig; jeg talte da op pengene og mottok den nødvendige kvittering. Også dette frydet mr. Skimpole.
Hans komplimenter var så fintfølende fremsatt at jeg rødmet mindre enn jeg ellers vilde gjort; og jeg ordnet alt med den fremmede i den hvite frakken uten å gjøre noe mistak. Han stakk pengene i lommen og sa kort: «Nå, god aften, miss!»
«Min venn,» sa mr. Skimpole, han stod med ryggen mot ilden efter han hadde gitt op tegningen halvferdig, «jeg vilde gjerne spurt Dem om noe, uten å fornærme Dem.»
Jeg tror svaret var: «Klem på da!»
«Visste De i morges at De skulde ta hit i dette ærendet?» sa mr. Skimpole.
«Fikk vite det i går eftermiddag,» sa den fremmede.
«Det tok ikke appetitten fra Dem? Gjorde det Dem ikke urolig?»
«Ikke det minste,» sa mannen. «Jeg visste at om jeg ikke fikk tak i Dem i dag, vilde jeg nok få tak i Dem i morgen. En dag fra eller til har ikke så meget å si.»
«Men da De kom hit,» fortsatte mr. Skimpole, «var det en fin dag. Solen skinte, vinden blåste, lys og skygge vandret over engene, fuglene sang.»
«Ingen sier de ikke gjorde det, sa vidt jeg har hørt,» svarte mannen.
«Nei,» sa mr. Skimpole. «Men hvad tenkte De på veien?»
«Hvad mener De?» brummet den fremmede og så ut til å ergre sig grundig. «Tenkte? Jeg har nok å gjøre og får lite nok for å gjøre det, uten å tenke. Tenke!» sa han med stor forakt.
«Så tenkte De altså ikke noe i denne retning,» tortsatte mr. Skimpole. «Harold Skimpole elsker å se solen skinne, elsker å høre vinden blåse, elsker å se på det skiftende lys og skygger, elsker å høre fuglene, disse korsangerne i naturens store katedral. Og det forekommer mig at jeg er i ferd med å berøve Harold Skimpole hans del i sanne besiddelser som er hans eneste fødselsrett! — De tenkte ikke noe i den retning?»
«Det — gjorde — jeg — sikkert — ikke,» sa den fremmede, han viste så energisk fra sig en sånn tanke at han gjorde en stans mellem hvert ord og ledsaget det siste med et kast på hodet så voldsomt at han kunde ha slengt halsen av ledd.
«Meget besynderlig, meget underlig er den åndelige virksomhet hos dere forretningsmenn!» sa mr. Skimpole fortenkt. «Takk, min venn, god natt!»
Vårt fravær hadde vart lenge nok til å vekke forundring nedenunder; derfor vendte jeg straks tilbake og fant Ada sitte og sy ved ilden og tale med sin fetter John. Mr. Skimpole kom snart, og Richard kort efter ham. Jeg var fullt optatt resten av aftenen med min første time i trikktrakk hos mr. Jarndyce, som holdt meget av det spillet; jeg ønsket derfor naturligvis å lære det så hurtig jeg kunde så jeg kunde være til nytte på denne måten også når han ikke hadde noen bedre motspiller. Men nu og da, når mr. Skimpole spilte noen stykker av komposisjonene sine, eller når han både ved pianoet og fiolonsellen og ved bordet vårt uten minste anstrengelse bevarte sitt gode humør og sin lett strømmende konversasjon, tenkte jeg at Richard og jeg hadde fått overført på oss inntrykket av å ha blitt arrestert siden middag, og at det virkelig var meget underlig alt sammen.
Det blev sent før vi skiltes; for da Ada vilde til å gå klokken elleve, satte mr. Skimpole sig til pianoet, og skravlet i vei henrykt at den beste måten å forlenge våre dager var å stjele noen få timer fra natten, min kjære! Klokken var over tolv før han tok lyset sitt og forsvant med det og det strålende ansiktet sitt. Jeg tenkte han kunde ha holdt oss oppe til lyse morgenen, hadde han syntes det passet ham. Ada og Richard nølte ennu noen øieblikk ved ilden og undret sig på om mrs. Jellyby hadde sluttet dikteringen for i dag, da mr. Jarndyce, som hadde vært borte fra værelset, kom inn igjen.
«Å, kjære dere, hvad er dette, hvad er dette?» sa han, gned sig på hodet og vandret rundt godmodig ergerlig som han pleide. «Hvad er dette de forteller mig? Rick, gutten min, Esther, kjære, hvad har dere gjort? Hvorfor gjorde dere det? Hvor meget var det på hver av dere? — Vinden snur sig igjen. Jeg føler det kommer over mig!»
Ingen av oss visste hvad vi skulde svare.
«Hør nu, Rick, hør nu! Jeg må ordne dette før jeg sovner. Hvor meget har dere lagt ut? Dere to betalte pengene, vet dere! Hvorfor gjorde dere det? Hvordan kunde dere gjøre det? — Å, herregud, ja, vinden står bent fra øst — sikkert!»
«Jeg vet virkelig ikke, sir,» sa Richard, «om det vilde være helt hederlig av mig å fortelle Dem det. Mr. Skimpole stolte på oss —»
«Gud velsigne dig, min kjære gutt! Han stoler på alle!» sa mr. Jarndyce, han gned sig kraftig på hodet og stoppet tvert op.
«Virkelig, sir?»
«På alle! Og han vil være i samme knipen i næste uke!» sa mr. Jarndyce, han vandret rundt i stor fart igjen med et sluknet lys i hånden. «Han er alltid i samme knipen. Han var født i samme knipen. Jeg tror sannelig at avertissementet i avisen da hans mor blev forløst, var: Nu torsdag i hennes bolig i Besværlighetenes Hus, mrs. Skimpole en sønn i vanskeligheter.»
Richard lo hjertelig, men sa: «Likevel, sir, vil jeg ikke gjerne ryste hans tillitsfullhet, eller bryte hans tiltro; og dersom jeg bøier mig for Deres bedre viden igjen, at jeg bør holde på hans hemmelighet, håper jeg De vil betenke det før De øver større påtrykk på mig. Naturligvis, dersom De gjør det, vil jeg vite jeg tar feil, og fortelle Dem det.»
«Nuvel!» ropte mr. Jarndyce, han stoppet igjen og gjorde forskjellige forsøk på å stikke lysestaken sin i lommen. «Jeg — se her, ta den, kjære. Jeg vet ikke hvad jeg holder på å gjøre med den; det er alt sammen vinden — har alltid den virkningen — jeg vil ikke øve påtrykk på dig, Rick; du har kanskje rett. Men virkelig å få tak i dig og Esther — og klemme dere som et par appelsiner! — Det kommer til å blåse en kuling i natt!»
Han holdt nu på og stakk skiftevis hendene i lommen som han vilde holde dem der en lang stund, og ta dem ut igjen og gni sig voldsomt over hele hodet med dem.
Jeg våget å nytte dette høvet til å si at mr. Skimpole, i alle sånne saker var rene barnet —.
«Hvad, kjære?» sa mr. Jarndyce, han grep dette ordet.
«Rene barnet, sir,» sa jeg, «og så helt anderledes enn andre mennesker —»
«Du har rett!» sa mr. Jarndyce og lyste op. «Kvinneforstanden din treffer i blinken. Han er et barn — absolutt et barn. Jeg fortalte dere han er et barn, vet dere, da jeg første gang nevnte ham.»
Sikkert, sikkert! sa vi.
«Og han er et barn. Ja, ikke sant?» spurte mr. Jarndyce, han lyste op mer og mer.
Han var virkelig det, sa vi.
«Når dere tenker over det, er det toppen av barnslighet av dere — jeg mener av mig —,» sa mr. Jarndyce. «å anse ham et øieblikk for en voksen mann. En kan ikke gjøre ham ansvarlig. Den tanken at Harold Skimpole har beregninger eller planer, eller bevissthet om følgene! Ha ha ha!»
Det var sånn glede å se skyene forsvinne fra det lyse ansiktet hans, og se ham så hjertelig fornøid, og vite, som det var umulig annet enn å vite, at kilden til hans glede var den godhet som pintes ved å fordømme eller mistro eller i hemmelighet anklage noen, at jeg så tårer i Adas øine, mens hun stemte med i latteren hans, og jeg følte dem i mine egne.
«Nå, jeg er da en ordentlig tosk,» sa mr. Jarndyce, «at jeg bryr mig om å tenke på det! Hele affæren viser barnet fra først til sist. Ingen uten et barn vilde ha tenkt på å velge ut dere to til deltagere i affæren! Ingen uten et barn vilde tenke på at dere hadde pengene! Om det hadde vært tusen pund, vilde det vært akkurat det samme!» sa mr. Jarndyce, og hele ansiktet hans glødet.
Vi bekreftet det alle sammen efter vår erfaring denne kvelden.
«Sikkert nok, sikkert nok!» sa mr. Jarndyce. «Men Rick, Esther, og du også, Ada, for jeg vet ikke om engang din vesle pengepung er trygg for hans uerfarenhet — jeg må ha det løfte fra dere alle sammen at intet av denne art må bli gjort oftere. Ikke noe lån! Ikke en shilling!»
Vi lovte det sikkert alle sammen; Richard med et lystig blikk på mig og et slag på lommen som for å minne mig om at det ikke var stor fare for at vi skulde bryte det løftet.
«Og Skimpole,» sa mr. Jarndyce; «en beboelig dukkestue med god pensjon og noen få pengemennesker å sette sig i gjeld hos og låne penger av, vilde sette gutten i vei for hele livet. Han sover som et barn nu, antar jeg; det er på tide jeg bærer det kløktigere hodet mitt til min mer verdslige pute. God natt, mine kjære! Gud velsigne dere!»
Han kiket inn igjen med smilende ansikt før vi hadde tendt lysene våre, og sa: «Å, jeg har sett på værhanen. Jeg ser det var falsk alarm om vinden. Den står fra syd!» Og avsted gikk han og nynnet fremfor sig.
Da Ada og jeg talte sammen en liten stund ovenpå, blev vi enig om at dette lunet om vinden var en fiksjon, og at han brukte det som påskudd til å gi en grunn for hver skuffelse han ikke kunde skjule, heller enn han vilde klandre den virkelige grunnen, eller laste eller nedsette noen. Vi tenkte at just dette karakteristiske eksempel på hans excentriske godhet, riktig viste forskjellen mellem ham og de gretne menneskene som gjør vær og vind — særskilt den ulykksalige vinden han hadde valgt til sånt helt forskjellig øiemed — til skulkegrunn for de grinete og skumle lunene sine.
I virkeligheten hadde så megen kjærlighet til ham føiet sig til min takknemlighet denne kvelden at jeg håpet jeg alt begynte å forstå ham ved denne sammensatte følelsen. Jeg kunde ikke vente å være i stand til å forsone alt det selvmotsigende hos mr. Skimpole eller hos mrs. Jellyby, så liten erfaring og så liten praktisk erfaring jeg hadde. Ikke forsøkte jeg på det heller; for da jeg blev alene, hadde tankene mine det travelt med Ada og Richard og den tillit jeg tyktes ha møtt vedkommende dem. Min fantasi var kanskje blitt litt vill av vinden, og vilde ikke samtykke i å være bare uselvisk heller, enda jeg vilde overtalt den til å være det om jeg hadde kunnet. Den flakket tilbake til min gudmors hus, fulgte stien fra det og til nu, og reiste skyggeaktige spekulasjoner som somme tider hadde dirret der i mørket om hvad kjennskap mr. Jarndyce hadde til min tidligste historie — helt til den mulighet at han var min far — enda den tomme drømmen var helt borte nu.
Den var helt borte nu, hvisket jeg, da jeg reiste mig fra ilden. Det var ikke min sak å gruble på fortiden, men å handle med munter ånd og takknemlig hjerte. Så sa jeg til mig selv: «Esther, Esther, Esther! Plikten, min venn!» Og jeg rystet den vesle kurven med husholdningsnøklene, så de klang som små klokker og ringte mig full av håp til sengs.