Bleak House – Ødegården 1/03
TREDJE KAPITEL
En utvikling.
Jeg har nokså vanskelig for å begynne å skrive min part av disse sidene; for jeg vet jeg ikke er flink. Jeg har alltid visst det. Jeg kan huske da jeg var en liten pike, brukte jeg si til dukken min når vi var alene sammen: «Nu, dukken min, jeg er ikke flink, det vet du meget godt, og du må være tålmodig med mig, så er du søt!» Og så pleide hun sitte støttet op i en stor lenestol med sin smukke ansiktsfarve og rosenlepper og stirre på mig — eller ikke så meget på mig, som på ingenting — mens jeg flittig sydde og sydde og fortalte henne alle mine hemmeligheter.
Den kjære gamle dukken min! Jeg var en sånn sky liten ting at jeg sjelden våget åpne leppene mine og aldri mitt hjerte for noen annen. Det får mig næsten til å gråte å tenke på hvad for en lettelse det var for mig når jeg kom fra skolen om dagene, å få springe op på værelset mitt og si: «Å, du kjære trofaste dukken min, jeg vet du har ventet på mig!» Og så få sette mig ned på gulvet, lene mig mot den store stolen hennes og fortelle henne alt jeg hadde merket mig siden vi skiltes. Jeg hadde det med å merke mig så mangt — ikke på noen gløgg og rask måte, å, nei da! — en taus måte å merke mig det som passerte forbi mig og tenke jeg skulde forstå det bedre når jeg blev større. Jeg er på ingen måte gløgg og rask å forstå. Når jeg holder av en person meget ømt, tykkes jeg bli klarere. Men det er kanskje også forfengeligheten min.
Jeg er blitt opdratt, fra tidligst jeg kan huske — likeens som noen av prinsessene i eventyrene, bare det at jeg ikke var charmerende — av min gudmor. lallfall kjente jeg henne bare som sånn. Hun var en god, god kvinne! Hun gikk til kirke tre ganger hver søndag, og til morgenandakt hver onsdag og fredag, og til oppbyggelse hver gang det var opbyggelse; hun forsømte det aldri. Hun var smukk; og hadde hun noen gang smilt, vilde hun — sånn tenkte jeg — vært en engel — men hun smilte aldri. Hun var alltid alvorlig og streng. Hun var så overmåte god selv, trodde jeg, at andre folks ondskap fikk henne til å rynke brynene hele sit liv. Jeg følte mig så forskjellig fra henne, endog når jeg tok hensyn til forskjellen mellem et barn og en voksen kvinne, at jeg aldri kunde føle mig ubesvært hos henne — nei, kunde ikke holde av henne engang som jeg gjerne vilde. Det bedrøvet mig meget å tenke på hvor god hun var, og hvor uverdig henne jeg var; og jeg håpet alltid inderlig at jeg skulde hatt et bedre hjerte; og drøftet det ofte med den kjære gamle dukken min; men jeg holdt aldri av gudmor min som jeg burde holdt av henne, og som jeg følte jeg måtte ha holdt av henne hadde jeg vært en bedre pike.
Dette gjorde mig, tør jeg si, mer sky og tilbakeholdende enn jeg var av naturen, og drev mig til dukken min som den eneste venn jeg følte mig vel hos. Men så hendte det noe, da jeg ennu var ganske liten, som hjalp svært meget på det.
Jeg hadde aldri hørt min mor bli omtalt. Jeg hadde aldri hørt om min far heller; men jeg følte større interesse for mor. Jeg hadde aldri hatt en sort bluse på, det jeg kunde huske. Jeg var aldri blitt vist mors grav. Jeg hadde aldri hørt noe om hvor den var. Likevel var jeg aldri blitt lært å be for noen annen pårørende enn gudmor. Jeg hadde mer enn én gang nærmet mig dette emnet for tankene mine like overfor mrs. Rachael, den eneste tjenestepiken vår, som tok lyset fra mig når jeg var kommet i seng — en annen svært god kvinne, men streng mot mig — og hun hadde bare sagt: «Esther, god natt!» Og gått sin vei og latt mig ligge igjen alene.
Enda det var syv piker på skolen i nabolaget der jeg var kostgjenger om dagen, og enda de kalte mig vesle Esther Summerson, kjente jeg ingen av dem hjemme hos dem. De var alle eldre enn mig, det er så — jeg var langt den yngste der —, men det tyktes være noe annet som skilte oss foruten det, og foruten de var meget flinkere enn jeg var, og visste meget mer enn jeg visste. I den første uken jeg gikk på skolen — jeg husker det meget godt — bad en av dem mig hjem til sig til et lite selskap, og jeg blev umåtelig glad. Men gudmor skrev et stort brev med avslag fra mig, og jeg gikk aldri. Jeg gikk i det hele tatt aldri ut.
Det var min fødselsdag. Det var fridager på skolen når det var andres fødselsdag — aldri på min. Det var fest og fryd hjemme på andres fødselsdag; jeg visste det av det jeg hørte småpikene fortelle hverandre — det var aldri noe sånt på min. Min fødselsdag var den mest melankolske dagen hjemme i hele året.
Jeg har nevnt at, dersom min forfengelighet ikke bedrar mig — som jeg vet den kan, for jeg er kanskje svært forfengelig uten å ane det — blir min opfatningsevne sterkere når min kjærlighet blir sterkere. Mitt sinnelag er kjærlig; og kanskje jeg enda kunde føle et sånt sår, dersom et sånt sår kunde mottas mer enn én gang med samme ømfintlighet som på den fødselsdagen.
Middagen var over, og min gudmor og jeg satt ved bordet fremfor ilden. Klokken tikket, ilden knitret; ikke noen annen lyd hørtes i værelset eller i huset, jeg vet ikke hvor lang tid. Jeg kom til å se sky op fra syarbeidet mitt over bordet og på min gudmor, og jeg leste i ansiktet hennes, der hun stirret mørkt på mig: «Det vilde vært langt bedre for dig, vesle Esther, om du aldri hadde hatt noen fødselsdag; at du aldri hadde vært født!»
Jeg brøt ut i gråt og hulket, og jeg sa: «Å, kjære gudmor, si mig, døde mamma på min fødselsdag?»
«Nei,» svarte hun. «Spør mig ikke mer, barn!»
«Å, kjære, fortell mig noe om henne. Gjør det nu til slutt, kjære gudmor, er du snild! Hvad gjorde jeg mot henne? Hvordan mistet jeg henne? Hvorfor er jeg så forskjellig fra andre barn, og hvorfor er det min skyld, kjære gudmor? Nei, nei, nei, gå ikke bort! Å, tal til mig!»
Jeg var grepet av en slags redsel større enn min sorg; og jeg grep fatt i klærne hennes og knelte ned fremfor henne. Hele tiden hadde hun sagt: «La mig gå!» Men nu stod hun stille.
Det mørke ansiktet hennes hadde sånn makt over mig, at det stoppet mig midt i mitt utbrudd. Jeg løftet den skjelvende vesle hånden min for å gripe hennes, eller be henne tilgi mig med alt det alvor jeg eide; men jeg trakk hånden tilbake, da hun så på mig, og la den på mitt bankende hjerte. Hun løftet mig op, satte sig på stolen sin, stilte mig fremfor sig, og sa langsomt med kold, lav stemme — jeg ser de rynkede brynene og pekefingeren rettet mot mig —:
«Din mor, Esther, er din vanære, og du var hennes. Den tiden kommer — og snart nok — da du vil forstå dette bedre, og vil føle det også, som ingen uten en kvinne kan føle det. Jeg har tilgitt henne —,» men ansiktet hennes mildnedes ikke —, «den uretten hun gjorde mot mig, og jeg sier ikke noe mer om det, enda den var større enn du noen gang får vite — enn noen noen gang får vite, uten jeg som led den. Og du selv, ulykkelige pike, foreldreløs og vanæret fra den første av disse vonde årmålsdagene, be du hver dag at andres synder ikke må bli hjemsøkt på dig, efter som skrevet står. Glem din mor, og la alle andre mennesker glemme henne, de som vil gjøre det ulykkelige barnet hennes den største velgjerning. Så, gå nu!»
Men hun holdt mig tilbake da jeg vilde til å gå fra henne — så isnende kold jeg var! — og la til dette:
«Lydighet, selvfornektelse, flittig og trofast arbeide, det er forberedelsen for et liv som er begynt med en sånn skygge over sig. Du er forskjellig fra andre barn, Esther, fordi du ikke blev født som dem i vanlig syndefullhet og under Guds vrede. Du er stillet for dig selv.»
Jeg gikk op på mitt værelse, og krøp til sengs, og la dukkens kinn mot mitt tårevåte; jeg holdt denne eneste vennen min mot mitt bryst og gråt mig i søvn. Ufullstendig som min forståelse av min sorg var, visste jeg at jeg ikke hadde bragt noen glede noen gang, til noens hjerte, og at jeg ikke var for noen det dukken min var for mig.
Kjære, kjære, tenk hvor mangen gang vi var sammen alene siden, og hvor ofte jeg gjentok til dukken historien om min fødselsdag, og betrodde henne at jeg vilde forsøke så sterkt jeg kunde å bøte for den skyld jeg var blitt født med — jeg følte mig uklart skyldig og likevel uskyldig — og vilde strebe efter som jeg vokste op å være flittig, fornøid og godhjertet, og gjøre noe godt mot noen og vinne noens kjærlighet til mig om jeg kunde. Jeg håper det ikke er selvoptatt å felle disse tårer nu jeg tenker på det. Jeg er meget takknemlig, jeg er meget glad; men jeg kan ikke helt forhindre at de kommer mig i øinene.
Så! — nu har jeg tørket dem bort, og kan fortsette som det sømmer sig.
Jeg følte avstanden mellem min gudmor og mig enda meget mer efter fødselsdagen min; jeg følte så sårt at jeg fylte en plass i huset hennes som burde stått tom, at jeg fant det enda vanskeligere å nærme mig henne enn noengang, enda jeg i mitt hjerte var henne inderlig takknemlig. Jeg følte det på samme måten mot skolekameratene mine; jeg følte det på samme måten mot mrs. Rachael, som var enke; og å, mot datteren hennes, som hun var så stolt av, og som kom og besøkte henne én gang hver fjortende dag. Jeg blev meget ensom og stille og forsøkte å være meget flittig og arbeidsom.
En solrik eftermiddag kom jeg hjem fra skolen med bøkene og mappen min; jeg gikk og betraktet den lange skyggen min ved siden av mig, og just da jeg smøg ovenpå til værelset mitt som vanlig, så gudmor ut av stuedøren og kalte mig tilbake. Sittende hos henne fant jeg — og det var virkelig svært uvanlig — en fremmed. En svær, imponerende herre, helt sortklædt, med hvit krave, digre gullursigneter, gullbriller, og en diger seglring på veslefingeren.
«Dette,» hvisket min gudmor, «er barnet.» Så sa hun på sin vanlige strenge måte: «Dette er Esther, sir.»
Herren satte på sig brillene for å se på mig, og sa: «Kom hit, min venn!» Han tok hånden min, og bad mig ta av mig hatten, mens han hele tiden så på mig. Da jeg hadde gjort det, sa han: «Aha!» Og efterpå: «Jo.» Så tok han av sig brillene og puttet dem i en rød eske; så satt han og svingte esken mellem fingrene og nikket til min gudmor. Derefter sa min gudmor: «Du kan gå ovenpå, Esther!» Og jeg neiet for ham og gikk.
Det må ha vært to år efter dette, og jeg var næsten fjorten år, da min gudmor og jeg en fryktelig kveld satt ved kaminen. Jeg leste høit, og hun hørte på. Jeg var kommet ned klokken ni som jeg alltid gjorde for å lese i Bibelen for henne. Jeg leste i Johannes-evangeliet om vår frelser hvordan han bøide sig ned og skrev med fingeren i støvet, da de bragte synderinnen til ham.
«Da de vedblev å spørre ham, reiste han sig og sa til dem: «Den av dere som er uten synd, kaste den første sten!»
Jeg blev stoppet ved at min gudmor reiste sig, la hånden på hodet og ropte ut med fryktelig stemme et ord fra et annet sted i boken:
«Våk derfor! — så han ikke skal komme uforvarendes og finne dere sovende. Og det jeg sier til dere, sier jeg alle: Våk!»
I næste øieblikk, mens hun stod fremfor mig og gjentok disse ordene, falt hun ned på gulvet. Jeg behøvde ikke rope; stemmen hennes hadde ljomet gjennem hele huset, og blitt hørt ute på gaten.
Hun blev lagt på sengen sin. I over en uke lå hun der, lite forandret i sitt ytre, med den vakre pannen viljefast rynket som før, sånn som jeg kjente henne så godt. Mangen gang, dag som natt, la jeg hodet mitt på puten hennes så hun kunde høre mig hviske, og jeg kysste henne, takket henne, bad for henne, bad henne om hennes tilgivelse og velsignelse, bønnfalt henne om å gi mig det minste tegn at hun kjente mig eller hørte mig. Nei, nei, nei. Ansiktet hennes var ubevegelig. Helt til siste slutt, ja, endog efterpå, var det like hardt og strengt og blidnet ikke.
Dagen efter min stakkars gode gudmor var begravd, kom den sortklædte herren med den hvite kraven igjen. Mrs. Rachael sendte bud på mig, og jeg fant ham på samme plassen som om han aldri hadde vært borte.
«Mitt navn er Kenge,» sa han; «du husker det kanskje, barnet mitt; Kenge og Carboy, Lincolns Inn.»
Jeg svarte at jeg husket jeg hadde sett ham en gang før.
«Sett dig, kjære — her, nær mig. Ikke vær urolig; det behøves ikke. Mrs. Rachael, jeg behøver ikke meddele Dem som kjente miss Barbarys affærer, at hennes midler døde med henne; og at denne unge damen nu hennes tante er død —»
«Min tante, sir?»
«Det er virkelig ikke til noe gagn å holde ved med det bedrageriet nu det ingen hensikt har,» sa mr. Kenge glatt. «Tante i virkeligheten, om ikke efter loven. Bli ikke urolig! Gråt ikke! Skjelv ikke. Mrs. Rachael, vår unge venn har uten tvil hørt om — om — Jarndyce og Jarndyce.»
«Aldri,» sa mrs. Rachael.
«Er det mulig,» sa mr. Kenge og satte på sig brillene, «at vår unge venn — jeg ber dig, vær ikke urolig! — aldri har hørt om Jarndyce og Jarndyce?»
Jeg rystet på hodet og undret mig på hvad det kunde være for noe.
«Ikke hørt om Jarndyce og Jarndyce?» sa mr. Kenge, han så over brillene på mig og svingte sakte esken rundt og rundt som om han kjælte for noe. «Ikke hørt om en av de største prosessene i kanslerretten som noen gang har vært? Ikke hørt om Jarndyce og Jarndyce — i sig selv et monument over kanslerrettens praksis? I den, kan jeg si, er hver vanskelighet, hver uvisshet, hvert mesterlig påfunn, hver form for prosedyre blitt fremført op igjen og op igjen? Det er en sak som ikke kunde eksistere noen andre steder enn i dette frie og store land. Jeg skulde si at de samlede utgifter i Jarndyce og Jarndyce, mrs. Rachael,» — jeg var redd han vendte sig til henne fordi jeg var uopmerksom —, «beløper sig til fra seksti til sytti tusen pund!» sa mr. Kenge og lente sig bakover i stolen.
Jeg følte mig meget irritert; men hvad kunde jeg gjøre? Jeg var så helt ukjent med saken at jeg ikke forstod noen ting, ikke nu heller.
«Og hun har virkelig aldri hørt om den saken?» sa mr. Kenge. «Forbausende!»
«Miss Barbary, sir,» svarte mrs. Rachael, «som nu er blandt serafene —»
«Ja visst, jeg håper det,» sa mr. Kenge høflig.
«— ønsket at Esther bare skulde vite det som tjente til hennes beste. Og av alt hun har lært her, vet hun ingenting mer.»
«Nuvel!» sa mr. Kenge. «I det store og hele meget riktig. Nu til saken,» han talte til mig. «Miss Barbary, din eneste slektning — i virkeligheten altså; for jeg er forpliktet å si at efter loven hadde du ingen — er nu død, og da det naturlig ikke kan ventes at mrs. Rachael —»
«Å, kjære, nei da!» sa mrs. Rachael hurtig.
«Nei visst, nei,» samtykte mr. Kenge. «At mrs. Rachael vilde påta sig ditt underhold — jeg ber dig, bli ikke urolig! — er du nu i en situasjon som gjør det mulig du kan motta et tilbud som jeg fikk i opdrag å gjøre miss Barbary for et par år siden, og som om det blev avslått den gang, kunde fornyes under de beklagelige forhold som siden er inntrådt. Nuvel, om jeg erklærer at jeg i saken Jarndyce og Jarndyce representerer en høist menneskelig men på samme tid underlig særmerket mann, skal tro om jeg da kompromitterer mig selv og går utom min profesjonelle forsiktighet?» sa mr. Kenge, han lente sig bakover i stolen igjen og så rolig på oss begge to.
Han tyktes over alt annet å nyte lyden av sin egen stemme. Jeg kunde ikke undre mig på det, for den var blot og fulltonende og gav hvert ord han sa stor vekt. Han lyttet til sig selv med åpenbar tilfredshet og slo somme tider takten til sin egen musikk med hodet eller avrundet en setning med hånden. Jeg var meget imponert av ham — endog da før jeg visste han formet sig efter mønsteret til en stor lord som var hans klient, og at han vanlig blev kalt Konversasjons-Kenge.
«Mr. Jarndyce,» fortsatte han, «er opmerksom på den — jeg vilde si forlatte — stilling til vår unge venn og tilbyr å sende henne til et førsteklasses institutt, der hennes utdannelse skal fullendes, der hennes komfort skal bli sikret, der hennes rimelige fordringer skal bli på forhånd opfattet og tilfredsstillet, der hun skal bli i høieste grad dyktiggjort til å opfylle sine plikter i den livsstilling det har behaget — skal jeg si forsynet? — å kalle henne til.»
Mitt hjerte var så fullt både ved det han sa og ved hans gripende måte å si det, at jeg ikke var i stand til å tale, enda jeg forsøkte.
«Mr. Jarndyce,» fortsatte han, «stiller ingen betingelser, uten den at han uttrykker sin forventning at vår unge venn ikke noen gang vil fjerne sig fra vedkommende institutt uten hans vitende og vilje. At hun trofast vil vie sig til å erhverve sig de ferdigheter som hun til slutt vil bli avhengig av å kunne utøve. At hun vil gå frem på dydens og ærens stier, og — hm! — så videre.»
Jeg var enda mindre i stand til å tale enn før.
«Nå, hvad sier vår unge venn?» fortsatte mr. Kenge. «Ta dig tid, ta dig tid! Jeg stopper her og venter på svar. Men ta dig tid!»
Hvad det nødstedte vesenet forsøkte å si til et sånt tilbud, behøver jeg ikke å gjenta. Hvad hun sa kunde jeg lettere ha fortalt dersom det hadde vært verdt å fortelle. Hvad hun følte, og vil føle til sin siste stund, kunde jeg aldri ha fortalt.
Denne samtalen fant sted i Windsor, der jeg, så vidt jeg vet, hadde tilbragt mitt hele liv. Ukesdagen efter forlot jeg, virkelig utstyrt med alt nødvendig, dette stedet og reiste med postvognen til Reading.
Mrs. Rachael var altfor god til å føle noen bevegelse ved vår skilsmisse; men jeg var ikke så god og gråt bittert. Jeg tenkte jeg burde ha kjent henne bedre efter så mange års samvær, og burde ha gjort mig såpass kjær for henne at hun vilde blitt bedrøvet da. Da hun gav mig et eneste koldt avskjedskyss på pannen, lik en tødråpe fra stenporten — det var en meget frostkold dag — følte jeg mig så elendig og full av selvbebreidelser, at jeg klamret mig til henne og sa det var min skyld, det visste jeg, at hun så lett kunde si farvel til mig.
«Nei, Esther!» svarte hun. «Det er din vanskjebne!»
Vognen stod ved porten nedfor alléen — vi hadde ikke gått ut før vi hørte hjulene — og sånn forlot jeg henne, med sorgfylt hjerte. Hun gikk inn igjen før koffertene mine var blitt løftet op på vogntaket og vogndøren lukket. Så lenge jeg kunde se huset, så jeg tilbake på det fra vinduet gjennem mine tårer. Min gudmor hadde efterlatt mrs. Rachael hele sin vesle formue, og det skulde bli auksjon, og et gammelt kaminteppe med roser på, som alltid forekom mig å være den første ting jeg hadde sett i verden, hang ute i frosten og sneen. En dag eller to før hadde jeg svøpt den kjære gamle dukken min inn i hennes eget sjal, og stille lagt henne — jeg er halvt skamfull ved å fortelle det — i jorden i haven under det treet som kastet skygge over det gamle vinduet mitt. Jeg hadde ikke noen annen kamerat enn fuglen min, og den bar jeg med mig i dens bur.
Da huset var ute av syne, satt jeg, med fugleburet i halmen under føttene mine, og lutet mig frem på det lave sætet for å se ut gjennem det høitsittende vinduet, og betraktet de frosne trærne, som var lik skjønne stykker av lektere; og på markene som var jevne og hvite av sneen som hadde falt om natten; og på solen som var så rød, men gav liten varme; og på isen, mørk som metall der skøiteløperne hadde feid bort sneen. Det var en herre i vognen; han satt like overfor mig og så svært stor ut i alt tøiet han var svøpt inn i; men han satt og stirret ut gjennem det andre vinduet og enste ikke mig.
Jeg tenkte på min døde gudmor; på den kvelden da jeg leste for henne; på det strenge, stive ansiktet hennes i sengen; på det fremmede stedet jeg reiste til; på de menneskene jeg skulde møte der, og hvordan de vilde vise sig å være, og hvad de vilde si til mig; da en stemme i vognen gav mig et fryktelig sjokk.
Den sa: «Hvad djevelen gråter du for?»
Jeg blev så skremt at jeg mistet mælet og bare kunde hviske: «Jeg, sir?» For naturligvis visste jeg det måtte være herren i alle svøpene, enda han stadig så ut gjennem vinduet.
«Ja, du,» sa han og vendte sig.
«Jeg visste ikke jeg gråt, sir,» stammet jeg.
«Men du gjør det,» sa herren. «Se her!» Han satte sig midt fremfor mig, og strøk et av de svære pelsopslagene på ermet hans — men uten å gjøre mig vondt — og viste mig det var vått.
«Se der! Nu vet du at du gråt,» sa han. «Ikke sant?»
«Jo, sir,» sa jeg.
«Og hvad gråter du for?» sa herren. «Har du ikke lyst å reise dit?»
«Hvor, sir?»
«Hvor? Nå, dit du skal reise,» sa herren.
«Jeg er meget glad for å få reise dit, sir,» svarte jeg.
«Nuvel da! Se glad ut da!» sa herren.
Jeg syntes han var en underlig en; eller iallfall at det jeg kunde se av ham var svært underlig; for han var svøpt inn helt op til haken, og ansiktet hans var næsten skjult av en pelslue med brede pelsørelapper som var festet under haken; men jeg var rolig igjen og ikke redd ham. Så sa jeg til ham at jeg måtte ha grått fordi gudmor min var død, og fordi mrs. Rachael ikke var bedrøvet over å skilles fra mig.
«Pokker ta mrs. Rachael!» sa herren. «La henne fly bort i en storm på en soplime!»
Jeg begynte virkelig å bli redd ham nu og så på ham med største forbauselse. Men jeg syntes han hadde sånne hyggelige øine, enda han holdt på å mumle vredt for sig selv og skjenne på mrs. Rachael.
Om en liten stund slo han det ytterste hylsteret sitt til side og stakk hånden ned i en dyp sidelomme.
«Nå, se her!» sa han. «I dette papiret er det et stykke av den beste plumkake som kan fåes for penger. Her er en liten pudding som er laget i Frankrike. Og hvad tror du den er laget av? Av leveren til en fet gås. Det er en pudding, det! La oss nu se du spiser den!»
«Takk, sir,» svarte jeg, «mange takk; men jeg håper De ikke blir fornærmet; de er altfor fete for mig.»
«Slått i gulvet igjen!» sa herren, og kastet begge deler ut av vinduet.
Han sa ikke noe mer før han steg ut av vognen et lite stykke før vi kom til Reading; da rådet han mig til å være snild pike og flittig med studiene mine, og tok mig i hånden. Jeg må si jeg følte mig lettet ved at han gikk. Vi forlot ham ved en milepel. Jeg gikk ofte forbi den senere, og i lang tid aldri uten å tenke på ham og halvveis vente å møte ham igjen. Men det gjorde jeg aldri, og med tiden gled han ut av min erindring.
Da vognen stoppet, så en meget nett dame op til vinduet og sa:
«Miss Donny?»
«Nei, frue, Esther Summerson.»
«Det er helt riktig,» sa damen; «miss Donny.»
Jeg forstod nu at hun presenterte sig selv med det navnet, og bad miss Donny om undskyldning for mistaket mitt, og på hennes bønn pekte jeg ut koffertene mine. Under rettledning av en svært nett tjenestepike blev de satt utvendig på en svært liten grønn vogn; og så steg miss Donny, piken og jeg inn i den, og kjørte bort.
«Alt er rede for dig, Esther,» sa miss Donny; «og planen for dine øvelser er lagt i nøie overensstemmelse med ønskene til formynderen din, mr. Jarndyce.»
«Til — hvad sa De, frøken?»
«Til formynderen din, mr. Jarndyce,» sa miss Donny.
Jeg var så forvillet at miss Donny trodde kulden hadde vært for stri for mig og lånte mig lukteflasken sin.
«Kjenner De — formynderen min, mr. Jarndyce, frøken?» spurte jeg, efter jeg hadde nølt nokså lenge.
«Ikke personlig, Esther,» sa miss Donny; «bare gjennem sakførerne hans, herrene Kenge og Carboy i London. En meget høitstående herre, mr. Kenge. Virkelig veltalende. Noen av setningene hans rent majestetiske!»
Jeg følte dette var meget sant, men var altfor forvirret til å svare på det. Vår hurtige ankomst til vårt bestemmelsessted, før jeg hadde fått tid til å fatte mig, øket min forvirring; og jeg skal aldri glemme det ubestemte og uvirkelige preg alt hadde i Greenleaf — miss Donnys hus — denne ettermiddagen.
Men jeg blev snart vant til det. Jeg blev snart så tilpasset til livets gang i Greenleaf at jeg syntes jeg hadde vært der i lang tid, og næsten drømt mitt gamle liv hos min gudmor. Intet kunde være mer presist, nøiaktig og regelmessig enn livet i Greenleaf. Det var faste tider for alt hele urskiven rundt, og alt blev utført til sitt bestemte klokkeslett.
Vi var tolv betalende elever, og det var to frøkener Donny, tvillinger. Det var underforstått at jeg i sin tid vilde få å stole på min utdannelse som lærerinne, og jeg fikk ikke bare oplæring i alt det blev undervist i ved Greenleaf, men jeg blev også snart satt til å hjelpe til med å undervise andre. Enda jeg på alle andre måter blev behandlet som de andre elevene, blev denne spesielle forskjell gjort i mitt tilfelle fra først av. Efter hvert som jeg selv lærte mer, lærte jeg også mer fra mig; i tidens løp fikk jeg derfor fullt op å gjøre; jeg holdt meget av det, for de kjære småpikene blev glad i mig. Til sist blev det sånn at hver gang det kom en ny elev som var litt nedslått og bedrøvet, kunde en være viss på — jeg vet ikke hvorfor — at hun blev min venn; derfor blev alle nykommere betrodd mig. De sa jeg var så snild og god; men jeg vet visst at de var det! Jeg følte mig næsten skamfull over å vinne så meget ved å gjøre så lite.
I Greenleaf tilbragte jeg seks lykkelige, stille år. Jeg leste gudskjelov aldri i noe ansikt der på fødselsdagene mine at det vilde vært best om jeg aldri hadde vært født. Hver gang den dagen kom, bragte den mig så mange tegn på kjærlighet at værelset mitt var vakkert ved dem fra nyttårsdag til jul.
I disse seks årene hadde jeg aldri vært borte, uten på besøk i nabolaget i ferien. Efter det første halvår var gått, fulgte jeg miss Donnys råd og skrev til mr. Kenge at jeg var lykkelig og takknemlig. Jeg fikk et formelt svar som kvitterte for brevet og sa: «Vi har bemerket oss innholdet og skal pliktmessig meddele vår klient det.» Noen ganger hørte jeg frøknene Donny tale om hvor regelmessig regningene mine blev betalt. Et par ganger om året skrev jeg et lignende brev, og fikk nøiaktig samme svaret.
Seks stille år hadde jeg tilbragt i Greenleaf, da jeg en novembermorgen mottok dette brevet:
Old Square, Lincolns Inn.
Frøken,
Vår klient mr. Jarndyce er nu i stand til å motta i sitt hus ifølge en bestemmelse av kanslerretten, en myndling under kanslerretten i dette tilfellet, som han ønsker å sikre en passende selskapsdame, og beordrer oss derfor å meddele Dem at han vil glede sig ved Deres tjenester i nevnte egenskap.
Vi har ordnet det sånn at De kan reise fritt med klokken åtte-vognen fra Reading mandags morgen førstkommende til Hvite Hest kjeller, Piccadilly, London, der en av kontoristene våre vil vente Dem og føre Dem til vårt kontor.
Vi er, frøken, Deres ærbødige
Kenge og Carboy.
Miss Esther Summerson.
Å, aldri, aldri, aldri skal jeg glemme den bevegelse dette brevet skapte i huset! Det var så kjærlig av dem å bry sig så meget om mig; det var så vennlig og fint av denne faren som ikke hadde glemt mig, å gjøre min foreldreløse livsgang så jevn og lett, og ha bøid så mange unge sinn mot mig at jeg næsten ikke kunde bære det, så hjertet mitt næsten kunde briste av henrykkelse.
Brevet gav mig bare fem dagers varsel for flytningen min. Hvert minutt kom med nye beviser for kjærlighet og godhet; og da den siste morgen kom, førte de mig gjennem alle værelsene, så jeg fikk se dem for siste gang. Noen ropte: «Esther, kjære, si farvel til mig her ved sengen min, der du første gang talte så vennlig til mig!» Andre bad mig bare skrive navnet mitt, «med kjærligste hilsen fra Esther.» Så flokket de sig rundt mig alle sammen med avskjedsgavene sine, klynget sig til mig, gråt og ropte: «Hvad skal vi gjøre når du reiser fra oss, kjære, kjære Esther!» Og da jeg forsøkte å si dem hvor overbærende og hvor gode de hadde vært mot mig alle sammen, og hvor jeg velsignet dem og takket dem hver eneste en — å, hvor fullt var ikke mitt hjerte da!
Og da de to søstrene Donny sørget like meget som den minste av dem, og da tjenestepiken sa: «Gud velsigne Dem, frøken, hvor De vanker!» — og da den stygge lamme gamle gartneren som jeg trodde knapt hadde lagt merke til mig alle disse årene, kom pesende efter vognen for å gi mig en liten bukett granier og sa til mig at jeg hadde vært hans øines lys — virkelig, den gamle mannen sa det! — å, hvor fullt var ikke mitt hjerte da!
Men jeg betenkte mig naturligvis snart; jeg måtte jo ikke komme med tårer i øinene dit jeg skulde, efter alt det som var gjort for mig. Derfor stoppet jeg gråten og overtalte mig til å være rolig ved å si gang på gang til mig selv: «Esther, du må virkelig! Dette duger ikke!» Jeg opmuntret mig nokså bra med dette, enda jeg er redd jeg brukte lenger tid til det enn jeg burde; så kjølte jeg øinene med lavendelvann, og begynte å se ut for London.
Jeg var helt viss på vi var der da vi ennu var en mil borte; og da vi virkelig var der, trodde jeg vi aldri kom dit. Men da vi begynte å skramle fremover brolegningen, og særlig da alle andre kjøretøier så ut til å ville renne på oss og vi på alle andre, begynte jeg å tro vi virkelig nærmet oss reisens ende. Snart efter stoppet vi.
En unge herre som hadde blekket sig til ved et ulykkestilfelle, talte til mig fra fortauet og sa: «Jeg er fra Kenge og Carboy, frøken, i Lincolns Inn.»
«Om De vil ha den godhet, sir,» sa jeg.
Han var svært snild; og da han hjalp mig op i en drosje, efter å ha ordnet med koffertene mine, spurte jeg ham om det var en stor ildebrand noen steder. For gatene var så full av tykk brun røk at knapt noe var til å se.
«Å, kjære, nei da, frøken,» sa han. «Dette er noe spesielt for London.»
Jeg hadde aldri hørt om noe sånt før.
«Tåken, frøken,» sa den unge herren.
«Å, ja visst!» sa jeg.
Vi kjørte langsomt gjennem de skitneste og mørkeste gatene noen kunde sett i hele verden — trodde jeg — og i sånt forvirrende røre at jeg undret mig på hvordan folk kunde bevare vettet sitt, til vi kjørte inn i plutselig stillhet under en gammel porthvelving og over et gammelt torv til vi kom til en underlig krok i et hjørne der det var en inngang opover en bred trapp, rent som inngangen til en kirke. Og det var virkelig også en kirkegård der ute under noen bueganger, for jeg så gravstenene fra trappevinduet.
Dette var Kenge og Carboys kontorer. Den unge herren førte mig gjennem et ytre kontor og inn i mr. Kenges rum — der var ingen i det — og satte høflig en armstol fremfor ilden til mig. Så pekte han på et lite speil som hang på en spiker ved siden av kaminen.
«I tilfelle De ønsker å se på Dem selv, frøken, efter reisen, siden De skal inn til kanslereri. Ikke så det er nødvendig, kan jeg forsikre,» sa den unge herren høvisk.
«Inn til kansleren?» sa jeg forskrekket.
«Bare en formsak, frøken,» svarte den unge herren. «Mr. Kenge er i retten nu. Han bad mig hilse og by Dem noen forfriskninger,» — der var noen kjeks og en vinkaraffel på et lite bord —, «og be Dem se i avisene.» Den unge herren gav mig dem. Så frisket han op ilden, og gikk.
Alt var så underlig — mest underlig for det var kvelden midt på dagen, lysene brente med hvit flamme, og jeg merket jeg leste samme ordene op igjen og op igjen. Det var ikke noe gagn i å holde på sånn; derfor la jeg fra mig avisen, kiket på hatten min i speilet, og så mig rundt i værelset og de lurvete, støvete bordene, på papirhaugene og bokhyllen full av de mest imponerende bøker jeg hadde sett. Så fortsatte jeg å tenke, tenke og tenke; og ilden fortsatte å brenne, brenne og brenne; og lysene fortsatte å flagre og sprute, og der var ingen lyssaks — til den unge herren omsider kom med en svært skitten en. Sånn gikk to timer.
Til sist kom mr. Kenge. Han hadde ikke forandret sig; men han blev forbauset over hvor forandret jeg var blitt og tyktes glede sig ved det. «De skal altså bli selskapsdame hos den unge dame som nu er i kanslerens privatrum, miss Summerson,» sa han; «og derfor tenkte vi det vilde være bra om De var til stede også. De mister vel ikke fatningen fordi det er lordkansleren selv, vet jeg?»
«Nei, sir,» sa jeg, «jeg tror ikke det.» Sant å si, når jeg tenkte mig om kunde jeg ikke skjønne hvorfor jeg skulde gjøre det.
Så gav mr. Kenge mig armen sin, og vi gikk rundt hjørnet, under en buegang, og inn gjennem en sidedør. Og så kom vi gjennem en gang og inn i et hyggelig rum, der en ung dame og en ung herre stod fremfor en stor, buldrende ild. En skjerm var stillet mellem dem og den; de stod og støttet sig til skjermen og talte sammen.
De så op, begge to, da jeg kom inn, og jeg så den unge damen med ildskjæret over sig, og hvor var det ikke en skjønn pike! Med sånt rikt gyllent hår, sånne milde blå øine, og sånt lyst, uskyldig, tillitsfullt ansikt!
«Miss Ada,» sa mr. Kenge, «dette er miss Summerson.»
Hun kom mig til møtes med et velkomstsmil og utstrakt hånd, men tyktes på et øieblikk skifte hensikt og kysste mig. Kort sagt, hun hadde sånt naturlig, fengslende, vinnende vesen at vi om noen få minutter satt i vinduskarmen med ildslyset over oss og talte sammen så fritt og lykkelig som råd kunde være.
For en vekt det falt av mitt sinn! Det var sånn glede å vite hun kunde ha tillit til mig, og like mig! Det var så snildt av henne og så opmuntrende for mig!
Den unge herren var en fjern slektning av henne, fortalte hun mig, og navnet hans var Richard Carstone. Han var en vakker ung mann med et opvakt ansikt og en høist inntagende latter; og efter hun hadde kalt ham borttil oss, stod han ved siden av oss i ildslyset, han også, og talte så muntert, lik en letthjertet gutt. Han var meget ung, ikke mer enn nitten år den gang, om han var fullt det; men næsten to år eldre enn henne. De var begge foreldreløse, og — det var underlig for mig — hadde aldri møtt hverandre før denne dagen. At vi alle tre møttes for første gang, og det på et sånt uvanlig sted, var virkelig noe å samtale om; og vi samtalte om det; og ilden, som hadde sluttet å buldre, blunket til oss med det røde øiet sitt — som Richard sa — lik en søvnig gammel kanslerløve.
Vi samtalte med lav stemme, fordi en stasklædt herre med pung i parykken kom og gikk ustanselig, og hver gang han gjorde det, kunde vi høre en snøvlende lyd i det fjerne, og det, sa han, var en av sakførerne i saken vår som talte til lordkansleren. Han fortalte mr. Kenge at kansleren vilde reise sig om fem minutter; og snart hørte vi ståk og tråkk av mange føtter, og mr. Kenge sa at retten nu var hevet, og at hans herlighet var i sideværelset.
Herren med pungparykken åpnet døren næsten straks, og bad mr. Kenge komme inn. Vi gikk da alle inn i sideværelset; mr. Kenge først med den kjære venninnen min — det er så naturlig for mig å skrive det nu —, og der, enkelt klædt i sort, satt hans herlighet i en armstol ved et bord nær ilden; embedskappen hans med de skjønne gullkniplingene lå slengt over en annen stol. Han så granskende på oss da vi steg inn; men hans vesen var både høflig og vennlig.
Herren med parykken la bunker med papir på hans herlighets bord, og hans herlighet valgte i taushet ut et bestemt og bladde i det.
«Miss Clare,» sa lordkansleren. «Miss Ada Clare?»
Mr. Kenge presenterte henne, og hans herlighet bad henne sette sig i nærheten av ham. At han beundret henne og var interessert i henne kunde endog jeg se. Det rørte mig at en sånn skjønn ung skapnings hjem skulde representeres av dette tørre offisielle stedet. Lordkansleren så i beste fall ut som en dårlig stedfortreder for foreldres kjærlighet og stolthet.
«Vedkommende Jarndyce,» sa lordkansleren, han bladde stadig i dokumentet, «er Jarndyce av Bleak House.»
«Jarndyce av Bleak House, mylord,» sa mr. Kenge.
«Et trist navn,» sa lordkansleren.
«Men ikke noe trist sted for tiden, mylord,» sa mr Kenge.
«Og Bleak House,» sa hans herlighet, «ligger i —»
«Hertfordshire, mylord.»
«Mr. Jarndyce av Bleak House er ikke gift?» sa hans herlighet.
«Han er ikke gift, mylord,» sa mr. Kenge.
Pause.
«Unge mr. Richard Carstone er til stede?» sa lordkansleren og kastet et blikk mot ham.
Richard bukket og steg frem.
«Hm!» sa lordkansleren og bladde i dokumentet.
«Mr. Jarndyce av Bleak House, mylord,» sa mr. Kenge med lav stemme, «om jeg tør våge å minne Deres herlighet om det, sørger for en passende selskapsdame for —»
«For mr. Richard Carstone?» syntes jeg — men jeg er ikke viss på det — jeg hørte hans herlighet si med like lav stemme og med et smil.
«For miss Ada Clare. Dette er den unge damen. Miss Summerson.»
Hans herlighet gav mig et mildt blikk og svarte svært nådig på min hilsen da jeg neide for ham.
«Miss Summerson er ikke i slekt med noen av partene i saken, tror jeg?»
«Nei, mylord.»
Mr. Kenge bøide sig frem før han hadde talt helt fra sig, og hvisket til hans herlighet. Han lyttet med øinene festet på papirene, nikket et par ganger, bladde igjen, og så ikke mer på mig, før da vi skulde gå.
Mr. Kenge, og Richard med ham, trakk sig nu tilbake til der jeg stod, nær døren, og lot kjæledeggen min — det er så naturlig for mig nu! — sitte ved siden av lordkansleren. Hans herlighet talte litt med henne i stillhet. Hun fortalte mig senere at han spurte henne om hun hadde overtenkt vel den foreslåtte ordning, og om hun trodde hun vilde bli lykkelig under taket til mr. Jarndyce av Bleak House, og hvorfor hun trodde det? Så reiste han sig og sendte henne høflig fra sig. Han talte nu et par minutter med Richard Carstone, ikke sittende, men stående, mer liketil og mindre seremoniøst — som han ennu visste, enda han var lordkansler, hvordan han skulde vinne fortroligheten til en gutt.
«Nuvel!» sa hans herlighet høit. «Jeg skal utferdige bestemmelsen. Mr. Jarndyce av Bleak House har, så vidt jeg kan dømme,» og det var nu han så på mig, «valgt en meget god selskapsdame til den unge damen, og hele ordningen synes å være den beste omstendighetene tillater.»
Han sendte oss bort på hyggelig vis, og vi gikk ut alle sammen, og følte oss meget takknemlig mot ham for han hadde vært så velvillig og høflig; og sikkert nok hadde han ikke mistet noe av sin verdighet for det; vi syntes han tvert imot hadde vunnet.
Da vi kom under buegangene, husket mr. Kenge at han måtte gå tilbake et øieblikk og stille et spørsmål; vi blev stående i tåken, ved siden av lordkanslerens vogn og tjenere som ventet på han skulde komme ut.
«Vel!» sa Richard Carstone. «Så er det over! Og hvor skal vi så gå, miss Summerson?»
«Vet ikke De det?» sa jeg.
«Slett ikke,» sa han.
«Og vet ikke du det, kjære?» spurte jeg Ada.
«Nei!» sa hun. «Ikke du heller?»
«Nei, slett ikke,» sa jeg.
Vi så på hverandre, halvt bedende for vi var så lik barna i skogen, da en underlig liten gammel kone med flatklemt hatt og veske kom mot oss, og neide og smilte, med meget høitidelig mine.
«Å!» sa hun. «Myndlingene i Jarndyce-saken! Meget lykkelig, kan jeg forsikre, ved å ha den ære! Det er et godt varsel for ungdom, og håp, og skjønnhet, når de møtes på dette sted, og ikke vet hvad følger det kan ha.»
«Gal!» hvisket Richard; han trodde ikke hun kunde høre det.
«Riktig! Gal, unge herre,» svarte hun så hurtig at han blev rent forfjamset. «Jeg har vært myndling selv. Jeg var ikke gal den gang,» hun neide dypt og smilte for hver setning. «Jeg hadde ungdom og håp. Jeg tror, skjønnhet. Det har lite å si nu. Ikke noe av det kunde hjelpe mig eller frelse mig. Jeg har den ære å være i retten til stadighet. Med mine dokumenter. Jeg venter en dom. Om kort tid. På dommens dag. Jeg har opdaget at det sjette segl i åpenbaringens bok er det store segl. Det har vært åpnet i lang tid. Kjære, motta min velsignelse!»
Da Ada var litt skremt, sa jeg for å blidgjøre den stakkars gamle damen, at vi takket henne meget.
«Ja-a!» sa hun affektert. «Jeg kan tenke mig det. Og her er Konversasjons-Kenge. Med sine dokumenter! Hvordan står til, Deres høiedle nåde?»
«Riktig bra, riktig bra! Så, vær nu ikke plagsom, så er De snild og god da!» sa mr. Kenge og førte tilbaketoget.
«På ingen måte,» sa den stakkars gamle damen og holdt sig ved siden av Ada og mig. «Alt annet enn plagsom. Jeg skal overføre godser til dem begge to — og det er da ikke å være plagsom, kan jeg tro? Jeg venter en dom. Om kort tid. På dommens dag. Dette er et godt varsel for dere. Motta min velsignelse.»
Hun stoppet nedfor den bratte, brede trappen; men vi så oss tilbake da vi gikk op, og hun stod der ennu, og sa, mens hun neide og smilte for hver setning: «Ungdom og håp. Og skjønnhet. Og kanslerrett. Og Konversasjons-Kenge! Ha! Kjære, motta min velsignelse!»