Bleak House – Ødegården 1/02
ANNET KAPITTEL
I den fasjonable verden.
Det er bare et glimt av den fasjonable verden vi trenger til denne samme sølete eftermiddagen. Den er ikke så ulik kanslerretten, så vi kan fly fra den ene scenen til den andre som kråken flyr. Både den fasjonable verden og kanslerretten er bestemt av precedenser og skikk og bruk. Det er ikke noen stor verden. I forhold til denne vår verden, som har sine grenser også — som Deres høihet skal finne når De har gjort ferden gjennem den og kommer til kanten av tomrummet bortenfor den — er den en svært liten flekk. Det er meget godt i den; det er mange gode og sanne mennesker i den; den har sin fastsatte plass. Men det vonde ved den er at den er en verden svøpt inn i altfor meget juvelérs bomull og fin ull og kan ikke høre bruset fra den større verden, og dens vekst er somme tider sykelig på grunn av mangel på luft.
Mylady Dedlock har vendt tilbake til byhuset sitt for noen dager før hun reiser til Paris, der hennes herlighet tenker på å bo noen uker; og derefter er hennes bevegelser ikke ennu bestemt. Den fasjonable intelligens sier så, for å trøste pariserne, og den kjenner alle fasjonable ting. Å kjenne ting anderledes vilde være ufasjonabelt. Mylady Dedlock har vært nede på det hun i familiesamtaler kaller «stedet» sitt i Lincolnshire. Vannene har sloppet løs i Lincolnshire. En bue av broen i parken er blitt undergravd og suget bort. Den nærliggende lave grunnen er i en fjerdingsbredde blitt til en stillestående elv med melankolske trær borti som øier og overflaten prikket av regnet som faller hele dagen lang. Mylady Dedlocks «sted» er blitt ytterst trist. Været har i mange dager og netter vært så fuktig at trærne synes gjennemvåte og skogkarens hugg kan ikke gjøre noe brak eller knekk. Rådyrene forlater søkkemyrene, rent vanntrukne. Børseskudd mister det skarpe smellet i den fuktige luften, og røken stiger sent i en liten sky mot det grønne høidedraget med busker og kratt som danner bakgrunnen for det fallende regnet. Utsynet fra lady Dedlocks vinduer er skiftevis blyfarvet og tusjfarvet. Vasene på stenterrassen i forgrunnen opfanger regnet hele dagen, og de tunge dråpene faller, drypp, drypp, drypp, hele natten på de brede brostenene på den stien som fra gamle dager av kalles Spøkelsesstien. Om søndagene er den vesle kirken i parken muggen og jordslått; den eketres prekestolen svetter koldt, og det lukter og smaker i det hele tatt som av de gamle Dedlockene i gravene deres. Lady Dedlock — som er barnløs — ser ut i skumringen fra boudoiret sitt mot en tilsynsmanns hytte, ser lyset fra ilden på kaminen på gitterrutene, røken som stiger op fra skorstenspipen, og et barn, jagd av en kvinne, springer ut i regnet for å møte en innsvøpt mann som kommer inn gjennem porten, og hun er kommet i riktig dårlig humør. Lady Dedlock sier hun «kjeder sig ihjel».
Derfor er lady Dedlock kommet fra stedet i Lincolnshire og overlatt det til regnet og kråkene og kaninene og rådyrene og rapphønsene og fasanene. Maleriene av de avdøde fortids Dedlockene hadde sett ut som de forsvant inni de fuktige veggene av pure melankolien, da hovmesteren passerte gjennem de gamle rummene og lukket vindusskåtene. Og når de vil komme igjen kan den fasjonable intelligens ikke si; den er som den vonde allvitende om fortiden og nutiden, men ikke om fremtiden.
Sir Leicester Dedlock er bare baronet; men det finnes ikke mektigere baronet enn han. Hans slekt er så gammel som alle hauger, og uendelig mer respektabel. Han har en formodning verden sånn i sin almindelighet kunde greid sig uten hauger, men vilde vært fortapt uten Dedlocker. Han vilde i det hele tatt gå med på at naturen er en god idé — litt simpel kanskje, når den ikke er stengt av med et parkgjerde — men en idé som for sin utøvelse er avhengig av de store landsens slekter. Han er en gentleman med streng samvittighet, full av forakt for alt lavt og simpelt, og rede på korteste varsel å dø hvad død en bare vil for det minste inngrep i hans integritet. Han er en ærekjær, trassig, ærlig, høisinnet, voldsomt fordomsfull, fullstendig urimelig mann.
Sir Leicester er tyve år eldre enn mylady. Han vil aldri se femogseksti igjen, eller kanskje seksogseksti, eller ikke engang syvogseksti. Han har et rykk av gikten nu og da og går litt stivt. Han har et verdig vesen, med sitt gråsprengte hår og kinnskjegg, sin fine skjorteknipling, sin rene hvite vest og blå frakk med blanke knapper som alltid er gjenknappet. Han er ceremoniøs, staselig, høist høflig mot mylady ved alle høve, og holder hennes personlige charme i den høieste aktelse. Hans galante vesen mot mylady har aldri forandret sig siden han beilet til henne, og er det eneste vesle romantiske trekk hos ham.
I virkeligheten giftet han sig med henne av kjærlighet. Det hviskes i krokene at hun ikke engang hadde familie; men hvordan det nu var med det, så hadde sir Leicester så meget familie at han kanskje hadde nok og kunde greie sig uten noe mer. Men hun hadde skjønnhet, stolthet, ærgjerrighet, uforskammet vilje, og vett nok til å dele ut på en legion fine damer. Rikdom og rang føid til dette, og hun steg snart høit; og i årevis har nu lady Dedlock vært midt i centrum av den fasjonable intelligens og i toppen av det fasjonable treet.
Hvordan Aleksander gråt da han ikke hadde flere verdener å seire over, vet alle — eller skulde ha grunn til å vite nu, siden den saken er blitt nevnt nokså hyppig. Lady Dedlock, da hun hadde seiret over sin verden, smeltet ikke bort, men heller frøs til. Anstrengt fatning, utslettet ro og blindhet, sinnsro på grunn av utmattelse, urokket av interesse eller tilfredshet, er trofeene hennes seier har vunnet henne. Hun er fullkommen dannet. Skulde hun bli overført til himmelen i morgen, kunde hun ventes å stige dit uten noen henrykkelse.
Hun har ennu skjønnhet, og om den ikke er i sin høisommer, er den likevel ikke i sin høst ennu. Hun har et fint ansikt — oprinnelig av den typen en heller vilde kalt svært vakker enn skjønn, men utviklet sig til det klassiske ved det uttrykk hennes fasjonable stilling gjør nødvendig. Hennes figur er elegant, og har den fordel å virke høi. Ikke så at hun er det, men så at «det meste er laget,» som den høiedle Bob Stables flere ganger har svoret på, «av alle hennes dyder». Den samme autoritet sier at hun er den best striglede kvinne i hele stutteriet.
Med alt det fullkomne ved hennes hode har lady Dedlock kommet inn fra stedet sitt i Lincolnshire for å tilbringe noen få dager i byhuset sitt før hun reiser til Paris, der hennes nåde tenker på å bli noen uker; derefter er hennes bevegelser ikke bestemt. Og i byhuset hennes, på denne mørke, sølete eftermiddagen, presenterer en gammeldags gammel gentleman sig, juridisk fullmektig og advokat ved kanslerretten, som har den ære å være juridisk rådgiver hos Dedlockene, og har så mange støpejerns skrin på kontoret sitt med dette navnet utenpå som den nuværende baronet var mynten til tusenkunstneren og stadig trollet gjennem hele settet. Gjennem hall'en og op trappen, og gjennem gangene, og gjennem rummene, som er svært strålende i sesongen og svært triste utom den — et feland å besøke, men en ørken å bo i — blir den gamle herren ført av en Merkur med pudret hår til lady selv.
Den gamle herren er rusten å se til, men har ry for å ha gjort gode forretninger med aristokratiske giftermålsordninger og aristokratiske testamenter, og for å være svært rik. Han er omgitt av en mystisk stråledis av familiefortroligheter, som han er kjent for å være den tause bevareren av. Det er fornemme mausoleer grunnlagt for århundrer i bortgjemte lysninger i parker, omgitt av voksende tømmerskog og bregner, som kanskje gjemmer på færre fornemme hemmeligheter enn de som vandrer rundt blandt menneskene lukket inne i mr. Tulkinghorns bryst. Han er av den gamle skole, som en kaller det, en frase som vanligvis betegner enhver skole som synes aldri å ha vært ung. Han bærer knebukser med bånd, og leggins eller strømper. En særegenhet med de sorte klærne og de sorte silkestrømpene hans, enten de er av silke eller ull, er det at de aldri skinner. Stum, tilknappet, uten svar på noe lysblink, er drakten hans lik ham selv. Han taler aldri uten han blir spurt om råd i hans ed, Han påtreffes somme tider, uten å tale, men helt som hjemme, ved hjørnet på middagsbord i store landsens hus, og nær døren i salonger, som den fasjonable intelligens er veltalende om; ingen kjenner ham der, og halvparten av adelsskapet stanser og sier: «Nå, god dag, mr. Tulkinghorn!» Han mottar hilsningene høitidelig, og begraver dem sammen med alt det andre han har kunnskap om.
Sir Leicester Dedlock er hos mylady, og han er lykkelig ved å se mr. Tulkinghorn. Det er noe foreldet ved ham som alltid er behagelig for sir Leicester; han mottar det som en slags tributt. Han liker mr. Tulkinghorns drakt; det er som en slags tributt i den også. Den er ytterst respektabel, og likeens på en vis juridisk og tjeneraktig. Den betegner så å si hovmesteren i de juridiske mysterier, kjellermesteren for den juridiske kjelleren hos Dedlockene.
Har mr. Tulkinghorn noen idé om dette selv? Kanskje, og kanskje ikke; men det er denne merkelige omstendighet å merke sig ved alt som har noen forbindelse med lady Dedlock som en av en klasse — som en av lederne og de representative i hennes vesle verden. Hun holder sig selv for å være et vesen ingen kan gjennemskue, helt utenfor vanlige dødeliges teft og rekkevidde — ser sig selv i et speil der hun virkelig ser sånn ut. Likevel kjenner hver liten dunkel stjerne som kretser rundt henne, fra kammerpiken til sjefen for Den italienske opera, svakhetene hennes, fordommene, dårskapene, hovmodet og lunene hennes; og de opfører sig efter så akkurat en kalkulasjon og så nøiaktig et mål av hennes moralske natur som skredderen hennes tar av hennes fysiske proporsjoner. Er det en ny drakt, en ny skikk, en ny sanger, en ny danser, en ny slags juvéler, en ny dverg eller kjempe, et nytt kapell et nytt hvad som helst å merke sig? Det er ærbødige mennesker i et dusin forskjellige kall som lady Dedlock ikke mistenker for noe annet enn at de ligger nesegrus for henne, som kan fortelle henne hvordan en skal behandle henne som hun var et barn, som ikke gjør annet enn å pleie henne hele deres liv, som ydmykt later som de følger henne med dyp underdanighet og i virkeligheten leder henne og hele hennes tropp efter sig, som når de får en på kroken, har den alle på kroken, og drar avsted med dem som Gulliver drog avsted med den staselige flåten til lilliput-kongen.
Derfor, om mr. Tulkinghorn kanskje ikke vet hvad som går for sig i Dedlock-sinnet nu, er det meget sannsynlig han kanskje gjør det.
«Myladys sak har igjen vært for kanslerretten, har den, mr. Tulkinghorn?» sier sir Leicester og gir ham hånden. «Ja. Den har vært fore igjen i dag,» svarer mr. Tulkinghorn, han gjør et av sine rolige bukk for mylady, som hviler på en sofa nær ilden og beskytter ansiktet sitt med en håndskjerm.
«Det vilde være unyttig å spørre,» sier mylady, med tristheten i Lincolnshire-stedet ennu over sig, «om det er gjort noe.»
«Ikke noe De vilde kalle noe, er blitt gjort i dag,» svarer mr. Tulkinghorn.
«Og ikke blir det gjort noen gang heller,» sier mylady. Sir Leicester har ikke noe imot en uendelig prosess for kanslerretten. Det er en langsom, dyr, britisk samfundsmessig ting. Visstnok har han ingen livsinteresse i den omtalte prosessen; hennes del i den var den eneste eiendom mylady bragte ham; og han har en skyggeaktig forestilling at det at navnet hans — navnet Dedlock — er med i en sak og ikke i titelen til den saken er en høist latterlig ting. Men han anser kanslerretten, om den også skulde innebære en tilfeldig uthaling av rettens gang og litt forvirring, som noe planlagt i forbindelse med andre sånne ting av menneskelig visdoms fullkommenhet til den evige ordning — menneskelig talt — av alle ting. Og han har i det hele den faste mening at det å la sitt ansiktsuttrykk bifalle noen klage vedkommende den vilde være å opmuntre en eller annen person i de lavere klasser til å gjøre oprør noen steder.
«Siden noen få nye beedigede vidnemål blev dokumentert,» sier mr. Tulkinghorn, «og siden de er korte, og siden jeg alltid handler efter det plagsomme prinsipp å be om lov til å gjøre mine klienter bekjent med det jeg foretar mig i en sak,» forsiktig mann, mr. Tulkinghorn, tar ikke større ansvar enn nødvendig, «og videre, siden jeg ser De reiser til Paris, har jeg tatt dem med i lommen min.»
Sir Leicester skulde reise til Paris også, i forbigående sagt, men nytelsen av den fasjonable intelligens var hos hans lady.
Mr. Tulkinghorn tar frem papirene sine, ber om lov til å legge dem på et gyllent bord ved myladys albue, setter brillene på sig, og begynner å lese ved lyset fra en lampe med skjerm over.
«I kanslerretten. Mellem John Jarndyce —»
Mylady avbryter og ber ham hoppe over så mange av de formelle redslene som han kan.
Mr. Tulkinghorn kaster et blikk over brillene, og begynner å lese igjen lenger nede. Mylady hører på likegyldig og foraktelig uopmerksom. Sir Leicester i en stor stol ser på ilden og tykkes ha en ophøid forkjærlighet for de juridiske gjentagelser og omstendeligheter som deler av det nasjonale bolverk. Det treffer sig sånn at varmen er sterk der mylady sitter; og at håndskjermen er mer vakker enn nyttig, makeløs, men liten. Mylady forandrer stilling, ser papirene på bordet — ser nøiere på dem — ser på dem enda nøiere — spør impulsivt:
«Hvem har skrevet av dette?»
Mr. Tulkinghorn stanser op, overrasket av myladys livfullhet og uvanlige stemme.
«Er det dette dere kaller juridisk skrift?» spør hun, ser bent på ham igjen på sin likegyldige måte og leker med skjermen sin.
«Ikke helt.» Mr. Tulkinghorn studerte den mens han talte. «Sannsynligvis er den juridiske karakter den har erhvervet efter den oprinnelige håndskrift var fordervet. Hvorfor spør De?»
«Hvad som helst til å få omskifte på denne avskyelige ensformigheten. Å, fortsett, er De snild!»
Mr. Tulkinghorn leser igjen. Varmen blir sterkere, mylady skjuler ansiktet sitt. Sir Leicester døser av, men farer plutselig op og roper: «Hvad? — hvad sa De?»
«Jeg sier jeg er redd,» sier mr. Tulkinghorn som hadde reist sig brått, «at lady Dedlock er syk.»
«Matt,» mumler mylady med hvite lepper; «bare matt; men det er som en dødsens matthet. Tal ikke til mig. Ring, og før mig til værelset mitt!»
Mr. Tulkinghorn går inn i et annet værelse; klokker ringer, føtter sleper og hamrer, så blir det stilt. Til slutt ber Merkur mr. Tulkinghorn komme tilbake.
«Bedre nu,» sier sir Leicester, han vinker til sakføreren at han skal sette sig og lese til ham alene. «Jeg blev rent forskrekket. Jeg har aldri visst mylady har besvimt før. Men været er ytterst prøvsomt — og hun blev virkelig kjedet ihjel der nede på vårt sted i Lincolnshire.»