Blandt Kristiania-Vampyrer/08
VIII.
Dagmars flugt.
Vi vender nu tilbake til den agtværdige familie Danielsen. Det var søndags kveld ved nitiden.
Familien hadde allerede spist til aftens, og bordet var avdækket. Danielsen sat i sofaen og røkte sin pipe, rød og tilfreds efter det indtagne kvantum akvavit. Madamen læste i en andagtsbok, mens Dagmar sat og heklet, mens hun anstrengte sig for at være saa rolig som mulig, saa ingen skulde merke noget paa hende. Tiden sneg sig frem med irriterende langsom sneglegang.
Tilsidst reiste Dagmar sig, gik hen i bokhylden og søkte, derfra kredset hun omkring i værelset og fortsatte at søke, som det syntes uten resultat.
„Hvad ser du efter?“ spurte moren.
„Den kurrende due i klipperisten,“ svarte Dagmar,
„Du har den vel oppe.“
„Ja, jeg maa nok det.“ Hun gik ut av døren og op paa sit lille værelse og tændte lampen der. Frem fra en krok trak hun en fuldpakket vadsæk og en kurv. Derpaa tok hun paa sig kaapen og spændte vadsækken paa sig ved hjælp av en rem. Nu var hun færdig, men der manglet endnu nogen minutter. Hun fremtok et stykke papir og skrev derpaa:
Jeg elsker Oskar Boye og kan ikke leve uten ham; derfor reiser jeg. Farvel!
Eders hengivne
Dagmar.
Der randt etpar taarer nedover hendes kinder, da hun la papiret paa det lille bord ved sin seng. Hun gik bort til vinduet, aapnet det paaklem og saa ut. Det var temmelig mørkt, hun kunde saavidt skjelne berget, som laa tæt ind mot huset.
Listende skridt lød nedenfra. Hendes hjerte banket sterkt, som hun vendte sig og trak en klædessnor frem, i den ene ende hadde hun bundet et blylod.
Nu øinet hun en mørk skikkelse dernede. „Parat!“ lød det nedenfra.
Dette var rigtignok ikke det løsen, hun hadde ventet, heller ikke var det Gregorius's stemme, men hun fik dog ikke derfor nogen mistanke. Uten betænkning slog hun vinduet helt op og firte blyloddet ned. Et øieblik lød det nedenfra: „Træk op!“
Hun gjorde saa og hadde straks efter taugstigen i haanden. Det var et øjebliks sak for Dagmar at fæste den til vinduskarmen. Nu steg hun op paa bordet og derfra ut av vinduet. Da hun hadde faat sikkert fotfæste i stigen, grep hun med den ene haand kurven, holdt sig fast med den anden og begyndte nedstigningen. Taugstigen rak ikke helt ned til jorden, men da hun naadde siste trin, blev hun grepet av sterke armer og løftet ned. Foran sig saa hun en mørkskjægget fyr med blaa briller.
„Kom saa, min frøken!“ skarrede han.
„Men stigen?“ spurte hun.
„Den lar vi hænge. Vi har ingen tid at tape. Værsaagod ta min arm — jeg skal bære Deres kurv.“
Hun tok hans arm og lot ham føre sig ut. Hendes sindsbevægelse var saa sterk, at alt gik rundt for hende. Hun gjenvandt ikke riktig sin fatning, før de kom ned i Maridalsveien, hvor der holdt en indelukket vogn.
„Værsaagod stig ind, frøken,“ sa hendes ledsager, i hvem vi gjenkjender Schwartz. „Saa kjører vi til det hotel, hvor Boye vil møte Dem. Han og jeg er gode venner, skal jeg oplyse.“
„Tak,“ svarte Dagmar og steg ind, hvorpaa Schwartz rakte hende kurven, slog døren igjen og satte sig op til kusken.
I skarpt trav bar det Maridalsveien og Møllergaten nedover. Langt om længe blev vogndøren slaat op, og Schwartz hjalp Dagmar ut, vendte sig derpaa mot kusken og betalte ham.
Da han var kjørt bort, sa Schwartz: „Nu befinder vi os ved bestemmelsesstedet, frøken, og min mission er snart ophørt. Som De ser, har Deres forlovede valgt et beskedent, avsides litet hotel, og det med hensigt, for her vil De ikke risikere at bli gjenkjendt, og intet sladder vil komme ut. Verten her er en utmerket dannet og pen mand. Jeg vil nu anbefale Dem til hans omsorg, til Boye indfinder sig.“
„Mange tak for al Deres venlighet,“ svarte Dagmar.
„Værsaagod!“ Hun fulgte ham ind i hotel Valhallas kafé, hvor Madsen stod ved disken, men ellers intet menneske var tilstede.
Madsens krypende høflighet tiltalte paa ingen maate Dagmar.
„Er Johnsen tilstede?“ spurte Schwartz.
„Jo bevares — Værsaagod mit herskab!“ Han viste dem opover trappen. Schwartz banket paa, og de traadte ind i et fuldt oplyst, komfortabelt møbelert værelse.
Heinert traadte dem imøte, sortklædt og med hvit slips og bukket med anstand.
„De er altsaa den dame, som skal spise tilaftens her med det lille selskap?“
„Javist,“ svarte referenten. „Her er bestilt værelse til frøkenen inat ogsaa,“
„Det er det. Men da værelset endnu ikke er istandsat, kanske frøkenen behager at ta plass her saalænge ― skuespillerne vil vist snart indfinde sig.“
„Tak,“ svarte Dagmar. Schwartz bød hende nu godaften, idet han bad hende hilse Boye, og fjernet sig.
Dagmar var opfyldt av underlige følelser, som hun tok tøiet av sig. Efter tjeneren dernede at dømme, hadde hun antat, at verten maatte være en yderst tarvelig fyr, derfor var hun blit temmelig forbauset ved synet av ham. Han saa jo ut som en fuldstændig gentleman, talte et dannet sprog og førte sig helt elegant.
Dagmar gik hen til speilet og ordnet sit haar. Heinert stod der og betragtet hende med et stjaalent blik, Hans øine lyste av henrykkelse og blodet steg ham til hodet ved synet av denne nydelige, slanke pike med det fremmede, deilige ansigt og et haar, ravnsort som en zigøinerskes. Heinert hadde kjendt og elsket mange kvinder, men ingen av dem hadde gjort slikt indtryk paa ham som Dagmar. De sidste dager hadde hun stadig været i hans tanker, han hadde brændt av længsel efter hende, og nu — nu stod han endelig nær ved maalet.
Som Dagmar vendte sig bort fra speilet og hendes blik gled forbi Heinert, faldt det hende med engang ind, at dette ansigt hadde hun bestemt set engang før, men hun kunde ikke erindre hvor.
Hun slog sig ned i sofaen og ga sig til at blade i en Familiejournal. Den formentlige hotelvert holdt paa at pusle med noget borte i skapet.
En liten stund efter kom han bort til hende og sa: „Det er vel ikke noget, frøkenen ønsker?“
„Nei tak,“ svarte han og saa halvt op, idetsamme blegnet han, for hun kjendte vertens ansigt igjen. Det var jo den samme herre, som en aften for nogen dager siden hadde fulgt efter hende og Marthe paa gaten. Denne opdagelse gjorde hende ræd — ikke fordi hun netop tvilte paa, at han var hotelvert; men hun frygtet for, at denne mand kjendte hende, maaske hendes forældre ogsaa, og hadde været med om at utspionere hende. Isaafald hadde Oskar været uheldig i valget av hotel, og hele planen kunde bli røbet.
For at komme paa det rene med, hvad den formentlige hotelvert bar i sit skjold, bestemte hun sig til at utforske ham.
„Undskyld, hr, Johnsen — —“ begyndte hun.
„Til tjeneste, frøken,“ svarte kjøbmanden høflig.
„Der kommer vel ikke andre gjæster gjennom dette værelse. Der er grunde for at jeg ikke ønsker at træffe andre end dem, jeg skal møtes med her iaften.“
„Det vet jeg, min frøken.“
„Hvorav vet De det?“ spurte hun skarpt.
„Jeg tænker mig det. Jeg kjender hr. Boye. Han har været her og bestilt souper til 3 a 4 personer og oplyst, at der kom en dame først. Han skulde vente paa de andre. Denne dame er altsaa Dem, frøken. Deres navn kjender jeg ikke, men jeg tillater mig at formode, at De er skuespiller Boyes forlovede, og at Deres nærværelse her skal være hemmelig. Nuvel, dette vedkommer forresten ikke mig. Men jeg kan forsikre Dem, frøken, om at jeg anser diskrektion som en hotelverts helligste plikt. Jeg er altid diskret like til fingerspidserne. — Ingen av mine ærede gjæster kan nogensinde beskylde mig for at have sladret av skole.“
Disse ord blev fremførte med en saa aapen og ærekjær mine, at de aldeles duperte Dagmar. Nei, hun hadde nok tat feil — dette kunde ikke være den samme, som hadde forfulgt Marthe og hende. Denne hotelvert var nok den personificerte ærlighet.
Dagmar nikket med hodet, som om hun vilde si, at hun trodde ham paa hans ord.
„De spiller jo en ny operette paa teatret ikveld,“ sa Heinert efter en pause. „Det kommer vel til at trække ut litt over klokken ti, før hr. Boye og hans følge er her. Ønsker ikke frøkenen en liten forfriskning imens?“
„Tak ― jeg vet ikke.“ Igrunden var hun litt tørst. Hr. Boye ba mig spørre, hvad frøkenen ønsket servert. Skal det være portvin, rødvin, sherry eller champagne?“
„Tak, jeg tror ― ― et litet glas rødvin.“
„Til tjeneste, vi har netop en ypperlig Burgunder.“
Straks efter satte han frem et bret med vinflaske og glas. Netop som han hadde trukket flasken op, sa han høflig: Har frøkenen lagt merke til det maleri over sofaen. Det har jeg netop vundet paa en basar.“
Dagmar vendte sig og saa paa maleriet.
Idetsamme trak Heinert en liten papirpose op av sin venstre vestelomme, og mens han med høire haand iskjænket vin, drysset han behændig med den anden haand noget fint pulver av posen ned i glasset — det opløste sig straks i vinen.
Dagmar saa nøie paa maleriet, vendte sig derpaa og sa: „Det er meget vakkert.“
„Ja, det er virkelig pent,“ bekræftet den formentlige hotelvert, „men saa er det ogsaa Einar Baardsen, som har malt det.“
„Jasaa, det er Baardsen.“ Dagmar kjendte nok dette bekjendte navn i kunstnerverdenen.
„Værsaagod.“ Heinert presenterte brettet for hende.
„Tak.“ Dagmar tok glasset; uten at ane noget ondt førte hun det til læperne. Hun var tørst og trodde, at Burgunder var en let vin. Hun drak glasset halvt ut.
Der gled et triumferende smil over Heinerts ansigt.
Dagmar satte glasset ned. Vinen smakte hende. Men hvad var det for en besynderlig eftersmak, som bragte hende til at snøre læperne sammen. Rødvinen var sikkert av daarlig kvalitet, hun kunde ikke forstaa det anderledes.
„Frøkenen er jo musikalsk?“ tillot Heinert sig at spørre.
„Hvordan kan De vite det?“ svarte hun.
„Det ser jeg paa formen av Deres fingre. Det kan aldrig slaa feil — De spiller piano,“ tilføiet han smilende.
„Det gjør jeg ganske rigtig,“ svarte hun og saa forbauset op paa ham. Dette forekom hende at være en intelligent hotelvert.
„Hvilken komponist synes frøkenen bedst om — Offenbach eller Suppé?"
„Ubetinget Suppé,“ svarte hun.
„Det er jeg enig med Frøkenen i. Suppé er mit ideal av en komponist.“
Der fulgte en pause. Heinert spankulerte frem og tilbake paa gulvet, mens der spillet et eiendommelig smil om hans læper.
Dagmar følte sig saa underlig tilmote. Blodet steg hende op til kinderne, hun fik en egen, løftende fornemmelse, men følte samtidig sine sanser omtaakes.
Hvad var dog dette? Hun anstrengte sine tanker, og med engang gik to ting op for hende: Vinen var blandet, og denne fyr var ingen hotelvert.
- Næste bind av
- STJERNESKUD PAA EKEBERG
- heter:
- I HOVEDSTADENS MALSTRØM