Blandt Kristiania-Vampyrer/05
V.
Bak kulisserne.
Det var fire dager senere henimot middag. Paa Folketeatret hadde de prøve paa den nye operette og der var nu pause mellem tredje og fjerde akt, som var den sidste. De fleste av personalet var gaat for at rekreere sig paa en nærliggende restauration, som bar navnet Hjørnet, mens statister og korister drev omkring paa scenen og bak kulisserne.
Der bak gik ogsaa Helge Gran spankulerende frem og tilbake med stok i haanden. Fælt og støvet var der her, men Helge fandt det likevel ganske interessant, naar han erindret, hvormange minder var knyttet til dette sted. Her bak hadde nok Henrik Ibsen vandret mangengang i mørke betraktninger over Det norske Theaters skjæbne, da han var direktør. Dernede i orkesteret hadde Ole Bull ført taktstokken ved teatrets første aapning. I dette teater hadde mangfoldige direktører med sine selskaper forsøkt sin lykke, men de fleste var gaat ad undas og reist fra Kristiania med tomme lommer og bitre minder.
Dette teater forekom Helge som et klassisk sted, og livet bak kulisserne fandt han interessant, hvilket jo altid uindviede gjør, da de ikke kjender skyggesiderne. Skuespillernes lette, løsslupne maate at omgaas paa og optræden idetheletat var ham, prestesønnen, noget ganske nyt. De levet likesom i en verden for sig selv, disse teatermennesker. Ofte maatte Helge halvveis misunde dem. Han kjendte dem ikke og gik der alene utenfor deres kreds — selvom han hadde kjendt dem, vilde han dog ikke kunne være saa let og munter som dem, tænkte han ofte med mismot ved sig selv. De var jo som glade adelsmennesker disse skuespillere og skuespillerinder, og han, Helge, var tung og stiv som en bjørn likeoverfor dem. Den eneste av dem, han hadde stiftet en smule bekjendtskap med og av og til talte med, var Jupiter Sørensen; men han og Helge var temmelig avmaalte og reserverte overfor hverandre.
Som Helge vandret her i sine egne betragtninger, kom han til at høre et par ord av en samtale mellem to unge piker inde paa scenen.
„Du Lilli,“ sa den ene, „du er bestemt forelsket i Jupiter Sørensen.“
„Aa nei du!“ lo den anden og gjorde et kast med hodet. „Forelske mig i slik en tyksak — det kunde aldrig i verden falde mig ind — ikke engang i søvne.“
Ordene kom saa let og kvikt fra hendes mund. Helge tittet frem bak kulisserne og saa paa hende. Han hadde nok bemerket Lilli før, men først nu kom han til at se rigtig paa hende.
Vakker var hun unegtelig. Hun var liten, men hadde smukke former, og slik reisning der var over denne lille vævre skikkelsen, hun likefrem gnistret av liv og munterhet. Ansigtet var ganske regelmæssig med undtagelse av den lille næse med det flotte, morsomme opsving — efter skjønhetens love var den vistnok ikke, men bevares vel, hvor den næsen klædte hende og gjorde hele uttrykket pikant. Hun hadde svømmende blaa øine; naar hun var alvorlig, fik de et sværmerisk, længselsfuldt træk. Panden var litt lav, derfor klædte den nedkjæmte, vel frisserte gyldenbrune haarlug hende dobbelt. Hun talte godt for sig, hadde en klangfuld stemme og en let, trillende latter. Hun var elegant klædt og syntes ogsaa at være dannet. Lilli var nok egentlig koristinde, men hadde faat en liten rolle i den nye operette.
Helge fandt nok, at Lilli var en interessant fremtoning. Han blev staaende der bak kulissen i stum betragtning av hende i flere minuter.
Saa vak han op ved at høre et skarrende „godmorgen“ bak sig. Der stod Schwartz smilende med utstrakt haand.
„Nu, hvordan liker De Dem i Deres nye stilling?“ spurte han.
„Tak, ganske godt. Si mig, hvem er egentlig den dame der?“
Den anden fulgte hans blik. „Lilli Skjold mener De. Hun er en fattig, forældreløs pike med brændende lyst til teatret og utmerkede anlæg, tør jeg ogsaa si. Hun vil utvilsomt drive det til noget stort.“
„Jasaa.“ Helge lot til at ville si noget mere, som han dog ikke kunde faa over læperne.
Schwartz betragtet ham med et eget smil. Helge rødmet under hans blik ― det forekom ham, at denne mand kunde se tvers igjennem ham.
„Skal jeg presentere Dem for frøken Skjold?“ spurte referenten.
Helge blev endnu rødere. Netop det hadde han tænkt paa ― merkværdig fyr den Schwartz til at kunne læse hans tanker.
„Jo tak ― om De vil være saa snil,“ svarte Helge.
De fulgtes ind paa scenen, hvor presentationen fandt sted.
„Glæder mig at gjøre Deres bekjendtskap,“ sa Lilli; idet hun smilende saa den unge mand like ind i øinene. „De synger charmant.“
Helge blev rent fortumlet ved det sterke, varme blik, hun sendte ham. Han følte sig undselig og forlegen overfor hende, keitet som en skolegut stod han der uten at kunne finde svar. Og han hadde dog kunnet tale med damer før ― som kom paa juleballerne paa landet.
Lilli syntes ikke at se hans forlegenhet, hun begyndte at tale om Kjøbenhavn og Gøteborg, hvor hun hadde været. Hun var vidt bereist den unge dame. Ved det vokste hun i Helges øine.
„Vet dere hvad,“ sa Schwartz, „nu gaar jeg op til kapelmesteren og jeg sender bud efter en flaske punsch.“
„Punsch er min favoritdrik!“ ropte Lilli klappende i hænderne. „Hr. Gran, er De med paa den?“
Helge kunde ikke undslaa sig. Saa gik de ovenpaa, hvor kapelmesteren sat ved pianoet med tændt cigar i munden.
Punsch blev hentet, Schwartz, Helge, Lilli og kapelmesteren slog sig ned omkring et litet bord. Glassene blev fyldte, de klinket og drak.
„De er saa stille og alvorlig Gran,“ sa frøken Skjold livlig. De synes bestemt, at jeg ikke opfører mig rigtig.“
„Hvordan kan De nu si noget slikt, frøken,“ svarte Helge smilende, „tvertimot finder jeg at ― ― ―“
„De finder, at jeg er altfor munter og ellevild, ukvindelig og saa videre, men jeg kan ikke gjøre for det ― jeg er nu engang slik jeg.“
„Det bør De ogsaa være,“ svarte Helge. Litt efter litt blev han smittet av hendes munterhet og deltok med liv i samtalen. Punschen smakte ham utmerket og satte ham i en let, behagelig stemning.
Kapelmesteren satte sig til pianoet og spillet et potpourri av „Den skjønne Helene“. Denne livsglade, bakantiske musik hadde Helge aldrig hørt før; den rev ham aldeles med. Den stemte saa utmerket med omgivelserne her, syntes ham. Musiken gik som ild gjennem hans blod og løftet ham sælsomt.
„Skaal hr. Gran,“ hvisket Lilli.
Da han støtte sit glas mot hendes og saa ind i de fugtigblaa øine, var det som han saa ind i en ny, lokkende fager verden fuld av jublende livsglæde.
Netop som kapelmesteren holdt op med at spille, lød en sterk klokkeringen nede fra scenen. Prøven skulde fortsættes.
Som de gik nedover trapperne, stak Lilli sin arm ind under Helges, han smilte adspredt, men fandt det ganske behageligt at føle hendes arm hvile i sin, hun trak den først til sig, da de naadde scenedøren.
Schwartz saa efter dem og tænkte: Nu har vi agn paa kroken.
Schwartz gik ovenpaa. Han hadde ingen lyst til at se prøven. Han skulde skrive en notis, og det mente han, han likegodt kunde gjøre her. For at sitte uforstyrret, gik han ind i en av garderoberne og slog sig ned der.
Notisen dreiet sig om et slagsmaal i Brogaten. Schwartz hadde ondt for at faa det rette sving paa historien, han skrev, strøk ut, skrev paany, og nede paa scenen hadde de endt prøven, før notisen var færdig.
Der kom en opover trappen og gik ind i sidegarderoben. Han var i godt humør og nynnet halvhøit. Schwartz kjendte nok Oskar Boye igjen paa stemmen.
Oskar satte sig ned paa en stol, saa kom Jupiter Sørensen ind og ropte: „Nu er du her — jeg vilde netop tale med dig.“
„Jeg med dig ogsaa — jeg har faat brev fra tante Seriane.“
„Nu?“
„Hun mottar Dagmar med aapne armer.“
Schwartz, som hørte hvad Jupiter sa inde i det andet rum, studset og la øret til væggen.
Glæder mig at høre, far, for nu har jeg faat en glimrende idé, sa Jupiter.
„Saa hvilken?“
„Jeg har fundet en nøgle, som skal aapne os veien til Danielsens hus.“
„Død og pine!“ mumlet Schwartz indenfor.
„Ja, kan du greie det saa, Jupiter,“ svarte Boye.
Jupiter slog sig ned paa en stol. „Nu skal du høre, Oskar. Som vi før talte om, maa vi i al hemmelighet sende Dagmar et brev, hvori du fremstiller hende enter — eller — enten maa alt være forbi dere imellem, eller hun forlater sit hjem og styrer kursen mot Sandefjord. Forresten er jeg ikke et øieblik i tvil om hvad Dagmar vil vælge. Nu, dette er altsaa brevets indhold, men hvordan brevet skal ekspederes og bortførelsen foregaa, det er netop min glimrende idé. Nu skal du høre, hvordan vi baner os vei til huset. Vi gaar dit lørdag aften og optar mandtal.“
„Aa du er gal!“ ropte Boye.
„Hør nu rolig paa mig. Du og jeg sminker, maskerer og kostumerer os slik, at ingen kan kjende os igjen — kortsagt, saa vi kommer til at se ut som et par gamle mandtalsførere. Vi gaar op til Danielsens og tar hele huset i mandtal. Vi skal nok dupere dem slik at ingen aner uraad. Og du vet nok, hvordan det er, naar mandtalsførerne kommer, da maa alle husets medlemmer møte frem. Vi vælger naturligvis en tid paa kvelden, naar vi maa anta, at Dagmar er hjemme ― la os si klokken syv. Mens vi røgter vort hverv som mandtalsmænd, faar du nok leilighet til at tilhviske Dagmar etpar ord, iallefald at gi hende brevet.“
„Du er en prægtig gut, Jupiter!“ ropte Boye og slog ham paa skuldren. „Første rangs skuespiller blir du aldrig, men til sceneinstruktør duger du.“
„Aa ja du, guderne har begavet mig med klokskap, men negtet mig penger. Paa lørdag hjemsøker vi Danielsens med protokoller under armen.“
„Men naar og hvordan skal vi bortføre hende?“
„Søndag aften klokken ti. Dagmar har sit værelse i anden etage, det vender ut mot bakken nedenfor Gamle Akers kirke, vet du nok. Altsaa Dagmar staar ved sit vindu præcis klokken ti — vor medsammensvorne, pølsemakersønnen, staar nedenfor. Hun sender ned en hyssing med en sten i til ham, han binder en taugstige i hyssingen, hun heiser den op, fæster stigen i vindueskarmen og gaar nedover den. Pølsemakersønnen følger hende ned i gaten, hvor vognmand holder, og hun kjører til et hotel, hvor vi møtes med hende efter teatertid. Mandag morgen gaar hun med dampbaaten til Sandefjord.“
„Altsammen godt uttænkt. Aa hvilken glad aften du, Dagmar og jeg skal ha, naar vi kommer fra teatret søndag aften!“
„Aa ja du — jeg tror nok, vi skal klare braserne.“
„Jeg ogsaa,“ mumlet Schwartz i det andet rum. „Spørs, om jeg ikke gjør dere en strek i regningen, smaagutter!“