Blandt Kristiania-Vampyrer/04
IV.
Schwartz's privatforretninger.
Thorvald Schwartz var bergenser. Han kom til Kristiania som attenaars gut for vel tyve aar siden og gik ind paa Heltbergs studentfabrik. Aaret efter tok han artium med glans. I nogen aar slog han sig igjennem ved at gi informationer, læste alt mulig, han kunde overkomme av videnskabelige saker, men brød sig ikke om at fortsætte studierne. Saa døde hans far, Thorvald arvet en slump penger og slog sig rigtig løs. Han vakte en vis opsigt ved sit vittige hode og løsslupne væsen. Dengang saa han ganske godt ut, og den lykke han gjorde hos middelstandens damer, misbrukte han paa den skjændigste maate. Thorvald hadde glimrende evner og et skarpt hode, men spor av hjertelag eiet han ikke. Da saa hans penger en vakker dag tok slut, var alt, hvad han hadde vundet ved dem, et utstrakt bekjendtskap med fine herrer og mere eller mindre degraderte kvinder. Han opnaaet en referentpost ved en avis ― gagen var temmelig liten, men derfor tænkte Thorvald aldeles ikke at indskrænke sine flotte vaner. Han vilde drikke, leve godt og more sig som før. Derfor begyndte han at utnytte sine bekjendtskaper. For det første slog han en efter en av sine rike venner for penger. Siden gjorde han sig selv til et redskap for at tilfredsstille deres lave tilbøjeligheter. Han førte dem sammen med smukke kvinder og indledet saaledes galante eventyr for dem, men tok sig naturligvis godt betalt for slike vennetjenester. Skjønt alt dette skulde gaa ganske stilfærdig for sig, begyndte Schwartz's galante forretninger snart at bli bekjendt. Hans eget utsvævende liv laa ogsaa klart i dagen, og folk tok til at sky ham. Snart var hans navn og rygte saa tilrakket, at alle bra folk skydde ham; selv de herrer, som han hadde vist nævnte tjenester, begyndte at trække sig tilbake fra ham. For ikke at staa rent paa bar bakke tok han til at „laane“ penger av dem, under trudsel med at røpe deres galante eventyr; men det gik ikke særdeles glat med det, Schwartz maatte nok finde paa mange andre smaakunster for at tjene penger eller skaffe sig kredit. Men han merket nok, at tiderne forandret sig ― det gik stadig ned ad bakke med ham. Ved vor fortællings begyndelse var han temmelig reducert. Ingen som kjendte ham vilde gi ham kredit for en øre, de fleste fine bekjendtskaper hadde svigtet ham aldeles, og hans eget ytre ga et sandt billede av hans utsvævende liv. Men motet og talegaverne hadde han dog endnu ikke mistet, og for uindviede kunde han fremdeles være like farlig. Efter at ha vandret fra den ene avis til den anden, var han endelig havnet i „Dagsposten“, et blad, som stod paa meget svake føtter.
Dagen efterat Schwartz hadde gjort Helge Grans bekjendtskap, laa journalisten tilbakelænet i sin sofa og røkte og læste. Hans værelse var ganske respektabelt møbleret, men hele utstyret tilhørte hans værtinde. Utover bordet laa bøker, papirer, piper og cigarstumper om hinanden, sørgelige beviser paa beboerens totale mangel paa ordenssans, over værelset hvilte en lei medicinlugt. Schwartz hadde været paa en slem rangel natten iforveien, hvad der forresten gik for sig de fleste nætter i uken, hans ansigt var blekt og gustent med ildrøde filipenser paa panden.
Det ringte paa entrédøren, Schwartz rørte sig ikke, før det hadde ringt tre ganger, saa gik han ut og lukket op.
Den indtrædende var en tyk, ældre person i skinnende floshat og elegant høstfrakke. Han hadde blekfedt ansigt, gulrødt haar og tykt kindskjæg av samme farve. Man saa let, at han var en libertiner av første slags. Det var kjøbmand Heinert.
Schwartz studset ved at se kjøbmanden. Denne hans velynder hadde de sidste aar aldeles slaat haanden av ham og neppe hilst paa ham paa gaten. Derfor blev Schwartz saa forbauset ved at se ham komme ind her nu, men samtidig glad — han forstod jo med engang, at Heinert hadde bruk for ham til en eller anden kommission.
„Nu goddag, Schwartz — hvordan har De det?“ sparte kjøbmanden litt overlegen, da han traadte ind.
„Jo tak, hr. grosserer — ganske bra, svarte den anden.
Heinert slengte sig i en gyngestol, gynget litt frem og tilbake, saa halvt op paa journalisten og sa: „Jeg har set en ualmindelig vakker pike flere ganger i det sidste.“
„Saa―aa,“ lo den anden. „Ja, hr. grosserer, der er mange vakre damer her i byen.“
„Ja, men jeg forsikrer Dem ― hun, som jeg har opdaget, er aldeles grandios, er neppe sytten aar, sorthaaret, fint, vakkert ansigt og fuldendte former.“
„Et dydsmønster?“ spurte den anden.
„Forstaar sig. Jeg har set hende to aftener oppe i Akersveien, begge ganger fulgt av en ældre kvinde, barsk som en ulmerdog. Jeg har fulgt efter dem og set, hvor de bor. Hvem den skjønne er, har jeg ogsaa faat vite. Hun heter Dagmar Danielsen, faren er glasmester. Kjender De familien?“
„Saavidt. Jeg har drukket brændevin sammen med Danielsen paa en kafé i Møllergaten. Datteren har jeg set, jeg indrømmer, at hun ser godt ut.“
„Hun er nydelig!“ ropte kjøbmanden henrykt. „Jeg vet neppe, jeg har set en mere tiltrækkende pike end hende. Hun har gjort slikt indtryk paa mig, at jeg ikke faar hende ut av tankerne — hun staar for mig tidlig og sent.“
„Hr. grossereren har det voldsomt,“ lo den anden.
„Rentutsagt, Schwartz — denne pike maa bli min.“
„Grossereren tænker at gjøre hende ægteskapstilbud — jeg tviler ikke om, at glasmesteren vil føle sig smigret ved ― ―“
„Hold op med Deres tøis!“ skrek Heinert. „De forstaar mig nok, mand. Dagmar maa tilhøre mig.“
„Saa-aa.“ Journalisten plantet hænderne i bukselommerne. „Jeg tror virkelig, hun er en anstendig pike, hr. grosserer.“
„Betviles ikke; men kort og godt: De maa skaffe mig en sammenkomst med Dagmar Danielsen.“
„De forlanger meget, hr. grosserer.“
„Jeg vet, De kan det, bare De vil, Schwartz og De vet, jeg har evne til at honorere Dem for Deres bryderi.“
„Saken stiller sig vanskelig,“ mente den anden. „Terrænet maa sonderes nøie.“
„Inden fjorten dager maa De skaffe mig et stevnemøte med hende paa et avsides, litet hotel hos diskrete folk.“
Kort tid at operere paa ― kunde dog kanske la sig gjøre. Men vilde grossereren isaafald gjøre mig den tjeneste at laane mig 200 kroner?“
„Det skal jeg gjøre, naturligvis paa samme favorable vilkaar som alle de foregaaende,“ smilte Heinert.
„Takker saameget, hr. grosserer, skal gjøre mit bedste.“
„Altsaa inden fjorten dager ― ―“
„Skal De faa et stevnemøte med frøken Danielsen,“ fortsatte den anden. „Jeg maa straks begynde mine operationer og se at faa litt indblik i de Danielsenske familieforhold.“
„De kjender glasmesteren, saa maa det jo falde Dem let.“
„Aldeles ikke. Jeg kjender ikke Danielsen saa godt, at jeg kan besøke ham — han er forresten en utilgjængelig fyr. Hans kone er litt kristelig, tror jeg. Om datteren vet jeg intet bestemt, men vil anta, at hun er yderst stilfærdig av sig.“
Kjøbmanden hadde reist sig. „Det skulde nok være morsomt at høre, hvordan De tænker at ta fat paa denne sak, Schwartz, og paa hvilken maate De vil trænge ind i glasmesterens hus.“
„Jeg agter slet ikke at trænge ind i hans hus. Først og fremst vil jeg se at komme til kundskap om frøken Dagmars karakter og vaner i det hele — hvorvidt hun er forlystelsessyk eller religiøs, og specielt, om hun har nogen flamme.“
„Ja, det har nu de fleste unge piker,“ mumlet den anden. „Jeg stoler ubetinget paa Deres kløgt. Godmorgen, Schwartz.“
„Godmorgen, hr. grosserer ― De skal snart faa høre fra mig.“