Blandt Kristiania-Vampyrer/03
III.
Forbuden elskov.
Da Schwartz var gaat, hadde Hørups selskap sceneprøve pas en ny operette. Personalet var en blanding av nordmænd og dansker og talte flere dygtige kræfter.
Ved tretiden var prøven endt, og personalet gik hver til sit. To av skuespillerne gik sammen nedover torvet og tok saa Kirkegaten ned. Begge var nordmænd. Den ene av dem het Oscar Boye og var teatrets første elsker; nogen fremragende skuespiller var han ikke, men hans smukke ydre gjorde utslaget. Det var en slank, blond ung mand med et vakkert, intelligent ansigt, som ogsaa hadde noget godt og vindende ved sig. Hans kamerat het Jupiter Sørensen, en tykfalden, ung mand med et jovialt ansigt og svært, krøllet, lyst haar. Han spillet fordetmeste tjenerroller og utmerket sig ellers som „skuespiller utenfor scenen".
Disse to, som var meget gode venner, styrte kursen. til D'Angleterre.
Som de sat der og ventet paa sin bif, sa Sørensen: „Nu, du har ikke fortalt mig, hvad mottagelse din tilkommende svigerfar ga dig idag.“
„Aa, han ga mig slet ingen mottagelse. Han vilde ikke engang høre paa mig — han bet mig av og bad mig bare pakke mig,“ svarte den anden heftig.
„Nu, det maa jeg si!“
„Aa, den er bedrøvelig hele denne affære,“ fortsatte Boye mørkt. „Mangengang ønsker jeg, at jeg aldrig hadde lært Dagmar at kjende. Hun er jo saa kjæk og vakker og en prægtig pike helt igjennem. Hun elsker mig igjen — det vet jeg sikkert. Men hvad kan det altsammen hjælpe, naar forældrene sætter sig slik paa bakbenene. Hvilke dumme mennesker de er baade faren og moren.“
„Aa ja, Danielsen er en apekat og konen et naut — det er rart, at de kan ha en saa udmerket søt og vakker datter som Dagmar.“
„Ja, det har nok ofte faldt mig ind. Dagmar og jeg var tilfreds ved i al hemmelighet at møtes hveranden dag og vente taalmodig paa bedre dage, men i forrige uke fik nok forældrene rede paa vort forhold, og det later til, at de har tat de skarpeste forholdsregler for at hindre ethvert møte mellem os.“
„Hvordan da?“
„Jo, vil du tænke dig, de bevogter hende næsten som en fange. Hele dagen maa han ikke gaa ut av huset — først om kvelden, naar forældrene vet, at jeg spiller, tillater de Dagmar at gaa en liten tur, vel at merke, under eskorte av en gammel tjenestepike, som har streng befaling til at rapportere alt hvad hun foretar sig. Alt dette har jeg fra min spion, pølsemakersønnen i nabogaarden. Nu har jeg ikke hverken set Dagmar eller hørt noget fra hende paa fem dager. At skrive til hende vil ikke nytte, da alle brevene naturligvis blir opsnappet. Danielsens tænker ganske vist at fortsætte hermed, saalænge vort selskap spiller her i byen.“
„Men dette er jo likefrem barbarisk!“ ropte Jupiter harmfuld.
„Ja, hvad skal jeg vel gjøre?“ fortsatte den anden. Naar forældrene aldeles adskiller Dagmar og mig, saa jeg ikke engang kan sende hende nogen opmuntrende ord, maa jo den stakkars pike tilslut tape motet og finde sig i at opgi enhver forbindelse med mig. Men jeg kan ikke slaa Dagmar av tankerne — aldrig vil jeg komme til at holde slik av nogen kvinde som hende.“
„Det tror jeg vel, kjære ven. Danielsen vilde altsaa ikke høre paa dig idag?“
„Straks jeg nævnte mit navn, skrek han op som en gal: Jeg vil ikke ha no snak med en komediespiller! Pak Dem ut!“
„Jeg tænkte det nok. Det er, fordi du er skuespiller, at han ikke vil vite av dig. Han er av den gamle skole og tror ikke der kan findes bra mennesker inden skuespillerstanden.“
„Var det bare derfor, saa skulde jeg for Dagmars skyld gladelig forlate scenen, saasnart jeg fik et bedre levebrød. Nei, der er nok noget andet ogsaa, som skiller Dagmar og mig ad — gammel, indgroet familiefiendskap.“
„Din familie og Danielsens er altsaa kjendte fra før?“
„Ja, fra mange aar før jeg kom til verden. Jeg tviler ikke paa, at Danielsen og hans kone vilde motta mig som sin svigersøn, selv om jeg var skuespiller, hvis ikke en skummel familiehistorie stod imellem os.“
„Du kunde nu gjerne fortælle mig denne uhyggelige hemmelighet,“ mente Jupiter, ikke saa litet nysgjerrig. „Vi kan jo faa en flaske øl til at skylle den ned med. „En flaske øl, opvarter!“
Da de hadde drukket det første glas, begyndte Boye: „Som du vet, var min far sjømand, han var stadig paa langreiser og var ikke mange maaneder av aaret hjemme. De bodde i Skippergaten sammen med tante Seriane, som drev høkerhandel der. Like over gaten bodde glasmester Danielsen, de handlet hos min tante og var omgangsvenner med hende. To maaneder før jeg blev født drog min far ut paa den reise, han aldrig vendte tilbake fra. Kort tid efter flyttet Danielsens fra Skippergaten op til Telthusgaten, hvor de endnu bor. Ved opgjøret mellem dem og tante blev de næsten uvenner. Tante mente at ha en halv daler tilgode av dem for melk, som madam Danielsen paastod var betalt. Begge stod like fast paa sin ret, og de skiltes temmelig koldt. Saa blev jeg født. Da madam Danielson faa timer efter fik høre det, satte hun sig straks til at koke grøt og sendte samme dag en blaarandet porcelænsterin, fyldt med fløtegrøt, ned til os i Skippergaten, med venskapelig hilsen. Men min tante hadde nok ikke glemt halvdaleren, ialfald passkjønnede hun ikke madam Danielsens opmerksomhet. Min mor fik barselsfeber og døde nogen dager efter min fødsel; paa sit sidste tok hun det løfte av tante Seriane, at hun skulde være mig i mors sted. Imidlertid ventet madam Danielsen forgjæves paa at faa sin blaarandede bolle tilbake. Tilslut sendte hun bud ned efter den. Tante Seriane ga det svar tilbake, at hun ikke fik barselsbollen igjen, før hun betalte den halve daler, hun skyldte for melk. Madam Danielsen kom i fyr og flamme, gik bardus ned i butiken til tante og skjældte hende ut for en tyvekjærring, mens der var fuldt op av kunder tilstede. Tante gav hende nok svar paa tiltale, og de mundhuggedes efter bedste evne en stund, indtil tante vilde sende bud efter en konstabel, da fortrak madamen. Bollen blev aldrig utleveret, men siden den tid har der hersket et dødeligt fiendskap mellem tante og Danielsens.“
Jupiter skoggerlo, saa han rystet. „Men dette er jo smaating,“ sa han, „naar hele fiendskapet ikke dreier sig om andet end en grøtbolle.“
„Ja, du ler du,“ svarte Boye, som dog ikke kunde undertrykke et smil. Men den barselsbollen er det, som adskiller mig og Dagmar og gjør os begge ulykkelige. Jeg har aldrig set den, men tante gjemmer den nok et eller andetsteds. Tre aar efter min fødsel flyttet vi til Sandefjord, hvor hun begyndte en liten handel og slog sig godt op. Tante Seriane har sørget for mig paa bedste maate og holdt mig i god skole ja, et udmerket menneske er hun helt igjennem, det maa jeg si; men hun har smaa særheter. Den dag idag nævner hun ikke familien Danielsen, uten at hendes stemme dirrer av harme, og Danielsens paa sin side bærer et rasende hat til hele vor familie, det har Dagmar fortalt mig.“
„Hvad tænker du nu at gjøre?“ spurte Jupiter.
„Det vet jeg virkelig ikke ― saken ser aldeles haapløs ut. Kan ikke du gi mig et raad?“
Idetsamme bar opvarteren to biffer ind til skuespillerne. Da han hadde trukket sig tilbake, sa Jupiter: Naar jeg har spist, skal jeg tænke nærmere paa det. Jeg faar aldrig saa lyse ideer, som naar jeg er god og mæt.“
Efterat de hadde sat maten tillivs, lænte Jupiter sig mæst og veltilfreds tilbake i stolen.
„Hør nu, Oskar,“ begyndte han. „Naar Danielsens er saa grusomme at ville skille sin datter fra hendes elskede, saa er der bare en ting at gjøre for dig: Du maa bortføre Dagmar!“
„Kom ikke med slikt vrøvl,“ mumlet den anden ærgelig.
„Jeg forsikrer dig, det er mit rene alvor. Enten maa du gi avkald paa hende eller bortføre hende og holde hende skjult, og saaledes tvinge forældrene til at gi efter.“
„Men jeg kan da ikke ha hende hjemme paa min ungkarsleilighet.“
„Nei, du maa sende hende bort fra byen til din tante i Sandefjord for eksempel.“
„Men jeg har jo før fortalt dig om dette familiefiendskap,“ svarte Boye.
„Kanske din tante, netop fordi hun er sint paa Danielsens, vilde være med paa dette puds, og var villig til at motta Dagmar hos sig.“
„Du sier noget!“ ropte den anden livlig. „Ja, jeg tror virkelig, at tante Seriane vil hjælpe mig. Forresten, naar hun faar se Dagmar, vil hun vistnok bli aldeles indtat i hende og gjerne la hende bo hos sig, hvorlænge det skal være.“
„Det tror jeg ogsaa ― paa den maate kan du tiltvinge dig forældrenes samtykke.“
„Hm, baade Danielsen og konen er græsselig stride av sig. Sæt, at de ikke lar sig tvinge.“
„Da maa du handle uten deres samtykke ― du og Dagmar kunde jo la dere vie hos byfogden.“
„Der vilde gaa lang tid, før jeg kunde spare sammen nok til at sætte bo for ― og paa min nuværende gage kan jeg ikke gifte mig. Nu, dit raad er ialfald godt ― det er den eneste utvei for mig, om jeg ikke skal miste Dagmar. Men nu kommer det store spørsmaal, om Dagmar vil gaa med paa det.“
„Jeg tror ubetinget hun vil det, Oskar. Saa sterk er nok hendes kjærlighet til dig. Nu staar hun der aldeles fortvilet og hjælpeløs likeoverfor forældrenes grusomhet. Naar du sender hende et brev, hvori du fremstiller hele saken som du har tænkt, vil hun gripe dit forslag med begge hænder, hun vil forstaa, at det er den eneste redning for deres lykke, at hun rømmer fra forældrene, og saa vet hun jo at dine hensigter overfor hende er redelige.“
„Ja, jeg tror Dagmar gaar med paa det,“ svarte Boye oplivet. „Men jeg begriper ikke hvordan vi skal faa overbragt hende brevet.“
„Det kan bli vanskelig nok det. Nu i øieblikket er jeg ikke istand til at hitte paa, hvordan det skal gaa for sig uten at nogen lægger merke til det, heller ikke kan jeg si, hvordan bortførelsen skal foregaa. Det hele maa planlægges nøie, og du faar la din spion hver dag nu passe godt paa.“
„Du har ret. Og nu gaar jeg hjem og skriver til tante Seriane og forbereder hende paa Dagmars besøk.“
„Gjør det. Frisk mot min ven. Jeg skal nok snart faa nogle lyse idéer.“