Blandt Kristiania-Vampyrer/01
I.
En natlig reise.
Like op i skogkanten ved storveien, som fører fra de østlandske bygder ind til hovedstaden, ligger et skyssskifte med sine røde uthuser.
Det var en mørk kveld med overskyet himmel tidlig om høsten 188*. Fra skiftets vinduer lyste det klart utover veien, som paa begge sider beskyggedes av tyk granskog. Trods klokken ikke var mere end ti, var der ute paa tunet fuldt op av heste med vogner fuldlastede med poteter.
Inde i stuen var det folksomt og livligt. Lampen under taket bredte sit skjær ut over den gruppe, som hadde leiret sig om det store bord — de fleste var bønder og husmænd. Foran sig hadde de vældige rykende spilkummer med kaffe, som de slurpet av skaalen, og røde og grønne nistetiner, hvorfra svære smørbrød dukkede frem. I en krok sat en halvvoksen gut og snorksov. Borte ved peisen sat nogen unggutter, dampende paa sine krittpiper, og kurtiserte etpar vakre bondejenter. I det tilstøtende værelse brændte ogsaa lampe, men der var ingen.
To nye personer kom ind i stuen. Den ene hadde slængkappe og graa turistlue. Han var student og prestesøn og het Helge Gran. Den anden hadde en svepe i haanden og var bondeklædt — en mager, rødskjægget kar, som ikke saa ut til at være meget for sig. Han var tjenestegut og het Karsten.
Da de hadde hilst paa kjendinger, forlangte Helge kaffe, og de gik ind og tok plass ved bordet i sideværelset. Helge var i godt humør og hadde god lyst til at slaa av en passiar, men Karsten ga ham kun korte, trevne svar. Han sat der og hang med hodet, tung og sløv, og syntes ikke at ha interesse for nogen ting. Helge opga ham og undret sig over, hvordan denne Karsten, som var saa sløv, kunde være en slik flink og hændig arbeidskar. Der hadde han da tankerne med sig. Igrunden en underlig skrue denne Karsten ― han var ikke god at bli klok paa.
Ind av bakdøren traadte en gammel sterkbygget, graaskjægget kar, temmelig alvorlig og indesluttet saa han ut.
„Godkveld, Hans Rognerud,“ sa Helge og ga ham haanden.
„Godkveld.“ Den nyankomne, som var husmand, haandtokes nu ogsaa med Karsten, slog sig ned ved bordet hos dem og begyndte at snakke om potetpriserne. Saa trak han op en flaske av lommen og spurte Helge, om han ikke vilde ha litt ekstra fløte i kaffen.
„Tak, ganske lite,“ svarte studenten og la mere sukker i sin halvt utdrukne kop, hvorpaa Hans slog kognak i. Da han saa bød Karsten, gjorde heller ikke han nogen indvending, da husmanden kom til at helde en god slump kognak i hans kaffe. Helge saa høist forundret paa tjenestegutten; han hadde hørt si, at denne aldrig smakte det sterke.
„Skaal,“ sa Hans, klinket med flasken mot deres kopper og drak dem til. De begyndte at passiare om noget av hvert. Kaffedoktoren lod til at smake Karsten utmerket. Han fik frisk farve i kinderne og sterk glans i øiet. Litt efter litt begyndte han at ta del i samtalen.
„Saa De skal bli bykar, Gran,“ sa husmanden. „Det er meget stygt stel derinde i storbyen.“
„Ja, det er et farligt liv der, det har jeg greie paa,“ faldt Karsten ivrig ind.
„Du kjender da vel ikke stort til det, Karsten,“ sa Helge smilende.
„Gjør ikke jeg — jeg som har hat ansættelse derinde!“ ropte Karsten.
„Har du!” stemte de to andre i med engang; de kjendte ikke noget til det.
„Jeg har det,“ svarte Karsten. „Der er ingen i
bygden, som vet om det; men jeg kan altid fortælle
det til dere to, om dere tier stille med det.“
„Vist gjør vi saa,“ sa Helge i spændt forundring efter at høre, hvad Karsten hadde at fortælle. De klinket og drak. Tjenestegutten blev en liten stund sittende i dype tanker.
„Jeg er født i Ullensaker,“ begyndte han. Da far døde, efterlot han os gaarden omtrent gjældfri — liten var den nu, men saa var det bare mor og en søster og jeg da. Jeg hadde ingen hug til jordbruket, mente jeg kunde gjøre det bedre inde i byen, — og mor og søster kunde altid greie gaardstellet, naar de tok en kar tilhjælp. Saa drog jeg til byen — det er nu vel fem aar siden. Jeg fik plass som bud i en større forretning — meget at bestille, men ganske god løn. Da jeg hadde været der i et halvt aar, begyndte jeg at vanke paa en mindre kafé ute paa Grønland. Der stod en jente ved disken, hun var saa rent aparte. Blenda Svanholm het a. Jeg kunde ikke tænke mig noen vakrere jente. Hun hadde gulhvitt haar og et ansigt saa deiligt og fint som en dukke — og saa munter og fornøielig hun var at snakke med da, hadde likesom den høiere dannelse. Det var næsten som trolleri ved hende — ja, mig fortrollet Blenda nu aldeles. Hver fristund hang jeg paa kaféen og var i førstningen jalouks paa hvert mandfolk, som talte med hende. Jeg kunde ikke andet skjønne, end at Blenda hadde godhet for mig ogsaa. Jeg snakket med hende og fortalte hende, hvordan vi hadde det hjemme og slikt. Hun sa at hun slet ikke brød sig om de fine herrerne ― og jeg trodde hende. Jeg var jo slik en troskyldig bondegut, næsten likesaa dum og troskyldig som dompappen, naar den ganske ung kommer ned fra skogen om vaaren og lar sig trække ned av træet med en limpinde. Kaféen var mit paradis, og jeg var saa forelsket i Blenda, at jeg ikke tænkte paa andet end hende. En dag skrev jeg frierbrev og sendte hende ― kom siden paa kaféen for at hente svar. Da traf jeg hende alene. Blenda ga mig ja, omfavnet og kysset mig og forsikrede, at hun elsket mig over al maate. Jeg trodde hende og var saa glad, at jeg ikke vidste, hvad ben jeg skulde staa paa. En tid gik det fælt fint og glat. Jeg var bare ræd for, at nogen skulde komme og ta Blenda fra mig. Jeg var misfornøiet med at være bud, jeg spekulerte paa at begynde med en eller anden liten forretning, saa vi kunde gifte os snart. Blenda var enig med mig i det, men paa landet vilde hun ikke.
En dag kommer hun og fortæller mig, at hun tænkte paa at aapne en fin kafé i Karl Johan, hun hadde været og set paa lokalet alt. Der skulde hun nok tjene saa godt, at vi snart kunde gifte os ― der var bare en liten hake ved saken — hun trængte penger til møblement og husleie for det første aar, det maatte betales kontant. Hertil behøvet han omtrent 2000 kroner, men dem vidste hun ikke, hvor hun skulde ta fra. Jeg funderte paa saken, jeg tvilte ikke om, at Blenda var den rette til at drive en fin kafé. To tusen kroner var rigtignok mange penger, men jeg var ræd for at miste jenten, om det blev forlænge til at jeg kunde skaffe hende et hjem. San tilbød jeg mig at skaffe pengene. Blenda blev glad da. Dere maa tænke, jeg trodde paa hende som paa en gud. Min mor og søster trodde like saa sikkert paa mig, da jeg sa dem, at jeg behøvde saamange penger til at aapne en forretning av utvilsom sikkerhet, som vilde gi et glimrende utbytte ― ja, jeg behøvet jo bare deres navne paa en obligation paa gaarden; jeg selv skulde svare renter og avdrag. Jeg forsikrer dere, jeg var splitter pine gal dengang!“ tilføiet han og slog harmfuld næven i bordet.
De to andre hadde med interesse lyttet til. Det var som Helge ikke længer kjendte den dorske, tunge tjenestegut igjen, nu han sat der og fortalte.
Karsten tok sig en slurk og fortsatte: „Med nød og neppe fik jeg laant 2000 kroner paa gaarden. Jeg hævet pengene og ga til Blenda for at hun skulde ordne alt med leien og indkjøp av møbler ― det var enda en fredags aften. Saa talte vi vidt og bredt om fremtiden. Jeg skulde beholde min plass som bud saalenge; men saasnart vor kafé var aapnet, skulde jeg bestille lysning til os.
Jeg sat i kaféen like til der blev stengt den kveld, og lykkelig vandret jeg hjem. Paa mit kammer fandt jeg et brev fra en god ven, en smedsvend. Han ba mig ta mig iagt for Blenda — hun var en lastefuld kvinde, skrev han, hun hadde hat en hel slump kjærester før, og de fleste av dem hadde hun plukket. Jeg blev ræd, da jeg læst dette. Smedsvenden var en bra fyr, som visste hvad han sa, dog kunde jeg ikke tro dette om Blenda. Jeg hadde ingen ro paa mig, før jeg fik talt med hende, saa skyndte jeg mig ut paa Grønland. Klokken var vel et, da jeg kom dit — overalt var der mørkt og stængt. Jeg krøp over et høit gjærde og kom ind i gaarden. Det lyste fra Blendas værelse oppe i tredje etage. Jeg listet mig opover trappen og naadde frem til døren — gjennem en sprække i denne tittet jeg ind. Der sat Blenda i sofaen ved siden av en opvarter, som pleiet at vanke i kaféen. Han hadde slynget sin arm ømt om hende, og Blenda læste et brev høit for ham, som lot til at more dem godt. Jeg blev saa rasende, at jeg næsten tapte besindelsen — likevel blev jeg staaende ved døren og lytte. Det var mit frierbrev han læste høit, som de moret sig saa kostelig over.
„Hvor den tosken skal faa en lang næse, naar vi forsvinder med pengene hans imorgen,“ sa Blenda. Og saa lo de begge to:
Med et spark sprængte jeg døren og for ind. Der blev et leven! Jeg styrtet løs paa Blenda og grep hende i strupen. Opvarteren tok fat i mig, og der blev et ordentlig basketak. Blenda skrek om hjælp. Verten kom til, tok opvarterens parti og vilde kaste mig ut. Da var jeg aldeles som vanvittig ― jeg skrek og slog om mig og lovet jeg skulde rundjule dem alle. Der blev nok et rædsomt slagsmaal. De fik mig nedover trappen, men nede i gaarden sloges vi saa fillerne føk, indtil jeg blev slængt overende i brostenene ― mere husker jeg ikke. Først flere dage senere kom jeg til mig selv, da laa jeg paa sykehuset i sterk nervefeber. Da jeg tre uker efter kom ut, var Blenda sporløst forsvundet. Jeg meldte saken til politiet, men de fandt hverken hende eller opvarteren ― ingen kunde skjønne, hvor de hadde tat veien.“
„For et elendig kvindfolk!“ mumlet Helge.
„Og for en elendig nar jeg var,“ sa Karsten heftig og tømte sin kop. Derpaa fortsatte han: „Jeg hadde mistet min plass som bud, men blev likevel i byen. Jeg tænkte at finde Blenda, men det blev løgn. Jeg tapte lysten til alt — tænkte kun paa at drikke og ture sorgen og harmen bort. Nedad bakke gik det med mig. Faa maaneder efter var jeg som den værste slusk og fyllefant, som gaar i byens gater. Hjemme sat mor og søster og vidste ikke sin arme raad for at klare renter og avdrag. Gaarden blev solgt ved tvangsauktion, søster maatte ut at tjene, mor kom paa fattigkassen — det var enden paa visen. Jeg var endnu vel et aar i byen, før jeg kom til fornuft, saa drog jeg hit ut paa østlandet og tok tjeneste — hjem til Ullensaker vilde jeg ikke komme mere.“
„Du har sendelig hat nok av Kristiania,“ mente Helge. „Hvem vet, kanske du kan træffe Blenda igjen.“
„Jeg har litet haab om det,“ svarte Karsten mørkt. „Hvergang jeg er i byen, titter jeg ind i ansigtet paa hvert kvindfolk jeg møter ― for om det skulde være Blenda, saa var jeg istand til alt ― ødelægge hende, dræpe hende ropte han, idet hans øine lyste som en tigers.
Der fulgte en lang pause. Karsten reiste sig og gik ut for at se til hesten. Hans gik ogsaa, Helge blev sittende alene igjen og grundet over det han hadde hørt.
Litt efter blev bakdøren aapnet og en ny gjæst viste sig. Det var en ung pike paa atten aar, næsten elegant klædt. Hun hadde et friskt, vakkert ansigt med tindrende blaa øine og skinnende guldgult haar med en nydelig pandelug fortil og et par tykke fletter hængende nedover kaaben. Hele figuren var slank, smidig og velskapt, holdningen stolt.
Det var Sigrid Aagaard, datter av lensmanden i bygden, hvorfra Helge var.
Helge og Sigrid stod overfor hverandre, like forbausede begge to ved dette uventede møte, hun smilende og blussende, han stirrende henrykt ind i det vakre ansigt.
„Frøken Sigrid ― er De paa bytur?“ spurte han, idet han trykket hendes haand.
„Jeg har længe hat lyst til det,“ lo hun. „Det er saa romantisk at kjøre gjennem skogen om natten ― saa tagg jeg far og fik endelig lov.“
Hun tok plass ved siden av ham paa bænken. Helge ropte ut efter kaffe. Hvor han var glad over at træffe Sigrid her ― hun som var hans drømmes heltinde, hans hjertes dronning.
„De skal bosætte Dem i Kristiania nu, Gran?“ spurte hun.
„Jeg skal det. Nu maa jeg av alle kræfter ta fat paa studierne og drive det til noget.“
Hun nikket. „Det holder jeg med Dem i.“
Sigrid fik kaffe ind. Saa sat de to der og passiarte om mangfoldige ting ― om fælles minder fra de glade julelag og baller i bygden, straalende oprømte var de begge to og helt optat av hverandre. Endelig stanset samtalen ved at Karsten kom ind. Han hilste forbauset paa lensmandsfrøkenen og sa til Helge, at det var bedst de kom avsted.
„Kan De ikke for selskaps skyld kjøre med os, frøken Sigrid?“ spurte Helge.
„Tak,“ smilte hun, „det vil jeg gjerne.“ Hun gik ind i den anden stue og ga kjørekaren besked. Saa gik de ut paa tunet. Det var nær midnat, smukt veir og stjerneklart.
Vognen rullet frem over den jevne vei, hvor skogen stod tæt paa begge sider. Paa sætet sat Helge og Sigrid — hun førte tømmerne. Karsten sat bag paa potetsækkerne.
Hvor Helge fandt den prægtig og romantisk denne natlige kjøretur gjennem skogen med den jenten, han holdt av. Granerne stod der høie, mørke og majestætiske og stængte utsigten til alle kanter, mens himlen viste en talløs mængde funklende stjerner. De to sat tæt ved siden av hverandre og samtalte livligt og muntert. Snart hørte de Karsten snorke; han hadde lagt sig paa potetsækkene.
Helge var i en overjordisk lykkelig stemning. Han hadde flere gange før trodd at merke, at Sigrid likte ham godt. Nu ikveld trodde han ikke, at det var mulig at ta feil av det. Flere ganger stod han paa nippet til at spørre Sigrid, om hun vilde bli hans for livet.
Pludselig skjøt et lys lynsnart over himlen, efterlatende en lysende strek og forsvandt i aaskanten.
„Stjerneskud!“ ropte Sigrid ellevild. „Saa De det?“
„Vist saa jeg det. Bare jeg hadde ønsket!“
„Hvad vilde De ønsket?“
„Tør jeg si Dem det, Sigrid?“ spurte han med underlig stemme og grep hendes haand. Hun svarte intet, men lot ham beholde haanden.
„Hvad vilde De ønsket Dem?“ spurte han litt efter.
„Det fortæller jeg ikke ― ikke nu,“ svarte hun og trak sin haand tilbake.
„Naar da?“ spurte han.
„Aa jeg vet ikke,“ lo hun. „Vi kan jo fortælle hverandre vore ønsker næste gang vi ser stjerneskud.“
„Det kan bli længe til.“
Idetsamme vaagnet Karsten og gryntet søvnig. Helge maatte opgi temaet for denne gang. De kom ind paa andre emner. Natten gik fort for de to ― hurtig, næsten umerkelig som et eventyr, der vokser i vakkerhet mot slutten.
Klokken var vel syv, da de kjørte ind gjennem byen. Nede ved Jernbanetorvet steg Helge og Sigrid av og tok avsked. Hun bad ham endelig besøke faren, naar han gjorde en tur til bygden. Som de stod der, gik en stram officer forbi over paa det andet fortaug, det var en ung løitnant. Han hilste over til parret. Synet av ham fremkaldte et forbigaaende drag av mishag over den unge students ansigt. Løitnant Bratt var nemlig hans farligste rival hos Sigrid.
Ved vindnet i anden etage i et mindre hotel nær ved sat en mørkskjægget fyr med knockabouthat og saa løitnanten passere parret. Det var journalist Schwartz, en god ven av Bratt.
Han vinket til løitnanten, som kom op til ham, de hilste og trykket hverandres hænder, hvorefter Bratt forlangte en flaske øl. De drak og passiarte om forskjellige ting.
„Hvad var det for et elskende par, du hilste paa dernede?“ spurte Schwartz. „De saa temmelig forlovet ut.“
„Ja, de saa litt besynderlige ut!“ brummet løitnanten. „Men forlovelse mellem dem ― det skal jeg da sætte en stopper for!“
„Hvadfornoget, du er da vel ikke ― ―?“
„Forelsket i frøken Aagaard, som du saa dernede ― jo, det kan du bande paa. Sigrid har alle betingelser for at bli en hustru, som passer for mig. Hun er baade vakker og rik ― eneste arving av lensmand Aagaards store formue.“
„Men han fyren?“
„Er student, søn av avdøde presten Gran.“
„Fin familie ― eier han noget?“ spurte Schwartz.
„Ti a tolv tusen kroner, tror jeg, men har ikke spor av verdenserfaring ― er aldeles grøn, forsøker sig forresten i journalistiken.“
„Men frøken Aagaard lot til at synes godt om ham.“
„Jeg har før merket, at han stod iveien for mig,“ sa Bratt sint.
„Bor han herinde i byen?“
„Han skal nok flytte ind for alvor og fortsætte sine studier, men ved siden av tænker han at søke ansettelse ved en eller anden avis efter hvad jeg har hørt.“
„Saa―aa,“ mumlet den anden.
Løitnanten sat taus en stund og syntes at grunde dypt paa noget. Pludselig fløi der et lysglimt over hans ansigt.
„Du kan gjøre mig en stor tjeneste du, Schwartz,“ ytret han livlig.
„Hvad skulde det være?“
„Du kunde ta dig litt av denne unge, ubefæstede student Gran, lære ham at kjende Kristianialivets flotte sider, hjælpe ham til at ødelægge sin formue og sit gode navn og rygte i den grad, at frøken Aagaard ikke vil vite av ham mere. For det er jeg sikker paa, at naar jeg ikke længer har Gran til medbeiler, da blir Sigrid min.“
Journalisten saa smilende paa ham. „Jeg vil gjerne gjøre dig en tjeneste, Bratt, men denne din plan er altfor vild.“
„Paa ingen maate,“ svarte løitnanten. „Du gjør dig ikke begrep om, hvor Helge Gran er naiv og godtroende. Skjønt han er student, tror jeg neppe han har været en eneste gang paa galeien. Ganske selskapelig anlagt er han, men overordentlig maateholden med hensyn til sterke drikke. Jeg har studert ham ganske nøie for at opdage, hvor han har sin svake side, og jeg er ikke saa daarlig menneskekjender, tror jeg. Trods al hans skikkelighet, har jeg faat et sikkert indtryk av, at den gutten har en medfødt sterk livsglæde, med andre ord: har anlæg til at rase ― sent eller tidlig maa han rase, bare omstændighetene medfører, at han faar foten ut paa glatis. Han er som et ur, der endnu ikke er trukket op. Du, Schwartz, skal trække ham op, saa skal vi se han gaar længer end nogen av os kan beregne.“
„Hm ― er han ikke temmelig tilbakeholden likeoverfor fremmede?“
„Jeg tror ikke det; men du er ganske vist mand for at kapre og plukke fyren.“
„Du maa huske paa, at jeg er en gentleman ― jeg gjør aldrig noget, som er uhæderligt,“ ytret journalisten med en høitidelig, ærekjær mine. „Jeg faar se til at stifte hans bekjendtskap.“
Løjtnanten betvang med møie et smil og svarte: „Nei, jeg har heller ikke forlangt, at du skal optræ som bondefanger. La os se saken fra en anden side. Du, den ældre, erfarne journalist, skal opdrage den unge hr. Gran til fremtidig pennevirksomhet ― du sætter ham ind i alle hovedstadens mysterier, du har erfaringen, han har kapitalen, den ofrer han til gjengjæld for alt, hvad du lærer ham.“
„Javist, javist,“ lo den anden, „det kan jeg gaa med paa. Men hvordan skal jeg kunne faa gjort fyrens bekjendtskap ― vil du presentere mig for ham?“
„Det vilde ikke være heldig. Gran bør helst ikke vite, at vi to er venner. Men du vil med din brillante opfindelsesevne nok selv kunne finde en utvei til at gjøre hans bekjendtskap.“
„Aa ja, det skal jeg nok; jeg vil se at faa godt tak paa ham med engang, men for at han lettere skal gaa paa kroken, er det vel bedst, jeg sætter agn paa.“
„Hvordan mener du?“
„Du har vel et eller andet nydelig, litet pikebarn, som kunde hjælpe en til at faa ham lettere i sin magt.“
„Donnerwetter, om du kunde det saa ― ― Ja, du Schwartz er virkelig manden til at sætte saadan en komedie i scene. I saa henseende findes der vel neppe et menneske i hele Kristiania, som har slik begavelse som du, slik glimrende overtalelsesevne.“
Den anden smilte, øiensynlig smigret. „Hør du Bratt,“ begyndte han litt efter, hvorfor har du netop kastet dine øine paa denne landlige skjønhet, frøken Aagaard. Du, som gjør slik bansat lykke hos damerne, maatte da kunne vinde en av aristokratiets rikeste arvinger, synes jeg.“
Løitnanten plystret en operettemelodi og svarte muntert: „Nei, Schwartz, jeg staar ikke synderlig høit i kurs blandt vort aristokratis damer ― jeg har nok hat altfor mange muntre eventyr her i byen til at jeg kunde gjøre noget brillant parti her. Men ser du, der langt ut paa landet spørres ikke slikt ― der kan jeg endnu spille en betydelig rolle. Forresten er frøken Aagaard meget vakker — jeg holder som sagt av hende, men det var jo ikke nok til at gifte mig med hende, om ikke faren var saa rik og samtidig saa gammel og svakelig. For jeg maa absolut gjøre et godt parti og rette op mine fortvilede finanser ― det er mangengang saa slemt bevendt med dem, at jeg ikke vet, hvad jeg skal finde paa for at holde hodet over vandet.“
„Jeg vil tro det, glade løitnant. Nu skal jeg efter bedste evne arbeide paa at skille dig av med din rival, saa du kan forlove dig til jul og holde bryllup til vaaren.“
„Tak skal du ha ― skaal!“
De klinket, tømte sine ølglas og gik hver til sit.