Blaafjeld/9
NIENDE KAPITEL
Dalens Taalmod var tømt. Vinteren frem hadde den ventet; Vaaren frem hadde den ventet, i Sult, Rogg og Kvide paa det forfærdende, som skulde ske. Nu hadde den ventet Slut omsider. Dens seige Kræfter begyndte at syde; dens tunge Makt sprængte paa.
Saa var da en Dag de, som stod nærmest dertil, Knut Moumb, Simen Carlsen Nordsét og flere komne sammen paa Nordsét for at tale om dette.
Simen Nordsét, som kunde baade skrive og læse, hadde ment, det nyttet litet, naar de hadde Præst og hele Øverheta mot sig; men Knut Moumb, som nu sat en hel Vinter frem uten Buskap og svalt i folketomt Hus, hadde da begyndt at graate, og for Mands Graat kan ingen staa. Da var den store Harme kommen op i mange; de hadde slaaet i Bord der paa Nordsét og ment paa det, at nu, fikk det være Slut; nu fikk der bli gjort en Ende, saa de, som sat og ventet, fikk dø, om saa skulde være, og de, som sat efter dem, fikk leve. De fikk prøve at gaa til Kongs med Saken, saa der blev Slut!
Simen Nordsét hadde da lovet at reise, og to Dage senere fór han med egen Hest til Kristiania for at tale med Vicestatholderen, Hrr. Ove Juel. Tok ind i Vaterstræde, fikk for tre Riksdaler hos retslig kyndig Skriver sat en underdanigst Supplication opp og gikk samme Dag til Vicestatholderen paa Akershus. Otte Dage senere kom han tilbake til Dalen. Vicestatholderen hadde ladet ham melde, at i saa stor en Livs-Sak skulde visselig allerhøieste Retfærd ske, og at kgl. Oberret snarest vilde bli sat, saafort Vidner og Anklagede kunde bli bragte ind til Kristiania at forhøres derinde.
Otte Dage, efterat dette hændte, fôr Troldfolket paa Kjærrer med mange Mands Vakt Dalen ned og videre fra Akre over Mora Fjeld. De var mere end treti i Følge.
«Aakken var ta?» spurgte Ola Akre sin Bror Tøllef, da de drog forbi.
«Ta va Troldfolke det,» svaret Tølleft. «Døm ska teil Krestian aa faa Domma si!»
Ole Akre stirret efter dem.
«Brænder døm opp døm naa da?» spurgte han.
Tøllef Akre spyttet erfarent.
«Det var itte stort att aa brænde opp dèr,» sa han. Han tok et Tak i sin Ælgeskindsbrôk og gikk ind. Men syd over Dalene, der Færden drog, stirret alt Folket efter dem og undret, som efter en Stripe af Æventyr gjennem gammel skog.
Gunnar Hangard om Morgenen tidlig ind paa Negard Nordsét og spurgte efter Præsten, Hrr. Simon. Han hadde været paa Isvækking i Mistra og hadde først igaar faaet høre, hvad der var hændt.
Han traf Madame Ragnhild i den store Stue.
«Er Præsten heme?» spurgte han og var ganske blek.
«Nei.» Hun saa paa ham, undrende, at han ikke vidste dette «Han er faren med Troldfolket til Kristiania at høre høieste Dom.»
Gunnar Hangard blev staaende og stirre.
«Nær reste ’n?» spurgte han endelig.
«Samme Dag som de, men anden Vei, over Lombnes med Fogeten, Hrr. Johan.» Madame Ragnhild kjendte sig saa trang for sit Bryst medét.
Da saa Gunnar Hangard opp; der var noget blødende i hans Blikk.
«Det gikk fuill an aa naa att døm,» sa han.
Madame Ragnhild blev blodrød i sit Ansikt medét og foldet sine Hænder frem for sig.
«I Christi Navn, Gunnar,» sa hun hviskende. «Du har vel ey noget at vidne!»
Gunnar Hangard saa hen for sig. «Jo,» svaret han, uhyre lavt. «Om a Ingvild,» hvisket han hen.
Madame Ragnhild var blit dødblek.
«Gud den Almechtige!» hvisket hun. «Didned er over de tjuge Mile, oc Dom skal falde snarest ske kan!»
Der fór en graa Skygge over Gunnar Hangards Ansikt. Hans Hode sank; han stod og saa ned paa Luen mellem sine Fingre; han byttet Fot og byttet Fot igjen. Endelig saa han opp.
«Guds Fred,» sa han. Saa vendte han sig langsomt, gikk mot Døren og ut.
«Guds Fred!» hvisket Madame Ragnhild og stirret efter ham.
— Dagen efter var Gangargutten forsvunden.
Der gikk en Mand høgstnattes langs Rena-Aa ved Pilgrimsskjæret bent over for Aamot Gaard. Han var høi og blek, hadde Matskræppe paa Rygg, nyskaaren Langfærdsstav i Haand og slidte Hudsko paa Føtterne. Han stanset ved Skjæret og stirret utover, der Glaama kom.
«Sætt øver!» ropte han ut i Natten.
Langt om længe kom Færgesmand roende.
«Aa gaar Du for, Du, som gaar saa sént?» spurgte Færgesmanden, da de fór over Strømmen.
«Je gaar for sjølve Dø’en,» svaret han, som gikk.
«Du ser saa ut,» sa Færgesmanden.
To Dage senere gikk der en blekere Mand Mjøsbygderne forbi. Han hadde Skræppe paa Rygg og fillete Sko; Langfærdsstaven var flisen i Toppen.
«Hvem gaar Du for, som gaar saa fort?» spurgte Mænd, han mødte.
«Je gaar for sjølve Dø’en,» svaret han, som gikk.
«Han saa mest slik ut,» sa Mændene og saa efter.
Natten efter sat der en Mand paa en Sten ved Veien i Aker Sokn. Han var hvit i Maaneskinnet. Men han sang.
«Hvad syng Du for saa sént» spurgte Plankekjørere, som fôr forbi.
«Je syng for sjølve Dø’en,» svaret han, som sang.
«Da syng Du for dei sjøl,» sa Plankekjørerne og kjørte videre i Maaneskinnet.
Mandag, sjette Dagen, ved Tolv-Slett Tid, da Prokuratoren fra Frederikshald, Hrr. Svend Hansen, som af Vicestatholderen var betroet Forsvaret for de Anklagede i den store Trolddomssak, sat ved sit Bord i Logishuset i Kirkegade for at berede sig til Slutforhøret næste Dag, kom Skjænkesvenden opp og meldte, at der stod en Mand nede, som absolut vilde tale med Prokuratoren.
«Lad ham komme,» sa Hrr. Svend.
Lidt efter stod Manden ved Døren med Huen mellem sine Hænder.
Prokuratoren saa bort paa ham. Han var dødblek med tjavset Haar og hadde næsten ikke Sko. Kunde vel være fattig Skogsmand eller slikt!
«Hvad er dit Navn, min Mand,» spurgte Hrr. Svend.
«Gunnar Hangard.»
«Fra hvilken Bygd»
«Fraa Regndaløm.»
Prokuratoren blev opmærksom. Fra Ringdallen var jo Troldfolket, han skulde forsvare.
«Hvad vil Du saa mig?» spurgte han.
Gunnar Hangard saa ned paa sine Fingre. Saa kom han likesom i stor Beslutsomhet et Par Skridt frem.
«Je vil teil Vidnes!» sa han. Der var Angst i Stemmen; men han saa bent paa Prokuratoren.
Hrr. Svend Hansen bøiet sig frem mot ham.
«Til Vidnes?» spurgte han. «Om hvem?»
«Om a Ingvild!» Stemmen skalv.
«Ingvild? Ingvild Moumb» Prokuratoren stirret.
«Ja!» Han kom igjen et Skridt frem. «Ho ha ailler vørré teil Blaafjelds,» sa han og løftet sin knyttede Haand.
«Hvad siger Du?» Prokuratoren hadde reist sig.
«Tør Du aflægge din Saligheds Ed paa saadant?»
Gunnar Hangard kom endnu nærmere.
«Ja, det tørs je, Prokkerater!» sa han. «Ho ha ailler vørré teil Blaafjelds! Ho var me’ mei Jonsoknatta!»
Blodet fôr til Hrr. Svend Hansen. Han kom fort hen til Gangargutten og tok ham i hans Arm.
«Mand!» ropte han. «Og dette har Du ey før fortalt! Der er trende Dage, til Dom falder og, imorgen er sidste Forhør!»
Gunnar Hangard saa ned og taug.
Hrr. Svend Hansen var gaaet tilbake til sit Bord og sat nu og skrev. Pludselig ser han opp og hen paa Gangargutten.
«Hun er vel ey af din nære Slægt?» spurgte han.
«Nei, det er a itte.»
«Ikke heller din Trolofvede?»
«Nei!» Ordet døde.
Prokuratoren sænket sin Stemme.
«Du har heller ikke havt med hende at bestille?»
«Nei! Nei!» Gunnar Hangard skrek det og løftet igjen sin knyttede Haand. «Ho er skjær søm i Blyme!» hviskedes der hen.
Hrr. Svend Hansen nikket. «Naa ja da,» sa han hen for sig og skrev igjen. Saa reiste han sig.
«Ja ja, min Mand,» sa han. «Du kom sént; men vi skulle dog nu se, hvad der er at gjøre.»
Han brøt pludselig af: Gangargutten var blit dødblek og blaa om Læberne.
«Er Du krank?» spurgte han ham.
«Bære lite sliten,» svaret Gangargutten; han ranglet hen til en Stol og satte sig.
Prokuratoren fulgte. «Naar gikk Du fra Rindalen?» spurgte han.
«Om Onsdan.»
Prokuratoren, Hrr. Svend Hansen fra Frederikshald, blev staaende med Hænder fremfor sig og stirre paa Gangargutten med halvaapen Mund. Saa brast han pludselig i stærk Latter, satte sig paa en Stol og lo, til Taarene stod ham i Øinene.
«Je maatte fuill fram,» kom det undskyldende fra Gangargutten.
Der var Slutforhør i den store Trolddomssak. Sidste Ord var sagt, Paastande og Forsvar hørt og ført i Rettens Bok; kun Ingvild Moumb stod endnu til Rest efter Prokuratorens, Hrr. Svend Hansens bestemte Forlangende. Han hadde nyt Vidne at føre.
«I kommer sént med Vidne,» hadde Oberdommeren sagt; «men det er jo Sag af Livs Importance.»
Saa var Gangargutten ført ind og frem til Rettens Bord. Alle i Salen hadde vendt sig, da han kom, for at se, hvad vel det kunde være for et Vidne; Ingvild Moumb var blit dødblek, der hun sat.
Gangargutten blev tagen i Ed. Alder og Fødested blev nedtegnet; nu vendte Oberdommeren sig til ham og spurgte:
«Hvad har Du saa om denne Ingvild at forklare?» sa han og ventet.
Gunnar Hangard saa opp paa Dommeren. Der var ikke Frygt i hans Øine.
«Ho har ailler vørré paa Blaakoll,» svaret han trygg.
Oberdommeren saa stort paa ham, som talte.
«Aldrig været paa Blaakoll,» gjentok han. «Tør Du vidne saadant under din Saligheds Ed?» Øinene var strenge.
«Ja, det tørs je,» svaret Gangargutten; han løftet halvt sin Haand som for at sværge. «Ho var me’ mei Jonsoknatta!»
Der var blit dødsstille. Det var, som om Barmhjertigheten lyttet! Ingvild Moumb sat med bøiet Hode.
«Hos dig? Hvorhenne?»
«Ti Skauøm ova Veundaasen.»
«Naar om Natten var dette?»
«Ved Midnatsléte.»
«Hvor gik hun hen senere?»
«Ho gikk aat Sæteren att.»
Oberdommeren saa skarpt paa Gangargutten. «Du er sikker og viss paa dette?» sa han.
«Ja, det er je.»
Der blev skrevet længe.
Saa vendte Oberdommeren sig atter til Gangargutten, som stod der rak og ventet.
«Er denne Kvinde af din Slægt?» spurgte han.
«Nei, det er a itte.»
«Kanske din Trolofvede?»
«Nei.» Det kom brudt og lavere.
«Du har ey havt med hende at gjøre?»
«Nei! Nei, det har je itte!»
Oberdommeren saa ned og igjen frem paa Gangargutten.
«Af hvad Aarsag kom hun saa til dig i Skoven?» spurgte han.
Gangargutten saa ned paa sine Fingre — og taug.
Oberdommeren ventet. «Af hvad Aarsag?» gjentok han.
Der kom intet Svar.
Da saa Dommeren henover mot de Anklagedes Bænk. «Anklagede Ingvild Moumb — træd frem,» sa han.
Ingvild Moumb reiste sig langsomt og gikk hen. Hun stod med sænket Hode.
«Kjender Du denne Mand?» Dommeren spurgte lavt.
«Ja.» Det aandedes hen.
«Er han din Trolofvede?»
«Nei.» Hun var paa Graaten.
«Du gik til ham i Skoven Jonsoknat?»
Ingvild taug længe.
«Ja,» hvisket hun omsider. Hodet sank dypere.
«Af hvad Aarsag gjorde Du saadant?»
Der kom intet Svar.
Oberdommeren ventet. «Var det af Elskov, Du gik?» spurgte han endelig. «At Du havde hannem kjær?»
Da brast Ingvild Moumb i Graat og graat længe. Men i Stillheten, som faldt, hørtes, tvert imot al Rettens Skikk og Bruk, Forsvarerens, Hrr. Svend Hansens Stemme:
«Uskyldet har talet! Jeg har ey videre Vidnesbyrd behov!»
Oberdommeren kaldte til Lyd med sin Klubbe.
«Anklagede og Vidnet kunne træde af,» sa han, streng.
«Hans Velbaarenhed Hrr. Liv Borch!»
Hans Majestæts sorne Skriver traadte da frem for Retten og anførte, at Anklagedes, Ingvild Moumbs Skyld ikke kunde bortfalde ved det Vidnesbyrd af enkelt Mand, som idag var ført, aldenstund hun selv frivilligen havde bekjendt og hendes lille Systers, Karen Moumbs Vidnesbyrd fremdeles stod ved Makt.
Men Prokuratoren, Hrr. Svend Hansen, hadde, mens Hrr. Liv Borch talte, et litet Smil i sit Ansikt. Da han saa var færdig og traadte tilbake, bad han det umyndige Vidne, den lille Karen Moumb fremkaldt. Han hadde nogle faa Spørgsmaal at lægge hende for.
Karen Moumb kom da frem for Retten og stod der trygg med djærve Øine. Hun hadde den hele Tid været hos Hrr. Jens Bundissøn i Aamot og var blit godt vant at examineres og tale med fornemt Folk.
Nu spurgte Hrr. Svend Hansen de Spørgsmaal, han hadde.
«Hvi talte Du ey straks Sandheden hin første Dag for Skriveren, Hrr. Borch, da han spurgte?» sa han. Han stod for Rettens Bord tæt ved hende.
Karen Moumb saa opp. «Je vart ræidd,» svaret hun.
«Men senere talte Du Sandhed. Da var Du ey længer rædd Hr. Liv Borch»
«Nei.»
«Hvi var Du da ey længer rædd senere?»
Karen Moumb saa igjen opp i sin Troskyldighet.
«Hain ga mei in stor Skjilling,» sa hun høit.
Det var, som om en Sten var falden paa Rettens Bord. Blodet jog Oberdommeren til hans Ansikt. Assessorerne stirret.
Svend Hansen spurgte videre. «Han gav dig en Skilling,» sa han. «Hvor har Du den Penge?»
Karen Moumb taug lidt. Saa saa hun opp med blaa Øine. «Hain tok att’n,» svaret hun.
Hrr. Svend Hansen traadte tilbake fra Rettens Bord.
«Uskyldet har andengang talet,» sa han. «Jeg har ey videre at tilføie.»
Men Oberdommeren hadde reist sig i sit Sæte. Øinene var kvasse; de søkte Liv Borch.
«Forholder det sig saalunde, som Vidnet forklarer?» spurgte han; han stirret paa Skriveren med stive Øine.
Hrr. Liv Borch traadte frem.
«Ja, Eders Høyvelbaarenhed,» svaret han. «Men saadant er kun skeet for at bringe Sandheden frem, at Retfærd kunde blive øvet og Hans allerhøieste Majestæts Interesser paa bedste Maade ivaretagne!»
Oberdommerens Ansikt blev rødt.
«Hans Majestæts Interesser skal Retten vel vide at ivaretage,» svarte han skarpt, «og Retfærd ligervis at udøve! Sagen er til Doms optagen. Retten er hævet. Alle Anklagede oc Indstæffnte have imorgen ved Tolv Slett her atter at møde for Dom at lide — eller frikiendte at vorde!»
Klubben faldt.
Oberhofrettens Sal var fyldt til Trængsel. Dom i den store Trolddomssak skulde falde. Vicestatholderen og mange af Kristianias fornemme Embedsmænd var tilstede; thi dette var en aparte Sak og sjelden tillike. Paa sine Bænke, ret foran Dommerens Bord, sat de Anklagede og Bønderne med dem, graaklædte, dampende af Spændings Sved, en Klump af Landsens Kraft med Ugg reist mot det Fremmede. I sine Sæter ved Siden sat Rettens Folk som Indstævnte, Liv Borch, Sorenskriveren, Johan Steinkuhl, Fogeden, Jens Bang, Lagmanden, Simon Pofvelsøn, Præsten, og flere.
Nu faldt den store Stillhet. Rettens Præses tok Sæte og erklæret Retten for sat. Saa reiste i den uhyre Stillhet Rettens Skriver sig paa Oberdommerens Vink og læste Dommen opp:
Definitio.
«Efterdi denne umyndig, ungefehr 12 Aar gammel Pige, Karen Knudsdatter, haver saa omstændelig og bestandig disse 3 Kvindfolk beskyldet, nemlig hendes egen Moder Kirsten Møm, hendes Søster Ingvild Knudsdatter og Ragnild Nordset med flere for at have været paa Blaa-Kulden og siger selv der tvende Gange med hendis Moder at have været med Videre, hvorved Fogden først efter bleven anledet dem at lade paagribe, examinere og i Rette føre, da først haver vedgaaet (Moderen undtagen) alt hvad bemeldte liden Pige om dennem sagt og aabenbaret haver, hvilket de dog siden igjen haver fragaaet; ikke desmindre haver Sorenskriveren og Laugmanden havt Adgang (!) paa deres første Bekiendelse deres Dom at fundere; helst efterdi Ragnild Nordset frivillig, uden Tvang første Gang haver bekjendt (endog siden benegtet) disligeste Ingvild Knudsdatter for Præsten sagt sig efter hendis Bekjendelse nu i sit Sind at være rolig; Saa alligevel, efterdi de ikke af andre end denne liden umyndige Pige (som endnu uforanderlig sit Angivende vedbliver) beskyldes, mindre bevises dennem nogen Tid enten Mennisker eller Creatur at have beskadiget, da befinder vi, efter alles deris før haarde og bestandige Negtelse, (sigendes sig til første Bekjendelse at have været nød og af Frygt for Pinsel til truet) flittigste Examination, enhver særdelis, saa og denne Sags egentlige Beskaffenned og Overveielse, ikke dennem efter denne umyndige Piges eniste Angivelse fra deris Liv at kunne dømme, medens dennem, indtil anden Bekjendelse og bedre Bevisning frikjender; dog haver deris Sjælesørger saa vel som Kgl. Maj-ts Foged og andre Vedkommende deris Levned og Idrætter flittig at observere og paaagte, eftersom de ei synes for Suspition aldeles fri at være; imidlertid bør de passerede Domme ikke komme Dommerne efter Citantens haarde og ubillige Irettesættelse, ei heller Sagsøgerne eller Vidnesbyrdene til Skade! Og haver Fogden Johan Steinkuhl at restituere disse trende nu Frikjendte deris af hannem beskrevet og arresteret Gods og Formue, naar paa denne Proces anvendte billige Bekostning efter Skriverens og 6 Mænds Lovlige Skjøn, fratagis.»
Der gikk en stor Mumlen gjennem Salen, da Dommen var falden. Bønderne aandet opp; somme reiste sig; Forsvareren kom hen og var lys i sit Ansikt.
Men Ragnhild Nordsét, der hun sat ved Siden af Ingvild Moumb, vendte sit gamle stengraa Ansikt mot det unge lyse ved Siden.
«Aasdann vart det» spurgte hun.
«Jo. Vi slapp fri!»
Da fór der et underligt Uttryk henover Ragnhild Nordséts Drag, et fælent Smil, næsten som Haan. Hun løftet sin gamle benede Haand og strøk sig langsomt om Munden. Saa sat hun igjen som før.
Straks efter vendte hun sig igjen mot Ingvild
«Fekk vi att Kjyen?» spurgte hun.
«Ja.»
Da Hans Excellentze Vicestatholderen, Hrr. Ove Juel, med Rettens Præses i sin Vogn kjørte Kirkegade ned og holdt ved Raadstuestræde for at sætte Hans Høyvelbaarenhed af, sa han smilende:
«Det faldt dog ret beleyligt, at denne Dom bleff en Frifindelse! Det vilde ey være kommen Hans kongelige Majestæt vel til Pas, om vi havde tændt en saa stor Brand paa Grændsen udi urolige Tider som disse! Men a propos: tror Eders Høyvelbaarenhed fuldt oc fast paa Hekse?»
Oberhofrettens Præses rakte Hans Excellentze Vicestatholderen sin Haand.
«Paa saadant Spørgsmaal tillader jeg mig at svare med et andet,» svaret han smilende. «Tror Eders Excellentze selv derpaa?»
Hrr. Ove Juel smilte tilbake og slog ut med sin Haand; Vognen rullet videre mot Akershus.