Blaafjeld/6
SJETTE KAPITEL
Det svartnet af Folk utenfor Berge Thingstue. Langveis-fra kom de strømmende, helgeklædte som til Fest, fra Undset og Elvevold i Nord, fra ytre Bygd rundt Sjøerne i Syd, gaaende, roende, ridende og kjørende; alle skulde til Thinge; thi idag holdtes første Ekstra-Retsforhør i den store Trolddomssak.
Som en Storm gjennem store Skoger var Ryktet suset ind over Dalen. Var begyndt som en Hvisken om farlige Hemmeligheter, om Børn, som var grepne paa Trolddoms vilde Veie, om Gravning paa gammel Kirkegaard ved Nat, om forgjort Nøtehaar, som hadde voldt Blodsott og Elende; — var steget efterhaanden til en sælsom Vildskaps Sus, hvori alle Dalens Sind svaiet og svang som Trær i Storm med alle Grene begjærlig strakte opp mot Uveiret for at drikke og svales af Tordenskuren, som maatte komme.
Det var, som om Aarhundreders slumrende Hedendom med et eneste Slag paany var vakt af Dvale og begyndte at leve sit Liv i Ødet. Fortælling om gammel Trolddom fløi opp overalt som svarte Fugle; Mistanke summet omkring som Klægg i solvarm Skog; Bakvaskelsen løftet sit Hode som Huggorm af Tuve; ond Formodning mumlet lik Bækkesilder fra svarte Myrer; Bygdefordømmelsens oprørte Fantasi rev gammelt Folk overende som morken Skog i Storm.
Da saa Stævningen til Thinge blev kjendt og Navne nævnt, tok hele Dalen Flamme. Var det ikke, hvad Gud og Hvermand forlængst vidste: De Indstævnte var Hekse alle, som hadde forsoret sin Sjæl til Diefvulen! Bare, at der var mange flere! Flerfoldigt flere!
Og Navn avlet Navne, og Rykte fødte Rykter, indtil idag hele Dalen var mødt opp, spændt af stor Begivenhets Spænding, begjærlige efter at fylde sine Sanser med Forbrydelse, gjennemleve det forfærdende!
Slik stod idag Ringdallens Almue, oprørt utenfor Berge Thingstue og ventet, altid flere, paa at Døren skulde blit aapnet og Retten sat; Hans Majestæts sorne Skriver, Hrr. Liv Borch, og Fogdens Fuldmagt, Hrr. Hans Christensen, var netopp komne og talte i Enrum med Kapellanen, Hrr. Simon, derinde.
Det var stille i den store Flokk, som stod og ventet. Begravelsesstille. En og anden Kjærringstemme, som ikke kunde tie, steg opp over den lave Mummel, men tystnet hurtig tilbake; nyt Folk, som kom og som spurgte, stanset straks og blev staaende, tause som de andre. Alting taug og ventet.
Ved Svalen, hvor Lensmanden, Jacob Larsen Sørhaugen, sat Vagt og hadde Pistol, stod Kirsti Moumb blek med Vechl-Karen ved Haanden og Ingvild bakom, rødflekket af Graat i det skjære Ansikt. Alle tre var de helgeklædte. Lagretten, tolv tause Mænd, stod i Klynge dryge og ansvarsærværdige, gav smaa knappe Svar, naar nogen hviskende spurgte, men vendte sig straks og stod atter samlet. Somme hadde sølvspændte Bælter og sølvspændte Sko.
Men fjernere, borte fra Laavebroen ved Langarmen, kom halvhøi, hviskende Fortælling som hemmelighetsfuldt Bækkemummel ved Nat; det var Marthe Berge, som stod mellem Vestagrændskjærringer knisterøiet og fortalte, mens Øinene ret som det var søkte dit bort, hvor Gammel-Ragnhild Nordsét sat paa Sagkrakken utenfor Vedskjulet, bénkvit i sit Ansikt og med Kjærringluen over det graakvite Haar som en tyst gammel Ugle ved Dag.
Bare én var ikke at se ved Thinge idag. Det var Gunnar Hangard, Gangargutten. Folk fra Ytterbygden hadde truffet ham ved Hornsetstrømmen; han skulde paa Hesteting i Østfjeldet, hadde han sagt dem!
Pludselig gikk der som en stor Sus gjennem alt Folket, som stod. Skriveren, Hrr. Liv Borch, hadde aapnet Døren og talt nogen Ord til Lensmanden, som straks hadde reist sig. Alle strømmet paa, men stanset og undret: Døren blev ikke aapnet, og Lagretten, som hadde snudd sig, da Skriveren kom ut, blev staaende.
Hvad kunde vel dette betyde?!
Da gikk Lensmanden hen til Kirsti Moumb. «A Vechl-Karen ska ind,» sa han.
Kirsti Moumb skiftet Lett; hun saa opp paa Lensmanden, tok saa Barnet ved Haanden, stellte paa sit Tørklæde og vilde følge.
Lensmanden holdt igjen.
«Nei itte Du, sa han. «Du kjem sia!»
Kirsti saa igjen opp paa Lensmanden. Der var Angst i hendes Øine.
«Kjære, kain det ske det da?» hvisket hun.
Lensmanden svaret ikke, tok bare Vechl-Karens Haand. «Kom naa,» sa han.
Barnet holdt imot og saa opp paa Moren med store, rædde Øine, som om hun spurgte.
Da bøiet Kirsti Moumb sig ned over hende. «Du lyt bli med Vechla mi,» hvisket hun skjælv i Stemmen. «Je kjem strast etter!»
Vechl-Karen stirret paa sin Mor; saa fulgte hun Lensmanden, men saa hele Tiden tilbake dit Kirsti Moumb stod, som efter Hjælp og Frelse.
Lensmanden skjøv hende lempelig ind i Svalen, aapnet Døren, skjøv hende videre ind og lukket. Saa stod han atter Vakt og ventet.
Der gikk en stor Mumlen gjennem alt Folk, da dette skedde. Hvad underligt var paa Færde? Hadde Kirsti Moumb forgjort sit Barn eller for ført det til Trolddoms Synd, siden hun ikke fik følge?
Men Kirsti Moumb hadde sat sig paa Svalstenen med Hodet gjemt ned i sine Hænder. Slik sat hun og vugget, som om hun led al Verdens Ve og Vaande.
Og Døren ditind, hvor Præst og Skriver sat, blev ikke lukket opp.
Vechl-Karen Moumb stod tæt indenfor Døren inde i den svale Thingstue paa Berge og stirret.
I Høgsætet fremfor Langbordet sat Skriveren, Hrr. Liv Borch, og længer nede paa Langbænken langs Væggen Hrr. Hans Christensen, Fogdens Mand, med Bok fremfor sig. Men paa Stol tæt ved Skriveren sat den, hun bedst kjendte, Præsten, Hrr. Simon.
Det var huggende stille i Stuen, saa hun begyndte at fryse. Kneppen af et Seiersverk paa Bordet foran Hrr. Liv Borch hørtes farligt nær. Alle tre taug de, og alle tre saa de paa hende.
Nu talte Skriveren.
«Kom hid!» — han vinket paa hende.
Hun stod. De to Ord hadde faret som Støt igjennem hende. Det begyndte at trykke og kvæle i Halsgropen.
«Kom hid!» sa Skriveren stærkere. Han reiste sig halvt i Høgsætet, der han sat.
Da kom Karen Moumb fort fremover mot Bordet, men stanset fremved Præsten, Hrr. Simon, som søkte hun Beskyttelse.
Øinene var blanke og fyldte; de smaa Hænder dirret.
Skriveren ventet lidt, og det var igjen dødsstille.
«Hvad hedder Du?» Han spurgte lavt og kort.
«Karen.» En liten Taare fik løst sig ut og trillet nedover.
«Fra hvilken Gaard?»
Karen Moumb saa igjen bortpaa Præsten, Hrr. Simon, efter Hjælp.
«Fraa Moumb.»
Skriveren ventet paa Fogdens Mand, som skrev ned.
«Hvor gammel er Du?»
«Nie Aar.» Svaret kom fort og tryggt. Og Karen Moumb saa igjen bortpaa Hrr. Simon.
Skriveren taug lidt. Kræmtet, vendte sig halvt mot Karen Moumb og sat nu med Albuen støttet paa Bordplaten, Haand under Hake, og stirret paa hende.
«Præsten her beretter,» sa han, «at Du og lille Ingrid Haarset for nogen Tid siden var i Vedskuret paa Nordsét sammen med Simen Carlsens trende Drenge Carl, Ole og Simon. Er dette sandt saaledes?»
Han stirret ufravendt paa hende.
Karen Moumbs Øine veg. Hun taug og saa ned paa sine Hænder. At lege i Lade med Gutter var kanske farlig Ting!
«Er dette sandt?»
«Nei,» hvisket hun. Og saa pludselig høit, næsten i Graat:
«Je vil aat’n Mor je!»
Hun braasnudde og strøk fort bortover Gulvet mot Døren.
Hrr. Simon var straks oppe og efter hende.
«Ved Du ikke, at Du er for Kongens Ret og skal svare?» sa han streng; han tok hende haardt i Armen og førte hende tilbake.
Da brast hun i Graat. Og atter var der stillt i Stuen. Hrr. Liv Borch gjorde Tegn med sin Haand til Hrr. Simon.
«Lad mig —,» sa han.
Han strøk den lille Pike over Hodet og tok hendes Haand.
«Vi vil dig intet ondt, mit Barn, sa han. «Kun at Du skal sige Sandheden som for din Gud. Saasnart Du det har gjort, kan Du gaa.»
Han satte sig igjen tilrette og drog Karen Moumb nærmere, mens han hele Tiden holdt hendes Haand. Tok saa opp af sin Lomme noget, som glinset, la det i Barnets Haand og lukket den sakte til.
Karen Moumb skottet opp gjennem Taarerne, aapnet Haanden halvt og saa.
Det var en halv Riksdaler af Sølv. Hun lukket langsomt Haanden igjen, men drog den ikke til sig.
Skriveren strøk hende igjen over Hodet.
«Se saa,» sa han. «Tal nu Sandhed. Vi ville dig intet ondt.»
Karen Moumb stod fremdeles som før med Armen utstrakt henover Bordet og Haanden løst lukket. Hun skottet fra forgrædte Øine hen paa Skriveren; hun saa, at han hadde Guldsnorer paa sin Kjortel og Sværd med Guldskjæfte og Guldspænde i sit Bælte. Hun fornam ogsaa en underlig fin og fremmed Lukt af sjelden Tobak og Duft som af Blyme!
Da forlot hendes store Rædsel hende, og en næsten god Kjendsel af Trygghet begyndte at komme. Hun saa paa Hrr. Liv Borch, et blygt Barneblikk; saa drog hun langsomt sin lukkede Haand tilbake.
Skriver og Præst vekslet Blikk; Fogdens Mand sat med en dulgt Antydning til et Smil.
«Saa. Hvad legte I saa for Leg derinde?»
Karen Moumb svaret ikke.
«Var det ikke at ride til Blaakolls I legte?» Skriveren var saa mild i sin Stemme.
«Nei. Itte je aa a Ingri leil;» Karen Moumb skyndte sig at svare.
«Men de tre Drenge de fôr til Blaakolls?» Han saa godt paa hende.
«Ja-e!»
Hrr. Liv Borch saa igjen bort paa Fogdens Mand, om han skrev.
«Og saa sagde Du, at Du var faren rigtig til Blaakolls Jonsokaften?»
Hans Øine var mildere end hans Stemme.
Karen Moumb fik sin Angst igjen medét. At fare til Blaakolls hadde hun hørt kunde være vaagsom Sak selv for Voksne!
«Nei!» — Det kom dirrende.
Skriveren blev streng i sit Ansikt.
«Præsten har hørt det, sa han. «Du løi altsaa, da Du fortalte det?»
Karen Moumb kjendte Præstens og Skriverens Øine staa paa sig.
«Nei,» hvisket hun igjen, hjerterædd.
«Ja, saa har Du jo redet til Blaakolls.» Skriverens Røst var haard, og han bøide sig frem mot hende.
Vechl-Karen bleknet og slog sine Øine ned, overvældet.
«Ja-e, svaret hun skjælvende.
De tre Mænd vekslet Blikk; Skriveren aandet likesom lettet opp. Fogdens Mand skrev.
«Det er godt, mit Barn, at Du taler Sandhed; det er det bedste for Eder alle!t» Hrr. Simon, som sa dette, strakte sin Haand frem og strøk Karen Moumb lindt nedover hendes Hode.
Nu bøiet Skriveren sig igjen frem.
«Paa hvad Creatur red Du?» spurgte han.
Vechl-Karen vaaget ikke se opp.
«Paa ’n Réngaas,» svaret hun.
Hrr. Liv Borch nikket hen for sig. Hrr. Simon sat og stirret vemodig hen. Fogdens Mand skrev ivrig.
«Var der flere med?»
«Ja. A Mor aa a Ingvild.»
De tre Mænd saa atter paa hverandre, denne Gang som i Forfærdelse.
«Din Mor?» Det var Liv Borch, som spurgte.
«Ja. Ho sae, det var itte falé; ho hadde gjort det sjøl. Mange Gaanger!»
Hrr. Simon rystet paa sit Hode, langsomt, i Sorg, som han sat der og hørte paa.
Skriveren, Hrr. Borch, drog et Suk. Fogdens Mand sat ganske rød i Ansiktet og skrev.
«Og Ingvild? Hvem er Ingvild?» Han saa bort paa de andre.
«Hendes Syster,» oplyste Hrr. Simon uten at vende sit Hode. Han sat nu med foldede Hænder.
«Din Syster, red ogsaa hun?»
«Nei, itte da lel. Ho bære held ti mei.»
Skriveren brøt af.
«Men siden? Red hun siden?» spurgte han.
Karen Moumb taug længe.
«Je vet itte,» svaret hun endelig.
Liv Borch rettet sig, utaalmodig.
«Ved Du ikke?» sa han. «Du red jo sammen med dem om Natten!»
Karen Moumb saa op paa Skriveren. «Nei, det gjorde jeg itte,» svaret hun.
Skriveren saa forundret paa de to andre. «Hvad gjorde Du saa? Hvor var Du?» Han bøiet sig helt frem mot hende.
Hun kom sig tilbake fra ham, halvt rædd hans Aande.
«Paa Sætern,» svaret hun.
«Men din Mor og din Syster?»
«Dem dro aat Stormyren etter ’n Morlik.» Hrr. Liv Borch aandet igjen stort opp. «Naar kom de igjen?» spurgte han.
Hun taug lidt.
«Om Natta,» hvisket hun.
«Og Koen? Morlik? Hadde de den med?» «Nei, ho kôm att om Maarraaen.»
Hrr. Liv Borch nikket ivrigt, flere Gange. Bøiet sig over mot Fogdens Mand, drog Protokollen til sig og læste. Saa nikket han igjen — godkjendende.
«Det var de Nøtehaar,» sa Hrr. Simon sakte. Skriveren saa opp.
«Var der noget farligt Nøtehaar efter Morlik paa Sæteren siden?» spurgte han.
Karen Moumb saa tryggt paa ham.
«Nei!» svaret hun. «A Mor gjømte bort det, saa vi itte skuille faa Blosotta.»
Skriveren skottet bort paa Hrr. Simon. «Der har I Eders Kvinde fra Kirkegaarden,» sa han. Nu var det Hrr. Simon, som nikket. Saa reiste han sig, gik frem og stod like over Karen Moumb.
«Var der ey endnu flere med?» spurgte han.
Hun saa opp paa ham, forundret over at han spurgte.
«Jo, a Gammel-Ragnhild Nordsét,» svaret hun.
«Ser I,» sa Hrr. Simon. «Ser I!» Han saa paa Hrr. Borch triumferende.
Saa satte han sig som før.
Skriveren bøiet sig atter frem.
«Red Ragnhild Nordsét ogsaa?» spurgte han.
«Nei. Ho bære jaua mei taa att. Ho sae det var falé.»
Hrr. Simon smilte. «Hun hytter sig nok,» sa han hen for sig.
«Vi faar at se, svaret Skriveren. «Vi faar at se!»
Saa satte han sig embedsmæssig tilrette med Arme paa Bord og Føtter fast plantet.
«Ja, mit Barn, sa han. «Det er godt og vel, at Du har talet Sandhed udi alt dette, og min Tro er, at Du est uskyldig; vi skulle nu bare gjøre en Prøve.»
Han flyttet Seiersverket hen foran hende paa Bordet og vendte dets Bakside med Kompasset opp.
«Kom med din Haand.»
Hun rakte skjælvende sin venstre.
«Nei, høire,» sa han.
Hun byttet Mynten, som hun hadde faaet, over i venstre Haand og gav ham høire.
Han drog hende til sig, fik hendes Pekefinger fri og tvang den ned paa Kompasset. Hun spjæret imot med forskræmte Øine og vilde graate. Men han holdt fast. Og bakom stirret tre spændte Ansikter med ivrige Øine paa Kompasset, hvorover den lille dirrende Barnefinger laa.
Kompasnaalen gjorde et litet Utslag til venstre ved den første Berøring; saa svinget den langsomt tilbake og blev stille.
Hrr. Liv Borch holdt i flere Sekunder den lille skjælvende Haand fast. Saa slapp han den pludselig.
«Uskyldig,» sa han og nikket.
«Uskyldig,» hvisket de to andre.
Nu vendte Skriveren sig til Karen Moumb, som hurtig hadde draget sin Haand tilbake.
«Hvor har Du den Penge?» spurgte han.
Hun rakte ham den fort.
Han stakk den i sin Kjortellomme. «Jeg skal kjøbe dig siden et Snorliv derfor,» sa han. «Om Du taler Sandhed fremdeles og ikke lader dig forføre. I hin Bog er nu skrevet op alt, hvad Du idag har tilstaaet, og taler Du anderlunde senere, saa faar Du stor Straf derfor og kan komme at brændes og miste dit Liv! Nu kan Du gaa!»
Karen Moumb vendte sig braadt og gik hurtig mot Døren, fik Klinken opp og snudde sig ut. Præst og Dommere var alene.
«Pigen er visselig forført og forgjort,» sa Hrr. Liv Borch; «jeg kjendte hendes hele Kropp saa stærkt at skjælve!»
Ja, forført» sa Hrr. Simon tungt. «Til og med af sin egen Moder!»
Skriveren drog et Suk.
«Det er fast ikke til at tænke,» sa han. «Vil saa I, Hrr. Hans, melde Lensmanden, at Retten nu kan sættes!»
«Ja, Eders Velbaarenhed.» Hrr. Hans Christensen, Fogden Johan Steinkuhls Mand, reiste sig og gik mot Døren.
«Bed ham saa tillige sørge for, at hin lille Karen Moumb holdes borte fra sin Moder og sin Syster, at hun ikke faar tale med dennem. Det er af stor Importance!»
«Ja, Eders Velbaarenhed!»
Der gik en braa, undrende Mumlen hen over Thingtunet, da Karen Moumb kom graatgrimet ut fra Svalen og smøg hen til sin Mor, men blev hentet tilbake af Lensmanden og atter ført ind. Da saa Lagretten straks efter vinkedes ind og Døren til Thingstuen blev slaaet opp, var det medét, som om en Tømmerdam var sprungen, en Lunne løst og en hel Elv fosset dundrende ind.
Lagretten og de Indstævnte slet sig gjennem Mængden frem til sine Pladser; der var en Trængsel af varme Kroppe, et Trykk af Aksler og Albuer, et Dønn af stærke Stemmer; der var en Mur af Mænd, som presset paa gjennem Døren, og en Tyngde af Kvindfolk og Barn derutenfor.
Nu reiste Skriveren, Hrr. Borch, sig med Klubbe i Haand og slog til Lyd.
«Retten er sat,» sa han med sin skarpe Stemme og saa sig om i Rummet, bydende.
Der blev med ét Slag gravstille. Hundred stærke Ansikter stirret; hundred Aandedræt holdtes tilbake.
Skriveren satte sig. Han talte sakte nogen Ord med Fogdens Fuldmæktig; han saa i hans Protokol og pekte. Saa vendte han sig mot Bygdelensmanden Jacob Larsen Sørhaugen.
«Lad Indstævnte Karen Moumb træde frem,» sa han.
Lensmanden gik hen til Vechl-Karen, som sat paa Bænken tilvenstre ytterst, der hvor Lensmandsdrengen stod Vakt.
«Du lyt kommaa frampaa,» sa han lavt. Han tok hende ved Haand.
Hun saa opp, liten og rædd, men fulgte.
Tausheten i Rummet blev uhyre, næsten skjælvende, da den lille Pike var naaet frem og stod der alene foran Rettens Bord. Al Lytten rykket lydløs nærmere; alle Aandedræt taug.
Skriveren bøiet sig igjen over mot Fogdens Fuldmægtig.
«Behag at oplæse Indstævntes Bekiendelse,» sa han høit.
Hrr. Hans Christensen, Hrr. Johan Steinkuhls Befuldmægtigede, reiste sig og læste.
Men som Ord faldt efter Ord og Bekjendelse fulgte Bekjendelse i Stillheten, var det, som om hele Dalens begjærlige Forventning fra før efterhaanden blev fyldt til Randen, med Undren, Harme, Afsky og Gru, med Tilstaaelsens Taushet over sine syndefulde Hemmeligheter. Der rørte sig ikke en Haand; der flyttet sig ikke en Fot. Bare at der suste som Hvisken gjennem Rummet, da Kirsti Moumb pludselig bleknet og Ingvild, som sat ved Siden, brøt ihop med Hænderne for Øinene og Hodet bøiet.
Oplæsningen var slut. Hrr. Hans Christensen satte sig.
Saa vendte Skriveren sig til Karen Moumb.
«Hvad her er oplæst for Rette, har Du os før fortalt,» sa han streng. «Er det ikke saa?»
Karen Moumb saa stjaalent opp og atter straks ned.
«Jo—e,» kom det.
«Og Du erklærer det sandt at være?»
«Ja—e.» Det kom som i Vaande. Og den lille Pike saa tilbake mot sin Mor.
Da fôr det som et hedt Støt gjennem alle derinde.
Kirsti Moumb hadde reist sig.
«I Jøssø Namn aa har Du gjort, Vechla mi!» brast hun ut og vilde frem.
Skriveren slog til Lyd.
«Ingen maa afbryde Forhøret,» sa han skarpt. «Og Du, Kirsti Moumb! Misbrug ikke Guds hellige Navn!»
Kirsti Moumb seg ihop og satte sig.
Skriveren saa hen mot Lensmanden, som stod tæt ved.
«Indstævnte kan træde af,» sa han. «Hans Velærværdighed Hrr. Simon Pofvelsøn anmodes at tage sig af hende tilvidere.»
Hrr. Simon nikket alvorlig og drog et Suk. Saa førte Lensmanden Karen Moumb, som graat, hen til ham. Hrr. Simon bøiet sig over hende og hvisket nogen dæmpede Ord. Da snudde hun sig med de smaa knyttede Hænder fremfor Øinene ind mot ham.
Nu talte Skriveren igjen.
«Indstævnte Kirsti Moumb,» sa han og saa over mot hende. «Behag at træde frem.»
Kirsti Moumb saa paa Ingvild, sin Datter.
Saa reiste hun sig langsomt og gikk frem. Hun var drivhvit i Ansiktet.
Hrr. Liv Borch satte sig tilrette i Høgsætet; hans faste, stærke Hænder laa plantede paa Rettens Bord.
«Kirsti Moumb,» sa han streng. «Du har hørt din lille Dotters Vidnemaal, at hun klager dig an for sammen med hende, din Dotter Ingvild og Kvinden Ragnhild Nordsét at have redet til Blaakolls Jonsoknat sidstleden paa Eders Sæter Veundaasen udi Østfjeldet. Tilstaar Du saadant?»
Der var igjen dødsstille i Thingstuen. Borte fra Bænken, hvor Gammel-Ragnhild Nordsét sat, kom tre tørre, haanske Latterstøt, som straks taug; et gammelt hvidt Ansikt saa sig om mellem de nærmeste.
Skriveren slog kvasst med sin Klubbe i Bordet til Respekt for Retten og laante Gammel-Ragnhild et Par Øine. Saa vendte han sig atter mot Kirsti Moumb.
«Tilstaar Du saadant?» gjentok han.
«Nei, det gjør jeg ret itte!» Svaret kom som et Rop om Hjælp; hun stod og tvindet sine iskolde Fingre.
Skriveren reiste sig halvt og bøiet sig frem mot hende.
«Du paastaar saalunde, at din Dotter lyver her i Retten?» spurgte han.
Kirsti Moumbs Øine stod taareblanke.
«Ho skjønner itte detta ho, sir Du,» kom det. «Ho er da bære Baane!» Øinene søkte dit, hvor Vechl-Karen sat hos Hrr. Simon.
Skriveren vendte sig mot Lensmanden.
«Bring Først-Afhørte ud,» sa han dæmpet. «Men lad hende bevogte.»
Lensmanden adlød.
Da vesle Karen Moumb gjennem Trængselen var ført ut i Koven af Lensmandsdrengen og alt igjen var stillnet, satte Skriveren sig og la sin Haand knyttet paa Retsbordet. Hans Øine brandt mot Kirsti Moumb.
«Naar et uskyldigt Barn klager sin Moder an udi Livs Sag, sa han høitidsfuldt — «da er der visselig skjellig Grund!»
Der gikk en Mumlen gjennem Stuen som Svar.
Kirsti Moumb blev likesom mindre, der hun stod. Hun tok efter Bordplaten som for at støtte sig.
«Ja, men je har itte gjort det,» gjentok hun. «Ailler i Væla! — Det har je itte!» Taarer begyndte at dryppe.
Skriveren, Hrr. Liv Borch, flyttet paa et Par Papirer, som laa der, likesom i Lede, og saa atter bort paa hende.
«Dit Barn testerer, at Du skal have sagt hende, det Du forskiellige Gange er reden paa Nøtskreatur Jonsokkvelden —.»
«Ja, det har vi da gjort mange taa øs,» kom det fort og kvellt.
Der steg en stor Sus i Thingstuen. Skriveren hadde reist sig.
«Hvem flere?» Han ropte det næsten.
Kirsti Moumb saa sig om i sin Nød, som søkte hun Tilflugt hos Dalen.
«Aa, baade a Ingeborg Nordsét aa a Else Haarset aa a Jøran Birkset aa a Gjertrud Berge — ja a Gammel-Marthe au! Det har je da set!»
Den store Sus steg til Larm i Thingstuen. Mænd ropte i Munden paa hverandre, harme Rop; Kvindfolkstemmer skrek opp; men over dem alle skar Marthe Berges skarpe Stemme, som hun stod der midt i Flokken med knyttede Næver og Øine, som spraket brunt.
«Det løgst Du, dit fordømmede Skjut!» skrek hun.
Skriveren tegnet ivrig Navne ned. Saa slog han skarpt til Lyd.
«Respect for Retten!» ropte han. Og den store Larm sank til Mummel medét. Bare Marthe Berge kunde ikke tie.
«Ho lyr ailt a seier a Kirsti, sa hun.
Og fra Mændenes Flokk ved Døren hørtes en dyp Malmrøst dure:
«Detta bær bent borti svarte Natta!» — Det var Jo Birkset, Jøran Birksets Mand, Bygdens stærkeste.
Skriveren slog anden Gang til Lyd med sin Klubbe og saa sig om, truende.
Dødsstillhet faldt. Saa vendte han sig mot Kirsti Moumb.
«Du har nu klaget andre her udi Thinglaget an,» sa han streng. «De skulle vorde indstævnte at gjøre Rede for sig — hvad de vel kunne. Du hast nu ikkun paa Spørgsmaal at svare.»
Han taug lidt. Saa talte han atter.
«Du tilstaar altsaa, at du har redet til Blaakolls Jonsoknatten og paa dit eget Nøtskreatur?» Han stirret skarpt paa hende.
Kirsti Moumb aandet tvert opp som et opskræmt Dyr.
«Nei, det gjør je itte,» ropte hun. «Ree paa Naut har je gjort, men ailler til Blaafjells, itte slik som Skrivaren mener.» Hun saa sig attender mot Flokken som efter Vidnesbyrd.
Hrr. Liv Borch kræmtet.
«Hvor var Du da Jonsoknat, medens din lille Datter laa i Sæteren og ventede» spurgte han.
Kirsti Moumb taug længe. En Rødme steg langsomt i hendes bleke Ansigt og sank atter. Hun led Hjertevé. Dette gjaldt Ingvilds Liv!
Hun vendte sig halvt mot Ingvild, men tok sig i det og stod som før.
«Til Skogs etter Kuen,» svaret hun.
«Og din Datter Ingvild?»
Kirsti Moumb fikk igjen dypere Farve. Den store Fare var nær!
«Ho au,» svaret hun. «A Morlik hadde vørté fjellgælen; vi fikk a itte inn att om Kvelden.»
Skriveren saa hen paa Hrr. Simon.
«Naar kom Koen hjem» spurgte han saa.
«Om Maarraaen.»
«Hvor havde den været?»
Der faldt dyp Taushet.
«Je vet itte je,» kom det langt om længe.
Skriveren hadde flyttet sig nærmere. Hans Arm hvilte paa Bordhjørnet; Fogdens Fuldmægtig hadde lagt sin Pen og lyttet.
«Saa du noget særskilt paa Koen?» Spørgsmaalet kom snikende stillfærdigt.
«Nei, itte det je vet.»
«Men det Nøtehaar, som Du afstrøg, hvor gjorde Du af det?» Sorenskriveren sat like ved, da han spurgte, og hun fornam hans Aande.
Kirsti Moumb flyttet sig lidt. Hun var drivhvit.
«Je grov ne det,» hvisket hun.
Skriveren nikket.
«Hvor? Paa hvad Sted?» sa han.
Kirsti Moumbs Hode sank.
«Paa Kjerkjegarøm! — Saa vi itte skuille faa Blosotta.»
Skriveren, Hrr. Liv Borch, drog Aanden, seirende, og saa sig om i Dødsstillheten. Man hørte den ivrige Skrapen af Fogedfuldmæktigens Pen henover Papiret i Protokollen.
«Koen havde saalunde været til Blaafjelds, og Du kjendte dertil» Skriveren talte lavt og hedt.
Da saa Kirsti Moumb op.
«Je trudde det bære,» svaret hun.
«Du vidste det!»
Der kom intet Svar. Kirsti Moumb bare saa fjernt hen for sig; noget stridt, sténhaardt steg i hendes rødsprængte Øine, Fjeldfolkets ubændige Trods, naar Taalmodets ytterste Grænse er naaet.
Liv Borch fortsatte.
«Naar kom Du og din Datter tilbage?»
«Om Natta engaang.»
«Hvad Tid om Natten?»
«Det vet je itte.»
«Kom I sammen?»
«Nei.» — Spørgsmaal og Svar faldt kort og blankt som Klinge mot Klinge i en Kamp paa skjære Livet.
«Hvem kom først?»
«Je! — A Ingvild laagg, ma je kôm!»
— Moren hadde dækket sit Barn med Fare for sit eget Liv. Og nogen brast i Graat der bak hende paa Anklagebænken.
«Hvor var din Datter al den Tid?» Skriveren hadde ventet lidt, før han spurgte.
Kirsti Moumbs blaa Øine blev som bare Pupill. Hun saa bent ind i Skriverens Ansikt.
«Spør a sjøl,» sa hun. «Ho staar tel Svars baade før aa a gjør aa seier. Ho er ittnaa Baan.»
Skriveren kjendte Hugget og blev mørkerød i sit Syn.
«Det behøver ikke Du at minde mig om,» sa han; han vekslet Blik med Fogedfuldmæktig og Lagrette.
«Du negter altsaa» spurgte han. «Trods alt, hvad er testeret af din Datter?»
Kirsti Moumb stod som før.
«Ja, det gjør je,» svaret hun.
Hrr. Liv Borch kræmtet; han flyttet paa sine Papirer.
«Du ved vel, at om Du gjenstridigen holder ved og ey bekiender trods Vidnesbyrd, saa have vi Midler at tvinge dig dertil,» sa han.
Kirsti Moumb taug lidt. Saa rettet hun paa sit Tørklæde og bandt det fastere.
«Skrivaren faar gjøra søm ’n vill med det,» sa hun. «Øverheta har Makta.» Hun drog en skjælv, erfaren Suk, snudde sig og gikk til sin Plads uten at vente videre paa Skriverens Ord.
Liv Borch saa kvasst efter hende.
«Ja, det har den,» svaret han; han kræmtet flere Gange.
Bøiet sig hen og talte lavt med Fogdens Fuldmæktig og nærmeste Lagrettesmand. Saa vendte han sig atter mot Anklagebænken.
«Ingvild Moumb!» sa han.
Det gik som et Chokk af Taushet gjennem Stuen. Folk strakte Hals for at se; somme Kvindfolk foldet Hænderne.
Ingvild Moumb reiste sig langsomt og kom frem. Paa Kinderne stod hete, røde Pletter; det hvitnet rundt Næsevingerne og den myke, buede Mund. Hun stod der med Silkeluven over det lyse Haar og Hodet bøiet — lik en anklaget Blomst.
Nu talte Skriveren.
«Du har hørt din lille Systers Vidnesbyrd, at Du Jonsoknatten skal være faren til Blaakolls og saalunde have givet dig onde Magter i Vold; — tilstaar Du saadant?»
Der kom intet Svar. Ingvild Moumbs Læbe drog sig saart opp til Siden som ved begyndende Graat, men sank atter. Hun taug.
Skriveren gjentok sit Spørgsmaal, stærkere:
«Har Du Jonsoknatten været til Blaakolls og givet dig onde Magter i Vold?»
Da brast hun pludselig i heftig Graat og gjemte Ansiktet i sine Hænder.
Skriveren ventet længe; Lagrettesmændene sat som Støtter og saa ned; der var noget blødende i den store Taushet, som var falden.
Endelig talte Skriveren igjen.
«Har Du Tilstaaelse, mit Barn, sa han, «saa tal ud! Det baader din Sjæls Frelse bedst. Hvad bedrev Du i Skoven Jonsoknatten?»
Kirsti Moumb løftet sit forgrædte Ansikt. Øinene søkte Præsten Hrr. Simon som efter Raad, men gled straks bort; saa brast hun anden Gang ut i den voldsomste Hulken, som aldrig tok slut.
Skriveren sat der raadløs og saa ned; Kirsti Moumb hadde reist sig, likblek, og en Kjærringstemme borte ved Døren sa høit i Stillheten: «Nei dette traatter je itte!» Det var gamle Siri Bjørngard, som slet sig ut af Trængselen, fremover mot Døren og ut. Sveden stod hende paa Panden.
Da reiste Præsten Hrr. Simon sig og gikk frem til Skriveren, blek i Ansiktet. Han bøiet sig over Liv Borch og hvisket:
«Lad hende fratræde, Eders Velbaarenhed; jeg tror mig god at faa hende siden til fuldt at bekiende.»
Hrr. Liv Borch saa opp paa Hrr. Simon.
«Paa Eders Ord,» svaret han sagte. Saa vendte han sig mot Ingvild Moumb, som endnu hulket.
«Indstævnte kan fratræde for dennesinde,» sa han.
Ingvild vendte sig langsomt, men blev staaende, hjælpeløs.
Da gikk Præsten, Hrr. Simon, like hen, tok hende vart om Skulderen og førte hende ut gjennem Mængden, som veg, mens en hviskende Sus af Befrielse langsomt fyldte Rummet.
Hrr. Simon fulgte Ingvild like til Grinden, hvor han stanset.
«Gak nu hjem,» sa han lindt, «og gjør dit Regnskab op med din Gud! Kom saa til mig derefter at fortælle som sandt er — om du haaber Salighed for din Sjæl!»
Han fandt hendes Haand.
«Lover Du mig dette?»
Kirsti Moumb saa opp paa Hrr. Simon.
«Ja,» hvisket hun i sin Kvide.
Da Hrr. Simon igjen kom ind i Thingstuen, hørte han stor Larm af mange Stemmer derinde. Skriveren hadde netopp kaldt den sidste af de Indstævnte, Gamle Ragnhild Nordsét, frem. Og som hun la Krokstaven og reiste sig for at gaa frem, hadde Marthe Berge sagt, høit, saa det hørtes af alle i Stuen: «Der kjem reitte Troillkjærringa; hoill dø aat hinner!» Gamle Ragnhild Nordsét hadde stanset og vendt sit Hvitugle-Hode med de kvassblaa Øine mot Marthe Berge.
«Akt dei, Du Marthe,» hadde hun svaret. «Finns det Troillkjærring ti Bygden, saa er det fuill Du, aa itte je!» Da var hin store Larm steget. Og Marthe Berge hadde ropt imellem dem alle, saa det sang: «Faen ska fara levandes i den, som seier slikt om mei, aa det gjør’n fuill au snart!» Og Larmen var stegen til Storm derinde.
Nu reiste Skriveren, Hrr. Liv Borch, sig, rød i sit Ansikt. «Respekt for Retten,» skrek han og slog flere Slag med sin Klubbe i Rettens Bord. «Hvert usømmeligt Ord, her siges, bliver ført til Protokolls! I har at tage Eder i Agt I baade! Ja I alle!»
Han satte sig, og Larmen døde langsomt hen. Men Marthe Berge mumlet videre:
«Ja, døm faar agte sei naaen hver, som seier slikt om kristent Folk!»
Ragnhild Nordsét snudde endnu en Gang sit Hode.
«Kristent Folk — Du!» sa hun og lo. Saa gikk hun frem for Rettens Bord. Stod der med sin benete Haand støttet paa Bordplaten og saa paa Skriveren, Hrr. Liv Borch, ventende, et Skogbygdens Æventyr, Dalens hemmelige Samvittighet, dens Hjælper i al Nød, dens Dommer, Præst. Og det fór gjennem Hrr. Simon, der han saa hendes Ansikt, og han syntes igjen, det sa: «Jeg er Dalen! Jeg er Dalens Benrad! Hvad vil Du mig?»
Nu talte Liv Borch.
«Dit Navn?»
«Ragnhild. Jons Dotter.» Det kom drygt og tryggt.
«Hvor er Du født?» Skriveren bladet i sine Papirer.
«I Aaamoten!»
«Hvor gammel er Du?»
Gammel-Ragnhild saa fjernt hen fremfor sig.
«Je er fødd i Femten Hundre og fem og firs,» svaret hun. «Je gaar ti det femte Tjuge; — ja det gjør je.»
Hun løftet sin benede Haand og strøk sig langsomt over Munden. Saa stod hun igjen som før.
Skriveren, Hrr. Liv Borch, fik en besynderlig spak Fornemmelse; det var, som hadde et forganget Aarhundrede svaret. Han gav sig embedsmæssigt at gjøre, ordnet med Papirer, saa i Retsprotokollen, hvad skrevet var, og skrev selv med sin Pen. Saa vendte han sig endelig igjen til Ragnhild Nordsét.
«Du hør hørt den lille Karen Moumbs Vidnesbyrd?» sa han og mødte hendes Øine.
«Ja, je har dét,» svaret Ragnhild Nordsét; der gikk et litet Drag af Haan og Ynk over hendes Ansikt. «Je hørde dét.»
— «at hun klager dig an, det Du sidstleden Jonsokaften sammen med hende, hendes Moder og Syster har redet til Blaakolls?»
Ragnhild Nordsét stirret forundret paa Sorenskriveren.
«Det har je itte hørd,» sa hun. Hun saa bortover mot Protokollen. «Ho sae, je jaua a taa Kuen a sae, det var falé aa fara me slikt! — Saa red je fuill itte sjøl!» Hun saa sig tilbake mot Mængden.
Skriveren slog Øinene ned. Han husket Hrr. Simons Ord: Hun ved nok at hytte sig.
«Du negter saaledes?» spurgte han lavt.
«Ja, det gjør je.» Hun smilte. «Det gjør je rett.»
«Du var ey til Blaakolls Jonsoknatten?»
«Nei. Det var je itte.»
«Du har ey været der tilforn» Nu stod Skriverens Øine spændte paa Ragnhild Nordsét.
Hun svaret ikke straks; hendes hvite Ansikt tok et litet Skjær af Rødme.
«Har Skrivaren vørré der?» kom det.
Hrr. Liv Borch blev blussrød og banket i Bordet.
«Dette er uhøveligt Svar, sa han. «Du hast høveligt at svare!»
Ragnhild Nordsét kræmtet, gammelt, og strøk sig med Haandbaken over sin Mund.
«Mar in roper telskogs, kjem Orda att,» svaret hun.
Hrr. Liv Borch søkte mellem sine Papirer.
«Saa er Du dog berøgtet at fare med hemmelig Trolddomskonst her i Bygden,» sa han.
Ragnhild Nordsét tok fast Tak i Bordplaten med sin Haand.
«Aakken seier det?» spurgte hun; «er det naaen her?» Hun snudde sig rundt og stirret med sit truende Rovfuglansikt paa dem, som stod omkring.
Der var dødsstille. Selv Marthe Berge taug. Gammel-Ragnhild vidste jo alt om dem alle!
«Det er fuill naaen, je har hjølpé det da, ska Du sjaa,» mumlet hun. «Det er likt døm!»
Skriveren, Hrr. Liv Borch, slog ned i Ordene.
«Du tilstaar da at have hjulpet ved hemmelig Konst her i Dalen?» sa han fort.
Ragnhild Nordsét saa paa Skriveren som en Voksen paa et Barn.
«Vi lyt nok hjælpe øs sjøl her oppi Daløm,» sa hun — «det er lita Hjælp aa faa taa døm, som hjælpe skuille! Mein ailler ska naaen faa paa mei, det je har brukt svart Konst heil slikt! Det er myy i Væla, som itte Skrivaren vet!»
Liv Borch brøt af.
«Al hemmelig Hjælp, som ey taaler Dagsens Lys, kommer ikkun ved Diefvulens Magt, om man har sig til ham forsoren,» sa han afgjørende og la Haand paa Bord.
Da smilte Ragnhild Nordsét anden Gang. «Ailler har je hørd,» svaret hun, «det god Hjælp kôm fraa Faen sjøl, aa itte skuille Øverheta, bedste Hjælpa vi har, seie slikt!» — «Ho, søm kjem fraa sjølve Gud,» føiet hun til. «Ja, saa seier Præsten!» — Hendes Øine stod stærke paa Hrr. Simon. Hun flyttet Fot saa smaat og kom Skriveren nærmere. «Je traatter itte det, søm vondt er,» sa hun, og den gamle Stemme skalv; «aa ailler ska naaen seie mei paa, det je ha sætt vondt aakke paa Folk heil Krøttør!»
Skriveren smilte, et litet haansk Smil. Han hadde et Papir i sin Haand.
Da brandt det til, heftigt, i Gammel-Ragnhilds mørkblaa Øine. Hun pekte med sin Haand henover Bænken, der Lagretten sat.
«Der sitt tolv Karer tur Bygden,» sa hun skjærende. «Spør døm om dét!»
Skriver, Fuldmægtig og Præst vendte sig som én Mand og stirret paa Lagretten; Skriveren rakte sin Haand frem. Men ingen af de tolv Mænd talte. Som en Mur sat de der tause og saa ned paa Retsbordet fremfor sig, Dalens gamle Had til Embedsmands Vælde, dens stædige Værn for sig selv.
Og Liv Borch kjendte det, som han hadde kjendt det saa mangen en Gang; her gaves ei Makt at komme videre.
Men Ragnhild Nordsét vendte sig fra Rettens Bord, gik hen til Anklagebænken, tok sin Krokstav og gik atter frem. Nu stod hun med venstre Haand støttet paa Staven og høire paa Bordplaten og ventet i Stillheten.
Skriveren saa ned mellem sine Papirer het og forlegen.
«Noget Svar er ey nødigt,» sa han. «Vi have andet Bevis.» Nu saa han opp og skarpt hen paa Ragnhild.
«Kjender Du en Mand af Aamot, Jens Nederboelstad?» spurgte han truende.
Der fór et fælent Smil henover Gammel-Ragnhilds Kvitørns-Ansikt. Skyggen af et nedgravet Minde, Blodskjæret af et gammelt Saar, som brøt opp.
«Ja,» svaret hun. «Je kjindte nokk ’n Jens!» Navnet sang opp som en Anklage. «Om vi ska tala om dødt Folk,» kom det lavere.
«Her er Vidnesbyrd af din Sognepræst udi Aamodt, Hrr. Jens Bundissøn,» sa Skriveren og la et Papir frem, «at Du est af Ungdommen berøgtet udi Aamodt for Trolddombs-Konst; her er og Vidnesbyrd, at bemeldte Jens Nederboelstad udi sin Dødsstund har klaget sit Liv paa dig, at Du har forgiort hannem med de Pokers Pestilents, hvoraf han døde!» Skriveren skjøv Papiret hen til Fogdens Fuldmæktig, som tok imot.
Ragnhild Nordséts Ansigt var pludselig blit rødt under det hvite Haar. Øinene bleknet som paa en Rovfugl, naar den vil hugge; Hodet kom tilbake. «Aa-nei, Skrivar!» sa hun. «Hain Jens hain døe taa i ainna Sjuke: Hain lett ailler Kvindfolk faa gaa i Fred!» Hun hugg Krokstaven i Gulvet fremfor sig.
«Det er itte bære simpelt Folk, søm tær Døen paa sei taa slikt! Præsten, hain Gælen-Lasse, ska ha sammaa Sjuke, seier døm. Ho er itte langt unda ho, søm kain gjøra E’en sin paa det!»
Det var, som om et Lyn var slaaet ned. Historien om Hrr. Lasse Swantes Forsøk paa Vold mot Kirsti Moumb hadde i sin Tid tændt hele Dalens Harme i Flamme; det hadde ulmet i aarevis som Brand i Skogsbotten bakefter, da Hrr. Lasse var gaaet fri for Tiltale, trods Kirsti Moumbs Tilbud om sin Salighets Ed; nu brøt det hele opp som i et Lynslag. Gammel-Ragnhild hadde vidst at hugge, saa det traff. Hele Thingstuen stod i Larm. Besindige Mænd talte høit; Kvindfolk ropte.
Da reiste Skriveren, Hrr. Liv Borch, sig, blek af Harme, og krævet for tredie Gang paa denne Dag Respekt for Kongens Ret.
«Hin Sag har intet her at skaffe,» ropte han. «Og forbydes Enhver at tale videre herom paa Thinge. Saa meget mere som Hrr. Lasse udi sin Ulykke blev kjendt for Tiltale fri!»
Gammel-Ragnhild, som nu igjen var blek, flyttet sin Stav frem, denne Gang som for Støtte.
«Nei,» sa hun, som blødde hun indvortes af Sorg. «Ingen her kjender honnom fri!»
Atter vendte Liv Borch, Embedsmanden, sig mot Lagretten, spørgende. Men de sat tause, og den hele Stue var med ét Slag taus som de. Anden Gang idag hadde Skriveren mødt hin tætte Mur af Taushet, Dalens Dom, dens Værn om sig selv mot Uret af fremmed Vælde. Han satte sig og begyndte at blade i sine Papirer.
«Ragnhild Nordsét,» sa han om lidt. «Du est anklaget af flere for Trolddoms Konst og Faren til Blaafjelds tillige, men negter dette paa Trods at bekiende. Saadant baader dig lidet. Jeg har Magt at tvinge dig dertil!»
Ragnhild Nordséts Ansikt hadde stor Ro.
«Nei, Skrivar,» svaret hun. «Det har Du itte! Je ska snart aat Jorden lel, saa me’ mei faar Dø gjøra søm Dø vil; men» — her løftet hun sin gamle Haand og hyttet — «brænder Dø opp a Ingvild aa Mor hinnes aa kanskje detta stakkars Baane, da brinn snart hele Dalen! Det ska je laavaa Dø!» Hun stod truende. «Aa Gud i Himmelen før Synd Dø gjør!» Det kom som et Suk. Saa vendte hun sig, blek, og gikk skjælv paa Haanden med Staven Skridt for Skridt fremfor sig tilbake til sin Plads.
Hrr. Liv Borch saa efter hende, hastigt, men taug og saa atter ned paa sine Papirer, som han samlet; der var noget grumt under hans sænkede Øienlaakk.
«Vi skulle nok faa hende at bekiende,» mumlet han halvhøit mellem Tænderne.
Forhøret fortsattes helt til Kvelds med Afhørelse af Vidner, som var indkaldte; saa blev Saken utsat paa fjorten Dage. «Vi maa have alting beredt til Pinsels Forhør, om de ey bekiende,» hadde Skriveren sagt til Præsten, Hrr. Simon. «Hin gamle Ragnhild er et Satans halsstarrigt Kvind.»
«Sagde jeg Eder det ikke,» hadde da Hrr. Simon svaret. «Hun hytter sig nok.»
Da hadde Hrr. Liv Borch smilet.
«Hun tør kanske bøie Nakke, naar Mestermand kommer,» hadde han svaret. «Lisbet Nupen havde det og saalunde. Sørg I nu kun for de tvende smaa Piger, at de komme udi trygge Hænder; deraf kan meget hænge.» Saa hadde Hrr. Liv nikket og trykket Hrr. Simons Haand til Afsked.
Næste Dag fôr Lensmanden, Jacob Sørhaugen, med den lille Karen Moumb og den lille Ingrid Haarset Dalen ned til Aamot for at overantvorde de to smaa Piger til Præsten Hrr. Jens Bundissøn for christelig Røgt og Formaning videre, at de ikke skulde fortales og vige fra deres Vidnesbyrd, men heller fortælle andet mere, som de kanske vidste.