Blaafjeld/2
ANDET KAPITEL
Junikvelden var lys med dæmrende Stjerner. Luften stod svanger af svindende Dag; blekblaa drømte den over de gransvarte Lier. Under Bergbakkerne stod Kirken som et Taarn af Nat midt i den blomsterdrømmende Dal; Elvesusen fra Rena-Aa sang som Stillhetens levende Sjæl; Gaardene laa i dormende Klynger og hørte tause derpaa.
Men nordenom Kirken, paa den gamle Leikarvold ret under Hauggaardenes Jorder, var der Larm og Liv. Felelaat klang i Kveldskjøligheten, Tramp af Sko paa Muld. En og anden Tyribrand svang luende opp i det graa, kastedes og sluknet, flammet opp og blev svungen paany. Latter af Mænd, Kvin af unge Jenter; den singlende Sang af Langeleik mellem Felehuggene. Af og til en skarp gammel Kvindfolkstemme som et kjøligt Hui ind i Sommervildheten. Og saa Skoggerlatter af mange derefter.
Det var Øverbygding paa Leikarvold efter gammel Sæd og Skik Søndagskveldene.
Der gikk en Jente langsomt Vangenjordet opp, slog ind paa Kirkeveien, men stanset, da hun skulde Kirken forbi. Stod længe og lyet til Larmen dernord ved Leikarvolden, gik et Par Skridt og stanset igjen. Hun hadde blommet Silkehue, der hun stod; det lyste paa hendes gule Haar i Sommerskumringen; hun stod der som en Blomst staar i en Eng ved Kveld og venter.
Hun saa opp mot Kirken, som stod der natsvart og taug; hun foldet Hænder fremfor Bringen og mumlet Bøn med Hodet bøiet, saa hendes Hake rørte Søljen paa hendes Barm; saa bøide hun blygt sit Knæ og gik videre fremover Kirkeveien mot Leikarvolden.
Det var Ingvild Moumb, som kom.
Og den lille Tvil, som hadde stanset hende, da hun gik Kirken forbi, var hendes lille Angst for Præsten, Hrr. Simon; thi af ham hadde hun for et halvt Aar siden for første Gang faaet Guds hellige Legeme og Blod og hørt hans indstændige Tale, at hun skulde holde sig i Bøn og Herrens flittige Paakaldelse for Verdens letfærdige Væsen ren; men den stærke Længsel, som drog hende til Leikarvolden, saa hun uten Lov gik dit Søndagskvelden, skjønt Storvadet over Aaen endnu var stridt at vade, det var hendes hemmelige Attraa efter ham, Spillemanden, Gunnar Hangard, Gangargutten, som han i Bygden kaldtes. Thi han var altid i hendes Sind siden hin Gang i Julen, da han hadde kjørt hende hjem fra Dansen paa Berge klare Vinternatten og sagt hende, der hun sat i hans Fang i Slæden, at naar han spillet, saa han altid en Jente, baade naar han hadde Øinene aapne og naar han spillet iblinde. Denne Jente var fager som Sol og skjær som en Vildrose; men om hun var Hulder eller Folk — ja se det vilde han ikke fortælle! Mest lignet hun paa hende Ingvild, hende Ingvild, Ingvild, Du vet!
Dette hadde han sagt, da de kjørte og han hadde hende i Fang. Og han hadde sagt det tæt ved hendes Øre, saa det rislet hende sælsomt nedover Hals og Rygg, der hun sat.
Men fra den Nat kunde hun ikke faa Gunnar Hangard ut af sit Sind, endda han var Spillemand og ikke hadde Gaard. Hver Gang, han spillet, syntes hun Felen skalv hende tvers gjennem Bringen, saa hun baade vilde graate og le, og hver Gang hun hørte noget skogvildt klinge, syntes hun det var hans Fele, hun hørte. Lurblaast langs de blaae Aaser — det var ham, som sørget efter hende; Bukkehornspil bortover de solglittrende Sætervange — det var ham, som gikk der og var glad! Selv hemmelig Hulderlokk i Fjeldet, som Folk hørte lokke fagert og bli borte, — ham maatte det ha været, som gik efter Hulder eller hende!
Gud i Jessu Namn os bevare! Ja, for ingen kunde vite, om han ikke hadde mødt Hulder i Fjeldet og var blit tagen ind af hende! Slikt hadde hændt mange, mest Spillemænd og slike. Dette hadde gamle Ragnhild Nordsét fortalt og svoret sig den Svarte ivold paa, at det var sandt.
Men det kunde altsammen litet hjælpe. Ingvild Moumb hun gik til Leikarvolden, fordi hun maatte; dernord sat han jo og spillet, saa hun kjendte det dirre saligt gjennem sine Barme og syntes, hun næsten ikke sanset sig mere.
Gud Fader han forlade, om det var Synd hun gjorde! Men var dette Synd og Verdens Væsen, slik som Hrr. Simon sagde, da kunde hun ikke andet end synde! Saa forlokkende vek kjendte hun sig kringom Hjerte!
— — —
«Nei, sjaa a Ingvild!» ropte de derborte, da Ingvild Moumb med den silkeblommede Hue over Haaret og Sølje i Barmen kom fra Halvskumringen kring Kirken og ind i Leikarvoldsringen. Hun var sælsynt at se dette Dagsens Léte; thi Moren, hun Kirsti, brukte støt at holde hende strengt ved Huse.
Gutter og Jenter kom omkring hende for at hilse, der hun stod under Tyrilyset og smilte og ingenting sa; en og anden kipen Unggut tok efter hende for at slænge hende ind i Dansen, men slapp straks, da han mødte hendes blyge blaa Øine; gamle Kvindfolk, som sat paa Leikarvoldsstenene i Skumringen med Kridtpipe i Mund for at se paa de unge, gløttet og reiste sig med Stav for at kræke nærmere; bare Gunnar Hangard, Gangargutten, sat likesæl paa sin Sten med halvlukte Øine og spillet Gangaren, saa det fosset og høljet og brandt hen over Volden. Og Trampen og Hujene af dem, som traadte Gangaren, jog sammen med Felelaaten som en het, luende Livets Larm opp i den svale Sommernat mot de bleke, tause Stjerner. Men Kirken hun stod truende nær og pekte mod Stjernerne med sin mørke, truende Finger.
«Nei sjaa! Er det itte a Ingvild!»
Gamle Marthe Berge var kommen fremtil og stod nu og saa med gnisterbrune Øine. Venstre Klo holdt om Kridtpipen, høire kramet om Krokstaven, som hun støttet fremfor sig. Ansiktet hadde et mørkt, skrukket Smil; den spottende Mund var myk med røde Læber over Tandstumperne.
«Er Du sløppé tur Baan-skoem naa?» Hun lo, en liten ond, dæmpet Kjærringlatter.
«Vaksen Jinte maatru!» Hun kom sig like indpaa, stakk Kridtpipen i Skjørtelommen og tok efter Ingvild Moumb.
«Og saa lavende gjild! Baade Silkeluve aa Snorliv aa Sølje ti Serken!»
Hun vendte sig mot dem, som stod nærmest.
«Aa jau! Naa kain dø gaa hem att Jinter!» Øinene brandt og stakk.
Ingvild Moumb stod og smilte sit unge, gode Smil til alt dette, men svaret ikke. At svare Marthe Berge var som at slukke Skogbrand med en Ramved-Kjynnyl.[1] Døive hende var det bare én i Bygden, som maktet, Gammel-Ragnhild Nordsét; men hun kom sjelden paa Leikarvolden.
Marthe Berge stod igjen og saa bortpaa Ingvild Moumb.
«Det er han Gunnar, Du gaar etter, da væ’kje?» spurgte hun. Hun pekte med Krokstaven bortover mot Stenen, hvor Gangargutten sat og spillet.
Ingvild Moumb blev skam-rød i Fakkellyset. Hun stod, som om nogen hadde klædt hende naken paa selve Kirkegulvet.
«Nei, det gjør je rett itte», svaret hun, skamfuld i Røsten.
«Aa jau!» Marthe Berge hadde igjen Krokstaven fremme. «Jinte vil ha Gut, aa Ku vil ha Stut,» sa hun.
Ingvild Moumb vendte sig for at gaa. Da stod der medét, midt mellem de unge, en anden Kjærring, støttet paa Krokstav og med svart Silkeskaut over Huen. Og der skar en skarp gammel Stemme gjennem Felelaaten og Larmen.
«Hold Kjæft naa, Gammelmærra, aa lett Jinta danse! Heilsaa ska je seie dei, aa det er Du vil ha!»
Det var Ragnhild Nordsét, som var kommen til Leikarvolden.
Marthe Berge snudde sig braadt og stirret.
«Nei, jø, er det itte a Ragnhild,» sa hun. «Aasdan kom Du øver Storvadet? Flau Du paa in Soplime?»
Ragnhild Nordsét med de store, svartblaa Øine i det gammelbleke Ansikt og Høkenæsen under hvitnende Bryn, kom et Skridt nærmere frem.
«Aa-nei!» sa hun og hugg Krokstaven i Jorden fremfor sig, saa det kraset. «Itte bruker je din Kjørbone, aa itte vil je ha det saammaa som Du! Jinte vil ha Gut! Det er Guds ejen Natur etter Kjøtt aa Blo; men Du vil ha Gammelmand med Hov, Du — Gammel-Mærra!»
Der steg Skrald-Latter af Mænd omkring. Alle hadde sluttet at danse; bakom fosset Gangaren æggende fra Gangarguttens Fele i Sommernatten.
Marthe Berge løftet sin Stav for at slaa, hun var graablek i Synet.
«Din fordømmede!» hvæset hun frem.
Men Ragnhild Nordsét stod som før med Staven i Jorden fremfor sig og de store, mørke Øine i det visnende hvite Ansikt stirrende bént paa Marthe Berge.
«Fór Du itte teil Blaafjelds ifjor?» spurgte hun, kvasst og kort.
Det var medét blit hoggende stille paa Leikarvolden. Felelaaten brøt af; Gangargutten kom frem og stod mellem de andre og stirret paa de to. Alle hadde de hørt Ragnhild Nordséts Ord.
Marthe Berge blev blodrød i Synet.
«Det løgst Du, Fanden han hente dig!» skrek hun.
Da lo Ragnhild Nordsét.
«Ja, rop paa Hjælpa di Du,» svaret hun. «Men agt dig for Blodsot! Det flau in diger svart Fuggel over Berge igaar!»
Marthe Berge stod stum. Øinene gnistret, brunsvarte; men hun fik ikke et Ord frem. Thi rundt omkring hende veg de, unge som gamle. Bare Ragnhild Nordsét blev staaende.
«Tvi, i Jessu Namn,» sa hun; hun rakte tre Fingre frem mot Marthe Berge.
«Tvi i Jessu Namn,» sa mange i Flokken. Og somme korset sig efter ældgammel Skik.
«Tvi attender! Tvi attender i Jessu Namn,» skrek Marthe Berge og rakte tre Fingre mot Ragnhild Nordsét. «Tvi vori dei, Troldkjærring, som Du er!»
Saa snudde hun braadt og drog beneste Veien fra Leikarvolden opover Bergslien. I det samme skar det et vildt Hesteknegg fra Haugjordet ut over Dalen. Det skingret fælent gjennem Sommernatsstillheten som Gjenfærd fra forgangen Tid. Det var Haughingsten, som var kommen fra Harsjøvoldssæteren og nu stod tjoret paa Jordet ovenom Leikarvolden. Den hadde faat Veir af Nordséthest i Østenvindsdraget.
«Der knegger Manden hendes Marthe,» sa Ragnhild Nordsét, og Latteren skraldet omkring hende, der hun stod.
Da hugg Gunnar Gangargut i med sin vildeste Slaat, saa det fosset og brandt henover Volden. Han stod og spillet med halvlukte Øine og stirret alt i ét ende frem for sig. Men Ingvild Moumb, som stod like ved, syntes han nidstirret paa hende og kjendte det igjen, som om han spillet tvers igjennem hendes Bringe.
Da hugg der en Unggut Tak i hendes Arm. Det var Lars Sørhaugen, Lensmandssønnen.
«Hei, Jente!» ropte han og svinget hende midt ind i Dansen. Hun lot saa ske og fulgte ham med nedslagne Øine.
Par efter Par svang ind; Tramp i Jord, hete Skrik og Klask i Hænder steg i Sommernatten; over og gjennem det hele høljet Gangarslaatten; Gunnar Hangard sat igjen paa Stenen og spillet, saa Sveden stod ham paa Panden, mens de brune, halvlukte Øine hele Tiden fulgte Ingvild Moumb med Silkeluven over det lyse Haar. Men bortenom Larmen, langt inde i Stillheten, som sov, skar Akerriksens natvake Knarp, og Rena-Aa suset alle Enge i Søvn.
Ingvild Moumb stod andpust og blussende efter Dansen. Barmen gik, saa Søljen skalv; Øinene var tindrende blaa. Like bak hende ljomet Gangarguttens Fele; hun turde ikke vende sig for at se. Men hun syntes hun kjendte, at han spillet for hende, og at Slaatten drog hende bakover, saa hun vilde falde. Da vendte hun sig tvert, som i Angst, og mødte hans store, brune Øine, som nidstirret paa hende.
Hun blev bloddryppende rød; en underlig Maktløshet tok hende. Da smilte han til hende, der han sat og spillet med Hodet paa Skakke, som om han lyttet til Felens Hjerteslag derinde.
«Ingvild! A Ingvild, Du vet!» sa han lavt. Saa spillet han fossende videre, som ingenting var. Øinene var allesteds og ingensteds og aldrig paa hende; om Munden drog sig et underlig skogvildt Smil.
Ingvild Moumb kjendte det stikke til, kvasst, tvers igjennem hendes Bringe, og i Halsgropen klemte det kvælende, som om en sterk Haand tok Tak. Det var nok ikke hende, han saa, naar han spillet! Det var vel Underjordskulle eller Hulderfrue, som kanske alt hadde havt ham i Fang!
Og Ingvild Moumb blev staaende som fjetret, der hvor hun stod. Hun vilde graate, men torde det ikke; hun vilde gaa, men maktet det ikke, endda det var Bygdeskam for saa ung en Jente at staa og stirre paa Kar, slik som hun nu gjorde.
Hun fik medét slik Angst; der kom en kold Skjælven i hendes Barm, og for Øinene gik det rundt, Dansen, Larmen og Ropene i en eneste svirrende Ring. Gangaren fosset som en stor Foss i hendes Øren; det svarte Kirkespir svaiet; hun syntes, hun ogsaa selv begyndte at svaie og svinge — — —
Da skar en gammel Stemme i hendes Øre, og en benet Haand var rundt hendes Arm, saa det sved.
«Er Du vørté maktstjaalen, Jinte!» — Det var Gammel-Ragnhild Nordsét, som stod der, støttet til sin Stav. Hun saa bort paa Spillemanden, der han sat og spillet med lukkede Øine.
«Agt dei naa, Gunnar,» ropte hun over til ham; der var Høk i hendes Ansigt og Øine under det svarte Silketørklæde. «Du er itte paa Blaafjeld ikveld!»
Da smilte Gunnar Hangard; han spillet videre, saa Felen skalv; men se op, det gjorde han ikke.
Ragnhild Nordsét drog Ingvild efter Armen ut af Ringen og fik hende ned paa en Sten ved Leikarvoldskanten.
«Gaa hem att aat Mor dine,» sa hun. «Du traatter itte slikt!» Hun stod der og saa godt ned paa hende.
Men Ingvild Moumb slog Hænderne for Ansiktet og begyndte at graate.
«Hysch! Ti still me’ sa!» Ragnhild Nordsét strøk hende nedover Silkeluen. Røsten var varm og øm.
«Fantgut!» ropte hun harm bakover mot ham, som spillet. «Je skjønner nok Slaatten din!» Hun mumlet det hen. Saa knyttet hun Næve mot ham og truet.
I samme Stund hændte der noget sært der paa Leikarvolden. Slaatten brøt af, som skaaren af et Øksehugg; de, som danset, kom af Ringen, stimlet sammen og taug; Gamle Ragnhild Nordsét hadde vendt sig og stod og stirret sydover mot Kirken som fjetret.
«Sjaa!» sa hun og pekte med sin Stav. «Sjaa!»
Al Volden, gammel og ung, stod taus og stirret som hun. Og der steg en dæmpet Mummel, som straks sank.
«Hrr. Lasse!»
«Gælenpræsten!»
«Hrr. Lasse! Sjaa!» Det blev mumlet dæmpet af mange. Og der blev om litt ganske stille.
Fra Kirken og fremover Jordet mot Leirkarvolden kom nogen langsomt gaaende. En Mand. En Mand i vid Kjortel, som slang. En Mand uten Hat. Snart gik han og sang, naar han gik, Strofe af en Salme; snart stanset han, kastet sig paa Knæ og bad, bad med hastig, enstonende Stemme som Bækkemummel i stille Nat!
Det var den vanvittige Kapellan, Hrr. Lasse Swante. For vel en syv Aar tilbake var han en Sommer faren vild i Skodde under Sølenfjeld øster, og da han mange Dage derefter blev funden af Folk, som gikk Mandgard, sat han i Hule under Fjeldet og var bergtagen Mand. Talte siden usømmelig Tale paa Prædikestol og læste vrangvendt Herrens Velsignelse. Var han da snart sat fra Embede og Hrr. Simon Pofvelsøn tagen i hans Sted. Nu sat han Naadsensbrød paa Sørhaugen med sin Kvinde Ingeborg og skulde sitte der sin Livs-Tid, til han døde.
Denne vanvittige Hrr. Lasse var han, som kom.
«Sjaa! Sjaa!» De kunde ikke tie med at hviske.
Der faldt han paa Knæ og slog sine Arme ut! Der reiste han sig, foldet Hænder og sang, mens han gik:
med Magt och Herredom
mit Legem hardt grassere,
men stadig vendes om — — —»
Paa Leikarvolden blev det pludselig dødsstille. Thi nu var han kommen ganske nær. Nu stanset han! Nu fik han se de mange! Da løftet han sine Hænder; rakt mot Himlen løftet han dem, som vilde han naa de bleke Stjerner. Hans Haar var klippet, kort; hans Ansigt var hvitt i Kjynnylskjæret, og han hadde bleke, kveldblaa Øine.
Nu ropte han, ropte med liten og mild Stemme:
«Forbandet være Du, o Sancte Simons Menighet! Forbandet være dine Kvinder, der de gaa unge i Skovene! I sin Ungdoms Fauring gaa de i Skovene og synge; men ikke En, ikke En af dem alle vil tiene Herren og hans Salvede! Ve, ve over denne ugudelige Slegt!
Deres Bryster ere som Liljerne i Zaron! Som Raatvillinger ere deres Barme! Ve, ve! Jeg saa dem i deres Deylighed; jeg gik ut til dem og ind til dem, og se: End ikke fem vare rede til at tjene Herren og hans Profet! End ikke fem vare retfærdige! Ve, ve, Du Yngel af Sodoma! For din Skyld er Guds hellige Moder bleven papistisk Vederstyggelighed og Bespottelse! For Eders Skyld gaar hun sørgende i Skovene! Sølje bær hun paa Barm, den Jesus vor Frelser diede! Som Troldmøy lokker hun Eders unge Karle! Ve, ve! Selv ikke Guds hellige Moder er ren!»
Taarer stod i hans blekblaa Øine; han gav et Ul som en saaret Hund i Sommernatten. Saa løftet han igjen sine Arme med Næverne knyttet.
«Ve ogsaa over Eder, I Mænd! I grumme Mænd af Zion! Ve over Eders Hedendoms Forsyndelse! Eders Drukkenskabs Vederstyggelighed! Af mit Alters Vin har I drukket! Formasteligen har I drukket Gud Faders, Guds Søns og Gud den Helligaands Skaal! Af Kristi Blod har I umaadeligen drukket, at det flyder af Eders Legem som Blods Sot ud! Ve Eder! Hvid som Daabens Vand er nu mit Alters Vin bleven, at ingen mere skal dricke deraf!
Ve Eder ogsaa for Eders Afgudsdyrkelse! Kors sætte I over Dør og paa Madkiste, Jern kaste I over Fæ; Fugl hænge I over Fjøs og Stald! Og hint papistiske Sancte Olafs Billed paa Vangen, det bøie I Knæ for og tilbede! Hemmeligen liste I Eder paa Loft fremdeles og bede! Forbandelse over Eder, I Baals Dyrkere! Til intet skal Sancte Simons Menighed vorde, siger Herren!»
Hans Stemme var blit haard og ru, hans fjantede Ansigt skarpere.
«Forbandelse over Eder, I Horkarle! Eders Børn ere Bolskabs Børn tilhobe! Eders Kvinder ere Kreature til Eders Villie, ja selv gammel Kvinde — hende lade I ikke fare! Ve ve!» Han foldet sine løftede Hænder; han vred dem som i Dødsens Pine.
«O, Du Sancte Simons Menighed! Hvor ofte har jeg ikke villet samle dig under mine Vinger som en Høne samler sine Kyllinger; men Du vilde ikke! Herrens Tjener vilde Du ikke høre! Min Altervin har Du drukket af Tønde, mit Kvæg og mine Faar, som rettelig ere mine, har Du fra mig taget! I Fængsel har Du kastet Herrens Salvede, i Mørkets Hule som hin Profet Daniel vandrer jeg mellem Løver!»
Han strakte sine Hænder vidt ut; han saa henover Mængden i Fakkelskinnet.
«Forbandet være Du Sodoma!» Han skrek det hæst ut. «Blod skal dine Bække blive! Ild fra Himlen skal falde ned og fortære dig! Som Fakler skulle dine Bolskabs Kvinder brænde! Fordi Du ikke kjendte din Besøgelses Tid!»
Han brast pludselig ut i storhulkende Graat med de knyttede Næver boret ind i sine Øine.
Men i den fælne Stillhet, som faldt, hørtes en djærv gammel Stemme.
«Guds Fred naa, Hrr. Lasse! Gak hem att! A Kirsti Moumb er itte her!» Det var gamle Ragnhild Nordsét, som talte.
Det gav et Rykk gjennem den vanvittige Kapellan; det gik som undrende Kulde gjennem alle dem, som hørte. Hele Bygden vidste, at Kirsti Moumb, Ingvilds Mor, hadde krævet Klage paa Hrr. Lasse Swante Aaret, efter at han var kommen did til Bygden. Hun var dengang Bygdens fagreste Kvinde.
Hrr. Lasse hadde revet Hænderne fra sine Øine; hans Ansigt var mørkrødt, Tænderne sammenbidte. Med et hæst Rop sprang han de tre—fire Skridt frem dit, hvor Ragnhild Nordsét stod, og løftet de knyttede Næver som for at slaa.
«Fordømt være —»
Da taug han medét som ramt af et Slag. Hans Øine hadde truffet Ingvild Moumbs lyse Hode, der hun stod som en bleknet Blomst og stirret —.
Hans Arme sank langsomt; de hvitblaa Øine blev medét uendelig milde. Slik stod han der uten et Ord; og alt omkring var dødsstille; alle vilde se, hvad han gjorde, høre det sælsomme, han sagde.
Da løftet Lasse Swante sine Hænder famlende mot Ingvild Moumb, der hun stod, og hans Røst var vek som Graat:
«Herren være med dig, du Guds Moder lille!
Herren velsigne dig og bevare dig!
Herren lade lyse sit Ansigt over dig og være dig naadig!
Herren løfte sit Aasyn paa dig og give dig Fred! Amén! — Amén! — Amén!»
Det kom som tre smaa Støn. Han vek baklænds tilbake; saa snudde han og gik hurtig utover i Mørket, Jordet frem og Lien op til Sørhaugen. Han stanset ikke; han sang ikke. De, som stod og stirret efter ham, hørte bare Akerriksens monotone Knarp, Nattens mystiske Vise.
Der var falden en næsten roggsam Stillhet over Leikarvolden. Al Tale faldt kort og lavt; alle Svar døde.
«Det var Jonsok-léte, han blev bergtagen,» vaaget en sig til at sige.
«Ja, slikt kjem att,» sa en anden.
Men alle stod de endnu og saa opover Sørhaugslien, som om de ventet, at noget skulde hænde deroppe.
Da vendte Lars Sørhaugen, Lensmandssønnen, sig mot Gunnar Hangard, som stod med Felen under Armen, som vilde han gaa.
«Vi kain ta naa,» sa han. «Bære spell Du!»
Gunnar Hangard smilte, tok Felen, gav et Par Klunk og hugg saa i med sin kaateste Springer. Den knegget og skrek som en vild Hingst i Natstillheten; men ingen danset. Og Kirkens svarte Spir stod lyttende over det hele.
Da rev Gangargutten Felen fra Bringen, reiste sig braadt og gik. Gik like forbi Ingvild Moumb, saa nær, at han streifet hendes Arm, gik bent ut i Mørket uten at se sig tilbake, tvers over Kirkevolden, tvers over Vangenjordet og videre sydover Engene.
Men paa Leirkarvolden var det medét blit stilt under Kirkespiret. Gruppe efter Gruppe gik; snart stod bare nogen faa tilbake og mellem dem Ingvild Moumb. Hun hørte ham spille der fjernt syd over Engene, og hun syntes, hun gjerne vilde bli Hulder, om det var efter Hulder, han spillet.
«Kom naa, Ingvild!» Hun kvakk. Det var Ragnhild Nordsét.
«Gaa hem att naa! Du er før ljøs før honnom!»
Ingvild Moumb svaret ikke. Hun kjendte det bløde og brænde i sin Bringe.
«Kom naa!» sa det igjen. Ragnhild Nordsét gikk, gammel og med Stav, over Engene. Men Ingvild blev staaende, som om hun intet hørte eller vilde. Hun var i Gangarguttens Vold.
Nu snudde Gammel-Ragnhild sig og ropte:
«Ingvild!»
Det var, som om en svart Fuggel var fløien tvers igjennem hende.
«Ingvild! Kom naa!»
«Ja, naa kjem je,» ropte Ingvild endelig tilbake. Det var en Blomst, som svaret en Ugle. Og Ingvild Moumb gik fort nedover Engen, hvor Gammel-Ragnhild nu stod med Stav fremfor sig og ventet, speidende.
«Je kain skjønne, det snart er Jonsok,» sa hun og hadde et underfundigt Smil. «Aille Jinter er som gælne.»
Hun gik. Ingvild taug og fulgte.
Nu stanset Ragnhild Nordsét igjen.
«Nær reser dø oppaa med Buskapem?» spurgte hun.
«Om Freda’n.»
Gammel-Ragnhild bandt Silketørklædet fastere.
«Vi au,» sa hun. Hun stod og smilte, mens hun strævet med Tørklædesnippen. Krokstaven laa i Græsset foran hende.
«Dø skal fuill tel Blaafjells da?» lo hun. Hun bøiet sig ned efter Staven.
Ingvild Moumb stirret stort paa hende.
«Tel Blaafjells?» hvisket hun.
Ragnhild Nordsét gikk.
«Ja, Du lyt nok dit, ska Du træffe’n Gunnar,» sa hun. «Hain er Spellmainn der hain, Jonsoknatta!»
Ingvild Moumb blev staaende, lamslagen.
«Aasdan vet Du det?» spurgte hun efter hende.
Men gamle Ragnhild Nordsét vendte sig ikke, bare lo for sig selv og gikk. Og Ingvild Moumb, der hun langsomt fulgte i Gammel-Ragnhilds Spor, blev nattefælen medét og kjendte sit Ansigt fryse. Trondskampen og Fonnaasfjeld blev svarte Trold, som sov; det myke Græs fremfor Foten var uldne Troldfingre, som tok efter hende; slørede Troldøine hang i al Luft og glodde, og hver svartnende Busk var Tusse; men hun, som gik foran med Stav, hun var Heksen, som bodde bak Bergene blaa! Slik kjendte hun sig, der hun gik over Vangenjordet mot Aaen og næsten ikke vidste, hvor hun var. Først da hun var kommen saa langt, at hun hørte Rena-Aa suse og kjendte Emen af den store Hægg, som stod ved Stranden i lavende Blyme, først da kom hun til sin Sans og blev glad.
— — Litt senere vadet to Kvindfolk over Storvadet, et gammelt og et ungt, og gik Kirkeveien op til Nordsét forbi Staldene.
Men langt, langt i Syd fosset vildsom Felelaat over Engene i Sommernatstillheten.
- ↑ Tyrifakkel.
F. A.