Besøk i helvede
Utgitt av Janus, (s. 352–364).
BESØK I HELVEDE
av
PAUL CLAUDEL
Det er sovjethelvedet jeg mener. Jeg har bare opholdt mig der noen timer, under lesningen av to bøker. Men de to forfattere som har vært mine førere har vært der i mange år.[1]
Og her dreier det sig hverken om turister, diplomater eller journalister som skriver på tilfeldige inntrykk og overfladiske iakttagelser. Det dreier sig om troende kommunister som kun ― såvidt man forstår ― er blitt skuffet. Det dreier sig om erfaringer gjort av folk som har vært med i maskineriet, dels som hjul selv og dels som deler av det menneskelige bunnfall det avsetter. De to menn er kommen utefra, tiltrukket av sin begeistring for revolusjonen. De blir også akseptert og satt på prøve; men det varer ikke lenge før de viser sig ubøielige overfor maskineriet som så, efter å ha forsøkt å knuse dem, slynger dem tilbake over en bredd som heldigvis for dem ikke var bredden av Styx! Den ene har vært i fabrikkene, i grubene, på tømmerplassene, i kolkhosen, har innehatt et professorat og endel inspeksjonsstillinger som har ført ham omkring til de forskjelligste deler av dette kjempemessige fengsel. Den annen var først noen år politisk virksom, så blev han kastet i fengsel og fikk leilighet til å stifte bekjentskap med alle de revolusjonens ofre som dér skylles inn; han har altså hatt en særskilt god anledning til å studere de forskjellige former for det grufulle undertrykkelsessystem som er satt i verk av Lenin og ført videre av Stalin.
Det almindelige inntrykk av det hele kan sammenfattes i noen ord som jeg låner fra André Gides forord til Yvons bok: «Folket i Russland er idag ulykkeligere enn det noensinne før har vært, ulykkeligere og mere undertrykt enn i noe annet land».
Likesom Mussolinis Italien og Hitlers Tyskland er også Stalins Russland et resultat av den kolossale bevegelse i folkedypene som blev en følge av den store krig; den løsrev massene fra deres gamle bindinger, og de har siden ikke kunnet finne likevekten igjen. Italien, som for første gang er kommen til full bevissthet om sin nasjonale enhet, føler trang til å hevde sig og gjøre figur utad. Tyskland, som er såret i sin forfengelighet og klemt inne av sine motstandere, har efter hvert sprengt den ene efter den annen av de stengsler man hadde prøvet å sette op omkring det. Russland er under voldsomme konvulsjoner kommen til klarhet over sin egen identitet, sine kolossale ressurser og sin ytre makt. Hittil var det bare et diffust menneskemateriale, en slumrende masse, halvt bevisst ledet av et heterogent styre ved hjelp av tilfeldige foranstaltninger, en sjø uten avløp; nu har det villet skaffe sig organer for en mere differentiert aktivitet, og det har forsøkt å klynge sig kollektivt og direkte til de store naturkrefter uten mellemkomst av det private initiativ. Under innflytelse av disse forskjellige latente ønsker har der hos disse tre folk foregått en sammensmeltning og en simplifisering som kan sammenlignes med en geologisk metamorfose. Beveget av energiske og voldsomme mindretall og kulminerende i en enkelt manns vilje eller snarere lidenskapelige instinkt har der op igjennem borgerskapets tynde skorpe skutt sig tre massive blokker, tre kontinenter av homogene krefter.
På det kobberstikk som danner frontespicen til Hobbes Leviathan ser man et kjempemessig vesen sammensatt av en masse små tobente individer som, når man ser nærmere til, viser sig å bære det menneskelige vesens trekk. Der er ikke noe som bedre illustrerer de tre kollektive monstrer som nu løfter sig op over historiens horisont. Det er tre militærstater som er født av krigen og som fortsetter med å utvikle dens psykose og realisere dens lov. Den totale krig har frembragt totalitære stater, vendt mot ytre mål av en helt annen art enn vedlikeholdet og pleien av status quo. Individet er redusert til et element som ved tvang er forspent systemet; og enda er dette billede ikke tilstrekkelig til å gi et inntrykk av det skrekkelige maskineri av forrykte aspirasjoner og brutal undertrykkelse som har dannet sig omkring det og redusert kroppen til en art fiber som sjelen er suget ut av. Når helhetens lov på den måte er gjort til øverste prinsipp, da er individets frihet og dets krav på personlige rettigheter ikke bare en fare, men en absurditet og en skandale. Forbudt å tale, forbudt å vite, forbudt å tenke utenfor normen! De helt uforlikelige elementer, såsom jødene og de forskjellige religionssamfund der kunde tjene til støtte for den fiende man kaller samvittighetsfriheten, blir fordrevet, knust eller paralysert. Staten er blitt omdannet til et mektig «koncern», hvor menneskematerialets virksomhet nøie overvåkes og dirigeres og enhver profitt som kunde tjene til å nære en farlig uavhengighet unddras den enkelte. I Tyskland har man endog begynt en målbevisst opdrett efter eugenikkens prinsipper. Man håper på den måte å kunne frembringe forskjellige raser som hos svinet eller koen. Opdragelsen er blitt til propaganda. Skolene, bøkene, avisene, radioen, biografen, ja til og med murene, som i Italien fra morgen til aften skriker: Duce! Duce! Duce! ― alt bidrar til å bedøve og lamme tanken, tvinge den inn under en felles rytme likesom en militærmusikk, en tromme som aldri hører op med å rulle. Teknikken har på dette punkt i de tre totalitære stater vi her taler om nådd en veritabel fullkommenhet.
To så gamle og tradisjonsrike land som Italien og Tyskland har jo ikke kunnet undgå å reise noen motstand mot de ensrettende tendenser. Her har man måttet gå frem i skrittgang. I Russland derimot, kunde man gjøre hvad man vilde, da den fåtallige og degenererte overklasse først en gang for alle var feiet vekk under trykket av de folkelige lidenskaper, da diktaturets prinsipp en gang for alle var erklært og de militære og politimessige organisasjoner som gjorde det effektivt en gang for alle var konstituert. En menneskefold med millioner av hoder bølgende mot horisontens fjerneste grenser: Det er hvad Stalin, likesom Lenin og før ham igjen Ivan den Grusomme og Peter den Store, kan se fra toppen av sitt Kreml.
Og nu, da scenen er ryddet for ideologier og pretensjoner, løgner og illusjoner, er situasjonen, slik som Yvon med prisverdig åpenhet og ærlighet beskriver den følgende: Russland er et kolossalt og fullkommen effektivt konsortium, det mest ubarmhjertige og utspekulerte redskap til utbytning av mennesket ved mennesket som en Karl Marx noensinne hadde kunnet forestille sig. Det store funn har vært ved hjelp av de simpleste idéer å få gjort folket innlysende at fra nu av arbeider det ikke for en fremtid uten håp, ikke for tilfredsstillelsen av noen enkelte individers rovbegjær, men for noe fornuftig, kolossalt og rettferdig, et samfund hvor produksjonen er stillet i de menneskelige behovs tjeneste og er enhvers verk og alles eiendom, og hvor et vidunderlig fremskritt, beskyttet mot de individuelle divergenser, vil tillate et helt folk å leve sig ut i harmoni. På den mørke vinterhimmel i Gogs land tendte Lenin og hans kamerater, da de steg ut av Ludendorffs plomberte vaggon, håpets stjerne, tanken om noe veldig som skulde realiseres av alle i fellesskap: et mektig offentlig foretagende. Det er det som nu er blitt til et mektig tukthus . . .
Der er noe som er ennu verre enn et menneskes tyranni, det er en idés tyranni. I det øieblikk drømmen om å reise et nytt samfund antar karakteren av et kategorisk imperativ, av en plan som påtvinger sig, deles det menneskemateriale som er utsett til å realisere den likesom av sig selv i to kategorier: i staben og troppen, de førende og de førte. Problemet redusert til sin elementærtilstand er å trekke ut av de siste den størst mulige effektivitet med de minst mulige omkostninger. Og nu har ydelsen av en maskin sine grenser, men et menneskelig vesen, une pièce som de gamle slavehandlere sa, er, når det settes inn i en dertil egnet teknikk, i stand til så å si ubegrensede prestasjoner innenfor rammen av den jernhårde lov hvorom profeten Marx talte. Mellem disse to kategorier har nu i Sovjetrussland ― hvis vi skal tro våre forfattere ― avstanden ikke hørt op med å vokse og frembyr nu dette på en gang grandiose og simple skue:
De førte. De består av følgende elementer:
1. De rene og skjære slaver. Det er den del av befolkningen som man av en eller annen grunn har ansett for farlig og ikke til å vinne. Den omfatter det gamle borgerskap, prestene, storbønderne, mange kosakker og en betraktelig del av småbønderne. Deres tall er umåtelig og kan anslåes til mange hundre tusen. Ikke engang antikken har kjent til en slik ansamling av treller berøvet alle et menneskes rettigheter. Uten fjerneste hensyn til deres familie (Karl Marx anerkjenner ikke familien) er de blitt ekspedert i vognladninger nordpå eller til Sibirien. A. Ciliga skildrer disse tog stoppfulle av menneskekveg, enkelte av dem så ulykkelige at de knuser hodene på deres barn mot en telegrafstolpe. Er de først ankommet til sitt bestemmelsessted, som regel i en tilstand av den ytterste elendighet med hensyn på klær, sko, ja til og med verktøi, så blir de satt til det groveste og mest opslitende arbeide under opsikt av menneskedyr som selv stimuleres av terroren fra Moskva. De yngste av kvinnene utleveres til prostitusjonen. Som næring får de en tallerken bokhvetegrøt eller litt råtten sildesuppe. Til bolig får de noen tynde barakker, hvor de er i den grad sammenstuvet at de bokstavelig talt må ligge og sove ovenpå hinannen. Det er på slike betingelser de er blitt til de svære foretagender som Sovjetunionen roser sig så av: Hvitehavskanalen, jernbanen Turk-Sib o. s. v. Det er på disse betingelser de blir drevet gullminerne langs Lena, som innbringer slaveregimentet millioner av pund sterling, som straks sendes til England og Amerika. Det er på de samme betingelser de vil bli realisert de nye projekterte kjempeanlegg såsom kanalen fra Volga til det Kaspiske hav.
2. De livegne, som er to slags, bønderne og arbeiderne.
Da «bourgeoisiet» var ekspropriert kunde bønderne enda i noen få år, under det såkalte Nepsystem, glede sig ved en viss økonomisk frihet. Men det varte ikke lenge før man blev klar over at det kollektive regime var uforenlig med enhver form for privateiendom. En ubønnhørlig tingenes logikk forlangte at enten det ene eller det annet måtte forsvinne. Stalin dekreterte da bøndernes kollektivisering og innordningen av alt jordbruk under de svære kollektivfarmer som fikk navn av kolkhoser. Resultatet var i første omgang en dobbelt massakre: først på de firbente, som bønderne foretrakk å slå ned frem for å utlevere dem til staten, så på de tobente, som for anledningen blev døpt kulakker: de større bønder, hvis opposisjon Moskva hadde besluttet å «likvidere». Dertil kom så to skrekkelige hungersnødår, 1931 og 1933, som krevet millioner av ofre. Idag har en bonde, som den generøse Stalin har latt beholde en ussel isba, en ko, noen høns og noen mål jord, efter et års militarisert slit «rett» til å heve de få kopek som fradragene fra Moskva og skattene levner ham og som er helt utilstrekkelig til å forskaffe ham de nødvendigste fabrikkvarer, som ikke engang statsindustrien (all hjemmeindustri er jo undertrykt) alltid er i stand til å levere ham, selv til de ublueste priser . . .
Det var bønderne. La oss så se på arbeiderne, som de to forfattere, hvis fremstilling vi her følger, har vært nær knyttet til og som de kan gi de mest intime og nøiaktige oplysninger om. Naturligvis: for arbeidere som for bønder er det slaveriet og intet annet enn slaveriet. Fabrikkene, byggeplassene, tømmerlagrene, minerne er omgitt av bevebnede vakter, og friheten til å forflytte sig eller skifte arbeide er de facto undertrykt. For ikke å tale om retten til å streike! Fagforeningene er nu organer direkte anbragt under politiets kontroll. Lederen av fabrikken eller foretagendet er absolutt herre, og enhver eftergivenhet fra hans side, enhver svikt i produksjonstallet, som han er personlig ansvarlig for, medfører uvegerlig hans avskjed eller kanskje henrettelse.
Dette dobbelte prinsipp av krav og terror har trengt igjennem til alle grader av den industrielle organisasjon. Unødig å tilføie at den mest gjennemførte spionasje tillater de styrende allerede fra den første spire av å avlytte hvert ord, hver tanke, ja hver tilbøielighet til motstand hos de ulykkelige undertvungne. Lønningene, som ytterligere reduseres ved de «frivillige» innsamlinger og gratisarbeidsdagene (som naturligvis også er «frivillige»), er akkurat såvidt tilstrekkelig til å holde kroppen og sjelen sammen som vi sier (hvis det da i denne forbindelse må være tillatt å låne ordet sjel fra et foreldet leksikon). Boligforholdene er ubeskrivelige. Men hittil har jeg nu kun talt om den almindelige arbeider. Den store sovjetopfinnelse på arbeidslivets område, det mektige fremskritt i forhold til det gamle «sweating system» er den nye arbeidertype. Det dreiet sig om å trekke ut av det menneskelige individ alt hvad det kunde yde. Og til den ende var det ikke nok å ha innført «stykkarbeidet», alltid før gjenstand for arbeidernes uvilje og reklamasjoner, det var ikke nok under de brutaleste omstendigheter å ha innført i fabrikkene alle en Fords, en Taylors og en Bedeaux’ opfinnelser, det rullende bånd, kronometragen o. s. v. Nei, sovjetregimet opfant stakhanovismen! Akkurat som man i slaktehusene i Chicago har dressert visse av dyrene til å gå i spissen for de andre og føre dem i god orden til nedslaktningsstedet, således har man her i alle brancher valgt ut et visst antall raske gutter og jenter, som man naturligvis rikelig påskjønner, og som kløktig anbragt opnår fabelaktige resultater. Når disse topptall engang er nådd, legges de til grunn for en progressiv hevning av normen, som naturligvis kreves øket uten tilsvarende økning av lønnen. Dertil drives der med løfter om belønning, konkurranser o. s. v. Bak det hele naturligvis trusslene og politiet. Og altsammen omgitt av den ustanselig brølende og skrikende propaganda og statistikkens suggererende tall.
3. De innesperrede. Det er alle de mennesker som sitter i fengsel, enten fordi de venter på en dom (som nesten alltid blir efterfulgt, i almindelighet allerede innledet av en henrettelse), eller også fordi regjeringen av en eller annen grunn anser opholdet i frisk luft for å være skadelig for dem og for sig og foretrekker å holde dem innelukket i sitt flueskap. Ciliga beskriver et av disse fengsler, et av de forholdsvis milde, hvor han opholdt sig i flere år. Det er bare i fellesstuene i disse fengsler, sier han med besk humor, at friheten til å tenke og si hvad man vil eksisterer i Russland. De innesperrede benytter sig da også derav til å hengi sig til disse uendelige razgovory (diskusjoner) som synes å være en så vital nødvendighet for det russiske gemytt. Men der er også den isolerte celle og torturkammeret! A. Ciliga har hørt hylene fra de fordømte i dette helvede. Han har også hørt en gammel G. P. U.-funksjonær påstå at siden denne institusjon blev oprettet har den foretatt over 35 millioner arrestasjoner. Selv anser han dette tall for overdrevet og anslår det til mellem 10 og 15 millioner.
4. Til slutt er der pariarne, the outcasts, menneskevrakene. På dem ofrer våre forfattere ikke mange ord. Det er alle dem som ikke er innskrevet noe steds, ikke engang i en fengselsprotokoll, de forviste, de fredløse, de utstøtte, prestene, de herreløse hunder, de ville barn . . .
De førende. Dem skal vi nu se litt på.
Det tyranni som er innført i Russland har ingenting av originalt ved sig undtagen de kolossale dimensjoner det har fått. Allerede i det 16. århundre angav Montaignes ven Boetius i sin berømte pjese Contre Un de prinsipielle betingelser for tyranniet: spionasje, splittelse, terror. Det er nødvendig, sier han, at enhver som er utstyrt med en aldri så liten grad av autoritet føler sig truet på én gang nedefra av en konkurrent som er interessert i å remplasere ham og ovenfra av en chef som overfor ham er allmektig og som igjen er avhengig av en over sig med den samme myndighet ― like til topps. Og det hele innsvøpt i en atmosfære av dyp mystikk.
Et slikt system krever naturligvis først og fremst en hær og et vel organisert politi. Med hensyn på disse to ting, så gir våre forfattere kun sparsomme oplysninger; men vi har nok av dem annet steds fra. Tsjekaen og G. P. U. har erhvervet sig et ry som forhørsmetodene til den siste leder, den gemene Jagoda (nu som bekjent skutt), kun ytterligere har bekreftet. Hvad angår hæren, systemets kjeledegge, som er innrettet efter mønster av pretorianergarden, så er det kanskje den som til syvende og sist holder fremtidens hemmelighet i sin hånd . . .
Man vil forstå at et foretagende som omfatter et helt kontinent og som er lagt i hendene på et eneste veldig konsortium til sine tusen administrative gjøremål trenger et fantastisk byråkrati, en gresshoppesverm av embedsmenn og kontorister som hver dag fortærer en hel skog i bare papir. Der var en tid da dette apparat til og med kontrollerte hønsenes egglegning! Og nu vet enhver at papir av sig selv frembringer snyteri, underslag, løgn, pengeutpresning, korrupsjon og katastrofer, akkurat som en kloakk frembringer rotter, mus og råttenskap spesielt da i en slik atmosfære av nedverdigelse og nød. Det gjør ingenting, for til å regulere denslags har man mordmaskinen som går for full fart. En bondekone har stjålet noen egg i en åker: skyt henne! Der hender en jernbaneulykke: skyt togføreren og stasjonsmesteren! En ovn bryter sammen i en fabrikk på grunn av materialenes mangelfullhet: man skyter direktøren og ingeniørene . . .
Ovenover byråkratiet er der de store chefer, de som utkaster planene, som de andre er nødt til å utføre og kontrollere så godt de kan. Verden har gjenlydt av den propaganda som er gjort omkring den første og den annen femårsplan. Yvon, som her støtter sig på statistikken, sier at store resultater er opnådd. Og det er sant, man har rørt op i en masse jord og satt i bevegelse en mengde jern og cement, og på visse områder, f. eks. flyvningens, er der også gjort store fremskritt. Gigantiske fabrikkanlegg, som f. eks. de i Dnjeprostroi og Magnetogorsk, i Gorki og Kharkoff, har reist sig. Men i det store og hele bærer disse «planer» alle tegn på udyktighet, uvitenhet og charlatanisme, alle merker av planløshet og forbrytersk spillelidenskap hos de mennesker som har undfanget dem og som med all sin blodige autoritet er og blir nybegynnere, teoretikere av simpleste sort og tåper. «De store navn, sier Boris Suvarin i en artikkel i Vie Intellectuelle (10. april 1938), representerte altså til syvende og sist en usurpert berømmelse; de var, for å si det like ut, små menn . . . Under en regjeringsform hvor der hadde vært aldri så liten fri konkurranse vilde meget få av dem ha trengt igjennem.»
Som fjortenåringer der leser indianerhistorier og gangsterromaner har banden omkring Lenin vært blendet av det kolossale ved den amerikanske teknikk og økonomi og av den såkalte masseproduksjons triumfer. Man skulde for enhver pris ha fabrikker og kraftstasjoner som var enda større enn Amerikas, skyskrapere enda høiere enn New-Yorks og landbruk enda mere utstrakte enn de i Texas og Colorado. Og alt sammen med én gang, uten forberedelse eller forstudier. Naturligvis har man så begått de mest kolossale feil og fadeser. Demningene i Djnepr er blitt bygget uten at man ennu vet hvad man skal bruke dem til. Svære fabrikkcentra er blitt skapt uten at man visste hvordan man skulde innlosjere eller ernære den arbeidsstokk som blev anbragt der. Støperiene i Magnetogorsk anlas midt i Urals fjellørken uten vann i nærheten, og kullene måtte først hentes fra miner 2000 km. borte; senere fant man ved et tilfelle kulleier nær ved. Moskvakanalen har en dybde av fem meter, mens Volga-kanalen, som den løper ut i, er meget grunnere. Man reiser kolossale bilfabrikker, men der er ingen veier. Man slår ned hestene og innfører traktorer, men der er ingen som kan passe dem, ingen olje til å drive dem med og ingen verksteder å reparere dem ved, o. s. v., o. s. v. Som forklaring på alle disse skandaler alltid bare en og den samme: sabotasje, forrederi! Og mordmaskinen suser videre . . .
Jeg nevnte masseproduksjonen, som jeg selv har hatt all anledning til å studere i Amerika.[2] Den er idag på full retur. De svære landbruk à la Campbell har måttet gi op i konkurransen med monokulturene på grunn av de altfor store administrasjonsutgifter. Ford driver mere og mere med å spre sine fabrikker. Roosevelts bestrebelser går ut på ved hjelp av billig elektrisitet å fremelske småindustrien. Gigantene har en kolossal svakhet: de er ikke bøielige nok, kan ikke tilpasse sig efter konjunkturene, de vekslende publikumsbehov og fremskrittet i det hele tatt; ved selve sin masse multipliserer de risikokoefficienten med kolossale tall. For en statsindustri er ethvert fremskritt en veritabel katastrofe, fordi den unyttiggjør veldige investeringer. Og hvad så når slike monstruøse foretagender er satt i gang av uhederlige og udyktige personer? Hvad med en plan som målbevisst ofrer to-tre generasjoner, som må dø av sult og kulde i påvente av at denne molok av jern og cement blir ferdig? Men skal man tro Ciliga, så rekker ikke den lavere befolknings lidelser op til de høiere regioner og berører ikke de styrende, som synes å føre et helt igjennem behageligt liv, og hvor blandt annet papasønnene florerer aldeles som før.
På toppen av det hele har vi så Stormogulen, den høitelskede chef, solen o. s. v., ham på hvem de ulykkelige intellektuelle (ennu en klasse jeg ikke har talt om, men som er den mest uverdige og mest degraderte av alle) ødsler alle et asiatisk kryperis formularer ― Stalin!
Konklusjonen av denne lille studie er en dobbelt. Den første er den som et ord av Lenin selv legger mig i munnen: «Hittil har der ikke vært en revolusjon som ikke til syvende og sist resulterte i en forsterkning av det administrative apparat.» Hvad er grunnen til denne uomtvistelige kjensgjerning? Jo, den at enhver revolusjon fører til en opsmuldring av den sociale sammenheng ved å redusere individet til en celle, på en gang løsrevet og avmektig. Fra det øieblikk av har tyranniet ― den nakne kraft støttet til «nødvendigheten» ― fritt spill. Og staten må uvegerlig bli den grusomste og umenneskeligste av alle tyranner, fordi den er allmektig, anonym og uansvarlig. Den annen er den at i enhver stat behøves hvad jeg vilde kalle et givet, en ubestridt moralsk og folkelig autoritet, som representerer tradisjonen og den almindelige mening og som derigjennem påtvinger den enkelte sin voldgift. Alt kan ikke evindelig skytes ut i det blå under endeløse diskusjoner i en klubb av lediggjengere og sludrebøtter lik den Ciliga forteller om fra fengslet i Ural og hvor hvert eneste medlem var et parti for sig! I de moderne samfund utfylles denne rolle tilstrekkelig av folkeforsamlingene.
Titelen på den ene av de her omtalte bøker er «I den store løgns land». Og i virkeligheten, sier Boris Suvarin i den før omtalte artikkel, er alt i Sovjetrussland løgn, alle mennesker har vennet sig til å lyve like til på gravens rand, noe som jo også de monstruøse prosesser der borte fra tydelig forteller.
«U. R. S. S. er ikke annet enn løgn fra øverst til nederst. I de fire ord som disse fire bokstaver representerer er der ikke mindre enn fire løgne. Løgnen er det naturlige element i Russlands pseudo-sovjetter. Efter grunnloven er Stalin ikke til: løgn. Politbyrået har ifølge de offisielle dokumenter aldri eksistert: løgn. Partiet er éliten av befolkningen: løgn. Folkets rettigheter, demokrati og frihet: løgn. Femårsplanene, statistikken, resultatene: løgn. Innberetningene og tallene: løgn. Lånene og subskripsjonene: løgn. Bevisene: løgn. Fotografiene: løgn. Vidnesbyrdene og vidnene: falske vidnesbyrd, falske vidner. Forsamlingene og kongressene: teater, iscenesettelse. Proletariatets diktatur: et kolossalt hykleri! Massenes tilslutning: omhyggelig organisasjon. Stakhanovismen: en kjempemessig løgn. Det glade folkeliv: en luguber farse. Det nye menneske: en gammel gorilla. Kulturen: et barbari. Den geniale fører: en avstumpet tyrann. Socialismen: en skamløs løgn! Verdens lykkeligste ungdom: verdens største løgn. Til og med smørret som skal være blandet med spiker kan ikke være annet enn en formidabel løgn, tatt i betraktning den fantastiske pris på spiker, som forresten slett ikke finnes! Det eneste som er sant, som er en realitet er terroren, den som lammer hjernene og forgifter samvittighetene. Og løgnen er terrorens første blomst.»
Ja, men løgnen har kun sin tid likesom volden og lidenskapen, som er grunn og årsak til alle diktaturer og totalitære regimer og som ender med å bli deres ruin. Før eller senere blir sannheten den sterkeste. I sin praktfulle preken over englene citerer Bossuet dette ord av Dommernes bok: Stellæ manentes in ordine et cursu suo pugnaverunt contra Sizaram. Himlens stjerner, fastholdt i sine baner, har kjempet mot Sizara. Himlens stjerner behøver bare å fortsette i sine baner for å komme til ende med den menneskelige uorden.
Og den dag det skjer, da fullbyrdes profetens ord om Gog (Ez. kap. 39): «Du menneske, profeter mot Gog og si: Sålunde sier Herren, Jahve: Jeg leder dig og fører dig op fra det ytterste Norden og bringer dig til Israels bjerge; så slår jeg din bue ut av din venstre hånd og lar dine pile falle ut av din høire; på Israels bjerge skal du falle med alle dine krigerskarer og de mange folkeslag som ledsager dig; rovfuglene, alt hvad der har vinger, og markens dyr gir jeg dig til føde . . . Og på hin dag gir jeg Gog et bekjent sted i Israel til grav; der skal de begrave Gog og hele hans mylder og kalle det Gog-mylderets dal . . . og således rense landet.»