Av dr. Watsons optegnelser/06
DEN ANNEN BLODFLEKK
Det hadde vært min tanke at fortellingen om
mordet på Abbey Grange skulde være den siste
jeg vilde offentliggjøre om min venn Sherlock
Holmes' bedrifter.
Denne min bestemmelse hadde ikke sin grunn i mangel på stoff, for jeg er i besiddelse av optegnelser vedrørende flere hundre saker som jeg enda ikke har hatt anledning til å omtale. Heller ikke av den grunn at interessen hos leserne har vist sig å være dalende like overfor dette merkelige menneskes originale personlighet eller enestående arbeidsmåte.
Den virkelige grunn skrev sig fra den uviljen som hr. Holmes næret mot å fortsette med offentliggjørelsen av oplevelsene. Så lenge han holdt på med sin virksomhet, hadde beretningene om seirene hans ennå noen praktisk betydning for ham. Men efter at han helt hadde trukket sig tilbake fra London og ganske ofret sig for videnskapelige studier og biavl nede i Sussex, har han rent fått avsky for å omtales offentlig, og han har bestemt anmodet om at hans ønsker i denne saken nøie måtte bli fulgt. Det var bare da jeg minnet ham om at jeg hadde lovet at historien om den andre blodflekken skulde bli offentliggjort når tiden var inne, og da jeg forklarte ham at det vilde være særdeles passende at denne lange rekke oplevelser blev avsluttet med denne betydningsfulle internasjonale sak, at han gav sitt samtykke til at en forsiktig avfattet beretning skulde forelegges offentligheten.
Hvis jeg derfor av og til i denne fortelling skulde synes en smule uklar hvad enkelthetene angår, så håper jeg publikum vil innse at det foreligger gyldige grunner for min ordknapphet.
Det hendte altså et år som jeg ikke nærmere skal angi, at vi en tirsdag morgen på høstparten fikk besøk i vår beskjedne leilighet i Baker Street av to europeisk berømte menn. Den ene, en streng, alvorlig mann med ørnenese og et bydende vesen, var ikke noen ringere enn den berømte lord Bellinger, som to ganger hadde vært Englands førsteminister. Hans ledsager, som var mørk, med snauklippet hår, elegant, knapt middelaldrende, rikt utstyrt både legemlig og åndelig, var den høivelbårne Trelawney Hope, sekretær for de europeiske anliggender ved utenriksministeriet og landets mest lovende statsmannsemne.
De satt ved siden av hverandre på sofaen, som var overstrødd med papirer, og det var lett å se på deres bekymrede ansikter at det var forretninger av største betydning som hadde ført dem til oss. Førsteministerens tynne hender var fast knyttet omkring elfenbenshåndtaket på paraplyen og hans magre, asketiske ansikt stirret mørkt fra Holmes og til mig.
Sekretæren trakk nervøst i mustasjene og fingret med signetene i urkjedet.
«Da jeg opdaget tapet mitt, hr. Holmes, klokken åtte imorges, underrettet jeg straks førsteministeren, og det er efter hans forslag at vi nu begge er kommet til Dem.»
«Har De meldt saken til politiet?»
«Nei, hr. Holmes,» sa førsteministeren på sin hurtige, avgjørende måte. «Vi har ikke gjort det, og det er heller ikke mulig for oss å gjøre det. Å melde saken til politiet, vil si det samme som at også offentligheten før eller senere vilde få vite det. Og det er det vi frem for alt ønsker å undgå.»
«Og hvorfor det?»
«Fordi det dokumentet det her er tale om, er så umåtelig viktig at dets offentliggjørelse meget lett — jeg kan nesten si efter all sannsynlighet — vil føre til europeiske forviklinger av aller største rekkevidde. Det er ikke for meget sagt at det gjelder krig eller fred. Kan det ikke finnes igjen under den strengeste diskresjon, er det like heldig at det slett ikke finnes. De som har tatt det, vilde nettop opnå sin hensikt hvis innholdet blev almindelig kjent.»
«Jeg forstår. Og nu, hr. Trelawney Hope, vilde jeg være Dem meget forbunden om De vilde fortelle mig nøiaktig under hvilke omstendigheter dokumentet blev borte.»
«Det kan skje i ganske få ord, hr. Holmes. Brevet — det var nemlig et brev fra en utenlandsk fyrste — ankom for seks dager siden. Det var av en sånn betydning at jeg aldri slapp det av syne, men tok det hver aften med mig hjem til Whitehall Terrasse og gjemte det i soveværelset i et låst skrin. Der var det igår aftes. Det er jeg sikker på. Jeg vet med bestemthet at jeg lukket op skrinet mens jeg klædde mig om til middag, og da så jeg dokumentet. Imorges var det borte. Skrinet hadde stått ved siden av speilet på toalettbordet hele natten. Jeg sover meget lett, og det samme gjør min hustru. Vi kan begge avlegge ed på at ingen kunde være kommet inn i værelset om natten. Og allikevel — som jeg sier — papiret var vekk!»
«Når spiste De middag?»
«Halv åtte.»
«Hvor lenge var det så før De gikk til sengs?»
«Min hustru var i teatret. Jeg satt oppe og ventet på henne. Klokken var halv tolv før vi gikk inn på soveværelset.»
«I disse fire timene hadde altså skrinet stått ubevoktet?»
«Det blir aldri tillatt noen å komme inn i dette værelset undtatt stuepiken om morgenen og senere på dagen min tjener eller min hustrus pike. De er begge pålitelige tjenere, som har vært hos oss i lengere tid. Dessuten kunde ingen av dem vite at det var noe av større betydning enn de almindelige departementale papirene i skrinet.»
«Hvilke andre har kjent til brevet?»
«Ikke noen i huset.»
«Deres hustru visste vel om det?»
«Nei, jeg hadde ikke sagt noe til henne før jeg opdaget idag morges at dokumentet var borte.»
Førsteministeren nikket bifallende.
«Jeg har lenge kjent til Deres store pliktfølelse» sa han. «Jeg er overbevist om at når det gjaldt en hemmelighet av så stor betydning, vilde De ikke røbe den til Deres aller nærmeste.»
Sekretæren bukket.
«Det er riktig. Før imorges hadde jeg ikke nevnt et ord om denne saken til min hustru.»
«Kan hun ha gjettet sig til det?»
«Nei, hr. Holmes — hverken hun eller noen andre.»
«Har De tidligere mistet noe dokument?»
«Nei.»
«Hvilke personer i England har kjent til at dette brevet eksisterte?»
«Alle medlemmer av regjeringen fikk underretning om det igår. Men den taushetsplikt som alltid er påbudt angående regjeringens forhandlinger, blev ytterligere innskjerpet ved en alvorlig advarsel fra førsteministeren. Herre Gud, at det skulde bli mig som få timer efter hadde mistet det.»
Hans vakre ansikt fortrakk sig i fortvilelse og han fór med fingrene gjennem håret. For et øieblikk fikk vi et glimt av det virkelige menneske, fyrig og sensibel til det ytterste. I neste øieblikk bar han atter sin aristokratiske maske og stemmens vennlige, dempede tonefall var vendt tilbake.
«Foruten regjeringens medlemmer er det to eller kanskje tre embedsmenn i departementet som vet om brevet. Ellers ikke et eneste menneske i hele England, det forsikrer jeg Dem, hr. Holmes.»
«Men i utlandet?»
«Jeg antar at ikke noen annen har sett brevet enn den mannen som skrev det. Jeg er aldeles overbevist om at ikke hans minister — at brevet ikke har gått den almindelige offisielle vei.»
Holmes tenkte sig om et øieblikk.
«Jeg er nu nødt til å spørre Dem litt nøiere ut angående dokumentet, hvad det inneholder og hvorfor dets forsvinning skulde ha slike øieblikkelige følger.»
De to statsmenn vekslet et hurtig blikk, og førsteministerens buskede øienbryn trakk sig truende sammen.
«Hr. Holmes. Konvolutten er lang og tynn og blekgrå. Den har et segl i rødt voks som forestiller en krypende løve. Adressen er skrevet med stor, kraftig håndskrift og lyder —»
«Hvor interessante og virkelig betydningsfulle disse enkelthetene er, er jeg redd for at mine spørsmål må bli mere inngående. Hvad var brevets innhold?»
«Det er en statshemmelighet av den høieste viktighet, og jeg er redd for at jeg ikke kan gi Dem oplysning om det. Jeg innser heller ikke at det er nødvendig. Hvis De ved hjelp av de store evnene som De har ord for å være i besiddelse av, er i stand til å finne en konvolutt som den her beskrevne med sitt innhold, vil De ha gjort Dem høit fortjent og verdig til den største belønning det står i vår makt å gi Dem.»
Sherlock Holmes reiste sig smilende.
«Mine herre, dere er to av de mest optatte menn i landet» sa han. «Også jeg har i all beskjedenhet en hel del å gjøre. Jeg beklager dypt at jeg ikke kan hjelpe dere i denne saken, og det vil derfor være bortkastet tid å drøfte den lenger.»
Førsteministeren sprang op med et lynsnart, heftig blikk fra de dyptliggende øinene, et blikk som ofte hadde bragt hele regjeringen til å falle til fote.
«Min herre, jeg er ikke vant til — — —» begynte han, men behersket sig og satte sig ned igjen. I et minutt eller to blev vi alle sittende i fullstendig taushet. Så trakk den gamle statsmann på skuldrene.
«Vi får gå inn på Deres fordringer, hr. Holmes. De har uten tvil rett, og det er urimelig av oss å vente at De skal påta Dem saken med mindre vi gir Dem vår fulle fortrolighet.»
«Jeg er enig med Dem,» sa den yngre statsmannen.
«Jeg vil da snakke like ut med Dem, i full tillit til Dem og Deres kollega, dr. Watson. Jeg vil også appellere til Deres fedrelandskjærlighet, for jeg kunde ikke tenke mig en større ulykke for landet enn at denne saken skulde komme for offentligheten.»
«De kan trygt stole på oss.»
«Brevet er altså fra en utenlandsk fyrste som er blitt bragt ut av fatning av de nyeste begivenhetene i den engelske kolonialpolitikk. Det er skrevet i hast og utelukkende under vedkommendes eget personlige ansvar. De undersøkelser som er anstilt, har godtgjort at hans ministre ingenting kjenner til saken. På samme tid er det avfattet på en så uheldig måte, og visse uttrykk har en så utfordrende karakter, at offentliggjørelsen uten tvil vilde føre til å skape en meget farlig stemning her i landet. Det vilde bli en slik gjæring at jeg ikke tar i betenkning å si at innen en uke efter offentliggjørelsen vilde landet være innviklet i storkrig.»
Holmes skrev et navn på en papirstrimmel og rakte den til førsteministeren.
«Ganske riktig. Det er ham. Og det er dette brevet, som gjerne kan påføre oss tusener av millioner utgifter og koste hundretusen soldater livet — dette brevet er det som er blitt borte på denne uforklarlige måten.»
«Har De underrettet avsenderen?»
«Ja, det er sendt et chiffertelegram.»
«Han ønsker kanskje at brevet må bli offentliggjort?»
«Nei, vi har de sterkeste grunner til å tro at han allerede innser at han har handlet uforsiktig og ubetenksomt. Det vilde være et hårdere slag for ham og hans land enn for oss om brevet skulde bli kjent.»
«Hvis dette er så, hvem kan da ha interesse av at det offentliggjøres? Hvordan kunde noen ønske å få fatt i det og publisere det?»
«Her kommer vi inn på den høiere internasjonale politikks områder, hr. Holmes. Men når De betrakter den politiske situasjon i Europa, vil De lett kunne se beveggrunnene. Hele Europa er en vebnet leir. Det er en dobbelt allianse, hvorved de militære styrkeforhold avbalanseres på en heldig måte. Storbritannia holder vektskålen. Hvis vi blir innviklet i en krig med det ene forbundet, vil det føre overvekten over til det andre, enten det er med i krigen eller ikke. Forstår De?»
«Meget godt. Det er altså maktpåliggende for de som er denne fyrstes fiender å få tak i og offentliggjøre dette brevet for å fremkalle et brudd mellem hans land og vårt.»
«Ja vel.»
«Og til hvem vilde så dette dokumentet bli sendt hvis det falt i en fiendes hånd?»
«Til en av de europeiske stormaktene. Kanskje er det allerede i dette øieblikk under veis.»
Mr. Trelawney Hope senket hodet mot brystet og sukket høilydt. Førsteministeren la vennlig hånden på skulderen hans.
«Det er bare et uhell, kjære venn. Ikke noe menneske kan legge skylden på Dem. Det er ingen forsiktighetsregel som De har forsømt. Nu kjenner De altså hele saken, hr. Holmes. Hvad råder De oss så til å gjøre?»
Holmes rystet sørgmodig på hodet.
«De tror altså at det vil bli krig hvis ikke dokumentet blir funnet?»
«Jeg tror det er høist sannsynlig.»
«Nå, så forbered Dem på krig.»
«Det er sterke ord, hr. Holmes!»
«Betrakt kjensgjerningene! Det er usannsynlig at brevet blev tatt efter klokken halv tolv igår aftes. Jeg har nemlig opfattet det slik at både hr. Hope og hans hustru ikke var ute av værelset fra den tid og til tapet blev opdaget. Det blev altså stjålet igår aftes mellem halv åtte og halv tolv, muligens nærmere førstnevnte klokkeslett, da den som tok det, øiensynlig på forhånd har kjent til hvor det var, og derfor vilde sikre sig det snarest mulig. Men hvis et så viktig dokument blev tatt på den tiden, hvor kan det så være nu? Ingen har grunn til å holde det tilbake. Det er hurtigst mulig blitt oversendt til dem som har bruk for det. Hvilken utsikt har vi nu til å innhente det eller bare efterspore det? Det er utenfor vår rekkevidde.»
Førsteministeren reiste sig fra sofaen.
«Hvad De sier er fullstendig logisk, hr. Holmes. Jeg føler at saken faktisk er ute av vår hånd.»
«For å kunne få et utgangspunkt, så la oss forutsette at brevet blev tatt av piken eller tjeneren.»
«De er begge gamle og pålitelige tjenere.»
«Jeg forstår Dem slik at soveværelset ligger i tredje etasje, at det ingen adgang er utenfra og at ingen kunde komme der op innenfra uten å bli sett. Det må da være noen i huset som har tatt det. Hvem vilde så tyven bringe det til? Til en eller annen av de mange internasjonale spioner og hemmelige agenter, navnene på dem kjenner jeg så noenlunde godt. Det er tre som særlig kan sies å være de ledende innen profesjonen. Jeg vil begynne undersøkelsene med å skaffe rede på om alle er på sin post. Hvis en av dem skulde mangle for øieblikket — og især hvis han er forsvunnet siden igår aftes — kan vi derved kanskje danne oss en mening om hvor dokumentet har tatt veien.»
«Hvorfor skulde han være borte?» spurte sekretæren. «Han vil ganske sannsynlig ha bragt brevet til en legasjon her i London.»
«Det tror jeg ikke. Disse agentene arbeider fullstendig uavhengig, og de står ofte i spent forhold til legasjonene.»
Førsteministeren nikket bekreftende.
«Jeg tror De har rett, hr. Holmes. Et så verdifullt bytte vilde han nok bringe til hovedkvarteret egenhendig. Jeg tror at den veien De vil slå inn på, er den rette. Imidlertid, Hope, kan vi ikke forsømme våre andre gjøremål av hensyn til dette uhellet. Hvis det skulde inntreffe noe nytt i løpet av dagen, skal vi underrette Dem, likesom De selvfølgelig vil la oss få vite resultatene av Deres undersøkelser.»
De to statsmenn bukket og vandret høitidelig ut av værelset.
Da våre fornemme gjester var gått, tendte Holmes pipen i taushet og blev sittende en stund hensunket i dype funderinger.
Jeg hadde åpnet morgenavisen og fordypet mig i skildringen av en gruopvekkende forbrytelse som var begått i London om natten, da min venn ropte høit, idet han sprang op og la pipen fra sig på kaminhyllen.
«Ja,» sa han, «det er ikke noen bedre vei å komme efter det på. Stillingen er fortvilet, men ikke håpløs. Kunde vi bare med sikkerhet vite hvem av dem det er som har fått det, er det også mulig at det i dette øieblikk enda befinner sig i hendene hans. I hvert fall, for disse fyrene er det hele vesentlig et pengespørsmål, og jeg har det britiske skattkammer i ryggen. Hvis det er på markedet, vil jeg kjøpe det, selv om det skal koste så meget at inntektsskatten må forhøies med en penny.
Det er sannsynlig at han vil holde det tilbake en stund for å se hvilke bud han kan opnå fra vår side før han prøver lykken hos andre. Det er bare tre som er i stand til å drive så høit spill, og det er Oberstein, La Rothiere og Eduardo Lucas. Jeg vil besøke alle tre.»
Jeg så på avisen.
«Er det Eduardo Lucas i Godolphin Street?»
«Ja.»
«Ham treffer De neppe.»
«Hvorfor ikke?»
«Han blev myrdet i sitt hjem i natt.»
Min venn har så ofte gjort mig forbløffet under våre forskjellige oplevelser at det var mig en fryd å forstå hvor fullstendig jeg hadde overrasket ham. Han stirret bestyrtet på mig og rev så avisen ut av hendene på mig.
Den notisen jeg hadde vært i ferd med å lese da han reiste sig fra stolen, lød slik:
Mord i Westminster.
En mystisk forbrytelse er i natt begått i Godolphin Street nr. 16, et av de gammeldagse og enslige husene fra det attende århundre som ligger mellem elven og Abbediet, nesten i skyggen av parlamentsbygningens høie tårn. Dette lille, men vakre hus har i noen år vært bebodd av hr. Eduardo Lucas, en i selskapskretser vel kjent mann både på grunn av sin vinnende personlighet og fordi han har opnådd et vel fortjent ry som en av de beste amatørsangere i landet.
Hr. Lucas var ugift, 34 år gammel, og hans husstand bestod av fru Pringle, en eldre dame, som var hans husbestyrerinne, og tjeneren Mitton. Den førstnevnte pleier å legge sig tidlig og har sitt soveværelse på kvisten. Tjeneren var denne aften ute på besøk hos en venn i Hammersmith. Fra kl. 10 hadde Lucas vært alene i huset.
Hvad som nu er foregått, vet man enda ikke, men et kvarter før tolv la konstabel Barrett merke til, da han patruljerte gjennem gaten, at døren til nr. 16 stod på klem, Han banket på, men fikk ikke svar. Da han så lys i forværelset, gikk han inn i gangen og banket atter på, men fikk ikke noe svar.
Han lukket da op og gikk inn. Værelset var i den villeste uorden, alle møblene var blitt skubbet over til den ene siden, og midt på gulvet lå en stol veltet. Ved siden av denne stolen lå den ulykkelige Lucas med den ene hånden om stolbenet. Han var stukket like i hjertet og måtte være død øieblikkelig.
Det våben som forbrytelsen var utført med, er en krum indisk daggert, som var tatt fra en samling orientalske våben som smykket den ene av værelsets vegger.
Det ser ikke ut som om det foreligger et rovmord, da ingen av de verdifulle sakene i værelset er borte.
Hr. Lucas var så kjent og avholdt at hans ulykkelige, mystiske bortgang vil vekke en pinlig opsikt og den største deltagelse innen en stor krets av venner.
«Ja, hvad sier De så om dette, Watson?» spurte Holmes efter en lang pause.
«Det er et forunderlig treff.»
«Et treff? Her er en av de tre menn som vi har utpekt som mulig optredende i dette dramaet, og han får en voldsom død nettop på den tiden da vi vet at dette dramaet blev innledet. Dette kan umulig bare være et treff. Nei, kjære Watson, disse to begivenheter står nok i sammenheng med hverandre — må gjøre det. Vår opgave er nu å finne denne sammenhengen.»
«Men nu vil politiet få vite det hele.»
«Aldeles ikke. Det får vite hvad det kan se i Godolphin Street. Men det vet ikke og skal ikke få vite noe om Whitehall Terrasse. Bare vi kjenner begge tilfellene og kan efterspore sammenhengen mellem dem. Det er ett punkt som i alle fall vilde ha festet min opmerksomhet ved Lucas. Godolphin Street, Westminster, er bare noen få minutters vei fra Whitehall Terrasse. De andre hemmelige agentene som jeg har nevnt, bor langt ute i Westend. Det var derfor lettere for Lucas enn for de andre å få forbindelse eller motta et bud fra sekretærens hus — dette er ikke av så stor betydning kanskje, men her, hvor begivenhetene er sammentrengt til noen få timer, kan det bevise adskillig. Men hvem har vi der?»
Fru Hudson var kommet inn med et visittkort fra en dame.
Holmes så på det, trakk øienbrynene i været og rakte det til mig.
«Bed lady Hilma Trelawney Hope være så vennlig å komme inn,» sa han.
Et øieblikk efter hadde vi den ære å motta den vakreste og elskverdigste dame i London. Jeg hadde ofte hørt tale om hvor vakker hertugen av Belminsters yngste datter var, men ingen omtale eller synet av et farveløst fotografi hadde kunnet gi mig en anelse om den deilige hudfarve og den sarte ynde som dette fine ansiktet var i besiddelse av.
Det var allikevel ikke skjønnheten i dette ansiktet som denne høstmorgenen gjorde det sterkeste inntrykk på oss.
«Har hr. Trelawney Hope vært her, hr. Holmes?»
«Ja, Deres nåde, han har besøkt mig.»
«Hr. Holmes, jeg bønnfaller Dem om ikke å si ham at jeg har vært hos Dem.»
Holmes bukket stivt og viste damen en stol.
«Deres nåde setter mig i en vanskelig stilling. Jeg må be Dem sitte ned og fortelle mig hvad De ønsker. Men jeg er redd jeg ikke kan gi Dem noe ubetinget løfte.»
Hun gikk tvers over gulvet og satte sig med ryggen mot vinduet. Det var en dronningskikkelse — høi, yndig og utpreget kvinnelig.
«Hr. Holmes,» sa hun mens hun avvekslende slo de hvite, hanskeklædde hendene sammen eller førte dem fra hverandre, «jeg vil være åpen mot Dem i håp om at det kan bevege Dem til å tale åpent med mig igjen. Jeg har hr. Hopes fulle fortrolighet i alle ting på én undtagelse nær. Det er i politikken. Her er munnen hans lukket med syv segl. Han forteller mig ingenting.
Ikke desto mindre har jeg merket at det er hendt noe skjebnesvangert hjemme hos oss igår aftes. Jeg vet at et dokument er blitt borte. Men da saken angår politikken, vil ikke hr. Hope gi mig sin fulle fortrolighet. Nu er det høist maktpåliggende — høist maktpåliggende sier jeg — at jeg får vite alt til bunns. De er den eneste med undtagelse av disse politikerne som kjenner saken helt. Jeg ber Dem derfor, hr. Holmes, å fortelle mig nøiaktig hvad som er hendt, og hvad det kan føre til. Si mig alt, hr. Holmes. La ikke hensynet til Deres klients interesser gjøre at De tier. Jeg forsikrer Dem at hans interesser vilde være best tjent med at han gav mig sin fortrolighet, bare han kunde innse det. Hvilken betydning har dette dokumentet som er stjålet?»
«Hvad De ber om, mylady, er det aldeles umulig for mig å efterkomme.»
Hun sukket og skjulte ansiktet i hendene.
«De må selv forstå, mylady, at det er umulig. Når hr. Trelawney Hope ikke finner at han kan innvie Dem i denne saken, hvordan kan så jeg, som har fått mitt kjennskap under den taushetsplikt som i stillings medfør alltid påhviler mig, meddele hvad han ikke vil meddele? Det er ikke riktig av Dem å be mig om det. De må spørre hr. Hope.»
«Jeg har gjort det. De er min siste tilflukt. Men om De ikke kan si noe bestemt, kan De gjøre mig en stor tjeneste om De vil gi mig litt oplysning på et enkelt punkt.»
«Hvad er så det, Deres nåde?»
«Er hr. Hopes politiske løpebane truet ved denne begivenheten?»
«Ja, mylady, hvis saken ikke kan ordnes tilfredsstillende, vil det ganske visst få de ulykkeligste følger.»
«Å!» Hun trakk været dypt og tungt, som den som har fått sine tvil styrket.
«Enda et spørsmål, hr. Holmes. Av de uttrykkene som slapp ut av hr. Hope med det samme han fikk kjennskap til ulykken, forstod jeg at tapet av dette dokumentet vil kunne medføre skrekkelige følger for landet?»
«Hvis han sa det, kan jeg ikke benekte det.»
«Og av hvilken natur er disse følger?»
«Nei, Deres nåde, nu spør De igjen om ting som jeg ikke kan svare på.»
«Så skal jeg ikke opholde Dem lenger. Jeg skal ikke bebreide Dem, hr. Holmes, at De ikke har snakket mere åpent til mig, og De vil på Deres side, tror jeg, ikke tro noe ondt om mig fordi om jeg, til og med mot hr. Hopes vilje, ønsker å vite hvad som engster ham. Jeg ber Dem igjen ikke å røbe mitt besøk her.»
Hun så tilbake på oss da hun gikk ut av døren, og jeg fikk et siste inntrykk av dette deilige, men spøkelsesaktige ansiktet, det forskremte blikket og den sammenpressede munnen.
«Nå, Watson, det smukke kjønn hører til Deres område,» sa Holmes med et smil, da den siste rest av silkeskjørtene var forsvunnet med det derpå følgende smell av gatedøren. «Hvad var det for en rolle denne skjønne dame spilte? Hvad var det hun egentlig ønsket?» —
«Hennes egen fremstilling er da liketil nok, og hennes engstelse høist naturlig.»
«Hm! Tenk på hennes utseende — hennes optreden, hennes undertrykte ophisselse, hennes uro, hennes ivrige spørring. Husk at hun tilhører en samfundsklasse som pleier å kunne skjule sine sinnsbevegelser.»
«Hun var visstnok sterkt ophisset.»
«Husk også hvor påfallende alvorlig hun forsikret oss at det var best for hr. Trelawney Hope at hun fikk vite alt. Hvad mente hun med det? Og De la vel merke til hvordan hun ordnet det slik at hun fikk lyset i ryggen hele tiden. Hun ønsket ikke at vi skulde få noe innblikk i følelsene hennes.»
«Ja, hun valgte den eneste stol som fantes i værelset.»
«Men allikevel, kvinnenes beveggrunner er uransakelige. Kan De huske den damen i Margate som jeg fattet mistanke til av samme grunn? Hun hadde bare glemt å pudre nesen, det viste sig å være den sanne årsaken til hennes uro. Hvordan skal man kunne bygge noe på så løs grunnvoll? Deres mest hverdagslige handlinger kan bety meget, mens den mest usedvanlige optreden kan skyldes en hårnål eller en krølltang. God morgen, Watson.»
«Skal De ut?»
«Ja. Jeg vil tilbringe formiddagen i Godolphin Street. Løsningen av saken står i forbindelse med Eduardo Lucas, skjønt jeg må tilstå at jeg ikke har idé om i hvilken retning den ligger. Det er fullstendig feilaktig å ville komme kjensgjerningene i forkjøpet ved å opstille teorier. De får passe på her, kjære Watson, og ta imot om det skulde komme nye gjester. Vi sees igjen ved lunsjen, hvis det er mulig for mig.»
Hele den dagen, den neste og den påfølgende var Holmes i et humør som hans venner vilde kalle fåmælt, andre grettent. Han fór ut og inn, røkte uavlatelig, sank hen i grublerier, filte en stund på fiolinen, slukte noen smørbrød til uregelmessige tider og svarte nesten ikke på de spørsmålene som jeg nu og da rettet til ham.
Det var klart for mig at saken ikke gikk efter hans ønske.
Han vilde ikke fortelle mig noe, og det var bare av avisene at jeg fikk rede på enkelthetene ved den undersøkelsen som var satt i gang, at John Mitton, den avdødes tjener, var blitt fakket og straks sloppet løs igjen.
Juryen avgav kjennelsen «Overlagt drap»; men gjerningsmannen var ikke å finne. Man kunde ikke få tak i et eneste motiv. Værelset var fullt av verdifulle ting, men ingenting var borte. Den avdødes papirer var ikke rørt. De blev omhyggelig undersøkt og viste at han hadde fulgt nøie med i den internasjonale politikk, at han hadde vært en utrettelig sladderhank, en fremragende sportsmann og en iherdig brevskriver. Han hadde stått på vennskapelig fot med ledende politikere i flere land. Men intet opsiktsvekkende blev funnet blandt de dokumentene som fylte skuffene hans.
Hans forhold likeoverfor kvinner gav inntrykk av å ha vært noe blandet, men fullkommen overfladisk. Han hadde mange bekjentskaper blandt damene, men få veninder, og ingen som han holdt av. Han hadde ført et regelmessig liv og hans opførsel hadde vært uklanderlig.
Hans død var en fullstendig gåte og syntes også å ville bli det for fremtiden.
Å arrestere John Mitton var noe man grep til i fortvilelsen, for å ha gjort noe. Men man fikk ikke noe på ham. Han hadde vært på besøk hos en venn i Hammersmith den kvelden og kunde dermed bevise sitt alibi. Visstnok hadde han gitt sig så tidlig på hjemveien at han kunde ha vært tilbake i Westminster før forbrytelsen blev opdaget, men hans egen forklaring — at han hadde gått en del av veien til fots — syntes troverdig, da det hadde vært pent vær om kvelden. Han var altså kommet hjem klokken tolv og blev tilsynelatende høist forferdet over denne uventede hendelsen.
Mittons forhold til hr. Lucas hadde alltid vært godt. Man hadde funnet en del av den avdødes eiendeler i tjenerens besiddelse — bl. a. et lite barberskrin — men han forklarte at det var foræringer han hadde fått av Lucas, og dette kunde husbestyrerinnen bekrefte.
Mitton hadde tjent hos Lucas i tre år. Han hadde funnet det påfallende at Lucas aldri tok ham med sig over til fastlandet. Han hadde enkelte ganger opholdt sig i Paris tre måneder ad gangen, men Mitton var i disse tilfelle alltid blitt tilbake i Godolphin Street og passet huset.
Husbestyrerinnen hadde ikke hørt det minste av det som hendte den aftenen. Hvis det hadde vært noen og besøkt hennes herre, måtte Lucas selv ha tatt imot dem.
Slik stod altså saken efter tre dagers forløp, så vidt jeg kunde opfatte det av avisene. Hvis Holmes visste mere, beholdt han det for sig selv, men da han fortalte mig at inspektør Lestrade hadde tatt ham med på råd, visste jeg at han nøie fulgte med i det som hendte.
Den fjerde dagen kom det et telegram fra Paris som syntes å opklare gåten:
«Politiet i Paris har gjort en stor opdagelse,» stod det i Daily Telegraph, som løfter det sløret som hittil har hvilt over Eduardo Lucas' sørgelige skjebne.
Våre lesere vil erindre at denne mannen forrige mandag blev myrdet i sitt værelse, og at man mistenkte hans tjener, som imidlertid har bevist sitt alibi.
Igår fikk øvrigheten meddelelse om at en dame som har vært kjent under navnet madame Henri Fournaye og som har bodd i en liten villa i Austerlitzgaten, var blitt vanvittig.
Ved nærmere undersøkelse viste det sig også at hun led av en overordentlig farlig og uhelbredelig sinnssykdom.
Politiet har fått rede på at madame Fournaye tirsdag var vendt tilbake fra en tur til London, og det foreligger bevis for at hun har hatt med mordet i Westminster å gjøre. Ved sammenligning av fotografier er det ennvidere avgjørende bevist at monsieur Henri Fournaye er samme person som Eduardo Lucas, og at avdøde av en eller annen grunn har ført en dobbelttilværelse i London.
Madame Fournaye, som er kreolerinne, har en ytterst pirrelig natur. I den siste tid har hun lidd av voldsomme anfall av sjalusi, som nu er gått over til vanvidd. Man tror at det er under et slikt anfall at hun må ha utført den forbrytelse som har vakt slik opsikt i London.
Man har ennå ikke bragt helt på det rene hvad hun foretok sig mandag aften, men det er sikkert at en kvinne som svarer til hennes beskrivelse vakte megen opsikt på Charing Cross stasjon tirsdag morgen ved sitt ville utseende og sine voldsomme fakter. Det er derfor sannsynlig at enten var hun allerede vanvittig da hun begikk forbrytelsen, eller også har hennes gjerning drevet henne like inn i vanviddet. For nærværende er hun ikke i stand til å gi noen sammenhengende beretning om det som er gått for sig, og lægene har intet håp om at hun skal gjenvinne forstanden. Det er på det rene at en kvinne, som kanskje har vært madame Fournaye, blev sett mandag aften stå på vakt flere timer utenfor huset i Godolphin Street.»
«Hvad mener De om dette, Holmes?»
Jeg hadde lest artikkelen for ham mens han spiste frokost.
«Kjære Watson,» sa han idet han reiste sig fra bordet og begynte å gå frem og tilbake på gulvet. «De plages naturligvis fryktelig av nysgjerrighet, men jeg har ikke fortalt Dem noe i disse dagene fordi det ingenting er å fortelle. Selv ikke denne meddelelsen fra Paris hjelper oss stort.»
«Det må da være den avgjørende forklaring hvad hr. Lucas' død angår.»
«Hans død er en ren tilfeldighet — en hverdagslig sak sammenlignet med vår virkelige opgave, som er å finne dette dokumentet og forebygge en europeisk katastrofe. Bare én viktig ting er hendt i disse dagene, og det er at ingenting er hendt. Jeg får meldinger nesten hver time fra regjeringen, men man kan ikke merke noe uro på noe hold i Europa.
Hvis brevet var kommet på vidvanke — nei, det er det ikke — men hvor er det så? Hvem har det? Hvorfor blir det holdt tilbake? Dette er et spørsmål som hamrer i hjernen min. Var det da virkelig et treff at Lucas fant sin død den kvelden da brevet forsvant? Fikk han fatt i det? Hvis så var, hvorfor er det da ikke blandt papirene hans? Tok hans vanvittige hustru det med sig? Hvis så er, er det da i hennes hus i Paris nu? Hvordan kan jeg da lete efter det uten å vekke det franske politis mistanke? Det er en sak, kjære Watson, hvor loven er like farlig for oss som forbryterne er. Alle er mot oss, og de interessene som det dreier sig om, er uhyre. Kunde det lykkes mig å opklare saken, vilde det sette kronen på mitt livs verk.
Men der har vi den siste meldingen fra fronten!»
Han så flyktig på et lite brev som blev bragt inn.
«Hallo! Det later til at Lestrade har opdaget noe av interesse. Ta hatten Deres, Watson, så går vi en tur til Westminster sammen.»
Det var mitt første besøk på mordstedet — en høi, mørk og smal bygning. Lestrades bulldoggfjes stirret på oss fra vinduet, og han hilste hjertelig da en høi konstabel hadde lukket op og sloppet oss inn.
Vi blev ført inn i det værelset hvor mordet var begått, men der var nu ingenting tilbake efter udåden med undtagelse av en uhyggelig, uregelmessig flekk på teppet. Dette var lite og firkantet og lå midt på gulvet. Det gammeldagse, fine mosaikkgulv omgav det som en ramme.
Over ildstedet hang en praktfull samling våben, hvorav et eksemplar hadde vært benyttet den sørgelige kvelden. Ved vinduet stod et elegant skrivebord, og hver eneste gjenstand i værelset, malerier, tepper, nips, alt vidnet om en smak for luksus som grenset til sykelighet.
«De har vel sett nyheten fra Paris?» spurte Lestrade.
Holmes nikket.
«Det later til at våre franske kolleger har truffet spikeren på hodet denne gangen. Det forholder sig utvilsomt som de sier. Hun banket på døren — et overraskende besøk, formoder jeg, for han holdt sig meget avstengt fra omverdenen. Han slapp henne inn — han kunde jo ikke la henne stå på gaten. Hun fortalte ham hvordan hun hadde opsporet ham, gjorde ham bebreidelser, det ene ordet tok det andre, og så endte det hele så sørgelig. Det foregikk imidlertid ikke på et øieblikk, for alle disse stolene blev først skjøvet til den ene siden, og han holdt den ene i hånden, som om han hadde benyttet den til å holde henne fra sig med. Det hele står nu så klart som om vi hadde vært øienvidner til det.»
Holmes trakk øienbrynene i været.
«Men allikevel har De sendt bud efter mig?»
«Ja, det er sant, men det vedrører en annen sak, en ren bagatell, men av den slags som De pleier å interessere Dem så sterkt for. Det har ingenting med hovedsaken å gjøre — kan umulig ha det.»
«Hvad er det da?»
«Jo, som De vet er vi efter en slik forbrytelse meget omhyggelig med å la alle ting bli som de var. Ingenting er flyttet. Her har stått politivakt dag og natt. I formiddag, da mannen blev begravet og undersøkelsen var avsluttet — for så vidt dette værelset angår — syntes vi at vi kunde rydde litt op. Dette teppet ligger løst og vi tok og flyttet litt på det. Vi fant —»
«Nå? Hvad fant De?»
Holmes' ansikt blev blekt av engstelig spenning.
«Ja, jeg er sikker på at De aldri vilde kunne ha gjettet det, om De var blitt hundre år gammel. Ser De denne flekken på teppet? En god del blod må ha trukket sig igjennem, ikke sant?»
«Jo, det er sikkert.»
«Derfor vil De visst bli overrasket over at det ikke finnes noen tilsvarende flekk på det hvite tregulvet under.»
«Ikke det? Men det må —»
«Ja, det skulde man tro. Men faktum er at det ikke finnes noen.»
Han løftet op hjørnet av teppet og viste at det forholdt sig som han sa.
«Men flekken vises like så tydelig på undersiden som på oversiden. Det må ha efterlatt merke på gulvet.»
Lestrade lo av fryd over å ha satt den berømte detektiven i forlegenhet.
«Nu skal jeg forklare Dem saken. Det er en flekk på gulvet også, men den er på et annet sted. De kan selv se.»
Han løftet på en annen del av teppet, og på gulvet så vi en stor rød flekk.
«Hvad sier De om dette, hr. Holmes?»
«Det er da meget liketil. De to flekker svarer til hverandre, men teppet er blitt dreiet rundt. Det er jo firkantet og det lå løst, så det var lett gjort.»
«Ja. Politiet behøver ikke Dem, hr. Holmes, til å fortelle sig at teppet er dreiet rundt. Det er klart nok, for flekkene svarer til hverandre når teppet legges slik. Men hvad jeg ønsker å vite er: hvem har flyttet teppet, og hvorfor er det gjort?»
Jeg kunde se på Holmes' stive ansiktstrekk at han var i sterk spenning.
«Hør nu, Lestrade, har konstabelen stått på vakt i gangen hele tiden?»
«Ja.»
«Følg så mitt råd. Eksaminer ham omhyggelig, ikke i påhør av oss — før ham inn i bakværelset, vi skal vente her. De får ham lettere til å tilstå når De har ham under fire øine. Spør ham hvordan han kunde våge sig til å slippe noen inn og la dem være alene i værelset. Spør ham ikke om han har gjort det. Anse det for gitt. Si at De vet at her har vært noen. Press ham ordentlig. Si ham at en full tilståelse er den eneste måten han kan få tilgivelse på. Gjør nøiaktig som jeg sier.»
«Sandelig skal jeg få det ut av ham, hvis han vet det!» ropte Lestrade.
Han sprang ut i gangen, og noen minutter efter hørte vi hans strenge stemme fra bakværelset.
«Nå, Watson, nål» utbrøt Holmes og all den energi, som lå gjemt under hans rolige ytre, kom til utbrudd.
Han rev teppet op av gulvet, la sig på alle fire og undersøkte nøie hver eneste av de innlagte stykkene i gulvet. Det ene gav efter, idet han klorte i det med neglene. Det var hengsler i det, så det kunde løftes som lokket på et skrin. Nedenunder var et lite mørkt rum.
Holmes stakk hånden ivrig ned, men trakk den op igjen med et uttrykk av harme og skuffelse.
Rummet var tomt.
«Hurtig, Watson, få trestykket ned igjen!»
Dette blev gjort; teppet var så vidt bragt på plass igjen, da vi hørte Lestrades stemme ute i gangen: Han fant Holmes stående lenet mot kamingesimsen, resignert og tålmodig, tilsynelatende i ferd med å skjule et gjesp av kjedsomhet.
«Det var kjedelig at De måtte vente, hr. Holmes. Jeg kan se De er trett av hele saken. Han har tilstått. Kom inn, Mac Pehrson. La herrerne høre, hvorledes De har båret Dem ad.»
Den høie konstabel kom smygende inn, rød og sønderknust.
«Jeg mente ikke noe ondt med det, det forsikrer jeg Dem. Den unge damen kom hit igåraftes og blev stående utenfor døren. Hun hadde gått feil, sa hun. Så kom vi i prat. Det er nokså kjedelig å gå her på vakt hele dagen i dette tomme huset.»
.«Ja, og hvad skjedde så?»
«Hun vilde gjerne se hvor mordet var foregått — hun hadde lest om det i avisene, sa hun. Det så ut til å være en riktig fin dame, og jeg syntes ikke det kunde gjøre noe om hun fikk titte her inn litt. Da hun så flekken på teppet, falt hun om på gulvet og blev liggende som død. Jeg løp efter vann men fikk henne ikke til å våkne op igjen. Så gikk jeg ut for å få fatt på litt brennevin, men da jeg kom tilbake var damen vekk — hun var vel våknet og hadde følt sig skamfull, kan jeg tenke.»
«Men hvordan er teppet blitt dreiet?»
«Jo, det var bragt i uorden, da jeg kom tilbake — hun falt jo på det, og gulvet er glatt, så det har lett for å gli. Jeg la det til rette igjen.»
«Dette bør være Dem en lærepenge,» sa Lestrade med verdighet. «De ser at det nytter ikke å narre mig. De trodde uten tvil, at ingen skulde få rede på Deres pliktforsømmelse, men et blikk på teppet var nok til å overbevise mig om, at her hadde vært noen. Det er et hell for Dem at ikke noe er blitt borte, ellers vilde De ha måttet vandre i hullet. Jeg beklager, at jeg har uleiliget Dem hit for en slik bagatel, hr. Holmes, men jeg tenkte at dette med de to flekkene vilde interessere Dem.»
«Det var også virkelig høist interessant. Var damen her bare en gang, konstabel?»
«Ja, bare en gang.»
«Hvem var det?»
«Jeg vet ikke hennes navn. Hun gikk for å høre efter en post i maskinskrivning og tok feil av husnummeret. Det var riktig en fin, søt dame.»
«Høi? Vakker?»
«Ja, det var en ung dame med en særdeles statelig figur. Jeg tenker nok De vilde kalle henne vakker, kanskje noen vilde si svært vakker også. — «Å, snilde konstabel, la mig få kikke inn et øieblikk,» sa hun. — Og jeg trodde ikke, det kunde være noe galt i det.»
«Hvordan var hun klædd?»
«Ganske enkelt — hun hadde lang kåpe.»
«Hvilken tid på dagen var det?»
«Like i skumringen. Folk tendte akkurat lampene rundt i husene, da jeg var ute efter brennevinet.»
«Godt. Kom så, Watson, jeg tror vi har mere viktige ting å vareta annet steds.»
Da vi forlot huset blev Lestrade stående tilbake inne, mens den angerfulle konstabel fulgte med og lukket op for oss.
Holmes vendte sig på trappen og viste ham noe, som han holdt i hånden.
Konstabelen stirret ivrig på det.
«Du store verden!» ropte han i største forundring.
Hr. Holmes la fingeren på munnen og stakk hånden inn i brystlommen igjen.
Da vi vel var kommet ut på gaten, brast han i latter.
«Det er storartet,» sa han. «Kom nu, kjære Watson, teppet går op for siste akt. Det vil glede Dem å høre at det ikke blir krig, og at den høivelbårne Trelawney Hope ikke vil få sin glimrende løpebane avbrutt, at den løsmunnede fyrste ikke kommer til å svi for sine ubetenksomheter, at førsteministeren ikke får noen europeisk konflikt å vareta, og at saken med en smule takt fra vår side skal ende, uten at noen kommer det ringeste i uleilighet.»
«De har løst gåten!» utbrøt jeg beundrende.
«Ikke riktig ennå, Watson. Det er enkelte punkter, som er likeså dunkle som før. Men så meget vet vi nu, at det er vår egen feil, om vi ikke også greier resten. Vi går nu like til Whitehall Terasse for å se å få saken bragt til avslutning.»
Da vi kom til sekretærens bolig, bad Holmes om å få tale med lady Hilma Trelawney Hope.
Vi blev vist inn i mottagelsessalongen.
Fruen var rød i ansiktet av harme, da hun tok imot ham.
«Hr. Holmes, dette er en temmelig tarvelig opførsel fra Deres side. Som jeg sa Dem, vilde jeg så gjerne at mitt besøk hos Dem måtte bli holdt hemmelig, så ikke hr. Trelawney Hope skulde få mistanke om at jeg blandet mig op i hans affærer. Allikevel blottstiller De mig ved å komme her og vise, at vi to har noe å forhandle om.»
«Jeg hadde dessverre intet valg, mylady. Jeg har fått i opdrag å finne igjen dette uhyre viktige dokumentet. Jeg må derfor be Dem, at De er så snild å gi det til mig.»
Fruen sprang op. Farven var i et øieblikk helt forsvunnet fra hennes vakre ansikt. Øinene blev stive — hun vaklet — jeg trodde, hun skulde ha besvimt.
Men ved å ta sig voldsomt sammen gjenvant hun fatningen og lot som hun var høist indignert og forbauset.
«De — De fornærmer mig, hr. Holmes.»
«Det nytter ikke på den måten, Deres nåde. La mig få brevet.»
Hun styrtet bort til ringeapparatet.
«Ring ikke, lady Hilma. For gjør De det, forspiller De ganske mine anstrengelser for å forebygge skandale. La mig få brevet så skal alt ordne sig. Hvis De vil samarbeide med mig, skal jeg ordne alt. Men motarbeider De mig, må jeg røpe alt.»
Hun stod der med et uttrykk av stolt tross og stirret ufravendt på Holmes, som om hun vilde lese hans innerste tanker. Hun holdt hånden på ringeapparatet, men trykket ikke på knappen.
«De forsøker å skremme mig. Det er ikke noen særlig manndig optreden av Dem, hr. Holmes, at De kommer her og vil imponere en stakkars kvinne. De later som om De vet noe. Hvad vet De?»
«Sett Dem, Deres nåde. De vilde slå Dem hvis De falt hvor De står nu. Jeg vil ikke si mere før De har satt Dem. Så takk!»
«Jeg gir Dem fem minutter, hr. Holmes.»
«Et minutt er tilstrekkelig, mylady. Jeg vet at De besøkte Eduardo Lucas, at De gav ham dokumentet, at De igår aftes på en meget lur måte fikk adgang til det uhyggelige værelset. Jeg vet også hvordan De bar Dem ad for å få fatt på dokumentet igjen fra det lille hemmelige rummet i gulvet under teppet.»
Hun stirret på ham, askegrå i ansiktet og svelget et par ganger før hun kunde si noe.
«De er gal, hr. Holmes — De er gal!» utbrøt hun til slutt.
Han trakk et lite kartongstykke frem av lommen. Det var et kvinneansikt skåret ut av et portrett.
«Jeg tok med mig dette fordi jeg tenkte det kunde være mig til nytte» sa han. «Konstabelen har gjenkjent det.»
Hun stønnet stygt, og hodet sank bakover mot stolryggen.
«De har altså brevet, Deres nåde. Saken kan ennå la sig ordne. Jeg ønsker ikke å gjøre Dem sorg. Min opgave er løst når jeg har bragt brevet tilbake til Deres mann. Følg mitt råd: tilstå alt! Det er Deres redning.».
Hennes mot var beundringsverdig. Hun vilde enda ikke innrømme at slaget var tapt.
«Jeg sier Dem enda en gang, hr. Holmes, at De tar feil.»
Holmes reiste sig.
«Det gjør mig ondt for Deres skyld, mylady. Jeg har gjort hvad jeg kunde. Jeg skjønner nu at det er forgjeves.»
Han ringte. Tjeneren kom inn.
«Er hr. Trelawney Hope hjemme?»
«Han kommer hjem et kvarter før et.»
Holmes så på uret sitt.
«Altså først om et kvarter. Godt, jeg venter.»
Tjeneren hadde så vidt lukket døren før lady Hilma Hope kastet sig på kne for Holmes, og strakte hendene bønnfallende op med tårer i øinene.
«Skån mig, hr. Holmes! Skån mig!» ropte hun fortvilet. «For Guds skyld, fortell ikke noe til ham. Jeg elsker ham så høit! Jeg vilde ikke for alt i verden bringe en eneste skygge i hans liv, og dette vet jeg vil knuse hjertet hans.»
Holmes reiste henne op.
«Det gleder mig, mylady, at De er kommet til fornuft i siste øieblikk. Vi må handle fort. Hvor er brevet?»
Hun styrtet bort til et skrivebord, låste op en skuff og tok frem en lang, blå konvolutt.
«Her er det. Gud gi jeg aldri hadde sett det.»
«Hvordan skal vi få det på plass igjen? Fort, fort, vi må finne en utvei. Hvor er skrinet?»
«Det er enda i soveværelset.»
«Det var et storartet hell, Deres nåde. Skynd Dem og bring det hit!»
Et øieblik efter kom hun tilbake med et rødt, flatt skrin i hånden.
«Hvordan fikk De det op den gang? De har dublett av nøkkelen? Ja, naturligvis har De det. Lukk det op.»
Lady Hilma trakk en liten nøkkel frem fra brystet. Skrinet gikk op. Det var fullt av papirer.
Holmes rotet den blå konvolutten dypt ned mellem de andre og stakk den inn mellem bladene på et annet dokument. Skrinet blev låst igjen og bragt tilbake på plassen i soveværelset.
«Så, nu kan han komme,» sa Holmes. «Nu har jeg gjort mitt beste for å dekke Dem, Deres nåde. Til gjengjeld må De være så snild i disse minuttene å fortelle mig de beveggrunnene De har hatt for Deres besynderlige handlemåte.»
«Jeg skal fortelle Dem alt, hr. Holmes,» sa lady Trelawney Hope. «Jeg vilde heller få hugd den høire hånden av enn jeg vilde gjøre hr. Hope et øieblikks sorg. I hele London finnes ikke noen kvinne som elsker sin mann høiere enn jeg. Og allikevel, hvis han visste hvordan jeg har handlet — hvordan jeg er blitt tvunget til å handle — vilde han aldri tilgi mig. Hans egen hederlighet er så stor at han aldri vilde kunne glemme eller tilgi et feiltrin hos en annen. Hjelp mig, hr. Holmes! Min lykke, hans lykke, hele vårt liv står på spill.»
«Skynd Dem, mylady, tiden går.»
«Det var et brev jeg hadde skrevet, hr. Holmes, et uforsiktig brev fra den tiden jeg var ugift — et tåpelig brev fra en forelsket pike. Jeg mente ikke noe ondt med det, men han vilde ha sett det som en forbrytelse. Hadde han fått lese det brevet, vilde hans tillit til mig være ødelagt for alltid. Det er flere år siden jeg skrev det. Jeg trodde hele saken var glemt. Men så fikk jeg høre fra denne Lucas at det var kommet i hendene på ham, og at han vilde overgi det til min mann. Jeg bønnfalt ham om å la det være. Han sa da at han vilde utlevere brevet hvis jeg vilde bringe ham et dokument som han nærmere betegnet, og som lå i hr. Hopes skrin. Det var en av hans spioner i departementet som hadde fortalt ham at det var der. Han forsikret mig at det ikke skulde medføre noe som helst ubehagelig for hr. Hope. Tenk Dem så i mitt sted. Hvad skulde jeg gjøre?»
«De skulde ha fortalt Deres mann hele saken.»
«Jeg kunde ikke, jeg kunde ikke! På den ene siden fryktet jeg for at vårt samliv skulde bli ødelagt, på den andre siden var det skrekkelig å ta et av min manns papirer, men da det her dreide sig om politikk, forstod jeg ikke hvad følgene kunde bli. Men når det gjaldt hans kjærlighet og tillit, var saken klar for mig! Jeg gjorde det, hr. Holmes! Jeg tok avtrykk av hr. Hopes nøkkel, denne Lucas skaffet mig så dubletten. Jeg tok papiret og bragte det til Godolphin Street.»
«Hvad foregikk så der, mylady?»
«Jeg banket på døren, som avtalen var, og Lucas lukket op. Jeg fulgte ham inn, mens jeg lot gatedøren stå halvåpen efter mig, da jeg var bange for å være alene med ham. Jeg husker at det stod en kvinne utenfor da jeg gikk inn.
Vårt mellemværende var snart avgjort. Han hadde brevet mitt på bordet. Jeg gav ham dokumentet, og han gav mig sitt tilbake. I dette øieblikk hørte vi støi utenfor. Det gikk noen i gangen. Lucas løftet gulvteppet hurtig og gjemte dokumentet et steds i gulvet og la teppet over igjen.
Hvad som hendte siden er som en redselsfull drøm. Jeg husker et mørkt, rasende ansikt, en kvinnerøst som hvinte på fransk: «Jeg har ikke ventet forgjeves! Endelig, endelig en gang kom jeg over dig!» Det fulgte en fryktelig kamp. Jeg så han holdt en stol i hånden, mens det blinket en kniv i hennes. Jeg styrtet bort fra dette grufulle optrinet og skyndte mig hjem. Først om morgenen så jeg i avisene hvilken slutning det hadde tatt. Jeg var lykkelig fordi jeg hadde brevet. Jeg hadde ennå ikke sett hvad fremtiden skulde bringe.
Men om morgenen fikk jeg snart erfare at jeg hadde byttet én bekymring om med en annen. Hr. Trelawney Hopes engstelse over det tapte dokumentet gikk mig til hjertet. Jeg kunde nesten ikke la være på stedet å falle på kne og tilstå hvad jeg hadde gjort.
Men da måtte jeg samtidig gå til bekjennelse om det som var gått forut.
Jeg gikk til Dem den dagen for å få rede på den fulle rekkevidden av hvad jeg hadde gjort. Fra det øieblikk jeg hadde fått forståelsen av dette, var alle mine tanker henvendt på hvordan jeg skulde få fatt på papiret igjen. Det måtte enda være der hvor Lucas hadde gjemt det, for det var lagt der før denne forferdelige kvinnen kom inn. Men hvis ikke hun var kommet, vilde jeg ikke fått vite hvor han hadde gjemt det. Men hvorledes skulde jeg komme dit? Jeg passet på i to dager, men døren var aldri åpen. Igår aftes gjorde jeg et siste forsøk. De vet allerede hvad jeg gjorde. Jeg tok papiret med mig hjem igjen og tenkte på å ødelegge det, da jeg ikke så noen utvei til å få levert det tilbake uten å måtte tilstå hvad jeg hadde gjort.
Store Gud, der kommer hr. Trelawney Hope!»
Sekretæren trådte i spenning og sinnsoprør inn i værelset.
«Noe nytt, hr. Holmes, noe nytt?» utbrøt han.
«Jeg håper det.»
«Å Gud skje lov!»
Ansiktet hans strålte.
«Førsteministeren spiser lunsj hos mig. Kan han få vite Deres forhåpninger? Han har nerver av stål, ikke desto mindre tror jeg ikke han har sovet siden denne skrekkelige hendelsen fant sted. Jacobs, be førsteministeren komme op. — Men dette er jeg redd for vedrører politikken, kjære! Du må være så snild å vente på oss i spisestuen noen minutter.»
Ministeren var som sedvanlig rolig, men jeg merket på glimtet i øinene og en lett skjelving på hånden at han var i den samme spenning som sin yngre kollega.
«De har noe å melde, kan jeg forstå, hr. Holmes?»
«Det er enda bare av negativ art,» svarte min venn. «Jeg har anstilt undersøkelser over alt hvor det kunde være tale om at det fantes, og jeg er sikker på at det ingen overhengende fare er.»
«Men det er ikke nok, hr. Holmes. Vi kan ikke stadig leve på en slik vulkan. Vi må ha en avgjørelse.»
«Det håper jeg vi skal få. Det er derfor jeg er kommet hit. Jo mere jeg tenker over saken, desto mere overbevist er jeg om at brevet aldri er kommet ut av huset.»
«Men, hr. Holmes!»
«Hvis det var tilfelle, vilde det nu sikkert ha vært offentliggjort.»
«Men hvorfor skulde noen ta det og så la det bli her i huset?»
«Jeg er ikke sikker på at noen overhodet har tatt det.»
«Hvordan kunde det da komme ut av skrinet?»
«Jeg er heller ikke så sikker på at det er kommet ut av skrinet.»
«Jeg må frabe mig spøk i denne ser hr. Holmes! Jeg har jo forsikret Dem at det var vekk fra skrinet.»
«Har De undersøkt det siden tirsdag morgen?»
«Nei, det var ikke nødvendig.»
«De har sannsynligvis oversett det.»
«Umulig, aldeles umulig!»
«Det er jeg ikke sikker på. Jeg vet at slikt har hendt før. Jeg antar at det også er andre papirer der. Det kan være kommet inn mellem noen av disse.»
«Det lå øverst.»
«Da kan noen ha rystet på skrinet, så papiret er kommet på en annen plass.»
«Nei. Jeg tømte skrinet.»
«Men dette kan da lett bringes på det rene, Hope,» sa førsteministeren. «La oss få skrinet her inn.»
Sekretæren ringte.
«Jacobs, hent skrinet mitt. Dette er å kaste bort tiden, men siden dere absolutt ønsker det, så. Takk, Jacobs, sett det der. Jeg går alltid med nøkkelen i urkjedet. Her er dokumentene, som dere ser. Brev fra lord Merrov, innberetning fra Charles Hardy, memorandum fra Belgrad, en note angående den tysk-russiske korntoll, brev fra Madrid, en note fra lord Flowers — men, gode Gud, hvad er dette! Lord Bellinger! Lord Bellinger!»
Førsteministeren tok den blå konvolutten ut av hånden hans.
«Jo, der er det — og brevet er urørt. Jeg lykkønsker Dem, Hope!»
«Takk! Takk! For en sten det falt fra hjertet mitt! Men dette skjønner jeg ikke — det er umulig, hr. Holmes, De er en trollmann, en heksemester. Hvordan kunde De vite at det var der?»
«Fordi jeg visste at det ikke var noe annet sted.»
«Jeg kan ikke tro mine egne øine! Han løp på døren som fra sig selv. «Hvor er min hustru? Jeg må fortelle henne at alt er i orden igjen. Hilma, Hilma!» Vi hørte han ropte nedover trappene.
Førsteministeren så på Holmes med et eget blink i øret.
«Hør her,» sa han. «Det er mere i denne saken enn man kan se med bare øiet. Hvordan kom brevet tilbake i skrinet?»
Holmes vendte sig leende bort fra ministerens gjennemtrengende blikk.
«Vi har også våre diplomatiske hemmeligheter,» sa han mens han tok sin hatt og gikk mot døren.