Av dr. Watsons optegnelser/05
HISTORIEN OM
DEN FORSVUNNE FOTBALL-SPILLER
Vi var nokså vant til å få mystiske telegrammer i Baker Street, men jeg minnes spesielt ett
som vi mottok en gråværsmorgen i februar for
syv åtte år siden. Det skaffet hr. Sherlock Holmes mye hodebry et helt kvarter.
Telegrammet var adressert til ham og lød sånn:
«Vent på mig! Skrekkelig ulykke. Lagets beste spiller forsvunnet; absolutt uundværlig imorgen. Overton.»
«Det er stemplet i Strand og avsendt kl. 10,36,» sa Holmes, mens han leste det atter og atter. «Hr. Overton har øiensynlig vært meget ophisset da han avsendte det, og som følge herav er det temmelig uklart.
Ja, han vil innfinne sig her men jeg får bladet igjennem Times, og da får vi vite, hvad det gjelder. Selv det ubetydeligste problem skal være velkomment i denne døde tid.»
Det hadde nemlig vært nokså stille en tid, og jeg fryktet slike uvirksomme perioder, for jeg visste av erfaring at min venns hjerne måtte være i uavbrutt virksomhet, så det var likefrem farlig å la den mangle arbeidsstoff. I flere år hadde det lykkes mig å venne ham av med den farlige gift som engang truet med å ødelegge hele hans karriére. Jeg visste, at under almindelige omstendigheter krevde han ikke lenger denne kunstige stimulans. Men jeg visste også, at fienden ikke var død, bare dysset i søvn. Jeg hadde også erfaring for at det var en lett søvn, og at en opvåknen var nær hver gang jeg i slike stille tider så det mørke uttrykket på Holmes' strenge ansikt og det ulmende blikk i hans dyptliggende og uutgrundelige øine.
Derfor velsignet jeg denne hr. Overton, hvem han nå enn var, fordi han med sitt gåtefulle telegram hadde brutt den farefulle stillhet som var mere ødeleggende for min venn enn alle stormer tilsammen i hans bevegede liv.
Som vi tenkte fulgte avsenderen like i hælene på telegrammet; et kort med Cyril Overton fra Trinity College, Cambridge, meldte ankomsten av en veldig ung skikkelse på hundre kilo, med kraftige legger og muskler. Han fylte døråpningen med sine brede skuldre og så fra den ene til den andre av oss med sitt godmodige ansikt, som nå var aldeles vilt av skrekk.
«Hr. Sherlock Holmes?»
Min venn bukket.
«Jeg har vært nede på Scotland Yard, hr. Holmes. Jeg traff inspektør Stanley Hopkins. Han rådet mig til å gå til Dem. Han sa at saken, så vidt han kunde skjønne, vilde være bedre faren i Deres hender enn i politiets.»
«Vær så god sitt ned og fortell mig hvad det gjelder.»
«Det er forferdelig, hr. Holmes, simpelthen forferdelig. Jeg fatter ikke at ikke mitt hår er blitt grått. Godfrey Staunton — ja, De vet naturligvis hvem det er? Han er altså simpelthen den tapp hvorom hele laget dreier sig. Jeg vilde heller undvære to andre enn savne Godfrey på sin post. Enten det gjelder det ene eller det annet, når det kreves særlig ferdighet, så er det ingen som kommer op imot Godfrey Staunton. Han er alltid i spissen og holder oss sammen.
Hvad skal jeg gjøre? Det er det jeg spør Dem om, hr. Holmes. Vi har jo Moorhause som første reserve, — ja, han er flink nok, men han har ikke omløp nok i hodet. Og derfor vil Morton og Johnson, Oxford-spillerne, rent gjøre det av med ham. Stevenson er jo også flink naturligvis, men ham kan vi ikke undvære på hans plass.
«Nei, hr. Holmes, vi kan gjerne gå bort og legge oss, hvis De ikke kan hjelpe oss med å finne Godfrey Staunton.»
Min venn hørte smilende og forbauset på denne tale, som avlevertes med stor kraft og alvor, mens hvert point blev understreket av et klask av en sterk neve på talerens kne.
Da vår gjest tidde, rakte Holmes hånden ut og tok ned bokstavet S. i sin notatsamling. For en gangs skyld lette han forgjeves i denne gullgrube av forskjelligartede oplysninger.
«Der har vi Arthur H. Staunton, den drevne unge falskmyntner,» sa han, «og der har vi Henry Staunton, som jeg hjalp til å få hengt, men Godfrey Staunton er et nytt navn for mig.»
Nå var det vår gjests tur til å bli forbauset.
«Men, hr. Holmes, jeg trodde De fulgte med,» sa han. «Siden De aldri har hørt om Godfrey Staunton, så kjenner De kanskje heller ikke Cyril Overton?»
Holmes rystet godmodig på hodet.
«Nå har jeg aldri hørt maken!» ropte atleten. «Jeg trodde da ikke det var en levende sjel i England som ikke kjente Godfrey Staunton og Cyril Overton! Men du store verden, hr. Holmes, hvor har De vært?»
Holmes lo av den unge kjempes naive forbauselse.
«De lever i en annen verden enn jeg, hr. Overton, en friskere og sundere. Min virksomhet har grepet inn i de forskjelligste lag av samfundet, men heldigvis aldri blandt sportsmenn. Sporten er det beste og sundeste vi har her i England. Deres besøk i formiddag viser mig at det endog blandt disse mennesker, som lever i frisk luft og driver ærlig spill, finnes noe å gjøre for mig, så jeg ber Dem derfor, hr. Overton, å sitte ned og fortelle mig ganske rolig og nøiaktig, hvad det er De vil at jeg skal hjelpe Dem med.»
Unge Overtons ansikt fikk et brydd uttrykk. Han var tydeligvis mere vant til å bruke musklene enn hodet. Men efter hvert, med mange gjentagelser og uklare uttrykk, som jeg sløifer, fikk han allikevel til slutt fortalt sin merkelige historie.
«Ja, det er altså det, hr. Holmes, at jeg er formann for fotballklubben i Cambridge, og Godfrey Staunton er min beste mann. Imorgen skal vi ha match i Oxford. Vi kom dit igår alle sammen og tok inn på Bentleys privathotell. Klokken 10 gikk jeg rundt og så at alle mine folk var gått til ro, for jeg holder på sterk trening og en masse søvn.
Jeg snakket et par ord med Godfrey før han gikk inn. Det forekom mig at han så blek og nervøs ut. Jeg spurte ham hvad som feilet ham. Han svarte at han var all right — hadde kanskje en liten smule ondt i hodet. Jeg sa godnatt til ham og gikk.
En halv time senere, sier portieren, kom en stygg, skjegget mann med et brev til Godfrey. Han hadde ikke lagt sig, så det blev bragt op til ham. Godfrey leste det og falt så ned i stolen, som om han skulde fått et slag.
Portieren blev så forbauset at han vilde gå og hente mig; men Godfrey stanset ham, fikk et glass vann og tok sig sammen. Så gikk han ned, sa et par ord til mannen, som ventet, og så gikk de begge to ut sammen. Det siste glimt portieren fikk av dem, var at de nesten løp ned over gaten i retning av Strand.
Imorges var Godfreys værelse tomt, hans seng hadde ikke vært rørt, og alle hans saker lå presis som om kvelden. Han hadde straks fulgt den stygge, fremmede mannen, og siden har man ikke hørt det minste om ham. Jeg for min del tror nå ikke han kommer igjen mere. Godfrey var sportsmann med liv og sjel, og han vilde ikke gått fra oss nå, hvis han på noen måte hadde kunnet la det være. Nei, jeg føler på mig, at han er gått sin vei for bestandig, og at vi aldri får se ham mere.»
Sherlock Holmes hørte med største opmerksomhet på denne underlige fortelling.
«Hvad har De foretatt i saken?» spurte han.
«Jeg telegraferte til Cambridge for å få vite, om noen hadde sett noe til ham der. Jeg har også fått svar. Men ikke en sjel har sett ham.»
«Kunde det ha vært mulig for ham å vende tilbake til Cambridge?»
«Ja, det er et nattog, som går et kvarter over elleve.»
«Men så vidt De kan skjønne har han ikke tatt det?»
«Nei, han har ikke vært sett der.»
«Hvad gjorde De så?»
«Jeg telegraferte til Lord Mount-James.»
«Hvorfor til Lord Mount-James?»
«Godfrey er foreldreløs, og Lord Mount-James er hans nærmeste slektning — hans onkel tror jeg.»
«Nei jaså. Dette var en interessant oplysning. Lord Mount-James er en av de rikeste menn i England.»
«Ja, det har jeg hørt Godfrey si.»
«Og Deres venn var nær beslektet med ham?»
«Ja, han var hans arving, og den gamle knarken er snart åtti — og full av gikt. De sier han kunde gjerne kritte biljardkøene med knokene sine. Han har aldri i sitt liv villet gi Godfrey en shilling, for han er den verste gjerrigknarken som finnes, men — han kommer nok til å få altsammen, når tiden kommer.»
«Har De hørt fra Lord Mount-James?»
«Nei.»
«Hvilken grunn skulde Deres venn ha til å reise til Lord Mount-James?»
«Ja, noe må ha pint ham kvelden i forveien, og hvis det var penger det gjaldt, så var det jo mulig at han henvendte sig til sin nærmeste slektning, som hadde penger som gress. Skjønt efter alt hvad jeg har hørt, vilde han ikke ha stor utsikt til å få noen. Godfrey var ikke glad i den gamle. Han vilde nok ikke gå til ham, hvis han kunde la være.»
«Ja, vi kan snart få det på det rene. Hvis Deres venn er reist til sin slektning, Lord Mount-James, må De først forklare mig hvad denne fæle fyren hadde å gjøre hos ham så sent, og den sinnsbevegelse som hans komme vakte.»
Cyril Overton presset hendene sine mot hodet.
«Jeg skjønner ikke en døit av det,» sa han.
«Nåvel, jeg har tid idag, og det skal være mig en fornøielse å se på saken,» sa Holmes. «Jeg vil anbefale Dem å gjøre Dem ferdig til matchen uten hensyn til denne unge mannen. Det må, som De sier, ha vært en overveldende nødvendig grunn som bragte ham til å gå sin vei på en slik måte, og den samme grunn vil naturligvis holde ham vekk fremdeles. La oss reise ned sammen til dette hotellet og se om ikke portieren kan kaste noe lys over saken.»
Sherlock Holmes var en sann mester i den kunst å få et forbeholdent vidne på glid, og en liten stund, efterat han var kommet inn i Godfrey Stauntons forlatte værelse, hadde han allerede fått ut av portieren alt det han visste.
Den fremmede som var kommet den foregående kveld, var ikke noen gentleman, heller ikke noen arbeider, men en «halvfin» fyr, som portieren uttrykte sig. Det var en mann på femti år, med gråsprengt skjegg, blek i ansiktet og ganske velklædd. Han syntes noe ophisset. Portieren hadde lagt merke til at hånden hans skalv da han rakte ham brevet.
Godfrey Staunton hadde krammet brevet sammen og stukket det i lommen. Han hadde ikke tatt mannen i hånden. De vekslet noen få setninger, hvorav portieren bare opfattet ordet «tid». Så skyndte de sig avsted slik som før er fortalt. Klokken var akkurat halv elleve efter hotellets ur.
«La mig se,» sa Holmes, idet han satte sig på Stauntons seng. «Det er jo Dem som fungerer som portier om dagen?»
«Ja, jeg går klokken elleve.»
«Nattportieren har formodentlig ikke sett noen ting?»
«Nei. Noen som hadde vært i teatret, kom hjem sent. Ellers var det ikke noen.»
«Var De til stede hele dagen igår?»
«Ja.»
«Mottok De noe bud til hr. Staunton?»
«Ja, et telegram.»
«Se, det var interessant. Hvilket klokkeslett var det?»
«Omkring klokken seks.»
«Hvor var hr. Staunton, da han fikk det?»
«Her på værelset.»
«Var De til stede, da han åpnet det?»
«Ja. Jeg ventet for å høre om det var noe svar.»
«Nå, var det noe?»
«Ja, han skrev et svar.»
«Tok De imot det?»
«Nei, han gikk med det selv.»
«Men han skrev det mens De stod der?»
«Ja. Jeg stod ved døren og han med ryggen mot mig ved bordet der. Da han hadde skrevet, sa han: «Godt, portier, jeg går med det selv».
«Hvad skrev han med?»
«En penn.»
«Var telegramblanketten en av dem, som ligger på bordet der.»
«Ja, det var den øverste.»
Holmes reiste sig. Han tok blankettene bort til vinduet og undersøkte den øverste meget nøle.
«Synd at han ikke hadde brukt blyant,» sa han og la dem skuffet tilbake. «Som De naturligvis ofte har lagt merke til, Watson, går blyantskrift gjerne igjennem på underlaget — et faktum, som har gjort mangt et ekteskap ulykkelig. Men her er ingen merker. Jeg kan likevel se at han har brukt en bred penn, og jeg kan ikke tro annet, enn at vi må finne et avtrykk på dette trekkpapiret. Ja, dette her må det sikkert være!»
Han rev av en strimmel av trekkpapiret og viste oss følgende hieroglyfer:
!dlyks sduG rof sso plejH
Cyril Overton blev meget opskaket.
«Hold det op imot ruten!» ropte han.
«Det er unødvendig,» sa Holmes. «Papiret er tynt, og vi vil kunne lese telegrammet på baksiden. Se her!»
Han vendte arket, og vi leste:
Hjelp oss for Guds skyld!
«Det er altså slutten på det telegrammet som Godfrey Staunton sendte noen timer før han forsvant. Det må minst være seks ord til i telegrammet, som vi ikke har; men det som står igjen: «Hjelp oss for Gud$ skyld!» viser at den unge mannen så en fryktelig fare nærme sig, og at en eller annen kunde hjelpe ham. «Oss», legg merke til det! Det er en annen person med. Hvem skulde det være uten den bleke, skjeggede mannen, som også syntes å være i sterk sinnsbevegelse? Spørsmålet er: Hvilken forbindelse er det mellem Godfrey Staunton og den skjeggede mannen? Og hvem er den tredje personen som begge søkte hjelp hos mot en overhengende fare? Disse ting må vi først og fremst bringe på det rene.»
«Vi må aller først få vite hvem dette telegrammet er adressert til» slo jeg på.
«Nettop, kjære Watson. Den tanke har allerede falt mig inn. Men De har vel overveid den ting at om De går inn på et telegrafkontor og ber om å få se et telegram som en annen mann har sendt, så vil personalet neppe være svært villig til å imøtekomme Deres ønske. Det er så meget pedanteri på telegrafkontoret. Men Jeg tror nok at man med litt lirking vil kunne opnå å få se det. Imidlertid skulde jeg ha lyst til i Deres nærvær, hr. Overton, å gjennemgå disse papirene som er efterlatt her på bordet.»
Det var en hel del brev, regninger og notisbøker, som Holmes bladet nervøst igjennem og leste med skarpe, gjennemtrengende øine.
«Ikke noe her,» sa han til slutt. «Jeg går ut fra at Deres venn var en frisk ung mann — ikke noe i veien med ham?»
«Frisk som en fisk.»
«Har De aldri sett ham syk?»
«Ikke en dag. Han har en gang ligget noen dager for et spark han hadde fått, og en annen gang var det noe i veien med kneet hans, men slikt er jo ikke å regne for noe.»
«Han var kanskje ikke så sterk allikevel som De tror. Mon han ikke har hatt en eller annen hemmelig bekymring. Med Deres samtykke vil jeg ta et par av disse papirene i lommen. De kunde kanskje være oss til nytte i våre undersøkelser.»
«Stopp litt! Stopp litt!» ropte en klynkende stemme, og vi fikk øie på en snurrig liten gammel mann som stod i døren. Han var klædd i sort frakk, som var brun av elde, flosshatt med svært brede bremmer og et løst knyttet hvitt slips — han så nærmest ut som en landsprest eller som chef for et begravelsesbyrå. Men tross hans loslitte og snurrige ytre måtte han allikevel tiltrekke sig opmerksomhet på grunn av sin skarpe stemme og myndige optreden.
«Hvem er De, og med hvilken rett roter De i denne herres papirer?» spurte han.
«Jeg er privatdetektiv, og jeg prøver på å opklare hans plutselige forsvinning.»
«Nå, så det er De. Og hvem har bedt Dem om å ta Dem av dette?»
«Denne herre, hr. Stauntons venn, blev sendt til mig fra Scotland Yard.»
«Og hvem er De, min herre?»
«Cyril Overton.»
«Så er det Dem som har sendt mig et telegram. Mitt navn er lord Mount-James. Jeg kom så hurtig som bussen kunde kjøre mig. Så De har engasjert en detektiv?»
«Ja.»
«Og De er forberedt på at det koster penger?»
«Jeg tviler ikke på at min venn Godfrey vil kunne greie det, hvis vi finner ham.»
«Men hvis man ikke finner ham, hvad da?»
«I det tilfelle vil sikkert hans familie —»
«Aldeles ikke!» gneldret den lille mannen. «Kom ikke til mig og be om penger. De får ikke en shilling — ikke en eneste shilling! De forstår det, hr. detektiv? Den unge mannen har ikke andre slektninger enn mig, og jeg har ikke noe med å betale dette. Hvis han gjør sig forventninger om arv, så er det sikkert nok iallfall at jeg ikke har ødslet bort pengene mine, og jeg akter heller ikke å begynne på den trafikken nu. Hvad disse papirene angår som De tar Dem slike friheter med, vil jeg bare si Dem at hvis det finnes noen verdipapirer blandt dem, vil De bli dratt strengt til ansvar.»
«Meget vel» sa Sherlock Holmes. «Må det imidlertid være mig tillatt å spørre hvad De tenker om den unge manns forsvinning?»
«Det har jeg ingen mening om. Han er gammel og stor nok til å passe på sig selv, og hvis han er dum nok til å gå sig vekk, nekter jeg å betale en shilling for å lete efter ham.»
«Jeg forstår fullkommen Deres standpunkt,» sa Holmes med et skadefro blink i øiet. «Kanskje De ikke forstår mig riktig. Godfrey Staunton synes å ha vært en fattig mann. Hvis han er blitt bortført, kan det ikke være for noe som han selv har. Ryktet om Deres rikdom er nådd utenfor landet, lord Mount-James, og det er meget mulig at en tyvebande har bortført Deres nevø for å få oplysninger om Deres hus, Deres vaner og Deres skatter.»
Den ubehagelige lille manns ansikt blev like så hvitt som hans halstørklæ.
«Store himmel for et påfunn! En slik skurkestrek kunde jeg da ikke tenke mig. For pakk det finnes i verden. Men Godfrey er en fin gutt — en rettskaffen gutt. Ikke for alt i verden vilde han forråde sin gamle onkel. Nå ja, gjør Dem riktig umak, hr. detektiv! Ikke spar noen møie for å finne ham. Hvad betalingen angår, så kan jeg jo alltid ofre en femmer eller til og med en tier, vet De.»
Men noen oplysninger om sin nevø, hvis privatliv han ikke kjente det ringeste til, kunde den rundhåndede gnier ikke gi. Vår eneste ledetråd var telegramstubben, og med en kopi av den i hånden begynte Holmes sine undersøkelser. Vi var blitt kvitt lord Mount-James, og Overton var gått for å underrette de andre medlemmene av laget om ulykken som hadde rammet dem.
Telegrafkontoret var like ved hotellet. Vi stanset utenfor.
«Det er da verd et forsøk, Watson,» sa Holmes. «Hadde vi en fullmakt, kunde vi selvfølgelig forlange å få se telegrammene, men se, det har vi altså ikke enda. Men jeg tenker ikke at de husker ansikter på et så travelt sted. La oss våge det.»
«Jeg vil nødig uleilige Dem,» sa han i sin blideste tone til den unge damen bak gitteret, «men det er en liten misforståelse med et telegram jeg sendte igår. Jeg har ikke fått noe svar, og jeg er redd for at jeg kanskje kan ha glemt å sette navnet mitt under. De kunde vel ikke si mig om så var tilfelle?»
Den unge damen bladet i telegramblankettene.
«Hvilket klokkeslett var det?» spurte hun.
«Litt over seks.»
«Hvem var det til?»
Holmes la en finger på munnen og så bort på mig. «De siste ord var «For Guds skyld»,» hvisket han fortrolig. «Jeg er meget engstelig over at jeg ikke har fått noe svar.»
Den unge damen tok ut en av blankettene.
«Det må være dette. Det står ikke noe navn under,» sa hun og la det foran ham på disken.
«Det er naturligvis grunnen til at jeg ikke har fått noe svar. Du verden, hvor dumt av mig! God morgen, frøken, og mange takk!»
Han gned sig i hendene da vi var kommet ut på gaten.
«Nå?» spurte jeg.
«Det lysner, kjære Watson. Det lysner for oss. Jeg hadde syv forskjellige planer for å få kaste et blikk på telegrammet. Hvem kunde ane at det skulde gå med en gang.»
«Og hvad har De opnådd?»
«Vi har fått et utgangspunkt, Watson.»
Han vinket på en vognmann.
«King Cross stasjon,» sa han.
«Dagen går vel med da?»
«Ja. Jeg tenker vi må reise ned til Cambridge sammen. Alt peker i den retningen.»
«Si mig,» spurte jeg da vi kjørte op over Grays Inn Road, «har De noen idé om grunnen til hans forsvinning? Jeg synes at blandt alle de sakene vi har hatt med å gjøre, er det ingen hvor motivene har vært mere gåtefulle enn denne. De mente naturligvis ikke at han kunde være bortført for at man kunde få oplysninger om hans rike onkel?»
«Jeg innrømmer, kjære Watson, at det ikke er meget som taler for det; det falt mig imidlertid inn at det var det eneste som kunde gjøre noe inntrykk på den i høi grad ubehagelige fyren.»
«Det gjorde det ganske sikkert også. Men hvad mener De egentlig om saken?»
«Ja, man kan tenke sig både det ene og det andre. De må innrømme at det er merkelig at dette nettop skulde inntreffe kvelden før denne viktige matchen, og nettop med den mannen hvis deltagelse syntes å sikre laget seiren. Det kan naturligvis være et tilfelle, men det er av interesse. Det inngåes jo ikke veddemål offisielt ved amatørmatcher; men ute blandt publikum blir det jo veddet endel, og man kan jo i grunnen like så godt vedde på en fotballspiller som på en rasehest. Det kan være én forklaring. En annen som også kan tenkes, er at denne unge mannen altså virkelig er arving til en stor formue, hvor beskjedne midlene hans enn er for øieblikket, og det er ikke umulig at det kan være et komplott som har bortført ham for å få løsepenger.»
«Men disse teoriene passer ikke med telegrammet.»
«Ganske sant, Watson. Telegrammet er også det eneste tilforlatelige som vi kan regne med, og vi må ikke vende vår opmerksomhet fra det. Og det er for å få greie på meningen med dette telegrammet at vi nu er på vei til Cambridge. Den saken som vi skal forsøke å opklare, er dunkel nu, men det skulde være nokså merkelig om vi ikke har løst gåten før kvelden, eller iallfall er langt på vei til å løse den.»
Det var allerede mørkt da vi nådde den gamle universitetsbyen. Holmes tok en vogn på stasjonen og gav kusken ordre om å kjøre til dr. Leslie Armstrongs hus.
Noen minutter efter gjorde vi holdt utenfor en stor gård i byens mest beferdede gate. Vi blev vist op, og efter en lang ventetid slapp vi endelig inn på kontoret, hvor vi traff doktoren sittende ved sitt bord.
At navnet Leslie Armstrong var mig fullstendig fremmed, er de beste bevis for hvor langt jeg var kommet bort fra min lægegjerning. Nu vet jeg at han ikke bare er en av de mest fremragende professorer ved det medisinske fakultet ved universitetet i Cambridge, men en autoritet med europeisk ry i mere enn en branche av sin videnskap. Og selv uten å vite noe om hans berømmelse, vilde man allikevel med et eneste blikk ha fått et sterkt inntrykk av denne mannen med det svære, firskårne ansiktet, de grublende øinene under de buskede brynene og den viljesterke haken, som var som meislet i sten. En mann med dyp karakter, en våken intelligens, barsk, asketisk, selvbehersket, majestetisk — slik var mitt inntrykk av dr. Leslie Armstrong. Han holdt min venns kort i hånden og så ikke noe videre henrykt ut over vårt besøk.
«Jeg har hørt Deres navn, hr. Sherlock Holmes, og kjenner til Deres levevei, som jeg på ingen måte sympatiserer med.»
«I det stykke vil De finne en meningsfelle i enhver forbryter i landet,» sa min venn rolig.
«For så vidt Deres bestrebelser er rettet mot å stanse forbrytelsen, må De selvfølgelig ha alle fornuftige menneskers støtte, skjønt jeg ikke er i tvil om at det offentlige maskineri er fullt tilstrekkelig for formålet. Deres virksomhet ligger imidlertid mest åpen for kritikk hvor De blander Dem op i privatfolks hemmeligheter og roter op i familieanliggender, som det var best at ingen rørte ved, og når De forstyrrer folk som har det mere travelt enn De selv. Nu skulde jeg f. eks. arbeide på en avhandling i steden for å snakke med Dem.»
Javel, doktor, men det kan allikevel hende at samtalen er mere viktig enn avhandlingen. Jeg vil bare få lov til å si Dem at vi nettop gjør det motsatte av hvad De meget riktig klandrer, idet vi nettop forsøker å hindre at saker av privat karakter blir fremlagt for offentligheten, hvad som ikke kan undgåes når politiet har fått fingrene sine i dem. De må simpelthen betrakte mig som en irregulær pioner, som går foran landets regulære politi. Jeg er kommet for å spørre Dem om hr. Godfrey Staunton.»
«Hvad er det med ham?»
«De kjenner ham, ikke sant?»
«Han er en intim venn av mig.»
«De vet at han er forsvunnet?»
«Virkelig!»
Det var ingen bevegelse å spore i doktorens barske ansikt.
«Han forlot værelset sitt igår aftes. Og ingen vet noe om ham siden.»
«Han vil uten tvil komme tilbake.»
«Imorgen går den store fotballmatchen.»
«Jeg har ingen sympati med disse barnelekene. Den unge manns skjebne interesserer mig overordentlig fordi jeg kjenner ham og liker ham. Fotballmatchen interesserer mig ikke det minste.
«Jeg påkaller imidlertid Deres velvilje med hensyn til min efterforskning efter hr. Staunton. Vet De hvor han er?»
«Aldeles ikke.»
«De har ikke sett ham siden igår?»
«Nei, det har jeg ikke.»
«Var hr. Stauton en mann med god helbred?»
«Absolutt.»
«Vet De om han noen gang har vært syk?»
«Aldri.»
Holmes la et papir foran doktoren.
«Da vil De kanskje kunne forklare mig hvad denne resepten på tretten guineas, betalt av hr. Godfrey Staunton forrige måned til dr. Leslie Armstrong betyr? Jeg fant den blandt papirene på skrivebordet hans.»
Doktoren blev rød av sinne.
«Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulde forklare Dem det, hr. Holmes.»
Holmes la resepten tilbake i lommeboken.
«Foretrekker De en offentlig forklaring, så gjerne for mig,» sa han. «Jeg har allerede sagt Dem at jeg kan dysse ned det som ellers nødvendigvis må offentliggjøres, og det vilde være klokt av Dem å vise mig full fortrolighet.»
«Jeg vet ingenting om det.»
«Har ikke hr. Staunton skrevet til Dem fra London?»
«Aldeles ikke.»
«Nei, nei! Dette postvesenet også!» Holmes sukket bekymret. «Et overordentlig maktpåliggende telegram blev ekspedert til Dem fra London av Godfrey Staunton klokken 6.15 igår aftes — et telegram som utvilsomt henger sammen med hans forsvinning — og De har allikevel ikke fått det. Det er straffbart. Jeg skal gå ned på kontoret her og skrive en klage.»
Dr. Leslie Armstrong sprang op fra bordet og det mørke ansiktet var høirødt av raseri.
«Ut av mitt hus,» skrek han. «De kan fortelle Deres herre, lord Mount-James, at jeg ikke ønsker å ha noe å gjøre hverken med ham eller hans agenter. Nei, hr. Holmes, ikke et ord mere!»
Han ringte heftig på klokken.
«John, vis disse herrer ut!»
En alvorlig tjener med et strengt ansikt førte oss ut, og vi stod på gaten igjen.
Holmes brast i latter.
«Dr. Leslie Armstrong er sikkert en mann med karakter og vilje» sa han. «Hvis han vilde bruke sine evner på samme måte, har jeg aldri truffet på noen som bedre kunde fylle plassen efter vår beryktede professor Moriarty. Her står vi, kjære Watson, venneløse og forlatte i denne ugjestfri byen, som vi ikke kan forlate uten at vi med det samme opgir saken. Dette lille hotellet rett overfor Armstrongs hus passer akkurat for oss. Hvis De vil leie et rum til gaten der og gjøre de nødvendige innkjøp for aftenen, har jeg tid til å undersøke et par ting imens.»
Disse par ting tok imidlertid lenger tid enn Holmes hadde beregnet, for han kom ikke tilbake før ved nitiden. Han var blek og motløs, støvet og utmattet av sult og tretthet.
Et aftensbord med smørbrød og kolde retter stod ferdig, og da han hadde spist sig mett og tendt snadden, var han ferdig til å hengi sig til de halvt komiske, men ganske filosofiske betraktningene som han pleide å fordype sig i når affærene gikk litt på tverke.
Lyden av vognhjul fikk ham til å reise sig og se ut av vinduet. En lukket vogn forspent to grå parhester stod foran doktorens port i skinnet av gasslykten.
«Den har vært ute i tre timer,» sa Holmes, «den kjørte avsted halv syv, og nu er den tilbake igjen. Det skulde gi en radius på femten seksten kilometer, og denne turen gjør han én, undertiden to ganger daglig.»
«Ja, det er ikke så usedvanlig for en praktiserende læge.»
«Men Armstrong er ikke egentlig praktiserende læge. Han er professor og spesialist og bryr sig ikke om almindelig praksis, som trekker ham vekk fra hans litterære arbeide. Hvorfor gjør han disse lange turene, som må være forferdelig trettende for ham, og hvem er det han besøker?»
«Kanskje kusken —»
«Kjære Watson, kan De være i tvil om at det nettop var ham jeg først henvendte mig til? Jeg vet ikke om det var fordi han selv er moralsk fordervet, eller om han handlet efter sin herres ordre, men han var rå nok til å sette hunden på mig. Hverken mannen eller hunden likte imidlertid å stifte bekjentskap med stokken min. Efter dette var det jo forbi med enhver tilnærmelse og videre efterforskning umulig den veien. Det jeg har fått vite, har jeg fra en velvillig «innfødt» nede i gården her i vårt eget hotell. Det var ham som fortalte mig om doktorens vaner og om hans daglige kjøreturer. Og i samme øieblikk blev hans ord bekreftet ved at vognen kjørte frem foran porten.»
«Kunde De ikke følge efter den?»
«Storartet, Watson! Iaften har De lyse idéer. Den tanken falt mig virkelig inn. Det er, som De kanskje har sett, en sykkelforretning like ved siden av hotellet her. Jeg styrtet inn, leide en sykkel og var i stand til å komme avsted før vognen var helt ute av syne. Jeg tok den snart igjen og fulgte efter den i en passende avstand, til vi var ute av byen.
Vi var så vidt kommet ut på landeveien, da det hendte mig noe høist ydmykende. Vognen stanset, doktoren steg ut, gikk hurtig tilbake til det stedet hvor jeg også var stanset og sa på en utsøkt ironisk måte at veien kanskje var for smal, og at han ikke vilde at vognen hans skulde hindre min sykkel i å komme forbi. Det var høist beundringsverdig gjort. Jeg syklet hurtig forbi vognen og mens jeg holdt mig til hovedveien syklet jeg en elleve tolv kilometer videre. Så stanset jeg på et beleilig sted for å la vognen kjøre forbi. Men det kom ingen vogn, den hadde tatt av på en av de mange sideveiene jeg hadde lagt merke til. Jeg syklet tilbake, men så heller ikke da noe til vognen, og nu er den, som De vil se, kommet efter mig. Naturligvis hadde jeg jo egentlig ikke noen grunn til å sette disse kjøreturene i forbindelse med Godfrey Stauntons forsvinning, og hadde ikke annen grunn til å interessere mig for dem enn fordi at alt hvad doktor Armstrong foretar sig for øieblikket er av interesse for oss; men nu, når jeg ser at han holder så nøie utkikk med om noen følger efter ham på disse turene, synes de mig i høi grad å vedkomme saken, og jeg skal nok ikke gi mig før jeg har bragt tingen på det rene.»
«Vi kan følge efter ham imorgen.»
«Så? Det er nok ikke så lett som De tror. De kjenner ikke omegnen av Cambridge, gjør De vel? Den egner sig ikke egentlig til å leke gjemsel i. Der hvor jeg syklet i aften, var det så flatt som en pannekake, og den mannen vi utspeider, er ingen tosk, hvad han jo tydelig nok beviste. Jeg har telegrafert til Overton og gitt ham adressen vår, om det skulde hende noe, og imidlertid kan vi samle all vår interesse om doktor Armstrong, hvis navn den elskverdige unge damen tillot mig å lese på det bønnfallende telegrammet fra Staunton. Han vet hvor den unge mannen er — det skal jeg gjerne avlegge ed på — og vet han det — så er det sandelig vår egen skyld om ikke vi også får vite det. Inntil nu må det innrømmes at de beste kortene er på hans hånd, men som De vet, Watson, pleier jeg ikke å gi mig før spillet er vunnet.»
Men dagen efter var vi ikke nærmere gåtens løsning. Et brev blev bragt inn efter frokosten. Holmes rakte mig det med et smil.
Det lød slik:
«Hr. Holmes, jeg kan forsikre Dem om at De bare kaster bort Deres tid ved å vokte på mine bevegelser. Jeg har, som De visstnok la merke til igår aftes, et vindu bak i vognen min, og hvis De har lyst på en tre mils tur, som vil føre Dem tilbake til det stedet hvor De startet, så bare følg efter mig. Imidlertid kan jeg si Dem at det å utspionere mig ikke kan hjelpe Godfrey Staunton det ringeste. Jeg er overbevist om at den beste tjeneste De kan gjøre den unge mannen, er straks å vende tilbake til London og underrette Deres klient om at det er umulig for Dem å opspore ham. Deres ophold i Cambridge vil ganske sikkert være bortkastet.
Deres ærbødige
Leslie Armstrong.»
«En opriktig og ærlig motstander er doktoren,» sa Holmes. «Nåvel, han vekker min nysgjerrighet, og jeg må virkelig vite mere om ham før jeg slipper ham.»
«Vognen hans holder for porten,» sa jeg. «Nu stiger han inn. Jeg så at han kikket op til våre vinduer i det samme. Skal jeg prøve min lykke på sykkelen?»
«Nei, nei, kjære Watson! Med all aktelse for Deres skarpsindighet tror jeg imidlertid ikke at De kan måle Dem med den verdige doktor. Jeg tenker at jeg kanskje kan komme til et resultat ved å gå litt på egen hånd idag. Jeg tror at jeg må overlate Dem en stund til Dem selv, da synet av to snusende fyrer på landsbygden vil vekke mere opmerksomhet enn jeg bryr mig om. De vil uten tvil finne noen severdigheter i denne gamle byen, og jeg håper å kunne bringe Dem en heldigere rapport idag enn igår.»
Enda en gang skulde min venn imidlertid bli skuffet. Han kom tilbake om kvelden trett og misfornøid.
«Jeg har kastet dagen bort, Watson. Da jeg altså visste i hvilken retning doktoren kjørte, har jeg brukt dagen til å besøke alle landsbyene på den siden av Cambridge og intervjue sjappeverter og andre sladderkjerringer. Jeg har ikke vært så få steder: Chesterton, Histon, Waterbeach og Oakington er alle sammen blitt undersøkt, men uten resultat. Det daglige syn av en lukket vogn med to hester for, kunde neppe undgå å bli lagt merke til i slike fillehuller. Men doktoren har vunnet denne gangen også. Er det noe telegram til mig?»
«Ja. Jeg har åpnet det. Her er det: «Spør efter Pompey hos Jeremy Dixon, Trinity College». Jeg forstår det ikke.»
«Å, det er tydelig nok. Det er fra vår venn Overton, og det er svar på et spørsmål fra mig. Jeg vil nu sende et brev over til hr. Jeremy Dixon, og da er jeg sikker på at lykken vil vende sig. Står det noe i avisene om matchen?»
«Ja, den lokale aftenavis har en storartet beretning i siste nummer. Oxford vant. Til slutt står det: De »Lyseblå»s nederlag skyldes helt Godfrey Stauntons fravær, man savnet ham hvert øieblikk under kampen. Det var intet samhold».
«Vår venn Overtons anelser er altså gått i opfyllelse» sa Holmes. «Personlig er jeg ganske enig med doktor Armstrong: Fotballsporten interesserer mig ikke det ringeste. Og nu i seng, Watson, for imorgen tenker jeg vi får en begivenhetsrik dag.»
Jeg blev forferdet da jeg fikk øie på Holmes neste morgen, for han satt ved kaminen med en morfinsprøite i hånden. Jeg forbandt dette instrumentet med hans eneste svakhet, og jeg fryktet det verste da jeg så det blinket i hånden hans.
Han lo av mitt skrekkslagne uttrykk og la sprøiten på bordet.
«Nei, nei, kjære venn, det er ingen grunn til å bli redd. Det er ikke til mig selv at det uhellsvarslende instrumentet skal brukes denne gangen, men jeg tenker det skal bli midlet til å opklare gåten. Til denne sprøiten setter jeg mitt håp. Jeg har nettop vært ute og sondert terrenget, og alt tegner gunstig. Spis godt til frokost, Watson, jeg vil foreslå at vi forfølger doktor Armstrong idag. Og jeg vil hverken spise eller hvile før jeg har jaget ham inn i hans hule.»
«I det tilfelle» sa jeg, «gjør vi best i å ta vår frokost med oss, for han reiser tidlig ut idag. Vognen står alt foran porten.»
«Gjør ikke noe. La ham bare kjøre. Han må være overnaturlig utspekulert hvis han kan undgå mig idag. Når De er ferdig, så kom nedenunder med mig. Jeg skal presentere Dem for en detektiv som er en meget fremragende spesialist i det arbeidet vi har for oss.»
Jeg fulgte med Holmes ned i stallen, hvor han åpnet døren til en av boksene og leide ut en kraftig, langøret brun og hvit hund, en slags politibikkje.
«La mig presentere Dem for Pompey,» sa han. «Pompey er den beste sporhund på stedet, ikke noen svær løper, som hans bygning viser, men utstyrt med en sjelden fin nese. Nåja, Pompey, du får ikke fly for fort, men jeg tenker at du allikevel vil være for rask for to middelaldrende gentlemen, så jeg vil ta mig den frihet å feste denne snoren i halsbåndet. Og kom så med, gutten min, og vis hvad du duer til.»
Han leide den bort til doktorens dør. Hunden snuste et øieblikk og løp så med høi gjøing ned over gaten, mens snoren hindret den i å løpe alt for fort. Efter en halv times tid var vi ute av byen og skyndte oss avsted ut over landeveien.
«Hvad er det De har gjort, Holmes?» spurte Jeg.
«Noe som har vært gjort hundrer av ganger før, men som er svært nyttig i visse tilfelle. Jeg gikk inn i doktorens gårdsrum imorges og tømte sprøiten min, som var fylt med anisdråper, over bakhjulet. En sporhund vil lukte anis herfra til månen, og vår venn Armstrong måtte kjøre gjennem vann for å bli kvitt Pompey. Å, den luringen! Slik var det altså han kom vekk for mig forrige gang.»
Hunden hadde plutselig dreiet av fra hovedveien og inn på en gressgrodd sidevei. Vel en kilometer lenger borte kom vi ut på en bred vei, og hunden vendte brått til høire i retning av byen, som vi nettop kom fra. Men så gjorde den en sving syd om byen og i motsatt retning av den vi begynte med.
«Denne omveien har vært bare for vår skyld.» sa Holmes. «Intet under at mine forespørsler i disse landsbyene var resultatløse. Doktoren har bare holdt oss for narr. Det skulde være morsomt å vite hvorfor han gjør sig all denne uleiligheten. Dette skulde være landsbyen Trumpington på høire hånd. Og sandelig! Der kommer vognen rundt hjørnet. Fort, Watson, ellers er det ute med oss!»
Han løp gjennem en grind inn på jordet og trakk den motstrebende Pompey efter sig. Vi hadde neppe fått skjult oss bak hekken før vognen kjørte forbi. Jeg fikk et glimt av doktor Armstrong, som satt bøiet og med hodet i hendene, ytterst sørgmodig å se til. Jeg kunde se på min venns alvorlige ansikt at han også hadde lagt merke til det.
«Jeg er redd for at vår efterforskning får en sørgelig avslutning,» sa han. «Det kan ikke vare lenge før vi er ved målet. Kom, Pompey! Så nå, det er altså villaen der borte.»
Det kunde ikke være tvil om at her var stedet. Pompey løp rundt og gjødde ivrig utenfor porten, hvor merkene efter hjulene fremdeles var synlige. En fotsti førte til den ensomme villaen. Holmes bandt hunden til hekken og vi gikk henimot huset.
Min venn banket på døren én gang, to ganger. Ikke noe svar. Og allikevel var huset ikke ubebodd, for en svak lyd nådde våre ører — en slags fortvilet stønning, som lød ubeskrivelig sørgelig. Holmes stod litt uviss, vendte sig og så bortover den veien vi nettop var kommet. En vogn kom kjørende, og det var ikke mulig å ta feil av de grå hestene.
«Sandelig kommer ikke doktoren tilbake,» ropte Holmes. «Det bestemmer mig. Vi er nødt til å se hvad det er for noe før han kommer.»
Han åpnet døren og vi gikk inn i gangen. Den klagende lyden lød tydeligere, og nu gikk den over til sår gråt. Den kom ovenfra. Holmes løp op og jeg fulgte ham. Han støtte op en halvåpen dør, og vi blev begge stående forferdet over det synet som møtte oss.
En ung, vakker kvinne lå død på sengen. Hennes rolige, bleke ansikt med brustne, vidt åpne, blå øine var omrammet av en masse gyllent hår. Ved foten av sengen halvt satt, halvt knelte en ung mann. Hans ansikt var begravet i teppene, og hele legemet rystet i hulking. Så bitter var hans sorg at han ikke løftet hodet før Holmes rørte ved skulderen hans.
«Er De hr. Godfrey Staunton?»
«Ja, ja, Jeg er det — men De kommer for sent. Hun er død.»
Mannen var så forvirret at det ikke var mulig å få ham til å begripe at vi var noe annet enn læger som var sendt for å hjelpe ham. Holmes forsøkte å si et par trøstende ord og fortelle om den forskrekkelse som hans venner var i på grunn av hans plutselige forsvinning, da vi hørte skritt i trappen, og der stod doktor Armstrong i døren med sitt barske, spørrende ansikt.
«Så, mine herrer,» sa han, «nu har De altså opnådd hvad De vilde, og De har sandelig valgt et beleilig øieblikk til å trenge Dem inn her. Jeg vil ikke gjøre støi i dødens nærhet, men jeg kan forsikre Dem om at var jeg en yngre mann, skulde Deres uhyrlige opførsel ikke passere ustraffet.»
«Undskyld, doktor Armstrong, jeg tror det er en liten misforståelse mellem oss» sa min venn med verdighet. «Dersom De vil gå med nedenunder, kan vi kanskje hjelpe hverandre litt med å kaste lys over denne sørgelige saken.»
Et minutt efter befant vi oss nedenunder i dagligstuen sammen med den lite tiltalende doktoren.
«Nå?» sa han.
«Først vil jeg at De skal vite at jeg ikke er engasjert av lord Mount-James, at min sympati i denne saken ikke er med denne herre. Når en mann er forsvunnet, er det min plikt å forsøke å få rede på hans skjebne; men når jeg har gjort det, er jeg også dermed ferdig med saken, og så vidt det ikke er tale om noen forbrytelse, er jeg langt mere tilbøielig til å dysse ned private skandaler enn til å offentliggjøre dem. Hvis det, som jeg tror, ikke foreligger noen forbrytelse, kan De absolutt stole på min taushet og min bistand til å hindre at saken kommer i avisene.»
Doktor Armstrong gikk raskt bort og trykket Holmes' hånd.
«De er en bra mann,» sa han. «Jeg har gjort Dem urett. Jeg takker Gud for at mine skrupler over å la stakkars Staunton være ganske alene i denne tilstand bragte mig til å kjøre tilbake, og at jeg på denne måten gjør Deres bekjentskap.
Da De alt vet så meget, er situasjonen lett å forklare.
For et halvt års tid siden bodde Godfrey Staunton en stund i London, hvor han blev meget forelsket i sin vertinnes datter, som han også giftet sig med. Hun var like så god som vakker og like så klok som god. Ingen mann skulde skamme sig over en hustru som henne. Men Godfrey var denne avskyelige lords arving, og hadde han fått vite om ekteskapet, vilde han ha gjort ham arveløs.
Jeg kjente gutten godt og var glad i ham for hans mange utmerkede egenskapers skyld. Jeg gjorde alt hvad jeg kunde for å hjelpe ham å holde tingen hemmelig, for kommer det bare en liten hvisking ut blandt folk, er det ikke lenge før alle har hørt det hele. Takket være denne ensomme villaen og hans egen taushet, er tingen også lykkes for Godfrey. Hans hemmelighet var ikke kjent av noen andre enn mig og en utmerket tjenestepike.
Men til slutt hendte det fryktelige at hans hustru blev farlig syk. Det var tæring av den mest ondartede slags. Den stakkars gutten var halvt knust av sorg, men han måtte allikevel reise til London til denne matchen, for han kunde ikke komme fra det uten å bli nødt til å røbe sin hemmelighet. Jeg forsøkte å stive ham op med et telegram, og han sendte mig et tilbake, hvor han bønnfalt mig om å gjøre alt hvad jeg formådde.
Det er det telegrammet som De på en uforklarlig måte har lest. Jeg sa ham ikke hvor overhengende faren var, for jeg visste at her kunde han ingenting gjøre, men jeg sa sannheten til pikens far, og han var dum nok til å meddele det til Godfrey. Resultatet var at han kom hit straks og i en tilstand som grenset til vanvidd, og har ligget der på kne ved sengen hele tiden siden, inntil døden gjorde ende på hennes lidelser.
Det er hele historien, hr. Holmes, og jeg er sikker på at jeg kan stole på Deres og Deres venns taushet.»
Holmes grep doktorens hånd.
«Kom, Watson,» sa han, og vi gikk fra dette sorgens hus og ut i vinterdagens bleke solskinn.