Av dr. Watsons optegnelser/04
HISTORIEN OM GULL-LORGNETTEN
Når jeg betrakter de tre tykke, håndskrevne bind som skildrer vårt arbeide i 1894, må jeg innrømme at en slik stoffmengde gjør det overordentlig vanskelig å velge ut nettop de emner som har størst interesse i sig selv og samtidig best egner sig til å belyse det talent som har gjort min venn så berømt.
Mens jeg blader i papirene, finner jeg mine optegnelser om den frastøtende begivenheten med den røde igle og bankier Crassbys grufulle død. Likeledes finner jeg her fortellingen om tragedien i Addleton og de rare ting som blev funnet i den urgamle britiske kjempehaug. I samme tidsrum faller også den berømte Smith-Mortimers arvesak, likeså forfølgelsen og arrestasjonen av boulevard-morderen Huret, en bedrift som innbragte Holmes en egenhendig takkeskrivelse fra den franske president og Ærelegionens kors.
Hvert av disse emner vilde gi stoff til en fortelling, men i det hele tatt tror jeg at ikke noen av dem kan fremby så mange særegne punkter av interesse som tildragelsen på Yoxley Old Place. Den omhandler ikke bare den unge Willoughby Smiths død, men bringer også det beklagelige efterspill som kaster et så selsomt lys over motivene til forbrytelsen.
Det var en fryktelig stormfull natt i slutten av november. Holmes og jeg hadde sittet stille hele kvelden, han optatt med å tyde levningene av en original-inskripsjon på et pergament ved hjelp av sin veldige lupe, jeg fordypet i et nytt kirurgisk verk. Utenfor fór stormen hylende gjennem Baker Street, mens regnet pisket voldsomt mot rutene.
Det føltes underlig å sitte midt inne i tykke byen, omgitt på alle kanter i seksten kilometers omkrets av menneskehenders arbeide, og allikevel merke naturens jerngrep og være sig bevisst at hele det mektige London var lite og maktesløst sammenlignet med elementenes veldige krefter.
Jeg gikk bort til vinduet og så ned på den øde gaten. Lyktene oplyste den sølete kjørebanen og skinnende asfalt. En ensom vogn plasket sig frem om hjørnet av Oxford Street.
«Nå ja, Watson, det er godt vi ikke har noe å gjøre ute i natt,» sa Holmes, la sin lupe vekk og rullet sammen pergamentet. «Jeg har gjort nok for denne gangen. Det er et anstrengende arbeide for øinene. Så vidt jeg kan skjønne, er det ikke annet enn en klosterbeskrivelse fra siste halvdel av det femtende århundre. Hallo! Hallo! Hallo! Hvad er dette for noe?»
Mellem stormens hyl hørte vi tramping av hestehover og den skurrende lyden av et hjul som gnisset mot fortauet. Den vognen som jeg hadde sett, var kjørt op foran porten.
«Hvad er det han kan ville?» utbrøt jeg, da en mann steg ut av den.
«Ville? Ha fatt i oss. Og vi, stakkars Watson, må finne frem våre regnkapper og kalosjer — kort sagt alt mulig som er opfunnet av mennesker til beskyttelse mot været. Skjønt, stopp litt! Der kjører vognen igjen! Det er håp enda. Han vilde latt den vente, hvis han hadde hatt bruk for å ha oss med. Løp ned, gamle venn, og lukk op, for alle skikkelige folk er i seng nu.»
Da lyset fra entrélampen falt på vår nattlige gjest, hadde jeg ingen vanskelighet med å kjenne ham igjen. Det var den unge Stanley Hopkins, en lovende detektiv, for hvis karriére Holmes ofte hadde vist sig interessert.
«Er han hjemme?» spurte han ivrig.
«Kom op, kjære venn,» hørte vi Holmes' stemme ovenfra. «Jeg håper De ikke vil ha oss ut i en slik natt.»
Detektiven gikk op trappen, og lampen vår kastet sitt skinn på hans blanke regnfrakk. Jeg hjalp ham av med den, mens Holmes raket i glørne i kaminen.
«Nå, kjære Hopkins, sett Dem her og varm benene Deres,» sa han. «Her er en sigar, og doktoren har en resept som lyder på varmt vann med citron, som er en ypperlig medisin i en natt som denne. Det må være noe viktig som jager Dem ut i slikt hundevær.»
«Det er det også, hr. Holmes. Jeg har hatt en travel eftermiddag, skal jeg love for. Har De sett noe om Yoxley-saken i de siste avisene?»
«Jeg har ikke lest noe idag som er yngre enn fra det femtende århundre.»
«Nå ja, det var bare en notis, og den var til og med fullstendig feilaktig. De har derfor ikke gått glipp av noe. Jeg har ikke latt gresset gro under føttene på mig, kan De tro. Det er nede i Kent, elleve kilometer fra Chatham, og fire og en halv fra jernbanelinjen. Det blev telegrafert efter mig et kvarter over tre, jeg nådde Yoxley Place klokken fem, foretok mine undersøkelser, kom tilbake til Charing Cross med siste tog og kjørte like bort til Dem.»
«Hvilket formodentlig vil si det samme som at De ikke er ganske klar over saken?»
«Det forekommer mig at jeg hverken kan finne begynnelse eller ende på den. Så vidt jeg kan se, er det den mest innviklede sak jeg noensinne har hatt med å gjøre, skjønt den fra først av så så liketil ut at det måtte være umulig å ta feil. Det finnes ikke noe motiv, hr. Holmes. Det er det som plager mig at jeg ikke kan sette min finger på noe motiv. En mann er myrdet — det står ikke til å nekte — men så vidt jeg kan se, finnes det ikke noen verdens grunn for noe menneske til å gjøre ham fortred.»
Holmes tendte sin sigar og lenet sig tilbake i stolen.
«Fortell!» sa han.
«Jeg har alle kjensgjerninger i orden,» sa Stanley Hopkins. «Hvad jeg nu har bruk for, er å bringe på det rene hvad det kan fåes ut av dem. Så vidt jeg forstår, henger det slik sammen:
For noen år siden blev gården Yoxley Old Place overtatt av en eldre mann, som kalte sig professor Coram. Han var invalid, lå halve dagen til sengs og hinket den andre halve omkring i huset på krykke eller blev trukket omkring på eiendommen av gartneren i en rullestol. Han var godt likt av de få naboer som besøkte ham, og der nede har han ord for å være overordentlig lærd.
Hans husstand bestod av en eldre husbestyrerinne, mrs. Marker, og en eldre pike, Susan Tarlton. Disse to har vært hos ham siden han kom dit; det ser ut til å være prektige mennesker.
Professoren holder på å skrive et lærd verk, og for et års tid siden fant han det nødvendig å ansette en sekretær. De to første han forsøkte, var ikke brukbare, men den tredje, hr. Willoughby Smith, en ganske ung mann som kom like fra eksamensbordet, synes akkurat å ha vært den rette mannen for ham. Sekretærens arbeide bestod i å skrive hele formiddagen efter professorens diktat, og han brukte i regelen kvelden til å finne frem alskens henvisninger og slikt som skulde brukes til neste dags arbeide. Denne Willoughby Smith var det intet å si på hverken som ung gutt i Uppingham eller som ung mann i Cambridge. Jeg har sett hans vidnesbyrd, og han viste sig fra første stund som et beskjedent, stillferdig, arbeidsomt menneske, som det ikke var noe å utsette på. Allikevel er det nettop denne ungdommen som idag morges fant sin død i professorens studerværelse under omstendigheter som alene kan lede tanken hen på at det foreligger et mord.»
Stormen hylte og rusket i vinduene. Holmes og jeg trakk oss nærmere bort til kaminen, mens den unge inspektør omstendelig og punkt for punkt fortsatte sin merkelige beretning.
«Om De lette over hele England,» sa han, «tror jeg ikke De kunde finne en husstand som er mere isolert og fri for påvirkning utenfra. Det kunde gå uker uten at noen av dem gikk ut av haveporten. Professoren levde utelukkende for sitt arbeide, det eksisterte ikke annet for ham. Unge Smith kjente ingen i nærheten og levde i det hele på samme måte som sin arbeidsgiver. De to kvinner hadde intet som drog dem fra huset. Gartneren Mortimer, som trekker rullestolen, er en pensjonert soldat — han var med i Krimkrigen — og er en særdeles bra mann. Han bor ikke i huset, men i et lite hus på tre rum i den andre enden av haven.
Dette er de eneste mennesker som finnes innenfor Yoxley Old Places enemerker. Haveporten ligger en femti meter fra hovedveien mellem London og Chatham. Den lukkes med en klinke, og det er intet som hindrer folk i å komme inn.
Nu vil jeg gi Dem Susan Tarltons fremstilling, da hun er det eneste menneske som har noe bestemt å si om saken:
Det var om formiddagen mellem elleve og tolv. Hun var nettop beskjeftiget med å henge op gardiner i et soveværelse på forsiden av huset ovenpå. Professor Coram lå enda, for når været er dårlig, står han sjelden op før henimot middag. Husholdersken holdt på med noe arbeide i den bakre delen av huset. Willoughby Smith hadde vært på sitt soveværelse, som han også bruker som dagligstue, men piken hørte ham nettop da gå gjennem gangen og ned til studerværelset like nedenunder henne. Hun så ham ikke, men hun sier at hun ikke kunde ta feil av hans raske, faste skritt. Hun hørte ikke at døren til studerværelset blev lukket, men et minutt eller så efter hørte hun et fryktelig skrik fra rummet nedenunder. Det var et ilt, hest, unaturlig skrik. I samme øieblikk hørtes et tungt fall, så det gamle huset rystet; så blev alt stille.
Piken stod først aldeles forstenet. Men så tok hun mot til sig og løp nedenunder. Døren til studerværelset var lukket, og hun åpnet den. Der inne lå hr. Willoughby Smith utstrakt på gulvet. Først kunde hun ikke opdage noe sår, men da hun prøvde å reise ham op, så hun at blodet strømmet ut under nakken hans, hvor det var et ganske lite, men meget dypt sår tvers over pulsåren.
Instrumentet som misgjerningen var forøvet med, lå på gulvet ved siden av ham. Det var en av disse små papirkniver som man kan finne på gammeldagse skrivebord, med elfenbensskaft og stivt blad. Den hørte til blandt sakene på professorens eget bord.
Først trodde piken at den unge mannen allerede var død, men da hun helte noe vann fra karaffelen over pannen hans, åpnet han øinene et sekund.
«Professoren,» hvisket han, «det var henne.»
Piken var villig til å avlegge ed på at ordene falt nøiaktig slik.
Han prøvde forgjeves å si noe mere, og løftet sin høire hånd i været. Så falt han tilbake og var død.
Imidlertid var husholdersken også kommet til, men for sent til å høre den døende unge manns siste ord. Hun lot Susan bli hos liket, mens hun skyndte sig op på professorens værelse. Han satt i sengen, forferdelig rystet, for han hadde hørt nok til å forstå at det var hendt noe grufullt.
Fru Marker er villig til å avlegge ed på at professoren fremdeles var i pyjamas, og det var umulig for ham å klæ på sig uten hjelp av Mortimer, som hadde fått ordre om å innfinne sig klokken elleve.
Professoren erklærer at han hørte det fjerne skriket, men at han ikke vet noe mere. Han kan ikke gi noen forklaring angående den unge manns siste ord: «Professoren — det var henne», men antar at de var sagt i ren villelse. Han tror ikke at Willoughby Smith hadde en eneste uvenn i hele verden, og han kan ikke tenke sig noen som helst grunn til forbrytelsen.
Det første han foretok sig, var å sende Mortimer efter stedets politi. Litt senere telegraferte 
politimesteren efter mig. Ingenting var rørt
før jeg kom, og det var gitt streng ordre om
at ingen måtte gå på de veiene som førte til
huset. Det var en storartet leilighet til å bringe
Deres metode i anvendelse, hr. Sherlock Holmes.
Sandelig, det manglet ingenting.»
«Undtagen hr. Sherlock Holmes» sa min venn med et litt bittert smil. «Nå, la oss høre videre. Hvordan grep De tingen an?»
«Jeg må først be Dem, hr. Holmes, å kaste et blikk på dette riss, som vil gi Dem en svak idé om beliggenheten av professorens studerværelse og de lokaliteter som har interesse for saken. Det vil hjelpe Dem til å følge med i min efterforskning.»
Han foldet ut den kartskissen som jeg gjengir her, og la den over Holmes' kne. Jeg reiste mig, og studerte den over skulderen til Holmes.
«Det er bare en skisse,» sa inspektøren, «og den viser bare de punkter som forekommer mig å være av betydning. Alt det andre vil De selv få se senere. Nå, først og fremst, forutsatt at morderen er gått inn i huset, hvordan er han eller hun så kommet inn? Utvilsomt gjennem havegangen og bakdøren, fra hvilken det er direkte adgang til studerværelset. Noen annen vei vilde ha vært overordentlig vanskelig. Flukten må også være foregått den veien, for av værelsets to andre utganger var den ene sperret av Susan, da hun løp ned trappen, og den andre førte direkte til professorens soveværelse. Jeg festet derfor straks min opmerksomhet ved havegangen, som var bløt efter natteregnet og sikkert måtte fremvise fotspor.
Min undersøkelse viste at jeg hadde å gjøre med en forsiktig og utspekulert forbryter. Ingen fotspor var å finne på havegangen. Det kunde imidlertid ikke være tvil om at noen hadde gått på gresskanten ved siden av gangen, og at man hadde gjort det for å undgå å efterlate spor. Jeg kunde ikke finne noe som lignet et tydelig avtrykk, men gresset var trådt ned og noen hadde sikkert gått der. Det kunde bare ha vært morderen, eftersom hverken gartneren eller andre hadde vært der den morgenen, og regnet var begynt om natten.»
«Et øieblikk,» sa Holmes. «Hvor fører denne havegangen hen?»
«Til landeveien.»
«Hvor lang er den?»
«En 70 meter eller så.»
«Der hvor gangen går gjennem porten, kunde De da vel opdage spor?»
«Uheldigvis er gangen stensatt nettop der.»
«Nå, men på selve landeveien?»
«Nei, den var tråkket op til en eneste søle.»
«Hm! Hm! Ja, men disse sporene i gresset, gikk de inn eller ut?»
«Det var umulig å si. Det var ingen konturer.»
«En stor eller liten fot?»
«Det vilde De ikke ha kunnet avgjøre.»
Holmes kom med et utålmodig utrop.
«Det har øsregnet og blåst en orkan hele tiden siden,» sa Holmes. «Det vil være vanskeligere å lese det nå enn dette pergamentet. Nå ja, det er ikke noe å gjøre ved den ting. Hvad gjorde De så, Hopkins, efter at De var sikker på at De ikke var sikker på noen ting?»
«Jeg synes jeg er sikker på en hel del, hr. Holmes. Jeg visste at noen måtte ha sneket sig forsiktig inn i huset utenfra. Dernest undersøkte jeg korridoren. Der er en kokusmatte, men det fantes ikke noe slags spor på den. Så gikk jeg inn i selve studerværelset. Det var et enkelt utstyrt rum. Hovedgjenstandene er et stort skrivebord og en pult. I denne pulten er det en dobbelt rad skuffer med et lite skap midt mellem dem. Skuffene var åpne, skapet lukket. Skuffene pleide, ser det ut til, alltid å være åpne, og det lå ingenting av verdi i dem. Det var noen papirer av viktighet i skapet, men det var ingenting som tydet på at noen hadde rotet i disse, og professoren forsikrer mig at ingenting er vekk. Det er sikkert at intet ran har funnet sted.
Jeg kommer nu til den unge mannens lik. Det blev funnet like ved pulten og til venstre for den, som De ser av risset. Dolkestikket var på høire side av nakken og var ført bakfra forover, så det er nesten umulig at han kunde ha tilføid sig det selv.»
«Medmindre han falt på kniven,» sa Holmes.
«Nettop. Den tanken fór også gjennem hodet mitt. Men vi fant kniven noen fot fra liket, så det synes umulig. Og så har vi jo mannens egne ord før han døde. Og endelig har vi dette viktige beviset, som blev funnet fastklemt i den unge manns høire hånd.»
Stanley Hopkins trakk en liten papirpakke op av lommen. Han åpnet den og viste oss en gull-lorgnett med en istykkerrevet sort silkesnor.
«Willoughby Smith hadde ypperlige øine,» føide han til. «Det kan ikke være noen tvil om at den er blitt revet fra morderens ansikt eller person.»
Sherlock Holmes tok lorgnetten i hånden og undersøkte den med den ytterste opmerksomhet og interesse. Han satte den på nesen, forsøkte å lese med den, gikk til vinduet og så igjennem den opover gaten, undersøkte den med største nøiaktighet i fullt lampelys, og til slutt satte han sig med et skuldertrekk ved bordet og skrev noen få linjer på en lapp papir, som han kastet bort til Stanley Hopkins.
«Dette er det beste jeg kan gjøre for Dem,» sa han. «Det vil kanskje vise sig å være til nytte.»
Den forbløffede detektiv leste notisen høit.
Den lød som følger:
«Det mangler en kvinne med dannet optreden og klædd som en dame. Hun har temmelig tykk nese og øine som sitter ualmindelig tett sammen. Hun har rynket panne, plirende blikk og er sannsynligvis rundrygget. Det er ting som tyder på at hun har vært hos en optiker i det minste et par ganger i løpet av de siste måneder. Da hennes lorgnetter er overordentlig sterke, og da optikerne ikke er så særlig tallrike, skulde det ikke være så vanskelig å finne henne.»
Holmes smilte til Hopkins' forbausede uttrykk, som også må ha vist sig på mitt ansikt.
«Mine slutninger er så enkle som mulig,» sa han. «Det vilde være vanskelig å finne en gjenstand som avgir et bedre materiale til å efterspore en forbryter enn en lorgnett, i særdeleshet en så merkverdig lorgnett som denne her. At den tilhører en kvinne, slutter jeg av spinkelheten og likeledes naturligvis av den døendes siste ord. At hun må være en velklædd og dannet person, slutter jeg av at disse glass, som De ser, er så pent innfattet i solid gull, og det er utenkelig at den som gikk med en slik lorgnett, kunde være dårlig klædd for øvrig.
De vil se at fjæren er altfor vid til Deres nese, dette viser at damens nese har vært meget bred ved roten. Den slags neser er gjerne korte og plumpe, men det er så mange undtagelser at jeg tør ikke være påståelig på dette punkt.
Mitt eget ansikt er smalt, og allikevel kan jeg ikke se midt gjennem eller nær midten av glassene. Derfor må damens øine sitte overordentlig tett sammen. De vil se, Watson, at glassene er konkave og usedvanlig sterke. En dame som hele sitt liv har vært så nærsynt, vil uvegerlig ha de legemlige eiendommeligheter som følger med slikt syn og som viser sig i pannen, øielokkene og skuldrene.»
«Ja,» sa jeg, «jeg kan følge ethvert av Deres argumenter. Men jeg må bekjenne at jeg ikke forstår hvordan De kommer til de gjentatte besøk hos optikeren.»
Holmes tok lorgnetten.
«De ser,» sa han, «at innsiden er belagt med korkbånd for å gjøre trykket mot nesen mykere. Det ene av disse er temmelig brukt og mørknet, men det andre er temmelig nytt. Det ene har tydeligvis falt av og er blitt erstattet med et nytt. Jeg skulde tro at det ene av dem ikke har vært brukt mere en noen få måneder. De er nøiaktig lik hverandre, så jeg går ut fra at damen har fått det nye på samme sted som det forrige.»
«Det er glimrende!» ropte Hopkins i overveldende beundring. «Tenke sig at jeg hadde hele dette bevismaterialet i min hånd og ikke visste det. Det var imidlertid min hensikt å gå rundt til de londonske optikere.»
«Naturligvis. Nå, men har De ikke mere å fortelle oss om saken?»
«Ingenting, hr. Holmes. Jeg tenker De nu vet like så meget som jeg gjør — sannsynligvis mere også. Vi har forhørt oss om hvorvidt det er sett noen fremmed på landeveien eller på jernbanestasjonen. Men ingen har sett noen. Hvad jeg ikke kan begripe, er i hvilken hensikt forbrytelsen er begått. Ikke noen kan finne skygge av grunn.»
«Ja, se der er jeg ikke i stand til å hjelpe Dem. Men jeg antar De ønsker at vi skal komme dit ut imorgen.»
«Hvis det ikke er å forlange for meget, hr. Holmes. Det går et tog fra Charing Cross til Chatham klokken seks om morgenen, og vi kan da være på Yoxley Old Place mellem åtte og ni.»
«Vel, så tar vi det. Saken er sikkert overordentlig interessant, og jeg skal med fornøielse ta mig av den. Ja, nu er klokken snart ett, og vi gjør best i å ta oss noen timers søvn. Jeg håper De vil befinne Dem vel på sofaen rett overfor kaminen. Jeg skal tende på spritapparatet og gi Dem en kopp kaffe før vi reiser.»
Dagen efter var uværet over, men det var en kold morgen da vi begav oss avsted. Vi så den matte vintersolen stige op over de triste sumpstrekninger ved Themsen og elvens lange, trege løp, som jeg alltid vil sette i forbindelse med vår jakt på mannen fra Andaman-øene i begynnelsen av vår karriére.
Efter en lang og trettende reise steg vi av ved en liten stasjon noen mil fra Chatham. Mens en hest blev spent for, slukte vi i hast en smule frokost, og så var vi ferdige til å ta fatt da vi endelig ankom til Yoxley Old Place.
En konstabel møtte oss ved haveporten.
«Nå, Wilson, er det noe nytt?»
«Nei, hr. Hopkins, ikke spor.»
«De har ikke hørt om man har sett noen fremmed?»
«Nei. Nede på stasjonen er de sikre på at ingen fremmed hverken kom eller reiste igår.»
«Har De spurt i vertshusene og losjiene for reisende?»
«Ja, vi har spurt alle steder.»
«Nå ja, det er ikke lang vei til Chatham. Noen kunde godt opholde sig der eller ta et tog uten å bli bemerket. Her er havegangen som jeg snakket om, hr. Holmes. Jeg gir mitt ord i pant på at det ikke fantes spor der igår.»
«På hvilken side var gresset nedtrådt?»
«På denne siden. På denne smale gresskanten mellem gangen og blomsterbedet. Jeg kan ikke se noe der nu, men det var tydelig at noen hadde gått der igår.»
«Jovisst; noen har gått der» sa Holmes og bøide sig over gresskanten. «Vår dame har trådt overmåte forsiktig, da hun enten måtte ha efterlatt spor på havegangen eller enda tydeligere i det bløte bedet.»
«Ja, hun må ha vært overordentlig omtenksom.»
Med ett så jeg at det fór et spent uttrykk over Holmes' ansikt.
«De sier at hun må være gått tilbake denne vei?»
«Ja, hr. Holmes, det er ikke noen annen.»
«På denne gresskanten?»
«Ganske visst, hr. Holmes.»
«Hm! Det vilde vært et meget fremragende kunststykke — meget fremragende. Ja, jeg tenker vi er ferdige med havegangen. La oss gå videre. Denne havegrinden står formodentlig åpen som regel? Gjesten kunde altså uten videre gå inn. Tanken på mord var ikke falt henne inn, ellers vilde hun forsynt sig med et eller annet våben i stedet for å ta denne kniven på skrivebordet. Hun gikk gjennem korridoren og efterlot ingen spor på kokusmatten. Så kom hun inn i studerværelset. Hvor lenge var hun der? Vi har ingen midler til å bringe det på det rene.»
«Bare noen få minutter. Jeg glemte å fortelle Dem at fru Marker, husholdersken, hadde vært inne der og ryddet op like iforveien — omtrent et kvarters tid før, sier hun.»
«Vel, det gir oss en ledetråd. Vår dame går inn i værelset her, og hvad gjør hun så? Hun går bort til skrivebordet. For hvad? Ikke for noen ting i skuffene. Hvis det var noe som var verd å ta der, vilde de sikkert vært låst. Nei, det har vært noe i den pulten. Hallo! Hvad er det for riper på forsiden? Å, tend en fyrstikk, Watson. Hvorfor fortalte De mig ikke det, Hopkins?»
Den ripen som han undersøkte, begynte på messingskiltet på høire side av nøkkelhullet og var omtrent fire tommer lang.
«Jeg så det, hr. Holmes. Men en vil alltid finne merker rundt et nøkkelhull.»
«Disse ripene her er friske, ganske friske. Se hvor messingen skinner der hvor det er skrapet. Gamle merker vilde ha samme farve som det andre. Se på det gjennem min lupe. Og se malingen her ser ut som den opkastede jorden på hver side av en grøft. Er fru Marker til stede?»
En eldre kvinne med et sørgmodig ansikt kom inn i stuen.
«Tørret De støv på denne pulten imorges?»
«Ja, hr. Holmes.»
«La De merke til denne ripen?»
«Nei, jeg så ikke noe sånt.»
«Nei, det forstår jeg nok De ikke gjorde, for en som tørrer støv, vilde ha feiet malingbitene vekk. Hvem har nøklen til denne pulten?»
«Professoren selv. Han har den i urkjedet sitt.»
«Er det en enkel lås?»
«Nei, det er en sikkerhetslås.»
«Godt, fru Marker, De kan gå. Nu er vi kommet et lite stykke på vei. Vår dame kommer inn i værelset, går bort til pulten og enten åpner eller forsøker å åpne den. Mens hun holder på med dette, kommer Willoughby Smith inn i stuen. Da hun skal trekke nøklen ut, gjør hun denne ripen i farten. Han griper fatt i henne, og hun snapper den nærmeste gjenstand, som nettop er denne kniven, og slår efter ham for å få ham til å slippe taket. Dette slaget er skjebnesvangert. Han faller, og hun flykter, enten med eller uten den gjenstand som hun er kommet for å ta. — Er Susan, piken her, til stede? — Kunde noen være gått gjennem døren der borte, efterat De hørte skriket, Susan?»
«Nei, det er umulig. Jeg måtte ha sett det, før jeg kom ned trappen, om noen hadde vært i gangen. Dessuten måtte jeg hørt det, om noen hadde lukket på døren.»
«Det er avgjørende. Altså må damen ha gått ut samme vei som hun kom. Såvidt jeg skjønner, fører den andre korridoren bare til professorens værelse. Det er ingen utgang der?»
«Nei.»
«Vi skal gå derinn og hilse på professoren. Hallo, Hopkins! dette er meget viktig, sannelig meget viktig. Professorens korridor har også kokusmatte.»
«Nå ja, men hvad har det å si?»
«Ser De ikke at det er av viktighet for saken? Nå, jeg påstår intet. Jeg kan selvfølgelig ta feil. Og allikevel forekommer det mig å være et fingerpek. Kom med og presenter mig.»
Vi gikk gjennem korridoren, som var like lang som den som førte til haven. Ved enden av den var det noen trappetrin, som endte med en dør. Vår ledsagerske banket på og førte oss inn i professorens soveværelse. Det var et meget stort rum med utallige bøker, som ikke allesammen fikk rum i hyllene, men lå i hauger i krokene eller var stablet sammen ved foten av hyllene.
Sengen stod midt i værelset, og i den satt husets eier støttet op med puter. Jeg har sjelden sett et menneske med et mere markert ytre. Det var et skarpt ørneansikt som var vendt mot oss, med gjennemtrengende, mørke øine, som lå dypt inne i hodet under buskede bryn. Hans hår og skjegg var hvitt, når undtas at det siste besynderlig nok var gult rundt munnen. En sigarett glødet midt i den hvite hårmassen, og luften i værelset var tung av gammel tobakkslukt.
Da han rakte hånden frem til Holmes så jeg at den også var gulflekket av nikotin.
«Røker De, hr. Holmes?» spurte han.
Han talte korrekt engelsk med en underlig, noe affektert aksent.
«Skal det ikke være en sigarett? Jeg kan anbefale disse, for jeg får dem spesielt fabrikert av Jonides i Alexandria. Han sender mig et tusen ad gangen, og jeg må dessverre tilstå at jeg får frisk forsyning hver fjortende dag. Det er uriktig, høist uriktig, men en gammel mann har ikke mange fornøielser. Tobakken og mitt arbeide — det er, hvad jeg har i livet.»
Holmes hadde tendt en sigarett og kastet små, flyktige blikk rundt i værelset.
«Tobakken og mitt arbeide, men nå bare tobakken,» sa den gamle mann. «Akk, for en fryktelig avbrytelse! Hvem kunde ha tenkt sig noe så skrekkelig! En så utmerket ung mann! Jeg forsikrer Dem, efter bare noen få måneders øvelse var han blitt en ypperlig medarbeider. Hvad mener De om saken, hr. Holmes?»
«Jeg har enda ikke dannet mig noen mening.»
«Jeg skal i sannhet være Dem takknemlig hvis De kan bringe noe lys i en sak som ser så mørk ut. For en gammel bokorm og krøpling som mig er et slikt slag fullstendig lammende. Jeg har likesom mistet evnen til å tenke. Men De, De er en handlingens mann. Det er så dagligdags for Dem. De kan beholde Deres sinnslikevekt i enhver situasjon. Og vi er sannelig heldige, som har Dem til å hjelpe oss.»
Holmes gikk op og ned i værelset mens den gamle professor snakket. Jeg la merke til at han røkte usedvanlig ivrig. Det var tydelig at han delte vår verts smak for friske tyrkiske sigaretter.
«Ja, hr. Holmes, det er et hårdt slag,» sa den gamle mann. «Det er mitt store verk den bunken med papirer som ligger på bordet der. Det er min kritikk over de dokumenter som er funnet i klostrene i Syria og Egypt, et verk som vil ryste den åpenbarede religion i dens grunnvoller. Med min svake helbred vet jeg ikke om jeg blir i stand til å fullføre det nå, da min medarbeider er tatt fra mig. Men snilde Dem, hr. Holmes, De er jo en enda ivrigere røker enn jeg.»
Holmes smilte.
«Jeg er skjønner,» sa han og tok en ny sigarett fra esken — hans fjerde — og tendte den med stumpen av den han alt var ferdig med. «Jeg vil ikke uleilige Dem med et langt kryssforhør, professor Coram, eftersom jeg må gå ut fra at De var i seng på den tid forbrytelsen blev begått, og altså ikke kan vite noe om den. Jeg vil bare gjøre et eneste spørsmål. Hvad tror De, den stakkars gutt mente med sitt siste ord: «Professoren — det var henne»?»
Professoren rystet på hodet.
«Susan er fra landet,» sa han, «og De kjenner til hvor utrolig naive denslags folk er. Jeg tenker at den stakkars mann mumlet noen usammenhengende ord i villelse, og at hun har flettet dem inn i sin meningsløse historie.»
«Jeg forstår. De har selv ingen som helst mening om forbrytelsen?»
«Kanskje en tilfeldighet; kanskje — ja, jeg bare hvisker det her mellem oss — selvmord. Unge mennesker har sine egne hemmelige sorger — kanskje en kjærlighetshistorie, som vi ikke har visst om. Det høres sannsynligere enn mord, synes jeg.»
«Men lorgnetten?»
«Tja, jeg er bare en forsker og — en drømmer. Jeg kan ikke forklare tingene praktisk. Men det vet vi, min venn, at en kjærlighetsaffære kan arte sig temmelig besynderlig. Kjære Dem, ta en sigarett til. Det er så hyggelig å se noen som setter sånn pris på dem. En vifte, en hanske, en lorgnett — hvem vet hvilke gjenstander som skal føres som bevis eller omhyggelig tas vare på, når en mann går hen og tar livet av sig? Denne herre snakker om fotspor i gresset; men når alt kommer til alt, er det meget lett å ta feil av slikt noe. Hvad kniven angår, så kunde den meget godt være slengt langt vekk da den unge mannen falt. Det er mulig at jeg snakker som et barn, men for mig står det som om den unge Willoughby Smith har funnet døden for egen hånd.»
Holmes syntes slått av den fremsatte mening og han vedblev en stund å gå op og ned i dype tanker, mens han røkte den ene sigarett efter den annen.
«Kan De si mig, professor Coram,» spurte han endelig, «hvad er det for saker som ligger i skapet i pulten?»
«Ikke noe som kan friste en tyv. Familiepapirer, noen brev fra min stakkars hustru, universitetsdiplomer, som har gjort mig ære. Her er nøklen. De kan se efter selv.»
Holmes tok nøklen og så et øieblikk på den.
«Nei, jeg tror ikke at det vil være til noen nytte;» sa han. «Jeg skulde ha mere lyst til å gå ned i haven og gjennemtenke saken for mig selv. Det er noe som taler for teorien om selvmord, som De har fremsatt. Vi må be Dem undskylde at vi har trengt oss inn til Dem, professor Coram, og jeg lover Dem at vi skal la Dem være i fred nu til efter lunsj. Klokken to vil vi komme tilbake og fortelle Dem om vi har fått vite noe imens.»
Holmes var forunderlig distré, og vi gikk tause op og ned i haven en stund.
«Har De noen ledetråd?» spurte jeg endelig.
«Det beror på de sigaretter jeg røkte,» sa han. «Det er mulig at jeg tar aldeles feil. Sigarettene vil vise mig det.»
«Men, kjære Holmes,» sa jeg, «hvad i all verden —.»
«Nå ja, De kan jo selv overbevise Dem om det. Hvis ikke så er ingen skade skjedd. Vi har naturligvis optikeren å falle tilbake på, men jeg tar en snarvei, hvor jeg kan finne den. Men der er den snilde fru Marker! La oss spendere fem minutter på en instruktiv samtale med henne.»
Jeg hadde før lagt merke til at Holmes, når han vilde, hadde en egen innsmigrende måte å snakke med kvinner på, og at han meget hurtig blev fortrolig med dem. På halvdelen av den tiden han hadde nevnt, vant han husholderskens fortrolighet og pratet med henne som om han skulde ha kjent henne i årevis.
«Ja, hr. Holmes, det er som De sier. Han røker fryktelig. Hele dagen, og sommetider hele natten også. De skulde se værelset hans om morgenen, ja, De kunde tro det var midt i den tykkeste Londontåken. Stakkars unge Smith, han røkte også, men ikke så mye som professoren. Hans helbred? — ja, jeg vet ikke om den røkingen er god eller skadelig for ham.»
«Tja!» sa Holmes, «men den ødelegger appetitten.>
«Ja, jeg vet ikke hvad jeg skal si om det.»
«Jeg forutsetter at professoren ikke spiser stort.»
«Det er så forskjellig; det må jeg si.»
«Jeg vedder han ikke kunde spise frokost i formiddag eller røre sin lunsj efter alle de sigaretter jeg så ham røke.»
«Nei, der tar De feil, for han spiste riktig solid til frokost idag. Jeg vet aldri at jeg har sett ham spise bedre, og han har sagt at han vil ha et stort fat med koteletter til lunsj. Jeg for min del kan ikke begripe det, for siden jeg kom inn i værelset der igår og så unge Smith ligge på gulvet, har jeg ikke orket å se mat engang.»
Vi drev omkring i haven hele formiddagen. Stanley Hopkins var gått ned til landsbyen for å få greie på noen rykter om en fremmed kvinne, som var blitt sett sammen med noen barn den foregående morgen. Hvad min venn angår, syntes all hans vanlige energi å ha forlatt ham. Jeg hadde aldri sett ham behandle en sak på en mere lunken måte. Selv de nyheter som Hopkins kom med, at han hadde funnet barna, og at de ganske sikkert hadde sett en kvinne som på et hår stemte med Holmes' beskrivelse, og som gikk enten med briller eller lorgnett, vakte ikke hans interesse det minste.
Han var mere opmerksom da Susan, som vartet oss op ved lunsjen, kom med den bemerkning at hun trodde hr. Smith hadde vært ute en tur igårmorges og at han var kommet hjem en halv time før ulykken skjedde. Jeg kunde ikke innse at det var av noen betydning for saken, men jeg forstod godt at Holmes tok det med i den almindelige teori, som han hadde opgjort sig om saken.
Plutselig sprang han op og så på sitt ur.
«Klokken er to, mine herrer» sa han. «Vi må gå op til vår venn, professoren.»
Den gamle mann var nettop ferdig med sin lunsj og det tomme fat bar tydelig nok vidnesbyrd om den appetitt, som hans husholderske hadde tiltrodd ham. Han så uhyggelig ut da han vendte sin hvite manke og de brennende øine imot oss. Den evindelige sigarett hang i munnen på ham. Han var blitt påklædd og satt i en lenestol foran kaminen.
«Nå, hr. Holmes, har De løst gåten?»
Han rakte den store sigaretteske som stod på bordet ved siden av ham, bort til min venn.
Holmes strakte hånden sin ut i samme øieblikk og esken falt ut over bordkanten. Et par minutter lå vi alle på kne og samlet op sigaretter, som var spredt ut over hele gulvet.
Da vi reiste oss igjen, la jeg merke til at Holmes' øine lyste, og at hans kinner hadde fått farve. Og det pleide bare å hende ved det avgjørende vendepunkt i en sak.
«Ja,» sa han, «jeg har løst den.»
Stanley Hopkins og jeg stirret på ham i forbauselse. Noe likt et hånsmil gikk over den gamle professors innfalne ansikt.
«Nei, virkelig! I haven?»
«Nei, her.»
«Her! Når da?»
«I dette øieblikk.»
«De spøker nok, hr. Sherlock Holmes. Det tvinger mig til å si at dette er en for alvorlig sak til å behandle på den måten.»
«Jeg har smidd og prøvd hvert eneste ledd i min kjede, professor Coram, og jeg er sikker på at den holder. Hvad Deres grunner er, eller hvilken rolle De spiller i denne forunderlige sak, er jeg ikke i stand til å si. Om noen øieblikk vil jeg sannsynligvis få vite det av Deres egne leber. Imidlertid vil jeg meddele Dem hvad som er hendt, forat De kan forstå hvad det er for en oplysning jeg enda trenger.
En dame gikk igår inn i Deres studerværelse. Hun kom for å få fatt i visse papirer som lå i Deres pult. Hun hadde sin egen nøkkel. Jeg har hatt leilighet til å undersøke Deres, og Jeg finner ikke den svake avfarvning som ripen i malingen vilde ha efterlatt. De var derfor ikke medskyldig, og hun kom, såvidt jeg kan skjønne, uten Deres vitende, for å stjele noe fra Dem.»
Professoren blåste ut en røksky.
«Dette er meget interessant og lærerikt,» sa han. «Har De ikke mere å tilføie? Når De har fulgt denne dames spor så langt, må De vel også kunne si hvor det er blitt av henne.»
«Jeg vil forsøke det. For det første blev hun grepet av Deres sekretær og hun stakk ham ihjel for å komme vekk. Dette er jeg tilbøielig til å anse som en ulykkelig hendelse, for jeg er overbevist om at damen ikke hadde tenkt å gjøre sig skyldig i en så skrekkelig forbrytelse. En morder kommer ikke ubevebnet. Skrekkslagen over hvad hun hadde gjort, løp hun ute av sig selv avsted fra gjerningsstedet. Uheldigvis for henne hadde hun mistet lorgnetten sin under kampen, og da hun var ualmindelig nærsynt, var hun omtrent hjelpeløs uten den.
Hun løp gjennem en korridor som hun trodde var den samme som den hun var kommet inn gjennem — begge var utstyrt med kokusmatter — og det var først da det var for sent hun forstod at hun hadde tatt feil vei, og at retretten var avskåret for henne. Hvad skulde hun gjøre? Gå tilbake kunde hun ikke. Ikke kunde hun bli hvor hun var. Hun måtte videre. Hun gikk. Hun løp op en trapp, støtte op en dør og befant sig i Deres værelse.»
Den gamle mannen satt og stirret på Holmes med åpen munn. Forbauselse og skrekk stod malt i hans uttrykksfulle ansikt. Men ved en kraftanstrengelse trakk han på skuldrene og brast i påtatt latter.
«Det er utmerket alt sammen, hr. Holmes,» sa han. «Men det er en liten brist i Deres fortreffelige teori. Jeg var selv i værelset, og jeg forlot det ikke hele dagen.»
«Jeg er opmerksom på det, professor Coram.»
«Og De mener å si at jeg kunde ligge i sengen der borte og ikke legge merke til at en kvinne var kommet inn i værelset?»
«Det har jeg aldri sagt. De la merke til det. De snakket med henne. De kjente henne igjen. De hjalp henne å skjule sig.»
Atter brast professoren i en tilgjort latter. Han hadde reist sig op og øinene brente.
«De er syk,» sa han, «De snakker over Dem. Hjalp jeg henne til å flykte? Hvor er hun nu da?»
«Hun er der,» sa Holmes og pekte på det høie bokskapet i hjørnet.
Jeg så den gamle mann løfte armene høit i været, mens en fryktelig trekning fór over hans barske ansikt, og han falt tilbake i stolen. I samme øieblikk svingte bokskapet rundt på sine hengsler, og en kvinne kom styrtende inn i værelset.
«De har rett,» ropte hun med en forunderlig fremmed stemme. «Jeg er her.»
Hun var brun av støv og drapert med spindelvev fra veggene i hennes skjulested. Hennes ansikt var også grimet av skitt. Vakkert kunde hun aldri ha vært, for hun hadde nettop de legemlige eiendommeligheter som Holmes hadde gjettet på, og dertil en lang og fremstående hake. Hennes nærsynthet og den plutselige forandringen fra mørke til lys gjorde at hun stod der aldeles blendet og myste for å se hvor og hvem vi var.
Men tross alle disse ugunstige trekk var det allikevel noe distingvert over damens holdning, noe kjekt i den fremskutte haken og det løftede hodet, som inngjød aktelse og beundring.
Stanley Hopkins la sin hånd på hennes arm og erklærte henne for sin fange; men hun skjøv ham til side, vennlig, men allikevel med en myndig verdighet, som krevde lydighet.
Den gamle mann la sig tilbake i stolen med fortrukket ansikt og stirret på henne med et gjennemtrengende blikk.
«Ja, jeg er Deres fange,» sa hun. «Derfra hvor jeg stod kunde jeg høre alt og jeg visste at De skjønte sammenhengen. Jeg bekjenner alt. Det var mig som drepte den unge mannen. Men De har rett når De sier at det var tilfeldig. Jeg visste ikke engang at det var en kniv jeg holdt i hånden, for i min fortvilelse grep jeg noe på bordet og slo efter ham, forat han skulde la mig gå. Det som jeg sier, er sant.»
«Frue,» sa Holmes, «jeg er sikker på at det er sant. Men De er visst ikke frisk.»
Hennes ansikt hadde fått en skrekkelig farve og så enda mere dødblekt ut under smusset. Hun satte sig på sengekanten; så vedblev hun:
«Jeg har ikke lenge igjen,» sa hun, «men jeg vil at De skal vite hele sannheten. Jeg er denne manns kone. Han er ikke englender. Han er russer. Hans navn vil jeg ikke si.»
For første gang rørte den gamle mannen sig.
«Gud velsigne dig, Annal» ropte han. «Gud velsigne dig!»
Hun gav ham et kort blikk, fylt av den dypeste forakt.
«Hvorfor klynger du dig så fast til et så usselt liv som ditt, Sergius?» sa hun. «Du har gjort mange ondt og ikke noen godt — ikke engang dig selv. Men det står dog ikke til mig å bevirke den svake tråd klippet over før Guds time. Jeg har allerede fått nok på min samvittighet, siden jeg gikk over dette forbannede hus terskel. Men jeg må snakke, ellers blir det for sent.
Jeg sa, mine herrer, at jeg er denne manns kone. Han var femti og jeg en dum pike på tyve, da vi giftet oss. Det var i en by i Russland, en universitetsby — jeg vil ikke si navnet.»
«Gud velsigne dig, Anna!» mumlet den gamle mannen igjen.
«Vi hørte til reformpartiet — var revolusjonære — nihulister, forstår De. Han og jeg og mange andre. Så kom onde tider; en politimann blev drept, mange blev fengslet, uten beviser, og for å redde sitt liv og tjene en stor belønning angav min mann sin egen kone og sine kamerater. Ja, vi blev alle fengslet på hans angiveri. Noen av oss blev sendt til galgen, andre til Sibir. Jeg var blandt disse siste, men min dom lød ikke på livstid. Min mann reiste til England med sine uhederlig tjente penger og har levd i ro her siden, idet han vel visste, at hvis «brødrene» fikk vite hvor han var, vilde det ikke gå en uke, før det var øvd rettferdighet mot ham.»
Den gamle mannen rakte frem en skjelvende hånd og fikk fatt i en sigarett.
«Jeg er i din makt, Anna, » sa han. «Du var alltid god imot mig.»
«Jeg har enda ikke fortalt Dem, hvilken toppmålt slyngel han er,» sa hun. Blandt kameratene i vårt forbund var det en som var mitt hjertes venn. Han var edel, uegennyttig, varmtfølende — alt, hvad min mann ikke var. Han hatet vold. Vi var alle skyldige — hvis det kan være tale om skyld, — men ikke han! Han skrev og frarådet oss alltid å gå frem som vi gjorde. Disse brev vilde reddet ham. Og det vilde også min dagbok, hvori jeg fra dag til dag hadde nedskrevet mine følelser for ham og de anskuelser, som hver av oss næret.
Men min mann fant og beholdt både dagboken og brevene. Han skjulte dem, og han forsøkte med vold og makt å sverge den unge mann fra livet. Det lyktes ham ikke, men Alexis blev sendt som straffange til Sibir, hvor han i dette øieblikk arbeider i en saltgrube. Tenk på det, din usling, din usling! nu, i dette øieblikk sliter og træler Alexis som slave, Alexis, hvis navn du ikke er verdig å nevne, og jeg, jeg har ditt liv i min hånd, og jeg lar dig allikevel slippe.»
«Du har alltid vært en edel kvinne,» sa den gamle mannen og tok et drag av sin sigarett.
Hun hadde reist sig, men falt tilbake med et kort smertefullt skrik.
«Jeg må komme til slutten,» sa hun. «Da jeg fikk min frihet igjen, bestemte jeg mig for å få fatt i dagboken og brevene, som, hvis de blev sendt til den russiske regjering, vilde skaffe min venn friheten. Jeg visste at min mann var i England.
Efter å ha søkt ham i måneder opdaget jeg, hvor han var. Jeg visste at han fremdeles hadde dagboken, for da jeg var i Sibir, fikk jeg engang et brev fra ham, hvori han gjorde mig bebreidelser og citerte noen steder i den. Men jeg var sikker på at så hevngjerrig som han var, vilde han aldri gi mig den av sin fri vilje. Jeg måtte ta den selv.
Av den grunn leide jeg en privatdetektiv; han kom inn i min manns hus som sekretær — det var din annen sekretær, Sergius, han som forlot dig så plutselig. Han fant ut at papirene lå gjemt i skapet, og han tok et avtrykk av nøklen. Videre vilde han ikke gå. Han forsynte mig med en plan over huset, og han sa mig at om formiddagen var studerværelset nesten alltid tomt, da sekretæren var beskjeftiget her oppe. Så til slutt tok jeg mot til mig og jeg kom hit for å ta papirene selv. Det lyktes mig, men hvad kostet det ikke!
Jeg hadde nettop tatt papirene og lukket skapdøren, da den unge mannen grep mig. Jeg hadde allerede sett ham om morgenen. Jeg møtte ham på veien og bad ham si mig hvor professor Coram bodde, jeg visste altså ikke at det var hans sekretær.»
«Riktig! Riktig!» utbrøt Holmes. «Sekretæren kom tilbake og fortalte professoren om den damen han hadde møtt. Og så prøvde han i sitt siste åndedrett å sende bud, at det var henne, — henne, som han nettop hadde snakket til ham om.»
«De må la mig snakke,» sa damen i en bydende tone, mens hennes ansikt trakk sig sammen i smerte. «Da han falt, fór jeg ut av stuen, tok feil dør og kom inn i min manns værelse. Han snakket om å melde mig. Jeg sa ham at hvis han gjorde det, var hans liv i mine hender. Hvis han overgav mig til politiet, kunde jeg overgi ham til «brødrene». Det var ikke det at jeg brydde mig om å leve for min egen skyld, men jeg ønsket å fullføre hvad jeg hadde å gjøre. Han visste at jeg vilde handle efter mine ord, — at hans egen skjebne var avhengig av min, av den grunn og av ingen annen skånet han mig. Han skjøv mig inn i det mørke skjulestedet som bare han kjente. Han spiste sine måltider på sitt værelse og var således i stand til å gi mig noe av sin mat. Vi var enige om at når politiet hadde forlatt huset, skulde han slippe mig ut om natten, og jeg skulde ikke komme tilbake mere. Men De har for det meste gjettet våre planer.»
Hun tok frem en liten pakke fra kjolen.
«Dette er mine siste ord,» sa hun, «her er den pakken som vil befri Alexis. Jeg betror den til Dem som en mann av ære og en venn av rettferdigheten. Ta den! De vil levere den til det russiske legasjon. Nå har jeg gjort min plikt, og —.»
«Stans henne!» ropte Holmes.
Han gikk tversover værelset og vristet et lite medisinglass ut av hånden på henne.
«Forsent!» sa hun og sank tilbake på sengen. «Jeg tok giften før jeg gikk ut av mitt gjemsel. Det sortner for mig. Nå dør jeg! Jeg bønnfaller Dem, hr. Holmes, om å huske pakken!»
«En ganske enkel sak og allikevel ganske lærerik,» sa Holmes, da vi reiste tilbake til byen igjen. «Fra begynnelsen dreide det sig bare om lorgnetten. Og hadde det ikke truffet sig så heldig at den døende mann hadde grepet den, er jeg ikke sikker på at vi noensinne hadde fått opklaret gåten. Jeg forstod av glassenes styrke at hun som brukte den, måtte være meget nærsynt og hjelpeløs, når hun ikke hadde den. Da De vilde ha mig til å tro at hun kunde gå på en så smal gresskant uten å gjøre et feil skritt, bemerket jeg, som De vil huske, at det var et meget fremragende kunststykke. Ved mig selv tenkte jeg at det var umulig, hvis hun da ikke — hvad det ikke var sannsynlig — hadde hatt en lorgnett til på sig.
Jeg blev derfor tvunget til for alvor å slå inn på den tankegang, om hun ikke skulde finnes inne i huset. Da jeg så hvor like de to korridorer var, skjønte jeg straks hvor lett hun kunde ha tatt feil, og i så fall måtte hun være kommet inn i professorens soveværelse. Jeg var derfor på post efter alt som kunde støtte min formodning, og jeg undersøkte værelset på det nøieste for å finne noe som lignet et skjulested. Gulvet så overalt så fastspikret ut at jeg måtte opgi tanken om en trappedør. Men det kunde godt være en nisje bak bøkene. Som De vil ha sett, er slikt ikke ualmindelig i gamle biblioteker. Jeg la merke til at det lå bøker utover gulvet alle steder, men at det var ryddig foran et bokskap. Der måtte altså døren være. Jeg var ikke i stand til å opdage noe spor som kunde lede mig, men gulvet var mørkt av farve, og det er heldig ved undersøkelser. Jeg røkte derfor en masse av disse utmerkede sigaretter, og jeg slo asken av på gulvet omkring det mistenkelige bokskap. Det var en simpel, men meget virkningsfull fremgangsmåte.
Så gikk jeg ned og fikk rede på, i Deres nærvær, Watson, uten at De forstod hvor jeg vilde hen, at professor Corams matporsjoner hadde øket, hvilket selvfølgelig måtte være tilfellet, når han skulde mette en person til. Derpå gikk vi op i professorens rum igjen, og ved å velte sigarettesken fikk jeg en ypperlig oversikt over gulvet og var i stand til å se ganske tydelig, av spor i sigarettasken, at fangen i vårt fravær var kommet ut fra sitt gjemmested.
Ja, Hopkins, nå er vi altså kommet til Charing Cross, og jeg ønsker Dem til lykke med at Deres sak blev bragt til så heldig en avslutning. De skal formodentlig op til hovedstasjonen.
Og så tenker jeg, Watson, at De og jeg kikker innom den russiske legasjon.»