Hopp til innhold

Av dr. Watsons optegnelser/03

Fra Wikikilden

HVEM SOM VAR DEN SKYLDIGE AV
DE TRE STUDENTER

I året 1895 traff det sig så at Sherlock Holmes og jeg tilbragte noen uker i en av våre store universitetsbyer. Det er derfra jeg har denne lille, men lærerike historie, som jeg her skal fortelle.

Det må stå klart for enhver at det både vilde være urettferdig og krenkende å anføre enkeltheter som kunde bringe leseren til nøiaktig å påpeke vedkommende universitet eller forbryter. En så pinlig skandale må få lov til å dø hen.

Med sømmelig diskresjon kan imidlertid selve historien fortelles, da den tjener til å belyse noen av min venns mest fremtredende evner. Under fremstillingen vil jeg bestrebe mig for å undgå punkter som kunde være skikket til å feste begivenheten til noe bestemt sted eller gi nøkkelen til å finne ut de mennesker den vedrører.

Vi bodde tett ved et bibliotek, hvor Sherlock Holmes studerte noen gamle engelske karter som han hadde bruk for i en sak. Disse undersøkelser ledet til så storartede følger at jeg kanskje skal bruke dem som emne til en fremtidig fortelling.

Her fikk vi en aften besøk av en kjenning, hr. Hilton Soames, inspektør og dosent ved universitetet.

Hr. Soames var en høi, mager mann med et nervøst og urolig vesen. Han hadde alltid vært rastløs, men ved denne leilighet var han så påfallende ubehersket at det var klart det måtte være hendt noe ganske usedvanlig.

«Jeg håper, hr. Holmes, at De kan ofre et par timer av Deres kostbare tid på mig. Det er hendt noe overordentlig kjedelig, og hadde det ikke truffet sig så heldig at De var til stede i byen, vilde jeg ikke ha visst min arme råd.»

«Jeg har det overmåte travelt nettop nu, og vil svært nødig forstyrres,» svarte min venn. «Er det ikke bedre at De henvender Dem til politiet?»

«Nei, nei, kjære hr. Holmes, det kan det ikke være tale om. Skandale må for enhver pris undgåes. Deres takt er like så høit skattet som Deres dyktighet, og De er den eneste mann i verden som kan hjelpe mig. Jeg ber Dem, hr. Holmes, å gjøre hvad De kan.»

Min venns humør hadde ikke bedret sig efter at han var kommet bort fra sine vante omgivelser i Baker Street. Uten sine utklippsbøker, sine kjemiske apparater og den vante hjemlige skjødesløshet følte han sig ikke særlig vel. Han trakk noe uvillig på skuldrene mens hr. Soames under en strøm av ord og det heftigste minespill fortalte hvad det gjaldt.

«Jeg må oplyse Dem om, hr. Holmes, at imorgen er det den første eksamensdag for aspiranter til Fortescue-stipendiet. Jeg er en av eksaminatorene. Mitt fag er gresk, og den første av opgavene er en lang gresk oversettelse, som kandidatene naturligvis ikke har sett. Denne opgave er trykt på eksamenspapir, og selvfølgelig vilde kandidatene ha stor interesse av å få tak i den. Av den grunn er det naturligvis sørget omhyggelig for at opgaven holdes hemmelig.

Idag omkring kl. 3 kom korrekturen på opgaven fra trykkeriet. Opgaven er et halvt kapitel av Thukydid. Jeg leste den nøiaktig igjennem, da teksten må være aldeles feilfri. Klokken ½5 var jeg enda ikke ferdig med mitt arbeide. Jeg hadde imidlertid lovet å drikke te hos en venn, og imens lot jeg opgaven ligge på bordet mitt. Jeg var neppe fraværende mere enn en time.

De må legge merke til, hr. Holmes, at det er dobbelt dør inn til kontoret, og at den ytterste er av massiv ek. Da jeg kom tilbake, blev jeg forbauset over å se at en nøkkel stod i døren. Først trodde jeg at jeg hadde glemt min egen; men den fant jeg ved å kjenne efter i lommen.

Den eneste dublett, som jeg visste om iallfall; hadde min tjener Bannister, en mann som har vært i mitt hus i ti år og hvis hederlighet er hevet over enhver mistanke. Det var også virkelig hans nøkkel. Han hadde nemlig vært inne for å høre om jeg vilde ha te, og hadde da vært så skjødesløs å la nøkkelen stå i da han gikk. Han må ha vært på kontoret bare noen få minutter efter at jeg var gått.

Hans glemsomhet med nøkkelen vilde ikke ha gjort noe en annen dag; men nettop ved denne leilighet har den hatt de mest fortvilte følger.

Ved første blikk på bordet mitt, så jeg at noen hadde rumstert med papirene. Opgaven var trykt på tre lange spalter. Jeg hadde lagt dem alle tre sammen. Men nu lå en av dem på gulvet, den andre på et lite bord ved vinduet og den tredje fantes på sin plass.»

Holmes rørte sig for første gang.

«Den første spalten altså på gulvet, nummer to på det lille bordet ved vinduet og nummer tre på sin plass?» sa han.

«Nettop, hr. Holmes. Nu gjør De mig for- undret. Hvordan kunde De vite det?»

«Vær så vennlig å fortsette med Deres interessante historie.»

«Et øieblikk trodde jeg at Bannister hadde tatt sig den utilgivelige frihet å kikke i mine papirer. Imidlertid benektet han dette med det største alvor, og jeg er overbevist om at han sa sant. Det rimelige er at noen som gikk forbi, har sett nøkkelen stå i døren, derfor skjønt at jeg var ute, og så gått inn for å se på opgaven. Dette er et meget stort stipendium, så det gjelder en betydelig pengesum. Et samvittighetsløst menneske kunde derfor godt finne på å løpe den risikoen for å vinne en fordel fremfor sine kamerater.

Bannister var aldeles forferdet over det inntrufne. Han besvimte nesten da han skjønte at noen virkelig hadde rotet i papirene. Jeg gav ham en liten dram konjakk og fikk anbragt ham i en stol mens jeg på det omhyggeligste undersøkte værelset.

Jeg så snart at den ubudne gjest hadde efterlatt sig visse spor. På bordet fantes levninger efter en blyant som var blitt spisset. Et stykke av stiften lå der også. Kjeltringen har tydeligvis skrevet av opgaven i rasende fart, brukket sin blyantspiss og vært nødt til å spisse den.»

«Bravo!» sa Holmes, som var blitt mere og mere interessert eftersom saken fanget hans opmerksomhet. «Lykken står Dem bi.»

«Dette er ikke alt. Jeg har et nytt skrivebord, som er trukket over med fint, rødt skinn. Jeg tør sverge på, og Bannister likeså, at det ikke fantes spor av merker i trekket. Nu opdaget jeg en rift som var tre tommer lang, ikke bare et risp, men et ordentlig skår. Og ikke det alene, men på bordet fant jeg også en liten kule av en slags sort lere iblandet med noe som lignet sagmugg. Jeg er sikker på at disse sporene måtte være efter det mennesket som hadde rotet i papirene. Det var ingen merker efter føtter eller noe annet, som man kunde dra kjensel på.

Jeg visste hverken ut eller inn, da jeg plutselig kom til å tenke på at De jo var i byen, og jeg gikk med en gang hit. Hjelp mig endelig, hr. Holmes! De ser for en knipe jeg er i. Enten må jeg finne mannen, eller eksamen må utsettes til vi har fått en ny opgave, men av det følger forhør og skandale, og det vil sette en flekk på hele anstalten. Jeg ønsker fremfor alt saken ordnet i all stillhet.»

«Jeg skal med fornøielse hjelpe Dem, hvis jeg kan,» sa Holmes, reiste sig og tok frakken sin på. «Saken er ganske interessant. Hadde noen vært inne i værelset hos Dem efter at De hadde fått opgaven?»

«Ja. Unge Daulat Ras, en indisk student, som bor her i huset, kom inn for å spørre mig om noe angående eksamen.»

«Det var virkelig det han kom for?»

«Ja.»

«Og opgaven lå på bordet?»

«Så vidt jeg kan huske, lå den der sammenrullet.»

«Vilde noen falle på at det var opgaven?»

«Muligens.»

«Var det ingen ellers i værelset?»

«Nei,»

«Visste noen at De hadde fått opgaven?»

«Ingen andre enn boktrykkeren?»

«Visste denne Bannister det?»

«Nei, aldeles ikke. Ingen visste det.»

«Hvor er Bannister nu?»

«Han var aldeles elendig, stakkars fyr. Jeg lot ham bli sittende der i stolen. Jeg skyndte mig bare avsted til Dem så fort jeg kunde.»

«De lot døren stå åpen?»

«Jeg gjemte først opgaven godt.»

«Da ser det ut til, hr. Soames, at med mindre den indiske studenten forstod at papirrullen inneholdt opgaven, må den mannen som har fått fatt i den, tilfeldigvis være kommet over den uten å vite at det var den.»

«Det ser så ut, ja.»

Holmes smilte mystisk.

«Vel,» sa han, «la oss gå derover. Det er ikke en av Deres saker, Watson. Nå ja, vil De bli med, så kom. Altså, til tjeneste, hr. Soames.»

Vår klients kontor hadde et tilgitret vindu ut mot gårdsrummet. En dør i gotisk stil førte ut til en slitt steintrapp. Hr. Soames' leilighet lå nemlig i 1ste etasje. Ovenpå bodde tre studenter, én i hver etasje. Det begynte alt å mørkne da vi kom dit. Holmes stanset og betraktet vinduet alvorlig. Så gikk han bort til det og stilte sig på tærne og så inn i værelset.

«Han må være kommet inn gjennem døren. Det er bare denne ene ruten som kan åpnes,» sa vår lærde ledsager.

«Jaså» sa Holmes og smilte på en egen måte, idet han så bort på vår ledsager. «Nåja, siden det ikke er mere å opdage her ute, så får vi gå inn da.»

Hr. Soames låste op den ytre dør og førte oss inn på kontoret. Vi stod ved døren mens Holmes undersøkte gulvteppet.

«Det er visst dessverre ikke noe å opdage her,» sa han. «Man kan heller ikke vente det på en så tørr dag. Deres tjener er visst kommet sig igjen nu. De forlot ham i en stol da De gikk sa De, hvilken stol var det?»

«Den ved vinduet der.»

«Så. Like ved det lille bordet. Dere kan godt komme inn. Jeg er ferdig med gulvteppet. La oss ta det lille bordet først. Selvfølgelig, det som er hendt er ganske liketil. Mannen kom inn og tok papirene — spalte for spalte — fra skrivebordet. Han tok dem med bort til bordet ved vinduet, fordi han derfra kunde se om De kom over gårdsplassen.»

«Det kunde han faktisk ikke gjøre, for jeg kom inn gjennem denne sidedøren,» sa Soames.

«Ah, det er godt. Men han har imidlertid tenkt sig dette. La mig se de tre spalter. Ikke noe merke efter fingrer — nei! Han tok først denne spalten og skrev den av. Hvor lang tid vilde det ta å skrive av hele opgaven, når man forkortet den på enhver tenkelig måte? Et kvarters tid, ikke mindre. Så lot han den første spalten ligge og grep den neste. Han var midt i denne da Deres tilbakekomst tvang ham til hurtigst mulig å flykte. Han gav sig ikke tid til å legge papirene på plass igjen. De hørte ikke flyktende trin i trappen da De kom?»

«Nei, det gjorde jeg ikke.»

«Han skrev som en rasende, brakk blyanten sin og forsøkte, som dere ser, å spisse den igjen. Dette er av interesse, Watson. Blyanten var ikke en ganske almindelig en. Den var tykkere enn almindelig og med bløt stift; farven utvendig var mørkeblå, fabrikantens navn var trykt med sølvbokstaver, og hele stumpen kan nu ikke være mere enn noen centimeter lang. Let efter en slik blyant, hr. Soames, og De har mannen. Nå jeg tilføier at han har en stor og meget sløv kniv, så har enda et vink.»

Hr. Soames var aldeles overveldet av den flom av oplysninger. «Jeg kan forstå de andre punktene,» sa han, «men dette om blyantens lengde —»

Holmes viste frem en liten flis med bokstavene NN og et stykke bart tre bakefter dem.

«Ser De?»

«Nei, jeg frykter for at selv nu —»

«Watson, jeg har alltid gjort Dem urett. Det er andre også —. Hvad kan disse NN bety? Det er slutningen av et ord. De vet at Johann Faber er navnet på den hyppigst forekommende fabrikant. Er det ikke sannsynlig at det nettop er så meget av blyanten igjen som almindelig kommer efter navnet Johann?»

Han holdt hele bordet på skrå op mot det elektriske lyset.

«Jeg hadde håpet,» sa han, «at der, hvis det papiret han skrev på var tynt, vilde være blitt merker efter skriften på den polerte bordplaten. Nei, jeg ser ikke noen ting. Jeg tenker ikke det er mere å opdage her. La oss nu undersøke skrivebordet. Dette er vel den lille sorte lerklumpen De talte om. Pyramideformet og uthulet ser jeg. Det er, som De sier, noe sagmugg i den. Dette her er sandelig interessant. Og skåret — en virkelig flære, ser jeg. Det begynte med en skramme og endte med et tagget hull. Jeg er Dem meget forbunden, hr. Soames, fordi De har bragt mig op i dette. Hvor fører den døren hen?»

«Til mitt soveværelse.»

«Har De vært der inne siden dette hendte?»

«Nei, jeg gikk like til Dem.»

«Jeg skulde gjerne ville kikke inn. For et nydelig gammeldags værelse! Kanskje De vil være så vennlig å bli stående der til jeg har undersøkt gulvteppet. Nei, jeg ser ingenting. Hvad er dette forhenget til? De har Deres klær hengende bak det. Hvis noen var nødt til å skjule sig i dette værelset, måtte det altså være bak dette forhenget, for sengen er for lav og klæsskapet for smalt til det. Det er vel ingen der, tenker jeg.»

Jeg kunde se på Holmes' spente mine da han trakk forhenget til side at han hadde tenkt sig muligheten av at der var noen. Men nei, det fantes ikke annet enn tre—fire dresser som hang på en rekke knagger. Holmes snudde sig rundt og bøide sig ned mot gulvet.

«Hallo, hvad er dette for noe?» sa han.

Det var en liten sort pyramideformet gjenstand, nøiaktig lik den som fantes på bordet i kontoret. Holmes holdt den op mot det elektriske lyset.

«Deres gjest har efterlatt sig spor i Deres soveværelse så vel som i Deres kontor, hr. Soames.»

«Hvad skulde han her?»

«Det er greit nok. De kom tilbake fra en annen kant enn han hadde tenkt, og så hadde han ingen annen utvei. Han fikk med sig alt som kunde røbe ham, og løp så fort han bare kunde inn i Deres soveværelse for å gjemme sig.

«Men du gode Gud, hr. Holmes, mener De å si at mens jeg stod her og snakket med Bannister, hadde vi hele tiden mannen som fange der inne uten å vite det?»

«Ja, således tyder jeg det.»

«Ja, men det er sikkert også en annen mulighet, hr. Holmes. Jeg vet ikke om De la merke til mitt soveværelsevindu?»

«Blyinnfattede ruter, tre enkelte vinduer, hvorav det ene er til å slå op og stort nok til at en mann kan krype ut gjennem det.»

«Nettop. Og det vender ut mot en krok i gården, så man neppe legger merke til det. Mannen kan ha krøpet inn der, mistet denne lille gjenstanden idet han gikk gjennem værelset, og så da han fant døren åpen, flyktet han ut den veien.»

Holmes rystet utålmodig på hodet.

«La oss ta det praktisk,» sa han. «Jeg forstod det så at det er tre studenter som bruker denne trappen forbi Deres dør?»

«Ja, det er så.»

«Og de konkurrerer alle tre om dette stipendiumet?»

«Ja.»

«Har De noen grunn til å mistenke noen spesielt av dem?»

Soames betenkte sig litt.

«Ja, det er et meget kildent spørsmål» sa han. «Man vil nødig kaste mistanke på noen før man har beviser.»

«Kom frem med Deres mistanke. Jeg skal nok se å finne bevisene.»

«Da vil jeg med få ord beskrive disse tre unge menns karakter. Det er for det første Gilchrist, et flinkt ungt menneske, sportsmann, hurtigløper og kricketspiller, av en nobel og mandig karakter. Hans far var den kjente Sir Jabez Gilchrist, som ruinerte sig ved veddemål. Han er meget fattig, men han er overmåte flittig og dyktig. Han vil bringe det vidt i verden.

I tredje etasje bor hinduen Daulat Ras; han er en rolig og innesluttet mann, som de fleste av hans rase. Han er flink til å arbeide, men gresk er hans svakeste fag. En stø og ordentlig gutt.

I øverste etasje bor Miles Mc Laren. Han er en storartet fyr, når han først gider arbeide — et av de beste hoder ved universitetet, men han er egensindig og litt av en ranglefant. Han var nær blitt utvist det første året på grunn av en spillehistorie. Han har vært doven hele dette semesteret, så han har grunn til å frykte for utfallet av denne eksamen.»

«Det er altså ham De mistenker?»

«Jeg tør ikke gå så vidt som til det. Men av de tre er han kanskje den minst pålitelige.»

«Nettop. Og nu, hr. Soames, vil De kanskje kalle inn Deres tjener Bannister.»

Det var en liten, blek, skjeggløs, gråhåret mann på femti. Han var fremdeles dårlig efter den rystelsen han hadde fått. Det grove ansiktet var nervøst fortrukket, og hans fingrer kunde ikke være rolige.

«Vi holder på med å undersøke denne kjedelige sak, Bannister,» sa hans herre.

«Det er jo så» sa Holmes, «at De hadde glemt nøkkelen i døren?»

«Jo.»

«Var det ikke nokså merkelig at De skulde gjøre det nettop på den samme dagen som denne opgaven lå her?»

«Det var svært så uheldig. Men jeg har av og til kommet til å glemme den ellers også.»

«Når kom De inn i værelset?»

«Det var ved halvfiretiden. Hr. Soames pleier å drikke te på den tiden.»

«Hvor lenge var De her inne?»

«Da jeg så at han ikke var der, gikk jeg igjen med en gang.»

«Så De på disse papirene på bordet?»

«Nei, langtifral»

«Hvorledes kom De til å glemme nøkkelen i døren?»

«Jeg gikk med tebrettet i hånden. Så tenkte Jeg at jeg skulde gå tilbake igjen efter nøkkelen. Og så glemte jeg det.»

«Har ytterdøren noen smekklås?»

«Nei.»

«Den stod altså åpen hele tiden?»

«Ja.»

«Da hr. Soames kom tilbake og ropte på Dem blev De vel meget forskrekket?»

«Ja. Noe lignende har aldri hendt i all min tid her. Jeg var nær ved å besvime.»

«Jeg forstår det. Hvor var De da De begynte å føle Dem uvel?»

«Hvor jeg var hen? Her vel, like ved døren.»

«Det er merkelig, for først satt De jo i den stolen her i kroken. Hvorfor byttet De stol?»

«Det har jeg ikke greie på. Det var det samme for mig hvor jeg satt hen.»

«Sandelig om jeg tror han vet det grand om det, hr. Holmes. Han så fryktelig dårlig ut, var blek som et lik.»

«De blev her da Deres herre gikk?»

«Bare et minutt eller så. Så låste jeg døren og gikk inn til mig selv.»

«Hvem mistenker De?»

«Å, jeg tør ikke si noe om det, jeg. Jeg tror ikke at noen av herrene her ved universitetet kunde gjøre slikt noe. Nei, det kan jeg ikke tro.»

«Takk, det er nok,» sa Holmes. «Bare en eneste ting til. De har vel ikke omtalt for noen av de tre herrer at det er noe på ferde?»

«Nei, ikke et ord har jeg sagt.»

«De har ikke sett noen av dem siden?»

«Nei, det har jeg ikke.»

«Vel. La oss så ta oss en tur ut i gårdsrummet, hr. Soames.»

Det lyste i tre av vinduene over oss.

«De tre fugler er alle i redene sine,» sa Holmes. «Hallo! Hvad er det? En av dem later til å være nokså urolig.»

Det var hinduen, hvis mørke silhouett plutselig viste sig på gardinet. Han gikk op og ned på gulvet.

«Jeg skulde gjerne ville se dem alle tre,» sa Holmes. «Går det an?»

«Ja, det er ganske liketil» svarte Soames. «Disse værelsene er de eldste i bygningen, og det er ikke så sjelden at fremmede kikker inn der. Kom med, jeg vil personlig vise Dem omkring.»

«Ikke noen presentering om jeg må be,» sa Holmes da vi banket på Gilchrists dør.

En høi, lys, slank ung mann åpnet den og bød oss velkommen, da han hørte at vi gjerne vilde bese oss. Værelset var av virkelig arkitektonisk interesse. Og Holmes bad om lov til å tegne det i sin notisbok. Han brakk sin blyantspiss, måtte låne en blyant av den unge mannen og lånte også en kniv til å spisse sin egen med.

Det samme uhell med blyanten hendte ham også inne hos hinduen — et stillferdig menneske, liten, med krum nese. Han skulte hen på oss og var øiensynlig glad da Holmes var ferdig med sine arkitektoniske studier.

Jeg kunde ikke se på Holmes' ansikt om han hadde funnet hvad han søkte.

Men hos den tredje kom vi ikke inn. Døren blev ikke åpnet da vi banket på, og vi hørte bare en strøm av skjellsord lyde innenfra.

«Jeg er like glad hvem De er,» brølte en rasende stemme. «Reis til Bloksbjerg! Imorgen er det eksamen, og jeg vil ikke spille med noen.»

«Et rått menneske,» sa vår fører ganske rød av sinne da vi gikk ned trappen. «Naturligvis skjønte han ikke at det var mig som banket, men i hvert fall var hans opførsel tølperaktig og virkelig mistenkelig under de forhåndenværende omstendigheter.»

Holmes' svar var høist merkelig.

«Kan De si mig nøiaktig hvor høi han er?» spurte han.

«Nei, hr. Holmes, det tør jeg ikke påta mig. Han er høiere enn hinduen, men ikke så høi som Gilchrist. Jeg antar sånn 1,70 vil passe.»

«Det er meget viktig,» sa Holmes. «Og nu, hr. Soames, vil jeg si Dem godnatt.»

«Men du gode Gud, hr. Holmes,» ropte Soames høist fortvilet, «De vil da vel ikke forlate mig så plutselig? Jeg tror ikke De riktig skjønner stillingen. Imorgen er det eksamen. Jeg må vite hvad jeg skal gjøre i aften. Jeg kan ikke la eksamen begynne hvis noen har hatt sine fingrer i opgaven.»

«Det kan ikke gjøres noe mere i aften. Jeg skal komme hit riktig tidlig imorgen. Det er mulig at vi da kan ha fått greie på det. Men imidlertid må De ikke foreta noe som helst — endelig ikke!»

«Godt, hr. Holmes.»

«Vær bare ganske rolig. Vi skal nok greie det. Jeg tar med mig den sorte klumpen og blyantspissen. Godaften.»

Da vi atter var ute i mørket så vi igjen op til de tre vinduer. Hinduen gikk fremdeles op og ned. De to andre så vi ikke.

«Nå, Watson, hvad sier De om dette?» spurte Holmes da vi atter kom ut på gaten. «En pen liten salongsport, hvad? En av disse tre fyrene må det være. Hvem tror De?»

«Han med den grove munnen i øverste etasje ser det ubetinget verst ut for. Hinduen var også en fordektig fyr. Hvorfor gikk han op og ned på gulvet hele tiden?»

«Det har ingenting å si. Mange bruker det når de vil lære noe utenat.»

«Han så så besynderlig på oss.»

Det vilde De også, om en flokk fremmede trengte sig inn til Dem mens De forberedte Dem til eksamen neste dag og hvert øieblikk var kostbart. Nei, det betyr ikke noe. Blyanten og kniven og altsammen var også i orden. Men den fyren optar mig.»

«Hvem?»

«Bannister naturligvis.»

«Hvad har han med det? Han gjorde på mig inntrykk av å være en helt igjennem hederlig mann.»

«På mig også. Og dette er det ubegripelige. Hvorfor skulde en fullstendig hederlig mann — nå ja, her har vi en stor butikk. La oss begynne våre efterforskninger her.»

Det var bare fire større papirhandlere i byen, og i hver av dem viste Holmes frem sin blyantsplint og spurte om de hadde den slags blyanter. Alle svarte at de kunde skaffe, men da den var av en ualmindelig tykkelse, hadde de den ikke på lager. Min venn lot ikke til å være nedslått over sine uheldige forsøk, men trakk på skuldrene med en halvt humoristisk resignasjon.

«Nå ja, kjære Watson, denne teori leder altså ikke til noe. Og dog tror jeg ikke vi kommer noen vei uten den. Men hvad ser jeg, klokken er snart ni, og vår vertinne snakket noe om middag halv åtte.

Holmes snakket ikke mere om saken den dag, skjønt han efter vår sene middag satt en lang stund i dype tanker. Klokken åtte neste morgen kom han inn til mig da jeg nettop var ferdig med min påklædning.

«Ja, Watson, nu får vi gå ned til hr. Soames. Kan De gå uten frokost?»

Selvfølgelig.»

«Soames er naturligvis aldeles ute av sig før han får greid saken.»

«Men har De da noe å fortelle ham?»

«Jeg tenker det.»

«Har De dannet Dem en mening om saken?»

«Ja, kjære Watson, jeg har løst gåten.»

«Men hvad nytt kan De ha opdaget siden igår aftes?»

«Det er ikke for ingenting at jeg var oppe av min seng på en så ubeleilig tid som klokken seks. Jeg har løpet minst seks kilometer og ar- beidet ustanselig i to timer for å finne beviset. Og se her har jeg det!»

Han holdt sin hånd frem. Der lå tre små pyramideformede klumper av en sort leret masse.

«De hadde bare to igår, Holmes!»

«Og idag har jeg en til. Fra det sted hvor nr. 3 er kommet skriver de andre to sig også. Nå, Watson? Kom la oss så gå og fri vår venn Soames ut av hans pine.»

Den ulykkelige mann var også i en ynkelig sinnstilstand da vi traff ham. Om noen få timer skulde eksamen begynne, og han visste ennå ikke om han burde offentliggjøre saken eller late som ingenting. Han kunde neppe stå stille så sterk var hans sinnsbevegelse, og han løp bort til Holmes med hendene ivrig fremrakte.

«Gudskjelov at De kommer! Jeg var redd De hadde opgitt det hele i fortvilelse. Hvad skal jeg gjøre? Skal jeg la eksamen begynne?»

«Ja, absolutt.»

«Men denne kjeltringen —?»

«Han skal trekke sig tilbake.»

«Vet De hvem det er?»

«Jeg antar det. Hvis saken skal dysses ned, må vi straks sette en liten krigsrett bestående av oss selv. Sett De Dem der, hr. Soames! Watson, De her! Jeg vil ta plass her i armstolen, midt imellem dere. Jeg tenker vi nu er imponerende nok til å vekke frykt i en skyldbevisst samvittighet. Ring på klokken er De snild!»

Bannister kom inn og vek forskrekket tilbake da han så våre dommeraktige stillinger.

«Vær så snild og lukk døren,» sa Holmes. «Nå, Bannister, vil De være så vennlig å fortelle oss den virkelige sammenheng med det som hendte igår?»

Mannen blev hvit helt op til hårroten.

«Jeg har sagt Dem altsammen.»

«De har ikke noe å tilføre?»

«Nei, ingenting.»

«Ja, så må jeg altså se å hjelpe Dem litt. Da De satte Dem på den stolen der igår, gjorde De det da ikke for å skjule noe som vilde ha røbet hvem som hadde vært her inne?»

Bannisters ansikt blev dødblekt.

«Det er bare en formodning,» sa Holmes, «jeg tilstår åpent at jeg ikke har noe bevis. Men det ser slik ut, eftersom De, straks hr. Soames var gått, slapp ut den mann som hadde gjemt sig i soveværelset.»

Bannister fuktet sine tørre leber.

«Det var ingen mann der.»

«Nei hør nå her, Bannister. Inntil nu kan De kanskje ha snakket sant, men nu vet jeg at De lyver.»

Mannens ansikt blev trossig.

«Nei, det var ingen mann der.»

«Så, så, Bannister!»

«Nel, det var ingen mann der, sier jeg.»

«Når De altså vedblir å påstå det, har jeg ikke mere å spørre Dem om. Vil De behage å bli her inne. Stå der ved soveværelsedøren. Nå, Soames, vil jeg be Dem ha den godhet å gå op til unge Gilchrist og be ham komme her ned»

Et øieblikk efter kom læreren tilbake med studenten. Han var en vakker mann, høi, slank, spenstig, med elastisk gang og et åpent, tiltalende ansikt. Hans forskrekkede blå øine så på enhver av oss og festet sig til slutt forferdet på Bannister.

«Vil De lukke døren,» sa Holmes. «Nå, hr. Gilchrist, her er vi ganske alene, og ingen behøver noensinne å få vite hvad som er foregått mellem oss. Vi kan være fullkommen åpne mot hverandre. Vi vil gjerne vite hvordan De, en hederlig mann, kunde bekvemme Dem til en handling som den igår?»

Den ulykkelige unge mann vek tilbake og kastet et blikk fullt av angst og bebreidelse på Bannister.

«Nei, nei, hr. Gilchrist; jeg har ikke sagt et ord — ikke et eneste ord!» ropte tjeneren. —

«Nei, men nu sa De det,» sa Holmes. «Nå, hr. Gilchrist, må De forstå at efter Bannisters siste ord er Deres stilling håpløs og at Deres eneste redning er en åpen tilståelse.»

Gilchrist strøk med hånden over sitt dødbleke ansikt. Derpå kastet han sig ned på kne ved bordet og skjulte sitt ansikt i hendene og brøt ut i voldsom gråt.

«Så, så,» sa Holmes vennlig; «det er menneskelig å feile, og De er i det minste ikke noen forherdet forbryter. Kanskje det vilde bli bedre for Dem om jeg forteller hr. Soames hele sammenhengen, så kan De rette på mig hvis jeg sier noe galt. Skal jeg det?»

«Fra det øieblikk, hr. Soames, at De sa mig at ingen, ikke engang Bannister, kunde vite at opgaven var i Deres kontor, begynte jeg å gjøre mig op en bestemt mening om saken. Boktrykkeren kunde ikke mistenkes. Han kunde Jo gjøre sig kjent med opgaven på sitt kontor.

Hinduen satte jeg også ut av betraktning. Hvis opgaven var sammenrullet, kunde han umulig vite hvad det var for papirer. På den annen side vilde det være et nesten utenkelig sammentreff at en mann skulde gå inn i værelset og at disse papirene da tilfeldigvis skulde ligge på bordet. Jeg forkastet straks den tanken. Den mann som gikk derinn visste at opgaven var der. Hvorledes visste han det?

Jeg betraktet nøie vinduet i Deres leilighet. De moret mig ved å anta at jeg trodde at noen skulde ha våget sig inn gjennem det ved fullt dagslys og like for øinene på folk i alle de vinduene som vender rett imot.

Det kunde aldri gått. Jeg målte bare hvor høi en mann måtte være for å være i stand til i forbifarten å se de papirer som lå her på skrivebordet. Jeg er 1,80 og når jeg anstrengte mig kunde jeg se dem. En som var noe mindre vilde ikke kunnet det. Som De ser hadde jeg allerede dengang grunn til å tro, at hvis en av Deres studenter var usedvanlig høi, så lønnet det sig best å iaktta ham.

Jeg gikk inn og betrodde Dem hvad jeg mente om det som vi fant på det lille bordet. Men mere begrep jeg heller ikke, før De i Deres beskrivelse av Gilchrist omtalte at han var lengdeløper. Da stod saken klar for mig med en gang, og jeg behøvde bare enkelte beviser, som jeg lett kunde skaffe mig.

Det har gått således for sig: Denne unge mann hadde tilbragt sin eftermiddag på en sportsplass, hvor han hadde drevet på med kappløp. Han bar sine piggsko med sig hjem. Disse er, som De vet, forsynt med en del skarpe pigger.

Idet han gikk forbi Deres vindu, kunde han på grunn av sin høide få øie på disse papirene, og han sluttet sig til hvad det var. Men intet vilde være hendt, hvis han ikke hadde sett nøkkelen, som ved Deres tjeners skjødesløshet var blitt stående i døren. En plutselig lyst til å gå inn og se om det virkelig var opgaven kom over ham. Det var ikke noen farlig bedrift, for han kunde alltid foregi som påskudd at han bare var gått inn for å spørre om noe.

Da han nu så at det virkelig var opgaven, gav han efter for fristelsen. Han satte skoene fra sig på bordet. Hvad var det De la fra Dem på stolen ved vinduet?»

«Hanskene,» sa den unge mannen.

Holmes så triumferende på Bannister.

«Han la altså hanskene fra sig på stolen og tok opgaven, spalte for spalte, for å skrive den av. Han tenkte at De vilde komme tilbake gjennem hoveddøren, og at han da vilde kunne se Dem.»

Som vi vet, vendte De tilbake gjennem sidedøren. Plutselig hørte han skrittene Deres. Ut var det ikke mulig å komme. Han glemte hanskene, men fikk skoene med sig og styrtet inn i soveværelset. De ser at riften på bordet er ganske fin i den ene enden, men dypere i retningen mot soveværelset. Bare det er nok til å vise oss at skoen har vært trukket i den retningen, og at gjerningsmannen har gjemt sig der. Lerjorden omkring piggen er blitt liggende igjen på bordet, og en annen klump er løsnet og falt på gulvet i soveværelset. Jeg må tilføie at jeg gikk ut på sportsplassen imorges og undersøkte den skjebnesvangre lerjorden som finnes på plassen der. Jeg tok en prøve med hjem sammen med noe av den fine sagmuggen som er strødd over. for at løperne ikke skal gli.

Er det ikke sant hvad jeg sier, hr. Gilchrist?»

Studenten hadde reist sig i sin fulle høide.

«Jo, hr. Holmes, det er sant.»

«Store Gud, og De har ingenting å tilføie,» utbrøt Soames.

«Jo, hr. Soames, det har jeg; men denne nedverdigende avsløring har rystet og forvirret mig. Her har jeg et brev, hr. Soames, som jeg skrev til Dem tidlig idag morges efter en søvnløs natt. Det var før jeg visste at jeg var opdaget. Her er det, hr. Soames, De vil se at det lyder slik:

«Jeg har bestemt mig til ikke å gå op til eksamen. Jeg er blitt tilbudt en plass ved politiet i Rhodesia og reiser straks til Syd-Afrika.»

«Det gleder mig virkelig å høre at De ikke har ment å ville utnytte den ulovlige fordelen De hadde skaffet Dem,» sa Soames. «Men hvorfor har De forandret beslutning?»

Gilchrist pekte på Bannister.

«Der er den mannen som bragte mig på rett vei igjen,» sa han.

«Hør her, Bannister,» sa Holmes. «De er den eneste som har kunnet lukke den unge mannen ut igjen, siden De jo blev igjen i værelset og må ha stengt døren da De gikk. For krype ut gjennem vinduet var umulig. Kan De nu ikke forklare denne siste gåten for oss og si oss grunnen til Deres handlemåte?»

«Ja, det var liketil nok, hr. Holmes, hadde De bare visst det: men så flink De er, så var det umulig for Dem å vite det. Ser De, før i tiden tjente jeg hos gamle sir Jabez Gilchrist, denne unge herrens far. Da det gikk ut med ham, kom jeg hit; men jeg har aldri glemt min gamle herre, skjønt han ligger i graven. Og jeg passet på hans sønn så godt jeg kunde for gamle dagers skyld.

Da jeg så kom her inn igår eftermiddag, efter at det var opdaget, var den første ting jeg fikk øie på, disse vaskeskinnshanskene til unge hr. Gilchrist. Jeg kjente de hanskene godt, og Jeg skjønte at hvis nu hr. Soames fikk se dem her, så var det ute med ham. Jeg falt ned på stolen og rørte mig ikke før hr. Soames gikk avsted til Dem.

Så kom den unge herren, som jeg har båret på armene mine da han ikke var større enn som så, og bekjente alt sammen for mig.

Var det så ikke en ganske naturlig ting at jeg måtte prøve på å redde ham, og falt det da ikke av sig selv at jeg så godt som jeg var i stand til måtte se til å snakke for ham, som hans far vilde ha gjort, og få ham til å skjønne at han ikke kunde benytte sig av dette? Kan det være noe å si på det?»

«Nei, langt fra!» sa Holmes og reiste sig raskt. «Ja, Soames, nu tenker jeg vi har greid denne lille saken her, og frokosten venter på oss. Kom så, Watson.»

«Hvad Dem angår, unge mann, så håper jeg det må gå Dem godt i Rhodesia. Denne ene gangen falt De dypt. La oss se hvor høit De kan reise Dem i fremtiden.»