Av dr. Watsons optegnelser/02
DE SEKS NAPOLEON-BYSTER
Det var ikke så sjelden at hr. Lestrade fra Scotland Yard kom innom oss, og hans besøk var alltid kjærkomne for Sherlock Holmes. Derved fikk han nemlig leilighet til å holde sig underrettet om alt som hendte på hovedstasjonen.
Til gjengjeld for de nyheter som Lestrade kunde bringe ham, var Holmes på sin side villig til å høre opmerksomt på alle de saker som detektiven var optatt med, og kunde nu og da uten direkte inngripen gi vink og råd fra sin egen lange praksis.
I aften hadde Lestrade snakket om været, avisnytt og sånt. Med en gang blev han taus og dampet tankefull på sin sigar. Holmes så vennlig på ham.
«Nu — har De noe interessant på hånden?» spurte han.
«Å nei, hr. Holmes, ikke noe særlig iallfall.»
«Så fortell mig det da!»
Lestrade lo.
«Vel, hr. Holmes, jeg kan jo ikke nekte at det er noe som optar mig. Men det er en så latterlig sak at jeg ikke riktig visste om jeg torde uleilige Dem med den. Men hvor ubetydelig den enn kan se ut, så er den på den annen side dog besynderlig, og jeg vet jo at De har sans for alt som er utenfor det almindelige. Men i grunnen hører det snarere inn under doktor Watson enn under oss.»
«Sykdom?» sa jeg.
«Sinnssykdom i hvert fall. Og det en besynderlig sinnssykdom. De skulde vanskelig kunne tenke Dem at det i våre dager fantes noen som var besatt av slikt hat til Napoleon den første, at han ødela hver eneste avbildning av ham som falt i hans vei.»
Holmes kastet sig tilbake i stolen.
«Det er ikke noe for mig,» sa han.
«Nei, det var jo det jeg sa. Men når mannen gir sig til å være innbruddstyv bare for å få ødelagt dem, så må jo politiet ta sig av ham.»
Holmes rettet sig op igjen.
«Innbruddstyv! Dette begynner å interessere mig. La mig høre enkelthetene.»
Lestrade tok frem sin notisbok og støttet sin hukommelse ved hjelp av den.
«Det første innbrudd som meldtes blev foretatt for fire dager siden,» sa han. «Det var i butikken til Morse Hudson, som handler med malerier og gipsfigurer i Kennington Road.
Ekspeditøren var nettop gått ut av butikken for et øieblikk, da han hørte at noe blev knust. Han fór inn og fant at en gipsbyste av Napoleon som hadde stått sammen med en del andre på disken, var slått i tusen stykker. Han skyndte sig ut på gaten, men skjønt de forbigående erklærte at de hadde sett en mann løpe ut av butikken, kunde han ikke få øie på kjeltringen. Det hele så ut som en skøierstrek og blev også meldt til konstabelen i distriktet for det. Bysten var ikke mere verd enn noen få shillings, og saken syntes å være altfor ubetydelig til å gjøre noe ved.
Det annet tilfelle var imidlertid alvorligere og av den beskaffenhet at man ikke kan gå det forbi. Det inntraff i natt.
I Kennington Road, et par hundre meter fra Morse Hudsons butikk, bor det en praktiserende læge ved navn Barnicot, som har noe nær den største praksis på sydsiden av Themsen. Hans bolig og egentlige kontor er i Kennington Road; men han har en filial i Lower Brixton Road, to engelske mil derfra.
Denne doktor Barnicot er en begeistret beundrer av Napoleon, og hans hjem er fullt av bøker om ham, malerier av ham og ting som har tilhørt den franske keiser. For kort tid siden kjøpte han av Morse Hudson to gipskopier av Napoleons berømte byste av den franske billedhugger Devine. Den ene av disse anbragte han i sin hall i Kennington Road og den Andre på kamingesimsen i Lower Brixton.
Da doktor Barnicot kom ned imorges, så han til sin forbauselse at det var gjort innbrudd hos ham om natten, men at ingenting var borte med undtagelse av Napoleons-bysten i forstuen. Tyven hadde tatt den med sig ut og kastet den mot havemuren, hvor skårene fantes.»
Holmes gned sig i hendene.
«Dette var virkelig noe nytt,» sa han.
«Jeg tenkte også det vilde more Dem. Men det er ikke slutt med det. Doktor Barnicot kom på sitt kontor i Lower Brixton presis kl. 11, og De kan tenke Dem hans overraskelse, da han straks opdaget at vinduet var brutt op om natten og at hans annen kopi lå i stumper og stykker på gulvet. Den var blitt slått i smadder der den stod. Og ingen av stedene var det noe som helst som kunde bringe oss på spor efter hvilken forbryter eller avsindig mann det var som hadde begått hærverket. Ja, hr. Holmes, mere er det ikke.»
«Det er enestående for ikke å si besynderlig,» sa Holmes. «Må jeg spørre, var de to knuste byster i doktor Barnicots værelser nøiaktig av samme sort som den som blev ødelagt i Morse Hudsons butikk?»
«De var støpt i samme form.»
«Den kjensgjerning taler imot den slutning at mannen som har knust dem skulde ha gjort det av hat til Napoleon. Når man betenker at det finnes hundreder av statuetter i London, av den store keiser, er det neppe tenkelig at den som handlet ut fra en sånn beveggrunn skulde begynne med tre stykker av nettop samme sort.»
«Jeg har tenkt akkurat som Dem,» sa Lestrade. «På den annen side er det ikke andre enn denne Morse Hudson som handler med gipsfigurer i den delen av London, og disse tre var de eneste han har hatt på flere år. Skjønt det som De sier er hundredevis av slike byster i London, er det meget som kan tale for at disse tre er de eneste i denne delen av byen. Derfor vilde en fanatiker herfra sannsynligvis begynne med dem. Hvad mener De, doktor Watson?»
«Det er ingen grenser for hvad en gal mann kan finne på,» svarte jeg. «Vi har jo for eksempel hvad de moderne franske psykologer kaller «fikse idéer» — de kan ytre sig i rene bagateller, mens den som er besatt av dem for øvrig kan være fullkommen frisk. En mann som hadde lest meget om Napoleon eller som kanskje hadde tatt i arv en hel slekts hat mot ham, kunde godt bli besatt av en fiks idé og under innflytelse av den begå gale streker.»
«Den går ikke, kjære Watson,» sa Holmes og rystet på hodet; «for all verdens fikse idéer kunde ikke gi vår interessante monoman beskjed om hvor disse bystene var å finne.»
«Nå, hvorledes vil da De forklare det?»
«Jeg forsøker ikke på å gjøre det. Jeg vil bare peke på at denne ekscentriske gentleman går frem efter en ganske bestemt plan. I doktor Barnicots hall for eksempel, hvor den minste lyd vilde vekke familien, blev bysten bragt ut før den blev knust, mens den derimot i filialen, hvor det var mindre farlig å gjøre litt støi, blev slått i stykker på stedet.
Ja, det kan synes ganske betydningsløst, og dog tør jeg ikke kalle noen ting uvesentlig, når jeg husker på at noen av de prektigste saker jeg har hatt med å gjøre har sett lite lovende ut i begynnelsen. Jeg kan derfor ikke ta det så lettvint med disse tre knuste byster, Lestrade, og det vil interessere mig overordentlig å få høre hvorledes denne merkelige kjede av begivenheter utvikler sig videre.»
Og denne utvikling fikk vi, og det hurtigere enn vi hadde kunnet tenke oss. Jeg holdt på å klæ mig neste morgen da det blev banket på døren, og Holmes kom inn med et telegram i hånden.
Han leste det høit:
«Kom straks, 131, Pitt Street, Kensington.
Lestrade.»
«Hvad betyr det?» spurte jeg.
«Vet ikke — det er kanskje noe angående disse bystene. I det tilfelle har vår venn billedstormeren forlagt sin virksomhet til et annet strøk av byen. Det står kaffe på bordet, Watson, og jeg har en vogn som venter.»
Innen en halv time var vi i Pitt Street, en stille liten gatestump i et av Londons livligste strøk. Nr. 131 var et av en rekke kasseformete, respektable, men høist uromantiske hus. Det stod en nysgjerrig menneskemasse utenfor stakittet. Holmes plystret.
«Her må være foregått noe redselsfullt. Bare legg merke til den visergutten der — kan De ikke se på den lange halsen han strekker at det minst må være mord? Og se her, Watson! De øverste trappetrin er våte og de andre tørre. Fotspor nok i hvert fall. Nå — der står Lestrade i vinduet, og vi vil straks få vite hvad som er på ferde.»
Detektiven tok imot oss med et meget alvorlig ansikt og viste oss inn i et værelse hvor en høist usoignert og ophisset eldre mann i slåbrok gikk op og ned på gulvet. Han blev forestillet for oss som husets eier — hr. Horace Harker, medeier og medarbeider i bladet «Central Press».
«Det er disse Napoleon-bystene igjen,» sa Lestrade. «Det forekom mig igåraftes at dette interesserte Dem, hr. Holmes, og så tenkte jeg De gjerne vilde være til stede her nu. Saken har tatt en meget alvorligere vending.»
«Hvilken vending har saken tatt da?»
«Her er begått et mord. Hr. Harker, vil De fortelle disse herrer nøiaktig hvad som er hendt?»
Mannen i slåbroken vendte sig mot oss med et meget sørgmodig ansikt.
«Ja, det er høist merkelig,» sa han, «jeg som hele mitt liv har gått og samlet nytt om andre, jeg er nu, når det gjelder mig selv, så forvirret og ute av det at jeg ikke kan sette to ord sammen. Hvis jeg var kommet hit som journalist, skulde jeg ha intervjuet mig selv og hatt to spalter i aftennummeret om det. Men nu kaster jeg bort verdifullt stoff ved å fortelle historien om igjen og om igjen for en masse likegyldige mennesker, uten å kunne gjøre noen bruk av det selv. Men jeg kjenner Dem godt av navn, hr. Sherlock Holmes, og kan De forklare mig dette merkelige tilfelle, skal jeg så gjerne fortelle Dem historien.»
Holmes satte sig ned for å høre.
«Alt sammen synes å samle sig omkring denne Napoleon-bysten, som jeg kjøpte til stuen her for omtrent fire måneder siden. Jeg kom over den hos brødrene Harding, to hus fra High Street stasjon.
En stor del av mitt avisarbeide gjør jeg om natten, og jeg skriver ofte til langt ut på morgensiden. Dette var tilfelle i natt. Mens jeg satt på min hybel oppe på kvisten, hørte jeg omkring klokken 3 at det var støi nedenunder. Jeg lyttet litt, men det gjentok sig ikke, og jeg trodde derfor at det måtte komme utenfra.
Men 5 minutter senere lød det plutselig et fryktelig hyl — det skrekkeligste som jeg noen gang har hørt, hr. Holmes. Det vil lyde i mine ører så lenge jeg lever. Jeg blev sittende ganske stiv av skrekk et minutt eller to. Så grep jeg ildraken og gikk nedenunder.
Da jeg kom inn i stuen her, fant jeg vinduet på vid vegg, og jeg så med en gang at bysten var borte fra kaminen. Hvad en innbruddstyv skulde med en slik gjenstand går over min forstand, for det var bare en avstøpning uten noen som helst verdi.
De kan selv se, at hvis man går ut gjennem det åpne vinduet her, kan man nå hen til trappen ved å ta et langt skritt. Det var tydelig at dette hadde mannen gjort, og jeg gikk derfor rundt og lukket op døren.
Da jeg trådte ut i mørket, holdt jeg på å falle over en død mann som lå der. Jeg løp tilbake efter et lys, og der lå det stakkars menneske med et gapende sår i halsen. Trappen flømmet av blod. Han lå på ryggen med knærne optrukne og munnen vidt åpen. Jeg kommer til å se ham for mig i mine drømmer.
Jeg fikk så vidt tid til å slå alarm og så må jeg ha besvimt, for jeg visste ikke noe, før jeg så en konstabel stå bøiet over mig ute i hallen.»
«Hvem er denne myrdede mann?» spurte Holmes.
«Det er intet på ham som viser hvem han er,» sa Lestrade. «De skal få se liket på likhuset. Han er en høi, solbrent, kraftig mann, ikke over tredve. Han er fattig klædt, men gjør ikke inntrykk av å være arbeider. En kniv med hornskaft lå i en blodpøl ved siden av ham. Om det var det våben han blev myrdet med, eller om den tilhørte den døde mannen vet jeg ikke. Det var ikke noe navn på tøiet hans og ingenting i hans lommer uten et eple, noe hyssing, en liten mappe med billeder fra London og et fotografi. Her er det.»
Det var tydelig tatt med et lite apparat. Det forestillet en mann med et markert apefjes, tykke øienbryn og et sterkt fremskutt munnparti som hos en bavian.
«Og hvor er det blitt av bysten?» spurte Holmes efter å ha studert billedet nøie.
«Vi fikk beskjed om den like før De kom,» sa Lestrade. «Den er funnet i haven foran et ubebodd hus i Campden House Road. Den var slått i stykker. Jeg skal akkurat gå dit og se på den. Blir De med?»
«Naturligvis. Jeg må bare se mig litt om her først.»
Han undersøkte gulvteppet og vinduet.
«Fyren må enten ha hatt meget lange ben eller være en overmåte energisk person,» sa han. «Det må sandelig ha vært vanskelig å klyve op på den karmen og åpne det vinduet. Å komme tilbake igjen var forholdsvis lett. Går De med og ser på restene av Deres byste, hr. Harker?»
Den mistrøstige journalist hadde imidlertid satt sig ved skrivebordet.
«Jeg må se om jeg kan gjøre noe ut av det allikevel,» sa han, «skjønt jeg er ikke i tvil om at de første aftenaviser allerede er fulle av nyheter om det. Men sånn er det bestandig med mig. De husker da tribunen falt ned i Doncaster? Jeg var den eneste journalist som var til stede på tribunen, men min avis var den eneste som ikke hadde beretning om begivenheten; jeg var for opskaket til å kunne skrive om det. Og nu er jeg forsent ute med et mord som er begått på min egen trapp!»
Da vi gikk ut av døren, hørte vi hans penn skrape henover papiret.
Det sted hvor den knuste bysten var funnet var bare et par hundre skritt borte. For første gang så vi disse levninger av den store keiser, som hadde bragt denne ukjente i slikt raseri. Bysten lå i gresset knust i mange beter. Holmes tok flere av dem op og undersøkte dem nøie. Jeg så på hans ansikt at han gjorde sig sine egne tanker om det.
«Nu?» spurte Lestrade.
Holmes trakk på skuldrene.
«Det er et langt lerret å bleke,» sa han. «Og dog — og dog — godt, vi har iallfall fått et fingerpek. Å få fatt i denne simple avstøpningen var i denne manns øine mere verd enn et menneskeliv. Det er ett punkt. Dertil kommer den merkelige kjensgjerning at han ikke knuste den i huset eller like utenfor huset, hvis det å ødelegge den var det eneste han vilde.»
«Han er blitt aldeles fortumlet ved plutselig å treffe på den andre fyren. Han har neppe visst hvad han gjorde.»
«Nu ja, det kan være riktig nok. Men jeg vil be Dem legge nøie merke til beliggenheten av dette huset og denne haven hvor bysten er knust.»
Lestrade så sig omkring.
«Det er et ubebodd hus, og så har han vel tenkt at han ikke vilde bli forstyrret i haven.»
«Ja, men det er et ubebodd hus til i denne gaten, og det må han ha passert før han kom til dette. Hvorfor gikk han ikke inn og knuste den der, da han jo måtte forstå at han hvert øieblikk kunde møte noen og bli grepet?»
«Jeg opgir det,» sa Lestrade.
Holmes pekte på gatelykten over våre hoder.
«Han kunde se hvad han gjorde her, og det kunde han ikke der. Det var hans grunn.»
«Ja sandelig tror jeg De har rett» sa detektiven. «Nu da jeg kommer til å tenke på det, så blev doktor Barnicots byste knust like ved siden av hans røde lampe. Ja, hr. Holmes, hvad skal vi gjøre med denne kjensgjerning?»
«Huske den — skrive oss den bak øret. Så kan det jo hende vi finner noe som kan forklare det. Hvad vil De foreslå å gjøre nu, Lestrade?»
«Det første, synes jeg, er å bringe på det rene hvem den døde mann er. Når vi har funnet ut hvem han er og hvem hans feller er, kan vi nok alltid finne ut hvad han hadde å gjøre i Pitt Street i natt, og hvem det var som traff ham og drepte ham på trappen hos hr. Horace Harker. Ja, mener ikke De det samme?»
«Selvfølgelig; og likevel er det ikke nettop sånn jeg vilde gripe saken an.»
«Hvad vilde De gjøre da?»
«Å, De må ikke la Dem påvirke av mig. Jeg foreslår at De følger Deres plan og jeg min. Så kan vi siden sammenligne våre iakttagelser, og jeg tenker det ene vil utfylle det annet.»
«Vel,» sa Lestrade.
«Hvis De går tilbake til Pitt Street, treffer De vel hr. Harker. Si ham fra mig at jeg har opgjort mig en teori, og at det er sikkert at en farlig morder, besatt av raseri mot Napoleon, var i hans hus i natt. Det vil gjøre sig i hans artikkel.»
Lestrade så forbauset på ham.
«Det tror De ikke for alvor.»
Holmes smilte.
«Gjør jeg ikke? Nei, muligens ikke. Men jeg er sikker på at det vil interessere hr. Horace Harker og «Central Press»s abonnenter.
Nu, Watson, vi har et langt og besværlig dagsarbeide for oss. Det vil glede mig, Lestrade, om De vilde se opom til oss i Baker Street i eftermiddag kl. 6. Inntil da skulde jeg gjerne ville beholde dette fotografi, som er funnet i den døde manns lommer. Det er mulig at jeg kommer til å be om Deres følge og bistand ved et lite foretagende som må utføres i natt, hvis mine formodninger skulde vise sig å være riktige. Farvel så lenge og lykke til!»
Sherlock Holmes og jeg spaserte bort til High Street, hvor han gikk inn i Brødrene Hardings butikk, der hvor bysten var kjøpt. En ung ekspeditør gav oss den beskjed, at hr. Harding ikke kom hjem før i eftermiddag, og selv var han ny i forretningen og kunde ikke gi oss noen oplysninger.
Holmes så skuffet og misfornøiet ut.
«Nå ja, vi kan jo ikke vente, at alle ting skal gå aldeles som vi vil, Watson,» sa han endelig. «Vi får komme igjen i eftermiddag og se om vi da kan treffe hr. Harding. Som De nok har merket, prøver jeg å komme efter hvor disse bystene er fabrikert for derved muligens å finne en løsning på gåten. La oss kjøre bort til hr. Morse Hudson i Kensington Road og se om vi kan få vite noe hos ham.»
Efter en times kjøring kom vi til hans butikk. Det var en liten, tykk mann med et rødt ansikt. Han så ut som en riktig sinnatagg.
«Joda, her på disken,» sa han. «Hvad vi betaler skatter og avgifter for, når hvilken som helst banditt kan komme og brekke tingene i stykker for oss, det skjønner ikke jeg. Jovisst var det mig som solgte de to figurene til doktor Barnacot.
Skammelig, min herre! Et nihilistkomplott, — såvidt jeg forstår. Ingen annen enn en anarkist kan finne på å brekke i stykker slike ting. Røde republikanere, det kaller jeg dem for.
Hvor jeg har fått bystene fra, spør De? Jeg skjønner ikke hvad det har med dette å gjøre. Men hvis De endelig vil vite det, så har jeg fått dem fra Gelder & Co. i Church Street i Stepney. Det er et velkjent hus i den branche og har bestått i tyve år.
Hvor mange jeg hadde? Tre — to og en er tre — de to hadde doktor Barnicot, og den tredje blev brukket i stykker ved høilys dag her på min egen disk. Om jeg kjenner dette fotografiet? Nei, det gjør jeg ikke. Ja forresten. Hvad? Det er Beppo. Han var en italiensk gipsarbeider, som var nyttig å ha her i butikken. Han kunde litt billedskjæring og forgylle og ramme inn og litt av hvert sånt. Mannen var ferdig hos mig i forrige uke, og jeg har ikke hørt noe til ham siden. Nei, jeg vet ikke, hvor han kom fra, eller hvor han gikk hen. Nei, jeg hadde ikke noe utestående med ham mens han var her. Han gikk fra mig to dager før bysten blev knust.»
«Nå ja, det er alt hvad vi fornuftigvis kan få vite av Morse Hudson,» sa Holmes, da vi var ute av butikken. «Vi har denne Beppo, som en felles faktor både her og i Kensington, så det lønner sig å kjøre de 15 kilometer derut. Nå, Watson, begir vi oss til Gelder & Co., hvor bystene fabrikeres. Det skal undre mig om vi ikke får vite noe der.»
Vi kjørte gjennem den fornemme verdens London, hotellenes, teatrenes, litteraturens, handelens og sjøfartens London, til vi kom til en forstad nær elven, på et hundre tusen mennesker, hvor det stinker av last og smuss og Europas berme holder til.
I en av hovedgatene, hvor velstående citykjøpmenn før hadde sine butikker, fant vi den billedhuggerforretning som vi søkte. Der var omkring 50 arbeidere på verkstedet.
Chefen, en stor, lys tysker, tok høflig mot oss og svarte greit på alle Holmes' spørsmål. Hans bøker viste at det var tatt kopier i hundrevis av Devine's byste av Napoleon, men at de tre som var blitt sendt til Morse Hudson for et år eller så siden, var halvdelen av et parti på seks, idet de andre 3 var sendt til brødrene Harding i Kensington.
Det var ingen grunn til å tro at disse seks var forskjellige fra de andre avstøpninger. Han kunde ikke tenke sig noen som helst grunn, hvorfor noen skulde vilde ødelegge dem — ja, han måtte le ved tanken. Engrosprisen var 6 shillings; men detaljistene vilde få 12 eller mere.
Avstøpningen var tatt i to halve profiler, som senere blev satt sammen. Arbeidet utførtes i regelen av italienere og i det rum vi var i. Når bystene var ferdige, blev de satt på et bord ute i gangen for å tørre, og senere blev de bragt inn på lageret. Dette var alt hvad han kunde meddele oss.
Men fotografiet gjorde et merkelig inntrykk på chefen. Han blev ganske rød av sinne og øienbrynene blev rynket over hans blå tyske øine.
«Å, for en slyngel,» ropte han. «Ja, jeg skulde mene at jeg kjenner ham. Dette har alltid vært en respektabel forretning, og den eneste gang vi har hatt politi her, skyldtes denne skurken. Nu er det over et år siden. Han hadde brukt kniv på en annen italiener, og så kom han hit på verkstedet med politiet i hælene på sig og blev arrestert her. Beppo het han — hans familienavn har jeg aldri visst. Bevare mig vel for å ta en mann med slikt et fjes i sin tjeneste, men han var en flink arbeider, en av de aller beste.»
«Hvilken straff fikk han?»
«Mannen slapp fra det med livet og han fikk et år. Han er ganske visst kommet ut nå, men han har ikke våget å vise sig her. Vi har en fetter av ham her, og jeg tenker han kan si Dem hvor han er.»
«Nei, nei,» ropte Holmes, «ikke et ord til fetteren — ikke et ord, ber jeg Dem. Saken er meget alvorlig, og jo mere jeg trenger inn i den, dess alvorligere ser den ut. Jeg syntes jeg så i Deres bøker at salget var datert 3. juni ifjor. De kan ikke si mig hvilken dag det var Beppo blev arrestert?»
«Det kan jeg se av lønningslisten,» svarte chefen. «Ja,» sa han efter å ha bladet litt, «han fikk betaling siste gang den 20. mai.»
«Takk,» sa Holmes. «Jeg tror ikke jeg behøver å legge beslag på Deres tid og tålmodighet lenger.»
Med en ny påminnelse om endelig ikke å fortelle noe om våre undersøkelser drog vi tilbake til byen.
Det blev langt ut på eftermiddagen før det blev tid til å sluke en liten lunsj inne på en restaurant. En avis som vi fikk fatt på ved inngangen, hadde en artikkel med overskriften: «Forbrytelse i Kensington. Mord begått av en gal mann.» Innholdet viste at hr. Horace Harker allikevel hadde fått sin beretning i stand. To spalter var fylt med en høist sensasjonell og vidløftig gjengivelse av hele historien.
Holmes stillet avisen op imot opsatsen og leste mens hans spiste. Et par ganger lo han for sig selv.
«Dette er meget godt, Watson,» sa han. «Hør her:
«Det er en tilfredsstillelse å vite at det ikke kan være delte meninger om denne sak, siden hr. Lestrade, en av våre mest erfarne politimenn, og hr. Sherlock Holmes, den berømte spesialist, begge er kommet til det resultat at disse høist merkverdige tilfelle, som har tatt en så sørgelig ende, mere er å tilskrive vanvidd enn overlagt forbrytelse. Noen annen forklaring enn sinnsforvirring kan neppe være mulig.»
«Pressen, Watson, er overmåte nyttig for den som forstår å bruke den. Hvis De er ferdig vil vi kjøre tilbake til Kensington for å høre hvad chefen hos brødrene Harding kan fortelle oss.»
Hr. Harding viste sig å være en kvikk liten mann med et klart hode og en rapp tunge.
«Ja, jeg har lest om det i aftenavisene. Hr. Horace Harker er en av våre kunder. Vi skaffet ham bysten for et par måneder siden. Vi bestilte tre stykker av samme sort hos Gelder & Co. Nu er de solgt alle sammen. Til hvem? Å jeg tenker jeg skal kunne si Dem det, når Jeg ser igjennem vår salgskonto. Ja her har vi det. En til hr. Harker, som De ser, en til hr. Josiah Brown, Laburnum villa, Chiswick, og en til hr. Landeford, Lower Grove Road, Reading. Nei, jeg har aldri sett den fyren, som De her viser mig billedet av. En vilde ikke ha glemt ham, tror De vel? for jeg har sjelden sett et hesligere fjes. Om vi har noen italienere i vår tjeneste? Ja, vi har en hel del blandt våre arbeidsfolk og pussere. Ja, dette er en underlig sak, og jeg håper De vil fortelle mig det, hvis det skulde komme noe ut av Deres undersøkelser.»
Holmes hadde notert adskillig, mens hr. Harding pratet, og jeg kunde se at han var meget tilfreds med den vending saken hadde tatt. Han sa dog ikke annet enn at hvis vi ikke skyndte oss, kom vi for sent til vårt møte med Lestrade.
Og det var riktig nok, for da vi kom hjem til Baker Street, var detektiven der allerede. Vi fant ham gående op og ned på gulvet i febrilsk utålmodighet. Hans overlegne mune viste, at hans dag ikke hadde vært bortkastet.
«Nå?» spurte han. «Vært heldig, hr. Holmes?»
«Vi har hatt en fryktelig travel dag og ikke ganske spilt heller» svarte min venn. «Vi har truffet begge forhandlerne og har vært i engrosforretningen. Jeg kan nu følge hver av bystene helt fra først av.»
«Bystene!» ropte Lestrade. «Nå ja, De har Deres egen metode, hr. Holmes, og det tilkommer ikke mig å kritisere den, men jeg tror nu, at jeg allikevel har gjort et bedre dagsarbeide enn De. Jeg har bragt på det rene, hvem den døde mannen er.»
«De sier ikke det?»
«Og funnet motivet for forbrytelsen.»
«Storartet!»
«Vi har en inspektør, hvis distrikt er Saffron Hill og det italienske kvarter. Nu hadde den døde mann noe katolsk stas rundt halsen; dette sammen med hans hudfarve bragte mig til å tro at han var sydlending. Inspektør Hill kjente ham straks han fikk se ham. Han heter Pietro Vanucci, er fra Neapel og er en av de verste røvere i London. Han står i forbindelse med maffiaen, der, som De vet, er et hemmelig selskap, som ikke engang viker tilbake for mord, når det gjelder å fremme sine formål. Nå ser De hvorledes det begynner å lysne. Den andre fyren er sannsynligvis også en italiener og medlem av maffiaen. Han må ha forgått sig på en eller annen måte, og Pietro må være blitt valgt til å gjøre det av med ham. Sannsynligvis er det fotografiet vi fant i den døde manns lomme, billedet av denne mann. Pietro har villet ha det for hånden for ikke å drepe en feilaktig person. Han følger ham i hælene, ser ham gå inn i huset, venter utenfor, og under basketaket med ham har han selv fått dødsstøtet. Hvad mener De om dette, hr. Holmes?»
«Ypperlig, Lestrade, aldeles ypperlig» eie han. «Men jeg fikk ikke riktig tak i hvad De mente om ødeleggelsen av disse bystene!»
«Bystene! De kan ikke få de bystene ut av Deres hode. Men det er jo ganske uvesentlig det der. Et lite tyveri, 6 måneder i det høieste. Det er morderen det gjelder, og jeg kan fortelle Dem at jeg har alle tråder i min hånd.»
«Og det neste skritt er?»
«Ganske liketil. Jeg skal få Hill med mig ned i det italienske kvarter, finne mannen, hvis fotografi vi har, og arrestere ham for mord. Vil De gå med?»
«Jeg tror ikke det, Jeg tenker vi kan nå målet på en lettere måte. Jeg kan ikke si det for sikkert, fordi altsammen beror på — ja på en omstendighet, som vi ikke er herre over. Men jeg har godt håp, — ja, jeg skal gjerne vedde to mot én på, at jeg, hvis De vil bli med oss i natt, skal kunne overlevere ham i Deres hender.»
«I det italienske kvarter?»
«Nei, jeg tror det er mere sannsynlig at vi finner ham i Chiswick. Hvis De vil være med mig til Chiswick i natt, Lestrade, så skal jeg love å følge med Dem til det italienske kvarter imorgen, og den lille utsettelsen vil ikke gjøre noe fra eller til. Og nu tror jeg at noen få timers søvn vilde gjøre oss godt, for jeg foreslår at vi venter med å dra avsted til klokken 11, og det er neppe trolig at vi er tilbake igjen før imorgen tidlig. De spiser middag med oss, Lestrade, og efterpå kan De ta Dem en lur på sofaen, til vi skal avsted. Imens, Watson, vil De gjøre mig en tjeneste ved å telefonere efter et bud, for jeg skal skrive et brev som må avsted med én gang.
Holmes tilbragte kvelden med å rote i en masse gamle aviser, som vi hadde et helt kott fullt av. Da han var ferdig med det, så han meget seierssikker ut, men sa ikke et ord til noen av oss om resultatet.
For mitt vedkommende hadde jeg skritt for skritt fulgt hans fremgangsmåte; men skjønt jeg ikke kunde begripe det hele, forstod jeg dog så meget at Holmes gikk ut fra, at denne besynderlige mann vilde forsøke å få fatt på de to andre byster, hvorav den ene nettop var i Chiswick. Holmes' hensikt var naturligvis å gripe ham på fersk gjerning, og jeg måtte beundre den list, som min venn la for dagen da han smuglet en falsk teori inn i aftenavisen; derved vilde mannen tro at. han trygt kunde bære sig ad som før.
Jeg blev derfor ikke overrasket da Holmes bad mig ta revolver med. Selv tok han en ladd pistol, som var hans yndlingsvåben.
Klokken 11 holdt vognen ved døren, og så kjørte vi til et sted på den annen side av Hammersmith Bridge. Her fikk vognmannen ordre om å vente. Efter en kort spasertur kom vi til en ensom vei, hvor det lå små hyggelige eneboliger.
I lyset fra gatelykten leste vi Laburnum villa på en portstolpe. Beboerne var tydeligvis gått til ro, for alt var slukket undtagen en liten lykt over døren, som kastet et cirkelformet lys ut over havegangen. Vi skjulte oss innenfor gjerdet.
«Jeg er redd det blir en lang ventetid,» hvisket Holmes. «Vi må takke skjebnen for at det ikke regner. Jeg tror ikke engang vi tør røke for å fordrive tiden. Vi får trøste oss med at det er to muligheter mot én for at vi blir lønnet for vår umake.»
Det viste sig imidlertid at vår vakt ikke skulde bli så lang som Holmes fryktet, og den endte på en høist plutselig og besynderlig måte.
Uten at vi hadde hørt det ringeste i forveien, blev haveporten med en gang lukket op, og en smidig, mørk skikkelse løp lett og spenstig som en katt op imot huset. Vi så ham passere lyset fra lykten over døren og gli inn i skyggen av huset. Det blev en lang pause, og vi tidde ganske stille og holdt pusten. Nu hørtes en svak knirking. Vinduet var blitt lukket op. Det blev igjen stille en lang stund. Fyren hadde banet sig vei inn i huset. Plutselig så vi et lys fra en lommelykt i et av værelsene. Det han lette efter var tydeligvis ikke der, for derefter så vi lysskinnet i et nytt vindu og derpå i enda et.
«La oss gå hen til det åpne vinduet og knipe ham når han kommer ut,» hvisket Lestrade.
Men før vi fikk rørt oss, dukket mannen frem igjen. Da han kom uti lyset, så vi at han hadde noe hvitt under armen. Han så sig stjålent omkring. Stillheten i den øde gaten beroliget ham. Han vendte ryggen mot oss og la det han bar på ned på jorden. Neste øieblikk hørte vi en skarp lyd og derpå noe som singlet.
Mannen var så optatt av det han holdt på med at han ikke hørte at vi snek oss frem i gresset. Med et tigersprang var Holmes bak på ham, og øieblikket efter hadde Lestrade og jeg bundet hans hender og føtter. Da vi vendte ham rundt, stirret et skrekkinnjagende, heslig fordreiet ansikt på oss. Det var mannen på fotografiet.
Men det var ikke vår fange som optok Holmes. Han satte sig på dørtrinet og gav sig nøie til å undersøke det som mannen hadde bragt ut av huset. Det var maken til den Napoleonbysten vi hadde sett samme morgen, og den var slått i stykker akkurat på samme måte.
Holmes holdt hvert enkelt skår op mot lyset, men jeg kunde se at han ikke opdaget noe. Han var nettop ferdig med dette, da lyset i hallen blev skrudd på, døren blev åpnet og husets eier, en jovial, rund figur i skjorte og bukse, presenterte sig.
«Mr. Josiah Brown, formoder jeg?» sa Holmes.
«Ja, og De er uten tvil hr. Sherlock Holmes. Jeg fikk Deres brev og gjorde aldeles som De sa. Vi låste alle dører på innsiden og avventet begivenhetene. Nå, det var da godt De fikk knepet slyngelen. Jeg håper at mine herrer vil se innenfor og ta en forfriskning.»
Men Lestrade var ikke rolig før han hadde mannen under lås og lukke. Vi fikk derfor fatt i vognen vår, og om noen minutter kjørte vi alle fire tilbake til London.
Ikke et ord fra vår arrestant, men hans øine glødet mot oss under det svære, mørke håret, og en gang, da han trodde at min hånd var innenfor hans rekkevidde, snappet han efter den som en sulten ulv.
Vi blev sittende på Scotland Yard mens han blev undersøkt; men man fant bare noen få shillings og en kniv, hvor det var merker av blod.
«Det er all right,» sa Lestrade da vi skiltes. «Hill kjenner alle disse folkene, og han vil nok kunne si oss hvad han heter. De skal få se at min teori om maffiaen er riktig. Men jeg er Dem overmåte takknemlig, hr. Holmes, for den raske måten De fikk tak i ham på. Jeg forstår det allikevel ikke helt.»
«Jeg er redd det blir for sent å forklare det nu,» sa Holmes. «Det er dessuten et par småting som ikke er bragt på det rene ennu, og som det nok er umaken verd å søke opklart. Hvis De vil komme hjem til mig klokken 6 imorgen, tenker jeg at jeg skal kunne si Dem hele sammenhengen med hans virksomhet. Jeg tror den er så temmelig enestående i kriminalhistorien. Hvis jeg tillater Dem, Watson, å skrive mere om mine små foretagender, går jeg ut fra at De vil ofre noen sider på «Napoleon-bystene».»
Da Lestrade kom neste aften, var han ikke lite proppet med oplysninger om vår arrestant. Hans navn lot til å være Beppo, efternavn ukjent. Det var et beryktet menneske blandt italienerne. Han hadde engang vært en dyktig billedskjærer og hadde tjent sitt brød ærlig, men var kommet på gale veier og hadde allerede to ganger vært straffet, en gang for tyveri og annen gang, som vi har hørt, for overfall på en landsmann. Han talte flytende engelsk.
Hans grunn til å ødelegge bystene kunde man ikke forstå, og han nektet å besvare alle spørsmål herom; men politiet hadde opdaget at alle disse bystene var støpt av hans egne hender mens han var hos Gelder & Co.
Holmes hørte høflig og opmerksomt på alt dette, som vi visste før; men jeg, som kjente ham, kunde se at hans tanker var andre steder, og at han ventet utålmodig på noe.
Med en gang gav det et sett i ham, og øinene hans lyste. Det var blitt ringt på entrédøren. Straks efter hørte vi noen komme op trappen, og en eldre herre med et rødt ansikt og grå bakkenbarter blev vist inn. I sin høire hånd holdt han en gammeldags vadsekk, som han satte fra sig på bordet.
«Er hr. Sherlock Holmes her?»
Min venn bukket smilende.
«Ja, og De er hr. Sandeford i Reading?» spurte han.
«Ja, jeg er redd jeg er noe sent ute; men toget var forsinket. De skrev til mig om en byste som jeg har.»
«Nettop.»
«Jeg har Deres brev her. De sa: «Jeg ønsker å komme i besiddelse av en kopi av Devines Napoleon og er villig til å betale 10 pund for det eksemplaret De har.» Er det ikke riktig?»
«Jovisst.»
«Jeg blev meget overrasket over Deres brev, for jeg kunde ikke begripe hvorledes De kunde vite at jeg hadde en slik gjenstand.»
«Jeg forstår godt Deres overraskelse, men forklaringen er ganske liketil. Hr. Harding — i firmaet Brødrene Harding — sa at han hadde solgt Dem sin siste kopi, og han gav mig Deres adresse.»
«Å så. Sa han hvad jeg hadde gitt for den?»
«Nei, det gjorde han ikke.»
Nå, jeg er en ærlig mann, om jeg enn ikke er rik. Jeg gav bare 15 shillings for bysten, og jeg synes De bør vite det før jeg tar imot 10 pund av Dem.»
«Deres betenkeligheter gjør Dem ære, hr. Sandeford. Men jeg foreslo den pris, og jeg akter å stå ved den.»
«Nå, det er meget vennlig av Dem, hr. Holmes. Jeg tok bysten med mig, som De bad om. Her er den.»
Han åpnet vadsekken og satte på bordet vårt et feilfritt eksemplar av den bysten som vi hadde sett mere enn nok av i småbiter.
Holmes tok frem sin lommebok og la en 10-pund-seddel på bordet.
«Vil De være så vennlig å underskrive dette papiret, hr. Sandeford. Det står bare at De overdrar enhver rett De har hatt til denne bysten, til mig. Jeg er en forsiktig mann, hr. Sandeford, og man kan aldri vite hvad som kan hende. Takk, hr. Sandeford, her er pengene. God aften.»
Da mannen var gått, bar Sherlock Holmes sig høist merkelig ad. Han tok først en ren, hvit duk frem av en skuff og bredte den ut på bordet. Derefter stilte han bysten midt på duken. Til slutt tok han sin pistol og gav Napoleon et kraftig slag i hodet.
Bysten gikk i stykker, og Holmes bøide sig ivrig over skårene. Straks efter ropte han høit av glede og holdt op en bit hvori det satt en rund, mørk gjenstand, som rosinen i en plumpudding.
«Mine herrer,» sa han, «la mig få lov til å vise dere den berømte sorte Borgiaperle.»
Lestrade og jeg blev et øieblikk sittende aldeles målløse; derefter gav vi oss plutselig til å klappe i hendene, som ved et særlig vellykket optrin i et skuespill. En rødme fór over Holmes' bleke kinner, og han bukket for oss som en skuespiller som mottar publikums hyldest. For et øieblikk ophørte han å være bare det resonnerende hjernemennesket og viste at han også satte litt pris på å være gjenstand for beundring. Den samme forunderlige, stolte og tilbakeholdne mann, som foraktelig avslo alle offentlige æresbevisninger, kunde bli dypt rørt over en venns umiddelbare utbrudd av begeistring.
«Ja, mine herrer,» sa han, «det er den mest berømte av alle nu eksisterende perler i hele verden, og det har lykkes mig ved en fortsatt rekke av undersøkelser å kunne følge den helt fra fyrsten av Colonnas soveværelse, hvor den forsvant, og til det indre av denne bysten av Napoleon, den siste av de seks avstøpninger som er fabrikert hos Gelder & Co. i Stepney.
De husker nok, Lestrade, for en opsikt det vakte da denne kostbare juvel forsvant, og hvordan alle de anstrengelser som Londons politi satte i verk for å finne den, blev fåfengte. Jeg blev selv spurt til råds, men det var mig ikke mulig å finne noen ledetråd. Man mistenkte fyrstinnens pike, en italienerinne. Det blev bragt på det rene at hun hadde en bror i London; men det var ikke mulig å bevise at de hadde noe med den å gjøre. Pikens navn var Lucretia Venucci, og det er ikke noen tvil i min sjel om at denne Pietro som blev myrdet for to netter siden, var hennes bror. Jeg har funnet datoene i gamle aviser, og jeg ser at perlens forsvinning fant sted akkurat to dager før Beppo blev arrestert for overfallet, og det var i Gelder & Co.s verksted politiet tok ham. Han var da i besiddelse av perlen, som han visstnok må ha stjålet fra Pietro. Han kan ha vært i ledtog med Pietro og kanskje vært mellemmann mellem ham og søsteren.
Men dette har ingen betydning for oss. Hovedsaken er at han hadde perlen hos sig i det øieblikk han blev grepet av politiet. Han skjønte at han måtte være rask i vendingen for å kunne opnå å skjule den kolossale kostbarhet, som ellers vilde bli funnet hos ham ved visitasjonen.
Seks Napoleon-byster stod til tørk i gangen. En av dem var bløt enda. I et øieblikk har Beppo, som var en dyktig arbeider, gjort et lite hull i den bløte gipsen, puttet perlen nedi og klint godt igjen. Det var et utmerket skjulested. Det var ikke sannsynlig at noen vilde finne den der,
Men Beppo blev dømt til et års straffarbeide, og i mellemtiden blev hans byster spredt ut over London. Han kunde ikke få vite hvor perlen var uten ved å knuse bystene. En rysting var ikke tilstrekkelig, for da gipsen hadde vært våt, måtte perlen sannsynligvis ha klebet sig fast, som De også så var tilfelle.
Men Beppo opgav det ikke, og hans søken vidner om megen skarpsindighet og utholdenhet. Gjennem en fetter som arbeider hos Gelder, fikk han greie på hvilke forretninger det var som hadde kjøpt hans byster. Han tok arbeide hos Morse Hudson, og på den måten fikk han fatt i tre eksemplarer. Men perlen var ikke i noen av dem.
Så fikk han gjennem en italiensk handelsbetjent vite hvem som hadde kjøpt de andre tre. Den første var Harker. Der traff han sammen med sin medskyldige, som gjorde Beppo ansvarlig for tapet av perlen, og han stakk ham ihjel i det slagsmålet som opstod.»
«Når det var hans medskyldige, hvorfor gikk han da med billedet hans på sig?» spurte jeg.
«Som et middel til å få høre om ham, hvis han spurte noen fremmed. Det er den sannsynlige grunn. Nå, efter mordet tenkte jeg mig at Beppo snarere kom til å skynde sig enn opsette sitt forehavende. Han måtte være redd for at politiet skulde forstå hans hemmelighet og få tak i ham.
Selvfølgelig kunde jeg ikke vite om han ikke hadde funnet perlen i Harkers byste. Jeg var ikke engang sikker på at det var perlen det gjaldt; men jeg skjønte det var noe han lette efter, siden han gikk forbi det andre huset med bysten for å knuse den der hvor det var en lykt. Da Harkers byste var en av de tre, var chansene nettop som jeg sa, to mot én for at perlen fantes der.
Det var enda to byster, og det var rimelig at han vilde ta den i London først. Jeg underrettet husets eier, og vi var så heldige som mulig. Den gang visste jeg sikkert at det var Borgiaperlen det gjaldt. Den myrdede manns navn overbeviste mig.
Nu var det bare én byste igjen — den i Reading — og perlen måtte finnes i den. Jeg kjøpte den i Deres nærvær av eieren — og der ligger perlen.»
Vi satt stille et øieblikk.
«Ja,» sa Lestrade, «jeg sier bare at jeg har sett Dem gjøre mange vidunderlige ting, hr. Holmes, men aldri noe mere genialt enn dette. Vi er ikke misunnelige på Dem, vi i Scotland Yard. Nei, vi er bare stolte av Dem, og om De kom der ned imorgen, er det ikke en eneste mann, fra den eldste inspektør til den yngste konstabel, som ikke vilde være glad over å få trykke Deres hånd.»
«Takk,» sa Holmes. «Takk,» og da han snudde sig bort, kunde jeg se at han var mere beveget enn jeg noen gang hadde sett ham før. Men straks efter var han atter den klare og praktiske videnskapsmann.
«Gjem perlen i pengeskapet, Watson,» sa han, «og ta frem dokumentene som vedrører Conk-Singleton-bedrageriet. God aften, Lestrade! Skulde det falle noe i Deres vei som jeg kan hjelpe Dem med, skal det være mig en fornøielse.»