Av dr. Watsons optegnelser/01
HISTORIEN OM
CHARLES AUGUSTUS MILVERTON
Det er gått år siden den begivenhet hendte
som jeg her vil fortelle om, men ikke desto mindre kvier jeg mig for å komme tilbake til den.
I lang tid vilde det ha vært umulig å offentliggjøre historien, hvor taktfull man enn kunde ha ønsket å være. Men nu da hovedpersonene er utenfor de menneskelige lovers rekkevidde, og når der vises tilbørlig diskresjon, kan den fortelles uten at noen har skade av det. Den kommer til å skildre et fullstendig enestående tilfelle både innenfor Sherlock Holmes' og min egen praksis.
Leseren må undskylde at jeg undgår å nevne datoen eller enkelte andre ting som måtte kunne bringe ham på spor efter den virkelige begivenhet.
Holmes og jeg hadde vært på en av våre spaserturer om eftermiddagen og kom hjem ved sekstiden. Det var en kald vinterdag. Da Holmes skrudde op lampen, falt lyset på et kort på bordet. Han så på det og kastet det derefter på gulvet med en ytring av misfornøielse.
Jeg tok det op og leste:
CHARLES AUGUSTUS MILVERTON
AGENT
Appledore Towers,
Hampstead.
«Hvem er det?» spurte jeg.
«Det verste menneske i London,» svarte Holmes, idet han satte sig ned foran kaminen og strakte sine ben.
«Står det noe bak på kortet?»
Jeg så efter.
«Kommer kl. 6½.
C. A. M.»
leste jeg.
«Hm! Han vil altså straks være her. Har De ikke en kald, gysende fornemmelse, Watson, når De står foran slangeburet i dyrehaven og ser på disse slimete, giftige krypene med de hatefulle øine og de flate, falske ansikter? Akkurat et sånt inntrykk gjør Milverton på mig. Jeg har i mitt liv hatt med femti mordere å gjøre, men selv den fæleste blandt dem har ikke virket så frastøtende på mig som denne fyren. Allikevel kan jeg ikke la ham være – han kommer i grunnen på min opfordring.»
«Men hvem er han?»
«Det skal jeg si Dem, Watson. Han er kongen blandt alle pengeutpressere. Gud hjelpe den mann og enda mere den kvinne hvis navn og rykte kommer i Milvertons makt. Med smilende ansikt og et hjerte av stein vil han pine og presse dem, til de er fullkommen uttømt. På sitt vis er mannen et geni og vilde ha satt merker efter sig i delikatere forretninger enn hans. Her har De hans fremgangsmåte:
Han lar det komme ut at han betaler meget store summer for brev som kan blottstille rike eller høitstående folk. Han får så sånne varer ikke alene fra utro tjenere og kammerjomfruer, men ofte også fra høitstående skurker, som har vunnet en godtroende kvinnes kjærlighet eller fortrolighet. Han betaler storartet. Jeg vet således at han betalte en tjener 700 pund for en notis på to linjer, men så var også en adelig families ruin resultatet. Alt av den slags som er på markedet går til Milverton, og det er hundreder i denne byen som blekner ved å høre hans navn.
Ingen vet hvor hans klo neste gang vil slå ned, for han er altfor rik og altfor slu til å arbeide fra hånden til munnen. Han kan holde på et kort i årevis for å spille det ut i det øieblikk da det er størst chanse for gevinst.
Jeg sa Dem at han var det verste menneske i London, og jeg spør Dem hvordan skal man betegne den skurk som med kaldt blod og i ro og mak martrer og piner sine medmenneskers sjeler og nerver bare for å gjøre sin spekkede pung enda fullere?»
Jeg hadde sjelden hørt min venn tale med sånn intens harme.
«Men,» sa jeg, «fyren må da kunne rammes av loven?»
«Teoretisk ganske visst, men i praksis ikke. Hvad vil det gagne en kvinne for eksempel å få ham innesperret noen måneder, hvis hun samtidig må bøte for det med sitt livs lykke? Hans ofre tør ikke gjøre motstand. Hvis han bare en eneste gang kom til å presse penger av et uskyldig menneske, skulde vi nok knipe ham; men han er slu som bare pokker. Nei, nei, vi må nok finne på andre midler for å få has på ham.»
«Men hvorfor kommer han her?»
«Fordi en fornem klient har lagt sin bedrøvelige sak i mine hender. Det er Lady Eva Brackwell, den vakreste kvinne i forrige sesong. Hun skal om fjorten dager gifte sig med jarlen av Dovercourt. Nu har denne djevel fått tak i noen uforsiktige brev – uforsiktige, Watson, ikke noe verre, som var skrevet til en fattig ung godseier ute på landet, men de vil være tilstrekkelige til å opheve partiet. Milverton truer med å sende brevene til jarlen, medmindre han får en stor sum penger. Jeg har fått i opdrag å tale med ham og få det ordnet på den lempeligste måte.»
I dette øieblikk hørtes vognrammel nede på gaten. Jeg tittet ut og så en elegant tospent vogn med strålende lykter, som lyste på de blanke, kastanjebrune hester. En tjener lukket op døren, og en liten kraftig herre i langhåret astrakanpels steg ut. Et minutt efter stod han i stuen.
Charles Augustus Milverton var en mann på femti år, med et stort, intelligent hode, rundt, brutalt, glattraket ansikt, et uavbrutt, kaldt smil og to hvasse, grå øine, som lyste bak brede, gullinnfattede brilleglass. Det var noe av Mr. Pickwicks gemyttlighet ved hans ytre, men det falske, stivnede smil og de kalde glimt i hans urolige og gjennemtrengende øine ødela inntrykket. Hans stemme var likeså blid og innsmigrende som hans ansikt, da han rakte frem en fyldig liten hånd, idet han fremmumlet en beklagelse over ikke å ha truffet oss ved sitt første besøk.
Holmes lot som han ikke merket den fremrakte hånd, og så på ham med et ansikt hårdt som granitt. Milvertons smil blev enda bredere; han trakk på skuldrene, tok sin pels av, hengte den med megen omstendighet over en stolrygg og tok så plass.
«Denne herre?» sa han med en bøining henimot mig. «Er det forsiktig? Er det i sin orden?»
«Dr. Watson er min venn og medarbeider.»
«Godt, hr. Holmes. Det var bare i Deres klients interesse at jeg gjorde innvendinger. Emnet er så høist delikat —»
«Dr. Watson har allerede hørt om det.»
«Da kan vi altså begynne. De sier at De optrer på Lady Evas vegne. Har hun gitt Dem fullmakt til å anta mine betingelser?»
«Hvad er Deres betingelser?»
«Syv tusen pund.»
«Og hvis man ikke vil betale?»
«Kjære hr. Holmes, det er pinlig for mig å si det; men hvis pengene ikke er betalt den 14de, vil det ikke bli noe bryllup av den 18de.»
Hans utålelige smil var vennligere enn noensinne.
Holmes tenkte sig om et øieblikk.
«Jeg synes,» sa han endelig, «at De tar denne sak litt for liketil. Jeg kjenner naturligvis innholdet av disse brev. Min klient vil sikkert gjøre hvad jeg tilråder. Og jeg vil råde henne til å fortelle sin tilkommende mann hele historien og stole på hans høisinnethet.»
Milverton klukket.
«De kjenner øiensynlig ikke jarlen,» sa han.
Av det spottende uttrykk i Holmes' ansikt kunde jeg forstå at det gjorde han ganske visst.
«Hvad er det egentlig som er farlig i disse brevene?» spurte han.
«De er morsomme — meget morsomme,» sa Milverton. «Damen var en fortryllende korrespondent. Men jeg kan forsikre Dem om at jarlen av Dovercourt ikke vil sette pris på dem. Men hvis De har en annen mening, så kan vi la det bero med det. Det er en blott og bar forretningssak. Hvis De tror at det er i Deres klients interesse at disse brevene kommer i jarlens hender, vilde det i sannhet være dumt å betale så mange penger for å få dem igjen.»
Han reiste sig og tok sin pels.
Holmes var askegrå av forbitrelse.
«Vent litt,» sa han. «De er for rask. Vi vil selvfølgelig gjøre alt for å undgå skandale i så delikat en sak.»
Milverton lot sig atter gli ned i sin stol.
«Jeg var sikker på De vilde komme til det resultat,» murret han som en katt.
«Vi må imidlertid huske på,» sa Holmes, «at Lady Eva ikke er noen formuende dame. Jeg forsikrer Dem at to tusen pund vilde fullstendig uttømme hennes resurser, og at den sum De nevnte langt vil overstige hennes krefter. Jeg ber derfor at De vil slå av på Deres forlangende og at De vil gi brevene tilbake for den pris jeg foreslår, hvilket er — det forsikrer jeg Dem — det høieste De kan opnå.»
Milverton smilte bredt, og hans øine lyste humoristisk.
«Det er sant hvad De sier om damens resurser,» sa han. «Men på samme tid må De innrømme at en dames giftermål gir slekt og venner en god leilighet til å betenke henne med litt. De skal jo finne på en passende bryllupsgave. Vær viss på at denne lille pakke brev vil skaffe henne større glede enn alle de kandelabrer og kaffekanner som finnes i hele London.»
«Det er umulig,» sa Holmes.
«Bevare mig vel, bevare mig vel, det var da kjedelig,» utbrøt Milverton og tok frem en tykk lommebok. «Jeg kan ikke la være å synes at damen er dårlig tjent med ikke å anstrenge sig litt. Se på denne!»
Han holdt op et lite brev med våpen på konvolutten.
«Denne tilhører — nå — kanskje det ikke er heldig å nevne navn før imorgen tidlig. Men da vil den være i hennes tilkommende ektemanns hender. Og altsammen fordi hun ikke vil skaffe noen usle penger, hvad hun med letthet kunde bare ved å skifte ut sine diamanter med falske.
«Ja, det er riktig synd,» fortsatte han. «Husker De det plutselige brudd mellem den høivelbårne frk. Miles og oberst Dorking? Bare to dager før bryllupet stod det en notis i Morning Post om at forlovelsen var hevet. Og hvorfor? Det er nesten utrolig, men den latterlige sum av 1100 pund vilde ha bragt saken i orden. Ja, er det ikke en ynk! Og her prutter De, en fornuftig mann, om prisen, når Deres klients fremtid og ære er i fare. Jeg er forbauset over Dem, hr. Holmes!»
«Hvad jeg sier er sant,» sa Holmes. «Pengene kan ikke skaffes. Derfor er det bedre for Dem å ta imot den sum jeg byr enn å ødelegge denne kvinnes lykke, hvilket ikke på noe vis kan gagne Dem.»
«Der tar De feil, hr. Holmes. Å vise jarlen brevene vil indirekte være i høi grad innbringende for mig. Jeg har åtte eller ti lignende tilfelle på lager. Hvis de andre får vite at jeg har statuert et alvorlig eksempel med Lady Eva, vilde jeg ha meget lettere for å bringe dem til fornuft. De forstår mig?»
Holmes sprang op fra sin stol.
«Gå bakom ham, Watson. La ham ikke slippe ut! Nu, min herre, er De kanskje så vennlig å vise oss innholdet av denne lommebok.»
Milverton gled så hurtig som en rotte hen og stilte sig op med ryggen mot veggen.
«Hr. Holmes, hr. Holmes,» sa han og pekte på en revolver i den indre frakkelomme. Jeg ventet at De vilde foreta Dem noe originalt. Det har så ofte vært gjort, men til hvilken nytte? Jeg kan forsikre Dem at jeg er vepnet til tennene, og jeg vil ikke betenke mig på å bruke mine våpen, da jeg vet at jeg har loven på min side. Dessuten, hvis De tror at jeg har bragt brevene med mig her i denne lommebok, så tar De overmåte feil. Jeg vilde da ikke gjøre noe så idiotisk. Og nu, mine herrer, jeg har et par små intervjuer som venter på mig i aften, og det er lang vei til Hampstead.»
Han gikk bort og tok sin pels, la hånden på revolveren og vendte sig mot døren. Jeg grep en stol, men Holmes rystet på hodet, og jeg satte den ned igjen. Med et bukk, et smil og et betydningsfullt blink i øiet forsvant Milverton ut av døren, og få minutter efter hørte vi vogndøren slå i og larmen av vognen som kjørte bort.
Holmes blev sittende ubevegelig ved kaminen med hendene dypt begravd i bukselommene, haken ned mot brystet og blikket stivt festet på de glødende kull. I en halv times tid blev han sittende slik taus og stille. Plutselig og med en gestus som tydet på at han hadde fattet sin beslutning, sprang han op og gikk inn i sitt soveværelse.
Litt efter tendte en forranglet, brautende arbeider med bukkeskjegg sin krittpipe ved lampen, før han gikk ut på gaten.
«Jeg vil være tilbake om en stund, Watson,» sa han og forsvant i mørket.
Jeg forstod at han hadde begynt sin kamp med Charles Augustus Milverton; men jeg drømte lite om den besynderlige vending denne kamp skulde ta til slutt.
I noen dager kom og gikk Holmes i dette antrekk til alle døgnets tider, men med undtagelse av at han lot falle en bemerkning om at han opholdt sig i Hampstead og at han ikke lå på latsiden, visste jeg intet om hvad han foretok sig. Men en mørk uværsaften, da stormbygene slo mot vinduene, kom han tilbake fra sin ekspedisjon.
Da han hadde skiftet klær, satte han sig ned foran kaminen og lo hjertelig på sin stille, innadvendte måte.
«De vil visst ikke beskylde mig for å være noen særlig giftelysten mann, Watson?»
«Nei, sikkert ikke!»
«Det vil vel interessere Dem å høre at jeg er blitt forlovet.»
«Kjære venn! Jeg gra....»
«Med Milvertons stuepike.»
«Gode Gud, Holmes!»
«Jeg trengte oplysninger, Watson.»
«Nei, nu går De for vidt, Holmes.»
«Det var et høist nødvendig skritt. Jeg er en rørlegger i god stilling, mitt navn er Escott. Jeg har spasert med henne hver aften, og jeg har pratet med henne. Gode Gud, hvilke samtaler! Men jeg har fått vite alt jeg ønsket. Jeg kjenner Milvertons hus som jeg kjenner min egen bukselomme.»
«Men piken, Holmes?»
Han trakk på skuldrene.
«Ikke noe å gjøre ved det, Watson. Man må spille sine kort som best man kan når det gjelder en slik innsats. Men jeg kan berolige Dem med at jeg har en rasende rival, som sikkert vil stikke mig ut i det øieblikk jeg har vendt henne ryggen. For en deilig aften dette er!»
«Synes De virkelig om dette været?»
«Det passer for mine planer, Watson, jeg akter nemlig å gjøre innbrudd i Milvertons hus i natt.»
Jeg mistet nesten pusten, og jeg følte kuldegysninger nedover ryggen ved disse ord, som blev sagt med dempet, men bestemt stemme. Som et lyn i en mørk natt plutselig kaster lys over hver liten enkelthet i et stort landskap, således syntes jeg i et blink å se alle de forferdelige følger en slik handling kunde få — opdagelsen, arrestasjonen, den glimrende løpebane endt i en uoprettelig fiasko, og min venn selv prisgitt den avskyelige Milvertons nåde.
«For Guds skyld, Holmes, tenk på hvad De gjør,» utbrøt jeg.
«Kjære venn, jeg har tenkt nøie over det. – Mine handlinger er aldri overilet, heller ikke vilde jeg innlate mig på noe så farefullt, hvis det var noen annen utvei. La oss se klart på saken. Jeg går ut fra at De vil innrømme at en slik handling er moralsk forsvarlig, skjønt teoretisk straffbar. Å gjøre innbrudd i hans hus vil ikke si annet enn med makt å ta hans lommebok — noe De sikkert vilde være mig behjelpelig med.»
Jeg tenkte mig om et øieblikk.
«Ja,» sa jeg, «det er moralsk forsvarlig, når vår hensikt bare er å bemektige oss noe som skal brukes i ulovlig øiemed.»
«Nettop. Da det er moralsk forsvarlig, har vi bare å drøfte spørsmålet om den personlige risiko. Og en gentleman kan ikke legge stor brett på den ting, når en kvinne trenger hans hjelp i en fortvilet situasjon.»
«Men De vil kunne komme i en falsk stilling.»
«Javel, det er en del av risikoen. Det er ingen annen tenkelig måte å få fatt i brevene på. Den ulykkelige dame har ikke pengene, og det er ingen av hennes familie som hun tør betro sig til. Imorgen er den siste nådens dag, og kan vi ikke få tak i brevene i natt, vil denne uslingen holde sitt ord og ødelegge henne. Jeg må derfor enten overlate min klient til hennes skjebne eller spille dette siste kort. Mellem oss sagt, Watson, er det en sportsaktig duell mellem denne Milverton og mig. Han hadde, som De så, de beste utsikter fra først av; men min selvaktelse og hensynet til mitt ry driver mig til å kjempe kampen til ende.»
«Ja, jeg liker det ikke; men det kan vel ikke være anderledes,» sa jeg. «Når skal vi avsted.»
«Nei, alvorlig talt, De kan ikke være med.»
«Ja, da går heller ikke De,» sa jeg. «Jeg gir Dem mitt æresord — og jeg har aldri brutt det i mitt liv — på at jeg vil ta en vogn og kjøre direkte til politikammeret og melde Dem, med mindre De lar mig være med på dette eventyret.»
«De kan ikke hjelpe mig allikevel.»
«Hvordan kan De vite det? De kan ikke si hvad som kan hende. Men avsted, jeg har tatt min beslutning. Andre folk enn De kan også ha litt selvaktelse.»
Holmes hadde sett ergerlig ut, men nu blev han blid og klappet mig på skulderen.
«Vel, min kjære venn, la gå. Vi har i flere år delt samme værelse, og det vilde være morsomt om vi endte med å dele samme celle. Jeg behøver ikke å minne Dem om, Watson, at jeg alltid har trodd at jeg vilde være blitt en meget fremragende forbryter. Dette er kanskje den eneste chanse i den retning i mitt liv. Se her!»
Han tok et læretui frem fra en skuff, og da han åpnet det, så jeg en hel del blanke instrumenter.
«Dette er et førsteklasses moderne innbruddsetui, med forniklede brekkjern, diamantegget glasskniv, dirker og alle mulige andre tidsmessige ting, som civilisasjonens fremskritt krever. Her er også min lommelykt. Alt er i orden. Har De et par sko som ikke knirker?»
«Jeg har tennissko med gummisåler.»
«Storartet. Og en maske?»
«Jeg kan lage et par av sort silke.»
«Jeg kan se at De har store naturlige anlegg for den slags ting. Godt, vil De så lage maskene. Vi må ha noe kold aftensmat før vi går. Klokken er nu halv ti. Ved ellevetiden skal vi kjøre så langt som til Church Row. Det er et kvarters gang derfra til Appledore Towers. Vi må være i arbeide før midnatt. Milverton sover som en stein og legger sig presis halv elleve, Er vi heldige, er vi tilbake igjen ved to-tiden med Lady Evas brev i lommen.»
Holmes og jeg tok på våre selskapsklær, for at vi kunde tas for to teatergjengere på hjemveien. I Oxford Street praiet vi en vognmann og bad ham kjøre oss til et bestemt sted i Hampstead. Her betalte vi vognen, og med igjenknappede frakker, for det var bitende kaldt, vinden blåste tvers igjennem oss, gikk vi langs kanten av moen.
«Dette foretagende må vi gå særlig forsiktig tilverks med,» sa Holmes. «Disse papirene opbevares under sikkerhetslås i mannens kontor, og dette støter umiddelbart op til hans soveværelse. Men som alle sånne mennesker, som steller godt med sig selv, sover han som en stein. Agatha — min «forlovede» — sier at tjenerne spøker sig imellem med at det er umulig å vekke herren. Han har en sekretær, som går fullstendig op i hans interesser og ikke viker fra kontoret hele dagen. Derfor må vi gjøre det om natten. Men så har han et best av en hund, som går løs i haven. Jeg var hos Agatha sent to kvelder i trekk, og da lokket hun dyret til sig mens jeg passerte.
Her er huset. Der har vi porten — nu til høire mellem laurbærtrærne. Det er best vi tar maskene på oss her. De ser det finnes ikke spor av lys i noen av vinduene; det er som det skal være.»
Med våre sorte silkemasker, som gjorde oss høist skrekkinnjagende å se på, listet vi oss op til det mørke huset. En muret veranda strakte sig langs den ene siden; flere vinduer og to dører førte ut til den.
«Det er hans soverum,» hvisket Holmes. «Denne dør går like inn til hans kontor. Den vilde passe ypperlig for oss, men den er lukket med lås og slå, og dessuten kunde vi lett komme til å gjøre for mye larm med den. La oss gå rundt dit! Der er et drivhus, derfra fører en dør inn til dagligstuen.»
Døren var låst, men Holmes skar et rundt hull i glassruten og vridde nøkkelen om innenfra. Øieblikket efter hadde han lukket døren bak oss, og vi var nu blitt forbrytere i lovens øine. Drivhusets tunge, ophetede luft og den sterke, kvelende lukt av de eksotiske vekster slo oss i møte.
Holmes grep min hånd i mørket og ledet mig raskt forbi grenene som slo oss i ansiktet. Han hadde en merkelig, omhyggelig opøvd evne til å se i mørket. Mens han vedblev å holde mig i hånden, lukket han op døren, og jeg følte ubestemt at vi var kommet inn i et stort værelse hvor det for en liten stund siden var røkt sigar. Han følte sig frem mellem møblene, åpnet en dør til og lukket den efter oss.
Da jeg strakte hånden frem, fikk jeg fatt i forskjellige frakker som hang på veggen, og forstod at vi var i en entré. Vi gikk videre, og Holmes lukket sakte op en dør på høire side.
Noe fløi like imot oss, og jeg følte hjertet i halsen, men kunde neppe bare mig for å le da jeg opdaget at det var en katt. Det brente i kaminen i dette værelset, hvor også luften var tung av tobakksrøk.
Holmes gikk inn på tåspissene, ventet til jeg var kommet efter, og lukket så døren lydløst. Vi var i Milvertons kontor. En portiere på den borterste veggen viste oss at det var døren til soveværelset.
Her brente et godt bål, som oplyste værelset fullstendig. Nær døren så jeg det gav gjenskinn i en elektrisk knapp, men det var unødvendig å trykke på den, selv om det hadde vært ganske ufarlig. På den ene siden av kaminen hang en tung gardin, som dekket det vinduet vi hadde sett utenfra. På den andre siden førte døren ut til verandaen.
Et skrivebord stod midt i værelset og foran dette en arbeidsstol trukket med skinnende rødt lær. Rett overfor var en bokhylle med en byste av Athene. I kroken mellem bokhyllen og veggen stod et høit, grønt pengeskap, hvis blanke beslag gav gjenskinn av lyset. Holmes listet sig dit og tok det i øiesyn.
Derefter bøiet han sig henimot soveværelsedøren og stod med fremstrakt hals og lyttet skarpt. Det hørtes ingen lyd der inne fra.
Jeg kom imidlertid til å tenke på at det vilde være klokt å sikre sig en utgang gjennem verandadøren; derfor undersøkte jeg den. Til min overraskelse var den hverken låst eller slåen satt for! Jeg rørte ved Holmes' arm, og han vendte sitt maskerte ansikt i den retning. Jeg så han stusset, og han var sikkert like så forbauset som jeg.
«Dette synes jeg ikke om,» hvisket han tett inn til mitt øre. «Jeg kan ikke begripe det. Ja, vi har i hvert fall ikke noen tid å spille.»
«Kan jeg gjøre noe?»
«Ja, stå ved døren. Sett slåen for, hvis De hører noen nærme sig, så kan vi gå ut den veien vi kom. Kommer noen den annen vei, kan vi gå gjennem døren, hvis vi er ferdige, eller i motsatt fall skjule oss bak disse gardiner. Forstår De?»
Jeg nikket og stillet mig ved døren. Min første følelse av frykt var gått over, og jeg fant det til en avveksling enda mere spennende å være med på en «forbrytelse» enn på en «opdagelse». Bevisstheten om vår motstanders skurkaktighet, det høie mål vi hadde satt oss, og at dette bare var uegennyttig og ridderlig, alt bidrog til å gjøre øieblikket både spennende og tiltrekkende. Så langt fra å føle noen skyld, gledet og frydet jeg mig i vår fare.
Med den største beundring så jeg på Holmes mens han åpnet verktøikassen og valgte sitt instrument med samme ro og videnskapelige nøyaktighet som en læge ved en vanskelig operasjon. Jeg visste at det var hans største lyst å dirke op sikkerhetslåser, og jeg forstod den glede han følte ved å stå overfor det grønne og blanke uhyre, denne drage som ruget over så mange vakre damers rykte.
Efter å ha brettet op sine ermer — han hadde lagt ytterfrakken på en stol — tok Holmes to drillbor, et brekkjern og noen dirker. Jeg stod ved den midterste døren med mine øine festet på de to andre, ferdig til å møte alle eventualiteter; allikevel var mine planer om hvad det skulde foretas hvis vi blev avbrutt, temmelig uklare.
Holmes arbeidet i en halv time med den største energi, la fra sig et verktøi, tok et annet og brukte dem som en dreven håndverker. Endelig hørte jeg et knepp, den brede grønne døren gikk op, og inni fikk jeg et glimt av en masse papirpakker, hver bundet sammen, forseglet og forsynt med utenpåskrift. Holmes tok en av dem ut, men det var vanskelig å lese ved det flakkende lyset. Han trakk frem sin lille lommelykt, da det var altfor farlig med Milverton i sideværelset å tenne det elektriske lyset.
Plutselig så jeg ham stanse, lytte skarpt, og et øieblikk efter hadde han lukket skapdøren. Han puttet verktøiet i lommene og krøp bak vindusgardinet, idet han gjorde tegn til mig at jeg skulde gjøre likeså.
Først da jeg stod der, hørte jeg hvad han med sine skarpe sanser straks hadde merket. Det lød en støi et steds i huset. Det blev smelt en dør. Så hørtes utydelige stemmer og tunge skritt, som hurtig nærmet sig. De var nu i gangen utenfor kontoret. De stanset ved døren. Den gikk op.
Et skarpt knepp, som om det elektriske lys blev tendt. Døren blev lukket igjen og vi kjente røken av sterk sigar. Skrittene gikk frem og tilbake, frem og tilbake, et par meter fra oss.
Endelig hørte vi at det knirket i en stol og skrittene stanset. Så blev en nøkkel dreiet om i en lås og jeg hørte rasling av papirer.
Hittil hadde jeg ikke våget å kikke ut, men nu gjorde jeg en liten gløtt på gardinet og tittet. Jeg følte Holmes' skulder lene sig mot min og skjønte at han gjorde det samme.
Rett imot oss, og nesten slik at vi kunde nå ham, hadde vi Milvertons brede, runde rygg. Det var tydelig at vi aldeles hadde forregnet oss og at han slett ikke hadde vært i sitt soveværelse, men sittet oppe i et røke- eller biljardværelse i den andre enden av huset, og hvis vinduer vi ikke hadde sett fra haven. Hans store grå hode med den blanke issen var like ved oss. Han lenet sig helt bakover i den røde lærstolen, strakte benene rett ut, og en lang, sort sigar hang ned fra den ene munnviken. Han var klædd i en vinrød røkejakke med sort fløielskrave og halvt militært snitt.
I hånden holdt Milverton et langt rettsdokument, som han leste likegyldig igjennem, mens han blåste sigarrøken uti ringer. Hans makelige stilling og rolige vesen tydet ikke på at han så snart vilde fjerne sig.
Jeg følte Holmes' hånd liste sig inn i min og gi den et beroligende trykk, som han vilde si at han var klar over stillingen og rolig til sinns. Jeg var ikke sikker på at han hadde bemerket, hvad jeg ganske tydelig kunde se fra min plass, at skapdøren ikke var godt lukket, og at Milverton til slutt måtte bli opmerksom på det. I mitt stille sinn foresatte jeg mig øieblikkelig å ville springe frem, hvis han skulde opdage det, kaste min frakk over hans hode, binde ham og overlate resten til Holmes.
Men Milverton så ikke op. Han leste makelig i det papir han holdt i hånden, og side efter side blev snudd mens han fulgte advokatens fremstilling.
Til slutt begynte jeg å tro at han vilde gå og legge sig når han var ferdig med lesningen og sin sigar, men innen han var kommet så langt, inntraff det noe som bragte våre tanker i en ganske annen retning.
Flere ganger hadde jeg lagt merke til at Milverton så på sitt ur og derefter satte sig til rette igjen med et utålmodig uttrykk. Den tanke at han kunde vente besøk til en så usedvanlig tid, var ikke falt mig inn før en svak støi utenfor verandadøren nådde mitt øre.
Milverton lot sine papirer falle og satte sig stivt opreist i sin stol. Jeg hørte atter den svake støien, og så blev det banket ganske sakte på døren.
Milverton reiste sig og lukket op.
«Nå,» sa han, «De er nesten en halv time for sent ute.»
Dette var altså grunnen til at døren var åpen og at Milverton satt oppe. Jeg hørte en sakte rasling av kvinneklær. Jeg hadde trukket gardinene sammen igjen, da Milvertons ansikt var vendt i retning av oss, men nu våget jeg forsiktig å åpne dem en gang til. Han hadde atter satt sig ned, mens sigaren fremdeles hang i den ene munnviken.
Rett imot ham, fullt oplyst av det elektriske lyset, stod en høi, slank, mørk kvinne med slør for ansiktet og en svær kåpekrave slått op omkring halsen. Hun pustet kort og hurtig, og hele hennes skikkelse rystet av den heftigste bevegelse.
«Nå ja, min kjære,» sa Milverton, «De har forstyrret min nattero. Jeg håper De vil vise at De fortjener det. De kunde ikke komme til noen annen tid — hvad?»
Damen rystet på hodet.
«Godt, kunde De ikke, så kunde De ikke. Hvis grevinnen er en hård herskerinne, så har De jo nu leilighet til å hevne Dem på henne. Men Gud velsigne Dem, barn, hvad er det De skjelver for? Det er bra! Ta Dem sammen. La oss så gå over til forretningen.»
Han tok et papir frem av sin skrivebordsskuff.
«De sier at De har fire brev som kompromitterer grevinne d'Albert. De vil selge dem, og jeg vil kjøpe dem. Den sak er således på det rene. Det står bare igjen å bestemme prisen. Jeg skulde forresten gjerne ville se på brevene naturligvis. Hvis det er virkelig gode papirer — bevare mig vel, er det Dem?»
Kvinnen hadde kastet sløret til side uten å si noe og slått kraven ned. Det var et mørkt, vakkert og regelmessig ansikt med en krum nese og med sterke, sorte øienbryn, som skygget over et par kolde, strålende øine, og rette, tynne leber med et illevarslende smil.
«Det er mig,» sa hun. «Den kvinne hvis liv De har ruinert.»
Milverton lo, men hans stemme skalv av skrekk.
«De var så stri,» sa han. «Hvorfor drev De mig til slike ytterligheter? Jeg forsikrer Dem, jeg vilde ikke gjøre en katt fortred, men hver mann har sin forretning, og hvad skal jeg gjøre? Jeg avpasset prisen efter Deres midler. De vilde ikke betale.»
«Så sendte De brevene til min mann — den edleste mann på jorden, en mann hvis skorem jeg ikke var verdig til å løse — og hans hjerte brast av sorg. De husker den siste natten da jeg kom gjennem døren der og tryglet og bønnfalt Dem om barmhjertighet, og De lo mig op i ansiktet, som De nu prøver å le, mens Deres feige hjerte ikke kan hindre at Deres leber skjelver. Ja, De tenkte at De aldri vilde få se mig igjen, men den natten lærte jeg hvordan jeg kunde møte Dem ansikt til ansikt og alene. Vel, Charles Milverton, hvad har De å si?»
«Tro ikke De kan skremme mig,» sa han og reiste sig. «Jeg behøver bare å heve min stemme, så kommer mine tjenere, og jeg skal la Dem arrestere. Men jeg skal tilgi Dem Deres vrede, det er naturlig. Gå straks som De kom, og jeg vil ikke si mere.»
Kvinnen stod med hånden inne på sitt bryst og med det samme drepende smil på sine tynne leber.
«De skal ikke ødelegge flere liv, som De ødela mitt. De skal ikke knuse flere hjerter, som De knuste mitt. Jeg vil befri verden for et giftig kryp. Ta det, din hund, og det! — og det! — og det! — og det!»
Hun hadde trukket frem en liten blank revolver og sendte kule efter kule i Milvertons legeme med munningen to fot fra hans skjortebryst. Han rygget og falt så fremover bordet med et fryktelig skrik, idet han kloret efter papirene. Så reiste han sig op, men fikk enda et skudd og rullet over ende på gulvet.
«De har drept mig,» ropte han og blev så liggende ubevegelig.
Kvinnen så skarpt på ham og trådte med sin hæl på hans ansikt. Hun så igjen nøie på ham, men det kom hverken noen lyd eller bevegelse. Jeg hørte kjolens rasling, natteluften strøk gjennem det ophetede værelset, hevnersken var gått.
Ingen innblanding fra vår side kunde ha reddet mannen fra hans skjebne. Da kvinnen sendte kule på kule inn i Milvertons bryst, holdt jeg på å springe frem, men med et raskt grep om mitt håndledd fikk Holmes stoppet mig.
Jeg forstod meningen med det hårde grep — dette var ikke vår sak; rettferdigheten hadde rammet en skurk; vi hadde våre egne plikter å vareta.
Men neppe var kvinnen kommet ut av døren før Holmes med raske, lette skritt løp over til den andre døren. Han dreiet nøkkelen om. I samme øieblikk hørte vi stemmer i huset og folk som kom løpende til. Revolverskuddene hadde vekket tjenerne.
Med fullkommen ro gikk Holmes hen til skapet, tok hendene fulle av brevpakker og kastet dem alle sammen inn i kaminen. Han tok alt, til skapet var ganske tømt.
Noen dreiet på dørklinken og banket på døren. Holmes så sig hurtig omkring. Det brev som hadde bragt Milverton døden, lå på bordet og fullstendig gjennemtrukket av hans blod. Holmes kastet det inn blandt de brennende papirer.
Så tok han nøkkelen ut av verandadøren, gikk ut efter mig og låste den på utsiden.
«Denne vei, Watson,» sa han, «vi kan klatre over havemuren her nede.»
Jeg hadde ikke trodd at en slik støi kunde ha virket så hurtig. Da vi vendte oss, var hvert eneste værelse i huset oplyst. Hoveddøren stod åpen og folk sprang frem og tilbake foran bygningen. Hele haven var full av folk, og en mann gjorde anskrik med det samme vi forsvant nedover fra verandaen, og fulgte raskt efter oss.
Holmes lot til å være godt kjent på stedet, og han fant lett veien gjennem en lund av små trær; jeg fulgte tett efter ham, mens den forreste av våre forfølgere var like i hælene på oss.
En seks fot høi mur stengte for veien, men Holmes sprang over. Da jeg gjorde det samme, følte jeg at mannen som var bak mig, grep fatt i ankelen min; men jeg kom mig løs og krabbet over den glasstrødde muren. Jeg falt på hodet op i noen busker; men Holmes fikk mig på benene i en fart, og så styrtet vi avsted nedover den store Hampstead-moen.
Vi hadde antagelig sprunget tre kilometer, da Holmes stoppet op og lyttet. Det var ganske stille bak oss. Vi var befridd fra våre forfølgere og frelst.
Da vi dagen efter vårt berømmelige innbrudd hadde spist frokost og satt og røkte vår morgenpipe, kom den meget høitidelige hr. Lestrade fra Scotland Yard. Han blev vist inn i vår dagligstue.
«God morgen, hr. Holmes,» sa han; «god morgen. Må jeg spørre om De er meget optatt for øieblikket?»
«Ikke så meget at jeg ikke har tid til å høre hvad De har å si.»
«Jeg tenkte at De kanskje, hvis De ikke hadde andre ting på hånden, vilde hjelpe oss med en høist merkverdig forbrytelse, som blev begått ute i Hampstead i natt.»
«Kjære Dem!» sa Holmes. «Hvad er det?»
«Et mord — et høist dramatisk og merkelig mord. Jeg vet hvor skarpsindig De er i den slags ting, og jeg vilde betrakte det som en stor tjeneste, hvis De vilde bli med ned til Appledore Towers og gi oss Deres verdifulle råd. Det er ingen almindelig forbrytelse. Vi har hatt vår opmerksomhet henvendt på denne hr. Milverton i noen tid, og — mellem oss sagt — han var en skurk. Han er beskyldt for å sitte inne med papirer som han brukte til pengeutpresning. Disse papirer er alle sammen blitt brent av morderen. Ingen verdigjenstand er tatt, så det er sannsynlig at forbryterne var menn i god stilling, hvis eneste hensikt var å forebygge skandale.»
«Forbrytere!» utbrøt Holmes. «Flere?»
«Ja, det var to stykker. De var meget nær ved å bli grepet. Vi har merker efter deres føtter, og vi har deres signalement. Man kan vedde ti mot én på at man får tak i dem. Den første var litt for rask for dem, men den andre blev grepet av undergartneren og kom først løs efter en hård kamp. Han var en middels høi, kraftig bygget mann — sterke kjever, tykk nakke, mustasjer.»
«Det er temmelig ubestemt,» sa Holmes. «Det kunde likeså godt passe på Watson.»
«Ja, det er sant,» sa inspektøren og gottet sig. «Det kunde godt passe på Watson!»
«Men jeg er redd for at jeg ikke kan hjelpe Dem, Lestrade,» sa Holmes. «Saken er at jeg også har kjent denne Milverton, som jeg anså for en av de farligste menn i London. Det er visse forbrytelser som ikke kan rammes av loven og som derfor til en viss grad berettiger privat inngripen. Nei, det nytter ikke å si noe. Jeg er aldeles bestemt. Min sympati er med forbryterne og ikke med offeret, og jeg vil ikke ha noe med denne sak å gjøre.»
Holmes hadde ikke snakket et ord med mig om det drama som vi hadde vært vidner til, men jeg la hele morgenen merke til at han var i en meget adspredt stemning, og av hans fraværende vesen fikk jeg det inntrykk at han arbeidet med å gjenkalle noe i sin hukommelse. Vi var midt i frokosten da han plutselig sprang op.
«For pokker, Watson, nu har jeg det!» utbrøt han. «Ta hatten Deres! Kom med mig!» Han løp i full fart nedover Baker Street og Oxford Street, til vi nesten var kommet til Regent Cirkus. Her fantes på venstre side av gaten et butikkvindu fullt av fotografier av dagens berømte eller skjønne kvinner og menn.
Holmes øine hadde festet sig ved et av disse billeder, og da jeg fulgte hans blikk, så jeg portrettet av en statelig dame i hoffdrakt med høi diamantkrone på sitt edle hode. Jeg blev stående og stirre på den nydelige krumme nesen, de markerte øienbryn, den bestemte munn og den energiske lille haken.
Jeg blev ganske tung om hjertet da jeg leste hvilket høitstående embede den mektige adelsmann og politiker hadde innehatt som i sin tid hadde hatt henne til hustru.
Mitt blikk møtte Holmes'. Han la fingeren på sine leber idet vi fjernet oss fra vinduet.