Attersyn
Alb. Cammermeyer, (s. 1–2).
Attersyn.
Eg tenkjer paa somangein sloknad Dag,
og liksom Sky og Skodd fyr Vindens Drag,
so gamal Daarskap gjenom Minnet jagar.
Det Godt, eg stundom gjorde daa og daa,
er hist og her ein Flekk af Himlens Blaa,
som fram igjenom Skoddeheimen dagar.
og liksom Sky og Skodd fyr Vindens Drag,
so gamal Daarskap gjenom Minnet jagar.
Det Godt, eg stundom gjorde daa og daa,
er hist og her ein Flekk af Himlens Blaa,
som fram igjenom Skoddeheimen dagar.
Eg frisknar up og kjenner meg som ny.
Men so i ville Jag kjem atter Sky,
og Himlens Blaa fyr meg verdt atter burte.
Det graanar kring meg, og eg fryser bleik;
det bit i Bringa, at eg var so veik,
at slikt i Striden min eg synda turfte.
Men so i ville Jag kjem atter Sky,
og Himlens Blaa fyr meg verdt atter burte.
Det graanar kring meg, og eg fryser bleik;
det bit i Bringa, at eg var so veik,
at slikt i Striden min eg synda turfte.
Aa minnast Hat og Harm er sjukt og saart.
Det dagar up og lagar seg til klaart,
og Sky og Skodd som Røyk til Himils fara.
Og alle dei, eg elskad, stiga fram
fraa blaae Djup ved myrke Skya-Tram
og paa dei gamle Spursmaal kjærlegt svara.
Det dagar up og lagar seg til klaart,
og Sky og Skodd som Røyk til Himils fara.
Og alle dei, eg elskad, stiga fram
fraa blaae Djup ved myrke Skya-Tram
og paa dei gamle Spursmaal kjærlegt svara.
Dei dala ned og leika til og fraa
og med den gamle Elsken paa meg sjaa,
og kviskra til meg om dei gamle Tider.
Det heile Liv kjem att i solblank Dag
med Tungsinn i sit fagre Andlitsdrag.
D’er søtt, om endaa det i Hugen svider.
og med den gamle Elsken paa meg sjaa,
og kviskra til meg om dei gamle Tider.
Det heile Liv kjem att i solblank Dag
med Tungsinn i sit fagre Andlitsdrag.
D’er søtt, om endaa det i Hugen svider.