Amokløper
I mars, i året 1912 hendte et merkelig uheld i
Neapels havn, ved losningen av en stor oversjøisk damper; aviserne bragte fantastisk utsmykkede beretninger om tildragelsen. Skjønt jeg selv
var passager på „Oceania“, var det likeså umulig for
mig som for nogen av de andre å bli vidne til det
eiendommelige optrin, for det hendte om natten
mens skibet losset lasten og tok inn kul. Vi var
gått iland allesammen, i teatret eller på kafé for å
undgå larmen ombord. Men min personlige mening
er at mine formodninger, som jeg dengang ikke sa
høit, likevel innebærer den virkelige forklaring på
den oprivende scene. Så mange år bak efter tør jeg
vel gjengi den fortrolige samtale som gik forut for
denne selsomme episode.
Da jeg på skibskontoret i Kalkutta skulde bestille plass tilbake til Europa med „Oceania“, trak kontorchefen beklagende på skuldrene. Han visste ikke om det blev mulig å skaffe en kahyt. Skibet pleiet altid nu like før regntiden å være fuldtegnet fra Australien, han måtte vente på telegram fra Singapore. Næste dag meddelte han mig til min glede at han kunde skaffe mig plass, men det var en litet komfortabel kahyt, under dekk og midtskibs. Men jeg var utålmodig efter å komme hjem og nølet ikke med å legge beslag på den.
Kontorchefen hadde sagt sandt. Skibet var overfyldt og kahytten elendig, et litet indeklemt firkantet kot like ved maskinen, bare oplyst gjennem en liten rund glasrute. Den tykke kvelende luft luktet av olje og råttenskap; ikke et øieblik fik man være i fred for den elektriske ventilator som lik en forrykt stål-flaggermus surret over ens hode.
Nedenunder stampet og stønnet maskinen lik en kulsjauer som uophørlig maser opover den samme trappen, ovenfra hørte man uavladelig de slepende skritt frem og tilbake på promenadedekket. Derfor flyktet jeg, så snart jeg hadde stuet mine kufferter ned i denne grå skimlede grav, op på dekket igjen. Som ambraduft pustet jeg inn den søtlige milde vind som bleste ut fra land, da jeg steg op fra skibets indre. Men også på promenadedekket var der trangt og urolig; der vrimlet av mennesker som ustanselig gik op og ned og snakket, med den flimrende nervøsitet som innesperret uvirksomhet skaper. Damernes kvidrende fjas, den hvileløse kredsgang på den trange passage, hvor svermen urolig pratende bølget forbi for altid igjen å møtes, gjorde mig formelig ondt. Jeg hadde set en ny verden, hadde i jagende hast optat i mig så mange billeder at de styrtet over hverandre. Nu vilde jeg fordøie dem, fordele, ordne, gjenoplive og utforme de flyktige inntryk, men her på denne overfyldte boulevard var ikke et minuts rast eller ro å få. Linjene i min bok blev utvisket av de ilende skygger fra dem som slentret forbi. Det var umulig å bli alene med sig selv på denne skyggeløse, evig vandrende skibspromenade.
Tre dager forsøkte jeg å se resignert på menneskene, på havet, men det blev sig altid likt, blått og tomt; bare i solnedgangen blev det pludselig overgydt med alle farver. Og menneskene kunde jeg utenad efter tre ganger fire og tyve timer. Hvert ansikt var mig kjendt, indtil lede, damernes høie latter irriterte, to hollandske officerer og naboers støiende trette ergret ikke lenger. Så var flukt den eneste utvei. Men kahytten var het og klam, og i salonen gav engelske misser hele tiden sit dårlige klaverspil til beste i ophakkede valser. Tilslut vendte jeg resolut op og ned på tiden, jeg dukket alt om eftermiddagen ned, efter først å ha bedøvet mig med et par glas øl for å sove over souperen og dansen.
Da jeg våknet, var det helt mørkt og lummert i min lille likkiste av en kahyt. Ventilatoren hadde jeg stanset, så luften klebet sig fet og fuktig til tindingene. Jeg var som bedøvet og trengte minutter for å sanse hvor jeg var. Det måtte ialfald være over midnat, for jeg hørte hverken musik eller de hvileløse, slepende skritt, bare maskinen, denne Leviatans åndende hjerte, støte skibets knirkende skrog frem mot det usynlige.
Jeg famlet mig op på dekket. Det var tomt. Og da jeg løftet blikket op over skorstenens røkspyende tårn møtte mine øine pludselig et magisk lys. Himlen strålte. Den var mørk mot stjernerne som gjennemvevet den med hvitt, men strålte likevel. Det var som et fløielsforheng var trukket for et uhyre lys og de funklende stjerner bare var rifter og huller hvorigjennem dette ubeskrivelige lys skimret frem. Aldrig hadde jeg set himlen slik som i denne nat, så strålende, så stålblå hård og dog funklende, dryppende, susende, veldende av lys som strømmet ned fra månen og stjernerne og syntes å komme fra et brennende hemmelighetsfuldt indre. Som hvitt lakk flimret alle skibets ytterlinjer i månelyset mot det fløilsorte hav, taugene, rærne, alt smalt, alle konturer var dyppet i dette blanke fluidum. Masternes lanterner syntes å sveve i det tomme rum, og over dem utkikens runde øie — jordiske gule stjerner mellem himlens strålende hvite.
Like over mit hode stod det magiske stjernebillede Sydkorset, spikret med glitrende diamantnåler på det usynlige, og syntes å sveve ved skibets let skjelvende bevegelser — op og ned, op og ned hver gang det åndet. Som en gigantisk svømmer skjøv det sig frem gjennem de mørke bølger.
Jeg stod og så op: det var som et bad hvor vannet sank ned fra oven, bare at det var lys isteden, som hvitt og lunkent skyllet over mine hender, la sig på mit hode og mine skuldre og syntes på en vis å trenge inn i mig, for alt det dumpe ubehag i mig var pludselig letnet. Jeg pustet ut; befriet, renset og helt salig følte jeg luftens klare drik på mine leber, den milde, ungt berusende luft, fyldt med duft fra fjerne øers vekster. For første gang siden jeg kjendte skibsplankerne under mig, fik jeg den hellige lyst til å drømme og den mere jordiske til som en kvinde å gi hele mit legeme hen til dette milde som var rundt omkring mig. Jeg vilde legge mig ned og stirre op på de hvite hieroglyfer. Men alle hvilestolene var ryddet vekk, på det tomme promenadedekk var ikke en plass å finde hvor man kunde hvile og drømme.
Så famlet jeg forover mot baugen, ganske blendet av lyset som stadig sterkere syntes å trenge inn på mig fra alle ting ombord. Det gjorde nesten ondt, dette kalkhvite sviende stjernelys; jeg fik trang til å grave mig ned etsteds i skyggen, strekke mig ut på en matte, ikke føle glansen på mig, men bare over mig, gjenspeilet i tingene, slik som man ser et lannskap fra et mørkt rum.
Jeg snublet over tauger, gik forbi jernwincherne og kom tilslut helt forut. Jes stod og så ned, hvordan baugen brøt sig frem i det sorte dernede og skovlet smeltet månelys skummende til begge sider av det risp den gjorde i vannet. Uophørlig hevet og senket plaugen sig i den sorte flytende muld, og jeg følte det overvundne elements hele kval, følte den jordiske krafts hele lyst i dette glitrende spil. Og mens jeg så, glemte jeg tiden. Hadde jeg stått slik et minut eller en time? Skibets kjempestore vugge gynget mig bort fra tiden. Jeg følte bare en tretthet som lignet vellyst. Jeg vilde sove, drømme, og vilde dog ikke bort fra dette trylleri og ned i min kiste. Uvilkårlig søkte jeg med foten og rørte et opkveilet taug. Jeg satte mig ned og lukket øinene, men dog ikke i mørke, for over dem, over mig, fløt sølvlyset. Under mig fornam jeg vannets stille sus, over mig denne verdens hvite, tyste strøm av stjerner. Og efterhånnen beruset dette mit blod, jeg følte ikke lenger mig selv, visste ikke om det var min egen pust eller skibets fjerne hjerteslag jeg fornam, mens jeg fløt bort i denne midnatsverdens hvileløse sus.
En liten tør hoste ved siden av mig fik mig til å fare forskrekket op av mit nesten bevisstløse drømmeri. Mine øine som jeg hittil hadde holdt lukket for ikke å bli blendet av det hvite lys, prøvet å se: likeoverfor mig i skyggen av skansekledningen glimtet det som refleks i et brilleglas, og nu lyste en rund rød glød: en pipe. Da jeg satte mig her, hadde jeg bare stirret ned i den skummende stripe som baugen skar, og op mot Sydkorset, og hadde altså ikke merket denne nabo, som måtte ha sittet urørlig her hele tiden.
Uvilkårlig sa jeg, på tysk, ennu ikke helt klar:
„Undskyld.“
„Å, jeg ber,“ svarte stemmen ut fra mørket, også på tysk.
Jeg kan ikke si hvor underlig og uhyggelig dette stumme naboskap med en jeg ikke så, var. Jeg hadde uvilkårlig følelsen av at dette menneske stirret på mig nøiagtig slik som jeg stirret på ham. Men så sterkt var det hvittflimrende lys ovenfra som bølget om os, at ingen av os var istand til å se mere av den annen end et skyggeagtig omrids. Bare hans pust trodde jeg å høre og den sorklende lyd når han suget sin pipe.
Tausheten blev uutholdelig. Helst var jeg gått min vei, men det så for brysk og pludselig ut. Forlegen tok jeg en cigaret. Fyrstikken flammet op, et sekund var vor trange krok oplyst. Bak to brilleglas så jeg et fremmed ansikt, som jeg aldrig hadde sett ombord, ikke ved måltiderne, ikke på promenaden; og var det at det pludselige lys generte hans øine, eller var det en hallucination: dette ansikt syntes uhyggelig fortrukket, mørkt, og hemmelighetsfuldt. Men før jeg var istand til å se enkeltheterne tydelig, slukte mørket igjen de flyktig oplyste trekk; jeg så bare omrissene av en skikkelse, mørkere enn mørket, og av og til den runde glød fra pipen i det tomme rum. Ingen av os snakket, og denne taushet var trykkende og lummer som selve tropeluften.
Endelig holdt jeg det ikke ut lenger, jeg reiste mig og sa høflig: „Godaften.“
„Godaften,“ svarte det ut fra mørket med en hes, hård, rusten stemme. Jeg famlet mig møisommelig frem langs taugverket forbi stenderne. Da klang skritt bak mig, hurtige og ustø. Det var min nabo. Uvilkårlig stanset jeg. Han kom ikke helt bort til mig; gjennem mørket følte jeg noget som angst og usikkerhet i måten han gik på.
„Undskyld,“ sa han hurtig, „at jeg ber Dem om noget! Jeg — jeg —“ han stammet forlegen og kunde ikke straks gå videre — „jeg — jeg har private — ganske private grunde for å trekke mig tilbake her. En sorg — jeg undgår selskap her ombord. Jeg mener ikke Dem — nei — nei — jeg vilde bare be Dem — jeg vilde være Dem meget taknemlig hvis De vilde la være å nevne til nogen at De har set mig her. Det er — så å si private grunde som avholder mig fra å vise mig blandt mennesker — nu ja — det vilde være pinlig for mig om De lot nogen få vite, — at — nogen — at jeg — her — om natten.“
Han kunde igjen ikke finne ord. Jeg gjorde ende på hans forvirring ved straks å forsikre ham om at jeg skulde gjøre som han ønsket. Vi gav hverandre hånden. Så gik jeg hurtig tilbake til min kahyt og sov en tung søvn, fuld av forvirrede og rotete drømme.
Jeg holdt ord og fortalte ingen ombord om det merkelige møte, skjønt fristelsen ikke var liten. For på en sjøreise blir det aller ubetydeligste til en begivenhet, et seil i horisonten, en delfin som springer, en ny flirt, en flyktig spøk. Dertil var jeg nesten plagsomt nysgjerrig efter å få vite mere om denne usedvanlige passager. Jeg gjennemgik skibslisten for å finne et navn som kunde være hans, jeg mønstret alle mennesker, om nogen av dem kunde tenkes å stå i forbindelse med ham. Hele dagen var jeg besat av en nervøs utålmodighet, og jeg ventet egentlig bare på at det skulde bli aften — om jeg skulde møte ham igjen.
Gådefulde psykologiske ting har en nesten foruroligende makt over mig, det pirrer mig i blodet å opspore tingenes sammenheng, og selsomme mennesker kan ved sit blotte nærvær optende i mig en lidenskap efter å utforske som ikke er ringere end det begjær hvormed man attrår en kvinde. Dagen forekom mig lang, jeg kunde ikke foreta mig noget. Jeg gik tidlig tilsengs, jeg visste jeg vilde våkne ved midnat. Det vilde vekke mig.
Og riktig: Jeg våknet på samme tid som igår nat. På urets radiumskive dekket begge viserne hinannen i en lysende strek. Hurtig steg jeg fra min lumre kahyt op i den ennu lumrere nat.
Stjernene strålte som igår og drysset et diffust lys over det dirrende skib, høit oppe flammet Sydkorset. Alt var som igår — i troperne er dagene og netterne mere ens enn på vore breddegrader — men inni mig var ikke den milde, flytende, drømmende henførelse som igår. Et eller annet drog mig, forvirret mig, og jeg visste hvorhen det trak mig: forover — om han muligens skulde sitte der igjen, den hemmelighetsfulde.
Skibsklokken ringte. Lyden rev mig med; skritt for skritt, motvillig, og samtidig tiltrukket gav jeg efter. Jeg var ennu ikke kommet frem til baugen, da blusset det derborte som et røtt øie, i pipen. Altså sat han der. Uvilkårlig fór jeg tilbake og blev stående. Et øieblik til og jeg vilde være gått min vei. Da rørte noget sig foran i mørket, reiste sig, tok et par skritt, og med ett hørte jeg hans stemme like ved mig, høflig, dempet.
„Tilgi,“ sa han „De vilde åpenbart ha Deres gamle plass, og jeg har følelsen av at De flyktet da De så mig. Bare sett Dem, jeg går straks.“
Jeg skyndte mig å si ham, han måtte bare bli sittende, jeg hadde trukket mig tilbake for ikke å forstyrre ham.
„Mig forstyrrer De ikke,“ sa han med en viss bitterhet, „tvertom, jeg er gla over ikke å være alene en gang. I ti dager har jeg ikke snakket et ord — ja egentlig ikke på mange år — og da er det — så vanskelig — kanske netop fordi man nesten kveles ved å skulle tvinge det altsammen ned hos sig selv. Jeg kan ikke mere bli sittende i kahytten — i denne — likkisten — jeg orker det ikke lenger, og menneskene holder jeg ikke ut, for de ler hele dagen. Det tåler jeg ikke nu — jeg hører det helt ned i lugaren og stopper igjen ørene. Vistnok vet de jo ikke at — nei de vet det ikke — og desuten hvad kommer det disse fremmede ved —“
Han stanset igjen. Pludselig sa han fort:
„Men jeg skal ikke plage Dem! Tilgi min snakkesalighet.“
Han bukket og vilde gå. Men jeg protesterte.
„De plager mig slet ikke. Jeg er også gla over å kunne snakke et par ord i al ro. En cigaret?“
Han tok en. Jeg tendte for ham. Atter så jeg hans ansikt mot den mørke skansekledningen i det flakkende lys, men nu helt vendt mot mig: øinene forsket bak brillene med en ivrig, urolig intensitet. En følelse av uhygge grep mig, jeg forstod at dette menneske nu vilde tale, måtte tale, og at jeg var nødvendig for ham, måtte hjelpe ham.
Vi satte os igjen. Han hadde en hvilestol ved siden av sin og bød mig den. Vore cigaretter glødet, og av den måte hvorpå hans rørte sig skjønte jeg at hans hånd skjalv. Men jeg tidde og tidde. Da spurte hans stemme pludselig ganske lavt:
„Er De svært trett?“
„Nei. Slet ikke.“
Stemmen fra mørket nølet igjen.
„Jeg vilde gjerne spørre Dem om noget. — Det vil si, jeg vilde fortelle Dem noget. Jeg vet, jeg vet meget godt hvor absurd det er å vende mig til den første jeg støter på, men jeg — jeg er i en slik forfærdelig sjelstilstand — jeg er kommet til det punkt, at jeg nødvendigvis må snakke med nogen, ellers går jeg tilgrunde. De vil straks forstå det, når jeg — ja når jeg forteller Dem det — jeg vet De vil kunne hjelpe mig, jeg er helt syk av å tie, og en syk er altid latterlig for andre.“
Jeg avbrøt ham og sa han måtte ikke plage sig selv, men bare fortelle mig. Jeg kunde naturligvis ikke love ham noget, men man må jo erklære sig beredt. Når man ser at nogen er i nød, har man selvsagt plikt til å hjelpe.
„Plikt — erklære sig beredt — plikt til å forsøke — De mener altså også man har plikt — De synes også man har plikt til å erklære sig beredt til hjelp.“
Tre ganger gjentok han denne setning. Det var noget uhyggelig ved denne stumpe innbitte gjentagelse av ordene. Var dette menneske forrykt? Var han drukken? Men som om jeg hadde uttalt min formodning høit, så han pludselig med helt forandret stemme:
„De mener kanske jeg er gal eller beruset. Nei det er jeg ikke — ikke ennu. Men det De sa virket så forunderlig på mig — så selsomt fordi det netop er det som nu piner mig — nemlig om man har plikt til — plikt —“
Han begynte igjen å stamme. Så brøt han av og begynte påny med et rykk.
„Jeg er nemlig lege. Og da gis der ofte slike tilfelde — slike skjebnesvangre — man kan kalde dem grensetilfelde, hvor man ikke vet om man har plikt til — der er nemlig ikke bare en plikt — — den mot andre, — — men også den mot sig selv, mot staten, mot videnskapen. Man skal naturligvis hjelpe, derfor er man jo der — — men slike maksimer er altid kun teoretiske — — hvor langt skal man hjelpe? — — Der er nu De, et fremmed menneske, og jeg ber Dem tie med at De har set mig. Godt, De tier, De gjør Deres plikt. — — Jeg ber Dem tale med mig fordi jeg kreperer av å måtte tie. De er beredt til å høre på mig — godt. Det er jo let nok. Men hvis jeg nu bad Dem ta og kaste mig overbord — da hører jo beredvilligheten, plikten til å hjelpe, op. Et eller annet sted ender den jo — — der hvor ens eget liv begynner, ens eget ansvar. Et steds må den holde op — denne plikten. Eller holder den aldrig op for en lege? Må han være en helgen, en hjelper for alverden bare fordi han eier et diplom med latinsk skrift? Må han virkelig slenge sit eget liv bort, og slå vand i blodet, hvis en kvinde, — — hvis en eller anden — kommer og forlanger han skal være hjelpsom, edel, god? Jo, et steds holder plikten op — — der hvor ens evne svikter, netop der —“
Han tidde igjen og tok sig sammen: Tilgi mig — — jeg kommer så let i affekt — men jeg er ikke beruset, ennu ikke. — — Det forekommer også hyppig nu — — jeg tilstår det rolig — i denne helvedes ensomheten.
Tenk Dem jeg har i syv år levet nesten utelukkende mellem indfødte og dyr — da glemmer man å tale besindig. Når man så åpner sig, flyter man over. — Men vent litt — — jo det var det — — jeg vilde spørre Dem — jeg vilde forelegge Dem et tilfelde — — om man har plikt til å hjelpe — til å yde sin mest opofrende bistand. Om man — — forresten jeg blir vist for lang for Dem. Er De virkelig ikke trett?“
„Nei, slet ikke.“
„Jeg — jeg takker Dem. Vil De ikke ha en dråpe?“
Han hadde famlet bak sig i mørket. Noget klirret — to, tre, ialfall flere flasker, som han hadde stillet bak sig. Han bød mig et glas whisky, som jeg nippet litt til, mens han i ett drag skyllet sit ned. Et øieblik tidde vi begge. Da slog klokken halv ett.
„Altså, jeg vilde gjerne fortelle Dem om et tilfelde. Sætt at en lege i en —— en mindre by — eller egentlig på landet — — en lege som —“
Han stanset igjen. Så rykket han hurtig sin stol bort til mig.
„Det går ikke på denne måten. Jeg må fortelle Dem alt fra begyndelsen, ellers vil De ikke forstå det. Det lar sig ikke utvikle som eksempel, som teori — — jeg må sette Dem inn i mit tilfelde. Det nytter ikke å skjule noget, å forstille sig. For mig kler også menneskene sig nakne og viser mig sit utslet, sin urin, sine ekskrementer — vil man bli hjulpet, må man snakke rent ut og ikke fortie noget. Altså: jeg vil ikke fortelle om en opdiktet leges hendelser, jeg vil kle mig naken og si: Jeg. Skamme mig har jeg nemlig glemt i denne nedrige ensomhet, i dette forbannede land som eter sjelen ut av kroppen på en mann og suger kraften av hans lender.“
Jeg må ha gjort en bevegelse, for han brøt av:
„De protesterer — — jeg forstår, De er begeistret for Indien, for templerne, palmerne, hele romantiken ved en to måneders reise. Ja slik forhekser de en, troperne, når man streifer gjennem dem i jernbane, auto, rikshaw. Jeg følte det heller ikke anderledes, da jeg kom herover for syv år siden. Hvad drømte jeg ikke dengang! Sprogene vilde jeg lære, de hellige bøker vilde jeg lese i urteksten, sykdommene vilde jeg studere, arbeide videnskapelig, utforske de innfødtes psyche — det er jo slik det heter i den europæiske jargon — jeg vilde bli en menneskelighetens, civilisationens missionær. Alle som kommer derut drømmer den samme drøm. Men i det usynlige glashus derute mister man kraften. Feberen — den man får likevel om man tyller aldrig så meget kinin i sig — den setter sig i ens marg — man blir slapp, doven, bløt som en manet. Man blir på en eller annen måte avskåret fra sit eget europæiske vesen, når man kommer bort fra de store byer til slik en sumpstation: før eller senere får enhver sin knekk — — nogen drikker, nogen røker opium, andre igjen pryler, og blir som dyr — — sin skavank får alle. Man lengter efter Europa, drømmer om én dag igjen å kunne spasere på en gate, sitte i et stort lyst værelse, blandt hvite. År efter år drømmer man om det, men kommer så den tid, da man kan ta ferie, er man blit for treg til å reise. Man vet at hjemme er man glemt, fremmed, bare en musling i havet, som hver og en kan trå på. Så blir man og forsumper og forkommer i disse hete fuktige skogene. Forbannet den dagen jeg solgte mig til dette skarns rede.
Forresten, helt frivillig var det jo ikke. Jeg hadde studeret i Tyskland, var blit færdig lege, enddog med ansettelse ved kliniken i Leipzig. Et eller annet sted i en glemt årgang av medicinsk tidsskrift gjorde man dengang meget vesen av en ny injektion, som jeg brukte før nogen annen. Så kom en fruentimmer-historie, — — — en som jeg lærte å kjenne i sykehuset. Hun hadde gjort sin elsker så besatt at han skjøt på hende med revolver, og snart var jeg likeså gal som han. Hun hadde en måte å være kold og hovmodig som gjorde mig vild. Jeg hadde altid latt mig beherske av kvinder som var frekke og despotiske, men denne knekket mig fuldstendig. Jeg gjorde alt hvad hun sa — hvorfor skulde jeg ikke innrømme det, det er otte år siden — for hendes skyld tok jeg av hospitalskassen, og da det blev opdaget var fan løs. En onkel dekket beløpet, men med karrieren var det ute. Netop da hørte jeg, at den hollandske regjering hvervet leger til koloniene og bød håndpenger. Jeg tenkte det måtte være en reel sak, når man gav håndpenger. Jeg visste jo at gravkorsene vokser tre ganger så fort på disse feberplantagene som hos os, men når man er ung tror man jo altid, at feber og død bare rammer de andre. Nå — jeg hadde egentlig ikke noget valg, jeg reiste til Rotterdam, forskrev mig for ti år og mottok en ganske pen haug banknoter. Halvparten sendte jeg hjem, den andre halvparten snøt et fruentimmer i havnekvarteret fra mig, jeg lot hende få alt bare fordi hun lignet den fordømte teven. Uten penger, uten ur, uten illusioner, seilte jeg fra Europa, og jeg var ikke særdeles bedrøvet da vi styrte ut av havnen. Da satt jeg på dekket slik som De nu og som alle sitter, og så på Sydkorset og palmerne. Mit sind åpnet sig for alt dette — skog, ensomhet, stilhet drømte jeg om. Nå — av ensomhet fik jeg mere enn nok. Jeg blev ansatt — — ikke i Batavia eller Surabaya, i en by hvor der var mennesker og klubber og golf og bøker og aviser — men — nå, navnet gjør ingenting fra eller til — i en distriktsstation to dagsreiser fra nærmeste by. Et par kjedelige inntørkede embedsmenn, et par halfcast, det var hele mit selskap, ellers vidt og bredt bare skog, plantager, kratt, sump.
I begynnelsen var det enda nogenlunde: Jeg studerte forskjellig. Engang da viceguvernøren hadde fått et ben knust ved et automobiluheld under inspektionsreisen, foretok jeg uten hjelp en operation på ham som der blev talt meget om. Jeg samlet de innfødtes våben og gift, jeg beskjeftiget mig med hundrede småting for å holde mig våken. Men alt dette varte bare sålenge Europa-kraften ennu var levende i mig; så tørket jeg inn. De par europæere kjedet mig; jeg avbrøt omgangen, drakk og drømte. Jeg hadde nu bare to år igjen, så var jeg fri og kunde vende hjem til Europa med pension og begynne å leve igjen. Egentlig gjorde jeg ikke annet enn å vente — ligge stille og vente. Og slik hadde jeg ennu sittet der, hvis ikke hun — — hvis ikke det var kommet.“
Stemmen i mørket holdt op å snakke. Heller ikke pipen glødet mere. Det var så stille at jeg med en gang igjen hørte vannet bryte og fosse mot baugen og fornam maskinens tunge hjerteslag. Jeg hadde gjerne tendt mig en cigaret, men jeg var redd for refleksen av fyrstikkens hastige bluss i hans ansikt. Han tidde og tidde. Jeg visste ikke om han var færdig, om han døset eller om han sov, han var stum som en død.
Da slog skibsklokken et enkelt sterkt slag: ett. Han fór op: jeg hørte igjen hans glas klirre. Åpenbart grep hans hånd efter whiskyen. En slurk klukket stilt, så begynte stemmen igjen, men nu likesom mere spennt, lidenskapeligere.
„Ja altså — — vent litt — sån var det. Jeg sitter deroppe i mit forbannede rede, sitter urørlig i måneder som en edderkop i sit spinn. Det var like efter regntiden, uke efter uke hadde det plasket på taket, ingen var kommet til mig, ingen europæer. Dag ut og dag inn hadde jeg sittet i mit hus med mine gule kvinder og min whisky. Jeg var netop da helt down, helt syk efter Europa: når jeg leste en eller annen roman om oplyste gater og hvite kvinder, begynte jeg å skjelve. Jeg kan ikke riktig forklare Dem min tilstand, det er en slags tropesykdom, en rasende febril og dog kraftløs nostalgie, som ofte griper en. Slik satt jeg, såvidt jeg husker, med et kart og drømte om å reise.
Da banker det heftig på døren, boyen og en av kvinderne står utenfor, og begge gjør store øine av forundring. De peker og gebærder sig: en dame er her, en lady, en hvit kvinde.
Jeg farer op. Jeg har ikke hørt hverken vogn eller automobil komme. En hvit kvinde her i dette vildnis? Jeg går til trappen, men betenker mig, vender om og kaster et blik i speilet for å stelle litt på mig. Jeg er nervøs, urolig, på en måte plaget av en ubehagelig forutfølelse, for jeg vet ikke et menneske i hele verden som vilde søke mig av venskap. Endelig går jeg ned.
I forværelset venter en dame, hun kommer hastig mot mig. Et tykt automobilslør skjuler hendes ansikt. Jeg vil til å hilse, men hun avbryter mig raskt.
„Goddag, doktor,“ sier hun på engelsk — litt for lett, som om hun på forhånd hadde studeret ut hvad hun skulde si — „undskyld at jeg overfalder Dem. Men vi var tilfeldigvis her — vor automobil venter der borte.“ Hvorfor er hun ikke kjørt frem til huset, fór det lynsnart gjennem mit hode — „da husket jeg at De bodde her. Jeg har hørt så meget om Dem. De har jo rent gjort heksekunster på vice-guvernøren, hans ben er fuldkommen allright, han spiller golf som før. Alle snakker om det nede hos os: vi vilde alle gjerne gi slipp på vor brumbas av en kirurg og de to andre leger også, hvis bare De vilde komme til os. Hvorfor ser vi Dem aldrig dernede? De lever jo som en Joghi?“
Og slik plapret hun videre, hurtigere og hurtigere, uten å la mig komme tilorde. Der er noget nervøst og rastløst i hendes snakkesalighet, jeg blir selv urolig av den.
Hvorfor snakker hun så meget, spør jeg mig selv, hvorfor sier hun ikke hvem hun er, hvorfor tar hun ikke sløret av sig? Har hun feber? Er hun syk? Er hun gal? Jeg blir mere og mere nervøs, for jeg føler det latterlige ved å stå slik stum foran hende og la mig overøse av hendes snak. Endelig gjør hun en stans, og jeg kan be hende komme op. Hun gjør tegn til boyen at han skal vente der, og går foran mig op av trappen.
„Tør jeg by Dem en kop the?“ spurte jeg.
Hun snur sig ikke, står bare og ser på boktitlerne.
Nei takk, doktor — vi må straks videre — jeg har liten tid. Det er bare en liten utflukt. Se der har De Flaubert også, ham elsker jeg — praktfuld, ganske praktfuld, hans „Education sentimentale.“ Jeg ser De leser fransk også. Alt hvad De kan! Ja, tyskerne lærer alting på skolen. Virkelig storartet å kunne så mange sprog. Viceguvernøren sverger til Dem — — han sier De er den eneste som skulde få ham under kniven — vor gode kirurg dur ikke til stort annet enn å spille bridge. Forresten, vet De (hun vendte sig fremdeles ikke om) idag faldt det mig inn, jeg burde selv konsultere Dem engang, og siden vi netop kjørte forbi, tenkte jeg — Men De har kanske meget å gjøre netop — jeg kommer heller igjen en annen gang.“
„Legger du endelig kortene på bordet,“ tenkte jeg straks. Men jeg lot mig ikke merke med noget, bare forsikret det vilde være mig en ære å stå til hendes tjeneste når og hvor hun ønsket.
„Det er ikke noget alvorlig,“ sa hun idet hun vendte sig halvt om og bladet i en bok som hun hadde tat fra hylden, „ikke noget alvorlig — småtterier, kvindeulemper, litt svimmelhet, besvimelser. Idagmorges da vi tok en sving besvimte jeg pludselig — raide morte — — boyen måtte løfte mig op og hente vann. Nå — kan hende chaufføren har kjørt litt fort, tror De ikke det, doktor?“
„Det kan jeg ikke dømme om på stående fot. Har De ofte slike besvimelser?“
„Nei. Det vil si — — i den sisste tid — netop i den allersisste tid — jo — besvimelser og illebefinnende.“
Hun står igjen foran bokhylden, setter boken inn igjen, tar en annen ut og blader i den. Merkverdig, hvorfor blader hun hele tiden så nervøst, hvorfor løfter hun ikke på sløret?
Jeg sier med hensikt ingenting. Det pirrer mig å la hende vente. Endelig begynner hun igjen på sin nonchalante, småsnakkende måte:
„Ikke sannt, doktor, det er ikke noget betenkelig? Ingen tropesykdom — ikke noget farlig?“
„Jeg må først undersøke om De har feber. Vær så venlig å la mig føle Deres puls.“
Jeg går mot hende. Hun viker unnav.
„Neinei, jeg har ingen feber — sikkert, sikkert ikke — jeg har selv målt temperaturen hver dag siden — siden disse besvimelsene begyndte. Ingen feber, altid på streken 36,4. Og maven er iorden.“
Jeg nøler et øieblikk. Hele tiden har jeg en mistanke: jeg skjønner denne kvinde vil noget hos mig, man kjører ikke ut i vildmarken for å snakke om Flaubert. Ett, to minutter lar jeg hende vente.
„Undskyld,“ sa jeg da likefrem „får jeg lov til å stille nogen spørsmål?“
„Naturligvis, doktor! De er jo lege,“ svarer hun, men hun vender alt påny ryggen og er optat av bøkerne.
„Har De hat barn?“
„Ja, en søn.“
„Og har De — har De tidligere — jeg mener dengang — merket noget lignende?“
„Ja.“
Hendes stemme er nu helt forandret. Ganske klar, bestemt, slett ikke plaprende eller nervøs.
„Og kunde det tenkes, at De nu var i en lignende tilstand?“
„Ja.“
Hun lar ordet falde skarpt og skjærende. Ikke en fiber rører sig i hendes nesten bortvendte ansikt.
„Kanske det da var besst, frue, at jeg foretok en almindelig undersøkelse — jeg tør kanske be Dem gå ind i det andre værelse.“
Da vender hun sig pludselig om. Gjennem sløret føler jeg et koldt, beslutsomt blik like mot mit.
„Nei. Det er unødig. Jeg er fuldt klar over min tilstand.“
Stemmen nøler et øieblik. Igjen blinker det fylte glas.
„Hør altså her — men forsøk først å tenke over dette et øieblik. Der trenger en kvinde sig inn til en som holder på å forgå av ensomhet, den første hvite kvinde som på år kommer inn i hans værelse — og med ett føler jeg det, som om der er noget ondt derinne — en fare. På en vis var jeg redd for den jernhårde beslutsomhet hos denne kvinde, som var kommet inn full av smått snak og nu pludselig kom med sin fordring som om hun trakk kniven. For hvad hun vilde ha mig til å gjøre visste jeg straks, det var ikke første gang kvinder bad mig om slikt, men de pleiet å komme anderledes, skamfulde, bønfaldende, med tårer og besvergelser. Men her var en — ja en beslutsomhet som stål, nesten mandig; fra første øieblik forstod jeg, at denne kvinde var sterkere enn jeg — at hun kunde bringe mig under sin vilje, som hun lystet. Men — men der var også noget ondt i mig — manden som vegret sig, en viss bitterhet, for — jeg har jo alt sagt det — fra første stund, ja før jeg hadde set hende, følte jeg denne kvinde som en fiende.
Jeg tidde, tidde — hårdnakket og forbitret. Jeg følte at hun så på mig under sløret, så sterkt og fordrende på mig som om hun vilde tvinge mig til å tale. Men jeg gav ikke så lett efter. Jeg begynte å tale — undvikende, ja ubevisst, apet jeg efter hendes egen pludrende likegyldige måte. Jeg lot som om jeg ikke forstod hende, for — jeg vet ikke om De kan sette Dem inn i dette — jeg vilde tvinge hende til å være tydelig, jeg vilde ikke by mig til, men være den som blev bedt, netop av hende, fordi hun kom på denne overlegne måten, og fordi jeg visste, at ingen ting får mig til å ligge under for kvinder, som netop slikt koldt hovmodig vesen.
Jeg snakket altså rundt om saken — dette var ganske ufarlig, slike besvimelser hørte til tingens regulære forløp, ja de tydet egentlig på en tilfredsstillende utvikling. Jeg citerte tilfelder fra medicinske skrifter, jeg snakket og snakket, lett og likegla som om jeg hele tiden betraktet dette som noget ganske almindelig — og ventet stadig på at hun skulde avbryte mig. Jeg visste, hun ikke kunde holde det ut.
Da skar hun med en håndbevegelse alt mit beroligende snak av.
„Det er ikke det, som gjør mig engstelig, doktor. Dengang jeg fik min lille gut var jeg sterkere, men nu er jeg ikke allright mere, jeg har et hjerte.“
„Å, hjertet,“ gjentok jeg tilsynelatende opskremt, „det skal jeg straks undersøke.“
Og jeg gjorde en bevegelse som for å stå op og hente hørerøret. Men hun brøt tvert av. Stemmen var nu skarp og bestemt som om hun kommanderte.
„Jeg har svakt hjerte, doktor, og jeg må be Dem tro hvad jeg sier. Jeg vil nødig kaste tiden bort med undersøkelser. De kunde gjerne vise mig litt tillid. Jeg mener, jeg har bevist min tillid til Dem.“
Nu var det kamp, åpen utfordring. Og jeg tok imot den.
„Til tillid hører åpenhet, hensynsløs åpenhet. Snakk ret ut. Jeg er lege. Og først og fremst: ta av Dem sløret, sett Dem her og la bøkerne og alle utflukter fare. Man kommer ikke til legen med slør.“
Hun så på mig, høireist og stolt. Et øieblik overla hun. Så satte hun sig og drog sløret op. Jeg så et ansikt, ganske som jeg hadde fryktet, et ugjennemtrengelig ansikt, hårdt, behersket, av en skjønhet som ikke hadde nogen alder, et ansikt med grå engelske øine, som syntes å være aldeles rolige, men bak dem kunde man nok ane ikke så litet lidenskap.
Denne smale sammenknepne mund gav sikkert ikke nogen hemmelighet til pris, hvis den ikke vilde.
Et minut så vi på hverandre — hun på samme tid spørrende og befalende, med en så kold, jernhård grusomhet, at jeg ikke kunde tåle det men så vekk.
Hun banket lett med knoken mot bordet. Altså var hun også nervøs. Da sa hun pludselig og fort:
„Vet De, hvad det er jeg vil, doktor? Eller vet De det ikke?“
„Jeg tror jeg vet det. Men la os heller være tydelige. De vil jeg skal gjøre ende på Deres tilstand, befri Dem fra besvimelserne og ulemperne — ved å fjerne årsaken? Er det så?“
„Ja.“
Ordet hugget som en falløks.
„Vet De også at slike forsøk er farlige — for begge parter?“
„Ja.“
„At det er forbudt i loven!“
„Der er tilfelder hvor det ikke er forbudt, men enddog påbudt.“
„Der kreves legeattest for at det er påtrengende nødvendig.“
„Så vil De finne denne påtrengende nødvendighet. De er jo lege.“
Klart, stivt, uten å blinke, så hun mig i øinene. Det var en befaling. og kujon som jeg var skjalv jeg av beundring for hendes viljestyrke. Men endda krummet jeg mig, endda vilde jeg ikke vise, at jeg alt var knust under hendes hæl.
Ikke så fort — gjøre sig litt kostbar, tvinge hende til å trygle, hvisket en halvt ubevisst lyst i mig.
„Det kommer ikke altid bare an på legens vilje — men jeg er parat til, sammen med en kollega i sykehuset —“
„Jeg vil ikke ha Deres kollega. Jeg er kommet til Dem.“
„Tør jeg spørre: hvorfor netop til mig?“
Hun så koldt på mig.
„Jeg betenker mig ikke på å si Dem det. Fordi De bor så langt borte. Fordi De ikke kjenner mig. Fordi De er en flink lege. Og fordi De —“ her nølte hun for første gang — „vel neppe blir lenge herute, især hvis De — hvis De kunde ta med Dem mange penger.“
Det løp koldt nedover mig. Denne klare, hårde kjøpmannsmessige beregning slog mig i svime. Endnu hadde hun ikke åpnet sin mund for å be, men hadde forlengst beregnet alt, luret mig ut og opsporet mig. Jeg merket, hvordan hendes demoniske vilje fik makt over mig, men jeg verget mig med hele min forbitrelse. Endnu en gang tvang jeg mig til å være helt saklig, ja nesten ironisk.
„Og disse mange penger vilde De tilby mig?“
„For Deres hjelp — og for å reise straks.“
„Vet De at jeg derved vilde tape min pension?“
„Jeg vil holde Dem skadesløs.“
„De er meget åpen. Men jeg forlanger endda mere åpenhet. Hvilken sum har De tenkt Dem som honorar?“
„Tolvtusen gulden, betalbar på check i Amsterdam.“
Jeg skjalv — skjalv av sinne, ja og av beundring. Alt hadde hun beregnet, summen, betalingsmåten, — — hvorved hun tvang mig til å reise. Hun hadde vurderet og kjøpt mig uten å kjenne mig, hadde forføiet over mig, sikker på at hendes vilje vilde seire. Helst hadde jeg slått hende i ansiktet. Men som jeg skjelvende reiste mig — hun hadde også reist sig — og vi stod og stirret hverandre inn i øinene, følte jeg pludselig ved synet av denne fast lukkede mund som ikke vilde be, denne stolte pande som ikke vilde bøie sig, et avsindig begjær. Hun måtte ha følt det, for hun trak øienbrynene op og så ut som om hun vilde vise en påtrengende ubehagelig person bort: der var pludselig nakent hat mellem os. Jeg visste hun hatet mig, fordi hun trengte mig, og jeg hatet hende, fordi hun ikke vilde be. I dette ene sekunds taushet talte vi for første gang helt opriktig sammen. Da bet en pludselig tanke sig fast i mig, som en slange — og jeg sa — — jeg sa hende —
Men vent litt. De vilde ikke kunne forstå det jeg gjorde — det jeg sa — jeg må først forklare Dem, hvordan denne desperate tanke kunde opstå hos mig.“
Igjen klirret glasset i mørket. Og stemmen blev mere oprørt:
„Jeg undskylder mig ikke, jeg vil ikke retfærdiggjøre mig, ikke renvaske mig. Men De vil ellers ikke forstå — jeg vet ikke om jeg nogensinde har været det man kalder et godt menneske, men jeg tror — jeg har idetminste prøvet å hjelpe. I det skitne liv derute var det jo den eneste glede man hadde, når man med den håndfuld videnskap man hadde presset inn i sin hjerne kunde holde et stykke tro vedlike — en slags skaperglede, gudsfryd. Det var virkelig mine skjønneste øieblik, når slik en gul fyr kom, blå av skrekk, med en fot ophovnet av slangebitt og brølte at jeg måtte ikke sette den av — og jeg så virkelig var istand til å redde ham.
Timevis reiste jeg til kvinder som lå i feber — også på samme måten som denne ønsket har jeg hjulpet, alt dengang jeg var i Europa, på kliniken. Men da merket man ialfald at et slikt menneske trengte en, da visste man at man reddet en fra døden eller fra fortvilelse — og det er netop den hjelp man selv behøver: å vite at en anden trenger en.
Men denne kvinde — jeg vet ikke om jeg formår å skildre det for Dem — hun irriterte og ophisset mig til motstand fra første øieblik, hun så hovmodig kom slentrende inn til mig. Hun kaldte på alt det nedkuede, det gjemte, det onde i mig, og jeg satte mig til motverge. At hun spillte damen, utilnermelig, kjølig, og innledet en handel hvor det gjaldt liv eller død, det gjorde mig rasende. Og så — så — ja man blir jo ikke fruktsommelig av å spille golf. Jeg visste — det vil si, jeg må pludselig med en forfærdende tydelighet være kommet til å tenke på, at denne kolde hovmodige skapning som trak øienbrynene høit op over sine ståløine, bare fordi jeg så avvisende, kanske frastøtende, på hende — at hun to-tre måneder iforveien hadde tumlet sig i sengen med en mand, het, som et dyr, hadde stønnet av lyst. Det var denne tanke som brennte sig inn i mig, da hun så på mig så utilnermelig kjølig og hovmodig som en engelsk officer. Jeg blev grepet av spenning, besatt av den tanke å ydmyge hende — fra det øieblik så jeg hendes legeme nakent gjennem kjolen, fra det sekund hadde jeg bare én tanke — å eie hende, å presse et stønn fra denne hårde munn, å føle vellysten hos denne stolte, iskolde — slik som han, den annen, som jeg ikke kjennte.
Det var dette jeg vilde forklare Dem. Så forkommen jeg var, hadde jeg likevel ellers ikke prøvet å utnytte situationen. Men denne gang var det ikke attrå, ikke brunst, ikke noget seksuelt, det sverger jeg — jeg kunde godt tilstå det — men kun begjær efter å bli herre over hendes hovmod — herre, men i egenskap av mann. Jeg tror jeg alt har sagt Dem, at hovmodige, tilsynelatende kjølige kvinder altid har hat makt over mig. Men nu kom ennu det til, at jeg hadde levet syv år her uten å ha hat en hvit kvinde — jeg kjennte ikke til motstand, for disse små sirlige, pludrende hundyr skjelver jo av ærefrykt, når en „herre“ tar dem. De forgår av ydmyghet. Altid er de åpne og til tjeneste med sin lave klukkende latter. Men netop denne underkastelse, dette slavevesen forsimpler nydelsen. Forstår De nu, skjønner De nu, hvor sterkt det måtte virke på mig, da der pludselig dukket op en kvinde, fuld av hat og spotskhet, lukket til fingerspissene og samtidig lysende av hemmelighet og tynget av sin tidligere lidenskap — når en slik kvinde frekkt begir sig inn i buret til en slik mann, et utsultet, avsperret, ensomt menneskebeist? Det var bare dette jeg vilde ha sagt Dem, for at De skulde forstå det andre — det som hendte. Fuld av ond lyst, forgiftet av tanken på hende, besatt av et sanselig delirium, tok jeg mig likevel sammen og spilte den likegyldige. Jeg svarte koldt:
„Tolvtusen gylden? Nei, for det vil jeg ikke gjøre det.“
Hun så på mig og blev blek. Hun forstod vel alt at der ikke lå pengebegjær bak min vegring. Likevel sa hun:
„Hvad forlanger De?“
Jeg gik ikke lenger inn på hendes kjølige tone.
„La os legge kortene på bordet. Jeg er ingen kjøpmann — jeg er den fattige apoteker i Romeo og Julia, som ikke selger sin gift for „corrupted gold“. — Jeg er kanske heller det motsatte av en forretningsmann — på den veien når De ikke frem til å få Deres ønske opfyldt.“
„De vil altså ikke?“
„lkke for penger.“
Et sekund blev det ganske stille mellem os.
„Hvad ellers kan De vel ønske?“
Da holdt jeg ikke igjen lenger.
„Jeg ønsker først og fremst, at De ikke snakker til mig som til en kremmer, men som til et menneske — at De, når De trenger hjelp, ikke straks kommer med Deres sjofle penger, men ber mig, mennesket, om å hjelpe Dem, mennesket. Jeg er ikke bare lege, jeg har ikke alene konsultationstimer — jeg har også andre timer — kan hende De er kommet i en slik time.“
Hun tier et øieblik. Så trekker hun litt på munnen og sier hurtig:
„Altså — hvis jeg ber Dem, da vil De gjøre det?“
„De vil igjen gjøre forretning. De vil bare be, hvis jeg først lover. Først må De be mig, så skal jeg svare Dem.“
Hun kastet hodet tilbake som en uregjerlig hest. Hun ser forbitret på mig.
„Nei. Jeg vil ikke tigge Dem. Heller gå tilgrunde.“
Da grep raseriet mig, det røde sanseløse raseri.
„Når De ikke vil be, da vil jeg forlange. Skulde jeg behøve å være tydeligere — De vet, hvad jeg begjærer av Dem! Da vil jeg hjelpe Dem.“
Et øieblik stirret hun på mig. Da — jeg kan ikke si, hvor forfærdelig det var — da fortrakk hendes ansikt sig, og så — lo hun for første gang, lo med et slikt uttryk av forakt, en forakt som gjorde det av med mig og samtidig beruste mig. Det var en eksplosion, så pludselig, så eruptiv som sprengt løs av en overveldende kraft, denne latter full av forakt — at jeg kunde ha falt ned og kysset hendes føtter.
Det varte bare et sekund, det var som et lyn, som satte hele mit legeme i brand — da vendte hun sig og gik hastig mot døren.
Uvilkårlig vilde jeg følge efter — vilde unnskylde mig, vilde tigge hende — min styrke var med ett helt brutt. Da vendte hun sig ennu en gang om og sa — nei, befalte:
„Understå Dem ikke til å følge efter mig eller efterforske mig — De vilde komme til å angre det.“
Og døren smellte igjen bak hende.“
Igjen et ophold. Igjen taushet. lgjen bare denne susen, som om månelyset strømmet ned. Og så endelig igjen stemmen:
„Døren smallt igjen, men jeg stod ubevegelig på samme flek. Jeg var som hypnotisert av hendes befaling. Jeg hørte hende gå ned av trappen og lukke døren nede — jeg hørte alt, og jeg vilde bare en ting: følge efter hende. Jeg vet ikke om jeg vilde rope hende inn igjen, eller slå hende eller kvele hende — bare at jeg vilde efter hende — efter hende. Og likevel kunde jeg ikke. Mine lemmer var som lammet av et elektrisk støt — jeg var truffet — — truffet i min inderste marg av hendes lynende blik. Jeg vet det kan ikke skildres, ikke forklares — det kan høres latterlig, men jeg stod som naglet, der gik kanske fem, kanske ti minutter, før jeg formådde å flytte en fot.
Men neppe hadde jeg rørt på mig, så var jeg igjen levende, ivrig — nu fløi jeg ned av trappen. Hun kunde jo bare være gått nedover gaten. —
Jeg styrter ut i vognskjulet for å ta cyklen — og suser efter hende. Jeg må — må få fat i hende før hun når bilen — jeg må snakke med hende.
Gaten farer forbi mig i en støvsky — nu først merker jeg hvor lenge jeg må ha stått deroppe. Da — i en sving i skogen like ved stationen ser jeg hende, ser hvordan hun går med forte sikre skritt, fulgt av boyen. Men hun må også ha fått øie på mig, for hun sier noget til boyen som blir tilbake, mens hun går videre alene. Hvad er det hun vil? Hvorfor vil hun være alene?
Da springer pludselig noget frem og kaster sig iveien for mig — boyen. Jeg får bare såvitt slengt mig til siden — og faller.
Jeg bander og reiser mig op, uvilkårlig løfter jeg hånden for å gi slyngelen en lusing, men han springer til side. Jeg reiser cyklen op for å sette mig på igjen. Da styrter knekten til, tar fat i cyklen og sier på sit dårlige engelsk:
„You remain here.“
De har ikke levet i troperne, De aner ikke for en frekkhet det er av en slik gul djevel å gripe fat i en herres cykkel og befale ham å bli der han er. Istedenfor svar slår jeg ham i ansiktet med knytneven. Han tumler overende, men holder fast på cyklen, og hans øine, hans smale, feige øine står vidåpne i slavisk redsel. Han holder hele tiden krampaktig fast på stangen og stammer igjen:
„You remain here.“
Til alt hell hadde jeg ikke revolveren hos mig.
„Vekk med dig, kanalje,“ sa jeg bare.
Han stirret hundsk på mig, men slapp ikke cykkelstangen. Jeg gir ham et nytt slag i skallen, men han slipper fremdeles ikke. Da blir jeg rasende, jeg ser at hun alt er borte, kanske alt undsluppet — og jeg gir ham en regelret uppercut, så han stuper. Nu har jeg cyklen, men da jeg setter mig op, vil den ikke røre sig — ved det voldsomme grep har stengene i hjulet bøiet sig. Med feberrystende hender forsøker jeg å rette dem. Det går ikke — så kaster jeg cyklen tvert over veien ved siden av slynglen som nu står op og viker tilside. Han blør. Og så — nei De kan ikke fatte hvor latterlig det er for alle mennesker derute, når en europæer — nå, jeg visste ikke mere hvad jeg gjorde — jeg hadde bare den ene tanke at jeg måtte efter hende, måtte nå hende — — — og så løp jeg, løp som en besatt langs veien, forbi hytterne, hvor det gule pakk trengte sig frem i forundring over å se en hvit mann, se doktoren, springe.
Dryppende av sved kom jeg til stationen. Mit første spørsmål: „Hvor er bilen?“ Netop kjørt. Folkene stirrer forbauset på mig: jeg må ha forekommet dem forrykt, som jeg kom løpende våt og tilsmurt og ropte til dem ennu før jeg stanset. Nede på veien ser jeg den hvite støvskyen efter bilen — det er lykkes hende — lykkes, som alle hendes hårde grusomme beregninger må lykkes.
Men flukten hjelper hende ikke. I troperne kan ingen europæer ha hemmeligheter for den annen — alle kjenner hverandre, alt blir til begivenheter. Hendes chauffør har ikke forgjeves ventet en time i regjeringens bungalow — i løpet av et par minutter vet jeg alt — vet hvem hun er — at hun bor i — ja altså i residensbyen, otte timers jernbanereise borte, at hun er gift — vi kan si med en stor forretningsmann, ustyrtelig rik, meget fornem, englenderinde. Jeg vet også, at hendes mann har været fem måneder i Amerika og vender hjem en av de nærmeste dage for å ta hende med til Europa.
Men hun — og tanken etser sig som gift inn i min tanke, i mine årer — kan høist være to-tre måneder på vei. —
Hittil har jeg vel kunnet gjøre det hele begripelig for Dem — kanske fordi jeg til dette øieblik ennu forstod mig selv — kunde stille min egen diagnose, som lege. Men fra nu av blev det som en feber i mig — jeg mistet herredømmet over mig selv — det vil si, jeg visste nøiaktig, hvor meningsløst alt hvad jeg gjorde var, men jeg kunde ikke lenger styre mig. Jeg begrep ikke lenger mig selv, jeg løp bare som besatt frem mot mit mål. Forresten — vent — kanske jeg likevel kan få Dem til å skjønne mig.
Vet De hvad Amok er?“
„Amok? Jeg synes, jeg husker — en slags rus hos malajerne —“
„Det er mere enn en rus. Det er en galskap, en slags menneskelig hundegalskap — et anfald av morderisk, meningsløs monomani, som ikke lar sig sammenligne med nogen annen rus eller alkoholforgiftning. Jeg har selv studert enkelte tilfelder, mens jeg var derute — overfor andre er man jo altid klok og saklig — men det lyktes mig likevel ikke å komme tilbunds i denne fryktelige hemmelighet. Den henger på en måte sammen med klimaet, med den tunge, hete, trykkende atmosfære som ligger på nervene som tordenluft før den utlater sig. Altså: Amok — Amok — det er slik: En malajer, et hvilketsomhelst, almindelig, godmodig menneske drikker dette brygg — han sitter der, sløv, likegyldig, matt — slik som jeg satt i mitt værelse — og pludselig springer han op, griper dolken, styrter ut på gaten, løper, løper, bare løper rett frem uten å vite hvorhen. Det som kommer iveien for ham — om menneske eller dyr — støter han ned med sin „kris“ — og bloddunsten gjør ham stadig mere og mere rasende, han hyler som en avsindig, fråden står ut av munnen på ham — han bare løper og løper, ser ikke lenger tilhøire eller venstre, bare renner hele tiden like frem med sine høie skrik og sin blodige „kris“.
Folkene i landsbyen vet, at ingen makt kan stanse en amokløper — så bare roper de et varselsrop når han kommer: „Amok! Amok!“ Og alle flykter. Men han springer uten å høre, uten å se, støter ned det han møter — til man skyter ham ned som en gal hund eller han selv styrter.
En gang har jeg set det, fra vinduet i min bungalow. — Det var forfærdelig. Men fordi jeg har set det, kan jeg forstå mig selv i de dagene. For akkurat slik, med blikket villt rettet like frem, ganske besatt, stormet jeg, — lik en forhekset stormet jeg avsted — efter denne kvinde. Jeg husker ikke mere, hvordan altsammen skete, i slik rasende fart, med vanvittig hurtighet fløi alting forbi mig. Ti minutter, nei fem, to, efter at jeg hadde fått vite alt om hende, hendes navn, hendes hus, hendes skjebne, styrtet jeg alt hjemover igjen, på en lånt cykkel, kastet et sett klær i en koffert, stakk til mig nogen penger, og kjørte i vogn til jernbanestationen uten å melde det til distriktskommandoen, uten å utnevne en stedfortreder, og forlot mit hus som det var, uten engang å låse. Omkring mig stod tjenerne, kvinderne og måpet og spurte. Jeg svarte ikke, vendte mig ikke om — reiste til stationen og med første tog til byen. En knapp time efter at denne kvinde var kommet inn i min stue, hadde jeg latt hele min eksistens i stikken og løp Amok ut i det ubegrensede. Rett frem løp jeg, med hodet mot veggen. Klokken seks om eftermiddagen kom jeg til byen, ti minutter efter var jeg i hendes hus og lot mig melde. De forstår nok, det var det dummeste, det mest vanvittige jeg kunde gjøre, men amokløperen renner frem med tomt blik; han ser ikke hvor han løper hen. Efter nogen minutter kom tjeneren tilbake — høflig og kjølig: den nådige frue var ikke frisk og kunde ikke ta imot nogen.
Jeg tumlet ut av døren. En time snek jeg mig rundt huset, besat av det sindssvake håp, at hun skulde kalle mig tilbake — så bestilte jeg to flasker whisky op på mit værelse på Strand hotel. — Disse to og en dobbelt dosis veronal hjalp mig, jeg sovnet omsider — og denne tunge, dumpe søvn var den eneste pause i dette løp mellem liv og død.“
Skibsklokken slog. To hårde, fulle slag som likesom tonte videre ut i den nesten urørlige luft, gjorde ringer i den som i en dam og ebbet ut i den uophørlige stille sus, som fulgte skibets fart og fløt sammen med den lidenskapelige tales strøm. Mennesket likeoverfor mig måtte være faret forskrekket op, hans tale stoppet. lgjen hørte jeg hans hånd fingre med flasken, igjen den sakte klukkende lyd. Så begyndte han påny likesom beroliget, med fastere stemme.
„De timer jeg gjennemlevet efter dette øieblik kan jeg neppe beskrive, Jeg tror nu, at jeg må ha hat feber; hele den tiden var jeg i en tilstand av overspenthet, som grenset til galskap — som jeg sa Dem: Jeg var amokløper.
Men glem ikke, det var en tirsdag jeg kom, og lørdag skulde — dette hadde jeg imens fåt vite — hendes mann inntreffe med P. & O. damperen fra Yokohama. Det var altså bare tre dager å gjøre på for å ta beslutningen og utføre hjelpen.
Forstår De det? Jeg visste nu, at jeg straks måtte hjelpe hende — men kunde ikke få snakke med hende. Og netop denne trang til å undskylde min latterlige og forrykte optreden hisset mig ennu mere. Jeg visste, hvor hvert øieblik var kostbart, visste at for hende gjaldt det liv eller død, og jeg hadde ingen mulighet for å nærme mig hende, ikke med et tegn eller det minste ord. Netop min stormende, tølperagtige løpen efter hende hadde jo skremt hende. Det var — ja bi litt — det var som om nogen løp efter en for å advare vedkommende mot en morder, og den advarede mente at den som sprang efter ham selv var morderen — og så løp han videre, like i fordervelsen. Hun så i mig bare amokløperen som forfulgte hende for å ydmyge hende, mens jeg — det var jo den forfærdelige selvmotsigelse — jeg tenkte slet ikke mere på det, jeg var alt ganske sønderknust, jeg vilde bare hjelpe og bistå hende. Jeg hadde kunnet begå en forbrytelse, et mord, for å tjene hende, men hun ante det ikke.
Da jeg våknet om morgenen og straks igjen skyndte mig til hendes hus, stod boy’en — den samme som jeg hadde slått i ansiktet — utenfor døren, og med det samme han fik øie på mig smatt han ind. Han hadde åpenbart ventet på mig. Kanske han bare gjorde det for å melde mig i al stilhet. Kanske — å hvor denne usikkerhet piner mig nu — var alt færdig til å ta imot mig — men da jeg så ham, mindet det mig påny om min skjensel, og da var det mig selv som ikke hadde mot til å gjenta besøket. Jeg skjalv i knærne — og like foran døren snudde jeg og gik bort igjen, mens hun kanske ventet på mig likeså forpint.
Jeg visste ikke hvad jeg skulde ta mig til i denne fremmede byen, som brente mig under føttene. Pludselig fik jeg en idé, jeg tok en vogn og kjørte til vice-guvernøren — ham som jeg hadde hjulpet dengang i mit eget distrikt — og lot mig melde. Et eller annet i mit vesen må alt ha været ham påfaldende, for han så på mig med et nesten engstelig blik og hans høflighet hadde noget foruroligende — måske ante han allerede amokløperen i mig. Jeg bestemte mig i samme øieblik og bad ham om å bli forflyttet til byen, jeg kunde ikke holde ut på min station, jeg måtte flytte straks. Han så på mig — jeg kan ikke si Dem hvordan — nærmest som en lege ser på en syk.
„Et nervøst sammenbrudd, kjære doktor,“ sa han så, „det forstår jeg bare altfor godt. Nå, det retter sig — men vent — la os si fire uker — jeg må først finne en stedfortreder.“
„Jeg kan ikke vente, ikke en dag,“ svarte jeg.
Igjen fik han det merkverdige blikket.
„Det må gå, doktor,“ sa han alvorlig, „vi kan ikke la stationen være uten lege. Men jeg lover Dem, at jeg alt idag skal sette saken igang.“
Jeg blev stående med sammenbitte tender: for første gang merket jeg tydelig at jeg var kjøpt — en slave. Trassen steg alt i mig, men han kom mig i forkjøpet med sin smidighet.
„De er avvent med mennesker, doktor, og det blir tilslut en sykdom. Vi har alle undret os over, at De aldrig kom hit, aldrig tok Dem fri. De trenger selskap, stimulans. Kom ialfall iaften, regjeringen har mottagelse, og De vil finne hele kolonien her. Man har lenge ønsket å lære Dem å kjende — har spurt efter Dem og ønsket å ha Dem her.“
Hans sisste ord rev mig med. Spurt efter mig? Skulde det ha været hende? Jeg blev med ett slag en annen: jeg takket straks meget høflig for innbydelsen og lovet å komme punktlig.
Og punktlig var jeg også, altfor punktlig. Jeg behøver vel neppe å fortelle Dem, at jeg i min utålmodighet var den første i residensens store sal, omgit av tause gule tjenere som trippet omkring på sine nakne føtter og lo av mig bak min rygg — trodde jeg i det minste. Et helt kvarter var jeg den eneste europæer mitt i alle disse lydløse forberedelser og så alene med mig selv, at jeg hørte uret tikke i vestlommen. Så kom endelig et par embedsmenn med familie og endelig også guvernøren, som drog mig inn i en lengere samtale, som jeg trodde jeg førte ganske ordentlig og omhyggelig, til — til jeg pludselig blev grepet av en mystisk nervøsitet og tapte hele min smidighet — jeg begynte å stamme.
Skjønt jeg stod med ryggen mot salsdøren, følte jeg med engang, at hun måtte være kommet. Jeg kan ikke si Dem, hvorledes denne pludselige visshet forvirret mig, men mens jeg lyttet til guvernørens ord, kjendte jeg, at hun var et eller annet sted bak mig.
Heldigvis sluttet guvernøren straks samtalen, ellers tror jeg, jeg brutalt hadde vendt ham ryggen — så sterk var denne hemmelighetsfulde rykken i mine nerver, så brennende mit begjær. Og riktig — neppe hadde jeg vendt mig om, før jeg så hende, akkurat på det sted, hvorfra hun ubevisst hadde anet min fornemmelse. Hun stod og snakket mitt i en gruppe, i en gul balkjole som fik hendes smale, rene skuldre til å lyse som matt elfenben. Hun smilte, men det forekom mig likevel som om der var en spennt trekning i hendes ansikt. Jeg gik nærmere — hun kunde eller vilde ikke se mig — og stirret rett inn i det elskværdig høflige smil som bevret om hendes smale leber. Og dette smil beruste mig påny, fordi det — fordi jeg visste, at det var løgn, det var kunst eller teknik, mesterlig forstillelse.
Idag er det onsdag, fór det gjennem mig, lørdag kommer skibet med ektemanden — hvordan kan hun smile så — så sikker — så sorgløs og leke så lett med viften, istedenfor å knuge den i angst. Jeg, den fremmede, hadde alt skjelvet i to dage for den stund, — jeg, den fremmede, levet al hendes angst og forferdelse, alle hendes følelser med, mens hun gikk på bal og smilte, smilte, smilte —
Bak os spilte musiken op. Dansen begynte. En eldre officer hadde engageret hende, hun forlot sin snakkende kreds og gik ved hans arm innover mot den andre salen, forbi mig. Da hun fikk øie på mig, gikk et rykk som av voldsom anstrengelse over hendes ansikt, men bare ett sekund, så nikket hun høflig som til en tilfeldig bekjendt:
„Godaften, doktor.“
Selv hadde jeg endda ikke fått bestemt mig til enten jeg vilde hilse eller ikke. Ingen kunde ane, hvad der lå gjemt i dette grågrønne blik — jeg selv visste det ikke engang. Hvorfor hilste hun, — hvorfor stod hun med ett ved at hun kjente mig? Var det motverge, var det tilnærmelse, var det bare forlegenhet ved overraskelsen? Jeg kan ikke skildre Dem, i hvilket oprør jeg stod tilbake: jeg følte mig som foran en eksplosion. Og da jeg så hende valse forbi ved officerens arm, med det kjølige og sorgløse uttryk, mens jeg visste at hun — hun akurat som jeg — utelukkende tenkte på det, på den ene ting, at vi to hadde en fryktelig hemmelighet sammen, — og hun danset — i disse sekunder blev min angst, mit begjær, og min beundring mere lidenskapelig enn nogensinde. Jeg vet ikke om nogen iagttok mig, men sikkert røpet jeg ved mit vesen meget mere enn hun skjulte, jeg kunde overhodet ikke se i nogen annen retning, jeg måtte, måtte stirre på hende — suge hendes ansikt til mig for å se om ikke masken falt et øieblik. Og hun må ha følt mit stive blik ubehagelig. Da hun gik tilbake ved sin dansers arm, så hun lynsnart på mig skarpt, befalende, avvisende. Igjen så jeg den lille hovmodige panderynken, som jeg kjendte. Men — men jeg sa Dem jo — jeg løp Amok og så hverken tilhøire eller venstre. Jeg forstod hende øieblikkelig — dette blik betød: Behersk Dem. Gjør ikke noget påfallende!
Jeg visste at hun — hvordan skal jeg uttrykke det — at hun forlangte en diskret optreden av mig her i salen, — jeg forstod, at om jeg nu gik hjem kunde jeg vente å bli mottat av hende imorgen, men nu, her, vilde hun ikke være utsatt for min påfallende fortrolighet. Jeg skjønte, hun var redd for at jeg ved min dumhet skulde lage en scene. — Og hvor stor rett hadde hun ikke til å være redd! De forstår, jeg visste alting, jeg forstod fuldkommen hendes befalende grå øine, men det var for sterkt i mig, jeg måtte snakke med hende.
Og så vaklet jeg bort til den gruppen hvor hun stod; skjønt jeg bare kjennte et par av dem hun snakket med, trengte jeg mig tett inn på kredsen, begjærlig efter å høre hendes stemme, og på samme tid dukket jeg mig, sky som en prylet hund for hendes blik, når det streifet mig så koldt som om jeg var en av de linportierer jeg lenet mig til, eller den luft som beveget dem. Men jeg stod der og tørstet efter, at hun skulde si mig et ord, gi mig et tegn — — stod stiv og bare stirret, midt i den livlige gruppe. Sikkert må det alt da ha været påfallende, for ingen sa et ord til mig. Hun må ha lidt ved det latterlige i min optreden.
Hvor lenge jeg stod slik vet jeg ikke — en evighet. Jeg kunde ikke rive mig løs, min vilje var forhekset. Min besettelse var hårdnakket og lammet mig aldeles. Men hun holdt det ikke ut lenger. Pludselig vendte hun sig med sit lette vesen til kavallererne og sa:
„Jeg er litt trett. For en gangs skyld vil jeg gå tidligere iseng. God natt“. Hun streifet alt forbi mig med et konventionelt og fremmed nikk, jeg så igjen den hovmodige rynken i panden — og så bare ryggen, hendes hvite, kjølige, nakne rygg. Det varte et øieblik, før jeg opfattet at hun gikk, at jeg ikke skulde se hende mere, ikke få snakke med hende iaften, denne eneste aften jeg hadde til å redde hende. Et øieblik stod jeg ubevegelig innen jeg begrep — og så — og så. — Men vent litt — ellers vil De umulig kunne forstå det meningsløse, det stupide i min opførsel — jeg må først beskrive værelset for Dem. Det var residensens store sal, fullt oplyst og nesten tom, en uhyre stor sal. Parrene var gått for å danse og herrene til spillebordene — bare i krokene stod enkelte grupper og snakket. Salen var altså tom, enhver bevegelse merkbar og tydelig i det skarpe lys. Gjennem denne store, brede sal gikk hun langsomt og lett, med sine høie skuldre og sin utilnærmelige holdning; av og til besvarte hun en hilsen med den praktfulde, iskolde ro, som fortryllet mig så. Jeg stod tilbake, jeg var likesom lammet, innen jeg forstod at hun gik vekk; da jeg opfattet det, var hun alt i den andre enden av salen, like ved døren.
Da — å jeg skammer mig ennu ved å tenke på det — da blev jeg som gal og sprang — hører De, jeg gikk ikke, jeg sprang efter hende tvert gjennem salen. Mine sko klampet så det gav gjenlyd, jeg hørte mine egne skritt, jeg så alle øine forbauset rettet mot mig, jeg trodde jeg skulde forgå av skam, — alt mens jeg løp var jeg mig mit vanvid bevisst — men jeg kunde, jeg kunde ikke gå tilbake. Ved døren tok jeg hende igjen. Hun vendte sig om, hendes grå øine boret sig inn i mig som stål, hendes nesebor dirret av forbitrelse. Jeg skulde netop til å stamme ett eller annet, da — da lo hun pludselig høit, en lys, sorgløs, hjertelig latter og sa — så høit at alle kunde høre det: „Jaså doktor! Nu først husker De recepten til min lille gut. Ja, Dere lærde herrer —“
Et par som stod i nærheten lo godmodig, og jeg skjønte hende; jeg stod fortumlet over det mesterskap hvormed hun hadde reddet situationen. Jeg trak lommeboken frem, rev et blankt blad ut og rakte hende det. Hun tok det skjødesløst og gikk, med et kjølig smil og en takk.
Jeg var først lettet — hun hadde vunnet spillet ved å mestre situationen så ypperlig men jeg visste også, at nu var alt tapt for mig, at denne kvinne nu hatet mig for min ubeherskede galskaps skyld, hatet mig mere enn døden — at jeg nu kunde banke på hendes dør hundrede ganger — hun vilde jage mig bort som en hund.
Jeg tumlet gjennem salen, jeg merket at folk så på mig, jeg må sikkert ha set underlig ut. Jeg gikk til bufeten og drakk — to — tre — fire glas kognak — det reddet mig fra å bryte sammen — mine nerver kunde ikke klare mere, de var som slitt istykker. Så snek jeg mig ut av en sidedør, hastig som en forbryter. Ikke for et kongerike kunde jeg ha gått engang til gjennem denne salen, hvor hendes latter ennu klang igjen fra alle vegger. Jeg gikk, jeg vet egentlig ikke hvorhen, jeg drakk i forskjellige kneiper, drakk som en der vil drikke bevisstheten ut av sig, men så meget fikk jeg ikke bedøvet den at jeg ikke hørte hendes høie latter, skarp og ond — den kunde jeg ikke bli kvitt. Jeg drev omkring nede ved havnen, min revolver hadde jeg lagt fra mig hjemme, ellers hadde jeg vel skutt mig. Det var det eneste jeg tenkte på, og med den tanke gikk jeg hjem. Jeg tenkte bare på skuffen tilvenstre hvor revolveren lå, ikke på noget annet. At jeg ikke skjøt mig da, det var ikke av feighet, det sverger jeg Dem — det vilde ha været en befrielse for mig å trykke av den kolde hanen som alt stod i spenn. Men — hvordan skal jeg forklare det — jeg følte ennu en slags plikt i mig, plikt til å hjelpe, netop den fordømte plikten. Tanken på at hun ennu kunde trenge mig, vilde bruke mig, gjorde mig forrykt — det var jo alt torsdag morgen da jeg gikk hjem, og lørdag — sa jeg Dem ikke det — lørdag kom skibet. Og at denne kvinde, denne stolte, hovmodige kvinde ikke vilde overleve skammen overfor sin mand, overfor verden, det visste jeg. Å, hvor det pinte mig å tenke på det meningsløse spild av kostbar tid, på min vanvittige overilelse, som hadde hindret hjelpen i rette tid.
Timevis, ja time efter time gikk jeg op og ned i værelset og pinte min hjerne med hvordan jeg skulde få gjort det godt igjen, hvordan jeg skulde få bragt hende hjelp — for at hun aldrig mere vilde ta imot mig i sit hjem, det var jeg sikker på — hendes latter sat endnu i mine nerver, og jeg så hvordan hendes nesevinger skjalv av forbitrelse. Flere timer løp jeg slik op og ned i det tre meter lange, smale værelse. Det var alt dag, formiddag.
Pludselig var det som om noget trakk mig bort til bordet, jeg rev nogen brevark frem og begynte å skrive til hende — — alt vilde jeg skrive, et krypende, logrende hundebrev, hvori jeg bad hende om tilgivelse og kallte mig selv en forrykt og en forbryter — hvori jeg tryglet hende om å la mig hjelpe hende. Jeg skrev, at jeg bakefter straks vilde forsvinne fra byen, fra kolonien, ja om hun forlangte det, fra livet — hun måtte bare ha tillid til mig og la mig hjelpe hende nu i den ytterste time. Tyve sider rablet jeg ned i feber — det må ha været et sindssykt, et ubeskrivelig brev, skrevet som i delirium, for da jeg reiste mig fra bordet var jeg badet i sved, værelset dreiet rundt for mig, jeg måtte drikke et glas vann. Da først prøvet jeg å lese brevet gjennem, men alt de første ord fikk mig til å grue. Skjelvende foldet jeg det sammen og tok en konvolut. Da fór det pludselig gjennem mig — med en gang visste jeg det ord jeg skulde si, det eneste riktige avgjørende ord. Jeg tok pennen igjen og føiet til: Jeg venter her i Strand Hotel på et ord om, at De har tilgit mig. Hvis jeg ikke får svar til klokken syv, skyter jeg mig.
Jeg ringte på en boy, gav ham brevet og sa han skulde levere det straks. Endelig var alt sagt, alt.“
Noget klirret ved siden av mig. Heftig hadde han støtt whiskyflasken overende. Jeg hørte hvordan hans hånd trevet i mørket og pludselig grep den tomme flasken og kastet den overbord i en stor bue. Et par minutter tidde stemmen, så fortsatte han febrilsk og oprørt, fortere enn før:
„Jeg er ingen troende kristen mere. For mig eksisterer hverken himmel eller helvede — og er der noget, skremmer det mig ikke, for det kan ikke være værre enn de timer jeg gjennemlevet denne dagen fra formiddag til aften.
Tenk Dem et litet rum, altid hett av sol, glødende i middagstiden, et ørlitet værelse med bare et bord, en stol, en seng. Og på bordet ikke annet end et ur og en revolver og foran bordet et menneske, — et menneske som ikke gjør annet enn stirre på dette bordet, på urets sekundviser, et menneske som ikke spiser, ikke drikker, ikke røker, ikke rører sig — som hele tiden, hører De, som uavbrutt i tre timer bare stirrer på den hvite talskiven og den lille viseren som tikkende løper skiven rundt.
Slik tilbragte jeg denne dagen, jeg ventet, ventet, ventet som — ja netop slik som en amokløper handler, dyrisk, instinktiv, med samme anstrengende hårdnakkethet.
Nå, jeg skal ikke skildre disse timer for Dem, de lar sig ikke beskrive, jeg forstår ikke nu, at man kan opleve slikt uten å miste forstanden. Men altså: klokken to og tyve minutter over tre — jeg vet det nøiagtig, jeg tok jo ikke øinene fra uret — banket det på døren.
Jeg springer op, som en tiger på sit bytte, tar værelset i ett sprang, river døren op. En liten redd kinesergut står derute med en sammenrullet lap papir i hånnen, og i det samme jeg griper efter den løper han sin vei og er vekk.
Jeg river seddelen op for å lese — og kan ikke. Det danser røtt for mine øine. Tenk Dem denne pine: jeg har endelig et ord fra hende, og nu skjelver og danser det for mine øine. Jeg dukker hodet i vann og blir klarere, jeg tar seddelen igjen og leser:
„For sent. Men vent i hotellet. Kanske jeg ber Dem komme.“ Ingen underskrift på dette krøllete papir, som var revet av et gammelt avertissement — hastige forvirrede blyantstegn av en ellers sikker og fast skrift. Jeg vet ikke hvorfor seddelen rystet mig så sterkt. Det var noget grufuldt, hemmelig ved den, som om den var skrevet på flukt, stående ved et vindu, eller i en rullende vogn.
En ubeskrivelig angst, en hast, noget forferdelig slog iskoldt mot mig fra denne hemmelighetsfulde seddel og trengte inn i min sjel — og dog var jeg lykkelig. Hun hadde skrevet til mig. Jeg måtte ikke dø ennu, jeg skulde få hjelpe hende — kanske — jeg skulde — jeg fortapte mig helt i de vanvittigste muligheter og håp. Hundre — tusen — ganger har jeg lest den lille lappen, jeg har kysset den, og om og om igjen søkt i den efter et eller annet ord som kunde være oversett — glemt. Mine drømmer blev stadig mere forvirret og dype, en fantastisk tilstand av søvn med åpne øine, en slags lammelse, noget dumpt og likevel beveget, ikke våken og ikke sovende, som varte i minutter, kvarterer, kanske timer —
Pludselig for jeg op. Banket det ikke? Jeg holdt pusten — ett minut, to minutter — lydløs stilhet. Og så igjen ganske sakte, som en mus gnaver, en svak men hurtig banking. Jeg sprang op, ennu ganske fortumlet, rev døren op — og derute stod boy’en, hendes boy, den samme som jeg hadde slått munden tilblods på — hans brune ansikt var askegrått, hans vilde øine forråtte ulykke. Jeg ante noget redselsfuldt.
„Hvad? Hvad er skedd?“ kunde jeg såvitt stamme.
„Come quickly,“ sa han — ikke annet. Jeg styrtet ned av trappen, han bakefter. En sado, slik en liten vogn, De vet, ventet; vi steg op i den.
„Hvad er skedd?“ spurte jeg ham. Han så på mig og skjalv, men bet munden sammen. Jeg spurte påny. Han bare tidde. Jeg hadde egentlig helst slått ham igjen, men netop hans hundetroskap rørte mig, jeg spurte ikke mere. Vor lille vogn travet så fort gjennem gaterne at folk sprang tilside og bante, den rullet ut gjennem europæerkvartalet ved Strand og ned i kineserbyens skrik og larm. Endelig kom vi inn i en trang gate som lå helt avsides, og stanset foran et lavt hus. Det var smussig og så ut som om det var krøpet inn i sig selv. På forsiden var en liten butik oplyst med et talglys, en av disse sjapper hvor opiumshulerne eller bordellerne skjuler sig, et tyverede eller et helerbol.
Boyen banket hurtig på. Bak døråpningen hvisket en stemme, spurte og spurte. Jeg holdt ikke lenger ut, men sprang ned og skjøv døren op — en gammel kineserkjerring flyktet med et skrik. Bak mig kom boy’en, førte mig gjennem gangen, åpnet en annen dør til et mørkt rum som luktet av brennevin og størknet blod. Nogen stønnet derinne — jeg famlet mig frem mot det — —“
Igjen blev stemmen borte. Og det som nu kom lignet mere hulken end menneskelig tale:
„Jeg — jeg vaklet fremover — og der — der lå — på en smussig matte, sammenkrøpet av smerte — et stønnende menneske — hun.
Jeg kunde ikke se hendes ansikt i mørket, mine øine hadde ennu ikke vennet sig til det — så følte jeg mig frem — fant hendes hånn, brennende het — i feber, høi feber. Jeg gyste, jeg forstod straks alt. Hit var hun flyktet — flyktet for mig — hadde latt sig lemleste av en eller annen svart kinesermerr, fordi hun håpet på mere diskresjon her. Hun hadde heller latt sig myrde av en hvilkensomhelst djevelsk heks, end å betro sig til mig, bare fordi jeg i mit avsinn hadde såret hendes stolthet og ikke straks hadde hjulpet hende — fordi hun var mere redd mig end døden.
Jeg skrek på lys. Boy’en sprang — den avskyelige gamle kineserinde bragte med skjelvende hender en osende petroleumslampe; jeg måtte legge bånd på mig for ikke å springe i strupen på den gule satan. Hun stillet lampen på bordet, og lyset faldt gult og grellt på det tilrakkede legeme, og pludselig blev alt borte — min dumpe forbitrelse, den ulmende ophopning av lidenskap — jeg var med ett bare lege, et menneske som forsket og visste og vilde hjelpe. Jeg hadde glemt mig selv, jeg kjempet med våkne, klare sanser mot det forferdelige. Jeg følte nu dette nakne legeme, som jeg i drømme hadde begjæret, bare som — hvad skal jeg kalde det — som materie, organisme. Det var ikke lenger hende, men et liv som verget sig mot å dø, et menneske som krummet sig i helvedes kvaler. Hendes blod, hendes hete, hellige blod strømmet over mine hender, men jeg følte det hverken som lyst eller gru, jeg var kun lege, jeg så bare at hun led, og så — så straks — at her var alt forbi, hvis ikke et under skedde. Hun var mishandlet, halvt forblødd under denne forbryterske, ukyndige hånd, og jeg hadde her i denne stinkende hule ingenting som jeg kunde stille blodet med, ikke så meget som rent vann — alt hvad jeg rørte ved var tykt av smuss.
„Vi må øieblikkelig til hospitalet,“ sa jeg. Men neppe hadde jeg sagt det før det begynte å skjelve krampaktig i hendes lemlestede legeme:
„Neinei. Heller dø — ingen må vite — ingen vite — hjem — hjem.“
Jeg forstod. Hun kjempet nu bare for sin hemmelighet, ikke for sin ære, ikke for sit liv. Og jeg — lystret. Boy’en bragte en bærestol, vi la hende i den, og slik, nesten alt et lik å se til, matt, feberhet, bar vi hende uti natten — hjem — avviste tjenernes forskrekkede spørsmål. Som tyver bar vi hende inn i hendes værelse og låste døren. Og så — — — så begynte kampen, den lange kamp mot døden.“
Plutselig tok han mig så hårdt om armen, at jeg holdt på å skrike av angst og smerte. Hans fordreiede ansikt kom mig nær i mørket, jeg så hans hvite tenner mellem leberne som plutselig vrengte sig; så øinene som i refleksen fra det bleke månelys glimtet som to kjempestore katteøine. Og nu talte han ikke lenger, han skrek, han rystet av oprør.
„Vet De hvad det vil si at et menneske dør? De fremmede, som sitter ørkesløs her i en fluktstol, en flanør gjennem livet? Har De nogensinde overværet det, har De set hvordan kroppen krummer sig og de blå neglene klorer i løse luften, hvordan det raller i strupen og hvert lem, hver finger stritter imot det forferdelige, og hvordan øiet åpner sig i en redsel som ord ikke kan beskrive? Har De nogengang oplevet dette, De dagdriver, De verdensreisende, som snakker om å hjelpe som om en plikt? Jeg har ofte set det som lege, har set det som et klinisk tilfelde, en kjennsgjerning, har så å si studert det. Men oplevet det har jeg ikke uten i denne ene nat, da jeg selv levet med, selv døde med — den redselsnatten da jeg sat og pinte min hjerne for å finne — opfinne noget mot blodet som rannt og rannt og rannt, mot feberen som fortærte hende for mine øine, mot døden som kom nærmere og nærmere, som jeg ikke formådde å drive bort fra sengen. Forstår De hvad det vil si å være lege, å kjenne alting, mot alle sykdommer — å ha plikt til å hjelpe som De så klokt sier, og dog måtte sitte avmektig hos en døende — å vite uten å kunne? Man vet bare det ene fryktelige, at man kan ikke hjelpe, selv om man er villig til å åpne sine egne årer for å kunne det. Man sitter og ser hvordan et elsket legeme forblør, pint av smerter, man føler hvordan pulsen samtidig iler og slukner, flykter bort under ens fingre. Å være lege og ikke vite noget — noget. — — Bare sitte der og avvekslende stamme bønner som en gammel, skrumpen kjerring i kirken, og straks igjen knytte neverne mot den elendige gud som man vet ikke gir en —. Forstår De dette? Begriper De det? Jeg fatter bare ikke hvordan man klarer slike øieblikke uten å dø selv, at man står op neste morgen og pusser sine tenner og knytter sit slips — — at man kan leve videre når man har oplevet hvad jeg gjorde — følte hvordan pusten, hvordan hele det menneske gled bort under mine hender som jeg kjempet om, vilde holde fast — for første gang med al min makt, med hele min sjel. — Hvorhen? Det bare gled fra mig, hurtigere og hurtigere, minut for minut. — Og jeg fannt intet middel i min feberhete hjerne, som kunde holde dette ene menneske tilbake. Og for å gjøre min pine ennu mere djevelsk — hele tiden mens jeg sat ved sengen — jeg hadde git hende morfin for å stille smerterne, og så hende ligge der med brennende kinder, het og dog blek — hele tiden kjennte jeg to øine i ryggen, ufravendt rettet på mig i forferdelig spending. Boy’en sat sammenhuket på gulvet og mumlet sakte sine bønner. Hvergang jeg møtte hans øine — nei jeg kan ikke beskrive det — kom der noget så bønfaldende, så taknemlig i hans hundeblikk, og samtidig løftet han henderne mot mig som for å besverge mig om å frelse hende. Til mig — forstår De — til mig, den avmektige, svake, som visste at alt var forgjeves, som visste at jeg kunde ikke gjøre mere nytte her end mauren som kreket på gulvet — til mig løftet han sine hender som til Gud.
Å hvor dette blikk plaget mig, denne fanatiske, dyriske tro på min kunst! Jeg kunde ha skreket til ham, kunde ha sparket ham — så vont gjorde det mig for ham — og likevel følte jeg et bånn mellem os — ved vor felles kjærlighet til hende — ved hemmeligheten. Som et lurende dyr, en urørlig bylt sat han sammenkrøpet like bak mig — bad jeg om noget, spratt han øieblikkelig op på sine lydløse nakne føtter, og rakte mig det skjelvende, forventningsfuldt som om det var hjelpen — redningen. Jeg vet han hadde skåret pulsen over på sig, om det hadde kunnet frelse hende. Slik var denne kvinde, slik makt hadde hun over mennesker — og jeg hadde ikke makt til å redde et kvintin av hendes blod.
Å, denne natten, denne forferdelige, uendelige natten mellem liv og død!
Henimot morgen våknet hun ennu en gang; hun slog øinene op — nu var de ikke lenger kolde og hovmodige, de hadde en fuktig glød av feber, mens de søkte rundt i værelset med et fremmed blik. Da så hun mig: hun syntes å prøve på å gjenkalde sig mitt ansikt. Og plutselig så jeg at hun husket, for noget angst og avvergende, noget fiendtlig og forferdelig spennte hendes trekk, hun fektet med armene som for å flykte vekk — vekk fra mig. Jeg så hun tenkte på det, på den — på den stund da — men så besinnet hun sig, hun så roligere på mig, pustet tungt, jeg forstod hun vilde si noget. Igjen grep hun for sig med henderne som om hun vilde reise sig, men hun var for svak.
Jeg prøvet å gjøre hende rolig, bøiet mig ned — da så hun på mig med et langt, forpint blikk, hendes leber rørte sig såvitt, og det var med sin sisste, døende stemme hun sa: „Får ingen vite det? Ingen?“
„Ingen,“ sa jeg så sterkt og overbevisende jeg kunde. Men hendes blik var ennu urolig. Utydelig, i feber, mumlet hun:
„Sverger De — — ingen få vite — sverge —“
Jeg løftet fingeren til ed. Hun så på mig med et ubeskrivelig blikk, det var så mildt og varmt og taknemlig. Hun vilde si noget mere, men orket ikke; hun lå lenge med lukkede øine, matt av anstrengelse. Og så begynte det forferdelige — det redselsfulde — — en hel lang angstens time kjempet hun ennu: først om morgenen var det forbi.“
Han taug lenge. Jeg merket det ikke før klokken på mellemdekket slog tre — en, to, tre hårde slag ut i stilheten. Månelyset var blit mattere, men en annen gylden lysning skjalv alt i luften, og en svak bris strøk nu og da forbi. En halv time til, en time — og det vilde være lys dag og alt dette grufulde vilde være utslettet. Jeg så nu hans trekk tydeligere, når skyggene ikke falt så tette og mørke her i kroken. Han hadde tatt av sig luen, og under den blanke skalle så hans forpinte ansikt ennu frykteligere ut. Men nu vendte han igjen sine blinkende brilleglas mot mig, han rettet sig, og hans stemme fik en skarp hånlig klang:
„For hende var det nu slut. Men ikke for mig, Jeg var alene med liket, men alene i et fremmed hus, i en fremmed by, som ikke tålte nogen hemmeligheter — og jeg hadde en hemmelighet å vokte.
Tenk Dem denne situasjon: en dame av det allerbeste selskap som aftenen iforveien har danset frisk og sund på regjeringsballet ligger plutselig død i sin seng. En fremmed lege er hos hende, en som hendes tjener angivelig har hentet — ingen har set når eller hvorfra han kom. Man har om natten båret hende hjem i en bærestol og låst døren — og om morgenen er hun død. Da først er der blit ropt på tjenerne, og plutselig gjenlyder hele huset av skrik og gråt: I ett nu vet naboerne det, hele byen, — — og der er bare en eneste til å forklare altsammen — jeg, den fremmede, legen fra en stasjon langt borte. En lystelig situasjon, ikke sant?
Jeg visste hvad som ventet mig. Men heldigvis var boy’en der, den prektige gutten, som leste hvert ønske ut av øinene på mig — også dette gule, stumme dyr skjønte at der ennu forestod en kamp. Jeg hadde bare sagt ham:
„Fruen vil ikke nogen skal vite, hvad der er skedd.“
Han hadde tårer i sine hundeøine, men han så på mig med et fast blik.
„Yes, Sir.“
Mere sa han ikke.
Jeg vasket blodsporene av gulvet og ordnet alt — hans beslutsomhet gav mig min egen tilbake.
Aldrig i mit liv, det vet jeg, har jeg utviklet en så fortettet energi, og jeg vil heller aldrig komme til å gjøre det. Når man har mistet alt, kjemper man for det allersiste som en fortvilet — og det siste var hendes testamente — hemmeligheten.
Jeg mottok folk rolig, fortalte alle den samme opdiktede historie om hvordan boy'en som hun hadde sendt efter legen tilfeldig hadde møtt mig på veien. Men mens jeg tilsynelatende rolig stod og fortalte, ventet og ventet jeg på det avgjørende, på likskuet, på ham, som først skulde se hende før vi la hende og hendes hemmelighet i kisten. Det var torsdag, husker De, og lørdag kom hendes mann.
Klokken ni blev det endelig meldt at distriktslegen var kommet. Jeg hadde sendt bud efter ham, han var min foresatte og samtidig min konkurrent, den samme lege som hun hadde snakket så foraktelig om, og som sikkert alt hadde hørt at jeg ønsket å bli forflyttet. Alt ved første blik forstod jeg: han var min fiende.
I forværelset spurte han alt:
„Når er fru — han nevnte hendes navn — død?“
„Klokken seks idag morges.“
„Når sendte hun bud efter Dem?“
„Klokken elleve igår aftes.“
„Visste De ikke at jeg er lege her i huset?“
„Jo. Men det hastet. Og — — — så — — — hadde den avdøde uttrykkelig forlangt mig. Hun hadde forbudt å hente nogen annen lege.”
Han stirret på mig. I hans blekfete ansikt steg en rødme; jeg forstod han var rasende.
Men netop det trengte jeg; al min energi arbeidet mot en hastig avgjørelse — lenge vilde mine nerver ikke kunne holde dette ut.
Han vilde først til å svare noget ubehagelig, men så sa han likegyldig:
„Om De tror De kan undvære mig, er det i hvert fald min embedsplikt å konstatere døden — hvad hun er død av.“
Jeg svarte ikke og lot ham gå foran. Så trådte jeg tilbake, låste døren og la nøklen på bordet.
Han trak øienbrynene op og spurte forbauset:
„Hvad skal det bety?“
Rolig stillet jeg mig mot ham:
„Her gjelder det ikke om å fastslå dødsårsaken — men om å finne en annen. Denne dame har sendt bud efter mig for å behandle henne for følgerne av et mislykket inngrep. Hende kunde jeg ikke frelse, men jeg lovet å redde hendes ære, og det vil jeg gjøre. Det ber jeg Dem hjelpe mig med.“
Hans øine videt sig ut i forundring.
„De vil da ikke si,“ stammet han „at jeg som distriktslege skulde dekke en forbrytelse?“
„Jo. Det vil jeg, det må jeg ville.“
„Skal jeg — for Deres forbrytelse —?“
„Jeg har sagt Dem at jeg ikke har rørt denne kvinde, ellers stod jeg ikke her foran Dem nu — da hadde jeg alt gjort ende på mig selv. Hun har bøtet for sin forgåelse — om De vil kalde den slik — verden behøver ikke å få vite noget om den. Og jeg vil ikke tåle at denne dames ære til ingen nytte blir tilsølet.“
Min bestemte tone ertet ham mere og mere op:
„De vil ikke tåle — så — nu ja, De er vel min foresatte, eller De tror kanske De er det? Prøv bare på å befale! Tenkte jeg det ikke, at det måtte være en skidden affære, når man trekker Dem her inn fra Deres avkrok. En fin praksis De har git Dem ivei med! En nydelig begynnelse! Men nu skal jeg foreta en undersøkelse, og De kan forlate Dem på at den protokollen jeg setter mit navn under, den skal være iorden. Jeg skriver ikke under på en løgn.“
Jeg var ganske rolig.
„Det blir De nok nøtt til i dette tilfelde. Før slipper De nemlig ikke ut av dette værelse.“
Samtidig grep jeg i lommen — jeg hadde ikke revolveren. Men han fór sammen.
Jeg tok et skritt mot ham og sa:
„Hør her, jeg vil si Dem en ting — for at det ikke skal komme til det ytterste. Jeg er likeglad med mit eget liv, med andres også, det eneste jeg bryr mig om er å holde mit løfte: at hendes dødsmåte ikke skal bli kjent. Jeg gir Dem mit æresord, hører De, på at såsnart De har underskrevet dødsattesten: at denne dame er død av en eller annen tilfeldig sykdom, så skal jeg i løpet av en uke forlate byen, Indien. Jeg skal, hvis De forlanger det, ta min revolver og skyte mig, såsnart kisten er i jorden og jeg kan være sikker på at ingen — De forstår, ingen — kan efterforske noget. Det må vel kunne være nok for Dem — det må være nok.“
Der må ha været noget truende, farlig i min stemme, for da jeg gik nærmere, vek han uvilkårlig bakover med en slik åpenlys forferdelse som — ja netop slik som mennesker flykter for amokløperen, når han renner rasende med sin kris løftet.
Og med ett blev han en annen — som om han var dukket eller lammet — hans steile holdning brøt sammen. Med en siste svak motstand mumlet han:
„Det vilde være første gang i mit liv at jeg utstedte en falsk attest — men — der lar sig vel finde en form — man vet jo hvad der kan hende i livet — jeg kunde bare ikke slik uten videre —“
„Nei, det kunde De jo ikke,“ hjalp jeg ham for å skynde på ham. (Fort, bare fort, banket det i mine tindinger!) „Men nu når De vet, De bare vilde såre en levende og gjøre noget fryktelig mot en død, vil De sikkert ikke vegre Dem.“
Han nikket, og vi gik bort til bordet. I løpet av et par minutter var attesten ferdig (den blev også offentliggjort i avisen og gav en troverdig skildring av en hjertelammelse).
Så reiste han sig og så på mig.
„De reiser denne uken altså?“
„Mit æresord.“
Han så på mig igjen. Jeg skjønte han vilde synes streng og saklig:
„Jeg skal straks sørge for kiste;“ sa han for å skjule sin forlegenhet. Men — hvad var det i mig, som plutselig plaget mig så — han rakte mig med ett hånden og rystet den med stor hjertelighet.
„Se å kom over det,“ sa han. Jeg visste ikke, hvad han mente. Var jeg syk? Var jeg — forrykt? Jeg fulgte ham til døren, men det var også med mine siste krefter jeg lukket den efter ham. Jeg kjente igjen den tikkende bankingen i tindingene — alt dreiet rundt for mig: og like foran hendes seng faldt jeg sammen — akkurat som amokløperen stuper sanseløs med sprengte nerver, når han har endt sit løp.“
Igjen tidde han. Jeg frøs. Var det gys av den første morgenvind som nu suste over skibet? Men det forpinte ansikt, allerede halvt belyst av demringens gjenskin, tok sig igjen sammen.
„Hvor lenge jeg hadde ligget der på matten, vet jeg ikke. Nogen rørte ved mig: jeg fór op. Boy’en stod foran mig med sin ydmyke holdning og så mig urolig inn i øinene:
„Nogen vil herinn — vil se hende.“
„Ingen får slippe inn.“
„Ja — men —“
Hans øine var fulle av angst. Han vilde si noget og våget likevel ikke. Det tro dyr led øiensynlig.
„Hvem er det?“
Han så på mig, skjelvende som av frykt for å bli slått. Og så sa han — han nevnte ikke noget navn. — Hvordan kan der med ett være en slik forståelse, hvordan kan pludselig slike lavtstående vesner i enkelte øieblikke bli besjelet av en slik ubeskrivelig fin følelse? — så sa han bare ganske sakte og engstelig:
„Det er ham.“
Jeg for op. Jeg forstod øieblikkelig og blev straks utålmodig og begjærlig efter å se denne ukjente. For, ser De, i al denne kval, i denne febertilstand av begjær og angst og hast hadde jeg ganske glemt der var en „ham“, hadde glemt der var en mann med i spillet, den mann, som denne kvinde hadde elsket, som hun lidenskapelig hadde git det hun hadde nektet mig. For tolv — for fire og tyve timer siden — vilde jeg ha hatet denne mann, så jeg kunde ha revet ham i stykker. Nu — jeg kan ikke beskrive Dem hvor jeg lengtet efter å se ham, efter å holde av ham, fordi hun hadde elsket ham.
Med et rykk åpnet jeg døren. En ung, ganske ung, blond officer stod der, meget forlegen, meget slank, meget blek. Han så ut som en gutt, så rørende ung, og det grep mig, hvor han prøvet å være mandig og bevare holdningen og skjule sin bevegelse — jeg så straks, at hans hånd skjalv da han tok til luen. Helst hadde jeg tatt ham i armene, fordi han var netop slik jeg ønsket den mann skulde være som hadde eiet hende — ingen forfører, ingen overmodig fyr, nei, nesten en gut, et rent og følsomt menneske hadde hun gitt sig til. Ganske fortapt stod den unge mann foran mig. Min iver, min heftighet gjorde ham ennu mere forvirret. Den lille barten på hans overlebe rykket forredersk — denne unge officer, dette barn, måtte tvinge sig for ikke å hulke høit.
„Undskyld,“ sa han endelig „jeg vilde gjerne se fru — gjerne se hende en gang til.“
Ubevisst, uten å ville det tok jeg den fremmede om skulderen og førte ham som man leder en syk. Han så forbauset på mig med et uendelig varmt og taknemlig blik — der var alt i dette første øieblik en følelse av forståelse og fellesskap mellem os. Vi gikk bort til den døde. Hun lå der hvit i det hvite lin — jeg følte at jeg generte ham — så tråtte jeg tilbake for å la ham være alene med hende. Han gik langsomt og støtvis nærmere med usikre skritt, jeg så på hans skuldre hvordan det slet i ham, han gik som om han arbeidet sig frem mot en storm — og med ett falt han sammen og blev liggende foran sengen, — akurat som jeg var brutt sammen.
Jeg sprang straks til, løftet ham op og leiet ham bort til en stol. Han skammet sig ikke lenger for mig, men hulket sin kvide ut. Jeg kunde ikke si noget, jeg bare strøk ham med hånden over det blonde, barnlig bløte hår. Han grep litt engstelig og tøvende efter min hånd, og jeg følte hans øine på mig:
„Si mig sannheten, doktor,“ bad han. „Gjorde hun det selv?“
„Nei,“ sa jeg.
„Og er — jeg mener er nogen — nogen annen skyld i hendes død?“
„Nei,“ sa jeg igjen, skjønt det satt i strupen på mig, og jeg vilde rope:
„Jeg! Jeg! Jeg! Og du! Vi to. Og hendes egen usalige steilhet.“
Men jeg holdt mig. Jeg gjentok:
„Nei. Ingen har skyld — det var skjebne.“
„Jeg kan ikke tro det,“ sa han. „Jeg kan ikke fatte det. Iforgårs var hun på ballet, smilte og vinket til mig. Hvordan er dette mulig? Hvordan kunde det ske?“
Jeg fortalte en lang løgn. Heller ikke til ham forråtte jeg hendes hemmelighet. Som to brødre snakket vi sammen alle disse dagene, forenet i vor felles følelse, vor kjærlighet til hende — følelser vi ikke betrodde hverandre — men vi forstod begge gjensidig at vort hele liv avhang av denne kvinde. Undertiden holdt hemmeligheten på å trenge sig over mine leber, men jeg bet tennene sammen — han har aldrig fått vite at hun bar hans barn, at jeg skulde ha drept det, og at hun selv trak det med sig i tilintetgjørelsen. Og likevel talte vi bare om hende i disse dagene, mens jeg gjemte mig hos ham. Det glemte jeg visst å si Dem, at hendes mann var kommet: da var alt kistelokket skrudd på. Han vilde ikke tro det som var skedd: folkene mumlet litt av hvert — og han søkte efter mig. Men jeg orket ikke å se ham, som jeg visste hadde fått hende til å lide — jeg skjulte mig. I fire dager gik jeg — gik ingen av os ut av huset. Hendes elsker hadde skaffet mig plass på et skib under falsk navn, så jeg var istand til å flykte. Som en tyv sniker jeg mig op på dekket om natten for at ingen skal kjenne mig. Jeg har latt alt hvad jeg eier bli tilbake, mit hus, mit innbo, alt hvad mit arbeide har innbragt mig i disse syv år, alt står åpent for enhver som vil ta det. Og herrerne i regjeringen har vel alt strøket mit navn av listene, fordi jeg forlot min post uten permission. Men jeg kunde ikke leve lenger i dette hus, denne by, denne verden, hvor alt minnet mig om hende. — Lik en tyv flyktet jeg om natten for å komme vekk fra hende, for å glemme.
Men da jeg kom ombord ved midnatstid — min ven fulgte mig — da — da heiste de netop noget ombord med kranen — noget sort firkantet — hendes kiste, hører De, hendes kiste. Hun forfulgte mig hit — som jeg hadde forfulgt hende, og jeg måtte stå der som en fremmed og late som ingenting, for hendes mann var med. Han skulde følge kisten til England — kanske han vilde la hende obducere der? Han hadde påny revet hende til sig, nu tilhørte hun igjen ham — ikke os to.
Men jeg er ennu her, jeg følger med til siste øieblik, — han skal, han må aldrig få vite noget, jeg vil forsvare hendes hemmelighet mot alle forsøk, — mot denne skurken for hvis skyld hun gikk i døden. Ingen ting skal han få vite — hendes hemmelighet tilhører mig, mig alene.
Forstår De nu, forstår De hvorfor jeg ikke kan se menneskene — — ikke høre deres latter og hvordan de flirter og finner hverandre — for dernede i lasten mellem theballer og paranøtter står hendes kiste stuet bort. Jeg kan ikke komme dit, rummet er stengt, men jeg vet det, jeg føler det med alle mine sanser, hvert eneste minut, også når de spiller vals og tango. Det er jo dumt, havet svømmer jo over millioner døde, i hver fotsbredd jord man trår på, råtner et lik — men likevel, — jeg holder det ikke ut, når de lager maskebal og ler av geilhet — jeg fornemmer hele tiden den døde, og jeg vet hvad hun vil mig, jeg vet jeg har ennu en plikt, jeg er ennu ikke ferdig, ennu er ikke hemmeligheten sikker — hun gir mig ennu ikke fri.“
Fra mellemdekket kom slepende skritt, en klaskende lyd: matroserne begynte å spyle dekket. Han for op som grepet på fersk gjerning, hans spente uttryk gik over til å bli engstelig:
„Nu går jeg, nu går jeg.“
Det var en pine å se ham: hans døde blik — de betendte øine, røde av drikk eller tårer. Han undvek min deltagelse; det var tydelig av hans trykkede vesen, at han skammet sig uendelig over å ha forrått sig nu inat. Uvilkårlig sa jeg:
„Kunde jeg kanske komme ned i kahytten til Dem i eftermiddag?“
Han så på mig med et hånlig, hårdt, kynisk drag om munden, noget ondt steg op i ham og forvred hans ord. „Åhå! Deres ypperlige plikt: å hjelpe! Åhå! Med det har De lokket mig til å snakke. Men nei tak, min herre! Tro bare ikke jeg har det lettere nu når jeg har vrengt mine indvolder for Dem like til ekskrementene i tarmen. Mit forfuskede liv kan ingen lappe sammen for mig mere — jeg har endog tjent den ærede hollandske regjering ganske gratis — pensjonen er fløiten, jeg kommer tilbake til Europa som en fattig hund, en hund som sår bak en likkiste og snuser. Man løper ikke ustraffet Amok, tilslut slår det én ned en dag, og jeg håper jeg snart er ved slutten. Nei, min herre, ellers tak for Deres elskværdige besøk, men jeg har alt mine gode kamerater nede i kahytten, et par flasker god gammel whisky, de trøster mig ofte — og min ven fra dengang, — en ven som jeg desverre ikke benyttet mig av, da jeg burde ha gjort det, min gode browning — den hjelper sluttelig bedre enn alskens snak.
Vær så snil å uleilige Dem ikke — den eneste tilforladelige menneskerettighet er og blir dog: å kunne krepere hvordan man selv vil, og uten fremmed hjelp.“
Han så endda en gang hånlig, ja utfordrende på mig, men jeg skjønte det var bare fordi han skammet sig så grenseløst. Så trakk han på skuldrene, vendte om uten å hilse og gikk på en merkelig skakk og usikker måte mot kahytterne, tvert over det alt lyse fordekk.
Jeg så ham ikke mere. Forgjeves søkte jeg ham to netter på samme sted. Han var og blev borte, og jeg kunde ha tat det hele for en drøm, et fantasifoster, hvis jeg ikke hadde lagt merke til en annen av passagererne, en med sørgeflor om armen, en stor hollandsk forretningsmann som — fortalte man mig — netop hadde mistet sin hustru i en tropesykdom. Jeg så ham gå alvorlig og forpint op og ned, han holdt sig vekk fra alle andre — og den tanke at jeg kjente hans hemmelige sorg gjorde mig sky overfor ham — jeg vek altid til side når han kom forbi — for ikke med et blikk å forråde at jeg visste mere om hans skjebne, end han selv.
I Neapels havn hendte så dette merkelige uhell, hvis forklaring jeg har ment å finne i den fremmede manns fortelling. De fleste passagerer var gått fraborde om aftenen, jeg selv gikk i operaen og bakefter inn i en av de oplyste kafeer ved Via Roma. Da vi rodde ut igjen til skibet, syntes jeg straks det var påfaldende at båter med fakler og acetylenlamper kretset om skibet som om de lette efter noget, og ombord kom og gikk karabinieri og gendarmer på en hemmelighetsfuld måte. Jeg spurte en matros hvad var påfærde. Han bare gikk sin vei på en måte som straks sa mig at der var gitt ordre om å holde munn; og også dagen efter, da skibet fortsatte reisen til Genua uten at der tilsynelatende var forefaldt noget usedvanlig, fikk ingen ombord vite noget.
Først i de italienske aviser leste jeg — romantisk utsmykket — om dette angivelige uhell i Neapels havn. Om natten da alt var stille — skrev de — skulde — for ikke å gjøre passagererne nervøse, — en kiste med liket av en fornem dame fra kolonierne bringes fraborde i en båt, og man holdt netop på å fire den ned, da plutselig noget tungt styrtet ned fra dekket og rev både kisten, bærerne og den avdødes mann som var tilstede, med sig i dypet. Ett blad påstod det var en sindssyk som hadde styrtet sig fra trappen ned på linen, et annet fortalte linen var sprunget ved den tunge vekt: i hvert fall så det ut som om dampskibsselskapet hadde anstrengt sig for å skjule hvordan det virkelig forholdt sig. Med møie fik man reddet enkemannen og bærerne med båtene, men blykisten gik straks tilbunns og kunde ikke reddes. At der samtidig i en annen notis stod, at liket av en omtrent firti år gammel mann var drevet iland i havnen, syntes for offentligheten ikke å ha spor av sammenheng med det rapporterte mystiske uhell. Men for mig var det, i samme nu jeg leste de korte linjer, som om jeg plutselig bak dem så det månebleke ansikt ennu en gang stirre spøkelsesaktig mot mig bak de glimtende brilleglas.