Aar og dag/24
Roi 28. april. Garnier og Valet
nogen tid derefter i Nogent efter en
nats beleiring. Politiet tog ingen av
hovedmændene levende. Flere av de-
res hjælpere, deriblandt Carouy, er
senere guilliotinerede.
FANTOM-CHAUFFØREN.
29. april.
Bonnots konto:
3. august 1911: Indbrud og rov i Nancy.
27. november 1911: Mord paa Mandino.
15. december 1911: Tyveri av automobil.
21. december 1911: Mordforsøk mot bankbudet Gaby og røveri av 300,000 frank.
31. december 1911: Plyndring av postkontoret i Auduze.
Samme dag: Indbrud hos diplomaten Rocher.
3. januar 1912: Dobbelt rovmord i Thiais.
10. januar 1912: Plyndring av vaabenmagasinet i Boulevard Hausmann.
25. januar 1912: Tyveri av automobil.
31. januar 1912: Plyndringen av Orleansbanegaarden i Etampes.
Samme dag: Mord paa en brigadier ved gendarmeriet i Etampes.
16. februar 1912: Tyveri av automobil.
26. februar 1912: Tyveri av automobil.
27. februar 1912: Mord paa politibetjent Garnier,
28. februar 1912: Indbrud hos notaren i Pontoise.
19. mars 1912: Mordforsøk i Chatou og tyveri av en automobil.
25. mars 1912: Mord paa en chauffør og tyveri av automobil.
Samme dag: Mord paa kasserer Trinquier og bokholder Legendre, mordforsøk mot funktionæren Guilbert og plyndring av bankfilialen i Chantilly.
24. april 1912: Mord paa sikkerhetspolitiets næstchef, Jouin, og mordforsøk mot betjent Colmard.
28. april 1912: Mordforsøk mot inspektør Augène underslaget i Choisy-le-Roi.
. . . . Saadan var regningen, som det franske politi vilde kræve debitoren Jules Bonnot til regnskap for. De krævet hans og hans kammeraters hode som dækning. Bonnot har betalt sin del. Men han har indfriet papiret paa en maate, der har gjennemrystet Frankrike som et jordskjælv og bragt hele den civiliserte verden til at lytte efter larmen.
Netop saadan maatte avslutningen paa hans eventyrlige løpebane bli. Det er skeet som alle har ventet og frygtet og som politiet, fremforalt den dræpte Jouin, satte sin ære i at hindre, Der kastes ingen blomster paa politiet efter slaget i Choisy-le-Roi. Det kan ikke længer skjules, at politiet i virkeligheten den hele tid har staat magtesløs likeoverfor den store bandit og hans kammerater. Det var et tilfælde, at Jouin traf ham i Petit-Ivry. Man ante ikke hans tilstedeværelse. Og det var et tilfælde, at Guichard stødte paa ham i garagen i Choisy-le-Roi. Man kan benytte det uttryk, at Bonnot har været uheldig to gange. Den ene gang overvandt han uheldet; den anden gang, da det traf ham saaret, faldt han.
Men det er ikke saadan man tænker sig politiets seir over en eneste bandit: Først jager han politichefen og hans 8 følgesvende ut av sit sidste tilflugtssted. Derefter kjæmper han i fem timer mot en styrke av politimænd og soldater, som anslaaes til 800 mand. Flere tusen geværkugler gjennemhuller huset som et sold. En dynamiteksplosion river den ene væg og halve taket ned. Flammerne raser inde i bygningen og utenfor den blinkende ring av geværmundinger, som omringer huset, staar folket, tusener paa tusener, en stadig mørknende masse, hvis hæse skrik: Døden, døden: opfylder luften. Men inde i huset reder banditten sit sidste leie og likesom det saarede rovdyr, hvis instinkter ikke kjender andre utveie end kampen til det sidste aandedræt, hvæsser sine klør, naar forfølgerne naar det, saaledes samler den døende bandit omkring sig paa de blodige halmmadrasser hvad han kan faa fat i av vaaben. Han har endnu 200 patroner indenfor sin haands rækkevidde. Men under denne sidste fase er det, at han viser os et træk som minder os om, at det er et menneske som kjæmper. Han gaar ut av tilværelsen med et brak, men midt under dette brak, mens det brændende hus styrter sammen over hodet paa ham, skriver han avslutningen paa sit testamente. Dette dokument, som svulmer av stolthet, er helt i stilen med hans øvrige bedrifter og det bitre lune, som er endel av hans karakter. Naar man leter efter motiverne til de sidste maaneders vanvittige ugjerninger, saa finder man straks hos disse mænd lysten til at forbløffe verden og skape det hittil unaadde. Mens Bonnot ligger der paa halmmadrassen forstaar han, at han er vel reist like til slutningen og at braket omkring hans fald vil gjenlyde utover nationens grænser. Men han vil fuldende verket. Han har levet en sjelden roman i de siste forfærdelige og hurtige maaneder i en virkelighet, som ingen frodig hjerne kunde ha digtet bedre. Og saa vil han, at romanen skal være roman til det sidste. han er franskmand, effekten maa ikke slappes, og med en gestus som naar stjernerne, overleverer han efterverdenen sin vilje. . . . Da han ikke længer har blæk i sin fyldepen, tilføier han nogen vaklende ord med blyant og sætter sit navn under. Man ser paa skriften, at hans kræfter nu er uttømte og at hans tænkeevne er kommet ind i den uklarhet, som er forløperen for døden. Den sidste tilkjendegivelse har en næsten barnlig naiv form. Han har tænkt rykkevis og tvunget resterne av sin forstand til at huske navnene, som er faldt ham ind et efter et i smaa støt: Fru Thollon er uskyldig. Gauzy ogsaa. Dieudonné ogsaa. Petit Demange ogsaa. Hr. Thollon ogsaa . . . . Saa er det, at han griper revolveren for siste gang, idet Guichard med politibetjentene trænger ind i det brændende hus. Men hans arm svaier som et siv for vinden, hans ellers saa skarpe øine har dødens bristende blik og han samler bevissthetens yderste sittren omkring sit had og sit raseri: Svinehunde . . . . Svinehunde. . . .! Og skyter. Det er trist at maatte erkjende, at i denne bandits fortvilede desperation naar forsvarets skjønne idé det fuldkomne.
Bonnot paastaar om sig selv, at han var anarkist og gir samfundet skylden for sine handlinger. Det er umulig, at han har kunnet bløffe sin kloke hjerne, sin rolige, kolde forstand med slike taakede paastand. Hverken han eller Garnier har bedraget sig selv, det kunde ikke deres stolthet og ikke deres ærgjerrighet finde sig i. Det er mulig, at de i de anarkistiske læresætninger fandt en undskyldning for sine første famlende og beskedne skridt paa forbryderbanen. Men fra det øieblik de blev mordere og rettet sine slag mot samfundets mindst begunstigede, maa det ha staat klart for dem, at anarkismen ikke længer kunde undskylde deres gjerninger, men bare beskytte og hjælpe dem. Bonnot har kastet sværmeriet for anarkismen bort som han har skilt sig ved alle de andre menneskelige følelser, medlidenhet, ædelhet, frygt, anger. Men andre træk, som ogsaa danner den menneskelige karakter, grusomhet, beregning og ærgjerrighet har vokset i styrke og blit de ene herskende, fordi de ikke hadde nogen motvegt. Og tilslut koncentrerer han alt omkring sin evne til at begaa forbrydelser, sin snarraadighet, sin tekniske viden, sin muskelkraft, sin sterke forstand, — hele hans tilværelse gaar op i en stor enkelhet, han blir et andet individ end de andre mennesker, det hittil fuldkomneste eksempel paa fremtidens forbryder! Mordmaskinen, hvis ødelæggelser ikke kan stanses, før den ligger knust paa jorden. Og menneskene, som har set det vilde ridt, forskrækkes ved at være vidne til, hvor farlig og mægtig et menneske kan bli, naar det først har valgt at utnytte alle menneskets store kræfter mot de andre og naar det hilser selv døden med latter.
Hvad trodde Bonnot? Han har neppe heller kunnet skjule for sig selv, at tilslut, tilslut maatte han bite i græsset. Men han har levet sekundernes liv som faa andre og følt den heftige rysten i sit hjerte over leken med døden. Han var en av de sjelden utrustede mennesker, som skjæbnen kan bringe opad mot tinderne. Han blev hverken et folks tyran eller et folks helt. Men han blev i tre maaneder et folks skræk. I disse tre maaneder levde han.
Paa vei til hospitalet blev han endnu levende ført forbi Notre Dame kirken. Det var en lys vaareftermiddag, klokkespillets spinkle melodi blandet sig i folkesværmens susen mellem de grønne trær. Hvis han her har hat endnu et øiebliks bevissthet, hvad har da vinket gjennem hans sind? En flygtende erindring om barndommen, da han vandret mot lyset med blanke øine. Eller har det været den bævende følelse av at ha bragt en hel nations fantasi til at dirre mot det enestaaende og usedvanlige, som endelig har stanset hans hjertes slag.
Nu ligger bandittens lik i en kasse paa La Morgue.
Det ubarberte, smudsige ansigt under det tjavsede haar udtrykker fremforalt det skiddenfærdige ved forbrydelsen.
Hans træk røber først og fremst en uendelig træthet.
Saaledes døde Bonnot.
Garnier, nu du!