Aar og dag/17
TITANIC, HVOR ER DU?
Paris.
I det nummer av »Tidens Tegn«. som jeg idag fik hjemmefra, læser jeg et litet telegram fra Southampton om, at verdens største skib, »Titanic«, har begyndt sin første reise over Atlanterhavet. Hvis jeg nu gaar hen til mit vindu kan jeg se avissælgerne nede paa gaten; de strør skrikende sine blade i den blaa foraarsvrimmel. Og hvis jeg aapner vinduet, kan jeg høre deres hæse rop: »Titanic« sunket! »Titanic« sunket! Femten hundre døde — —
Aa, — jeg kommer netop fra de store boulevarder, hvor jeg har hørt ropene. De ramte mig som stenkast. Jeg følte en smerte saa stor, at jeg kjendte den fysisk, som en skjælven gjennem mit bryst, en kold ilen omkring mit hjerte. Kanske var det gamle instinkter fra den sjøfarende race jeg tilhører, som vaaknet og oprørtes. Jeg har hjemme i et land, hvis lange kyst hver vaar løsner en trækfuglskare av hvite seil, som følges av manges tanker og haab. Fra forsvundne slegters ængstelse lever følelsen av det usikre i denne bedrift, der er den skjønneste som findes, fordi den er i pagt med menneskenes higen og utfærdslængsel. Men det er havets lunefulde spøk som skal træffe skibene i en aapen storm eller i en stille, dødssvanger taakebanke. Et lumpent tilfælde er som en uretfærdighet mot denne ædle haandtering. Og det er ikke nogen hæderlig ulykke som har rammet »Titanic«. Det var et daarlig træk av skjæbnen, et daarlig træk mot menneskene, som med sit arbeide, sin omtanke, sit snille hadde frembragt dette lykkelige resultat. Det er efter saadanne meningsløse ulykker, at menneskene uvilkaarlig stanser, tænker sig om et øieblik og føler sig magtesløse og forsagte. Det er som naar man ser et vakkert og klokt menneske bli rammet i sin ungdom av en uretfærdig og lumpen død. Vi hører det rædde og hurtige spørsmaal som »Carpathia«, »Olympic«, »Virginia« — alle kameraterne — sendte ut i æterbølgerne over oceanet, da det første faresignal var blit opfanget: »Titanic«, hvor er du? Dette rop lever endnu, saa langt som æteren, det evige stof, naar. Det kunde gjælde som et uttryk for menneskenes forvirring over det meningsløse slag, som har rammet deres største og stolteste skib, den dristige skabning med det formastelige navn. Hvordan kan saadant ske? Hvor er du?
Det var likesom skjæbnen hin nat rørte med sin finger ved verket og derefter overlot kjæmpen til sig selv, truffet og hjælpeløs. Utover havet lød dens enstonige signaler. Halvtredje tusens dødsangst samlet sig i den fine prikken: kom hurtig, come quick .... Ordene gik tause gjennem mørket og de andre skibe som hørte signalets forfærdelige hastverk løftet sine vaate snuter snøftende og lyttende mot en anden horisont. Der svartes hundreder av mil borte fra »Parisian«, »Carpathia«, »Virginia«: »Titanic«, hvor er du? Skibene lytter. Og saa lyder det igjen, det suser mot telegrafnettet, ordene kommer tætte langveisfra, hænger sig fast i nettet og drypper gjennem traadene ned i den lille naal: Kom hurtig . . . . Kameraterne iler rystende og skjælvende gjennem bølgerne omkap med døden. Men ingen kan indhente skjæbnen, den store haand som vugger verden.
Sikkert sitter der omkring i verden nogen hjerner, som finder ut, at vi har faat et fingerpek om at menneskene ikke maa hige for høit. Deres higen maa ha en grænse, Likesom forvirringen rammet Babels taarn, saaledes rammet døden »Titanic«, skibet som var større og mægtigere end noget andet skib, bygget av menneskehænder. Men menneskene bør reise sig igjen i trods og bygge et nyt »Titanic«, en kjæmpe, som kan svinge sine gnister mot stjernerne. Ti menneskene lever for at virkeliggjøre sine drømme. Og »Titanic« var, idet den gik ut fra Cherbourg og løftet sin stevn mot Atlanterhavet, en ny drøm virkeliggjort i et skjønt og rikt resultat som fortalte højt om menneskenes magt — det var den gamle verden, som sendte over til den nye dette store og stolte skib, som gav et billede av hvad menneskeaandens yderste anspændelse kan evne. Alt var samlet i dette vældige skrog. En svak rysten, som bevæget skibet fra stevn til stevn, fortalte om eventyret i maskinrummene. Lyset, som menneskene hentet ned fra himlen, straalte fra tusen øine. I metaltraadene mellem masterne sang den elektriske telegraf. Alt var det bedste. Det fineste træ, det smidigste staal, det sterkeste metal, Det hele sveiset sammen til en elastisk og spænstig masse. Nu gaar baaten! Hør, hvor det gamle Europa roper unødig høit over havet! Hallo, nu kommer han! Kan I se kjæmpen derover? Det er verdens største. »Titanic«! Det er jeg som har skapt den. Den har allerede set mine slidte graa klipper forsvinde som taakebanker i øst. Den kløver oceanet i vaarvinden og bølgerne vasker grønne rundt dens skjælvende flanker. Den har fire skorstene og røken bruser omkring den som en manke av fugtig haar. Kan I se ham, gentlemen .... Og menneskene i den nye verden stirrer glade og fornøiede efter ynglingen og lytter efter hans rop. Han kommer ikke. Det eneste som naar frem, er nogen svake rykninger i telegrafapparaterne paa New Foundland, de er som de fine og stakkels pulsslag hos en døende. Og vaarvinden bærer en klage mot fjerne kyster. »Titanic« er sunket —
Menneskenes haab har bestandig fulgt de store skibe. Det er deres haab, som har stirret fra stevnene, naar skibene vendtes mot oceanet og de vigende horisonters lys. Længe gik sangen om Ormen langs Nordens kyster. Mindet om drømmen som sank ved Svolder hulket længe i kjølvandet efter ungdommens langskibe. Det sitter endnu og graater i mastetoppene. Slægternes higen har bygget skibene. De maatte stadig være større. De maatte stadig gaa længere, Hvert skib blev til en sang for sig i menneskenes sind. Dér lyder fra de mørke aarhundreder sangen om de første skibe som gik til Amerika, dér kommer den muntre vise om skibet som fandt Østens blaa øer. Men hør den tungsindige sang om de store skibe som aldrig kom frem. Hvormange drømme er ikke begravet i de sunkne vrak? Kanske er det saaledes eventyret om Atlantis er opstaat, det sunkne rike paa bunden av verdenshavet. Alle de tusen skibe, som gik mot fjerne og nære maal og som sank, de har tilsammen i menneskenes fantasi skapt visionen om det forsvundne rike. Alle de planer og ønsker og haab som sank med skibene har i tidligere slægters tanker skapt et vagt og fantastisk drømmespind om et stort og deilig land som for bestandig er tapt for menneskene.
Og nu gaar sangen om »Titanic« ind i det store og sørgmodige kor. Nei, det er ikke bare de enkelte hjerter som bevæges. Jeg kan merke det her i verdens hovedstad, at hele verden skjælver og staar forsagt overfor den ubønhørlige tilfældighet. Det er da ogsaa en forunderlig dag for et saadant budskap, som fortæller menneskene sandheten om, at de er smaa og magtesløse under livets usikkerhet. Ved middagstid idag, netop som enkeltheterne om tragedien paa oceanet spredes gjennem gaterne, daler solens lys som en lampe, der skrues ned. En spøkelseagtig skumring vandrer over byen. Skyggerne blir bleke og graa. Himlen faar en gusten likfarve. Menneskene kan se med aapne øine mot solen, hvis sluknende lys luer paa himlen. En iskold vind blæser mot os langt inde fra fremtidens aar, vi er nærmere tilværelsens ophør. — I en stor krumning gaar formørkelsen over Europa og Atlanterhavet. Det er som skyggen av et sværd falder paa jorden. Og i denne skygge stanser dagens liv for nogen øieblikke. Menneskene staar overfor en tilkjendegivelse om uendeligheten. En dødsblæst bevæger Europas gamle skoge. Og gjennem menneskenes tanker, der famler som veirslagne fugle med det ufattelige, svæver det tyste og forpinte rop, hvori al livets sorg og ulykke og fattigdom og forvirring synes at lyde: Hvor er du?
Men likesom lyset naar det kommer igjen, begraver menneskenes glæder og ulykker under et foraarsgrønt blomsterveir, saaledes skyller nu Atlanterhavets lyse bølger brødefri over den store likbegjængelse. Aarene gaar. Andre tider kommer. Der er skapt en ny og vemodig sang om et skjønt menneskeverk, som gik tilgrunde. Saaledes skal det lyde over oceanet i mørke stormnætter og lyse sommerdage som et rop fra menneskealder til menneskealder: Har du hørt sangen om »Titanic«?
Sangen uten ord, som gaar med den enstonige vind henover Labradors vidder, som synger i bølgeslaget langs Kanadas kyster, som hvisker i Europas skoge mellem de unge trær, som om hundrede aar skal bære nye skibes seil. Sangen om »Titanic«. Skibet av guld, som førte menneskenes længsler og som aldrig kom frem.