Bruker:Anjar

Kladd

 DEN mektigste mannen i det Prestegjeldet, som her skal fortelles om, het Thord Øveraas. Han stod en dag i prestens kontor, høy og alvorlig; "jeg har fått en sønn", sa han, "og jeg vil ha ham døbt". - "Hva skal han hete?" - "Finn etter min far". - "Og Fadderne?" - De ble ramset opp og var bygdens beste menn og kvinner. "Er det noe mer?" spurte presten, og så opp. Bonden stod litt; "jeg vil gjerne ha ham døbt for seg selv", sa han. - "Det vil si på en hverdag?" - "På lørdag førstkommende, 12 Middag". - "Er det da noe mer?" spurte presten. "Nei, ingenting"; Bonden dreide på luen, som om han ville gå. Da reiste presten seg; "og likevel er det en ting til", sa han og gikk lth bort til Thord, tok hans hånd og så ham inn i øynene: "Må Vår Herre sørge for at dette barn blir deg en velsignelse!"

 Seksten år etter den dag stod Thord i prestens stue. "Du holder deg godt, du Thord", sa presten, han så ingen forandring på ham. "Jeg har da heller ingen Sorger", svarte Thord. Da tiet presten, men en stund etter spurte han: "Hva er ditt Ærend her i Kveld?" - "I Kveld kommer jeg på grunn av min sønn, som skal konfirmeres imorgen". - "Han er en flink gutt". - "Jeg ville ikke betale presten før jeg fikk vitehvilket nummer han fikk på kirkegulvet". - "Han skal få Nummer 1". - "Da vet jeg det, - og her er 10 Daler til presten". - "Er det da noe mer?" spurte presten, han så på Thord. - "Ellers er det ingenting". - Thord gikk.

 Det gikk atter åtte år, og så hørtes det en dag støy utenfor prestens kontor; og mange menn kom inn, med Thord først. Presten så opp og kjendte ham igjen: "Du kommer mannsterk i Kveld". - "Jeg vil begjære lysning for Sønnen min; han skal giftes med Karen Storliden, Datter til Gudmund, som her står". - "Det er jo bygdens rikeste jente". - "De sier så," svarte Bonden, han strøk håret opp med den ene hand. Presten satt en stund i dype tanker, han sa intet, men førte navnene inn i sine bøker, og mennene skrev under. Thord la tre Daler på bordet. "Jeg skal bare ha en", sa presten. - "Sant nok; men han er mitt eneste barn; og jeg vil gjerne gjøre det vel". - Presten tok imot pengene. "Det er tredje Ggang, du på din sønns vegne står her, Thord". - "Men nå er jeg også ferdig med ham", svarte Thord, la sammen sin tegnebok, sa farvel og gikk - mennene kom langsomt etter.

 Fjorten dager etter den dag rodde far og sønn i stille vær over vannet til Storliden for snakke om Bryllupet. "Denne toften ligger ikke stødig under meg", sa sønnen og reiste seg for å legge den til rette. I det samme glir den tiljen han står på; han slår ut med armene, skriker og faller i vannet. - "Ta tak i åren!" ropte faderen, han reiste seg og stakk åren ut. Men da sønnen hadde gjort noen tak, stivner han. "Vent litt!" ropte faderen og han rodde til. Da velter sønnen bakover, ser langt på sin far - og synker.

 Thord ville ikke tro det, han holdt båten stille og stirret på pletten hvor sønnen var sunket, som om han skulle komme opp igjen. Noen bobler steg opp, enda fler, så en, eneste stor, som brast - og speilblank lå atter sjøen.

 I tre dager og tre netter så folk faderen ro rundt om denne pletten, uten mat og uten søvn; han soknet etter sin sønn. Og om morgnen, tredje dag fant han ham og kom bærende oppover bakkene med ham til sin gård.

 Det kunne ha gått omtrent et år, sent en høstkveld, da presten hører noen rusle ved døren ute i forstuen og famle med låsen. Presten åpnet døren og inn kom en høy, foroverbøyd mann, mager og hvit i håret. Presten så lenge på ham, før han kjendte ham igjen; det var Thord. "Kommer du så sent?" spurte presten og stod stille foran ham. "Å ja; jeg kommer sent", svarte Thord, han satte seg. Presten satte seg også, og ventet; det var lenge stilt. Da sa Thord: "Jeg har noe med, som jeg gjerne vil gi til de fattige", - han reiste seg, la penger på bordet og satte seg igjen. Presten talte dem; "det var mange penger", sa han. - "Det er halvparten av min gård; jeg solgte den idag". Presten ble sittende i lang stillhet; han spurte endelig, men mildt: "Hva vil du nå gjøre?" - "Noe bedre". - De satt der en stund, Thord med Øynene mot gulvet, presten med Øynene på ham. Da sa presten sakte og langt: "Nå tror jeg, at sønnen din endelig er blitt deg en velsignelse". - "Ja, det tror jeg også", sa Thord, han så opp, og to tårer randt tunge nedover hans kinn.