Side:Vinje - Om Schweigaard.djvu/34

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
34

men og for Livets daglege Handverksfolk paa Domstolane og ellers for Rikets nevanyttige Administration. Der skal ikke stor Kunskap og vitenskapeleg Sans til at lære slikt (utanaat) som er det vanlege. Det er som sagt praktisk og og nyttigt til Livets Husbruk. Men naar denne Læremaate (Methode) verdt overførd paa Romerretten, som ikke lenger er gjeldande, men mest skulde vera eit juridisk updragande og kulturhistorisk Studium, daa verdt det verre. Og dette gjorde Schweigaard. Her er ikke Skrifter etter honom i dette Stykke, so eg ingenting annat har at visa fram her en mine eigne Intrykk, og det er trulegt, at det ikke er alle, som sjaa deim eller vilja taka deim for gode og gyldige. Men so er det og det gode med dette, at mit Ja er liksogodt som dit Nei, og dermed faa vi sikta paa denne lause Grunnen.

No ja, eg gjekk mindst i eit heilt Aar paa Schweigaards Fyrelesningar over Romerrett. Men eg kom snart etter, at eg ikke lærde stort af det, som eg trudde var Romerrettens Væsen og Tanke for os; for det var ikke mi Meining at procedere i Rom liksom her, daa eg lærde Kasuistikken i vaar Rett. Men eg gjekk der mest forat studere i og njota Synet af denne fagre Mannen med dei Ungdomsraude Lippor, dei aandfulle Kast med Augom, og det alt daa (1853) graasprengde Haar, som gjorde honom vænare, en daa han var so ravnende sudlendsk svart. Det var ein sann „æsthetisk Nydelse“ at sitja det, om det so var dei vanlege tvo Timar i Slag, som han las over Romerretten. Og so var det skjemtefullt at sjaa alle dei „Guds Faar“, som han snakkad der i Søkk, og som tok si vesle Fornuft fangad under „Troens Lydighed“. Dei viste nemlig, at det var godt sagt, om ikke dei forstod stort af det. Og so